HR-2009-2324-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-12-11 |
| Publisert: | HR-2009-02324-A - Rt-2009-1590 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd i en øko nomisk straffesak, og reiser blant annet spørsmål om krav til kontradiksjon og til begrunnel se. |
| Saksgang: | HR-2009-02324-A, (sak nr. 2009/1253), straffesak, anke over beslutning |
| Parter: | A (advokat Trygve Staff) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby) |
| Forfatter: | Flock, Stabel, Matheson |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 321, straffeloven § 275, straffeloven § 270, straffeloven § 274, aksjeloven § 19-1, ligningsloven § 12-1, merverdiavgiftsloven § 72, regnskapsloven § 8-5, straffeloven § 62, ffeloven § 29, affeprosessloven § 321, domstolloven § 5, straffeprosessloven § 387, straffeloven § 255, ffeprosessloven § 294 |
NORGES HØYESTERETT
Den 11. desember 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-02324-A, (sak nr. 2009/1253), straffesak, anke over beslutning,
A (advokat Trygve Staff)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby)
G I V N I N G :
(1) Dommer Flock: Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ankenektelse
etter straffeprosessloven § 321 annet ledd i en øko nomisk straffesak, og reiser blant annet
spørsmål om krav til kontradiksjon og til begrunnel se.
(2) Bergen tingrett avsa 11. september 2007 dom i straffesak mot A med slik domsslutning:
”1. A, født 22.11.1973, dømmes for overtredelse av straffeloven § 275 1. og 2. ledd
jfr § 276, straffeloven § 270 1. ledd nr 1 jfr 2. ledd jfr § 271, straffeloven § 274
2. ledd, jfr 3. ledd, aksjeloven § 19-1 nr 1 jfr § 8-10 nr 1, ligningsloven § 12-1
nr 1b jfr nr 2, ligningsloven § 12-1 nr 1a jfr § 12-2 nr 1 og 2,
merverdiavgiftsloven § 72 nr 2 og 3, 2. strl.alt., regnskapsloven § 8-5 1. ledd,
2. str.alt. m.v, sammenholdt med straffeloven § 62, ledd til en straff av fengsel
i 5 – fem – år og 6 – seks – måneder. Han tilkommer fradrag for utholdt
varetektsarrest med i alt 23 – tjuetre – dager.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens post I. 1 litra c, post I.1 litra h nr 3, post I.
1 litra i nr 2, post I 1 litra j nr 5 og 9, post I. 1 litra k nr 12 og nr 13, post I. 1
litra 1, post II litra a nr 2–7, post II b, post III b og post VI b.
3. A, født 22.11.1973, fradømmes i medhold av stra ffeloven § 29 nr 2 for alltid
retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, retten til å være daglig leder
eller inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe
selskaps styre.
4. … 2
5. …”
(3) Dommen omfattet også en medtiltalt som ble straffet for bedrageri og underslag av midler
innestående på klientkonto. Enkelte av forholdene var de samme som også A ble funnet
skyldig i.
(4) A anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt saksbehandlingen,
bevisvurderingen under skyldspørsmålet for alle de forhold han var domfelt for som ikke
var erkjent, og straffutmålingen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning 27. februar 2008
ble anken henvist til ankebehandling for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet for domfellelsen etter tiltalebeslu tningen post III a – ett tilfelle av grovt
bedrageri – samt straffutmålingen. For øvrig ble an ken nektet fremmet. Også
påtalemyndighetens anke over straffutmålingen ble henvist til ankeforhandling.
(5) A anket den del av beslutningen som nektet ankebehandling i lagmannsretten. Anken ble
forkastet av Høyesteretts ankeutvalg.
(6) Før lagmannsretten hadde gjennomført behandling en av den del av straffesaken som var
tillatt fremmet, fremsatte A begjæring om omgjøring av lagmannsrettens beslutning om
ankenektelse. I begjæringen ble det gjort gjeldende at lagmannsretten hadde begått
saksbehandlingsfeil ved at retten helt hadde unnlatt å begrunne sin avgjørelse. Det ble vist
til den storkammeravgjørelse i Rt. 2008 side 1764 s om Høyesterett i mellomtiden hadde
avsagt. Begjæringen ledet til at lagmannsretten fant grunn til å gjennomføre ”en ny og
fullstendig prøving av anken ut fra kriteriet i str affeprosessloven § 321 annet ledd første
punktum”. Etter den nye behandlingen avsa lagmannsretten 31. mars 2009 en ny
beslutning med slik slutning:
”Lagmannsrettens beslutning omgjøres ikke.”
(7) A angrep denne beslutningen ved en ny begjæring om omgjøring, subsidiært anke til
Høyesterett. Lagmannsretten foretok deretter en for nyet vurdering etter
straffeprosessloven § 321 fjerde ledd annet punktum og besluttet ikke å omgjøre den
tidligere beslutningen.
(8) Høyesteretts ankeutvalg avsa 1. september 2009 slik beslutning:
”Anken skal avgjøres av Høyesterett i avdeling med fem dommere for så vidt gjelder
lagmannsrettens saksbehandling, jf. ankeerklæringen av 27. april 2009 punkt 2, unnlatt
kontradiksjon, og støtteskriv av 13. mai 2009, mang elfull/uforsvarlig begrunnelse jf.
domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Det hol des muntlige forhandlinger om
denne del av anken, jf. straffeprosessloven § 387.
For øvrig forkastes anken.”
(9) Jeg tilføyer at Gulating lagmannsrett 25. juni 2009 avsa dom i straffesaken mot A.
Dommen har slik domsslutning:
”1. A, født 22. november 1973 dømmes for overtrede lse av strl. § 274 første ledd,
jf. tredje ledd og ligningsloven § 12-1 nr. 1 a sammenholdt med de forhold,
som er rettskraftig avgjort ved Bergen tingretts dom av 11. september 2007,
som fellesstraff med Bergen tingretts dom av 23. november 2007, jf. strl. § 62
første ledd, jf. § 64 første ledd til en straff av fengsel i 4 – f ire – år. Han 3
tilkommer fradrag for utholdt varetekt med 23 – tjuetre – dager, jf. strl. § 60
første ledd.
2. A fradømmes i medhold av strl. § 29 for inntil 10 – ti – år retten til å drive
selvstendig virksomhet, retten til å være daglig leder eller å inneha annen
ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre.
3. …”
(10) Jeg bemerker til punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning at Bergen tingretts dom av
11. september 2007 ikke er rettskraftig så lenge behandlingen av spørsmålet om
ankenektelse ikke er avsluttet.
(11) A har også anket lagmannsrettens dom til Høyes terett. Behandlingen av den anken er stilt
i bero inntil det er truffet avgjørelse i den forel iggende sak.
(12) Jeg er kommet til at anken ikke kan tas til følge.
(13) I tingretten ble A domfelt for et meget stort antall tilfeller av grov utroskap, straffeloven
§ 275, jf. § 276, et grovt bedrageri, straffeloven § 270, jf. § 271 og et grovt underslag,
straffeloven § 255, jf. § 256. I tillegg ble han dø mt for en rekke overtredelser av
bestemmelser i aksjeloven, ligningsloven, merverdiavgiftsloven og regnskapsloven.
Overtredelsene av utroskapsbestemmelsene omfattet beløp på ca. 50 millioner kroner,
bedrageriet beløp seg til omkring 15 millioner kroner og underslaget til 1,5 millioner
kroner. Utroskapen var begått overfor en rekke forskjellige aksjeselskaper som A var
styreleder for og – i stor grad – også var eier av. Selskapene ble tappet for tilgjengelige
likvide midler. En rekke av dem ble senere tatt under konkursbehandling.
(14) Jeg finner allerede nå grunn til å nevne at tiltalebeslutningen for en del av de straffbare
forhold – i det vesentlige enkelte av overtredelsene av bestemmelsene om utroskap – også
var rettet mot en tredje person, B. B befant seg på sykehus i X da straffesaken ble
behandlet i tingretten. Det ble besluttet å dele saksbehandlingen, slik at den bare ble
gjennomført overfor to av de tiltalte, og da slik a t B i disse sakene ikke ble ført som vitne.
Dette er noe av bakgrunnen for de spørsmål som A se nere har reist ved anken over
tingrettens dom.
(15) Om bakgrunnen for de straffbare handlinger som A ble domfelt for, nevner jeg kort at B
var aksjonær i et eiendomsselskap, Y AS, fra stiftelsen og medlem av styret ut året 2002.
Y eide i 1998/99 et stort antall forretningseiendommer. A arbeidet på den tid i et
regnskapsbyrå. Han engasjerte seg etter hvert i ca. 15 ulike aksjeselskaper. Mange av
forholdene i tiltalebeslutningen har forbindelse med eiendomskjøp som As selskaper
foretok i 2001–2002. Y var her sentral, dels som selger og dels som deltaker i
finansieringen.
(16) De selskaper som A ble eier av, hadde til dels betydelige likvide midler. Utroskapen ble
begått i perioden 2001 til 2003, hvor A ved en rekke anledninger foretok kontantuttak fra
eller på annen måte belastet konti som tilhørte sel skapene. Pengene ble ifølge
tiltalebeslutningen benyttet til egne eller andres formål som var kontoeierne
uvedkommende.
(17) De deler av As anke til Høyesterett som ikke e r forkastet ved ankeutvalgets beslutning,
gjelder i korthet dels krav om kontradiksjon når lagmannsretten ved behandlingen av 4
spørsmålet om ankenektelse fant grunn til å bygge p å opplysninger i politiforklaringer.
Dels gjelder anken påståtte mangler ved den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for
sin beslutning om å nekte store deler av anken fremmet. Alle ankegrunner gjelder
lagmannsrettens saksbehandling, som Høyesterett kan prøve, jf. straffeprosessloven § 321
sjette ledd.
(18) Som jeg kommer tilbake til, var det ikke omtvistet under saken for tingretten at A hadde
disponert over de mange beløp – i sum omkring 50 mi llioner kroner – som var omfattet
av tiltalen for utroskap. Det var også klarlagt hvilke veier beløpene hadde tatt før de
havnet hos den endelige mottaker. Derimot bestred A at pengene var benyttet til formål
som var det betalende selskap uvedkommende. I svært mange tilfeller var hans forklaring
at de uttatte midler var overlatt til Y – eller et datterselskap av Y – som lån. Siden Y var
med-debitor i lån som As selskaper var ansvarlige for, var det ifølge A også i disse
selskapenes interesse å yte slike lån.
(19) Ved drøftelsen av bevisanken påpekte lagmannsr etten at As forklaring om formålet med
de pengeoverføringene som resulterte i tiltalepunkt ene om utroskap, sto ”i klar motstrid
med hva medtiltalte B har forklart i samtlige av sine politiforklaringer som
lagmannsretten … har gjennomgått for sin ankeprøving”. A har for Høyesterett gjort
gjeldende at lagmannsretten ved dette bygget på politiforklaringer som ikke var gjort
kjent for tingretten. Det alminnelige krav om kontradiksjon tilsa at partene på forhånd
burde vært gjort kjent med at lagmannsretten ville gjøre bruk av disse forklaringene.
Dermed hadde man fått mulighet til å gi nødvendige kommentarer, som kunne ha vist at
disse politiforklaringene ikke ga en korrekt beskrivelse av saksforholdet.
(20) Til dette vil jeg generelt bemerke at lagmannsretten ved ankeprøving bør være varsom
med å vektlegge forhold som tingretten etter umiddelbar bevisførsel og kontradiksjon
ikke har bygget på, jf. Høyesteretts kjæremålsutval gs uttalelse i avsnitt 41 i Rt. 2004 side
425. Når lagmannsretten i dette tilfellet fant grunn til å trekke frem Bs politiforklaringer,
kan det likevel ikke sies å være noen saksbehandlingsfeil at retten ikke på forhånd ga
partene et særskilt varsel om dette. En slik foranledning til å uttale seg hadde A allerede
fått ved at påtalemyndigheten i sitt tilsvar til anken hadde fremhevet Bs politiforklaringer,
og påpekt at disse forklaringene sto i sterk motstrid til As egen forklaring. I tillegg
kommer at lagmannsretten ut fra de øvrige bevis i s aken – som jeg straks kommer tilbake
til – fant grunn til å bemerke at rettens vurdering av bevisene var den samme, ”selv om
man skulle tenke seg at B møtte og ga endret forkla ring med bekreftelse av As
forklaring”.
(21) Jeg er derfor kommet til at lagmannsretten ikke har begått noen saksbehandlingsfeil på
dette punkt.
(22) I anken over tingrettens dom til lagmannsretten gjorde A gjeldende at tingretten begikk
saksbehandlingsfeil ved ikke å utsette hovedforhandlingen i Bs fravær. Han anførte at B
var et svært viktig vitne, og at en eksaminasjon av ham ville vært av stor betydning for
bevisførselen. Beslutningen om å gjennomføre hovedf orhandlingen i tingretten uten at B
var til stede, var derfor i strid med EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d.
(23) For Høyesterett har A gjort gjeldende at lagma nnsrettens begrunnelse hva angår denne
ankegrunnen er utilstrekkelig. Dette er jeg ikke enig i. Lagmannsretten gjengir As
synspunkter og drøfter det spørsmål som reises. Lag mannsretten slutter seg til tingrettens 5
vurdering og interesseavveining etter straffeprosessloven §§ 293 og 294 og konklusjonen
om at det ikke var nødvendig for opplysningen av st raffesaken mot A at B var til stede.
Tingretten hadde fortløpende vurdert om det var beh ov for en slik tilstedeværelse, men
det samlede bevisbildet og bevistilfanget var slik at retten fant at saken var forsvarlig og
tilstrekkelig opplyst. Også forholdet til kravet til ”fair trial” i EMK artikkel 6 ble vurdert
av lagmannsretten.
(24) I prosedyren for Høyesterett har forsvareren f remhevet at det i anken til lagmannsretten
ble understreket at det ville vært av stor betydning for bevisførselen å få gjennomført en
eksaminasjon av B. Det vesentlige poeng her er at en slik eksaminasjon ville ha avslørt at
B ikke var troverdig. For Høyesterett gjøres gjelde nde at lagmannsretten ikke ser ut til å
ha oppfattet dette.
(25) Det følger av det ansvar som retten etter stra ffeprosessloven § 294 har for opplysning av
saken, at retten i nødvendig utstrekning må sørge f or klargjøring dersom en parts
argumentasjon etterlater tvil om hva som er ment. Jeg kan ikke se at argumentasjonen om
betydningen av muntlig eksaminasjon i forsvarerens støtteskriv til anken ga noen
foranledning til å få klargjort nærmere hva man kunne vente at en slik eksaminasjon
skulle lede til. Jeg har allerede nevnt den svært begrensede vekt lagmannsretten ville
legge på en eventuell rettslig forklaring fra B sammenholdt med de øvrige bevis i saken.
Ikke minst på den bakgrunn må det være klart at lagmannsretten ikke hadde noen grunn
til å få klarlagt As anførsler om eksaminasjon.
(26) As anke til lagmannsretten gjaldt i tillegg til enkelte påberopte saksbehandlingsfeil, som
nevnt også bevisvurderingen under alle de tiltalepunkter som han i strid med sin
forklaring var funnet skyldig i. Lagmannsrettens begrunnelse ved ankesiling må
”inneholde det som trengs for å vise at det har skjedd en reell overprøving”, jf. avsnitt 104
i storkammeravgjørelsen i Rt. 2008 side 1764. Høyes terett har i denne avgjørelsen i
avsnitt 109 fremhevet som viktig at lagmannsretten ved bedømmelsen av en anke over
tingrettens bevisvurdering, ”får fram hvilke grunnlag den bygger avgjørelsen på”.
(27) Lagmannsretten innleder sin vurdering av bevisanken med å konstatere at A ikke
bestrider noen av de aktuelle transaksjonene, ”verken med hensyn til antall, omfang,
overføringsmåter eller involverte parter”. Det sent rale spørsmål var hvorvidt
pengeoverføringene representerte straffbar utroskap begått overfor de selskaper som var
innehavere av de ulike bankkonti som det ble disponert over. A bestred utroskap idet han
forklarte disposisjonene med at det var tale om lån eller dekning av godtgjørelse eller
utgifter, som for alle poster var av interesse for det betalende selskap. Lagmannsretten
bemerket at A var alene om sin forklaring om bakgrunnen for og formålet med
transaksjonene. Alle objektive momenter i saksforholdet, som tingretten uttrykkelig hadde
fremholdt ved bevisvurderingen, talte klart for at bevisvurderingen var riktig.
(28) Et stort antall av transaksjonene i tiltalepunktene om utroskap gjaldt pengeoverføringer
som var belastet bankkonti som tilhørte forskjellig e selskaper i Z og ˘-konsernet, og
hvor pengene ifølge A kom Y til gode som lån. Disse transaksjonene var trukket frem i
As anke til lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker her at tingrettens domfellelse
bygger på at ”det ikke forelå skriftlige låneavtaler, at det ikke var utferdiget gjeldsbrev,
ikke fastsatt lånevilkår eller etablert sikkerhet for lån, samt at overføringsmåtene var
ekstraordinære og vanskelig kunne ses å ha noen annen bakgrunn enn å tilsløre 6
transaksjonene”. Lånene fremkom heller ikke som fordringer/gjeld i de påståtte
långiveres/låntakeres selvangivelser eller regnskaper.
(29) Lagmannsretten gir på denne måten tydelig uttrykk for hvilket grunnlag retten bygger sin
avgjørelse på. Bortsett fra vitneforklaring fra B, ble det i anken ikke tilbudt ytterligere
bevis. På denne bakgrunn finner jeg det klart at lagmannsrettens begrunnelse viser at det
har skjedd en reell overprøving.
(30) Også enkelte andre av de forhold som A ble domfelt for, ble særskilt omtalt i anken til
lagmannsretten, som i sin omgjøringsbeslutning til dels knyttet sine bemerkninger til de
samme forhold. Slik saken er prosedert for Høyester ett, nøyer jeg meg med å bemerke at
jeg heller ikke kan se at den begrunnelse som lagmannsretten har gitt, har mangler hva
disse punktene angår.
(31) Anken blir etter dette å forkaste.
(32) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(33) Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(34) Dommer Matheson: Likeså.
(35) Dommer Tønder: Likeså.
(36) Justitiarius Schei: Likeså.
(37) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: