HR-2010-1835-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-10-28 |
| Publisert: | HR-2010-01835-A - Rt-2010-1301 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anke over lagmannsrettens saksbehandling i en sak hvor domfelte er funnet skyldig i drapsforsøk. |
| Saksgang: | HR-2010-01835-A, (sak nr. 2010/1106), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Tor Henning Knudsen) |
| Forfatter: | Webster, Coward, Noer, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 229, straffeloven § 62, straffeloven § 233, straffeprosessloven § 359, straffeprosessloven § 343 |
NORGES HØYESTERETT
Den 28. oktober 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-01835-A, (sak nr. 2010/1106), straffesak, anke over dom,
A (advokat Erling O. Lyngtveit)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Tor Henning Knudsen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder anke over lagmannsrettens saksbehandling i en sak
hvor domfelte er funnet skyldig i drapsforsøk.
(2) A ble satt under tiltale ved Nordre Vestfold tingrett for ett drapsforsøk – post I i tiltalen –
og ett tilfelle av legemsbeskadigelse – post II i tiltalen. Nordre Vestfold tingrett avsa
11. januar 2010 dom hvor A ble funnet skyldig i legemsbeskadigelsen i post II. Retten la
til grunn at han ikke hadde drapsforsett for forholdet i post I, slik at han for denne
voldshandlingen ble dømt for legemsbeskadigelse ett er § 229 annet straffealternativ under
særdeles skjerpende omstendigheter. Tingrettens dom har følgende domsslutning:
”1. A, født 03.09.1982, dømmes for overtredelse av straffeloven § 229 annet
straffalternativ jf. § 232 og straffeloven § 229 fø rste straffalternativ til en
straff av fengsel i fire år, jf. straffeloven § 62. Varetekt kommer til fradrag
med 225 dager.
2. A, født 03.09.1982, idømmes erstatning og oppre isning til B med
kr. 141.848,70 innen 14 dager fra dommens forkynnelse. 2
3. A, født 03.09.1982, idømmes erstatning og oppre isning til C med kr. 228.940
innen 14 dager fra dommens forkynnelse.”
(3) A anket til Agder lagmannsrett over tingrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet
for post I og begjærte samtidig nybehandling av de sivile kravene. Statsadvokatene i
Vestfold og Telemark motanket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for
tiltalens post I og anførte at A måtte dømmes for f orsøk på drap.
(4) Agder lagmannsrett avsa 11. juni 2010 dom hvor A ble funnet skyldig i drapsforsøk.
Dommen har følgende domsslutning:
”1. A, født 3. september 1982, dømmes for en overt redelse av straffeloven § 233
første ledd jf. § 49 – sammenholdt med det forholde t som er endelig avgjort
ved tingrettens dom – til en straff av fengsel i 4 – fire – år og 3 – tre –
måneder. Til fradrag i straffen går 376 – trehundreogsyttiseks – dager for
utholdt varetekt.
2. A dømmes til å betale B erstatning på 47.242,40 –
førtisjutusentohundreogførtito – kroner og oppreisn ing på 150.000 –
etthundreogfemtitusen – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker regnet fra
forkynnelsen av dommen. Rente etter forsinkelsesrenteloven vil påløpe fra
forfallstidspunktet til betalingen skjer.
3. A dømmes til å betale C erstatning på 128.940 –
etthundreogtjueåttetusennihundreogførti – kroner og oppreisning på 50.000 –
femtitusen – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker regnet fra
forkynnelsen av dommen. Rente etter forsinkelsesrenteloven vil påløpe fra
forfallstidspunktet til betaling skjer.
4. Saksomkostninger ilegges ikke for lagmannsretten eller tingretten.”
(5) A har anket over lagmannsrettens saksbehandling til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at
det foreligger to saksbehandlingsfeil som alene eller samlet må lede til opphevelse av
lagmannsrettens dom punkt 1 og 2. For det første bl e det begått en saksbehandlingsfeil da
ett av lagrettemedlemmene forlot rådslagningsrommet uten å ha fått lagmannens tillatelse.
For det andre refererte aktor i prosedyren til utfallet av en fotokonfrontasjon – et bevis
som ikke hadde blitt fremlagt under bevisførselen. I stedet for – slik aktor og forsvarer
forslo – å be lagretten se bort fra denne opplysningen, gjennomførte lagmannsretten
bevisførsel og prosedyre om fotokonfrontasjonen. De t anføres at dette var en klar
saksbehandlingsfeil, særlig fordi det var tale om et bevis av svært dårlig kvalitet.
(6) Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(7) Nærmere om faktum vedrørende fotokonfrontasjonen
(8) A ble av lagretten funnet skyldig i drapsforsøk på B ved å stikke ham gjentatte ganger
med kniv i hodet, nakken og overkroppen, i alt 16 knivstikk. A benektet å ha noe med
forholdet å gjøre, og det fremgår av lagmannsretten s dom at bevisførselen i
lagmannsretten var særlig rettet mot om det var A som var gjerningspersonen. Det
fremgår videre at lagmannsrettens bevisbedømmelse i hovedsak bygger på fornærmedes
forklaring, men at den også understøttes av annet s entralt bevismateriale. Blant annet
trekkes det frem to vitner som ”befant seg i leiligheten over fornærmedes”, og som
”forklarte om sine iakttakelser umiddelbart etter å ha hørt at det bråket mye hos
fornærmede ved ellevetiden om kvelden, og at de på noen meters avstand så den personen 3
som forlot fornærmedes leilighet, dro på seg hetten, og kjørte av gårde i bilen. De har
beskrevet både mannspersonen og varebilen, som kan passe på tiltalte og varebilen som
han brukte”.
(9) Det ene av vitnene deltok dagen etter vitneobservasjonen i en fotokonfrontasjon hvor hun
fikk se bilder av 10 personer. Hun var ikke sikker, men plukket ut to bilder, hvorav det
ene var av A. Det ble ikke skrevet noen særskilt rapport fra fotokonfrontasjonen, men
konfrontasjonen er nevnt i opptegnelsen fra politiavhøret av vitnet 10. juni 2009. Der
fremgår det at hun deltok i fotokonfrontasjonen og plukket ut to bilder. Det fremkommer
imidlertid ikke at ett av de to bildene var av A. Dette ble heller ikke opplyst under
bevisførselen for skyldspørsmålet i lagmannsretten.
(10) Etter at aktor hadde fått ordet til prosedyre i lagmannsretten, kom han inn på utfallet av
fotokonfrontasjonen. Hendelsen er omtalt i rettsboken fra lagmannsretten:
”Aktor kom under sin prosedyre inn på at politiet hadde gjennomført en
fotokonfrontasjon med vitnet D i saken. Hun har avgitt vitneforklaring under
ankeforhandlingen, og blant annet svart på spørsmål om den fotokonfrontasjonen som
hun deltok i. Fotokonfrontasjonen som forefinnes i straffesaksdokumentene, er
imidlertid ikke tilbudt som bevis i bevisoppgaven eller fremlagt som bevis under
ankeforhandlingen. Det som ble uttalt av aktor under prosedyren rundt dette beviset,
foranlediget spørsmål ved om det var blitt opplyst hvem vitnet hadde pekt ut og om
dette kunne være tiltalte i saken. Aktor bemerket at vitnet hadde pekt ut bilde av to
personer hvorav det ene var av tiltalte. Partene ble deretter gitt anledning til å uttale seg
om fotokonfrontasjonen kunne brukes som bevis i ankesaken. Retten besluttet pause
under prosedyren, og trakk seg tilbake for rådslagning om håndtering av
fotokonfrontasjonen.”
(11) Både aktor og forsvarer mente at man burde se bort fra opplysningene som var kommet
frem under aktors prosedyre, men lagmannsretten besluttet enstemmig at
fotokonfrontasjonen skulle legges frem som bevis. Det ble tatt en pause for at partene
skulle kunne få vurdere hvilken bevisførsel som da ble nødvendig. Etter pausen la aktor
frem bildene som var brukt i fotokonfrontasjonen, og polititjenestemannen som hadde
gjennomført konfrontasjonen, ble innkalt som vitne. Partene ble gitt anledning til å uttale
seg ytterligere om bevisførselen rundt fotokonfront asjonen, men hadde ikke mer å tilføye.
(12) De rettslige vurderingene i tilknytning til fotokonfrontasjonen
(13) Det er ikke tvilsomt at aktor begikk en saksbehandlingsfeil da resultatet av
fotokonfrontasjonen ble trukket frem under prosedyren uten at det hadde vært ført bevis
om dette, jf. blant annet Rt. 2005 side 907 avsnitt 39. Spørsmålet er om den måten
lagmannsretten behandlet den situasjonen som oppstod på, må anses som en
saksbehandlingsfeil.
(14) Retten har plikt til å ”våke over at saken blir fullstendig opplyst”, jf. straffeprosessloven
§ 294, og det var ikke i seg selv en feil å gjenåpne bevisførselen, jf. Rt. 2005 side 907
avsnitt 40. Lagmannsrettens håndtering ivaretok de sentrale hensynene til kontradiksjon
og likebehandling. Jeg vil særlig peke på at polititjenestemannen som hadde gjennomført
fotokonfrontasjonen, forklarte seg som vitne, og at partene fikk anledning til å vurdere og
kommentere bevisførselen og bevisets verdi. Det ble ikke bedt om ytterligere utsettelse
fra forsvarers side, og man må kunne legge til grunn at forsvareren mente han hadde hatt
tilstrekkelig tid til å vurdere det nye beviset. Med denne håndteringen fra lagmannsrettens 4
side kan jeg ikke se at feilen aktor begikk har før t til feil i lagmannsrettens
saksbehandling. At fokuset på fotokonfrontasjonen kan ha ført til økt oppmerksomhet om
dette beviset, kan etter omstendighetene ikke føre til at saken kommer i en annen stilling.
(15) Forsvareren har også anført at fotokonfrontasj onen er beheftet med så alvorlige svakheter
at den ikke burde vært tillatt ført som bevis. Han har særlig fremhevet at konfrontasjonen
ikke er blitt gjennomført i tråd med Riksadvokatens rundskriv R. 3234 fra 1933 for
konfrontasjoner. Heller ikke på dette punktet er jeg enig med forsvareren. Hovedregelen
er at det er fri bevisførsel, og at bare beviser so m er ulovlig ervervet, kan nektes ført. Lav
bevisverdi som følge av dårlig kvalitet på beviset blir håndtert ved at aktor og forsvarer
påpeker de forholdene som er svekkende – og ved at lagmannsretten og lagretten tar
hensyn til svakhetene i sin vurdering. ¯ oppstille en regel om at beviser av dårlig kvalitet
skal avvises, vil generelt være problematisk ettersom det vanligvis vil være vanskelig å
vurdere kvaliteten på et bevis før det er ført. Jeg kan ikke se at dette tilfellet står i en
særstilling som tilsier at utgangspunktet må fravikes.
(16) Betydningen av at ett av lagrettemedlemmene forlot rådslagningsrommet
(17) Forsvarer har anført at det er en saksbehandli ngsfeil som må føre til opphevelse av
lagmannsrettens dom, at ett av lagrettemedlemmene gikk ut av tinghuset etter at lagretten
hadde trukket seg tilbake for rådslagning. Lagrettemedlemmet har, i en politiforklaring
avgitt til bruk for Høyesterett, opplyst at hun ble fulgt inn i rådslagningsrommet av en
rettsbetjent. Hun var varm og hadde vondt i ryggen etter å ha sittet lenge, og ba
rettsbetjenten om en pause før de startet rådslagni ngen. Hun gikk deretter ut av bygningen
og ble stående der ca. ett minutt før hun ble hente t inn av protokollføreren og fulgt tilbake
til rådslagningsrommet. Hun snakket ikke med noen i den tiden hun var ute.
Rådslagningen hadde ikke begynt da hun kom tilbake til rommet.
(18) Lagrettemedlemmets beskrivelse av hendelsesforløpet bekreftes av protokollføreren, som
har forklart at hun umiddelbart løp etter lagrettem edlemmet da hun ble klar over at hun
hadde gått ut, og at rådslagningen først startet et ter at de var tilbake i
rådslagningsrommet. Også aktor – som observerte lagrettemedlemmet utenfor tinghuset –
har skriftlig uttalt seg i samsvar med hennes forklaring.
(19) Det fremgår av straffeprosessloven § 359 at et lagrettemedlem ikke skal forlate
rådslagningsrommet uten tillatelse fra lagmannen etter at lagretten har ”trukket seg tilbake
for å svare på de spørsmål som er stilt”. Det kan r eises spørsmål om denne plikten først
oppstår når rådslagningen er påbegynt, jf. Rt. 1988 side 171 hvor det på side 173 uttales:
”Det er, slik jeg leser loven, først når rådslagnin gen i enerom er påbegynt, at lagretten
er underlagt de særlige restriksjoner(…)”
(20) Jeg trenger imidlertid ikke ta stilling til om man i dette tilfellet var kommet så langt at de
særlige restriksjonene i § 359 kom til anvendelse, da jeg finner det klart at eventuell feil
her uansett ikke kan ha virket inn på dommens innhold, jf. straffeprosessloven § 343
første ledd.
(21) På denne bakgrunn kan anken ikke føre frem.
(22) Jeg stemmer for denne 5
D O M :
Anken forkastes.
Til fradrag i straffen går 515 – femhundredeogfemten – dager for utholdt varetekt.
(23) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(24) Dommer Øie: Likeså.
(25) Dommer Noer: Likeså.
(26) Dommer Tjomsland: Likeså.
(27) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Til fradrag i straffen går 515 – femhundredeogfemten – dager for utholdt varetekt.
Riktig utskrift bekreftes: