Hopp til innhold

HR-2010-240-A

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 2010-02-10
Publisert: HR-2010-00240-A - Rt-2010-124
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder utmåling av straff for voldtekter og annen vold mot domfeltes mindreårige barn. Dissens: 4-1
Saksgang: HR-2010-00240-A, (sak nr. 2009/1982), straffesak, anke over dom
Parter: A (advokat Erik Keiserud) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Randi Gabrielsen)
Forfatter: Indreberg, Øie, Tønder, Schei, Dissens: Flock
Lovhenvisninger: straffeloven § 219, straffeloven § 192, straffeloven § 195, straffeloven § 197, straffeprosessloven § 344


                                            NORGES HØYESTERETT



        Den 10. februar 2010 avsa Høyesterett dom i

        HR-2010-00240-A, (sak nr. 2009/1982), straffesak, anke over dom,


        A                                          (advokat Erik Keiserud)


        mot

        Den offentlige påtalemyndighet             (statsadvokat Randi Gabrielsen)



                                    S T E M M E G I V N I N G :


(1)     Dommer Indreberg: Saken gjelder utmåling av straff for voldtekter og annen vold mot
        domfeltes mindreårige barn.

(2)     A ble ved Bergen tingretts dom 13. november 2008 domfelt i samsvar med
        tiltalebeslutningen for å ha voldtatt og på annen måte forgrepet seg seksuelt på sine to
        døtre på henholdsvis 12 og 13 år, og for å ha krenk et og øvd vold mot både dem og deres
        yngre bror, jf. straffeloven § 219 første ledd. Str affen ble satt til fengsel i 4 år 8 måneder.


(3)     A anket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 30. oktober 2009. Også i
        lagmannsretten ble A funnet skyldig i seksuallovbruddene i samsvar med
        tiltalebeslutningen. Straffen, som også omfattet de tre overtredelsene av straffeloven
        § 219 som var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, ble økt til fengsel i 7 år. Dommen
        ble avsagt under dissens, idet Øn meddommer mente s traffen burde settes til fengsel i 8 år.
        Domsslutningen lyder:

              ”1.     A, f. 08.11.1965, dømmes for overtredelse av s traffeloven § 192 første ledd
                      bokstav a jf annet ledd bokstav a, straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf
                      annet ledd bokstav a, jf strl. § 49, straffeloven § 192 første ledd bokstav a,
                          straffeloven § 195, første ledd, 2. straffalternati v, straffeloven § 195, første
                          ledd, 2. straffalternativ, jf strl § 49, straffeloven § 195, første ledd, første
                          straffalternativ, straffeloven § 197, straffeloven § 197, jf. strl § 49, straffeloven
                          § 200 annet ledd jf tredje ledd, samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved

                          Bergen tingretts dom av 13.11.08, til en straff av fengsel i 7 – syv – år.

                          Til fradrag går 59 dager for utholdt varetekt.

                 2.       A plikter, innen 2 uker etter dommens forkynnelse, å betale oppreisning til B
                          med kr 150.000.

                 3.       A plikter, innen 2 uker etter dommens forkynnelse, å betale oppreisning til C
                          med kr 250.000.”

(4)       A har anket til Høyesterett. Anken gjelder stra ffutmålingen.

(5)       Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.

(6)       A er for det første domfelt for to voldtekter t il samleie og ett forsøk på voldtekt til samleie
          av sin 12 år gamle datter C. De tre overgrepene fant sted henholdsvis vinteren, sommeren
          og høsten 2007 under Cs samvær med faren, som ikke lenger bodde sammen med moren.
          I begge de to tilfellene av fullbyrdet voldtekt til samleie holdt han henne fast slik at hun
          ikke kom unna, og førte penis inn i hennes skjede u ten å bruke kondom. Den tredje
          gangen forsøkte han det samme, men lyktes ikke med å føre penis inn i hennes skjede.

(7)       A er videre domfelt for Øn voldtekt til utuktigomgang og ett tilfelle av seksuell handling
          mot sin 13 år gamle datter B. Overgrepene fant sted i løpet av en samværshelg vinteren
          2007. Den første dagen – mens begge hadde undertøy eller klær på – førte A datterens
          hånd mot sin penis, slik at hun måtte knipe på den – utenpå undertøyet. Etter det
          instruerte han henne i ulike samleiestillinger, og fikk henne blant annet til å stå slik i
          sengen at han fikk presset sin penis mot hennes bakende. Voldtekten til utuktig omgang
          fant sted dagen etter. Da førte han hånden hennes m ot sin penis, og holdt den slik at hun
          måtte knipe på den. Han presset også sin penis mot hennes kjønnsorgan, likevel ikke slik
          at de hadde samleie.

(8)       A opptrådt ofte voldelig og skremmende overfor C, B og sønnen D. Domfellelsen gjelder
          derfor også tre tilfeller av overtredelse av straffeloven § 219 første ledd i perioden høsten
          2006 til høsten 2007. Forholdet er beskrevet slik i tingrettens dom:

                ”Tiltalte har i denne periode fortsatt en atferd med kniping, småslag og veiving med en
                stor og kraftig hånd. Det har vært ofte nok til at barnene og særlig døtrene har levd i
                redsel for at tiltalte av en eller annen årsak kunne bli sint og utagere med vold, mot
                person eller ved å ødelegge eiendeler. Gjennom dett e har tiltalte oppnådd kontroll.
                Enkelthendelsene med knusing av PC og knivstikking gjennom et gameboyspill er
                illustrerende. Tiltalte sier at han skal ødelegge g jenstandene dersom barnene ikke
                lystrer. Han teller til ti. Han har tid til å tenke seg om. Han forstår at handlingen
                skremmer. Han fullfører avstraffelsen.”

(9)       Lagmannsretten la til grunn at C og B var og er svært redd sin far, og at dette var med på
          å lette gjennomføringen av de seksuelle overgrepene mot dem.

(10)      Om skadevirkningene av de straffbare forholdene, skrev lagmannsretten:

                ”Under henvisning til vitneforklaringen fra psykolog Trygve Arne Børve legger
                lagmannsretten til grunn at C og B nå har betydelige problemer. De har begge klare
                symptomer på posttraumatisk stresslidelse. De gjenopplever overgrepene. Deres evne til
                å knytte nære relasjoner er skadet. C og B blir gjennom kontakten seg imellom minnet
                om overgrepene. Det gir seg utslag i sinne og et hø yt konfliktnivå. Jentene er slitne,
                nedstemte og har konsentrasjonsvansker. De antas å ha et godt alminnelig evnenivå, og
                således et potensiale. C for sitt vedkommende tåler ikke fysisk kontakt med sin bror. B
                for sitt vedkommende har problemer med inntak av mat, og er til dels svært nedstemt.
                Hun har måttet skifte skole, og har mistet sine venninner. Skadene betraktes som
                omfattende. I følge psykolog Børve finnes det ikke et adekvat behandlingstilbud i
                helseregionen. Barnas mor har hatt sykepermisjon for å ivareta barna, som har et
                vedvarende behov for oppfølgning. Mor og jentene er henvist til X Nervesanatorium.
                Det foreligger et omfattende behandlingsbehov, og det er sannsynlig at både C og B er
                påført varige skader. Det foreligger blant annet øk t risiko for angst og depresjon.
                Videre foreligger det en klar risiko for samlivsvansker. Det finnes bevist at tiltaltes
                forhold har forårsaket skadene….”

(11)      Jeg går så over til spørsmålet om hva som er riktig straff.

(12)      Tingretten og lagmannsretten har tatt forskjellige utgangspunkt ved vurderingen av
          straffnivået. Tingretten tok utgangspunkt Rt. 2003 side 214, 2004 side 24 og 2005 side
          1766, som alle gjaldt seksuelle overgrep mot døtre. På grunnlag av en sammenligning av
          overgrepenes grovhet, kom den til at straffen passende kunne settes til 4 år 8 måneder.
          Lagmannsretten derimot, mente dommene som var trukket fram av aktor og forsvarer, ga
          noe, men begrenset veiledning, blant annet fordi flere av dem ikke gjaldt voldtekt. Den
          fortsatte:

                ”Det må markeres klart ved straffutmålingen at denne saken gjelder flere forhold og at
                den omfatter flere voldtekter av egne mindreårige barn. Straffenivået er betydelig
                skjerpet over de siste 6-8 årene, noe som er allment kjent. Straffen for en ordinær
                voldtekt ligger nå ofte i området fengsel i 3-4 år. Det er en alminnelig oppfatning i
                samfunnet at nivået fortsatt gradvis skal heves.”

(13)      For Høyesterett har forsvarer gjort gjeldende at tingrettens tilnærming er den rette. Man
          må gå til rettspraksis og sammenholde faktum med faktum i andre saker om seksuelle
          overgrep mot egne barn, uten hensyn til om domfellelsen gjelder voldtekt eller ikke – noe
          som kan fremstå som nokså tilfeldig. En slik sammenligning viser at straffen som
          lagmannsretten har utmålt, ligger betydelig over det nivået som er etablert i praksis, også
          etter skjerpingen som følge av lovendringen i 2000. Aktor, som riktignok påsto straff av
          fengsel i 5 år i tingretten og lagmannsretten, mener lagmannsrettens tilnærming er riktig,
          og at straffen ikke bør settes ned. Den står iallfall ikke i et åpenbart misforhold til de
          straffbare handlingene, jf. straffeprosessloven § 344.

(14)      Som forsvareren peker på, er det ikke vanskelig å finne eksempler i rettspraksis på
          seksuelle overgrep mot barn oppnådd ved bruk av like stor grad av tvang som i vår sak,
          uten at det er tatt ut tiltale for voldtekt. Det kan ha sammenheng med at strafferammen
          uansett er vid nok. Det kan også ha sammenheng med at det ikke nødvendigvis fremstår
          som en avgjørende forskjell i straffverdighet om de t er barnets generelle
          avhengighetsforhold eller tillit til den voksne, eller direkte tvang, som gjør det mulig for
          den voksne å forgripe seg på barnet, se også Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 242–243.
          Jeg viser også til NOU 1991: 13, hvor det i kapittel 2.1.4 er gitt en oppsummering av
          faktorer som øker faren for skadevirkninger av seks uelle overgrep mot barn, og hvor det
          blant annet heter:

                ”Bruk av ekstrem vold i forbindelse med seksuelle overgrep er svært skadelig, men der
                det er snakk om moderat vold og tvang, kan skadeligheten sidestilles med overgrep som
                barn er lokket med på. Dette skyldes at tvang og vold i hovedsak utløser maktesløshet
                og følelsen av fare, forføring og lokking i hovedsa k utløser følelsen av å ha blitt sviktet,
                og medfører skam, skyldfølelse og ødeleggelse av se lvbildet.”

(15)     Dette kan imidlertid ikke brukes som argument for å straffe voldtekt av egne barn mindre
         strengt enn voldtekt av voksne. Ved utmålingen av straffen er det derfor nødvendig ikke
         bare å se hen til straffnivå ved seksuelle overgrep mot barn, men også til straffnivået for
         voldtekt ellers. Jeg minner også om at det i Rt. 2009 side 1412 avsnitt 34 er understreket
         at den skrittvise økningen av straffen for seksuall ovbrudd som har funnet sted siden
         lovendringen i 2000, skal fortsette.

(16)     Det er ikke helt enkelt, ut fra rettspraksis, å se hva som er riktig straffnivå i denne saken.
         Dommene i Rt. 2003 side 214 og 2005 side 1766 gjelder begge overgrep mot flere døtre,
         men forholdene er ikke helt sammenlignbare:

(17)     I Rt. 2003 side 214 hadde domfelte begått seksuelle overgrep mot sine tre døtre – for den
         eldste fra hun var 5 til 13–14 år – og også misbrukt sin stilling til seksuelle overgrep mot
         en voksen kvinne. Høyesterett satte straffen til fe ngsel i 6 år samt tap for alltid av retten
         til å virke som prest. Forholdet er enda mer graverende enn i vår sak. De var imidlertid
         begått før lovendringen i 2000, og dommen fanger ik ke opp den gradvise skjerpingen som
         er skjedd siden 2000. Også idømmelsen av rettighets tap begrenser overføringsverdien av
         denne saken.

(18)     I Rt. 2005 side 1766 hadde domfelte misbrukt sin ene datter seksuelt fra hun var 3–4 år
         gammel til hun var 14, med samleier fra hun var 10. Den andre datteren var blitt
         mishandlet fra hun var 3 til hun var 16 år gammel. Domfeltes anke over en straff av
         fengsel i 9 år ble forkastet. Også denne saken er enda mer graverende enn vår sak.

(19)     Når det gjelder nivået for voldtekt, kan Rt. 2003 side 740 gi en viss veiledning: Saken
         gjaldt voldtekt til samleie av ei jente på 14 år og 11 måneder som domfelte var blitt kjent
         med noen dager tidligere, og som avviste ham etter at de først hadde massert hverandre på
         overkroppen. Det ble ikke brukt vold utover det som var en del av voldtekten – domfelte
         utnyttet sin overlegne fysiske posisjon – men selve voldtekten var nokså langvarig.
         Voldtekten var den dominerende handlingen ved straffutmålingen, men domfellelsen
         gjaldt også en legemsbeskadigelse som ikke hadde noe med voldtekten å gjøre, og enkelte
         andre straffbare forhold. Domfelte var også straffet tidligere. Samlet straff ble satt til
         fengsel i 4 år. Straffen for voldtekten isolert utgjorde trolig i overkant av 3 år.

(20)     Ved vurderingen av hva som er riktig straff i vår sak, må det også tas hensyn til volden og
         krenkelsene faren utsatte barna for, jf. straffeloven § 219 første ledd. Volden har ikke
         vært av den groveste, men tilstrekkelig til at barna ble redde sin far – noe som har preget
         tilværelsen deres, og også lettet gjennomføringen a v de seksuelle overgrepene. Jeg antar
         at en passende straff for dette isolert ligger rundt 1 år.

(21)     Etter mitt skjønn bør det i denne saken også l egges vekt på skadevirkningene. Det er
         riktig nok slik at siden seksuelle overgrep ofte fø rer til skadevirkninger, skal
         skadevirkningene – med unntak for helt særlige tilfeller – være fanget opp gjennom nivået
         på straffen, jf. for eksempel Rt. 2003 side 740 avsnitt 22. I denne saken er det kommet
         fram at skadevirkningene er svært alvorlige. Barna har store problemer, og også
         relasjonene dem imellom er skadet.

(22)     På bakgrunn av disse forholdenes er jeg kommet til at det ikke er grunnlag for å sette ned
         straffen på fengsel i sju år.

(23)     Jeg stemmer for denne

                                                   D O M :

         Anken forkastes.

(24)     Dommer Flock: Jeg er kommet til at domfeltes anke over straffutmålingen bør tas til
         følge.

(25)     De straffbare forhold som dominerer ved utmålingen, er de alvorlige seksuelle
         overgrepene mot døtrene, og særlig mot datteren C, som var 12 år da de skjedde. Hun ble
         i løpet av en periode på ett år under samvær med faren utsatt for to voldtekter og ett
         forsøk på voldtekt. Ved alle disse anledninger førte eller forsøkte domfelte å føre penis
         inn i datterens skjede.

(26)     Som nevnt av førstvoterende, finner vi eksempel er i rettspraksis på straffedommer for
         seksuelle overgrep ved samleie begått mot barn, oppnådd ved bruk av tvang, uten at
         domfellelsen omfatter voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192. Jeg er enig i at det
         ikke nødvendigvis fremstår som en avgjørende forskjell i straffverdighet om det er direkte
         tvang eller er andre årsaker som gjør det mulig for den voksne å forgripe seg på barnet.

(27)     Ved straffutmålingen må det ses hen til den straff som er blitt utmålt i sammenlignbare
         saker. Straffesaker om en fars seksuelle overgrep mot datter/døtre er ikke helt uvanlige,
         men variasjonsbredden er betydelig. Jeg er enig med førstvoterende i at straffenivået for
         voldtekt begått mot voksne også bør være relevant.

(28)     Straffen for seksuelle overgrep begått både mot voksne og barn har i en årrekke vært på
         glid mot et høyere nivå. I forarbeidene til lov 19. juni 2009 er det gitt klare uttalelser om
         at nivået skal skjerpes ytterligere, blant annet ved bruk av høyere minstestraffer og
         strafferammer. I storkammerdommen i Rt 2009 side 1412 gis i avsnitt 34 uttrykk for at
         det fremdeles må tas utgangspunkt i dagens straffenivå, og at den skrittvise økning i
         nivået bør fortsette.

(29)     I tillegg til de dommer som førstvoterende har vist til, finner jeg grunn til å nevne
         Høyesteretts dom av 4. februar 2010 i sak nr 2009/1 412. Her ble domfeltes anke over en
         utmålt straff på 4 år og 6 måneder forkastet. Dommen gjaldt en stefars jevnlige overgrep i
         form av seksuell omgang over flere år, som kulminerte med et meget smertefullt samleie
         da fornærmede var fylt 13 år.

(30)     I vår sak er det tale om alvorlige krenkelser av i alt tre barn, og den straff som skal
         utmåles må utvilsomt være klart høyere. Men selv om skadevirkningene synes å være
         omfattende, er det tale om enkeltstående overgrep, begått over et noe begrenset tidsrom.

(31)     Jeg antar at den skrittvise hevning i straffenivået fortsatt vil finne sted i flere år fremover.
         Slik jeg ser det, har vi ennå ikke nådd et nivå som tilsier at lagmannsrettens utmålte straff
         på fengsel i 7 år kan sies å være passende. En slik straff vil således etter min mening
         innebære et taktomslag i den straffskjerpelsen som for tiden blir gjennomført.

(32)     Jeg er etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 5 år og 9 måneder.

(33)     Dommer Øie:                          Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                              førstvoterende, dommer Indreberg.

(34)     Dommer Tønder:                       Likeså.

(35)     Justitiarius Schei:                  Likeså.

(36)     Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

                                                 D O M :

         Anken forkastes.



Riktig utskrift bekreftes: