HR-2010-2058-A - Rt-2010-1474
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-12-03 |
| Publisert: | HR-2010-02058-A - Rt-2010-1474 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om en politiadvokat kan straffes for brudd på taushetsplikten etter straffeloven § 121. |
| Saksgang: | HR-2010-02058-A, (sak nr. 2010/1159), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Jan Egil Presthus) |
| Forfatter: | Coward, Webster, Normann |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 121, straffeprosessloven § 61, traffeloven § 121 |
NORGES HØYESTERETT
Den 3. desember 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-02058-A, (sak nr. 2010/1159), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (sjefen for Spesialenheten for politisaker,
Jan Egil Presthus)
G I V N I N G :
(1) Dommer Coward: Saken gjelder spørsmålet om en politiadvokat kan straffes for brudd
på taushetsplikten etter straffeloven § 121.
(2) Spesialenheten for politisaker ga 21. april 2009 A forelegg for overtredelse av
straffeloven § 121 første ledd. Grunnlaget var angi tt slik:
”En gang i tidsrommet mellom 1. mars 2008 og 1. april 2008 på politihuset i X oppga
hun til B at det i sammenheng med etterforsking av straffesak mot hans barnebarn C
hadde framkommet opplysninger om at barnebarnet hadde vært påvirket av
virkestoffet i hasjisj.”
(3) A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Haugaland tingrett til behandling, slik at
forelegget trådte i stedet for tiltalebeslutning. Ved tingrettens dom 27. oktober 2009 ble A
frifunnet. Retten fant det bevist at C hadde gitt samtykke til at bestefaren opptrådte som
representant for ham, og at det derfor forelå unntak fra taushetsplikten, se 2
straffeprosessloven § 61c nr. 1. Domsslutningen lyder slik:
”A, født 15.05.1946, frifinnes.”
(4) Spesialenheten for politisaker anket til Gulating lagmannsrett over bevisbedømmelsen
under skyldspørsmålet og lovanvendelsen. I sin dom 29. juni 2010 fant lagmannsretten A
skyldig i brudd på taushetsplikten, under dissens 5–2, og satte straffen til en bot på
6 000 kroner. Domsslutningen lyder slik:
”1. A, f. 15.05.1946, dømmes for overtredelse av s traffeloven § 121 første ledd til
straff av bot kr 6.000 – kronersekstusen –, subsidiært fengsel i 10 – ti – dager.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(5) Flertallet i lagmannsretten mente at det ikke forelå samtykke eller representasjonsoppdrag
som tilsa at A uten å komme i strid med taushetsplikten kunne gi B opplysninger om
barnebarnets hasjbruk. Flertallet mente videre at det måtte bebreides A som grovt
uaktsomt at hun brøt taushetsplikten. De to meddomm erne som stemte for å forkaste
anken, mente at regelen om at rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode, måtte føre til
at man ikke kunne se bort fra at det var gitt samtykke eller representasjonsoppdrag til
bestefaren, slik at det ikke forelå noen overtredelse av straffeloven § 121.
(6) A har anket til Høyesterett over lagmannsretten s lovanvendelse. Hun anfører at det ikke
foreligger brudd på taushetsplikten, og at det heller ikke foreligger grov uaktsomhet.
Subsidiært har hun anket over saksbehandlingen – mangelfulle domsgrunner.
(7) Jeg er kommet til at anken må føre frem.
(8) Straffeloven § 121 første ledd setter straff fo r ”[d]en som forsettlig eller grovt uaktsomt
krenker taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av
hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ”.
(9) A er som nevnt politiadvokat, og for henne gjelder da taushetspliktreglene for ansatte i
politi og påtalemyndighet i straffeprosessloven §§ 61a flg. Utgangspunktet etter § 61a er
at hun har taushetsplikt blant annet for det hun i straffesaker får vite om ”noens personlige
forhold”. Det er på det rene at hun ga B slike opplysninger om Cs hasjbruk som er
beskrevet i forelegget, og det er ikke tvilsomt at opplysningene er omfattet av
taushetsplikten etter § 61a.
(10) I straffeprosessloven §§ 61b og 61c er det imidlertid gjort en rekke unntak fra
taushetsplikten. De unntakene som har vært sentrale i behandlingen i tingretten og
lagmannsretten, er bestemmelsene i § 61b nr. 1 – ”at opplysninger gjøres kjent for andre i
den utstrekning de som har krav på taushet samtykker” og § 61c nr. 1 – ”at opplysningene
i en sak gjøres kjent for sakens parter, …eller deres representanter …”.
(11) Opplysningene om Cs hasjbruk var kommet frem i rettsmøte og kjennelse om beslag av
førerkortet hans. I kjennelsen var det funnet overv eiende sannsynlig at han hadde kjørt bil
mens han var påvirket av hasj. Bestefaren, som er kjørelærer, visste ikke om at
barnebarnet hadde brukt hasj, og undret seg over fø rerkortbeslaget. C ønsket ikke at
bestefaren skulle få kjennskap til hasjbruken, og svarte noe unnvikende på spørsmål fra
ham. 3
(12) For vurderingen av om A kan straffes for brudd på taushetsplikten, er det for det første
spørsmål om C må anses å ha gitt samtykke til at be stefaren fikk opplysningene fra hans
straffesak, eventuelt å ha gitt bestefaren i oppdrag å representere ham overfor politiet. For
det andre er det spørsmål om det kan bebreides A so m grovt uaktsomt hvis hun har tatt
feil i det første spørsmålet. Jeg nevner at selv om det i prinsippet er to forskjellige
spørsmål, glir de i noen grad over i hverandre; ukl arhet om hvorvidt det foreligger
samtykke eller liknende, kan ha betydning ved skyldvurderingen.
(13) Lagmannsrettens beskrivelse av hva A, C og B har fortalt av betydning for disse
spørsmålene, viser et nokså uklart bilde:
”Tiltalte forklarte i retten at hun i samtalen med B først g a uttrykk for [at] hun ikke
kunne gi nærmere opplysninger på grunn av taushetsplikten. I løpet av samtalen
fortalte B nærmere om sin rolle i forhold til barnebarnet. Tiltalte fant ikke grunn til å
tvile på at han var den han ga seg ut for å være. Han kjente til nærmere enkeltheter
knyttet til utforkjøringen. B fortalte på tiltaltes spørsmål at han hadde snakket med C
og at han møtte for ham for å undersøke saken. Dett e gjentok B på tiltaltes spørsmål
senere i samtalen. Tiltalte fant ikke grunn til å tvile på dette og spurte ikke etter noen
skriftlig fullmakt. B argumenterte mot det langvarige beslaget av førerkortet, og tiltalte
forsto at han ikke kjente hele saken. Hun fortalte derfor om resultatet av blodprøven og
om en klinisk undersøkelse som konkluderte med at d et var overveiende sannsynlig at C
var påvirket under kjøringen. Hun forklarte at dett e var grunnen til at førerkortet
fortsatt ble holdt beslaglagt.
Vitnet B har forklart at det etter samtale med C var enighet om at B skulle snakke med
den i politiet som hadde ansvar for saken. B husket svært lite fra samtalen med tiltalte.
For lagmannsretten har han forklart at han ikke hadde fått noen fullmakt eller noe
samtykke fra C, og at han gikk på eget initiativ. Han oppfattet det likevel slik at han
opptrådte dels på vegne av barnebarnet og dels på egne vegne. Han forklarte at han var
nysgjerrig. I sin forklaring for Spesialenheten for politisaker i august 2008 sa han at
tiltalte hadde gitt uttrykk for at hun ikke kunne gi personlige opplysninger om C til
andre, men han husket ikke om de hadde snakket om at han møtte på vegne av C.
Vitnet C har forklart at han var sikker på at politiet på grunn av taushetsplikten ikke
ville si noe om hasjbruken uten at bestefaren la frem en skriftlig fullmakt, og han sa
derfor ”javel” eller lignende da B tilbød seg å kon takte politiet. B brakte opplysningene
fra tiltalte til Cs mor, som ga dem videre til C. C reagerte kraftig på at politiet hadde
brutt taushetsplikten og anmeldte tiltalte 17.07.2008.”
(14) Lagmannsrettens flertall kom, som nevnt tidligere, til at det ikke forelå slikt samtykke
eller representasjonsoppdrag fra C som ga A rett til å gi opplysningene til bestefaren. Jeg
er tilbøyelig til å være enig i at dette er en rikt ig rettslig vurdering av det faktum som
lagmannsretten har funnet bevist. Det gjelder riktignok ingen formkrav for samtykket –
for eksempel noe krav om skriftlighet, slik C la til grunn. Jeg viser her til Myhrer,
Personvern og samfunnsansvar side 217 med henvisninger til forarbeidene og til Bjerke
og Keiserud, Straffeprosessloven, Kommentarutgave, 3. utg. side 255. Men formen er
likevel ikke uten interesse. Bjerke og Keiserud gir uttrykk for at ”en forsvarlig behandling
av samtykkespørsmålet tilsier normalt skriftlighet” , og uttaler videre:
”En slik samtykkeerklæring bør som hovedregel inneh olde opplysninger om hvem som
har gitt samtykket, hvilke opplysninger det omfatter, til hvilke mottakere og til hvilket
formål det er gitt.”
(15) Myhrer uttaler: 4
”Samtykket gir uttrykk for i hvilken utstrekning den berettigede ønsker eller anser seg
å ha behov for vern, og er således en konkret flytting av verneområdets grenser.
Angivelse av hvor den nye grense går, følger av sam tykkets innhold. Formen samtykket
er avgitt i, øver selvsagt en betydelig innflytelse på hvor sikkert denne grense kan
fastlegges.”
(16) Jo mer sensitive opplysningene er, jo viktigere må det etter min mening være at det
fremtrer klart at det er gitt et gyldig samtykke, eventuelt et representasjonsoppdrag som
omfatter rett til tilgang også til sensitive opplysninger. I vår sak var opplysningene om Cs
hasjbruk åpenbart noe det kunne være viktig for ham å holde skjult fra bestefaren;
opplysningene gjelder et forhold der det kan være store holdningsforskjeller mellom
generasjonene. Og det som er forklart om møtet mell om B og A, gir ikke inntrykk av noe
klart samtykke fra barnebarnet til at politiet kunne gi bestefaren ellers taushetspliktbelagte
opplysninger, og i tilfelle i hvilken utstrekning. For meg er det imidlertid ikke strengt
nødvendig å ta stilling til om det objektivt sett f orelå et samtykke/representasjonsoppdrag
fra C som gjorde at A uten hinder av taushetsplikt kunne gi opplysningene til bestefaren.
(17) Jeg mener nemlig at skyldkravet – det aktuelle er kravet om grov uaktsomhet – uansett
ikke er oppfylt ved at A her bygde på at det forelå samtykke/representasjonsoppdrag.
Etter min mening burde hun riktignok ha undersøkt n ærmere om C virkelig hadde ment å
gi bestefaren adgang til opplysningene i saken. Opplysningene om hasjbruk var som
nevnt ømfintlige, og A var ikke under noe tidspress ; hun kunne for eksempel bedt B
komme tilbake med en klar fullmakt.
(18) Men selv om man kan kritisere måten hun forholdt seg på, er det ikke det samme som at
handlemåten er straffbar. I kravet til grov uaktsomhet ligger at ”det må foreligge en
kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på
aktsomhet”, se blant annet Rt. 1970 side 1235. En slik karakteristikk av As handlemåte
kan jeg, ut fra det temmelig uklare bildet i saken, ikke se er riktig. Jeg mener derfor at hun
må frifinnes fordi det ikke kan anses som grovt uaktsomt av henne å bygge på at
taushetsplikten var falt bort på grunn av samtykke/representasjonsoppdrag fra C.
(19) Jeg nevner at saken kunne reise interessante spørsmål om andre unntak fra
taushetsplikten, særlig hva som nærmere ligger i unntaket i straffeprosessloven § 61b
nr. 3 – ”at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes
hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre
steder”. Men dette spørsmålet har ikke stått sentra lt for de tidligere instansene, og ut fra
min konklusjon foran ser heller ikke jeg grunn til å gå inn på det.
(20) Jeg stemmer etter dette for denne
D O M :
A frifinnes. 5
(21) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(22) Kst. dommer Sandberg: Likeså.
(23) Dommer Normann: Likeså.
(24) Dommer Gjølstad: Likeså.
(25) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
A frifinnes.
Riktig utskrift bekreftes: