HR-2009-638-A - Rt-2009-354
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-03-19 |
| Publisert: | HR-2009-00638-A - Rt-2009-354 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder gyldigheten av fylkesmannen i Hordalands vedtak etter plan- og bygningsloven § 113 om å stanse anleggsarbeider for oppgradering av kraftanlegg og anlegg for vannbehandling. Statens ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak er også et tema. |
| Saksgang: | HR-2009-00638-A, (sak nr. 2008/1720), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Kvinnherad Energi AS (advokat Bjarte Kristian Døss land – til prøve) mot Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokate n v/advokat Erlend Haaskjold) |
| Forfatter: | Endresen, Stabel, Lund |
| Lovhenvisninger: | bygningsloven § 113, naturvern § 5, forskriften § 3, bygningsloven § 23, bygningsloven § 7, morarentelova § 3, forsinkelsesrenteloven § 3, byggesaker § 7, bygningsloven § 93, naturvernloven § 5, forskrift § 3, naturvernloven § 18, naturvernloven § 7, vannressursloven § 8, forskriften § 7, ningsloven § 93, skadeserstatningsloven § 2-1, vernebestemmelsene § 3 |
NORGES HØYESTERETT
Den 19. mars 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-00638-A, (sak nr. 2008/1720), sivil sak, anke over dom,
Kvinnherad Energi AS (advokat Bjarte Kristian Døss land – til prøve)
mot
Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokate n v/advokat Erlend Haaskjold)
G I V N I N G :
(1) Dommer Stang Lund: Saken gjelder gyldigheten av fylkesmannen i Hordalands vedtak
etter plan- og bygningsloven § 113 om å stanse anleggsarbeider for oppgradering av
kraftanlegg og anlegg for vannbehandling. Statens ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak
er også et tema.
(2) I 1920 ble det oppført et mindre kraftanlegg i Muradalen i Kvinnherad kommune med
grunnlag i tillatelse fra 1919. Kraftanlegget utnytter Hattebergselven ved hjelp av to
mindre reguleringsmagasin i Svartavatnet og Prestavatnet og fallet fra inntaket nedstrøms
Ringeriksfossen gjennom en rørgate til kraftstasjon en.
(3) Kraftanlegget ble ødelagt av flom i begynnelsen av 1940-årene. Det ble bygd opp igjen
etter krigen av en privat utbygger, som etter vilkårene var pliktig til å overføre
kraftanlegget vederlagsfritt til Kvinnherad kommune etter 30 år.
(4) Ved utløpet av 30-års perioden ble kraftanlegge t overført til Kvinnherad Energi AS, som
eies av Kvinnherad kommune. Da Kvinnherad Energi overtok kraftanlegget i 1986, ble
oppgradering og rehabilitering påbegynt. Økt utnyttelse av vassdraget ble ikke tillatt da
blant annet Hattebergsvassdraget ble vernet i 1993. I St.prp. nr. 118 for 1991–92 om
Verneplan IV for vassdrag forutsatte imidlertid departementet at verneplanen ikke var til
hinder for opprustning av kraftverket i Muradalen. 2
(5) Ved kgl. res. 22. februar 1991 ble reguleringskonsesjon med samme regulering av
Svartavatnet og Prestavatnet gitt Kvinnherad kommune og nytt manøvreringsreglement
fastsatt. Dammene for regulering av Svartavatnet og Prestavatnet ble ombygd i 2002 og
2003. Ombygging av inntaksdam, ny rørgate med størr e slukeevne og ny kraftstasjon med
maskinelt og elektrisk utstyr gjensto.
(6) Det private Rosendal og Omland Vassverk har fra 1950 årene hatt Hattebergselva som
vannkilde. Råvannet leveres ubehandlet fra et inntak ca. 750 meter nedstrøms
kraftstasjonen. Svikt i vanntilførslen har skjedd v ed tørke eller frost. Planer for ny felles
bygning for kraftstasjon, vannbehandling og råvannsforsyning hentet fra kraftverkets
utløpsvann ble lagt fram i juli 2003.
(7) Ved Kronprinsregentens resolusjon 29. april 2005 ble med hjemmel i lov 19. juni 1970
om naturvern § 5 jf. § 6 og §§ 21 til 23 fastsatt forskrift om vern av Hattebergsdalen
landskapsvernområde i tilslutning til etablering av Folgefonna nasjonalpark.
Kraftanlegget, planlagt vannbehandlingsanlegg og inntaket for vannforsyning ligger i
landskapsvernområdet.
(8) I forskriften § 3 er i punkt 1.2 bokstav b nr. 1 bestemt at vernet mot inngrep som vesentlig
kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter, ikke er til hinder for drift og
vedlikehold av eksisterende energi- og kraftanlegg. Det samme gjelder for
oppgradering/fornyelse av kraftanlegg og kraftliner når dette ikke fører til vesentlige
fysiske endringer i forhold til verneformålet, jf samme paragraf punkt 1.2 bokstav b nr. 3.
(9) Etter en omfattende saksbehandling og klager ga Miljøverndepartementet 12. oktober
2005 tillatelse til oppgradering av kraftanlegget og herunder tillatelse til å bygge nytt
kombinert vannbehandlingsanlegg og kraftstasjon på visse vilkår. Tillatelsen ble gitt i
medhold av § 3 punkt 1.3 bokstav j. Et viktig vilkår var slipping av tilsigsavhengig
minstevannføring fra 15. mai til 30. september forb i inntaket til kraftverket.
(10) Samme dag avgjorde Olje- og Energidepartementet at bygging av kombinert vannverk og
kraftstasjon i Muradalen ikke medførte slike skader og ulemper at det utløser
konsesjonsplikt etter vannressursloven. Den 29. november 2006 meddelte Norges
vassdrags- og energidirektorat anleggskonsesjon etter energiloven for bygging og drift av
kraftverket.
(11) Tillatelsene innebærer at eksisterende kraftanlegg kan oppgraderes ved at ny rørgate får
økt slukeevne og kraftverket får nytt maskinelt og elektrisk utstyr slik at årlig produksjon
økes fra ca. 8,5 GWh til ca. 24 GWh. Eksisterende k raftstasjon rives og erstattes med nytt
bygg som også omfatter inntak av råvann fra turbinutløpet og vannbehandlingsanlegg
med tilhørende utstyr.
(12) Gjennomføringen ble drøftet i to møter mellom fylkesmannen i Hordaland, Kvinnherad
kommune og Kvinnherad Energi AS. I brev 1. juni 2006 fra fylkesmannen ble det gjort
gjeldende at ombyggingen av kraftverket og nytt vannanlegg ville få så stort omfang at
reguleringsplan måtte utarbeides etter plan- og bygningsloven § 23 nr. 1.
ForvaltningskomitØen i Kvinnherad kommune, som beha ndler saker etter plan- og
bygningsloven, bestemte 14. juni 2006 at reguleringsplan i dette tilfellet ikke var
nødvendig. Kommunen har ikke gitt dispensasjon ette r plan- og bygningsloven § 7. 3
(13) Klager over forvaltningskomitØens vedtaket avv iste fylkesmannen i Hordaland
24. oktober 2006 da det ikke var et enkeltvedtak. Fylkesmannen fastholdt i
avvisningsvedtaket at reguleringsplan er nødvendig for det samlede tiltak. Dette ble
gjentatt i nytt brev til kommunen 25. januar 2007.
(14) Med grunnlag i tidligere reguleringskonsesjon og de gitte tillatelser fra
Miljøverndepartementet og Norges vassdrags- og ener gidirektorat startet Kvinnherad
Energi opp med anleggsarbeidene. Fylkesmannen i Hordaland besluttet 29. januar 2007 å
stanse arbeidene i medhold av plan- og bygningsloven § 113 jf. § 23 nr. 1 første ledd
inntil det forelå reguleringsplan for hele tiltaket. Vedtaket ble 7. februar og 30. mars 2007
endret slik at fjerning av stein med gravemaskin og arbeidet med rørgaten kunne fortsette.
(15) Kvinnherad Energi AS reiste 19. februar 2007 sak for Oslo tingrett. Det ble nedlagt
påstand om at stansingsvedtaket var ugyldig, at det ikke var hjemmel for å kreve
reguleringsplan, og at staten var erstatningsansvarlig for økonomisk tap som Kvinnherad
Energi var påført som følge av fylkesmannens vedtak og saksbehandling. Saken ble
overført til Sunnhordland tingrett, som 30. novembe r 2007 avsa dom med slik
domsslutning:
”1. Fylkesmannen i Hordaland sitt stansingspålegg av 29. januar 2007 er ugyldig.
2. Det er ikkje grunnlag for å krevja reguleringsplan og gjennomføring av
opprustinga av tiltak i tråd med løyve frå Miljøver ndepartementet av
12. oktober 2005.
3. Staten v/Miljøverndepartementet er skadebotans varleg for økonomisk tap
som Kvinnherad Energi AS er påført som følgje av Fy lkesmannen sitt vedtak.
4. Staten v/Miljøverndepartementet blir dømt til å betala til Kvinnherad Energi
AS sakskostnader med kr. 200.429 – kronertohundretusenfirehundreogtjueni
00/100 – med tillegg av morarente etter morarentelova § 3, første ledd frå
forfall til betaling skjer. Forfallsdatoen blir sett til 2 – to – veker frå
forkynning av dommen.”
(16) Det er en feil i slutningens punkt 2. I stedet for ”og gjennomføring” skal det stå ”for
gjennomføring”.
(17) Staten v/Miljøverndepartementet anket tingrett ens rettsanvendelse og bevisvurdering til
Gulating lagmannsrett, som 10. september 2008 avsa dom med slik domsslutning:
”1. Staten v/Miljøverndepartementet, frifinnes.
2. Kvinnherad Energi AS tilpliktes å erstatte Staten v/Miljøverndepartementets
sakskostnader for lagmannsretten med kr. 109 395,- –
etthundreognitusentrehundreognittifemkroner – innen 2 – to – uker fra
forkynnelse av denne dom med tillegg av forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punkt um, fra forfall til betaling
skjer.
3. Kvinnherad Energi AS tilpliktes å erstatte Staten v/Miljøverndepartementets
sakskostnader for tingretten med kr. 110 000,- – etthundreogtitusenkroner –
innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse med tillegg av forsinkelsesrente
etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra forfall til
betaling skjer.” 4
(18) Kvinnherad Energi AS har anket til Høyesterett . Anken gjelder lagmannsrettens
rettsanvendelse. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for tingretten og
lagmannsretten.
(19) Den ankende part – Kvinnherad Energi AS – har i hovedsak anført:
(20) Spørsmålet er om fylkesmannen kan pålegge stan sing etter plan- og bygningsloven § 113
når reguleringsplan ikke foreligger. Lagmannsretten har ikke gått nærmere inn på
sammenhengen mellom reguleringsplikt etter § 23 nr. 1, søknadsplikt etter § 93 og pålegg
om stansing når reguleringsplan ikke foreligger. Den ankende part hadde alle nødvendige
tillatelser. Etter forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 7 nr. 1 bokstavene
b og c og nr. 2 bokstav a er søknad etter plan- og bygningsloven § 93 ikke nødvendig før
igangsetting.
(21) Paragraf 23 nr. 1 første ledd første punktum f astslår at det skal utarbeides reguleringsplan
for områder hvor det skal gjennomføres større bygge - og anleggsarbeider. Bestemmelsen
må forstås slik at tiltaket i seg selv, eller virkningene av tiltaket, må medføre vesentlige
endringer i det bestående miljø. Den gjelder sålede s tiltak som har virkninger ut over
anleggsperioden. Situasjonen før og etter tiltak er gjennomført må være avgjørende.
Lagmannsretten har feilaktig lagt vesentlig vekt på arbeidene for å gjennomføre tiltaket.
(22) Tilsvarende vurdering skal foretas etter naturvernloven § 5 og tilhørende forskrift § 3.
Landskapsvern er en særegen form for arealdisponering. Slike områder er beskyttet mot
inngrep som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter. Kravene
til saksbehandling etter naturvernloven § 18 er minst like strenge som krav til
reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Etter vernereglene er det normalt ikke
anledning til å gi tillatelse til større bygge- og anleggsarbeider. Miljøverndepartementets
tillatelse til oppgradering og ny kombinert kraftstasjon og vannbehandlingsanlegg viser at
de godkjente tiltak ikke er et større bygge- og anl eggsarbeider.
(23) Naturvernloven § 7 må forstås slik at vernereglene ikke får anvendelse i de områder som
omfattes av reguleringsplan. Lagmannsretten har feilaktig sett bort fra dette.
(24) Det følger av vannressursloven § 8 at konsesjo n kreves når et tiltak kan være til
nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget. Når Olje- og
Energidepartementet kom til at tiltaket ikke var konsesjonspliktig, underbygger også dette
at reguleringsplikt ikke foreligger.
(25) Det er heller ikke behov for reguleringsplan i verneområdet. Ved lov 21. april 1989 nr. 17
ble naturvernloven § 18 endret slik at vernevedtak følger samme saksbehandling som
vedtak om regulering etter plan- og bygningsloven. Formålene er å sikre grunneiere og
andre berørte og fylkeskommunen og kommunen større medvirkningsmuligheter, og at
samordningen ikke vanskeliggjør gjennomføringen av verneprosessen. De berørte og
andre interesserte har fått anledning til å uttale seg. En reguleringsplan for det samlede
tiltak ville bringe lite i tillegg og mest ha karakter av omkamp.
(26) Når det ikke kreves reguleringsplan, er tiltaket ikke i strid med plan- og bygningsloven
eller bestemmelser gitt etter denne lov. Stansing etter § 113 kan således ikke besluttes
iverksatt. 5
(27) Alternativt anføres at de påbegynte arbeider e tter forskrift om saksbehandling og kontroll
i byggesaker § 7 nr. 1 bokstav b og nr. 2 bokstav a ikke omfattes av plan- og
bygningsloven kapittel XVI om saksbehandling, ansvar og kontroll. Dersom
vannbehandlingsdelen skulle være søknadspliktig ett er § 93, kreves ikke reguleringsplan.
En utvidelse av kraftstasjonen til også å omfatte vanninntak og vannbehandling er ikke
større bygge- og anleggsarbeid.
(28) Vedtak om stansing etter § 113 er inngrep i kjerneområdet for domstolskontroll. Når
vedtaket om å stanse arbeidene er ugyldig, er i utgangspunktet staten ansvarlig for påført
økonomisk tap. Det foreligger et svært tyngende inn grep uten hjemmel i lov eller
forskrift. For slike inngrep følger det av rettspra ksis at staten har et objektivt eller
objektivisert ansvar. Fylkesmannen er et sentralt statlig organ med tilstrekkelige ressurser.
Staten må ha risikoen om slike statsorgan har bygd på feil forståelse eller foretatt feil
anvendelse av plan- og bygningsloven § 23 nr. 1 som grunnlag for stansing etter § 113.
(29) Subsidiært anføres at rettsvillfarelsen ikke v ar unnskyldelig. Før vedtak ble truffet, var
fylkesmannen klar over de innvendinger som kunne rettes mot at reguleringsplan var
nødvendig i denne saken. Dette foranlediget ikke no en nærmere undersøkelse av det
rettslige grunnlag for vedtaket. De krav som med rimelighet kan stilles til virksomheten er
ikke oppfylt.
(30) Kvinnherad Energi AS har nedlagt slik påstand:
”1. Tingrettens dom vert stadfesta.
2. Staten v/Miljøverndepartementet vert dømt til å betale Kvinnherad Energi
AS sine sakskostnadar for lagmannsretten med kr. 195 230,- og Kvinnherad
Energi AS sine sakskostnadar for Høgsterett.”
(31) Ankemotparten – staten v/Miljøverndepartementet – har for Høyesterett i hovedsak
anført:
(32) Lagmannsrettens lovforståelse og rettsanvendelse er riktig. Staten kan i det vesentlige
slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse.
(33) Plan- og bygningsloven § 23 nr. 1 må forstås slik at det samlede tiltak er avgjørende for
om det foreligger større bygge- og anleggsarbeider. Reguleringsplikten følger direkte av
loven og gjelder også for kraftanlegg. Den nye plan- og bygningslov av 27. juni 2008
§ 12-1 fastslår i tredje ledd tredje punktum at krav til reguleringsplan ikke gjelder
konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven
eller vassdragsreguleringsloven. Dette viser at reguleringsplan etter § 23 nr. 1 må
utarbeides også for slike anlegg etter gjeldende regler.
(34) Plikt til å utarbeide reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 23 nr. 1 gjelder helt
ubetinget og uavhengig av saksbehandlingen og tillatelser etter andre lover. Forskrift som
hjemler unntak fra plan- og bygningsloven kapittel XVI om saksbehandling, ansvar og
kontroll medfører ingen begrensning i det lovbestem te plankrav. Unntaket for
søknadspliktige arbeider etter forskrift om saksbeh andling og kontroll i byggesaker § 7,
fritar ikke kommunen fra å utarbeide reguleringsplan. Når reguleringsplan ikke foreligger,
kan tiltak lovlig stanses etter § 113. 6
(35) Vurderingen av hva som er et større bygg- og a nleggsarbeide er etter forarbeidene konkret
for hvert område i den enkelte kommune. Plassering i et sårbart område kan i seg selv
utløse plankrav. Tiltakets objektive størrelse med riving og oppføring av nytt bygg, ny
rørgate og større terrenginngrep tilsier at en regu leringsplan med detaljerte bestemmelser
om eksempelvis utføring av det enkelte inngrep, pla ssering og andre detaljer er
nødvendig. I tillegg kommer at tiltaket har møtt mo tstand, slik at det er særlig behov for
en planprosess hvor alle interesserte og berørte ka n høres.
(36) Spørsmålet er hvor omfattende og inngripende t iltaket er samlet sett. Det skal ikke ses
bort fra kortsiktige virkninger i anleggstiden, herunder graving og transport inn til og ut
fra anleggstedene. Det er heller ikke avgjørende at tiltaket etter fullføring vil fremstå som
mindre inngripende enn det eksisterende. I et område med landskapsvern er spesielt viktig
å begrense skader og ulemper.
(37) Vernevedtaket medfører ikke at reguleringsplan er uten betydning. Reguleringsplanen
skal bestemme arealbruken i detalj. Selv om tiltaket har vært vurdert i forhold til
vernebestemmelsene, medfører ikke slik vurdering no en begrensninger i plikten til å
utarbeide reguleringsplan. Planens bestemmelser kan medføre begrensninger i eller
bortfall av vernebestemmelsene i de områder planen omfatter. Det er også vesentlig at
forslaget til reguleringsplan for det samlede tiltak skal legges fram for offentligheten til
høring.
(38) Dersom vedtaket om stansing skulle være ugyldig, er staten ikke erstatningsansvarlig på
objektivt grunnlag. I de tilfeller ugyldigheten skyldes unnskyldelig rettsvillfarelse, kan
heller ikke ansvar etter praksis pålegges. De krav som skal stilles til virksomheten eller
tjenesten er oppfylt, slik at grunnlaget for statens ansvar etter skadeserstatningsloven
§ 2-1 ikke foreligger.
(39) I dette tilfellet er kraftselskapet eid av kommunen, som også er planmyndighet. Det ville
vært naturlig at kommunen enten oppfylte plankravet eller i alle fall besluttet å unnta
området fra plankravet etter plan- og bygningsloven § 7. Fylkesmannens standpunkt var
kjent for kraftselskapet og kommunen i lengre tid. Uansett er det således ikke grunnlag
for erstatning.
(40) Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt sl ik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes ersta tning for sakens
omkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall til
betaling skjer.”
(41) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(42) Plan- og bygningsloven § 23 nr. 1 første ledd første punktum pålegger kommunene å
utarbeide reguleringsplan for områder hvor det skal gjennomføres større bygge- og
anleggsarbeider. Det følger av andre punktum at til latelse etter § 93 ikke kan gis for slike
tiltak før det foreligger reguleringsplan.
(43) I denne sak er omtvistet om det igangsatte tiltak er en del av større bygge- og
anleggsarbeider som krever reguleringsplan etter § 23 nr. 1. Det anføres at den ankende 7
part ikke er pliktig til å søke etter § 93, jf. for skrift om saksbehandling, ansvar og kontroll
§ 7 nr. 1 bokstavene b og c og nr. 2 bokstav a. Videre gjøres gjeldende at selv om
kommunen har unnlatt å utarbeide reguleringsplan, kan dette ikke under noen
omstendighet hjemle stansing etter § 113. Jeg behandler først spørsmålet om tiltaket er
større bygge- og anleggsarbeid.
(44) Lovens uttrykk ”bygge- og anleggsarbeider” tar sikte på alle tiltak som medfører endring i
bestående miljø og konsekvensene av slike tiltak. B egrensningen ligger i at bare ”større”
tiltak medfører at kommunen skal utarbeide reguleri ngsplan. Forarbeidene gir en viss
veiledning om forståelsen. I Ot.prp. nr. 56 for 1984–85 om plan- og bygningslov uttalte
departementet på side 117–118:
”Kommunen er videre pålagt å utarbeide reguleringsplan før det gjennomføres større
bygge- og anleggsarbeider selv om utbyggingen skjer utenfor de områder der
reguleringsplan er stilt som vilkår for utbygging i arealdelen av kommuneplanen.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Sogn og Fjordane fylkeskommune og ¯lesund
kommune mener begrepet ’større bygge- og anleggstil tak’ bør presiseres.
Departementet er enig i at dette kan være en noe vag definisjon, og at vurderingen
nødvendigvis vil måtte variere etter forholdene i d en enkelte kommune. Departementet
finner det derfor ikke hensiktsmessig å gi noen nærmere definisjon, men vil i den grad
det anses nødvendig fastsette nærmere retningslinje r.”
(45) Dette er noe nærmere presisert i Ot.prp. nr. 51 for 1987–88 om endringer i plan- og
bygningsloven på side 53–54:
”Departementet kan foreløpig ikke se at det er beho v for å utarbeide forskrifter for å
definere begrepet ’større bygge- og anleggsarbeider ’. Innholdet i dette begrepet vil
variere sterkt fra sted til sted.
Hovedkriteriet for reguleringsplikten må være om tiltaket i seg selv eller de
konsekvenser det kan gi, vil fremkalle vesentlige endringer i det bestående miljø, eller
utløse behov for andre tiltak m.v. som samlet kan g i større virkninger. Dette kriteriet
må kombineres med hensynet til å gi offentligheten adgang til å gjøre sine synspunkter
gjeldende før endelig beslutning om tiltakets gjenn omføring treffes.
Visse tiltak vil alene i kraft av størrelsen utløse reguleringsplanplikt. I andre tilfelle kan
tiltak som ikke i seg selv er så store, men som plasseres i ’sårbare’ områder utløse
reguleringsplanplikt. Slike ’sårbare’ områder vil f.eks. være områder med særlig
verdifullt kultur- eller naturlandskap, områder som er preget av bevaringsverdig
bebyggelse eller som på annen måte har særlig vernekarakter."
(46) Jeg forstår lov og forarbeider slik at plikt til å regulere foreligger når tiltaket i seg selv
eller konsekvensene av tiltaket vil medføre vesentl ig endringer i det bestående miljø eller
utløser behov for andre tiltak som samlet kan gi st ørre virkninger. Noen tiltak vil alene i
kraft av størrelsen utløse plikt til å utarbeide re guleringsplan. Som det framgår av
forarbeidene, vil reguleringsplikten variere sterkt etter forholdene i den enkelte kommune
og fra sted til sted. Også anleggsvirksomhet for å gjennomføre tiltaket skal tas i
betraktning.
(47) Hvorvidt tiltaket må anses som et større bygge - og anleggsarbeid er i utgangspunktet et
rettsanvendelsesskjønn. Plikten til å utarbeide reguleringsplan retter seg mot den enkelte
kommune og skal avgjøres ut fra de samlede virkninger og konsekvenser av hele tiltaket.
Det hører under plan- og bygningsmyndighetene å vur dere forholdene i den enkelte
kommune for å ta stilling til om reguleringsplan må utarbeides. Lokalisering, dagens 8
bruk, bestående miljø, virkningen av tiltaket, bygn ingstekniske vurderinger og en rekke
andre forhold må trekkes inn. Reguleringsplan er et redskap i den offentlige
arealplanlegging. Domstolene må vise betydelig tilbakeholdenhet med å overprøve
planmyndighetenes faglige vurdering av når tiltak medfører at reguleringsplan er
nødvendig etter plan- og bygningsloven § 23 nr. 1.
(48) Lagmannsretten fant at tiltaket samlet vurdert klart krevde reguleringsplan etter plan- og
bygningsloven § 23 nr. 1 første ledd. Jeg bemerker at et helt nytt tiltak i Muradalen av
samme omfang, ville være så inngripende i et tilnærmet uberørt område av denne karakter
at tiltaket måtte anses som større bygge- og anlegg sarbeider etter § 23 nr. 1.
(49) Konkret gjelder imidlertid tiltaket oppgradering av et mindre kraftverk opprinnelig fra
1920 i et landskapsvernområde med blant annet en ny større bygning for kraftstasjon og
vannbehandling. Lagmannsretten har sammenfatningsvis beskrevet virkningen av tiltaket
slik:
”- Kraftlina som går på nordsida av vegen inn i Muradalen, sjå kart, skal takast
ned og leggjast i kabel. Dette inngrepet i landskapsvernområdet vil såleis
visuelt forsvinna. Kravet som vart stilt av Miljøve rndepartementet var at
kraftlina skulle leggjast i grøft over ein streknin g på om lag 800 meter. Den vil
bli lagt i grøft over knappe 2,5 kilometer.
- Røyrgata som går fra kraftstasjonen og opp til in ntaksdammen vil bli erstatta
av ny røyrgate i same trase, men betre tilpassa ter renget, samt nedgraven
mellom kraftverk og fjellfot, og dermed vesentleg visuelt neddempa. Røyrgata
vil etter opprustinga berre vere synleg over ca 239 av 402 meter. På den andre
side vil diameteren på røyret bli dobla, noko som a uker sluke- og
produksjonsevne.
- Eksisterande kraftstasjonsbygning vil bli erstatta med ein større bygning som
er betre tilpassa terreng og lokal byggeskikk.
- Eksisterande vassinntak for vassverk, som i dag ligg like ved vegen eit stykke
vest i verneområdet, vil bli fjerna. Det vil bli lagt vassleidning i vegen opp
Muradalen, og vassinntaket vil bli lagt i elva ved kraftstasjonsbygningen.
Bygningen vil også innehalde vassbasseng. Vassverksanlegget vil såleis visuelt
forsvinna.”
(50) Jeg tilføyer at inntaket for råvannsforsyning vil skje i bygningen for kraftverk og
vannanlegg ved pumping av vann fra turbinens avløp til anlegget for vannbehandling og
med en reserveledning for råvann til en kulp ca. 60 meter oppstrøms bygningen.
(51) Det spesielle i denne sak er at eksisterende kraftanlegg og anlegg for vannforsyning og de
oppgraderte anlegg ligger i et landskapsvernområde. Vernebestemmelsene inneholder
forbud mot inngrep som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller
karakter med generelt forbud mot blant annet bygninger og anlegg og andre
terrenginngrep. I dette området har Miljøverndepart ementet gitt tillatelse til oppgradering,
herunder å bygge kombinert vannbehandlingsanlegg og kraftstasjon på bestemte vilkår.
Olje- og Energidepartementet har avgjort at det ikke er konsesjonsplikt etter
vannressursloven. Norges vassdrags- og energidirektorat har gitt anleggskonsesjon etter
energiloven for bygging og drift av kraftverket. Hensyn tatt til hva tillatelsene gjelder,
vilkårene for tillatelsene og den tidligere ombygning av dammene for regulering av
Svartavatnet og Prestavatnet, synes behovet for reguleringsplan for hele området som
tiltaket berører, å være begrenset når det aktuelle område er vernet etter forskrift om
landskapsvern og Miljøverndepartementet har godkjent tiltaket. 9
(52) Staten har vist til behovet for å få en samlet vurdering av tiltaket etter ny offentlig høring
av forslag til reguleringsplan. Jeg bemerker at naturvernloven § 18 i 1989 ble endret slik
at vernevedtak følger samme saksbehandling som vedt ak om regulering etter plan- og
bygningsloven. Formålene er å sikre grunneiere og andre berørte og fylkeskommunen og
kommunen større medvirkningsmuligheter, og at samor dningen ikke vanskeliggjør
gjennomføringen av verneprosessen, jf. Ot.prp. nr. 51 for 1987–88 side 30 første spalte og
Rundskriv T-3/99 om saksbehandlingsregler etter naturvernloven. Saksbehandlingen til
nå har vært meget omfattende med offentlig høring. De berørte og andre interesserte har
fått anledning til å uttale seg om verneplanen.
(53) Jeg finner ikke grunn til å konkludere i spørs målet om tiltaket samlet sett er større bygge-
og anleggsarbeider da jeg har kommet til at gjennomføringen av tiltaket ikke kan stanses
etter plan- og bygningsloven § 113. Til spørsmålet om stansing bemerkes:
(54) Ved lov 21. april 1989 nr. 17 fikk plan- og bygningsloven § 23 nr. 1 første ledd tilføyd
nytt andre punktum:
”Tillatelse etter § 93 kan ikke gis for større bygg e- og anleggsarbeider før det foreligger
reguleringsplan”.
(55) Begrunnelsen for endringen framgår av Ot.prp. nr. 51(1987–88) side 53–54:
”Miljøverndepartementet mener det er behov for å gi reguleringsplikten ’rettsvirkning’
slik at bestemmelsen i § 23 nr. 1 blir et selvstendig grunnlag for å avslå større bygge- og
anleggstiltak i påvente av utarbeiding av reguleringsplan. Departementet forutsetter at
kommunen, dersom særlige grunner foreligger, kan dispensere fra reguleringsplikten i
medhold av § 7.
Plikten til å utarbeide reguleringsplan for slike tiltak finnes allerede i loven, og
konsekvensene i forhold til kommunens planleggingskapasitet skulle heller bli bedre.
Lovendringen vil medføre et enklere system for komm unene, som i dag må møte slike
søknader med bygge- og deleforbud etter § 33 for å ha hjemmel til å nekte uønskete
større byggetiltak. Forslaget vil hjelpe kommunene til bedre å benytte sin begrensede
planleggingskapasitet etter eget ønske og i samsvar med handlingsprogrammet.
Utbygger må da eventuelt legge fram et privat forslag til reguleringsplan for kommunen
til vurdering.
Slik bestemmelsen om reguleringsplikt er utformet idag uten rettsvirkning skaper den
uklarhet om anvendelsen og den sikrer heller ikke den nødvendige medvirkning i
nærmiljøet for nye og spesielt uventede større tilt ak.
...
Departementet vil etter dette foreslå at større byg ge- og anleggsarbeider ikke kan
igangsettes uten at det skjer i samsvar med vedtatt reguleringsplan.”
(56) Det følger av lovens ord og forarbeidene at ti llatelse etter § 93 ikke kan gis for større
bygge- og anleggsarbeider før det foreligger regule ringsplan. En viktig del av
begrunnelsen er at kommunene bedre vil kunne utnytte sin begrensede
planleggingskapasitet. Stansing av søknadspliktige eller andre tiltak er imidlertid ikke
nevnt i forarbeidene til § 23 nr. 1 første ledd and re punktum.
(57) Når reguleringsplan ikke foreligger, kan søkna dspliktige større bygge- og anleggsarbeider
stanses etter § 113 første ledd første punktum jf. § 23 nr. 1 første ledd andre punktum.
Dette gjelder også om tillatelse feilaktig skulle være gitt etter § 93 for større bygge- og 10
anleggsarbeider og reguleringsplan mangler. Ut fra lovens ord og sammenhengen må § 23
nr. 1 første ledd andre punktum forstås slik at bar e tiltak som er søknadspliktige etter
§ 93, forutsetter reguleringsplan før tillatelse ka n gis.
(58) Spørsmålet er om § 113 også hjemler stansing a v større bygge- og anleggsarbeider som er
unntatt fra søknadsplikt etter § 93, jf. forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesak.
Den ankende part har vist til forskriften § 7 nr. 1 bokstavene b og c og nr. 2 bokstav a.
Bestemmelsene unntar bygg og anlegg som har fått konsesjon etter
industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven, vannressursloven eller energiloven
og bygninger eller bygningstekniske installasjoner i tilknytning til slike anlegg.
Lagmannsretten har ikke behandlet denne anførsel, s om også ble gjort gjeldende for
denne rett.
(59) Det framgår av veiledning til forskriften § 7 at formålet med unntakene i forskriften er å
hindre dobbelt behandling av saker etter byggesaksreglene og annen lovgivning. Når det
foreligger unntak fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll i kapittel XVI, er
tiltakshaver ikke søknadspliktig etter plan- og byg ningsloven § 93. I veiledningen til § 7
er uttalt at dersom deler av det aktuelle tiltak ikke er behandlet og godkjent etter lover og
forskrifter som er nevnt i forskriften, skal de aktuelle deler av tiltaket behandles etter
reglene i plan- og bygningsloven.
(60) Jeg forstår forskriften § 7 og veiledningen til denne bestemmelse slik at kraftanlegget med
tilhørende bygninger kan gjennomføres uten ytterlig ere tillatelser etter plan- og
bygningsloven. Etter veiledningen skal kommunen ikke byggesaksbehandle slikt tiltak
etter kapittel XVI.
(61) Forbudet i § 23 nr. 1 første ledd andre punktu m mot å gi tillatelse etter § 93 til større
bygge- og anleggsarbeid før det foreligger reguleri ngsplan, er rettet mot kommunen. Som
tidligere nevnt, ble bestemmelsen gitt for at kommunen skulle ha et selvstendig grunnlag
for å avslå søknader om større bygge- og anleggsarb eider i påvente av regulering. Det
framgår ikke noe sted at § 113 også skulle kunne anvendes overfor ikke-søknadspliktige
tiltakshavere, som har fått tillatelser som er oppregnet i forskriften § 7, for å håndheve
kommunens plikt etter § 23 nr. 1 første ledd første punktum til å utarbeide
reguleringsplan. I forhold til tiltakshaver foreligger ikke forhold i strid med bestemmelser
i eller gitt i medhold av plan- og bygningsloven. Det kan da ikke være anledning til å
stanse tiltak etter § 113 selv om kommunen etter § 23 nr. 1 skulle være forpliktet til å
utarbeide en reguleringsplan for området. En slik utvidelse av anvendelsesområdet for
§ 113 måtte vært nærmere omtalt i forarbeidene til § 23 nr. 1 første ledd andre punktum
og eventuelt lovfestet.
(62) Sterke reelle grunner tilsier også at § 23 nr. 1 første ledd andre punktum ikke får
anvendelse i forhold til tiltakshaver som etter forskriften § 7 ikke omfattes av plan- og
bygningsloven kapittel XVI. Formålet med forskriften var, som nevnt, å klargjøre for
tiltakshaver når tillatelse etter annen lovgivning gir grunnlag for å sette i gang
gjennomføringen av større bygge- og anleggsarbeider . Det ville medføre usikkerhet, og
kunne påføre tiltakshaver store utgifter, om en uen ighet om en reguleringsplan konkret
var nødvendig kunne medføre at ellers lovlige tilta k ble stanset.
(63) Forskriften § 7 nr. 1 bokstav b gjelder blant annet ”andre anlegg i vassdrag” som har vært
underlagt konsesjonsbehandling etter vannressursloven. Bygning for vannforsyning og 11
nedgraving av vannrør omfattes ikke av bokstav b. I dette tilfellet skal omlag 240 m† i ny
felles bygning benyttes til vannforsyning og 108 m†benyttes til kraftstasjon. For et bygg
av denne størrelse må det søkes om tillatelse etter § 93 første ledd bokstav a selv om den
del av bygget som gjelder kraftstasjon ikke krever slik tillatelse.
(64) I veiledning til forskriften § 7 er uttalt:
”Det er en generell forutsetning at dersom deler av det aktuelle tiltak ikke er behandlet
og godkjent etter annet regelverk eller plan som nevnt, skal de aktuelle deler av tiltaket
undergis byggesaksbehandling etter reglene i pbl.”
(65) Jeg forstår veiledningen slik at vannbehandlingsanlegget og utvidelse av bygning for
kraftstasjon for å få plass til dette skal byggesaksbehandles etter plan- og bygningsloven.
Dette er isolert sett ikke større bygge- og anleggs arbeid etter § 23 nr. 1 første ledd.
(66) Fylkesmannens vedtak om å stanse arbeidene er etter dette basert på feil forståelse av
§ 113 jf. § 23 nr. 1 første ledd andre punktum når manglende reguleringsplan er brukt
som generell begrunnelse for å stanse ellers lovlige arbeider for å håndheve kommunes
plikt til å utarbeide reguleringsplan. Jeg konkludere med at vedtaket er ugyldig.
(67) Det er krevd dom for at staten v/Miljøverndepa rtementet er erstatningsansvarlig for
økonomisk tap som ankende part er påført som følge av fylkesmannens ugyldige vedtak.
Prinsipalt anføres at staten er objektivt ansvarlig , subsidiært anføres uaktsomhet.
(68) Begrunnelsen for fylkesmannens vedtak om å stanse anleggsarbeider for oppgraderingen
er:
”Fylkesmannen har den 29.01.2007 fått melding om at det er sett i gang arbeid med som
gjeld det aktuelle tiltaket. Vi har vidare fått tilbakemelding frå kommunen om at den
ikkje vil gjere vedtak etter pbl § 113 om å stanse arbeidet, jf ovanfor.
Fylkesmannen legg etter dette til grunn at det er sett i gang arbeid med eit tiltak som
etter sitt samla omfang er reguleringspliktig etter pbl § 23, og utan at det ligg føre slik
planavklaring. Det igangsette arbeidet er dermed eit ulovleg tiltak som kan stansast
etter pbl § 113.”
(69) Fylkesmannen var fra våren 2006 gjennom tidligere møter og korrespondanse, senest brev
29. januar 2007 kjent med at kommunen fastholdt at reguleringsplan ikke var nødvendig.
I vedtak 14. juni 2006 uttalte forvaltningskomitØeni Kvinnherad kommune:
”Kvinnherad forvaltningskomite meiner i samsvar med saksutgreiinga nedanfor at det
omsøkte tiltaket på 87/7 ikkje kan reknast som eit større bygge- og anleggstiltak etter
pbl § 23. Grunngjevinga for dette er at tiltaket ikkje vil ha store konsekvensar på de
omkringliggjande miljø ut over det som er avklara i tidlegare handsamingar etter
vassressurslova og naturvernlova.
Ein reguleringsplan er etter dette ikkje naudsynt for at tiltaket no kan omsøkjast etter
pbl §93. Verneforskriftene til landskapsvernområdet er tilstrekkeleg juridisk bindande
bestemmelsar til å styra framtidig bruk og vern av området. Vilkåra i
Miljøverndepartementet sitt vedtak av 12.10.05, ver t vidareførte med dette vedtaket.”
(70) I brev 31. januar 2007 fra advokat Døssland, s om presiserte at brevet ikke er en klage, ble
fylkesmannen på ny orientert om Kvinnherad Energis syn på saken. Døssland ba om
fylkesmannens grundige tilbakemelding om hvilke nye sider en reguleringsplanprosess 12
skal gi grunnlag for å vurdere, og at pålegg om stansing ble vurdert på ny. Som vedlegg
til brevet fulgte advokat Døsslands juridiske utred ning på tolv sider til Kvinnherad
Energi AS.
(71) Fylkesmannen sendte samme dag brevet med den juridiske utredning til
Miljøverndepartementet da brevet ble ansett som en klage over pålegget om å stanse
igangsatt tiltak. Etter å ha gått gjennom saken på ny fastholdt fylkesmannen at det ikke
var kommet fram noe som ga grunnlag for å endre vedtaket om å stanse arbeidet.
Kommunen, den ankende part og prosessfullmektigen ble orientert om fylkesmannens
syn, og at merknader eller tilleggsopplysninger skulle sendes direkte til
Miljøverndepartementet.
(72) Advokat Døssland tok i brev 1. februar 2007 op p saksbehandlingen ved fylkesmannens
miljøvernavdeling. Det ble blant annet anført at ov ersendelsen til Miljøverndepartementet
var brudd på god forvaltningsskikk. Døssland krevde en fullstendig evaluering av
miljøvernavdelingens arbeid, og pekte på behovet fo r å få utenforstående med tilsvarende
fagkompetanse til å gjennomgå saksbehandlingen og rettslige vurderinger, alternativt
overføring av saken til et annet fylkesmannsembete.
(73) I e-post samme dag til fylkesmannen med kopi til Kvinnherad Energi opplyste Døssland
at han hadde fått bekreftet fra Miljøverndepartemen tet at saken var stilt i bero til det kom
en klage fra Kvinnherad Energi. I e-posten uttales:
”Ut over dette legg eg inntil vidare til grunn at fylkesmannens miljøvernavdeling ikkje
har til hensikt å gjere nærare greie for sine rettslege standpunkt, blant anna tilhøvet
mellom Pbl §§ 93 og 23 og SAK [forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker]
§ 7.”
(74) Jeg bemerker at ansvarsgrunnlaget i dette tilfellet er feil forståelse og anvendelse av plan-
og bygningsloven § 113 jf. § 23 nr. 1 første ledd a ndre punktum, sammenholdt med
forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 7 og plan- og bygningsloven § 93
første ledd. Det har i praksis vært stilt relativt strenge krav for at offentlige myndigheters
rettsvillfarelse skal kunne anses som unnskyldelig, jf. Rt. 1999 side 1273 på side 1280
med henvisning til tidligere praksis.
(75) Fylkesmannens begrunnelse for å stanse igangsatte tiltak er basert på at tiltakets samlede
omfang er reguleringspliktig etter plan- og bygningsloven § 23 nr. 1 første ledd første
punktum. Ut fra dette konkluderes med at tiltaket er ulovlig og kan stanses etter plan- og
bygningsloven § 113. Som det framgår av mitt syn på saken, er vedtaket basert på en
uriktig lovforståelse.
(76) I advokat Døsslands utredning, som fylkesmanne n ble kjent med 31. januar 2007, er
betydningen av forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 7 drøftet.
Døssland har i e-post 1. februar 2007 på ny pekt på forholdet mellom plan- og
bygningsloven §§ 93 og 23 og forskriften § 7. Når vedtaket om stansing retter seg mot
lovlig igangsetting i henhold til allerede foreliggende konsesjoner og tillatelse, skulle
fylkesmannen straks ha vurdert lovgrunnlaget på ny og om nødvendig skaffet juridisk
assistanse eller på annen måte søke å få avklart sp ørsmålet.
(77) Jeg finner at saksbehandlingen ikke tilfredsstiller de krav Kvinnherad Energi med
rimelighet kan stille til sentrale statlige myndighetsorganer. Staten er etter dette 13
erstatningsansvarlig for påregnelig økonomisk tap s om ankende part er påført som følge
av fylkesmannens ugyldige vedtak, jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum.
(78) Anken har ført fram, og staten må betale den a nkende part nødvendige kostnader ved
saken for alle instanser. Staten ble i tingretten pålagt å betale saksomkostninger med
200 429 kroner. For lagmannsretten krevde den ankende part samlet 195 230 kroner i
omkostninger. Jeg legger denne oppgave til grunn.
(79) For Høyesterett er kravet 357 600 kroner i saksomkostninger, hvorav salær utgjør
344 000 kroner. Prosessfullmektigen har oppgitt at det har medgått 189 timer i arbeid med
tilsvar og etterfølgende forberedelse av saken fram til ankeforhandlingen. Dette
tidsforbruk er vesentlig for høyt hensett til at sa ken med samme prosessfullmektiger har
vært behandlet i to instanser og sakens omfang for Høyesterett. Samlet salær for
Høyesterett settes etter dette til 150 000 kroner. I tillegg kommer ankegebyr med 23 220
kroner.
(80) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Tingrettens dom, domsslutningen punktene 1, 3 og 4, stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesteret t betaler staten
v/Miljøverndepartementet til Kvinnherad Energi AS 3 82 050 –
trehundreogåttitotuseogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av
denne dom.
(81) Dommer Endresen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterend e, men med en
noe annen begrunnelse.
(82) Som førstvoterende påpeker, er det et rettsanv endelsesskjønn å ta stilling til om tiltaket
må anses som et større bygge- og anleggsarbeid. Den ne vurderingen vil, som
førstvoterende har fremhevet, normalt blant annet m åtte bygge på konkrete vurderinger av
lokalisering, dagens bruk, bestående miljø, virknin gen av tiltaket og bygningstekniske
vurderinger. De lokale forhold og hensynet til konkurrerende interesser vil kunne ha stor
betydning for vurderingen, og når forholdene ligger slik an, vil domstolene med god
grunn vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvalt ningens skjønn. Etter mitt syn er
imidlertid de konkrete omstendigheter som normalt vil stå sentralt ved vurderingen, av
helt underordnet betydning for vurderingen i den aktuelle sak. Det sentrale spørsmål for
vurderingen av om tiltaket må anses som et større b ygge- og anleggsarbeid, er etter mitt
syn hvilken betydning det må få at det aktuelle området er fredet som
landskapsvernområde. Spørsmålet om hvilken betydnin g dette skal ha er et rent
lovanvendelsesspørsmål, og jeg finner det klart at domstolene må ta stilling til dette.
(83) Det aktuelle området inngår i Hattebergsdalen landskapsvernområde. Det samlede
verneområdet er på 15,4 km†. Det følger av vernebestemmelsene § 3 at det, i dette
betydelige området, blant annet gjelder et generelt forbud mot inngrep som
”vegbygging, oppføring av bygningar eller anlegg, andre varige eller mellombelse
innretningar, bergverksdrift, vassdragsregulering, graving og påfylling av masse,
boring og sprengning, bryting av stein, mineral og fossil, fjerning av større stein og 14
blokker, drenering og anna form for tørrlegging, nydyrking, nyplanting,
bakkeplanering, snauhogst, framføring av leidningar i lufta og i jorda, bygging av bruer
og klopper.”
(84) De modifikasjoner som følger av de øvrige best emmelser i verneforskriften, endrer klart
ikke den realitet at fredningen fastlegger meget snevre rammer for tenkelig alternativ
utnyttelse som eventuelt skulle kunne hensyntas ved et reguleringsarbeid. De alternative
interesser er bortfalt ved fredningen. Det er nå naturverninteressene som vil være det
sentrale ved vurderingen av tiltaket, men disse interessene er ivaretatt ved
Miljøverndepartementets behandling av klagesaken. B ygningsmyndighetene vil ikke i
reguleringssammenheng kunne overprøve den vurdering som er kommet til uttrykk i
departementets samtykke til tiltaket som sådant.
(85) Opprettelsen av landskapsvernet og den prosess som førte frem til vernevedtaket,
innebærer ikke at den plikt til å utarbeide reguleringsplan som følger av plan- og
bygningsloven § 23 bortfaller, men de faktiske restriksjoner som følger av
vernebestemmelsene, må etter mitt syn hensyntas ved vurderingen av om tiltaket skal
anses som et ”større bygge- og anleggsarbeid” i rel asjon til § 23. Med dette utgangspunkt,
og med det meget begrensede handlingsrom som planmyndighetene ville ha ved eventuell
utarbeidelse av reguleringsplan, er mitt syn at tiltaket ikke har et slikt omfang at det av
§ 23 følger plikt til å utarbeide reguleringsplan.
(86) Fylkesmannens vedtak må da anses ugyldig. Jeg finner at staten må være ansvarlig for
den ankende parts tap, og er i det vesentlige enig i den begrunnelse førstvoterende har gitt
for dette, så vel som for avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.
(87) Det er etter dette ikke grunn for meg til å uttale noe om de øvrige spørsmål som saken
reiser.
(88) Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Stang Lund.
(89) Kst. dommer Falkanger: Likeså.
(90) Dommer Lund: Likeså.
(91) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom, domsslutningen punktene 1, 3 og 4, stadfestes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesteret t betaler staten
v/Miljøverndepartementet til Kvinnherad Energi AS 3 82 050 –
trehundreogåttitotuseogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av
denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: