HR-2010-1068-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-06-21 |
| Publisert: | HR-2010-01068-A - Rt-2010-785 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder frifinnelse for overtredelse av straffeloven § 238 og reiser spørsmål om lagmannsretten har lagt riktig lovforst åelse til grunn. |
| Saksgang: | HR-2010-01068-A, (sak nr. 2010/616), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Tor Henning Knudsen) mot A (advokat Inger Marie Sunde) |
| Forfatter: | Falkanger, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 238, vegtrafikkloven § 31, affelovens § 238, vegtrafikklovens § 31, ffeloven § 62, straffeloven § 52, vegtrafikkloven § 33, tapsforskriften § 2-4, tapsforskriftens § 1-4, tapsforskriften § 8-4, straffeprosessloven § 434, vegtrafikkloven § 3, straffeloven § 239 |
NORGES HØYESTERETT
Den 21. juni 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-01068-A, (sak nr. 2010/616), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Tor Henning Knudsen)
mot
A (advokat Inger Marie Sunde)
G I V N I N G :
(1) Dommer Øie: Saken gjelder frifinnelse for overtredelse av straffeloven § 238 og reiser
spørsmål om lagmannsretten har lagt riktig lovforst åelse til grunn.
(2) Statsadvokatene i Rogaland tok 7. april 2009 ut tiltale mot A for overtredelser av
straffeloven § 238 om uaktsom forvoldelse av betydelig personskade ved bruk av
motorvogn og den generelle aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3.
(3) Stavanger tingrett avsa dom 15. juli 2009, som for straffekravets del har slik
domsslutning:
”A, født 15.05.1990, dømmes for overtredelse av str affelovens § 238 og av
vegtrafikklovens § 31 første ledd jf. § 3, jf. stra ffeloven § 62, til en straff av fengsel i 75 –
syttifem – dager.”
(4) A ble dessuten fradømt retten til å føre motorv ogn for en periode på tre år, pålagt å ta ny
førerprøve dersom han ville erverve førerkort på ny tt, samt dømt til å erstatte det 2
offentliges sakskostnader med 12 000 kroner og til å betale oppreisningserstatning til den
fornærmede med 75 000 kroner.
(5) A anket over ulike sider av dommen til Gulating lagmannsrett. Anke over
bevisvurderingen under skyldspørsmålet for begge ti ltaleposter, tapet av førerett og
oppreisningserstatningen ble fremmet til ankebehandling.
(6) Gulating lagmannsrett avsa dom 19. mars 2010 med slik domsslutning:
”1. A, født 15.05.1990, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første
ledd jf. § 3 til en straff av fengsel i 30 – tretti – dager. Fullbyrdelsen av
straffen utsettes i medhold av straffeloven § 52 flg. med en prøvetid på 2 – to –
år.
2. A, født 15.05.1990, frifinnes for overtredels e av straffeloven § 238.
3. A, født 15.05.1990, dømmes til tap av førerett for motorvogn i 2 – to – år, jf.
vegtrafikkloven § 33 nr. 1 jf. tapsforskriften § 2-4 tredje ledd. Til fradrag
kommer utholdt tapsperiode fra 28. mai 2008, jf. tapsforskriftens § 1-4. Ved
gjenerverv av førerett etter utløpet av tapsperiode n må full ny førerprøve
avlegges, jf. tapsforskriften § 8-4.
4. A, født 15.05.1990, frifinnes for krav om oppre isningserstatning fra B.
5. Saksomkostninger til det offentlige i anledning ankesaken idømmes ikke.”
(7) Domsslutningen punkt 2 er avsagt under dissens. En fagdommer og tre meddommere
stemte for frifinnelse etter straffeloven § 238, mens to fagdommere og en meddommer
stemte for domfellelse.
(8) Påtalemyndigheten har anket over frifinnelsen. Anken gjelder lovanvendelsen, idet det er
anført at lagmannsrettens flertall ikke har lagt ri ktig aktsomhetsnorm til grunn.
(9) Etter at Høyesteretts ankeutvalg ved beslutning 10. mai 2010 hadde tillatt anken fremmet,
ble den fornærmede, B, gitt frist for å begjære ny behandling av sivile krav i straffesaken,
jf. straffeprosessloven § 434 femte ledd. Slik begjæring ble inngitt, men ved
ankeutvalgets beslutning 4. juni 2010 ble det ikke gitt samtykke til behandling av kravet i
forbindelse med straffesaken for Høyesterett.
(10) Mitt syn på saken
(11) A fikk førerkort 15. mai 2008 – den dagen han fylte atten år. Tretten dager senere –
onsdag 28. mai 2008 – ca. kl. 23.30 kjørte han en F ord Escort XR3i personbil i sørgående
retning på E 39 gjennom X i Y. B var passasjer i bilen. Fartsgrensen på stedet var
70 kilometer i timen. Den samlede lagmannsrett fant det bevist at A holdt en hastighet på
minst 95 kilometer i timen inne i tunnelen.
(12) Om det som videre skjedde, heter det i tingrettens dom, som lagmannsretten siterer og
slutter seg til:
”I en slak høyrekurve inne i tunnelen (...) [fikk t iltalte] skrens på bilen. Etter å ha
skrenset kjørte tiltalte inn i høyre tunnelvegg og skled langs denne i ca 15 meter. Bilen
beveget seg deretter over veibanen og ut av tunnelen og traff først en elektrisk boks før
den traff en lysmast på utsiden av tunnelåpningens venstre side. Bilen skrenset så opp 3
en bratt skråning på utsiden av veien og snudde 180 grader i forhold til opprinnelig
kjøreretning og ble stående langs veiens venstre sk ulder med fronten mot nord.”
(13) Den tiltalte forklarte for lagmannsretten at han ved innkjøringen til tunnelen kjørte bak to
biler. Gjennom høyresvingen i tunnelen mistet han b ilene av syne, men han så dem igjen
da kurven rettet seg noe ut. Plutselig oppdaget han bremselys fra bilene og bråbremset for
å unngå kollisjon. Til dette uttaler lagmannsrettens flertall at det er uvisst om årsaken til
skrensen og det etterfølgende hendelsesforløp var ” hastigheten alene eller også det
forhold at tiltalte, i samsvar med sin egen forklaring, har bremset, med den følge at bilen
ytterligere har mistet veigrep”.
(14) Om de skader den fornærmede ble påført, sitere r lagmannsretten følgende fra tingrettens
dom:
”Sammenstøtet førte til at fornærmede B ble påført lungekollaps, brudd i hodeskallen,
blødninger i hjernevevet i fremre del av hjernen sa mt nakkevirvelbrudd og
ryggmargsskade. Etter ulykken ble hun innlagt ved Y Universitetssykehus. Ved
ankomst var fornærmede lam fra halsen og ned og hun var i koma. Hun ble operert
29. mai 2008. Hun ble overført til Z sykehus 20. juni 2008 og var i rehabilitering frem til
14. november 2008. Nakkeskadene har medført livsvarig funksjonstap, blant annet på
grunn av redusert fingerfunksjon og svekket leddsans i bena. Anne K. Bertelsen,
spesialist i Nevrologi, Dr med, har i spesialisterklæring datert 31. januar 2009,
konkludert som følger;
’De alvorlige nakkeskadene B ble påført ved den akt uelle ulykken har resultert i
livsvarige funksjonstap som klart vil forringe hennes livsutfoldelse og selvstendighet hva
gjelder mobilitet og fingerferdigheter. Hun vil blant annet ikke kunne gjenoppta sin
dansekarriere pga hun vil mest sannsynlig være livsvarig avhengig av hjelpemidler
(krykker og/eller rullestol) ved forflytting over lengre strekninger. Videre har
nakkeskaden ført til at hun har utviklet en kronisk smertetilstand som krever at hun
bruker fast flere sterke smertestillende medikamenter.’”
(15) Lagmannsrettens flertall tilføyer imidlertid a t den fornærmedes funksjonstap ikke er så
omfattende som beskrevet i tingrettens dom, ”idet hun for lagmannsretten opplyser ikke
lenger å være avhengig av rullestol, og at hennes trettbarhet har avtatt noe med tiden”.
(16) Straffeloven § 238 retter seg mot den som ”uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn
eller på annen måte forvolder betydelig skade på legeme eller helbred”.
(17) Betydelig skade foreligger blant annet når noen blir ”vanfør” eller ”falder i livsfarlig eller
langvarig Sygdom”, jf. § 9. Det er ikke tvilsomt – og heller ikke bestridt – at den
fornærmede som følge av ulykken er påført betydelig skade. Spørsmålet er om den
betydelige skaden er forvoldt ved uaktsomhet.
(18) Straffeloven §§ 238 og 239 er endret to ganger – i 1988 og 2001. Ved lovendringen i
1988 var hovedformålet å skjerpe kravet til bilføre res aktsomhet. I 2001 var
hovedformålet å gi domstolene grunnlag for å anvende en noe ulik aktsomhetsnorm etter
§§ 238 og 239 og vegtrafikkloven § 3, jf. § 31.
(19) Om denne siste lovendringen heter det i Rt. 2005 side 893 avsnitt 9, som også avgjørelsen
i Rt. 2009 side 299 viser til i avsnitt 24:
”... Før straffeloven § 239 ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 64, var aktsomhetsnormen
i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239 den samme, men slik at det for domfellelse for 4
overtredelse av § 239 også krevdes uaktsomhet i forhold til dødsfølgen. I kjennelsen i
Rt. 2002 side 190 er det gjort utførlig rede for ba kgrunnen for lovendringen i 2001 og
for det som sies om rekkevidden av lovendringen i forarbeidene. Meningen med
lovendringen var å lempe noe på bindingen mellom vegtrafikkloven § 3 og straffeloven
§ 239. Selv om dette formålet ikke hadde fått noe adekvat uttrykk i den nye lovteksten,
fant Høyesterett at ’de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene må bli
retningsgivende for rettspraksis’. Det ble imidlertid bemerket at det fremstår som
’uklart hvor langt lovendringen har ment å lempe på aktsomhetskravet i § 239, ut over
henvisningen til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensing mot
uaktsomhet ’av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra
tid til annen’, og det ble tilføyd at meningen ’må særlig antas å være å avgrense mot
saksforhold av den type som er omtalt i Rt. 1990 side 1021 og Rt. 1991 side 216.’”
(20) Jeg legger til grunn at tilsvarende gjelder i forholdet mellom vegtrafikkloven § 3 og
straffeloven § 238 – bortsett fra at uaktsomheten etter § 238 naturlig nok må relatere seg
til forvoldelse av betydelig skade og ikke en annens død. I praksis vil imidlertid denne
forskjellen vanligvis bety lite.
(21) Om det nærmere innholdet av aktsomhetsnormen i §§ 238 og 239 viser jeg til Ot.prp. nr.
46 (2000–2001), som lå til grunn for lovendringen i 2001. I proposisjonens punkt 9.6 på
side 58 refererer departementet en uttalelse fra riksadvokaten om påtalepraksis. Her heter
det at saker hvor påtalemyndigheten reagerer med tiltale også etter straffeloven §§ 238
eller 239, regelmessig vil inneholde en eller flere nærmere angitte karakteristika. Det
forhold at føreren ”har holdt en markant for høy ha stighet ut fra de rådende kjøreforhold”,
er blant dem som listes opp. Opplistingen nevner også at føreren ”har vist mangel på
aktsomhet i situasjoner som påkaller en særlig aktpågivenhet som for eksempel passering
av fotgjengerfelt, buss som har stanset på holdeplass, små barn i vegbanen m.v.”.
(22) På side 66 i proposisjonen uttaler departementet:
”Departementet er av den oppfatning at påtalemyndighetens praktisering av
aktsomhetsnormen i § 239, slik det er redegjort for den innledningsvis under punkt 9.6,
er hensiktsmessig. Et påtaledirektiv om dette, og med Stortingets tilslutning på grunnlag
av proposisjonen her, vil reelt sett bli bestemmende for rettstilstanden. Men i og med at
Høyesterett ikke har funnet rom for å tolke § 239 s lik at aktsomhetsnormen ikke er helt
sammenfallende med normen i vegtrafikkloven § 3, synes det å være grunn til å justere
lovgivningen noe. Departementet foreslår derfor en justering av straffeloven §§ 238 og
239 for å sikre en rettspraksis i samsvar med det som i proposisjonen her er lagt opp til
på grunnlag av påtalemyndighetens praksis. …”
(23) Det må etter dette kunne legges til grunn at det er et tungtveiende moment ved
aktsomhetsvurderingen etter straffeloven § 238 at bilføreren har ”holdt en markant for
høy hastighet ut fra de rådende kjøreforhold”. Vide re er det av betydning om sjåføren har
vært i en situasjon som påkaller særlig aktpågivenhet.
(24) Lagmannsrettens flertall i den foreliggende sak begrunner frifinnelsen for overtredelse av
straffeloven § 238 slik:
”Domfellelse etter straffeloven § 238 forutsetter at tiltalte burde ha innsett muligheten
av at hans kjøreadferd kunne medføre slike betydeli ge skader som fornærmede er
påført. Det er etter flertallets vurdering åpenbart at tiltalte burde innsett at hans
kjøreadferd medførte fare for skade. Han blir såled es også å dømme for overtredelse av
vegtrafikkloven § 3, slik det fremgår ovenfor. Flertallet er likevel kommet til han ikke
burde forutsett det betydelige skadeomfang hastighetsoverskridelsen medførte.
Flertallet legger herunder vekt på at hastighetsoverskridelsen ikke var graverende høy, 5
og formodentlig ikke så høy at hastigheten alene og under normale kjøreforhold kunne
ventes å ville bringe bilen fullstendig ut av kontroll. Tiltalte var kjent med forholdene på
stedet, og hadde liten grunn til å vente at det ville oppstå noen trafikksituasjon som han
ikke ville mestre.”
(25) Det bærende argument synes altså å være at selv om tiltalte kan bebreides for å ha
forvoldt skade, kan han ikke bebreides for å ha mistet fullstendig kontroll over bilen slik
at det oppsto betydelig personskade.
(26) Etter mitt syn tar flertallet her et feil utgangspunkt. Det avgjørende er ikke om A kan
bebreides for å ha mistet fullstendig kontroll over bilen. Det er tilstrekkelig til å domfelle
etter § 238 at den tiltalte kan bebreides for å ha fått bilen så mye ut av kontroll at
betydelig personskade kan oppstå. Og som fremhevet i Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) på
side 66, må bilførere ”være seg bevisst at bilen er et farlig fremkomstmiddel. Det skal ofte
lite til før det skjer en ulykke, og ulykker ender ikke sjelden med død eller alvorlig
skade”. Ikke minst gjelder dette når sjåføren – i e n 70-sone – holder en hastighet av minst
95 kilometer i timen, slik den samlede lagmannsrett har funnet bevist.
(27) Ved den nærmere vurderingen har lagmannsrettens flertall lagt særlig vekt på at
”hastighetsoverskridelsen ikke var graverende høy”. Flertallet har dermed stilt mindre
strenge krav enn forarbeidene forutsetter – ”graverende” må anses for å være et klart
sterkere uttrykk enn ”markant”.
(28) Jeg forstår lagmannsrettens flertall videre slik at det i stor grad har vurdert aktsomheten ut
fra farten alene. Flertallet skulle imidlertid også – slik saken lå an – ha vurdert om det
forelå omstendigheter som tilsa at A burde ha vært særlig aktpågivende. Jeg peker på at
kjøringen fant sted i en tunnel hvor det var en kur ve. Både sikten og mulighetene for å
manøvrere unna dersom det skulle bli nødvendig, var derfor begrenset.
(29) Lagmannsrettens flertall har endelig fremhevet at tiltalte var kjent på stedet og hadde liten
grunn til å vente at det ville oppstå en trafikksituasjon han ikke ville mestre. Til dette
bemerker jeg at bilførere – selv om de er kjent på stedet – må være forberedt på plutselige
hendelser, som at en annen bilfører bremser brått o pp, og tilpasse farten etter dette når
sikten er begrenset. I tillegg kommer at A bare hadde hatt førerkort for motorvogn i
tretten dager. Riktignok stilles det ikke strengere krav til den som nettopp har tatt
førerkort enn til andre bilførere. Men uerfarne bil førere må opptre ekstra aktpågivende for
å kompensere for sin manglende kjøreerfaring.
(30) Selv om det neppe har hatt betydning for resultatet, nevner jeg avslutningsvis at
lagmannsretten heller ikke har tatt riktig utgangspunkt når den har stilt spørsmål om A
burde forutsett at kjøringen kunne medføre ”slike b etydelige skader som fornærmede er
påført”. Det er tilstrekkelig til å domfelle etter § 238 at føreren burde innsett at kjøringen
kunne medføre en eller annen form for betydelig personskade.
(31) Jeg finner etter dette at lagmannsrettens flertall på flere sentrale punkter har lagt til grunn
en uriktig lovforståelse. Lagmannsrettens dom må derfor oppheves.
(32) Jeg stemmer for denne
D O M : 6
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
(33) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(34) Dommer Falkanger: Likeså.
(35) Dommer Møse: Likeså.
(36) Dommer Bruzelius: Likeså.
(37) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves.
Riktig utskrift bekreftes: