HR-2009-2380-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-12-21 |
| Publisert: | HR-2009-02380-A - Rt-2009-1626 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder krav om yrkesskadedekning. Spørsmåle t er om det foreligger en arbeidsulykke etter det såkalte avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. |
| Saksgang: | HR-2009-02380-A, (sak nr. 2009/1120), ) sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Staten v/Arbeids og velferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Kine E. Steinsvik – til prøve) mot Katie Sofie Stensen Lier (advokat Tom Sørum) |
| Forfatter: | Matheson, Flock |
| Lovhenvisninger: | folketrygdloven § 13-3 |
NORGES HØYESTERETT
Den 21. desember 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-02380-A, (sak nr. 2009/1120)), sivil sak, anke over dom,
Staten v/Arbeids og velferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten
v/advokat Kine E. Steinsvik – til prøve)
mot
Katie Sofie Stensen Lier (advokat Tom Sørum)
G I V N I N G :
(1) Dommer Øie: Saken gjelder krav om yrkesskadedekning. Spørsmåle t er om det foreligger
en arbeidsulykke etter det såkalte avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3
andre ledd andre punktum.
(2) Katie Sofie Stensen Lier er lærer ved Lena ungdomsskole. Vinteren 2007 underviste hun
blant annet i musikk. I en musikktime 14. februar 2007 pådro hun seg en bruskskade i
kneet mens hun instruerte i dans. Lagmannsretten har beskrevet hendelsen som førte til
skaden, slik:
”Om den konkrete skadehendelsen har Stensen Lier forklart at hun i forbindelse med
instruksjon av dans i musikktimen stod med ryggen vendt mot guttene i klassen. Da
deres oppmerksomhet. Høyre fot ble da sittende fast i gulvet, mens resten av kroppenå
roterte mot venstre. Hun kjente straks en kraftig smerte i høyre kne, og falt
umiddelbart i bakken.”
(3) ¯rsaken til at foten ”satt fast i gulvet”, var friksjon mellom skosåle og gulv. Kneet fikk en
vridning, og det er denne vridningen – og ikke det påfølgende fallet – som er årsaken til
skaden i kneet. Det var ikke noe usedvanlig med gulvet i musikkrommet den aktuelle
dagen. 2
(4) Bruskskaden gjorde det nødvendig med kirurgiske inngrep. Lier var 100 prosent
sykemeldt fra 5. mars til 1. oktober 2007 og 50 prosent sykemeldt frem til 1. januar 2008.
(5) NAV Østre Toten Trygd avslo ved vedtak 28. mars 2007 krav om å få skaden godkjent
som yrkesskade, jf. folketrygdloven 13-3 første og andre ledd. Etter klage ble avslaget
opprettholdt ved vedtak 27. juni 2007 av NAV Klage og anke Midt-Norge.
(6) Saken ble brakt inn for Trygderetten, som ved kjennelse 9. mai 2008 stadfestet vedtaket
truffet av NAV Klage og anke Midt-Norge.
(7) Lier tok deretter ut stevning for Eidsivating lagmannsrett med krav om at Trygderettens
vedtak ble kjent ugyldig. Lagmannsretten avsa 21. april 2009 dom med slik domsslutning:
”1. Trygderettens kjennelse 9. mai 2008 er ugyldig.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Arbeids- og
velferdsdirektoratet til Katie Sofie Stensen Lier 68.641,25 –
sekstiåttetusensekshundreogførtien25/100 – kroner i nnen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dom.”
(8) Lagmannsretten la til grunn at det forelå en arbeidsulykke i samsvar med det avdempede
ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum.
(9) Staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet har anket dommen til Høyesterett. Anken
gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Saken står i det vesentlige i den samme
stilling som for lagmannsretten.
(10) Den ankende part – staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet – har i hovedtrekk anført:
(11) Det springende punkt i saken er om kneskaden er pådratt ved en arbeidsulykke,
jf. folketrygdloven § 13-3 andre ledd. Partene er enige om at de øvrige vilkår for
yrkesskadegodkjenning er oppfylt, jf. § 13-3 første ledd og § 13-6.
(12) Kravet om arbeidsulykke er et selvstendig vilkår ved siden av vilkåret om personskade;
det er ikke tilstrekkelig å konstatere at det ikke dreier seg om en belastningslidelse.
(13) Av forarbeider, rettspraksis, trygderettspraksis og juridisk teori følger at det både etter
første og andre punktum i § 13-3 andre ledd kreves et ulykkesmoment. Ulykkesmomentet
etter andre punktum – det avdempede ulykkesbegrep – innebærer at det må ha skjedd et
avvik sammenlignet med normal utførelse av vedkomme nde arbeid; den trygdede må ha
vært utsatt for en påkjenning eller belastning utenfor arbeidets ramme. Skyldes skaden
den vanlige arbeidsbelastningen, er kravet til ulykkesmoment ikke oppfylt.
(14) Lagmannsretten synes å ha lagt avgjørende vekt på skadens omfang ved vurderingen av
om det foreligger en ulykke. Dette er feil rettsanvendelse. Vurderingen må knyttes til
hendelsesforløpet i forkant av skaden, og ikke til skaden i seg selv.
(15) Det har heller ikke betydning hvorvidt den aktuelle arbeidsoperasjonen inngår i
hovedoppgavene til den trygdede, eller bare utgjør en mindre del av vedkommendes totale
oppgaver. Avgjørende er om handlingen som ledet til skaden, inngikk som en del av de
normale arbeidsoppgaver, jf. særlig Rt. 2007 side 882 – den såkalte pallekjennelsen. 3
(16) Lier ble ikke utsatt for noen ytre hendelse. Skaden skyldes heller ikke en påkjenning eller
belastning som var usedvanlig for henne og som dermed lå utenfor rammene for hennes
arbeid som musikklærer. Dans er en ikke uvesentlig del av musikkfaget på vedkommende
klassetrinn. Uansett er det ubestridt at danseundervisning ligger innenfor en musikklærers
alminnelige arbeidsoppgaver. Den aktuelle bevegelsen var innenfor rammene av det
normale ved danseundervisning, og det var ingen usedvanlige omstendigheter som virket
inn på underlaget eller bevegelsen.
(17) Kravet om arbeidsulykke er følgelig ikke oppfylt, og Trygderettens vedtak er gyldig.
(18) Den ankende part har lagt ned slik påstand:
”Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes.”
(19) Ankemotparten – Katie Sofie Stensen Lier – har i hovedtrekk anført:
(20) Lagmannsretten avgjorde saken etter det avdempede ulykkesbegrep, og dette er riktig,
selv om det er en glidende overgang mellom de to alternativer i folketrygdloven § 13-3
andre ledd. Arbeidstakeren skal under begge alternativer gis vern mot det plutselige og
uventede.
(21) Når arbeidet – som i den foreliggende sak – ikke er utført i en vanskelig arbeidsstilling, er
det sentrale spørsmål etter det avdempede ulykkesbe grep om det av andre grunner
foreligger en ekstraordinær belastning.
(22) Hva som er en slik ekstraordinær belastning, må avgjøres ut fra arbeidstakerens
arbeidsoppgaver, og det må tas hensyn til om den aktuelle arbeidsoppgaven utføres ofte
eller sjeldent. Jo sjeldnere oppgaven utføres, dest o lettere vil det kunne inntreffe uventede
avvik. Arbeidstakeren har da ofte lite kunnskap om hva som kan forventes, og vil heller
ikke ha den samme innsikten i hvordan skade kan unngås som ved arbeidsoppgaver som
utføres mer jevnlig.
(23) Vurderingen må ta utgangspunkt i selve skadehendelsen, og ikke i den arbeidsoppgaven
som den skadelidte utførte da skaden inntraff. Ders om det ikke dreier seg om en
belastningslidelse, vil en skadehendelse normalt være ekstraordinær når den skadelidte
selv ikke var forberedt på at den ville inntre.
(24) Trygderetten har i flere saker godkjent at det foreligger en arbeidsulykke i saksforhold
som er sammenlignbare med den foreliggende sak, for eksempel i ankesaker nummer
163/1968, 138/1968, 6564/1993, 558/2004, 2161/1997, 4494/1993 og 1326/2005.
(25) Dans var ikke en hovedoppgave for Lier som musikklærer, og det kan ikke kreves at hun i
stillingen må tåle så mye som for eksempel en profesjonell fotballspiller eller danser. Hun
var ikke forberedt på skadehendelsen og mistet kontroll over situasjonen da foten ble
sittende fast. Det at foten satte seg fast, gir hendelsen et visst ytre preg – Lier var i
underlagets vold. Hadde hun skadet seg da hun falt, ville hun ha vært yrkesskadedekket.
Det vil da være urimelig om ikke også skade som skyldes vridning av kneet, skal dekkes.
Lier var i en noe presset situasjon, selv om situasjonen ikke var så dramatisk som i
Trygderettens ankesak nummer 1921/1993. Skadens omfang indikerer at det må ha vært 4
en del krefter involvert. Hendelsen inntraff plutselig og grenser ikke mot
belastningslidelsene.
(26) Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Katie Sofie Stensen Lier tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.”
(27) Mitt syn på saken
(28) Partene er enige om at Lier var yrkesskadedekket ved hendelsen, og at det er
årsakssammenheng mellom rotasjonsbevegelsen hun foretok og kneskaden. Det
springende punkt er om skaden skyldes en ”arbeidsulykke”, jf. folketrygdloven § 13-3
første ledd, jf. andre ledd. Bestemmelsen lyder sli k:
”Med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en
arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket, se §§ 13-6 til 13-13.
Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har
vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre
hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det
som er normalt i vedkommende arbeid.”
(29) Dersom det ikke har skjedd en ulykkesartet hendelse, kreves det altså at den trygdede har
vært utsatt for en påkjenning eller belastning utenfor arbeidets alminnelige ramme – det
må ha skjedd et avvik fra det normale i vedkommende arbeid. Avviket kan enten bestå i at
arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenf or rammene for arbeidet, eller i at
ordinært arbeid har blitt gjennomført på en uvanlig måte, men avviket må uansett ha
medført en usedvanlig påkjenning eller belastning.
(30) Som den ankende part har vist til, dekker yrkesskadetrygden ikke alle, men bare en
nærmere angitt del av de yrkesrelaterte skader. Det er ikke bare belastningslidelser som
faller utenfor ulykkesbegrepet, jf. § 13-3 tredje ledd. Begrensningen skyldes et bevisst
valg som lovgiverne tok i 1958, og som siden er opprettholdt. Dette er det gjort nærmere
rede for i den såkalte fotballspillerdommen i Rt. 2006 side 1642, og jeg nøyer meg med å
vise til avsnitt 28 til 31 i dommen med videre henvisninger.
(31) Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i hø ringsnotat 12. desember 2008 fremmet
forslag til ny arbeidsskadeforsikringslov, som skal avløse yrkesskadereglene i
folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Blant annet er det foreslått at skader som
oppstår akutt i forbindelse med løft av personer (p lutselig løfteskade), skal kunne
godkjennes som såkalt ulykkesskade, selv om det ikke foreligger arbeidsulykke, se
side 39 til 41 i notatet. Ytterligere endringer i vilkåret om arbeidsulykke er ikke foreslått.
Selv om forslaget vil innebære en viss utvidelse av arbeidsulykkebegrepet, er det altså
fortsatt departementets klare ønske at en del yrkes relaterte skader skal falle utenfor.
(32) Det nærmere innholdet i dagens arbeidsulykkebegrep har blitt avklart gjennom flere
høyesterettsavgjørelser, og jeg viser særlig til sk yggekjennelsen i Rt. 2005 side 1757,
fotballspillerdommen i Rt. 2006 side 1642 og pallekjennelsen i Rt. 2007 side 882. 5
(33) I skyggekjennelsen avsnitt 51, som gjelder det avdempede ulykkesbegrep, er det slått fast
at det
”i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre
grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe
tilleggskrav om ytre hending. I slike tilfeller vil den vanskelige arbeidssituasjonen eller
det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, i seg selv
kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment.”
(34) I fotballspillerdommen avsnitt 36 er det lagt til grunn at arbeidsulykkebegrepet til en viss
grad er relativt:
”Hva som må anses plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken
sammenheng hendelsen finner sted. Mens det å skli, falle eller bli dyttet overende, i en
rekke sammenhenger har vært ansett tilstrekkelig til å tilfredsstille lovens krav, vil slike
hendelser klart nok ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller.
Dette innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Den ordinære
utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med mots pillere, vil selv om de fører til
skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade. Spø rsmålet er hvor vesentlig avviket
fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger.”
(35) Endelig følger det av pallekjennelsen avsnitt 40 at det ikke er noe avgjørende moment
etter § 13-3 andre ledd andre punktum hvorvidt den aktuelle arbeidsoppgaven inngår i
hovedarbeidsoppgavene til arbeidstakeren. Det sentrale spørsmål er om oppgaven er en
del av vedkommendes normale arbeidsoppgaver, slik at det derfor ikke lå noe
ekstraordinært i at oppgaven ble utført. Heller ikke et ”lite avvik fra normal
arbeidsprosedyre” vil ”kunne bevirke at hendelsen må betraktes som arbeidsulykke”, se
avsnitt 41.
(36) Partene er uenige om hvilken vekt det kan legges på skadens art og alvorlighet. Jeg
bemerker at vurderingen av om påkjenningen eller belastningen er usedvanlig, må ta
utgangspunkt i hendelsens art og omstendighetene rundt denne – ikke i skadens art og
omfang. Riktignok kan skaden være et bevismoment dersom hendelsesforløpet er uklart,
men det er ikke tilfellet i den foreliggende sak.
(37) Med dette som utgangspunkt går jeg over til å vurdere om den skaden Lier pådro seg, ble
forvoldt ved en arbeidsulykke. Det skjedde ingen ulykkesartet hendelse. Spørsmålet er
derfor om § 13-3 andre ledd andre punktum om det avdempede arbeidsulykkebegrep er
oppfylt.
(38) Partene er uenige om hvor stor del undervisningen i dans utgjorde av musikkfaget. Jeg
finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spø rsmålet. Det er ikke tvilsomt – og
heller ikke bestridt – at dans inngår i musikkfaget, og undervisning i dans er i alle fall
ikke en aktivitet som bare skjer helt unntaksvis. Hvorvidt dans kan sies å inngå i kjernen i
faget, er da ikke avgjørende. Undervisning i dans v ar uansett en del av Liers normale
arbeidsoppgaver, og det lå ikke noe ekstraordinært i at denne oppgaven ble utført, jf. det
jeg tidligere har gjengitt fra pallekjennelsen.
(39) Det var ikke noe uvanlig ved måten danseundervisningen ble gjennomført på – Lier måtte
ikke innta noen uheldig arbeidsstilling, og det skjedde heller ingen andre avvik fra det
normale. At elever i ungdomsskolealder er urolige og uoppmerksomme når læreren står
med ryggen til, er høyst vanlig og påregnelig, og L ier hadde selv full kontroll over når og 6
hvordan uroen skulle takles. Det forelå ikke noe faremoment som tilsa at hun måtte
handle spesielt raskt.
(40) Heller ikke var det noe unormalt med gulvet i musikkrommet der undervisningen skjedde
– gulvet ga ikke spesiell motstand. Jeg understreker at foten ikke satt fast i gulvet i fysisk
forstand, men at Lier på grunn av friksjon mellom gulv og skosåle ikke fikk foten med
seg da hun roterte.
(41) Ankemotparten har vist til en rekke trygderettsavgjørelser. Det er ikke tvilsomt at fast og
langvarig trygderettspraksis må tillegges stor vekt, jf. fotballspillerdommen avsnitt 34
med videre henvisninger. Jeg kan imidlertid ikke se at den dokumenterte praksis kan gi
grunnlag for å anse den aktuelle skaden som forvoldt ved en arbeidsulykke. Hver sak
bærer preg av en svært konkret vurdering, og ingen av de fremlagte saker er helt
sammenlignbare med den foreliggende. I ankesak nummer 163/1968 hadde for eksempel
en fot – og muligens begge – uventet blitt sittende fast mellom noen steiner da den
trygdede løftet en stein og skulle snu seg for å pl assere steinen bak seg, slik at han kom i
en forkjært stilling. Også i ankesak nummer 138/1968 skjedde skaden i en forkjært
stilling. I andre av sakene inntraff skadehendelsen fordi den trygdede gled på fuktig/glatt
underlag eller snublet over en hindring.
(42) Lagmannsretten har særlig vist til Trygderettens kjennelse i ankesak nummer 1737/2003,
som gjaldt en profesjonell håndballspiller som under kamp pådro seg bruskskader i kneet.
I en kontringssituasjon hadde hennes motspiller i forsvar gått ut for å stoppe henne ved å
støte henne i kroppen. Spilleren fikk en vridning i kneet slik at hun ikke klarte å stå på
benet og falt sammen. Hendelsen ble ansett som en arbeidsulykke. Trygderetten la
imidlertid vekt på at profesjonelle håndballspillere tidvis befinner seg ”nær faregrensen
for mer alvorlig skade, med den følge at selv små o g i handlingsøyeblikket tilsynelatende
ubetydelige avvik fra normal arbeidsrutine blir utslagsgivende”. Risikoen for skade i
forbindelse med danseundervisning på ungdomsskoletrinnet er derimot generelt lav. Lier
var følgelig ikke i noen situasjon hvor man må godt a mindre avvik fra det normale enn
ellers.
(43) Grensen mellom skader forvoldt ved arbeidsulykke og andre skader kan til tider være
hårfin. Lovgiverne har imidlertid i en årrekke uttrykkelig ønsket et skille. ¯ godta at det
forelå arbeidsulykke i den foreliggende sak ville innebære en utvidelse av
arbeidsulykkesbegrepet som det etter mitt syn ikke er rettskildemessig dekning for, og
som i tilfelle måtte være en lovgiveroppgave.
(44) Det er etter dette ikke feil rettanvendelse når Trygderetten har lagt til grunn at kravet om
arbeidsulykke ikke er oppfylt. Trygderettens vedtak er dermed gyldig, og staten blir å
frifinne.
(45) Staten har ikke krevd sakskostnader for noen instans.
(46) Jeg stemmer for denne
D O M :
Staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes. 7
(47) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(48) Dommer Indreberg: Likeså.
(49) Dommer Flock: Likeså.
(50) Dommer Gjølstad: Likeså.
(51) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Staten ved Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes.
Riktig utskrift bekreftes: