HR-2009-878-A - Rt-2009-513
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2009-04-23 |
| Publisert: | HR-2009-00878-A - Rt-2009-513 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt lagmannsrettens saksbehandling i forbindelse med delvis nektelse av anke i straffesak, og den etterfølgende pådømmelsen av de deler som ble fremmet til ankebehandling. Hovedspørsmålene var om nektelsen skulle ha vært begrunnet, om man ved anke over den etterfølgende dommen kunne oppheve nektelsesbeslutningen, og om en slik opphevelse også fikk konsekvenser for lagmannsrettens dom. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2009-00878-A (sak nr. 2009/155), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde) |
| Forfatter: | Bårdsen, Tønder, Coward, Bruzelius, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §292, §321, Straffeloven (1902) §16, §34, §35, §162, §317, Vegtrafikkloven (1965) §31 |
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder lagmannsrettens saksbehandling i forbindelse med
delvis nektelse av anke i straffesak, og den etterfølgende pådømmelsen av de deler som
ble fremmet til ankebehandling. Hovedspørsmålene er om nektelsen skulle ha vært
begrunnet, om man ved anke over den etterfølgende d ommen kan oppheve
nektelsesbeslutningen, og om en slik opphevelse også får konsekvenser for
lagmannsrettens dom.
(2) Oslo statsadvokatembeter satte 19. juni 2008 A og B under tiltale ved Oslo tingrett. De
aktuelle deler av tiltalen for As del lød slik:
”I Straffeloven § 162 første og tredje ledd
for ulovlig å ha ervervet eller oppbevart narkotika eller medvirket til dette, og
overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum.
Grunnlag:
Gjelder nr. 1 A
I slutten av september og begynnelse av oktober 2007, i et verksted på X 75 i
Y kommune, oppbevarte han 7,3 kilo metamfetamin i en bag som ble funnet
av politiet under ransaking 2. oktober s.å.
...
III Straffeloven § 162 første ledd og annet ledd
for ulovlig å ha oppbevart eller overdratt narkotika, og overtredelsen anses
som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet
og overtredelsens karakter.
Grunnlag:
a) Gjelder nr. 1 A
Søndag 20. mai 2007 ca. kl 19:45 på bopel i Z 9 i ˘ , oppbevarte han 280,49
gram kokain, 1859,67 gram metamfetamin, 4,874 gram heroin, 5933 gram
hasj, 4060 tabletter inneholdende det narkotiske virkestoffet diazepam, 359
tabletter inneholdende det narkotiske virkestoffet flunitrazepam, 108 tabletter
inneholdende det narkotiske virkestoffet MDMA, og 13 Sobril tabletter
inneholdende det narkotiske virkestoffet oxazepam.
b) Gjelder nr. 1 A
Forut for søndag 20. mai 2007 i ˘, kjøpte han 1,5 k ilo amfetamin, 400 gram
kokain, 6,2 kilo hasj, 1000 Rohypnol tabletter inneholdende det narkotiske
virkestoffet flunitrazepam, 6000 Valium tabletter inneholdende det narkotiske
virkestoffet diazepam, 5 gram MDMA, 100 Ecstasy tabletter inneholdende det
narkotiske virkestoffet MDMA og 5 gram heroin, av en eller flere for politiet
ukjente personer.
c) Gjelder nr. 1 A
Fredag 28. september 2007 i en bil i Ø 10 og på bopel i Z 9 i ˘, oppbevarte han
tilsammen 1636,6 gram metamfetamin, 84,789 gram kokain, 291 tabletter
inneholdende det narkotiske virkestoffet flunitrazepam og 9 tabletter Dexedrine
5 mg inneholdende det narkotiske virkestoffet amfetamin.
d) Gjelder nr. 1 A
Forut for fredag 28. september 2007 i ˘, kjøpte han 1,6 kilo amfetamin, 100
gram kokain og 500 tabletter Rohypnol inneholdende det narkotiske
virkestoffet flunitrazepam.
IV Straffeloven § 162 første ledd
for ulovlig å ha overdratt narkotika, eller medvirket til dette.
Grunnlag:
Gjelder nr. 1 A
Ved flere anledninger i perioden januar til oktober 2007, solgte han en for
politiet ukjent mengde narkotika.”
(3) Oslo tingrett avsa 18. september 2008 dom med følgende domsslutning vedrørende
straffekravet for As del:
”1. A, f. xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straff eloven § 162 første og tredje
ledd, straffeloven § 162 første og annet ledd (4 ti lfeller), straffeloven § 162
første ledd, straffeloven § 317 første ledd, vegtra fikkloven § 31 første til tredje
ledd jf. § 22 første ledd og vegtrafikkloven § 31 f ørste ledd jf. § 24 første ledd
første punktum til en straff av fengsel i 7 – sju – år og 6 – seks – måneder og
en bot på 10000 – titusen – kroner subsidiært fengsel i 15 – femten – dager.
Fradrag for utholdt varetekt er 458 – firehundreogfemtiåtte – dager.”
(4) Med hjemmel i straffeloven § 34 a jf. § 37 d, ble A videre dømt til å tåle inndragning av
betydelige pengebeløp, flere motorkjøretøy, og en s tor mengde verktøy og datautstyr, jf.
domsslutningen punkt 2. Etter straffeloven § 35 jf. § 37 d, måtte han også tåle
inndragning av diverse narkotikarelatert utstyr, jf. domsslutningen punkt 3.
(5) A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet for tiltalens post I og IV, straffu tmålingen, avgjørelsen om inndragning
etter straffeloven § 34 a jf. § 37 d, og deler av avgjørelsen om inndragning etter
straffeloven § 35 jf. § 37 d.
(6) Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 23. oktober 2008 ble As anke over
bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalen s post I, samt anken over
inndragningen fastsatt med hjemmel i straffeloven § 34 a jf. § 37 d, henvist til
ankebehandling. For så vidt gjaldt de øvrige deler av As anke, uttalte lagmannsretten:
”Lagmannsretten finner det klart at As anke vedrøre nde bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet for tiltalens post IV og inndragningen bestemt i domsslutningens punkt
3 ikke vil føre fram, og at den bør nektes fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre
ledd første punktum.”
(7) Ved ubegrunnet beslutning 18. november 2008 ble As omgjøringsbegjæring ikke tatt til
følge.
(8) Borgarting lagmannsrett avsa 22. desember 2008 dom med følgende bestemmelser om
straff og inndragning for A:
”1. A f. 23.08.1964, dømmes for overtredelse av st raffeloven § 162 første ledd jf.
tredje ledd samt de forhold som er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom av
18. september 2008, jf straffeloven §§ 62 første le dd og 63 annet ledd, til en
straff av fengsel i 7 – syv – år og 6 – seks – måneder.
Til fradrag i straffen kommer 553 – femhundreogfemtitre – dager for utholdt
varetekt.
2. A dømmes til, foruten å tåle den inndragning so m er endelig avgjort ved Oslo
tingretts dom av 18. september 2008, å tåle inndragning i medhold av
straffeloven § 34 a av de gjenstander, kontanter, dokumenter, datautstyr og
biler som er opplistet i punkt 2 i Oslo tingretts nevnte dom.”
(9) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder prin sipalt lagmannsrettens saksbehandling,
subsidiært straffutmålingen og inndragningen. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning
9. mars 2009 er saksbehandlingsanken tillatt fremmet. For øvrig er anken ikke tillatt
fremmet.
(10) Jeg er kommet til at anken fører frem.
(11) Lagmannsretten nektet bevisanken for tiltalens post IV, og deler av anken over
inndragningsavgjørelsen, uten annen begrunnelse enn en henvisning til vilkårene i
straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum – at anken på disse punkter klart ikke
vil føre frem, og at anken bør nektes fremmet.
(12) Som jeg etter hvert kommer nærmere inn på, er det en sammenheng mellom tiltalens post
I om oppbevaring og tiltalens post IV om salg av narkotika. Jeg reiser spørsmålet om ikke
allerede den mer begrensede begrunnelsesplikten som ble etablert ved Høyesteretts
praksis fra slutten av 1990-tallet, tilsa at lagmannsretten burde ha begrunnet nektelsen –
enten i den opprinnelige beslutningen, eller i beslutningen om ikke å omgjøre. Ikke minst
var dette nærliggende ettersom man ved å nekte anken for tiltalens post IV, løp en risiko
for å binde opp bevisvurderingen vedrørende tiltale ns post I – hvor A hadde en ubetinget
ankerett, og hvor skyldspørsmålet skulle avgjøres a v lagmannsretten satt med lagrette. Jeg
viser til Rt. 2002 side 1043. Hensynet til sammenheng og til domfeltes rett til reell og ny
prøving for forhold som omfattes av § 321 tredje le dd, kan tilsi at deler av en anke som
isolert sett kan nektes etter annet ledd første pun ktum, likevel behandles dersom disse
delene tematisk eller bevismessig er rimelig relaterte til deler som fremmes.
(13) Jeg går ikke ytterligere inn på dette. På bakgrunn av Høyesteretts storkammerkjennelser i
Rt. 2008 side 1764, side 1783 og side 1786, sammenholdt med Høyesteretts kjennelse
4. mars 2009 (HR-2009-00529-A), er det uansett klart at lagmannsrettens beslutning
skulle ha vært begrunnet. Det er også klart at denne saksbehandlingsfeilen må lede til
opphevelse av lagmannsrettens beslutning 23. oktober 2008 for så vidt som
ankeforhandling er nektet for tiltalens post IV. Beslutningen om ikke å omgjøre blir da
gjenstandsløs, og særskilt opphevelse av denne – sl ik forsvarer har bedt om – er
unødvendig.
(14) Jeg viser ellers til Høyesteretts kjennelse ti dligere i dag i sak HR-2009-00877-A, (sak nr.
2009/300), hvor det slås fast at når anken for øvri g skal vurderes etter straffeprosessloven
§ 321 annet ledd første punktum, gjelder begrunnels esplikten også ved nektelse av
ankeforhandling vedrørende tingrettens inndragnings avgjørelse. Opphevelsen i vår sak
må derfor også omfatte beslutningen om å nekte ankeforhandling for inndragningskravet,
så langt tingrettens avgjørelse av dette var påanke t.
(15) Forsvareren har gjort gjeldende at opphevelsen i dette tilfellet også må få betydning for
lagmannsrettens domfellelse etter tiltalens post I, jf. straffeloven § 162 første jf. tredje
ledd, og for lagmannsrettens inndragningsavgjørelse . Dette er jeg enig i.
(16) Det fremgår av lagmannsrettens rettsbok at tiltalens post III og IV ble dokumentert for
lagretten, før skyldspørsmålet under post I var avg jort. Jeg legger til grunn at det ikke ble
lest opp fra tingrettens dom, men at det ble opplyst at A var funnet skyldig på disse
punktene, for post III basert på hans egen tilståelse. Opplysningene inngikk altså i det
formelle avgjørelsesgrunnlaget for skyldspørsmålet under tiltalens post I.
(17) Situasjonen har likhetstrekk med den som forelå i Rt. 2005 side 321. Høyesterett kom i
kjennelsen til at både den fellende lagmannsrettsdommen som saksbehandlingsfeilen
heftet ved, og en senere dom måtte oppheves – den første dommen var tillatt opplest som
en del av bevisførselen under skyldspørsmålet i sak en som ledet frem til den andre
dommen. En polititjenestemann hadde også forklart seg om forholdene omhandlet i den
første, senere opphevede dommen. I avsnitt 29 heter det blant annet:
”Det kan etter min mening ikke ses bort fra at opplesingen av februardommen og
svarene på tilleggsspørsmålene til vitnet Vagle om forhold vedrørende
narkotikaforbrytelsene som A ble domfelt for i februardommen, kan ha påvirket
bevisvurderingen i saken.”
(18) Dette må være utgangspunktet også i vår sak. Jeg understreker at det i denne forbindelse
ikke er aktuelt for Høyesterett å spekulere i hvord an lagretten ville eller burde ha vurdert
skyldspørsmålet for post I dersom opplysningene om fellelsen etter post IV tenkes borte.
Det er heller ikke spørsmål om opplysningene var nø dvendige for å kunne svare ja.
Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet hører under lagretten, og kan ikke prøves av
Høyesterett. Temaet for Høyesterett er om bevisførs elen var egnet til å påvirke
lagrettemedlemmenes bevisbedømmelse under post I, o g om man i tilfelle – ut fra de
konkrete forhold – likevel kan se bort fra som en rimelig mulighet at minst ett
lagrettemedlem har lagt vekt på, eller blitt påvirket av, denne bevisførselen.
(19) For så vidt gjelder om informasjonen var egnet til å påvirke bevisbedømmelsen,
konstaterer jeg at både påtalemyndigheten og de tre fagdommerne – altså aktører med en
direkte tilgang til sakens sammenheng og den øvrige bevisførsel – må ha oppfattet
opplysningene som relevante. Det var ikke på noe tidspunkt spørsmål om avskjæring etter
straffeprosessloven § 292 annet ledd bokstav a, og forsvareren hadde ikke innvendinger
mot dokumentasjonen.
(20) Jeg peker videre på at narkotikasaker gjerne gjelder kombinasjonen av flere
overtredelsesformer, for eksempel erverv og oppbevaring, eller oppbevaring og salg.
Nokså ofte er det tale om samme parti med stoff, helt eller delvis. Bevisvurderingen vil da
være sammenvevd og utgjøre et hele – ikke minst når det gjelder tiltaltes troverdighet.
(21) Jeg nevner endelig følgende mulige sammenheng i bevisbildet: Tiltalens post I gjelder
straffeloven § 162 første jf. tredje ledd, i form a v oppbevaring av 7,3 kilo metamfetamin.
Tingretten fant A skyldig etter tiltalen, og har i forhold til post IV – slik jeg leser dommen
– bygget på at han også hadde solgt metamfetamin fra dette partiet. A har hele tiden gjort
gjeldende at han oppbevarte bagen med stoffet i post I for en annen, i den tro at det dreide
seg om ca. fire kilo hasjisj. Anken over tingrettens bevisbedømmelse for post I gjaldt
derfor reelt sett spørsmålet om A var kjent med at bagen inneholdt ca. 7,3 kilo
metamfetamin, eller om man måtte bygge på hans egen forklaring om oppbevaring av ca.
fire kilo hasjisj på vegne av andre. I sistnevnte tilfelle skulle lagretten ha svart nei på
tilleggsspørsmålet knyttet til om straffeloven § 16 2 tredje ledd kom til anvendelse. Et salg
fra partiet under post I ville – alt etter hvordan man ellers vurderte bevisene – kunne
innebære at man helt måtte se bort fra As egen forklaring om at han trodde det var tale om
hasjisj. Konstateringen av et slikt salg fra partiet ville også ellers være egnet til å kaste lys
over As kunnskap om, og tilknytning til, nettopp dette partiet.
(22) Jeg konkluderer for min del derfor med at informasjonen om fellelse for salg etter post IV
var relevant for skyldspørsmålet under tiltalens po st I, i den forstand at den var egnet til å
påvirke bevisbedømmelsen. Spørsmålet er da om man l ikevel kan se bort fra som en
rimelig mulighet at minst ett lagrettemedlem har lagt vekt på, eller blitt påvirket av, denne
bevisførselen ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.
(23) Det foreligger ikke opptak eller protokollasjon av forhandlingene i lagmannsretten som er
egnet til å kaste lys over hvordan informasjonen ble presentert eller benyttet overfor
lagretten. Rettsbelæringen er ikke protokollert eller tatt opp, og det er for Høyesterett da
ikke mulig å vite hvilke råd – om noen – lagmannsrettens formann ga lagretten med
hensyn til den bevismessige betydningen av tingrettens fellelse etter post IV. Ettersom
lagretten ikke er bundet av det formannen sier om bevisbedømmelsen, ville slike råd
uansett ikke gi noe pålitelig grunnlag for å trekke slutninger om hvordan lagretten har
resonnert. Lagrettens kjennelse er ikke begrunnet, og man kan ut fra lagrettens svar ikke
se bort fra at informasjonen har hatt betydning. Heller ikke lagmannsrettens domsgrunner
for så vidt gjelder straffutmålingen, er avklarende i så måte.
(24) Når forholdene ligger slik an som her, mener jeg at Høyesterett ikke har annet valg enn å
oppheve også lagmannsrettens dom med ankeforhandling. Ut fra sammenhengen må dette
gjelde hele dommen for As del, herunder lagmannsrettens avgjørelse om inndragning.
(25) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom 22. desember 2008 for så vidt gjelder A – domsslutningens
punkt 1 og 2 – med ankeforhandling, oppheves.
2. Lagmannsrettens beslutning 23. oktober 2008 oppheves for så vidt som As anke er
nektet fremmet for tiltalens post IV og inndragningsspørsmålet.
(26) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(27) Dommer Coward: Likeså.
(28) Dommer Bruzelius: Likeså.
(29) Dommer Gjølstad: Likeså.
(30) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Lagmannsrettens dom 22. desember 2008 for så vidt gjelder A – domsslutningens
punkt 1 og 2 – med ankeforhandling, oppheves.
2. Lagmannsrettens beslutning 23. oktober 2008 oppheves for så vidt som As anke er
nektet fremmet for tiltalens post IV og inndragningsspørsmålet.