HR-2010-1850-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-11-01 |
| Publisert: | HR-2010-01850-A - Rt-2010-1317 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling for i hovedsak uaktsomt drap forøvet ved motorvogn. Spørsmålet er særlig hvilken betydni ng det skal tillegges at domfelte var under 18 år på gjerningstidspunktet. |
| Saksgang: | HR-2010-01850-A, (sak nr. 2010/983), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Odd Rune Torstrup) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tor Henning Knudsen) |
| Forfatter: | Normann, Matheson, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 239, vegtrafikkloven § 31, legemiddelloven § 31, straffeloven § 228, straffeloven § 350, alkoholloven § 10-1, straffeloven § 62, fikkloven § 24, førerrett § 2-4, veitrafikkloven § 35, affeloven § 228, straffeloven § 59, straffeprosessloven § 248, straffeloven § 55, straffeloven § 28 |
NORGES HØYESTERETT
Den 1. november 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-01850-A, (sak nr. 2010/983), straffesak, anke over dom,
A (advokat Odd Rune Torstrup)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tor Henning Knudsen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Normann: Saken gjelder straffutmåling for i hovedsak uaktsomt drap forøvet
ved motorvogn. Spørsmålet er særlig hvilken betydni ng det skal tillegges at domfelte var
under 18 år på gjerningstidspunktet.
(2) I straffesak mot A avsa Stavanger tingrett 2. mars 2010 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 01.09.1991, dømmes for
- 1 overtredelse av straffeloven § 239 første straf falternativ
- 1 overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første led d jfr § 3
- 1 overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første led d jfr andre ledd
litra c) jfr tredje ledd jfr § 22 første ledd,
- 1 overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første led d jfr § 24 første ledd
første punktum
- 1 overtredelse av legemiddelloven § 31 annet ledd jfr § 24 første ledd
- 1 overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jfr § 232
- 1 overtredelse av straffeloven § 350 annet ledd
- 1 overtredelse av alkoholloven § 10-1 første ledd jfr § 8-9 første ledd
nr. 5
alt slik at straffeloven § 62 første ledd og § 63 a nnet ledd får anvendelse, til en
straff av fengsel i 1 – ett – år og 7 – syv – måneder. Fullbyrdelsen av 9 – ni – 2
måneder av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en
prøvetid på 2 – to – år uten vilkår.
A, født 01.09.1991, dømmes til innen 2 – to – uker å betale en ubetinget bot
stor kr. 10 000 – kronertitusen – subsidiært 20 – tyve – dagers fengsel om
boten ikke betales.
2. A, født 01.09.1991, dømmes i medhold av veitra fikkloven § 24a andre ledd, jfr
§ 33 jfr forskrift om tap av førerrett § 2-4, til s perrefrist for retten til å føre
motorvogn for alltid og tap av retten til å føre fø rerkortfri motorvogn for
alltid, jfr veitrafikkloven § 35.
3. A, dømmes til innen 2 – to – uker å betale oppr eisning til B med kr 75 000 –
kronersyttifemtusen – og til C med kr 75 000 – kronersyttifemtusen –.”
(3) A anket over straffutmålingen til Gulating lagmannsrett. Ved Gulating lagmannsretts dom
26. mai 2010 ble anken forkastet.
(4) Domfelte har anket lagmannsrettens dom til Høye sterett. Anken gjelder straffutmålingen.
Forsvareren har i tillegg anført at sperrefristen f or å føre motorvogn bør gjøres
tidsbegrenset.
(5) Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge.
(6) Jeg redegjør først for det faktiske hendelsesfo rløpet ved overtredelsen av straffeloven
§ 239, og deretter for faktum ved overtredelsen av § 228 første ledd jf. § 232.
(7) A var om kvelden 22. juli 2009 på arbeid ved utestedet ”I” i X sentrum. Etter arbeidstid
tok han taxi til en fest hos kameraten D i Y. Etter noen tid ankom også hans kjæreste, E.
A drakk alkohol på festen.
(8) Festen varte frem til på morgenen 23. juli. A fant da ut at han sammen med D og E skulle
dra til en bensinstasjon i nærheten for å kjøpe fro kost. Etter å ha vært der, bestemte de seg
for å besøke en felles bekjent som var på arbeid i Z.
(9) A tok da morens bil som stod utenfor hans bopel. Han hadde ikke førerkort, men hadde
startet med kjøreopplæring. A var beruset da kjørin gen fant sted. Han kjørte til Z med D
og E som passasjerer, og besøkte den felles bekjent e på hans arbeidsplass. Etter besøket
returnerte de noe før klokken 08.30 mot Y. A var fo rtsatt fører av bilen. Han førte bilen i
----------veien i ˘ kommune fra Z i retning Y.
(10) Fra tingrettens dom hitsettes:
”I en venstresving var ikke tiltalte tilstrekkelig hensynsfull, aktpågivende og varsom
idet han, ruspåvirket og med for høy hastighet ette r omstendighetene, mistet kontrollen
over bilen. Bilen kjørte av veien og inn i et tregj erde. Bilen fortsatte deretter inn i en
lyktestolpe som ble kuttet av. Bilen fortsatte deretter inn igjen i veibanen og over i
motsatt kjørefelt og ut av veibanen. Bilen stanset til slutt et stykke ute på et jorde på
vestsiden av veien. E som var 16 år og satt i baksetet, døde kort tid etter som følge av
skader i hodet og hjernen. Trestykker fra tregjerdet som bilen kjørte inn i, penetrerte
frontruten i bilen og traff fornærmede i hodet.
Bilen tiltalte førte var i normalt god teknisk stan d. Dekkene på bilen var gode. Retten
legger til grunn at tiltalte holdt en fart på bilen betydelig over fartsgrensen på stedet på
60 kilometer per time. Veibanen var litt fuktig etter regn, men det var ikke overvann på 3
veien. Det var dagslyst. Retten legger til grunn at det ikke var andre kjøretøyer
involvert i ulykken og at ulykken således ble utløs t alene av tiltaltes kjøring.”
(11) Blodprøven som ble tatt av A samme morgen, vis te at han hadde en alkoholkonsentrasjon
i blodet på 1,09 promille. Det ble videre påvist THC med mengde 0.004 umol/l som viste
at han hadde brukt hasjisj. I sakkyndig uttalelse fra Folkehelseinstituttet ble det
konkludert med at ”siktede i forbindelse med den aktuelle kjøringen hadde en
konsentrasjon av etanol i blodet eller en mengde alkohol i kroppen som senere kunne føre
til en blodalkoholkonsentrasjon som minst var 1,17 promille.” Etter den sakkyndiges
vurdering kunne hans samlede påvirking skjønnsmessi g best ”sammenlignes med den
påvirkningsgrad som vanligvis ledsager en blodalkoholkonsentrasjon på rundt 1,5
promille, hva gjelder prestasjonsforringelse og ulykkesrisiko.” Dette har tingretten lagt til
grunn.
(12) A hadde ikke sovet natten til ulykkesdagen. Tingretten la derfor til grunn at han i tillegg
til å ha vært ruspåvirket, også var trett og uopplagt på grunn av søvnmangel.
(13) Det ble gjort lite arbeid for å kartlegge bilens hastighet på ulykkestidspunktet. Hensyntatt
at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, fant tingretten at A i alle fall hadde holdt en
fart på 70–80 km/timen da ulykken inntraff.
(14) Onsdag 2. september 2009 kl 01.30 var A sammen med to kamerater på kebabkiosken ”J”
i X sentrum. Han hadde feiret sin 18-årsdag dagen før. Tingretten har lagt følgende
faktum til grunn:
”Fornærmede F kom til kebabkiosken sammen med vitnet G og en annen dame. A og
hans to kamerater slengte kommentarer til fornærmede og de to damene, herunder gav
tiltalte en sarkastisk kommentar om Gs hatt. G repliserte da ”hvor gammel er du”
og/eller bemerket at tiltalte ”oppførte seg som en 16 åring”. Det tiltok noe med verbale
bemerkninger mellom fornærmedes gruppe og tiltalte og kameratene som satt ved et
bord noe bortenfor. Uten foranledning kastet tiltalte eller en av hans kamerater, en
kebab i veggen ved bordet hvor fornærmede satt. Det sprutet mat på fornærmede og
vennene.
Fornærmede gikk så bort til bordet hvor tiltalte og kameratene satt. Fornærmede
snakket rolig og ønsket å vite hva dette var og vil le prøve å unngå bråk. Tiltalte og hans
to kamerater reiste seg, mens fornærmede satt ved bordet. Uten foranledning slo tiltalte
et knyttneveslag mot fornærmedes hode. Fornærmede slo ikke tilbake. Etter hvert slo
også D og H et slag hver mot fornærmedes hode. Dette skjedde enten inne i restauranten
eller i døråpningen. Fornærmede ringte raskt til politiet og ba om hjelp. Under hele
hendelsesforløpet, tilkjennegav tiltalte og kamerat ene at de ønsket å få med fornærmede
utenfor kebabkiosken for å slåss. Fornærmede var redd og avslo dette. Idet politiet kom
til stedet, slo tiltalte fornærmede på nytt i hodet med knyttet hånd. Tiltalte slo dette siste
slaget da fornærmede sto utenfor kebabkiosken. Fornærmede gikk i bakken av slaget.”
(15) Jeg går så over til å vurdere om den utmålte straffen er for streng, og om det bør benyttes
samfunnsstraff.
(16) Det dreier seg her om en svært alvorlig overtredelse av straffeloven § 239. I Rt. 2009
side 1048, som også gjaldt overtredelse av straffeloven § 239, ble straffen for de to
domfelte satt til henholdsvis fengsel i to år og en måned og to år. Forholdene i denne
saken var imidlertid særegne fordi det ikke var klarlagt hvem av de to tiltalte som kjørte.
Førstvoterende uttalte i avsnitt 15 at dersom det hadde vært kjent hvem som kjørte, ville
straffenivået ha ligget ”i overkant av to år og seks måneders fengsel”. Farten var i denne 4
saken betydelig høyere enn i vår sak – cirka 150 km /timen; mens tillatt hastighet på stedet
var 60 km/timen. I vår sak derimot la tingretten – som jeg har vært inne på – til grunn en
fart på ulykkestidspunktet på rundt 70–80 km/timen. Det forelå også i den andre saken
”betydelig rus” – opp mot Øn og en halv promille om kring to timer etter at kjøringen fant
sted.
(17) I Rt. 2000 side 1597 ble straffen satt til to års fengsel for overtredelse av straffeloven
§ 239. Den dømte hadde kjørt med minst 135 km/timen i 70 km sone på sterkt trafikkert
vei – altså også der med en betydelig høyere fart e nn i vår sak.
(18) I skjerpende retning legger jeg vekt på at det – på samme måte som i Rt. 2009 side 1048 –
i vår sak, i tillegg til for høyfart, også forelå betydelig rus. Jeg viser til
sakkyndigrapporten som jeg har nevnt tidligere. Det må dessuten tillegges vekt i
skjerpende retning at A ikke hadde førerkort, og at han kjørte uten å ha sovet om natten.
(19) Overtredelsen av straffeloven § 239 har klart størst betydning for straffutmålingen. I
tillegg kommer at A er dømt for overtredelse av str affeloven § 228 første ledd jf. § 232.
(20) Det er vanskelig å trekke noe helt entydig nivå ut av praksis med sikte på den
foreliggende sak. Den konkrete fastsettelsen av straffen må på vanlig måte bero på de
konkrete omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Avgjørelsene i Rt. 2009 side 1048 og
Rt. 2000 side 1597 gir en viss veiledning, selv om farten i disse sakene lå betydelig
høyere enn her. Lagmannsretten og tingretten har la gt til grunn at straffenivået i
utgangspunktet vil ligge på i overkant av fengsel i to år for samtlige forhold. Etter min
vurdering er dette utgangspunktet satt noe for høyt , særlig fordi hastigheten i vår sak er
atskillig lavere enn i de nevnte sakene.
(21) Både tingretten og lagmannsretten har imidlertid godskrevet A et tilståelsesfradrag på fem
måneder, som tilsvarer en reduksjon i straffen på cirka 20 prosent. Det er vektlagt at
tilståelsen kom tidlig, og at domfelte har tilstått samtlige forhold han er domfelt for. På
den annen side er det vist til at tilståelsen var forbeholden på flere punkter, blant annet i
forhold til at et annet kjøretøy ble påstått å ha v ært involvert, graden og tidspunktet for
inntak av rusmidler og hastigheten. Med hensyn til legemsfornærmelsen påpekte
lagmannsretten at domfelte ble tatt på ”fersk gjerning”. Lagmannsretten uttalte for øvrig
også at tilståelsen hadde hatt en viss betydning i forhold til de etterlatte og fornærmede.
(22) Straffeloven § 59 annet ledd fastsetter at dersom tiltalte har gitt en ”uforbeholden
tilståelse”, skal retten ”ta dette i betraktning ved straffutmålingen”. Bestemmelsen gir
ikke domfelte et ubetinget krav på reduksjon av straffen. Plikten knytter seg bare til at
retten skal vurdere dette, jf. Ot.prp. nr. 81 (1999–2000) side 44 første spalte. Men dersom
det foreligger en uforbeholden tilståelse, viser praksis at det normalt gjøres et fradrag i
den straffen som ellers ville ha blitt utmålt.
(23) Jeg kan ikke se at det under henvisning til As tilståelse er grunnlag for å gjøre et så
omfattende fradrag i straffen som tingretten og lagmannsretten har gjort. Det følger av
sikker praksis at ”uforbeholden tilståelse” har samme innhold i straffeloven § 59 annet
ledd som i straffeprosessloven § 248, jf. Rt. 2005 side 559, Rt. 2005 side 564 og Rt. 2007
side 1677. Da det er bevisverdien av siktedes forklaring som utgjør det sentrale
grunnlaget for om dette vilkåret er oppfylt, er det verken tilstrekkelig eller nødvendig at
siktede erklærer seg skyldig for å oppfylle dette vilkåret. At A både under 5
etterforskningen og hovedforhandlingen erklærte seg skyldig, medfører altså ikke i seg
selv at straffeloven § 59 annet ledd kommer til anvendelse.
(24) Det fremgår av tingrettens dom at A på flere måter forsøkte å gjøre saken mindre alvorlig
enn tingretten fant bevist. Jeg viser for det først e til at til tross for at det forelå en
blodprøve som ca. Øn time etter kjøringen viste en alkoholkonsentrasjon på 1,17 promille,
forklarte han at han etter ankomsten til D bare hadde drukket beskjedne mengder alkohol.
For det andre påstod han at han like før utforkjøri ngen hadde blitt forbikjørt av en annen
bil – noe et utenforstående øyenvitne klart tilbake viste og tingretten heller ikke la til
grunn. Det fremgår også at han forsøkte å redusere egen hastighet i forhold til det
tingretten la til grunn. Tingretten uttaler at den oppfattet det slik at ”forklaringene som
tiltalte og vitnet D har gitt, er samkjørte. Dette på en slik måte at begge forklarer seg
delvis uriktig”. Og tingrettens oppsummering er at den ”på vesentlige punkter i
hendelsesforløpet ikke [fester] lit til tiltaltes f orklaring”. På denne bakgrunn kan jeg ikke
se at straffeloven § 59 annet ledd gir rom for noe større fradrag i den utmålte straffen for
så vidt gjelder domfellelsen for uaktsomt drap. Se i denne sammenheng Rt. 2006 side 669
avsnitt 25 om tilfeller hvor det er et betydelig sprik mellom tiltaltes forklaring og de
faktiske forhold med hensyn til omstendigheter som hører under straffespørsmålet.
(25) Når det gjelder legemsfornærmelsen, peker jeg på at domfelte ble tatt ”på fersk gjerning”,
og at A slo det siste slaget etter at politiet hadde kommet til stedet. I slike tilfeller er det
bare i begrenset grad rom for tilståelsesfradrag, jf. Rt. 2009 side 279. Reduksjonen for
denne tilståelsen må dessuten begrenses til den forholdsmessige delen av den totale
straffen som henføres til dette forholdet, jf. Rt. 2010 side 436 avsnitt 17.
(26) Forsvareren har vist til at det må tillegges vekt at domfelte er blitt hardt rammet. Han
mistet sin kjæreste i bilulykken og har i ettertid slitt med psykiske problemer. I
rettspraksis er det, særlig ved uaktsomme lovovertredelser, i noen saker tillagt vekt ved
straffutmålingen at handlingen har rammet nære pårø rende. Forholdet synes imidlertid
ikke å ha medført lavere straff, men har etter omst endighetene begrunnet at straffen helt
eller delvis er blitt gjort betinget, jf. for eksempel Rt. 2004 side 712. Jeg mener derfor at
det ikke bør føre til en reduksjon av straffens len gde at A er blitt hardt rammet. Jeg
kommer tilbake til om dette bør medføre at en størr e del av straffen gjøres betinget.
(27) Min konklusjon er etter dette at det bare bør gjøres en beskjeden reduksjon i den straffen
som ellers ville ha blitt utmålt. På den annen side er det mitt syn at et straffenivå på
fengsel i to år, særlig hensett til at det i vår sak er tale om atskillig lavere hastighet enn i
de nevnte sakene fra 2000 og 2009, synes noe for hø yt.
(28) Forsvareren har med utgangspunkt i As lave alder og for øvrig påståtte sterke formildende
omstendigheter, dessuten gjort gjeldende at det bør utmåles samfunnsstraff, jf.
straffeloven § 55. Det er vist til at han er tidligere ustraffet og at han har slitt med
psykiske etterreaksjoner. Det er også anført at han er kommet ut av rusmisbruk, og at det
foreligger en rehabiliteringssituasjon.
(29) Etter straffeloven § 28 a første ledd bokstav a kan samfunnsstraff normalt bare benyttes
der det ellers ikke ville blitt idømt strengere str aff enn fengsel i ett år. Bestemmelsens
annet ledd åpner imidlertid for samfunnsstraff utover dette, ”når den straff som ellers ville
ha blitt idømt, helt eller delvis ville ha vært bet inget, og ellers når sterke grunner taler for
at samfunnsstraff idømmes”. 6
(30) I tillegg følger det en vesentlig begrensning av § 28 a første ledd bokstav b hvor det er
fastsatt at samfunnsstraff forutsetter at ”hensynet til straffens formål ikke taler mot en
reaksjon i frihet”. For uaktsomt drap ved motorvogn uttaler førstvoterende i Rt. 2005 side
586 avsnitt 12 at ”for uaktsomt drap i trafikken ser jeg i utgangspunktet heller ikke rom
for å anvende samfunnsstraff”. Dette er gjentatt i Rt. 2007 side 1774 avsnitt 13 i en sak
hvor det uaktsomme drapet var voldt ved bruk av småbåt. I disse sakene var det dessuten
tale om langt mindre alvorlige forhold enn i vår sak, idet straffen i begge saker ble satt til
fengsel i 30 dager.
(31) Høyesterett har i dom avsagt i dag i HR-2010-0 1849-A, (sak nr. 2010/871) under atskillig
tvil ilagt samfunnsstraff for fem ran og ett ransforsøk som ble betegnet som ”brutale og
skremmende”, og som befant seg i et grenseområde mot grovt ran. Gjerningsmannen i
den saken var 17 år og fire måneder på gjerningstidspunktet og tidligere ustraffet.
(32) Høyesterett la i den saken til grunn at område t for samfunnsstraff i praksis er blitt noe
utvidet overfor personer som var under 18 år på gjerningstidspunktet, og at det ved
endringer i straffeloven de senere år er gitt uttrykk for et ønske om økt bruk av
samfunnsstraff, samt at denne reaksjonsform er særlig velegnet for unge lovbrytere. I
avsnitt 15 uttaler førstvoterende:
”Der domfelte var under 18 år på gjerningstiden forskyves … tyngdepunktet i
avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn: Det som i
det lange løp alt i alt best tjener barnets interes ser trer i forgrunnen, og kan bare settes
til side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i
tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er,
desto mer skal det til.”
(33) Jeg er kommet til at det i vår sak foreligger ”særlig tungtveiende allmennpreventive
hensyn” som ikke i tilfredsstillende grad kan ivaretas ved en dom på samfunnsstraff,
jf. også Rt. 2005 side 1096 som jeg har omtalt foran. Det dreier seg om et alvorlig tilfelle
av uaktsomt bildrap. Ved kjøring i høy fart der før eren også er påvirket av rusmidler, er
risikoen for alvorlig skade og dødsfølge betydelig. Dette gjør at hensynet til
allmennprevensjonen her må tillegges særlig vekt. Ikke minst for ungdomsmiljøer
generelt er det viktig å gi klare signaler om at bilkjøring i høy hastighet under påvirkning
av rus, vil medføre strenge reaksjoner. Overtredels en av straffeloven § 239 skjedde for
øvrig bare vel Øn måned før domfelte fylte 18 år, mens domfelte i den andre saken var 17
år og fire måneder. Til dette kommer at domfelte dagen etter at han fylte 18 år, gjorde seg
skyldig i legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter. I den andre
saken forelå det derimot ingen opplysninger om ny kriminalitet. Jeg er også enig med
lagmannsretten i at det ikke foreligger en rehabiliteringssituasjon som det er aktuelt å ta
hensyn til ved utmålingen av straffen. Dette forholdet stilte seg annerledes i sak
nr. 2010/871.
(34) Jeg er etter dette, som nevnt, enig med lagmannsretten i at straffen passende kan settes til
fengsel i ett år og syv måneder. Jeg er imidlertid kommet til at en noe større del av
dommen bør gjøres betinget, og legger særlig vekt p å at A mistet sin kjæreste i ulykken,
jf. Rt. 2004 side 712 og henvisningen til andre avgjørelser i Matningsdal, Norsk spesiell
strafferett side 151. Etter mitt syn bør 11 måneder av straffen gjøres betinget med en
prøvetid på to år. 7
(35) Forsvareren har for Høyesterett tatt opp at sp errefristen for å føre motorvogn bør gjøres
tidsbegrenset. Jeg kan ikke se at det er grunn til å fravike hovedregelen om at
tapsperioden ved dødsfølge settes til for alltid, j f. vegtrafikkloven §§ 24 a annet ledd
jf. § 33, jf. tapsforskriften §§ 4-1 første ledd jf . § 3-2 nr. 3 sml. § 2-4 annet ledd.
(36) Jeg stemmer for denne
D O M :
I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres d en endring at fullbyrdelsen av 11 –
elleve – måneder av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid
på 2 – to – år.
(37) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(38) Dommer Tønder: Likeså.
(39) Dommer Bårdsen: Likeså.
(40) Dommer Matningsdal: Likeså.
(41) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres d en endring at fullbyrdelsen av 11 –
elleve – måneder av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en prøvetid
på 2 – to – år.
Riktig utskrift bekreftes: