Hopp til innhold

HR-2009-2396-A

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2009-12-22
Publisert: HR-2009-02396-A - Rt-2009-1632 - UTV-2010-14
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder gyldigheten av vedtak om etterberegning av merverdiavgift overfor to verdipapirforetak for mottatt vederlag for corporate finance tjenester i forbindelse med fusjon mellom to finansinstitusjoner, og, for det ene av foretakene, også for vederlaget for tilsvarende tjenester ved salg av to selskaper. Hovedspørsmålet gjelder forståelsen av unntaket i m erverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 2 bokstav e), som gjelder ”omsetning av …finansielle instrumenter og lignende og meglertjenester ved slik omsetning”.
Saksgang: HR-2009-02396-A, (sak nr. 2009/1153), sivil sak, anke over dom
Parter: I. ABG Sundal Collier Holding ASA Norges Fondsmeglerforbund (advokat Ingvald Falch) (partshjelper) mot Staten v/Skattedirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian Lund) II. Carnegie ASA (advokat Oddgeir Kjørsvik – til pr øve) Norges Fondsmeglerforbund (advokat Ingvald Falch) (partshjelper) mot Staten v/Skattedirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian Lund)
Forfatter: Endresen, Stabel
Lovhenvisninger: erverdiavgiftsloven § 5, merverdiavgiftsloven § 5, verdipapirhandelloven § 8-1, tvisteloven § 20-3, tvisteloven § 20-2


                                   NORGES HØYESTERETT



        Den 22. desember 2009 avsa Høyesterett dom i

        HR-2009-02396-A, (sak nr. 2009/1153), sivil sak, anke over dom,


        I.
        ABG Sundal Collier Holding ASA
        Norges Fondsmeglerforbund                 (advokat Ingvald Falch)
        (partshjelper)


        mot


        Staten v/Skattedirektoratet               (Regjeringsadvokaten
                                                  v/advokat Christian Lund)

        II.
        Carnegie ASA                              (advokat Oddgeir Kjørsvik – til pr øve)


        Norges Fondsmeglerforbund                 (advokat Ingvald Falch)
        (partshjelper)

        mot

        Staten v/Skattedirektoratet               (Regjeringsadvokaten
                                                  v/advokat Christian Lund)







                                         
         G I V N I N G :



(1)     Dommer Endresen: Saken gjelder gyldigheten av vedtak om etterberegning av
        merverdiavgift overfor to verdipapirforetak for mottatt vederlag for corporate finance
        tjenester i forbindelse med fusjon mellom to finansinstitusjoner, og, for det ene av

        foretakene, også for vederlaget for tilsvarende tjenester ved salg av to selskaper.
        Hovedspørsmålet gjelder forståelsen av unntaket i m erverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4                                                         2


         bokstav e), som gjelder ”omsetning av …finansielle instrumenter og lignende og

         meglertjenester ved slik omsetning”.

(2)      Etter bokettersyn hos ABG Sundal Collier Holding ASA (ABG Sundal Collier) i 2004,
         ble det etterberegnet merverdiavgift blant annet på det vederlag selskapet hadde mottatt
         for bistand til Gjensidige NOR ASA (Gjensidige NOR) i forbindelse med fusjonen med

         DnB Holding ASA (DnB). Fylkesskattekontoret fant at det mottatte vederlag, stort
         28 millioner kroner, var relatert til rådgivningstjenester, og at verdipapirunntaket i
         merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 boksta v e) følgelig ikke kom til anvendelse.
         Det ble ilagt tilleggsavgift. Etter klage ble endelig vedtak truffet av Klagenemnden for

         merverdiavgift den 21. august 2006. Fylkesskattekontorets vedtak ble opprettholdt, dog
         slik at det ikke ble ilagt tilleggsavgift.

(3)      ABG Sundal Collier reiste sak for Oslo tingrett ved stevning datert 8. februar 2007 med
         påstand om at klagenemndens vedtak var ugyldig. For de forhold som omfattes av saken

         for Høyesterett avsa tingretten den 11. desember 20 07 dom med slik domsslutning:

                ”1       Klagenemndas vedtak om etterberegning av merverdiavgift ved corporate
                         finance tjenester er ugyldig.

                 4       Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.”

(4)      Etter bokettersyn hos Carnegie ASA (Carnegie), traff Oslo fylkesskattekontor vedtak om

         at det vederlag Carnegie hadde mottatt fra DnB for bistand til fusjonen med Gjensidige
         NOR, også måtte anses som vederlag for rådgivningstjenester, og at det følgelig skulle
         betales merverdiavgift.


(5)      Fylkesskattekontorets vedtak gjaldt også de vederlag Carnegie hadde mottatt fra Norsk
         Hydro ASA for bistand til salg av det heleide datterselskapet Carmeda AB og fra Posten
         Norge AS for bistand til salg av det heleide datterselskapet Ergo Bluegarden AS. Også i
         disse tilfellene ble bistanden ansett som rådgivning, slik at merverdiavgift skulle betales.

         Det ble ilagt tilleggsavgift, men kravet om tilleggsavgift ble senere frafalt.

(6)      Fylkesskattekontorets vedtak ble etter klage omgjort av Klagenemnden for merverdiavgift
         den 11. desember 2006. Skattedirektoratet oversendte imidlertid klagenemndens vedtak til
         Finansdepartementet med anmoding om omgjøring. Ved Finansdepartementets vedtak

         6. juni 2007, ble klagenemndens vedtak omgjort, og fylkesskattekontorets vedtak ble
         stående. Tilleggsavgift var allerede frafalt da departementet traff vedtak i saken, men det
         presiseres for ordens skyld i vedtaket at tilleggsavgift ikke skal betales.


(7)      Carnegie reiste ved stevning 29. oktober 2007 sak for Oslo tingrett med påstand om at
         Finansdepartementets vedtak var ugyldig.

(8)      Oslo tingrett avsa 17. april 2008 dom med slik domsslutning:


                ”1.      Finansdepartementets vedtak av 06.06.2007 er ugyldig.

                 2.      Staten v/Skattedirektoratet dømmes til å betale saksomkostninger til Carnegie
                         ASA med kr. 324.000 – trehundreogtjuefiretusen – innen 2 – to – uker fra
                         dommens forkynnelse, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til
                         betaling skjer.”                                                         3


(9)       Staten v/Skattedirektoratet anket begge tingrettens dommer til Borgarting lagmannsrett.

          For lagmannsretten ble sakene forenet til felles behandling og avgjørelse, og
          lagmannsretten avsa den 4. mai 2009 dom i sakene med slik domsslutning:

                ”Staten v/Skattedirektoratet – Sundal Collier

                 1.      Staten v/Skattedirektoratet frifinnes.

                 2.      ABG Sundal Collier Holding ASA dømmes til innen 2 – to – uker etter
                         forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale i saksomkostninger til staten
                         v/Skattedirektoratet for lagmannsretten 115 800 –
                         etthundreogfemtentusenåttehundre – kroner og for tingretten 100 000 –
                         etthundretusen – kroner.


                Staten v/Skattedirektoratet – Carnegie

                1.       Staten v/Skattedirektoratet frifinnes.

                2.       Carnegie ASA dømmes til innen 2 – to – uker ette r forkynnelsen av
                         lagmannsretten dom å betale i saksomkostninger til staten
                         v/Skattedirektoratet for lagmannsretten med 115 800 –
                         etthundreogfemtentusenåttehundre – kroner og for tingretten med 75 000 –
                         syttifemtusen – kroner.”

(10)      ABG Sundal Collier og Carnegie har begge anket Borgarting lagmannsretts dom til

          Høyesterett. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og ret tsanvendelsen. For Høyesterett har
          Norges Fondsmeglerforbund opptrådt som partshjelper for de ankende parter. Det er for
          Høyesterett fremlagt skriftlige erklæringer fra fem vitner. Saken står, selv om anførslene
          er noe endret, i hovedsak i samme stilling som for lagmannsretten.


(11)      De ankende parter, ABG Sundal Collier og Carnegie, som i hovedsak har hatt
          sammenfallende anførsler, har i det vesentligste he nholdt seg til tingrettens dommer, og
          har for øvrig sammenfattet sine hovedanførsler slik :


(12)      Unntaksbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e) er generelt utformet,
          og det er ikke grunnlag for en innskrenkende fortolkning slik at bare fondsmegling i
          snever forstand omfattes. Legalitetsprinsippet må tillegges betydelig vekt ved tolkingen.


(13)      Også mellommannsvirksomhet i tilknytning til fusjoner eller ved kjøp eller salg av
          samtlige aksjer i et selskap omfattes av bestemmelsens ordlyd og er i praksis antatt å falle
          innunder unntaket. Forarbeidene kan ikke forstås slik at en annen løsning er forutsatt. Helt
          vesentlig i denne sammenheng er dessuten den etablerte rettstilstand i EU, og da særlig i

          Sverige og Danmark. Paragraf 5 b nr. 4 bokstav e) er ment å skulle reflektere det
          korresponderende unntak i merverdiavgiftsdirektivet i EU, og det følger klart av
          forarbeidene at det tas sikte på at bestemmelsen skal forstås på samme måte.
          Forutsetningen om rettsenhet innebærer at det forhold at det ikke innen EU-området

          gjelder noe unntak for bistand ved fusjoner eller ved salg av samtlige aksjer i et selskap, i
          seg selv må være avgjørende for at loven ikke her k an tolkes innskrenkende.

(14)      De tjenester som er ydet i tilknytning til fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR er

          dels meglertjenester og dels rådgivning. Det er imidlertid tale om en samlet ytelse, og
          avgiftsspørsmålet må avgjøres for den samlede ytels e. Det avgjørende må være hva som
          er det dominerende element ved den tjeneste som er ydet.                                                        4



(15)     Carnegie finner det mest treffende å utdype dette ved å ta utgangspunkt i det som etter en

         objektiv vurdering er hovedytelsen sett fra oppdragsgivers ståsted, men understreker at
         det avgjørende er hva som er kundens siktemål med å engasjere det valgte meglerhus.
         Bare om hovedsiktemålet for kunden er rådgivning, kan dette være avgjørende for
         avgiftsspørsmålet.


(16)     AGB Sundal Collier understreker enda sterkere kundens perspektiv, og sammenhengen
         med det overordnede siktemål for prosjektet. Utgangspunktet hevdes å være at det er
         tilstrekkelig at det isolert sett foreligger en meglertjeneste og den samlede bistand, slik
         partene her er enige om, må sees som en helhet. Om rådgivningen har et betydelig større

         omfang enn mellommannsfunksjonen, og rådgivningsdelen for en utenforstående kan
         fremstå som fremtredende, kan det ikke være avgjøre nde. Bare om kundens mål med
         oppdraget er å motta rådgivning, vil dette kunne være avgjørende.

(17)     Uavhengig av rettslig innfallsvinkel, gjør de ankende parter gjeldende at

         meglingselementet under enhver omstendighet er så dominerende i de to oppdragene i
         forbindelse med fusjonen, at de mottatte vederlag ikke skal avgiftsberegnes.

(18)     For bistanden ved salget av selskapene Ergo Bluegarden AS og Carmeda AB, har
         Carnegie fremhevet at det er tale om to helt ordinære megleroppdrag der det vanskelig

         kan identifiseres noen form for rådgivning, som ikke er en integrert del av
         megleroppdraget. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om det overhodet er
         noen selvstendig rådgivningstjeneste da hovedytelseslæren under enhver omstendighet
         må føre til at det aktuelle unntak i § 5 b får anve ndelse. Det fremheves særlig at Carnegie
         fant frem til et betydelig antall potensielle kjøpe re, og forhandlet med de aktuelle kjøpere

         på selvstendig basis med sikte på best mulige avtaler for sine oppdragsgivere.

(19)     ABG Sundal Collier Holding ASA har nedlagt slik påstand:

               ”1.       Tingrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

                2.       Staten v/Skattedirektoratet dømmes til å erstatt e ABG Sundal Collier Holding
                         ASAs saksomkostninger for lagmannsretten og Høyeste rett.”


(20)     Carnegie ASA har nedlagt slik påstand:

               ”1.       Tingrettens dom stadfestes.

                2.       Staten v/Skattedirektoratet dømmes til å dekke s akens omkostninger for
                         lagmannsrett og Norges Høyesterett.”

(21)     Partshjelperen, Norges Fondsmeglerforbund, har særlig fremhevet at corporate-oppdrag

         av den art som saken gjelder, i praksis ikke har vært ansett avgiftspliktige verken i Norge
         eller innenfor EU-området.

(22)     Det understrekes at det samlede vederlag for disse tjenestene er meget betydelig, og at
         avgift vil bli en tilleggskostnad for oppdragsgiverne. Dersom lagmannsrettens dom

         opprettholdes, vil det skje en uheldig konkurransevridning i disfavør av de norske
         selskapene.                                                        5


(23)     Ankemotparten, staten v/Skattedirektoratet, har i det vesentligste henholdt seg til
         lagmannsrettens dom, og har for øvrig utdypet sine anførsler slik:


(24)     Det grunnleggende utgangspunkt er, etter at det ved merverdiavgiftsreformen i 2001 ble
         innført avgiftsplikt på tjenester, at ethvert unnta k må tolkes snevert. Dette ble klart
         understreket i forarbeidene til endringsloven, og er lagt til grunn i EU-domstolens praksis.

(25)     Staten gir sin tilslutning til det ankemotpartene har anført om den forutsatte sammenheng

         mellom bestemmelsene i merverdiavgiftsloven og reguleringen innen EU-området. Det
         fremheves imidlertid at praksis innen EU-området må ha en viss tyngde og bredde for at
         den skal utgjøre en rettskildefaktor av særlig vekt ved fastleggingen av den nærmere
         forståelse av bestemmelsene i merverdiavgiftsloven.


(26)     Det gjøres med dette utgangspunkt, som ny anfø rsel for Høyesterett, prinsipalt gjeldende
         at verdipapirunntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b bare gjelder for fondsmegling i mer
         snever forstand. Det er ikke naturlig å se bistand ved fusjoner eller ved kjøp eller salg av
         selskaper som ”meglingstjenester” ved omsetning av finansielle instrumenter, og det er
         klart forutsatt i lovforarbeider og senere tolkingsuttalelser at verdipapirunntaket ikke

         kommer til anvendelse ved slik bistand.

(27)     Under enhver omstendighet er rådgivningselementet det dominerende i den tjenesteyting
         som har funnet sted ved de tre transaksjonene, og hovedytelseslæren, som er sikkert
         etablert, må føre til at det ikke er grunnlag for a vgiftsfritak. For avgrensningen mellom

         meglertjenester og rådgivning av annen karakter, vises særlig til Ot.prp. nr. 2 (2000–
         2001) side 194 der det fremgår at sondringen langt på vei vil være sammenfallende med
         om tjenesten er av den art som i verdipapirhandelloven § 8-1 er benevnt tilknyttede
         tjenester, eller om det er tale om investeringstjenester som faller innunder lovens § 1-2.
         Bare i det siste tilfellet vil det være tale om meglertjenester.


(28)     Det fremgår direkte av de fremlagte mandatbrev at rådgivningen var det dominerende
         element i oppdragene, og det er ikke noe holdepunkt for at det oppdrag Carnegie hadde
         for DnB, hadde en annen karakter enn det oppdrag ABG Sundal Collier hadde for
         Gjensidige NOR. I forhold til fusjonen aksepteres at det må anses som en

         meglingstjeneste at rådgiverene på selvstendig basis kontakter aksjonærer i det
         oppdragsgivende selskap med sikte på at disse aksjonærene skal stemme for fusjonen,
         men den aktivitet som er utvist er klart utilstrekkelig til å endre den konklusjon at
         rådgivning er hovedelementet i oppdragene. Det må ved vurderingen være avgjørende at
         de ankende parter i de aktuelle transaksjoner ikke hadde den selvstendige rolle som

         karakteriserer et megleroppdrag.

(29)     Staten v/Skattedirektoratet har nedlagt slik påstand:

(30)     I saken mellom staten og Carnegie ASA:


               ”1.       Anken forkastes.

                2.       Staten v/Skattedirektoratet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.”

(31)     I saken mellom staten og ABG Sundal Collier Holding ASA:

               ”1.       Anken forkastes.                                                         6



                 2.      Staten v/Skattedirektoratet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.”


(32)     Jeg er kommet til at anken fra ABG Sundal Collier Holding ASA må forkastes, og at
         anken fra Carnegie ASA delvis fører frem.

(33)     Allerede innledningsvis finner jeg grunn til å bemerke at det da også tjenester ble trukket
         inn under avgiftsområdet ved avgiftsreformen i 2001, ble tatt utgangspunkt i det

         dagjeldende merverdiavgiftsdirektiv gjeldende for EU-området. Det understrekes i Ot.prp.
         nr. 2 (2000–2001) side 124 at avgrensningen i stor grad vil ”være sammenfallende med
         avgrensningen etter EFs sjette avgiftsdirektiv”. Dette følges opp i Finansdepartementets
         tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 der det heter:


                ”I Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) er det vist til at unntaket for finansielle tjenester er i
                samsvar med et lignende unntak i de fleste andre land det er naturlig for Norge å
                sammenligne seg med. Departementet anser at dette tilsier at det ved tolkingen av
                unntaket sees hen til EUs sjette avgiftsdirektiv artikkel 13 (B) (a) og (d) (1)-(6) og
                praktiseringen av dette innen EU. Finansdepartementet har særlig sett hen til hvordan
                unntaket avgrenses i Sverige og Danmark.”

(34)     Det er praksis ved EU-domstolen som vil få stø rst betydning for forståelsen av det
         tilsvarende avgiftsunntak i Norge. Dette må særlig være tilfellet når det på dette området

         har vist seg vanskelig å etablere en ensartet praksis i EU-landene. Det som da særlig vil
         ha interesse er de mer overordnede tolkingsprinsipper som EU-domstolen har etablert.

(35)     I St.prp. nr. 1 (2009–2010) side 55–56 har Finansdepartementet sammenfattet

         betydningen av regelverket i EU-området slik:

                ”I Norge er merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenester i stor grad bygget opp på
                samme måte som tilsvarende unntak i EU, selv om det meget omfattende
                merverdiavgiftsregelverket i EU ikke er bindende for Norge gjennom EØS-avtalen.
                Blant annet fordi virksomhet i denne sektoren lett kan flytte på seg, og for at norske
                finansinstitusjoner skal ha tilnærmet samme rammevilkår som finansinstitusjoner i
                andre land i EØS-området, er det norske regelverket på området lagt tett opp til
                regelverket i EU.”

(36)     I Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) side 104 understrekes at det er unntakene fra det alminnelige
         prinsipp at tjenester er avgiftspliktige, som må begrunnes. Dette er i samsvar med praksis
         ved EU-domstolen, jf. EU-domstolen C-453/05 – Volker Ludwig 21. juni 2007 hvor det

         slås fast at unntaksbestemmelsene må fortolkes strengt, idet de må sees som unntak fra
         det alminnelige prinsipp om avgiftsplikt for tjenester.

(37)     Dette må også være utgangspunktet for tolkingen av merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4

         bokstav e).

(38)     Det følger av merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e) at ”omsetning av …
         [f]inansielle tjenester, herunder … finansielle instrumenter og lignende og

         meglingstjenester ved slik omsetning” ikke er merverdiavgiftspliktig. Norsk Hydro ASAs
         salg av Carmeda AB og Posten Norge AS’ salg av Ergo Bluegarden AS har skjedd i form
         av aksjesalg, og det er ikke tvilsomt at disse salgene må anses som omsetning av
         finansielle instrumenter. Jeg finner det også klart at de aksjetransaksjoner som fant sted
         ved fusjonen mellom Gjensidige NOR ASA og DnB Holding ASA, må anses som slik

         omsetning. På grunnlag av statens prinsipale påstand, må det tas stilling til om                                                        7


         bestemmelsen skal tolkes innskrenkende når det gjelder tilføyelsen om formidling. Det
         spørsmål som dernest krever en vurdering, er om de tjenester Carnegie ASA og ABG
         Sundal Collier Holding ASA ytet i forbindelse med disse transaksjonene, var

         meglingstjenester.

(39)     Jeg drøfter først statens prinsipale anførsel om at unntaket er begrenset til tradisjonell
         fondsmegling og emisjoner. Det er gjennomgående slik at rådgivningselementet får en
         helt annen rolle ved mer kompliserte transaksjoner enn ved ordinær aksjehandel over
         børs. De hensyn som har begrunnet verdipapirunntake t slår da heller ikke i samme grad til

         i forhold til bistand ved salg eller oppkjøp av bed rifter og fusjoner, selv om det også her
         er tale om overføring av finansielle instrumenter. Staten har til støtte for sitt syn påberopt
         lovens forarbeider, men jeg kan ikke se at det her sies noe som kan tillegges vesentlig
         vekt for tolkingsspørsmålet. Riktignok heter det at de tjenester som omfattes av
         verdipapirhandelloven § 8-1, som blant annet omfatter tjenester i forbindelse med fusjon
         og oppkjøp, i ”stor utstrekning” vil bli omfattet a v avgiftsplikten, jf. Ot.prp. nr. 2 (2000–

         2001) side 124. Uttalelsen, som ikke er nærmere forklart, må imidlertid forstås som en
         faktisk beskrivelse av de tjenester som gjennomgående ytes i slike sammenhenger.
         Utvidelsen av fritaket til også å gjelde meglertjenester ved overdragelse av andel i
         kommandittselskaper og ansvarlige selskaper, jf. tilføyelsen ”og lignende” i
         lovbestemmelsen og Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) side 123, trekker etter mitt syn snarere i

         motsatt retning.

(40)     Etter vedtakelsen av lovendringen, sendte Finansdepartementet 29. mars 2001 et utkast til
         forskrift på høring. Høringsbrevet kan sies å gi en viss støtte for statens syn, ikke minst i
         form av en anvisning på at de tilknyttede tjenester, som omfattes av
         verdipapirhandelloven § 8-1, ikke omfattes av fritaket. Departementets tolkingsuttalelse

         15. juni samme år viser også til rådgivning ved fusjoner og oppkjøp, som eksempler på
         hva som ikke omfattes av unntaket, men samtidig understrekes betydningen av rettsenhet
         særlig med Sverige samtidig som det vises til en forhåndsuttalelse fra det svenske
         Riksskatteverket, som la til grunn at corporate finance tjenester i forbindelse med en
         børsintroduksjon, må anses som omsetning og formidl ing av aksjer, og at slike tjenester

         følgelig omfattes av unntaket. Departementets uttal elser i tolkingsuttalelsen må forstås i
         tråd med det som ble uttalt på dette punkt i forarbeidene.

(41)     Lovbestemmelsens ordlyd gir ikke noe holdepunkt for en innskrenkende fortolkning. Det
         ville ha vært nærliggende å avklare spørsmålet i lo vteksten om det var tanken å unnta
         viktige transaksjonsformer. Det kan i denne sammenheng vises til den uttrykkelige

         regulering av en beslektet problemstilling i dagjeldende lov om eiendomsmegling av
         16. juni 1989 § 1-1 nr. 4.

(42)     En innskrenkende tolking ville dessuten reise vanskelige avgrensningsspørsmål, som for
         eksempel hvordan et samlet salg skulle vurderes når det er flere kjøpere eller selgere. Det

         kunne også være spørsmål om også å la den innskrenk ende tolking omfatte ulike flertall
         av aksjene i et selskap.

(43)     Jeg finner det på denne bakgrunn ikke påkrevd å gå inn på enkelthetene i det partene har
         anført om praksis innen EU-området. Det er tilstrek kelig å konkludere at det ikke kan sees
         etablert en innskrenkende fortolkning i tråd med det staten gjør gjeldende.                                                        8


(44)     Det er da ikke noe grunnlag for å fravike det resultat som følger av ordlyden i
         merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e), og statens prinsipale anførsel kan ikke føre

         frem.

(45)     Partene er da med mindre reservasjoner enige om at det i de aktuelle transaksjoner er ydet
         både meglertjenester og finansiell rådgivning, og at det må skje en samlet vurdering av
         hva som er det dominerende element ved de tjenester som er ydet i de aktuelle

         sammenhenger.

(46)     Unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e) forutsetter at den som har ydet
         ”meglingstjenester” er en mellommann. Det er ikke tilstrekkelig at det er ydet tjenester

         som etter sin art kunne utgjort en del av et megleroppdrag.

(47)     Før det kan foretas noen vurdering av hva som er det dominerende element i ytelsen, må
         det konstateres at det som er utført av meglingstje nester etter sin art og omfang isolert sett
         er tilstrekkelig til at vedkommende må anses som megler, jf. for den tilsvarende

         problemstilling i forhold til eiendomsmeglerloven av 1989 Lilleholt, rettsdata.no note 2 til
         § 1-1, punkt 6:

                ”dersom oppdraget etter ei totalvurdering ikkje har preg av mellommannsverksemd, er
                det ikkje eit meklaroppdrag sjølv om oppdragstakare n skal utføre ei eller fleire av dei
                oppgåvene som også inngår i eit typisk meklaroppdrag.”

(48)     Som jeg redegjorde for innledningsvis, vil en etablert praksis ved EU-domstolen som

         utgangspunkt anses som en tungtveiende rettskilde ved tolkingen av unntaket i § 5 b nr. 4
         bokstav e). Hva angår avgrensingen av hva som skal til for at en tredjemann vil måtte
         anses som megler i relasjon til bestemmelsen, er det etter mitt syn etablert en slik praksis.
         Den grunnleggende avgjørelse er C-235/00 – CSC Fina ncial Services Ltd. 13. desember

         2001. Saken gjaldt et ”call center” som overtok finansinstitusjonenes kontakt med
         publikum, og avgjørelsen av den konkrete saken har begrenset interesse. I avsnitt 39 gis
         imidlertid følgende sammenfatning av hva mellommann svirksomhet er:

                ”Mellemmandsvirksomhed er en tjenesteydelse, som udføres over for en kontraktpart,
                og som parten yder vederlag for, idet der er tale om en særskilt formidlingsvirksomhed.
                Virksomheden kan bl.a. bestå i at give den pågældende oplysning om, hvornår det kan
                være mulighed for at indgå en sådan kontrakt, at optage kontakt med den anden part
                og i mandantens navn og for dennes regning at føre forhandlinger om den nærmere
                fastlæggelse af de gjensidige ydelser. Virksomheden har således til formål at træffe de
                nødvendige foranstaltninger for, at de to parter indgår en kontrakt, uden at formidleren
                har en selvstændig interesse i kontraktens indhold.”

(49)     Dette hovedsynspunkt gir domstolen sin tilslutning til i sak C-453/05 – Volker Ludwig

         21. juni 2007 premiss 28. Den sammenfatning som her er gjort, er i god
         overensstemmelse med den forståelse av meglerbegrepet som i norsk rett ellers særlig er
         utviklet i relasjon til eiendomsmegling, og det kan etter mitt syn legges til grunn at den
         gjengitte sammenfatning også er dekkende ved anvendelsen av merverdiavgiftsloven

         § 5 b nr. 4 bokstav e).

(50)     Det følger av dette at det må foretas en konkr et vurdering i det enkelte tilfelle.
         Vurderingen vil prinsipielt sett ikke skille seg fra den vurdering som ble gjort i Rt. 2008
         side 1638, selv om vektleggingen av de ulike elementer naturligvis vil bli en annen ved

         vurdering av avgiftspliktens utstrekning enn ved fastsettelsen av hva som vil være                                                         9


         eiendomsmegling. Ved den konkrete anvendelse av Volker Ludwig-dommens generelle

         sammenfatning av hva som kan anses som meglertjenester, vil den klargjøring av
         mellommannsbegrepet, som på andre områder er utviklet i norsk rett likevel kunne være
         av betydning.


(51)     Det er tradisjonelt oppstillet et selvstendighetskrav, som et vilkår for at tredjemann skal
         kunne anses som megler. Dette tradisjonelle selvstendighetskrav relaterer seg til
         meglerens formelle posisjon, så som at denne ikke skal være ansatt hos hovedmannen
         eller på annet grunnlag kunne identifiseres med denne, jf. Brækhus, Meglerens rettslige

         stilling sidene 6–9. At de ankende parter i denne snevre forstand har den nødvendige
         selvstendighet er ikke tvilsomt. I hvilken utstrekning de har hatt selvstendige oppgaver
         ved den aktuelle transaksjon, inngår derimot som et element i vurderingen av om
         tredjemann har opptrådt som mellommann, og jeg kommer tilbake til dette.


(52)     Denne saken reiser en problemstilling som ikke kan sees å være tatt stilling til, hverken i
         norsk rett eller innen EU-området, nemlig om det at oppdragstakeren skal kommunisere
         med oppdragsgiverens egne aksjonærer med sikte på at disse skal stille seg positive til en

         transaksjon som foreslås av selskapets styre, kan anses som en meglertjeneste. Dette
         skiller seg i flere henseende fra det som tradisjonelt har vært ansett som
         meglingstjenester. Dette gjelder særlig når siktemålet ikke er at aksjonæren selv skal være
         direkte part i en transaksjon, men siktemålet bare er at denne som aksjonær skal utøve sin

         stemmerett på en bestemt måte. Staten har likevel lagt til grunn at slike tjenester, om
         vilkårene for øvrig er til stede, kan betraktes som meglingstjenester i forhold til
         verdipapirunntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b. Slik jeg ser saken blir dette spørsmålet
         ikke avgjørende.


(53)     Lagmannsretten drøfter inngående den situasjon at oppdragstakeren har opptrådt som
         mellommann og dessuten har ydet selvstendige rådgivningstjenester. I en slik situasjon
         må det først vurderes om det er grunnlag for å si a t det er utført to selvstendige oppdrag,
         eller om de ulike tjenestene er slik knyttet sammen at det hele må sees som ett

         sammensatt oppdrag. Når en står overfor et sammensatt oppdrag, vil godtgjørelsen i sin
         helhet enten være avgiftspliktig eller avgiftsfri.

(54)     Lagmannsretten foretar i denne sammenheng en gjennomgang av Volker Ludwig-

         dommen med særlig vekt på dommens avsnittene 17 og 18, og som er sålydende:

                ”Det følger af sjette direktivs artikel 2, nr. 1, hvori direktivets anvendelsesområde
                defineres, at hver levering af tjenesteydelser sædvanligvis skal anses for en uafhængig
                og selvstændig levering, og at leveringen af en ydelse, der i økonomisk henseende er en
                enkelt ydelse, ikke kunstigt må opdeles for ikke at ændre momssystemets sammenhæng,
                hvorfor det må undersøges, hvad der særligt karakte riserer den pågældende
                transaktion, og herigennem afgjøres, om den afgifts pliktige person til forbrugeren,
                forstået som en gennemsnitsforbruger, leverer flere uafhængige hovedydelser eller en
                enkelt ydelse (dom af 25.2.1999, sag C-349/96, CPP, Sml. I, s. 973, præmis 29.)

                Der foreligger i så henseende især en enkelt ydelse, hvor et eller flere elementer skal
                anses for at udgøre hovedleveringen, mens omvendt e t eller nogle elementer skal anses
                for sekundære ydelser, der afgiftsmessigt følger ho vedydelsen. En ydelse skal anses for
                sekundær i forhold til en hovedydelse, når den ikke for kunderne udgør et mål i sig selv,
                men et middel til at udnytte tjenestyderens hovedydelse på de bedst mulige betingelser

                (dom af 22.10.998, forenede sager C-308/96 og C-94/97, Madgett og Baldwin, Sml. I,
                s. 6229, præmis 24, og CPP-dommen, præmis 30).”                                                          10



(55)      Dette er etter mitt syn også dekkende for norsk rett. Det avgjørende er hvilke elementer
          som særlig karakteriserer den aktuelle transaksjon. Formålet vil klart ha betydning i denne
          sammenheng, men jeg finner grunn til å understreke at det ikke er tale om å vurdere målet
          for prosjektet som sådant, men hva som fra oppdragsgivers side er hovedsiktemålet med

          tjenestene fra den enkelte tjenesteyter isolert sett.

(56)      Med disse utgangspunkter må Carnegie og ABG Sundal Colliers oppdrag for henholdsvis

          DnB og Gjensidige NOR ved fusjonen mellom disse to selskapene, og Carnegies oppdrag
          ved salg av selskapene Carmeda AB og Ergo Bluegarden AS, vurderes. Det må tas
          stilling til om det er utført en meglerfunksjon, og eventuelt hva som var hovedytelsen i
          den samlede tjeneste.


(57)      Faktum er ikke i alle deler avklart, og det må i noen utstrekning foretas en bevisvurdering.
          De ankende parter har for Høyesterett gitt uttrykk for misnøye med lagmannsrettens
          tilnærming til bevisvurderingen. Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å stille

          spørsmål ved denne. Lagmannsrettens bevisvurdering bygger på det veletablerte prinsipp
          at det skal legges betydelig vekt på de begivenhetsnære bevis, jf. Rt. 1995 side 821. De
          skriftlige avtaler må være utgangspunktet, og det må være riktig å lese avtalene på

          bakgrunn av hva som fremstår som det mest nærliggende hensett til vanlig praksis i
          bransjen og omstendighetene i den konkrete sak. Også de etterfølgende forklaringer kan
          naturligvis være egnet til å klargjøre hva oppdrage ne nærmere har bestått i og hva som
          var formålet med disse, men den interesse partene vil ha i sakens utfall må hensyntas ved

          vurderingen av hvilken vekt forklaringene skal tillegges.

(58)      ABG Sundal Collier utførte sitt arbeid basert på en mandatavtale datert den 21. januar

          2003. Det er noe uklart når avtalen ble undertegnet, men det er på det rene at oppdraget
          ble påbegynt i løpet av januar måned. Arbeidsoppgav ene er i mandatbrevet beskrevet slik:

                ”a)       Bistå Selskapet med utarbeidelser av verdivurderinger og vurderinger av
                          bytteforhold, samt løpende rådgivning til GNOs admi nistrasjon og styre.

                b)        Bistå i forhandlinger med DnB og dets rådgivere.

                c)        Bistå med vurderinger av formålstjenlig transaksjonsstruktur.


                d)        Bistå i gjennomføring av nødvendige due diligenc e prosesser.

                e)        Bistå med utarbeidelse av presentasjonsmateriell og underdokumentasjon for
                          styret i GNO og aksjemarkedet.

                f)        Etter nærmere avtale bistå i diskusjoner med enkelte av Selskapets
                          aksjonærer.

                g)        Sammen med GNOs øvrige finansielle (Merill Lynch samt Gjensidige Nor
                          Equities) og juridiske (TKGL) rådgivere sikre at det utarbeides nødvendig
                          avtaleverk og dokumentasjon, herunder nødvendig fus jonsprospekt, for
                          gjennomføring av Transaksjonen;

                h)        På forespørsel fra Selskapet utarbeide verdivurd eringsrapport (fairness
                          opinion) med det formål å underbygge et fremforhandlet bytteforhold; samt


                i)        Tilrettelegge for nødvendige roadshow for å mark edsføre Transaksjonen for
                          investorer i Norge og internasjonalt.”                                                         11



(59)      ABG Sunndal Colliers rolle er nærmere beskrevet i skriftlige erklæringer til Høyesterett
          fra Arild Abel Engh, leder av selskapets Corporate finance avdeling, og fra
          divisjonsdirektør Geir Bergvoll, som i Gjensidige N OR hadde det operasjonelle ansvar
          for fusjonen, og som anbefalte banken å engasjere ABG Sundal Collier.


(60)      Det fremgår av de to forklaringene at en hovedgrunn til at ABG Sundal Collier ble valgt,
          var den innsikt i banken som selskapets analytiker Sigmund Håland hadde. Bergvoll

          utdyper dette slik:

                ”I en slik sak må administrasjonen/styre opptre med maksimal integritet. Fusjonen må
                selvsagt ha helt andre begrunnelser enn deres interesser. Hvis ikke vil prosjektet aldri
                bli gjennomført. Avgjørende er og skal være aksjonæ renes interesser.

                Derfor er en fusjonspart helt avhengig av å arbeide sammen med (minst) en ekstern
                finansiell rådgiver/tilrettelegger. Det dreier seg altså både om dennes kompetanse
                knyttet til kapitalmarkedene og slike prosesser, og om legitimiteten overfor
                eierne/aksjemarkedet.

                At vi valgte ABGSC skyldtes at de kjente oss godt blant annet fra tidligere oppdrag og

                analyse, og hadde vist seg kompetent. ABGSC hadde renommØ i kapitalmarkedene for å
                kjenne GNO godt.

                Det ABGSC skulle bidra med var kort og godt å få GNO-eierne til å godta å bytte bort
                sine GNO-aksjer med aksjer i den fusjonerte enheten. Aksjonærene skulle overbevises
                om at det var finansielt gunstig for dem å foreta dette bytte. ABGSC skulle få løsnet
                aksjene. På forhånd var spørsmålet hvem som best ku nne hjelpe oss med dette. For oss
                var det ABGSC.”


(61)      På spørsmål om hvilke arbeidsoppgaver ABG Sund al Collier utførte, svarte Bergvoll
          blant annet:

                ”ABGSC hadde direkte kontakt med DnB-sidens rådgivere, men de deltok ikke i møter
                med administrasjonen/styret i DnB. ABGSC hadde aldri noe mandat til å reforhandle
                fusjonsbetingelser med DnB-siden. I deres mandat lå at de skulle snakke med
                aksjonærene, avklare deres ståsted og teste deres grenser – og melde tilbake til oss om
                noe måtte gjøres. Denne prosessen ledet da også til at bytteforholdet ble reforhandlet en
                gang, se nedenfor.”


(62)      Bergvoll opplyste ellers at det meste av det som er opplistet i mandatbrevet, ble utført av
          ABG Sundal Collier. Det fremgår også av Bergvolls understrekning av styrets behov for

          at en utenforstående finansiell rådgiver kunne gå god for bytteforholdet, at avgivelse av
          ”fairness opinion” ikke var en perifer oppgave, men en sentral del av oppdraget.

(63)      Mandatavtalen kan ikke leses isolert, men må vurderes ut fra den faktiske situasjonen da

          ABG Sundal Collier ble gitt oppdraget. Partene hadde etablert kontakt med sikte på en
          fusjon, oppgjørsformen var – i hvert fall i prinsip pet – gitt, men det var ikke oppnådd
          enighet om bytteforholdet. Det var allerede engasjert andre finansielle rådgivere. ABG

          Sunndal Collier har fremholdt at det følger allered e av honorarets størrelse, og at det var
          betinget av suksess, at det ikke var tale om et rådgivningsoppdrag. Det fremgår imidlertid
          av det fremlagte prospekt at Gjensidige Nor Equities honorar var det samme, og at Merrill
          Lynchs honorar var mer enn dobbelt så høyt. Etter d et opplyste ble Gjensidige Nor

          Equities primært trukket inn i prosjektet av interne grunner.                                                       12


(64)     ABG Sundal Collier hadde i utpreget grad en lite selvstendig rolle. Selskapet deltok ikke i
         forhandlingene med den annen part, og hadde heller ingen annen direkte kontakt med
         denne. Selv om det er opplyst at det var kontakt mellom rådgiverne for de to sider,

         fremstår oppdraget klart å være av intern karakter. Det som særlig særpreger oppdraget er
         rådgivning og forhandlingsbistand til Gjensidige NOR ASA. De normale
         meglerfunksjoner er helt fraværende. Kontakten med oppdragsgivers egne aksjonærer vil
         ikke alene kunne være tilstrekkelig til at ABG Sundal Collier anses å ha opptrådt som
         megler.


(65)     Det må etter dette konkluderes at den aktivitet som naturlig ville vært omfattet av et
         ordinært megleroppdrag, er så vidt ubetydelig at ABG Sundal Collier ikke kan sies å ha
         opptrådt som megler. Verdipapirunntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b kommer da ikke til
         anvendelse, og anken må forkastes.


(66)     Også for Carnegies vedkommende gjelder at selskapet kom inn i prosjektet på et sent
         tidspunkt. Hva angår detaljene i det som var Carnegies rolle, er det større usikkerhet
         ettersom det ikke ble inngått noen skriftlig mandatavtale, men jeg legger til grunn at
         oppdraget i hovedtrekk var av samme karakter som det oppdrag ABG Sundal Collier

         utførte for Gjensidige NOR. Da Carnegie ble engasje rt var JP Morgan allerede engasjert
         som finansiell rådgiver, og DnB var også bistått av DnB Markets. De tre rådgiverne
         hadde avtaler om honorar i samme størrelsesorden, m en særlig for JP Morgan er en større
         del av honoraret angitt som mulig tilleggshonorar.


(67)     Det fremgår av fusjonsprospektet at Carnegie deltok ved utarbeidelsen av dette, og
         Carnegie avga en ordinær ”fairness opinion” knyttet til det avtalte bytteforhold.

(68)     Hva Carnegies oppdrag bestod i er noe utdypet i den skriftlige erklæring administrerende
         direktør i Carnegie ASA Anders Onarheim har utarbei det for Høyesterett.


(69)     I sin forklaring gir Onarheim uttrykk for at ”Jeg anser det klart viktigste bidraget fra
         Carnegie var å få overtalt K Capital til å selge aksjene sine til DnB”.

(70)     Denne meglertjenesten var imidlertid et selvstendig oppdrag, som ble særskilt honorert

         som et megleroppdrag og ikke avgiftsbelagt. Den kan da ikke trekkes inn ved vurderingen
         av det oppdrag denne saken gjelder.

(71)     Onarheim uttaler for øvrig blant annet: ”Vi ut førte ingen generell rådgivning, men vi kom
         med en rekke anbefalinger når det gjelder bytteforhold, kommunikasjon i forhold til

         hvordan bytteforholdet burde presenteres og logikken bak transaksjonen.” Jeg kan
         vanskelig se at det kan ha betydning for vurderingen av Carnegies rolle om rådgivningen
         karakteriseres som ”generell” eller ikke. At Carnegie opptrådte som rådgiver kan jeg ikke
         finne tvilsomt.


(72)     I Onarheims erklæring heter det da også:

               ”Jeg brukte også mye tid på å diskutere med DnB’s ledelse hvordan vi best skulle sikre
               å få støtte fra de største aksjonærene. Det ble dis kutert hvordan vi best kunne påvirke
               og overtale disse. Det ble også diskutert hvordan man skulle lande på riktig
               bytteforhold. Det var viktig at de store aksjonærene ville gi sin tilslutning til
               transaksjonen.”                                                         13



(73)      Den dominerende eier i DnB var Statens Bankinvesteringsfond, og det er ikke opplyst at
          Carnegie hadde noen rolle i forhold til fondet. I den utstrekning den kontakt Carnegie
          hadde med DnB-aksjonærene skjedde sammen med oppdragsgiveren, kan kontakten for
          øvrig ikke anses som en meglertjeneste. Onarheim vi ser imidlertid også til at Carnegie

          bidro til transaksjonen ved å påvirke de to største aksjonærene i Gjensidige NOR,
          Gjensidige Forsikring og Sparebankstiftelsen, til å akseptere fusjonen. Det er ikke utdypet
          hva dette påvirkningsarbeidet bestod i, men det synes etter sin art i en viss utstrekning å

          ha karakter av en meglertjeneste, selv om Carnegie heller ikke i denne sammenheng
          opptrådte som tradisjonell mellommann.

(74)      Det er etter mitt syn ikke under noen omstendighet grunnlag for å se meglertjenesten som

          hovedytelsen ved oppdraget. Jeg har tidligere redegjort for at det prinsipielt sett ikke kan
          utelukkes at et investeringsforetak også ved bistand til en fusjon kan ha en rolle som
          megler, men i ordinære fusjonsprosesser vil sentrale elementer i et megleroppdrag
          nærmest systematisk være fraværende, og rådgivningstjenestene vil dominere. Ikke minst

          må dette gjelde når rådgiveren, slik som her, kommer inn på et sent stadium i prosessen.
          Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for å vurdere Carnegies bistand til DnB på en annen
          måte enn ABG Sundal Colliers bistand til Gjensidige NOR. Anken kan på dette punkt

          ikke føre frem.

(75)      Jeg går så over til å behandle Carnegies oppdrag i forbindelse med salg av selskapene
          Carmeda AB og Ergo Bluegarden AS.


(76)      Carnegie inngikk 2. mai 2002 avtale med Norsk Hydro ASA om salg av deres heleide
          datterselskap Carmeda AB. Den 15. august 2003 inngikk Carnegie en tilsvarende avtale

          med Posten Norge AS om salg av det heleide datterselskapet Ergo Bluegarden AS.

(77)      Salgsmandatet i oppdraget for Hydro er beskrevet slik:

                ”1.       Role of Financial adviser


                          Financial advisor shall carry out work customary in transactions of this type,
                          including but not limited to the following:

                a)        Act as overall co-ordinator for the Transaction, and advise on the role of other
                          possible advisors;

                b)        Advise the Company in establishing a strategy for the handling of the sale
                          process;

                c)        Prepare a valuation report of C, and update this throughout the Transaction,
                          including evaluation of financial information of C as requested by Norsk
                          Hydro;

                d)        Review and advise on the appropriate structure for the Transaction in
                          conjunction with the Company’s other professional advisers;


                e)        Analyse, investigate and report to Norsk Hydro on identity of prospective
                          purchasers;

                f)        Evaluate the financial status and other relevant data of prospective
                          purchasers;

                g)        Advise on and assist in the Company’s investigation into the business to be
                          sold (seller’s due diligence);                                                              14



                 h)         Prepare, in consultation with Norsk Hydro, an investment case relating to C,

                            for communication with prospective purchasers;

                 i)         Prepare, in consultation with Norsk Hydro, data packs and marketing
                            material relating to C, such as information memorandum, management
                            presentations and other material suitable for distribution or presentation to
                            prospective purchasers;


                 j)         Advise on and assist in the preparation of documentation for the Transaction
                            jointly with the Company’s specialist legal, tax and accounting advisers;

                 k)         Co-ordinate, in consultation with Norsk Hydro, the Transaction due diligence
                            process, including organising a data room, assisting in site visits and

                            management presentations, and managing the data flow;

                 l)         Contact and communicate with prospective purchasers in accordance with
                            decided strategy;

                 m)         Prepare, in consultation with Norsk Hydro, bid formate and instructions;


                 n)         Assist the Company on the evaluation of bids, and propose a ranking of bids
                            for the Company’s review;

                 o)         Together with the Company’s other advisers, assist Norsk Hydro in the
                            negotiation of the terms and conditions of the Transaction, including

                            negotiation of the price; and

                 p)         Advise on presentation of the Transaction and preparation (in conjunction
                            with the Company’s other advisers) of any documentation (including
                            announcements and circulars) to be submitted to the Company’s

                            shareholders, and the market in general.

                            For the avoidance of doubt, the duties and responsibilities of Financial advisor
                            under this Engagement shall not include Financial advisor:

                 a)         Giving specialist tax, legal, regulatory, accountancy or other specialist or

                            technical advise or services; or

                 b) Giving general financial or strategic advise not related to the Transaction.”

(78)      Salgsmandatet i oppdraget for Posten Norge AS lød slik:


                 ”2.        Assignment

                            Carnegie’s assignment shall include the following main undertakings (the
                            ’Assignment’):


                 i)         Overall prosject management and coordination of the Transaction;

                 ii)        Advise on timing, time and responsibility planning and other activity plans, as
                            it relates to the Transaction;


                 iii)       Provide strategic and tactical advice concerning identifying potential buyers,
                            selection of preferred buyer and execution of the Transaction;

                 iv)        Valuation of Bluegarden if requested;

                 v)         Prepare an information Memorandum/Prospectus;                                                           15


                 vi)      Support Posten in all key negotiations;

                 vii)     Advise on selection of legal and financial (auditor) advisers and cooperate
                          with the selected advisers to be contracted by the Company;

                 viii)    Advise with respect to transaction structure, if applicable;


                 ix)      Provide such other advice, assistance and services ancillary to the above and
                          reasonably expected by a financial adviser under these circumstances.

                           The Assignment does not include legal documentation or the provision of
                          accounting, tax or legal expertise.”


(79)      Lagmannsretten har behandlet de to oppdragene samlet, og jeg er enig i at de rettslig sett
          står i samme stilling. Det er avgitt skriftlige erklæringer fra Cato Holmsen, leder av
          corporate-finance avdelingen i Carnegie, og Tormod R. Haugen fra M&A-avdelingen i

          StatoilHydro, nå Statoil ASA.

(80)      Lagmannsretten angir utgangspunktet for den konkrete vurdering slik:


                 ”Lagmannsretten finner at det også ved vurderingen av saksforholdet for Carmeda og
                 Ergo Bluegarden må tas utgangspunkt i oppdragene slik de er beskrevet i mandatene
                 sammenholdt med vanlig sedvane ved oppdrag av denne karakter.”


(81)      Jeg er enig i at dette må være utgangspunktet. På sentrale punkter finner jeg også å kunne
          bygge på den bevisvurdering lagmannsretten har foretatt på grunnlag av den direkte

          bevisføring. I lagmannsrettens dom side 26 henvises det to steder til tingrettens premisser.

(82)      Lagmannsretten uttaler blant annet:

                 ”Carnegies avdelingsleder for corporateavdelingen, Cato Holmsen, forklarte seg både

                 for tingretten og lagmannsretten om gjennomføring a v salgene. Han forklarte seg i
                 hovedsak på samme måte som for tingretten, og det vises derfor til hans forklaring om
                 fremgangsmåten ved salgene i tingrettens dom på side 17 nest siste hovedavsnitt.”

          og


                 ”Carnegie arbeidet for øvrig selvstendig med å pres entere selskapene i markedet for å
                 få frem kjøpere som ledet til en mer ordinær meglingsprosess med avsluttende
                 budrunder. Holmsen har gitt en detaljert forklaring om dette gjengitt i tingrettens dom
                 på side 17. Denne legges til grunn.”


(83)      De aktuelle avsnitt i tingrettens dom er sålydende:

                 ”Holmsen forklarte at fremgangsmåten ved salgene i grove trekk var som følger:
                 Carnegie forberedte først salget med å lage et informasjonsskriv og prospekt. Så sendte
                 man ut ”teaser-brev” til en stor krets av potensielle interessenter (71 i Carmeda-salget

                 og 59 i Bluegarden-salget) og fulgte opp med telefoniske henvendelser. Deretter sendte
                 Carnegie prospekt til en snevrere krets av interessenter (10–15 stk.). Av disse fikk de
                 mest interesserte møte selskapenes ledelse. Til slu tt endte man opp med
                 budforhandlinger med de interessenter som sto igjen (2 – 5/6 stk.), og sto til slutt igjen
                 med kjøperne av de to selskapene.

                 Holmsen forklarte videre at Carnegie representerte selgerne og at Carnegie forhandlet
                 selvstendig, selv om det var selgerne som bestemte til slutt. Holmsen forklarte at det var
                 Carnegie som utformet mandatene, og at de ble utformet såpass vidt for å ta høyde for

                 uforutsette innspill og ønsker fra kjøpere og fra o ppdragsgivere…”                                                       16



(84)     Det fremgår av den beskrivelse lagmannsretten har gitt, at Carnegie ved bedriftssalgene

         hadde en helt annerledes selvstendig rolle enn den rolle firmaet hadde som rådgiver i
         fusjonsprosessen.

(85)     Lagmannsretten fant videre at det måtte legges til grunn at det allerede under det
         innledende salgsarbeidet var klart at salget ville bli gjennomført ved overdragelse av

         aksjene til ny kjøper. Også jeg legger dette til gr unn.

(86)     For øvrig finner jeg bare grunn til å supplere fremstillingen av de oppdrag Carnegie
         utførte, med å gjengi deler av forklaringen fra Tor mod R. Haugen, som har forklart seg i
         tilknytning til salget av Carmeda AB.


(87)     Om Carnegies rolle i den innledende fase uttaler Haugen:

               ”Carnegie kartla potensielle kjøpere, de utarbeidet budinstruksjoner og en beskrivelse
               av virksomheten (informasjonsmemorandumet), og de påstartet verdivurdering av
               virksomheten og oppbyggingen av selskapsdokumentasjonen (datarommet). Arbeidet
               ble utført i nær dialog med Hydro, som godkjente kj øperlisten og buddokumentasjonen
               før det ble tatt kontakt med potensielle interessen ter.”

(88)     På spørsmål om hvilken rolle Carnegie hadde i forhandlingene med den endelige kjøper,

         forklarer Haugen:

               ”Jeg er blitt fortalt at Carnegie var del av forhandlingsteamet, som i tillegg til Carnegie
               bestod av Hydro og Hydros juridiske rådgiver. Carnegie bidro til diskusjonen om
               forhandlingsstrategi/-taktikk og hadde dessuten rollen som ordførende i
               forhandlingene.”

(89)     Endelig karakteriserer Haugen prosessen ved salget som en i det store og hele normal
         prosess. Det synes å være en kort og presis sammenfatning.


(90)     Jeg har vanskelig for å lese mandatbrevene slik at rådgivningselementet er sentralt ved
         disse oppdragene. I mandatbrevene beskrives primært en standardisert og nødvendig
         prosess for avhendelse av bedriftene. Det ville i praksis ikke være mulig for Carnegie å
         opptre som mellommann ved salget med den rolle som er beskrevet, uten først å erverve

         en grunnleggende forståelse av den bedrift som skal selges. Dette forberedende arbeid er
         nettopp av en slik sekundær og underordnet karakter, som etter Volker Ludwig-dommen
         avgiftsmessig skal følge hovedytelsen. Det må vider e legges til grunn at et ordinært
         element i et salgsoppdrag som dette nettopp er å rådgi blant annet om hva som vil være en

         realistisk prisforventning og hva som vil være et hensiktsmessig tidspunkt for å legge
         bedriften ut for salg.

(91)     Etter mitt syn må Carnegie anses å ha bistått i alle relevante deler av salgsprosessen, og
         bistanden fremstår samlet sett som et megleroppdrag.


(92)     Det har vært anført at det overhodet ikke kan sies å være levert en selvstendig
         rådgivningstjeneste, men jeg finner ikke grunn til å ta stilling til dette. Meglertjenesten er
         etter mitt syn under enhver omstendighet hovedytelsen, og det påløper da ikke
         merverdiavgift på noen del av vederlaget.                                                       17


(93)     Saken mellom Carnegie og staten er dels vunnet og dels tapt. Sakskostnader tilkjennes
         etter tvisteloven § 20-3 ikke for noen instans.


(94)     I saken mellom ABG Sundal Collier og staten har staten fått fullt medhold. Jeg finner
         likevel at sakskostnader ikke bør tilkjennes for no en instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje
         ledd. Saken gjaldt et spørsmål av prinsipiell betyd ning, og det har ved behandlingen av
         saken fra statens side vært gitt varierende begrunnelser for lovforståelsen.

(95)     Jeg stemmer for denne

                                                   D O M :

         I.      I sak Carnegie ASA mot staten v/Skattedirektoratet:

                 1.     Finansdepartementets vedtak 6. juni 2007 er ugyldig for så vidt
                        Klagenemnda for merverdiavgifts vedtak vedrørende s alg av selskapene

                        Carmeda AB og Ergo Bluegarden AS er omgjort.

                 2.     For øvrig forkastes anken.

                 3.     Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.



         II.     I sak ABG Sundal Collier Holding ASA mot staten v/Skattedirektoratet:

                 1.     Anken forkastes.


                 2.     Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

(96)     Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til samme resultat enn førstvoterend e, og når det
         gjelder de oppdrag som Sundal Collier og Carnegie hadde i forbindelse med fusjonen
         mellom Gjensidige NOR ASA og DnB Holding ASA, kan jeg i det vesentlige tiltre den

         begrunnelse han har gitt. For de oppdrag som Carnegie hadde for Norsk Hydro ASA og
         Posten Norge AS, har jeg derimot en noe avvikende begrunnelse.

(97)     Det som særpreger disse oppdragene slik de er beskrevet i de skriftlige mandatene, er
         rådgivning og forhandlingsbistand. Tingretten har imidlertid funnet at Carnegie ASA ved
         utførelsen av oppdragene opptrådte som uavhengig me llommann, presenterte

         salgsobjektene i markedet og forhandlet selvstendig med kjøperne. Jeg viser til det
         førstvoterende har gjengitt fra tingrettens dom. Denne bevisbedømmelse har
         lagmannsretten sluttet seg til. Både for tingretten og lagmannsretten var bevisførselen
         umiddelbar, og jeg finner det da vanskelig for Høye sterett å overprøve den
         bevisbedømmelse som disse domstolene har foretatt. Selv om oppdragene også

         inneholder elementer av rådgivning, fremstår meglingstjenesten i begge oppdragene som
         hovedytelsen, idet det var formidling av aksjer som var formålet med oppdragene.
         Tjenesteleveransene er da i sin helhet avgiftsfri.

(98)     Når det gjelder de oppdrag Carnegie og Sundal Collier hadde for henholdsvis
         DnB Holding og Gjensidige NOR, har det avgjørende f or meg vært at oppdragstakerne

         ikke har hatt den selvstendige rolle som kjennetegner den definisjon av
         meglingsvirksomhet som er lagt til grunn i EF-domstolens praksis, se særlig Volker                                                     18


         Ludwig-dommen premiss 28, jf. premiss 23 med videre henvisninger. I tillegg kommer at
         kontakten mellom fusjonspartnerne var etablert før de ankende parter ble engasjert, og at
         vederlaget ble forhandlet direkte mellom fusjonspartnerne. Det som særpreger Carnegies

         og Sundal Colliers oppdrag, er rådgivning og forhandlingsbistand som representanter for
         henholdsvis DnB Holding og Gjensidige NOR.

(99)     De ankende parter har under henvisning til Volker Ludwig-dommen premiss 28 hevdet at
         det som etter EU-domstolens praksis er avgjørende f or om man står overfor
         meglingsvirksomhet, er at formålet med virksomheten er ”at træffe de nødvendige

         foranstaltninger for, at de to parter indgår en kontrakt, uden at formidleren har en
         selvstændig interesse i kontraktens indhold”. Formålet inngår imidlertid i EU-domstolens
         definisjon av meglingsvirksomhet bare som ett av tre elementer. For at en virksomhet skal
         kunne anses som meglingsvirksomhet, kreves i tillegg at virksomhetsutøveren opptrer
         selvstendig, dvs. uavhengig av kontraktspartene, og ikke bare som representant for dem.
         Dessuten må virksomheten gå ut på formidling av en ytelse. Formidlingen kan bestå i at

         megleren på vegne av oppdragsgiver utbyr og markedsfører ytelsen, bringer partene i
         kontakt med hverandre, fremforhandler kontraktsvilkår, utsteder kontraktsdokumenter og
         bistår ved gjennomføringen av transaksjonen.

(100)    Kst. dommer Sverdrup:                       Som annenvoterende, dommer Skoghøy.


(101)    Dommer Stabel:                              Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                                     førstvoterende, dommer Endresen.

(102)    Dommer   Tjomsland:                         Likeså.


(103)    Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne


                                                 D O M :


         I.     I sak Carnegie ASA mot staten v/Skattedirektoratet:

                1.      Finansdepartementets vedtak 6. juni 2007 er ugyldig for så vidt
                        Klagenemnda for merverdiavgifts vedtak vedrørende s alg av selskapene
                        Carmeda AB og Ergo Bluegarden AS er omgjort.


                2.      For øvrig forkastes anken.

                3.      Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.



         II.    I sak ABG Sundal Collier Holding ASA mot staten v/Skattedirektoratet:

                1.      Anken forkastes.

                2.      Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.



         Riktig utskrift bekreftes: