HR-2010-2199-A - Rt-2010-1587
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2010-12-22 |
| Publisert: | HR-2010-02199-A - Rt-2010-1587 |
| Stikkord: | Skifterett, Felles bolig, Særkullsbarn |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om gjenlevende ektefelle skulle få utlagt ektefellenes felles boligeiendom til seg på skifte med førstavdødes særkullsbarn, jf. Skifteloven § 63 annet ledd første punktum.
Høyesterett kom til at det ikke ville virke ”åpenbart urimelig” at eiendommen ble utlagt til gjenlevende ektefelle. Det følger av bestemmelsens ordlyd og forarbeider at det skal mye til før lovens hovedregel om at gjenlevende ektefelle har rett til å få felles bolig utlagt til seg, kan fravikes. Det måtte tillegges stor vekt at ekteskapet hadde vart i 16 år, og at ektefellene hadde vært samboere i fire år før dette. Brevika hadde dessuten vært benyttet som felles bolig helt fra 1993 og frem til mannen døde i 2005, og gjenlevende bodde fortsatt på eiendommen. Selv om affeksjonsverdien for barna måtte tillegges vekt, kunne denne vanskelig sidestilles med gjenlevendes tilknytning til stedet etablert gjennom mer enn 16 års botid. Loven gir uansett ikke anvisning på en alminnelig interesseavveinig mellom gjenlevende og førstavdødes arvinger. |
| Saksgang: | Romsdal tingrett 10.09.2009 - Frostating lagmannsrett 12.05.2010 - Høyesterett HR-2010-02199-A (sak nr. 2010/1201), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Aase Gunvor Haugseggen Brevik Tangen (advokat Helge Aarseth) mot Ragnhild Christin Tangen, Finn Erik Solhjell Tangen, Marianne Helene Tangen Hammerø (advokat Carl-Chris tian Wishman - til prøve) |
| Forfatter: | Normann, Matheson, Skoghøy, Øie, Coward |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §61, §63, Odelslova (1974) §1, Ekteskapsloven (1991) §32, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-3, §20-8 |
(1) Dommer Normann: Saken gjelder spørsmålet om gjenlevende ektefelle skal få utlagt
ektefellenes felles boligeiendom til seg på skifte med førstavdødes særkullsbarn,
jf. skifteloven § 63 annet ledd første punktum.
(2) Eiendommen Brevika, gnr. 123 bnr. 2 og 8 på Søl snes i Molde kommune, kom inn i
Brevikslektens eie i 1803, og har tilhørt slekten i ca. 200 år. Albert Brevik overtok
eiendommen fra sin far i 1938. Han drev bruket med husdyr frem til 1950. I 1974 overdro
han eiendommen til sin nevø, Olav Brevik Tangen (he retter Olav Tangen). Ved salget
forbeholdt han seg livsvarig borett. Albert Brevik døde i 1985.
(3) Eiendommen har tidligere vært drevet som landbrukseiendom og har et areal på
ca. 47 dekar, fordelt på 18 dekar dyrket mark og beite og 29 dekar skog og annet areal.
Jordbruksarealet har de senere årene blitt benyttet vederlagsfritt av en nabo. Bebyggelsen
på eiendommen består av våningshus, driftsbygning, lekestue og naust.
(4) Olav Tangen og daværende ektefelle Else Solhjell flyttet fra hverandre i 1983, og ble skilt
i 1987. I 1985 ble han samboer med Aase Gunvor Haugseggen Brevik Tangen (heretter
Aase Tangen). Paret giftet seg i 1989. Frem til de flyttet permanent til Brevika i 1993, ble
eiendommen benyttet som feriested. Aase Tangen har fortsatt å bo på eiendommen etter
at Olav Tangen døde.
(5) Ektefellene inngikk ektepakt i forbindelse med ekteskapsinngåelsen datert 29. mai 1989. I
ektepakten er det bestemt at det skulle være særeie i live og felleseie ved død.
Eiendommen Brevika var oppført som del av Olav Tangens særeie.
(6) Olav Tangen døde i 2005. Foruten ektefellen etterlot han seg tre barn fra første ekteskap –
Finn Erik S. Tangen født 1965, Marianne T. Hammerø født 1968 og Ragnhild Christin
Tangen født 1971.
(7) Offentlig skifte i boet ble åpnet i september 2007. I april 2009 ble det reist skiftetvist der
de tre livsarvingene fremsatte krav om skjevdeling av verdien av eiendommen Brevika.
De reiste også krav om å få eiendommen utlagt til seg i medhold av skifteloven § 61 annet
ledd. Aase Tangen gjorde på sin side gjeldende at det ikke var grunnlag for skjevdeling,
og at Brevika måtte utlegges til henne i medhold av skifteloven § 63 annet ledd
første punktum.
(8) Romsdal tingrett avsa 10. september 2009 dom med slik domsslutning:
”1. I boet etter Olav Brevik Tangen har Ragnhild C Tangen, Finn Erik S Tangen
og Marianne Tangen Hammerø rett til å holde utenfor delingen av boet et
beløp stort kr 487.500 av verdien av eiendommen Bre vika, gnr 123 bnr 2 og 8
i Molde.
2. Eiendommen Brevika, gnr 123 bnr 2 og 8 i Molde utlegges til Aase Gunvor
Haugseggen Brevik Tangen.
3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.”
(9) De tre livsarvingene anket tingrettens dom til lagmannsretten for så vidt gjaldt
domslutningens punkt 2 og 3. De aksepterte tingrettens avgjørelse av
skjevdelingsspørsmålet.
(10) Aase Tangen innga avledet anke for så vidt gjaldt skjevdelingen og avgjørelsen av
sakskostnadene.
(11) Frostating lagmannsrett avsa 12. mai 2010 dom med slik domsslutning:
”I hovedanken:
1. Krav fra Aase Gunvor Haugseggen Brevik Tangen om utlegg av eiendommen
Brevika tas ikke til følge.
2. Brevika legges ut for salg blant loddeierne Ragnhild C. Tangen, Finn Erik S.
Tangen, Marianne T. Hammerø og Aase G.H. Brevik Tan gen.
I avledet anke:
3. I anledning skiftet av Olav Brevik Tangen og Aase G. H. Brevik Tangens
felles bo skal 487 500 – firehundreogåttisjutusenfemhundre – kroner holdes
utenfor delingen og tilfaller Olav Brevik Tangens dødsbo.
Felles:
4. Hver av partene dekker egne kostnader for tingretten. I sakskostnader for
lagmannsretten betaler Aase G. H. Brevik Tangen til Ragnhild C. Tangen,
Finn Erik S. Tangen og Marianne T. Hammerø 113 098 –
etthundreogtrettentusenognittiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av dommen.”
(12) Aase Tangen har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt gjelder spørsmålet
om naturalutlegg. Skjevdelingsspørsmålet er ikke anket. Anken retter seg mot
lagmannsrettens bevisvurdering og lovanvendelse. Det er for Høyesterett fremlagt
skriftlig forklaringer fra partene og tre vitner. Alle ga også forklaringer for
lagmannsretten. Den del av saken som er anket, står i det vesentlige i samme stilling for
Høyesterett som for de tidligere instanser.
(13) Den ankende part, Aase Tangen, har i korte trekk anført:
(14) Skifteloven § 63 annet ledd første punktum gir ikke anvisning på en alminnelig
interesseavveining. Det følger av ordlyden at det m å foreligge sterke grunner dersom
lovens hovedregel om at felles bolig utlegges til ektefellen, skal fravikes. En slik
lovforståelse har støtte i lovens forarbeider.
(15) Vurderingen av om det i denne saken er sterkt urimelig at boligen utlegges til Aase
Tangen, må foretas i forhold til avdødes tre barn, og ikke i forhold til slekten i sin helhet.
Det må tillegges vekt at ekteskapet har vært langvarig, og at ektefellene har benyttet
Brevika som fast boligeiendom siden 1993. Den ankende part har for øvrig deltatt i
vedlikeholdsarbeid og bidratt til påkostninger.
(16) Eiendommens historie har bare begrenset betydning. Det foreligger motstridende
opplysninger om avdødes ønske med hensyn til hvem s om skulle overta Brevika.
Avdødes angivelige vilje kan uansett ikke være noe tungtveiende argument, da
gjenlevende ektefelles lovbestemte rett til å få utlagt boligen til seg ikke engang kan fratas
ved testament. Lagmannsretten har uriktig lagt vekt på at livsarvingene har tilbudt den
ankende part å overta eiendommen så lenge hun aksepterer at den skal tilbakeføres til
Brevikfamilien til takst dersom hun flytter eller ønsker å overføre eiendommen til andre.
(17) Aase Tangen har nedlagt slik påstand:
”1. Aase Tangen gis rett til å få utlagt eiendommen ”Brevika” på sin lodd på
skiftet etter Olav Tangen.
2. Aase Tangen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.”
(18) Ankemotpartene, Ragnhild Christin Tangen, Finn Erik S. Tangen og Marianne T.
Hammerø , har i korte trekk anført:
(19) Ankemotpartene bestrider ikke at tvisten må lø ses i medhold av skifteloven § 63 annet
ledd første punktum jf. første ledd. Eiendommens ar t og karakter må likevel tillegges vekt
i den skjønnsmessige vurderingen. Brevika må betraktes som et ”støttebruk”, og ligger
tett opp til de tilfeller som reguleres av skifteloven § 63 annet ledd annet punktum.
Eiendommen er på 47 dekar og er ingen typisk boligeiendom.
(20) Eiendommen har vært i familien i seks generasjoner, rundt 200 år. Ankemotpartene har
benyttet stedet som feriested i sin oppvekst. Familien er samstemt om at tilknytningen til
eiendommen er sterk, og familiens tilknytning er et relevant og tungtveiende moment.
Aase Tangens samlede 17 års botid har begrenset vekt i forhold til slektens langvarige
tilknytning.
(21) Olav Tangens ønske er relevant. Lagmannsretten kom på grunnlag av umiddelbar
bevisførsel til at han ønsket at barna skulle overt a Brevika. De forventninger avdødes
ønske har skapt hos dem, er et viktig moment i rime lighetsvurderingen.
(22) Ragnhild Christin Tangen, Finn Erik S. Tangen og Marianne T. Hammerø har nedlagt slik
påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Ragnhild C. Tangen, Finn Erik S. Tangen og Marianne T. Hammerø/det
offentlige tilkjennes sakskostnader for Høyesterett .”
(23) Mitt syn på saken
(24) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(25) Tvisten må løses på grunnlag av skifteloven § 63 annet ledd første punktum jf. første
ledd, som lyder:
”Når det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholda, har gjenlevende ektefelle rett
til å få utlagt på sin lodd bestemte eiendeler som han fullt ut eller for det vesentlige har
brakt inn i boet.
På samme vilkår, men uten hensyn til hvem av ektefellene som har brakt eiendelene inn
i boet, har gjenlevende ektefelle rett til å få utlagt på sin lodd boligeiendom som har
tjent som ektefellenes felles bolig ……”
(26) Jeg knytter først noen generelle bemerkninger til lovtolkningen.
(27) Det følger av § 63 annet ledd første punktum j f. første ledd at ektefellen som hovedregel
har krav på å få utlagt felles bolig til seg, dersom dette ikke ”vil være åpenbart urimelig
etter forholda”. Det skal etter bestemmelsens ordlyd mye til før hovedregelen kan
fravikes. Lovens forarbeider støtter en slik forståelse, jf. Ot.prp. nr. 14 (1969–1970)
side 1.
(28) Vi har sparsomt med rettspraksis som kan gi videre veiledning ved fortolkningen.
Avgjørelsene i Rt. 1982 side 149 og Rt. 1985 side 1 291 gjaldt begge tilfeller som ikke
uten videre er sammenlignbare med vår sak. Jeg nevner likevel at det i dommen fra 1985,
som gjaldt et tilfelle hvor gjenlevende ektefelle ikke fikk medhold i kravet om å få utlagt
boligen til seg, blant annet ble tillagt vekt at det der dreide seg om et ”forholdsvis
kortvarig samboforhold og ekteskap”. Ekteskapet hadde vart i noe over ett år.
(29) Jeg nevner også at det i juridisk teori er lagt til grunn at unntak fra lovens hovedregel kan
tenkes der gjenlevende og avdøde ”helt nylig” har giftet seg, og boligen også tjener som
bolig for avdødes særkullsbarn, jf. Unneberg, Arveretten med dødsboskifte side 515.
(30) Reelle hensyn tilsier for øvrig etter mitt syn også at listen for å fravike hovedregelen bør
legges høyt, slik at konflikter unngås.
(31) Ankemotpartene har anført at Brevika må betraktes som et ”støttebruk”, og ligger tett opp
til de tilfeller som reguleres av skifteloven § 63 annet ledd annet punktum. Denne
bestemmelsen gjelder tilfeller hvor felles boligeiendom også har vært brukt til
ervervsvirksomhet eller andre formål. Brevika tilfredstiller på langt nær kravene til
odlingsjord i odelsloven § 1, og det har ikke vært drift på eiendommen siden 1950. Den
omstendighet at jordbruksarealene har vært høstet vederlagsfritt av en nabo, er ikke
tilstrekkelig til at eiendommen kan sies å ha vært brukt til andre formål enn bolig.
Spørsmålet om Aase Tangen kan kreve eiendommen utla gt til seg, må derfor løses etter
§ 63 annet ledd første punktum.
(32) Jeg går så over til den konkrete vurderingen av om det vil virke ”åpenbart urimelig” at
eiendommen utlegges til Aase Tangen.
(33) Det må i vurderingen tillegges stor vekt at ekteskapet hadde vart i 16 år da Olav Tangen
døde i 2005. Jeg tillegger også vekt at de før dett e hadde vært samboere i fire år. Det er
videre, slik jeg ser det, et sentralt moment at Brevika ble benyttet som ektefellenes felles
bolig helt fra 1993, og at den ankende part fortsatt bor på eiendommen. Før 1993 ble
stedet benyttet i ferier. Aase Tangen har for øvrig også deltatt i vedlikehold av Brevika,
og har bidratt økonomisk ved påkostninger på eiendommen. Jeg legger etter dette til
grunn at hun har en sterk tilknytning til stedet.
(34) Lagmannsretten la på sin side til grunn at den ankende parts samlede botid på ”vel 16 år”
i seg selv etablerer ”en viss tilknytning” til eiendommen, men at dette likevel har
”begrenset vekt sammenholdt med den tilknytning som Brevikfamilien har til
eiendommen”. Jeg er ikke enig i dette.
(35) Det må riktignok tillegges vekt at barna har benyttet eiendommen som feriested i sin
oppvekst, og at eiendommen har vært i familien i 200 år. Affeksjonsverdien for barna kan
likevel vanskelig sidestilles med lengstlevendes tilknytning til eiendommen etablert
gjennom mer enn 16 års botid. I barnas oppvekst var grandonkelen eier av stedet, og de
var henholdsvis 28, 25 og 22 år gamle da Olav og Aase Tangen flyttet til Brevika. Loven
gir uansett ikke anvisning på en alminnelig interesseavveining mellom lengstlevende og
førstavdødes arvinger. Barnas tilknytning til Brevika er ikke tilstrekkelig til at det vil
være ”åpenbart urimelig” at Aase Tangen overtar eiendommen.
(36) Jeg er heller ikke enig med lagmannsretten i at ”den tilknytning Brevikfamilien har til
eiendommen”, er et relevant moment i den skjønnsmessige vurderingen. Vurderingen av
om det i denne saken vil være ”åpenbart urimelig” at boligen utlegges til Aase Tangen,
må foretas i forhold til avdødes tre barn, og ikke i forhold til Brevikfamilien som sådan.
(37) Ankemotpartene har anført at Olav Tangens uttalte ønske var at hans barn skulle overta
Brevika, og at dette har skapt en forventning hos dem. Det foreligger til dels motstridende
opplysninger om Olav Tangens ønske om hvem som skul le overta eiendommen. Jeg kan
uansett ikke se at avdødes eventuelle ønske kan til legges vesentlig vekt i denne saken. Jeg
viser her til at skiftelovens regel om naturalutlegg av felles bolig til gjenlevende ektefelle
beskytter henne mot at førstavdøde ved testament se tter hennes rettigheter til eiendommen
til side, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–1969) side 123. En ektefelles sterke stilling i forhold til
felles bolig bekreftes også av at slik bolig som hovedregel heller ikke uten ektefellens
samtykke kan avhendes i levende live, jf. ekteskapsloven § 32.
(38) Den ankende part har fått tilbud om å overta eiendommen som bolig så lenge hun ønsker.
Hun har også fått tilbud om å overta eiendomsretten på vilkår om at den skal tilbakeføres
til Brevikfamilien til takst dersom hun ønsker å fl ytte eller overdra eiendommen til andre.
Lagmannsretten uttalte på denne bakgrunn at det ved rimelighetsvurderingen måtte
”legges betydelig vekt på den mulighet som gjenlevende har til å videreføre bruken som
boligeiendom uten at den utlegges til henne på skiftet”. Etter min oppfatning vil nok
muligheten for en slik mellomløsning kunne tillegge s en viss vekt dersom det hersker
sterk tvil om lovens hovedregel bør fravikes. Men d ette er ikke tilfellet i vår sak.
(39) Jeg er etter dette kommet til at Aase Tangen har rett til å få eiendommen Brevika utlagt til
seg etter skifteloven § 63 annet ledd første punktum.
(40) Aase Tangen har krevd sakskostnader for alle retter. Kravet på sakskostnader skal
avgjøres for hver instans, jf. tvisteloven § 20-8.
(41) Saken for Høyesterett er begrenset til spørsmålet om Aase Tangen kan kreve Brevika
utlagt til seg på skiftet. Hun har her fått fullt medhold, og avgjørelsen har ikke budt på
tvil. I samsvar med hovedregelen i tvisteloven § 20-2 må hun derfor tilkjennes
sakskostnader for Høyesterett. Aase Tangen har krevd sakskostnader for Høyesterett med
kroner 163 071. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger mot beløpet, og hun
tilkjennes sakskostnader i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave.
(42) For tingretten og lagmannsretten gjaldt saken også spørsmål om skjevdeling.
Ankemotpartene er gitt delvis medhold i skjevdelingskravet. En part som har fått medhold
av betydning uten å vinne saken, kan likevel tilkjennes sakskostnader av motparten
dersom tungtveiende grunner tilsier det, jf. tvisteloven § 20-3. Det er imidlertid fremholdt
i lovens forarbeider at terskelen for å bli tilkjent omkostninger etter denne bestemmelsen
må ligge ”relativt høyt”, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004– 2005) side 446. Jeg er kommet til at det
ikke er grunn til å fravike lovens hovedregel, og at hver av partene derfor må bære sine
egne omkostninger for tingretten og lagmannsretten.
(43) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Tingrettens dom – domsslutningen punkt 2 – stadfestes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Ragnhild Christin Tangen,
Finn Erik Solhjell Tangen og Mariannne Helene Tangen Hammerø en for alle og
alle for en til Aase Gunvor Haugseggen Brevik Tangen 163 071 –
etthundreogsekstitretusenogsyttien – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen
av denne dom.
3. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
(44) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(45) Dommer Skoghøy: Likeså.
(46) Dommer Øie: Likeså.
(47) Dommer Coward: Likeså.
(48) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom – domsslutningen punkt 2 – stadfestes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Ragnhild Christin Tangen,
Finn Erik Solhjell Tangen og Mariannne Helene Tangen Hammerø en for alle og
alle for en til Aase Gunvor Haugseggen Brevik Tangen 163 071 –
etthundreogsekstitretusenogsyttien – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen
av denne dom.
3. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.