HR-2010-2097-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2010-12-08 |
| Publisert: | HR-2010-02097-A - Rt-2010-1524 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling og inndragning av vinning i narkotikasak. |
| Saksgang: | HR-2010-02097-A, (sak nr. 2010/1344), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Magne Nyborg) mot A (advokat Anders Brosveet) |
| Forfatter: | Falkanger, Coward, Noer |
| Lovhenvisninger: | ffelova § 162, straffelova § 162, legemiddellova § 31, straffelova § 62, straffelova § 34, straffelova § 36, straffeprosessloven § 342, straffeprosessloven § 344, straffeloven § 34 |
NORGES HØYESTERETT
Den 8. desember 2010 avsa Høyesterett dom i
HR-2010-02097-A, (sak nr. 2010/1344), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Magne Nyborg)
mot
A (advokat Anders Brosveet)
G I V N I N G :
(1) Dommer Falkanger: Saken gjelder straffutmåling og inndragning av vinning i
narkotikasak.
(2) Fjordane tingrett avsa 23. desember 2009 tilståelsesdom med slik domsslutning:
”1. A, født 13.06.1977, blir dømd for brot på stra ffelova § 162 første og andre
ledd, straffelova § 162 første ledd og legemiddellova § 31 andre ledd jf § 24
første ledd til fengsel i 2 – to – år og 4 – fire – månader jf straffelova § 62 og
§ 63 andre ledd.
Fullføringa av 6 – seks – månader av straffa blir u tsett i medhald av
straffelova §§ 52-54 med ei prøvetid på 3 – tre – å r.
2. Varetekt kjem til frådrag med 21 – tjueein – dagar.
3. I medhald av straffelova § 34 blir 500 000 – femhundretusen – kroner
inndrege.
4. I medhald av straffelova § 36 blir eit stk pesolavekt inndrege.” 2
(3) Domfellelsen bygger på at A over en periode på ett år hadde ervervet og oppbevart
ca. 23 kg hasj, hvorav han solgte 21 kg videre til flere personer. Det hele skjedde i
samarbeid med en person som skaffet stoffet gjennom kontakter i X, mens A solgte det til
brukere i Y. A hadde også ved en anledning ervervet 39 gram amfetamin, hvorav 30 gram
ble solgt til en annen person. Ved en annen anledning hadde han ervervet 10 gram
amfetamin og solgt dette videre. Han ble også dømt for oppbevaring av 4,11 gram
amfetamin og 2 tabletter inneholdende diazepam. Dette partiet amfetamin var en del av de
39 gram som er nevnt ovenfor. Endelig ble han dømt etter legemiddelloven for bruk av
hasj og amfetamin.
(4) Påtalemyndigheten la for tingretten ned påstand om inndragning av 800 000 kroner, idet
man antok at dette var As utbytte – den samlede salgssum oppnådd ved de straffbare
handlingene. Tingretten kom til at hans utbytte var ca. 740 000 kroner, men fant at bare
500 000 kroner skulle inndras.
(5) A anket til Gulating lagmannsrett over straffutmålingen og inndragningen.
Lagmannsretten besluttet at anken skulle henvises til behandling. Under
ankeforhandlingen trakk A anken over straffutmålingen.
(6) Lagmannsretten avsa 29. juni 2010 dom med slik domsslutning:
”I Fjordane tingretts dom av 23.12.2009, slutningen pkt. 3, gjøres den endring at
inndragningsbeløpet settes til kr 350.000 – kroner trehundreogfemtitusen.”
(7) Lagmannsretten la til grunn at As utbytte fra de straffbare handlingene var
735 000 kroner, hvorav anslagsvis 223 000 kroner var ren fortjeneste. Når det gjaldt hvor
mye av utbyttet som skulle inndras, delte retten seg i to. Et flertall (4) fant at A i tiden
etter tingrettens dom hadde kommet i en rehabiliteringssituasjon, og at inndragningen
burde settes ned for ikke å svekke utsiktene til at han skulle lykkes. Mindretallet (3) fant
at disse hensyn ikke var tungtveiende nok til å fravike tingrettens utmåling.
(8) Påtalemyndigheten har anket dommen. Ved ankeutvalgets beslutning av 22. september
2010 ble anken tillatt fremmet. Forsvarer har 11. november 2010 – utenfor anken – gjort
gjeldende at tingrettens straffutmåling er for streng.
(9) Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke over inndragningen ikke kan føre frem, og
at det heller ikke er grunnlag for å sette straffen ned.
(10) Jeg ser først på straffutmålingen, og bemerker innledningsvis at Høyesterett kan prøve
avgjørelsen om straff selv om den ikke er gjort til ankegrunn, jf. straffeprosessloven § 342
annet ledd nr. 2.
(11) Tingretten fant under henvisning til Rt. 2007 side 1341 at As befatning med hasj som
utgangspunkt ville ha medført fengsel i fire år, og at riktig samlet straff for alle forhold
normalt ville ha vært fengsel i fire år og fire måneder. Tingretten fremhevet deretter at
straffen måtte reduseres fordi saken var avgjort ved tilståelsesdom, og fordi A hadde
forklart seg om det alvorligste forholdet – erverv, oppbevaring og salg av hasj – på et
tidspunkt hvor politiet ikke kunne føre bevis for d ette. Forklaringen var avgjørende for at
denne delen av saken ble oppklart, samt for saker mot andre involverte. Tingretten kom
på denne bakgrunn til at straffen passende kunne settes til fengsel i to år og fire måneder, 3
hvorav seks måneder ble gjort betinget av hensyn til As ”rehabiliteringsliknande
situasjon”.
(12) Lagmannsretten prøvde som nevnt ikke straffutm ålingen, og for Høyesterett er
straffutmålingen tatt opp utenfor anken. I denne situasjonen finner jeg at det bare kan
være grunnlag for å endre straffen dersom det er et åpenbart misforhold mellom de
straffbare forhold og den utmålte straff, jf. straffeprosessloven § 344. Jeg finner det klart
at det her ikke er noe slikt misforhold, og at straffen derfor ikke kan settes ned.
(13) Tingretten har imidlertid uriktig fastsatt varetektsfradraget til 21 dager. Det skal være
22 dager.
(14) Jeg går så over til påtalemyndighetens anke over inndragningen.
(15) Etter straffeloven § 34 første ledd første pun ktum skal utbytte av en straffbar handling
inndras. Utgifter kommer ikke til fradrag, jf. bestemmelsens annet ledd annet punktum.
(16) I vår sak må det legges til grunn at A har hatt et brutto utbytte på 735 000 kroner på salg
av narkotika, og etter den nevnte hovedregel ville det ha vært riktig å inndra dette fullt ut.
(17) Ansvaret kan imidlertid reduseres eller falle bort ”i den grad retten mener at inndragning
vil være klart urimelig”, jf. straffeloven § 34 før ste ledd annet punktum. I Ot.prp. nr. 8
(1998–1999) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv (inndragning
av utbytte) side 64–65 er det fremholdt at dette er en ”snever unntaksregel”, og at den
bare bør få anvendelse ”når utbyttet er forbrukt og den siktede har en svak økonomi”.
(18) Etter min mening er disse vilkårene oppfylt i vår sak. As utbytte av de straffbare
handlingene er i det alt vesentlige forbrukt. Han mottar etter skatt ca. 14 000 kroner i
attføringspenger, og han har en egen borettslagslei lighet på 50 m† i Z. På den hviler det et
lån på 347 000 kroner som han betjener med ca. 2 350 kroner i månedlige renter og
avdrag. I tillegg betaler han ca. 2 100 kroner i fellesutgifter. A klarer seg således
økonomisk i dag, men jeg antar at hans økonomi vil bli betydelig svekket ved det beløp
som inndras.
(19) I den nevnte proposisjonen side 65 presiseres at når ”allmenne hensyn taler for
inndragning, og i gjentakelsestilfeller, bør inndra gning normalt skje selv om utbyttet ikke
er i behold og siktede har svak økonomi”. Videre he ter det at jo ”mer man er i
kjerneområdet for inndragning av utbytte, desto mer skal det til før inndragningsansvaret
bør reduseres”.
(20) Vår sak gjelder blant annet erverv og salg av betydelige mengder narkotika. Vi er da klart
innenfor kjerneområdet for inndragningsbestemmelsen, og allmenne hensyn taler generelt
sett for inndragning. Bortfall eller reduksjon av inndragning kan likevel skje, men jeg
antar det da må foreligge tungtveiende grunner.
(21) I vår sak er det særlig spørsmål om As rehabil iteringssituasjon kan begrunne en
ytterligere reduksjon av inndragningen. Forarbeidene til straffeloven § 34 gir god støtte
for at rehabiliteringshensyn kan gjøre det ”klart u rimelig” å inndra hele utbyttet. I Innst.
O. nr. 50 (1998–99) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven og
straffeprosessloven m.v. (inndragning av utbytte) side 6 uttales det at det ”bør kunne 4
legges vekt på hensyn til rehabilitering og at lovbryteren ikke må komme i en umulig
gjeldssituasjon”. Jeg nevner også at det på side 24 i proposisjonen fastslås at det bør
lovfestes at utgifter ikke skal komme til fradrag. I den forbindelse heter det følgende:
”Det kan riktignok tenkes situasjoner hvor påløpte utgifter bør få komme til fradrag –
av hensyn til resosialisering av lovbryteren eller for å unngå dobbeltinndragning. Men
dette kan fanges opp av den generelle rimelighetsreservasjonen i utkastet første ledd
annet punktum.”
(22) Høyesterett har i Rt. 2001 side 1356 i en narkotikasak fulgt opp disse signalene.
Inndragningen ble der redusert fra 53 500 til 25 000 kroner fordi domfelte var i en
rehabiliteringssituasjon.
(23) Lagmannsretten – flertallet – ga følgende begr unnelse for å sette inndragningen ned til
350 000 kroner:
”Det pekes særlig på at domfelte nå er under rehabilitering. Domfelte har misbrukt
narkotika jevnlig de siste 10 år. Misbruket fant sted samtidig som han var i arbeid. I
2007 var han utsatt for en trafikkulykke og måtte gi opp sitt arbeid. I tiden deretter
tiltok misbruket og han startet opp med den omsetning av narkotika som han er domfelt
for, hovedsakelig for å finansiere eget misbruk. Etter dommen i tingretten har han
fortsatt å misbruke narkotika. I april i år forsøkt e han å ta sitt eget liv og ble i denne
forbindelse innlagt på Førde sykehus, psykiatrisk a vdeling. Han ble utskrevet i slutten
av mai og det er nå etablert en ansvarsgruppe for ham med deltakelse av fastlege,
psykolog og ’B’ som er et kommunalt tiltak som følg er opp personer med psykiske
lidelser. Det er utarbeidet ’Individuell plan’ og domfelte har siden slutten av mai fulgt
opp de tiltak som der er skissert. Dette innebærer blant annet at han nå jevnlig går til
samtaler hos sin kontaktperson på ’B’, deltar i mestringsgruppe, trener flere dager i
uken, avgir urinprøver hos fastlege og går til samt ale hos psykolog. Kontaktpersonen
hos ’B’ og fastlegen har i sine forklaringer til lagmannsretten opplyst at de anser
domfelte som motivert for å endre sin tidligere livsførsel. Opplegget har vart i kort tid
og slik sett er det en viss usikkerhet knyttet til om domfelte vil klare å følge opplegget
over tid. På den annen side er det etablert et omfattende tilbud og sammenholdt med
domfeltes motivasjon samt at han over lengre tid tidligere har klart å stå i arbeid, finner
flertallet at det er gode utsikter til at han vil kunne lykkes.
Slik flertallet ser det er et inndragningsbeløp i d en størrelse tingretten har fastsatt et
moment som svekker utsiktene for at rehabiliteringen vil lykkes. … Slik flertallet ser det
er det viktig at domfelte også etter at fengselsstraffen er sonet, ser muligheten for å
komme videre i livet. Inndragningsbeløpet bør derfo r ikke settes for høyt.”
(24) Jeg kan i hovedtrekk slutte meg til dette. Som lagmannsrettens flertall finner jeg i tillegg
at det må ses hen til As tilståelse, idet man ikke ville hatt samme grunnlag for inndragning
uten denne.
(25) Hvor mye inndragningen må settes ned for å imø tekomme de nevnte hensyn, blir
nødvendigvis noe skjønnsmessig. Etter en konkret vu rdering finner jeg ikke grunn til å
fravike det skjønn lagmannsrettens flertall har utø vd.
(26) Anken skal etter dette forkastes. 5
(27) Jeg stemmer for slik
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I tingrettens dom – domsslutningens punkt 2 – gjøres den endring at
varetektsfradraget settes til 22 – tjueto – dager.
(28) Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(29) Dommer Endresen: Likeså.
(30) Dommer Noer: Likeså.
(31) Justitiarius Schei: Likeså.
(32) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I tingrettens dom – domsslutningens punkt 2 – gjøres den endring at
varetektsfradraget settes til 22 – tjueto – dager.
Riktig utskrift bekreftes: