HR-2011-1048-A - Rt-2011-769
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2011-05-24 |
| Publisert: | HR-2011-01048-A - Rt-2011-769 |
| Stikkord: | Strafferett, Erstatningsrett, Oppreisningserstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt oppreisningserstatning i forbindelse med hjerneskade hos en knapt fem måneder gammel gutt. Det var særlig spørsmål om faren – ved ikke å informere helsepersonell om at han hadde mistet sønnen i gulvet – hadde ”voldt” skaden, jf. Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a. Ble det besvart bekreftende, var det spørsmål om hvilken oppreisningserstatning som var rimelig. |
| Saksgang: | Jæren tingrett - Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2011-01048-A, (sak nr. 2011/445), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Kjell Holst Sæther) mot B (advokat Bent Endresen) |
| Forfatter: | Bårdsen, Kst dommer Akerlie, Møse, Utgård, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §43, §64, §192, §242, Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, §3-5, Barnelova (1981) §30, Tvisteloven (2005) §20-2, §30-3, §30-7, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder oppreisningserstatning i forbindelse med hjerneskade
hos en knapt fem måneder gammel gutt. Det er særlig spørsmål om faren – ved ikke å
informere helsepersonell om at han hadde mistet søn nen i gulvet – har ”voldt” skaden,
jf. skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd boksta v a. Besvares dette bekreftende, er det
spørsmål om hvilken oppreisningserstatning som er r imelig.
(2) Lørdag 29. mars 2008 var B alene med sønnen A, født 5. november 2007. Han mistet
gutten fra ca. en meters høyde i et betonggulv, med hodet først. Da Bs samboer C – As 2
mor – kom hjem, oppdaget hun at gutten hadde kastet opp i sengen, og at han hadde et
blåmerke i tinningen. B sa ingenting om fallet, men ga etter hvert uttrykk for at blåmerket
måtte henge sammen med at A hadde dunket hodet mot teppekanten da han snudde seg
fra rygg- til mageleie.
(3) Søndag formiddag ringte B til legevakten i X. I journalen fra denne henvendelsen heter
det:
”Far sier sønnen virker slapp og søvnig, har blåmer ke i pannen, spiser og drikker men
noe kommer opp igjen, får god kontakt med barnet, sover mer enn vanlig, ikke
oppkastsjuke ellers i familie el omgangskrets, far urolig om sønnen har slått seg i hodet
iforb med at han har lært seg å rulle på golvet. Far usikker på om sønnen trenger
legetilsyn. De ser det litt an og ringer tilbake hit etter ett. Får time kl 1330.”
(4) B ringte tilbake til legevakten omkring 13.20 og avbestilte timen. Han opplyste da at
gutten var mye bedre. A ble imidlertid stadig dårligere. Etter kontakt med lege 7. april ble
han sendt til Barneklinikken ved Y universitetssykehus. I journalen herfra gis blant annet
følgende beskrivelse:
”Fra 050408 begynte han å bli mer sløv ut over ette rmiddagen og kvelden og sov mye.
De synes også han virket fjern i blikket og hadde noen episoder med blikkdeviasjon opp
mot ve.. Søndag var han økende sløv og fjern. Manda g 070408 var han enda verre og
hadde to episoder på et halvt til to minutter med rykninger i munnviken.”
(5) A ble overført til intensivavdelingen 8. april. Ved CT og MR av hodet hans samme dag
ble det gjort følgende funn:
”Det er i dag tatt MR cerebri som viser en svær væskebrem frontalt og temporalt. Man
ser en subdural blødning ve. side som kan være av c a. en ukes alder. Man ser også en
fersk blødning. Det er tatt en CT caput som ikke vi ser noen frakturer i skalleben. Man
ser imidlertid at hjernen er svært ødematøs.”
(6) Gutten ble umiddelbart overført til Rikshospita let for operasjon. Han tilbrakte deretter
omkring fem måneder på sykehus.
(7) Det er på det rene at A har fått en alvorlig og varig hjerneskade som har ført til vesentlig
nedsatt kognitiv funksjon og stor utviklingsforstyrrelse. Han lider av cerebral parese og
epilepsi. Det antas at han kommer til å bli 100 prosent varig medisinsk ufør.
(8) Rogaland statsadvokatembeter satte 17. september 2009 B under tiltale for brudd på
hjelpeplikten etter straffeloven § 242 andre ledd, jf. tredje ledd, jf. § 243. Grunnlaget var i
hovedsak følgende:
”Lørdag 29. mars 2008, i Lyngholmen 13 i Z kommune, etter at han hadde mistet sin
sønn … i gulvet … unnlot han å sørge for at A ble u ndergitt adekvat medisinsk
behandling ved at han ikkje meldte fra og/eller gav relevante opplysningar om støtet til
helsepersonell, dette til tross for at det var nærliggende og åpenbar fare for A sitt liv
eller helbred. Som følge av manglende medisinsk beh andling fikk A en varig og alvorlig
hjerneskade med utbredt hjernesvinn …”
(9) Ved Jæren tingretts dom 8. mars 2010 ble B funnet skyldig i overtredelse av straffeloven
§ 242 andre ledd, jf. § 243 andre straffalternativ. Straffen ble satt til fengsel i tre år og ni
måneder. B ble ilagt fullt erstatningsansvar etter reglene om standardisert barneerstatning 3
i skadeserstatningsloven § 3-2 a. Han ble også pålagt oppreisningsansvar med 250 000
kroner.
(10) B anket over bevisbedømmelsen under skyldspørs målet og avgjørelsen av de sivile
kravene. Gulating lagmannsretts dom 13. januar 2011 har slik domsslutning:
”1. B, fødd 26.12 1978, vert dømd for brot på stra ffelova § 242 andre ledd,
jf § 243 til fengsel i tre – 3 – år som særskilt dom i høve til dom 9. februar
2009 i Jæren tingrett, jf straffelova § 64. Fullfør inga av 1 – eit – år og 6 – seks
– månader av straffa vert utsett på vilkår, jf straffelova §§ 52 følgjande.
2. B betalar innan 2 – to – veker frå tilseiing av domen skadebot til A med
kr 3 025 640 – tremillionarogtjuvefemtusensekshundreogførti –.
3. B vert frifunnen for krav om oppreisingsskadebot.”
(11) Lagmannsretten ga følgende begrunnelse for fri finnelsen for oppreisningskravet,
jf. domsslutningen punkt 3:
”Lagmannsretten syner til skadebotlova § 3-5, jf. § 3-3 som ikkje heimlar oppreising i
samband med brot på straffelova § 242 andre ledd, jf. § 243, og den tiltalte vert difor
frifunnen på dette punktet.”
(12) Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. På vegne av A begjærte settevergen ny
behandling av oppreisningskravet i straffesaken, subsidiært ble det anket etter tvistelovens
regler. Anken gjaldt lovanvendelsen, og det ble bedt om at Høyesterett fastsatte
oppreisningserstatningen. Ved Høyesteretts ankeutva lgs beslutning 8. mars 2011 ble
påtalemyndighetens anke over straffutmålingen nektet fremmet, mens As sivile anke ble
tillatt fremmet ved beslutning 24. mars 2011. Jeg nevner at ved beslutning 29. april 2011
nektet ankeutvalget den ankende part å gjøre gjelde nde, som et nytt faktisk grunnlag, at B
påførte skaden ved aktiv handling, jf. tvisteloven § 30-7 første ledd.
(13) Ankende part – A v/setteverge D – har prinsipalt gjort gjeldende at skadeserstatningsloven
§ 3-5 første ledd bokstav a, om ansvar for den som har ”voldt skade på person”, får
anvendelse; også unnlatelser kan ”volde” skade. Subsidiært er det anført at § 3-5 første
ledd bokstav b må få analogisk anvendelse ved domfellelse etter straffeloven § 242,
jf. § 243.
(14) Høyesterett har grunnlag for å fastsette oppre isningen, jf. tvisteloven § 30-3, jf. § 29-23
fjerde ledd. Ved utmålingen bør det legges særlig vekt på de massive skadene som er
påført A. B er sterkt å bebreide for å ha satt egne interesser foran guttens.
(15) A har lagt ned slik påstand:
”1. B dømmes til å betale oppreisningserstatning t il A med inntil kr. 400.000,-
med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
2. B/det offentlige dømmes til å betale sakens omk ostninger for Norges
Høyesterett.”
(16) Ankemotparten – B – har sagt seg enig i at skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd
bokstav a gir hjemmel for oppreisningsansvar. Han har også sluttet seg til at Høyesterett
har grunnlag for å fastsette oppreisningsbeløpet. U tmålingen må imidlertid avspeile at 4
ansvaret springer ut av en irrasjonell unnlatelse, og at B ikke hadde forsett med hensyn til
skadene. Det er antydet at et beløp omkring 75 000 kroner er passende.
(17) B har lagt ned slik påstand:
”B dømmes til å betale oppreisningserstatning til A , født 05.11.2007, med et beløp
fastsatt av retten.”
(18) Jeg er kommet til at anken fører frem, og at A bør tilkjennes opprei sning med
300 000 kroner.
(19) Jeg ser først på spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag, og starter med noen
generelle påpekninger.
(20) Skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokst av a gir hjemmel for å pålegge den som har
”voldt skade på person” å betale en slik engangssum som retten finner rimelig til
erstatning (oppreisning) for tort og smerte eller annen krenking eller skade av ikke-
økonomisk karakter. Det siktes blant annet til fysi sk smerte, angst og psykiske lidelser,
plager og ulemper ellers, lengre sykehusopphold og hindring av normal livsutfoldelse,
jf. Ot.prp. nr. 20 (1991–1992) side 41. Grensen mot mØnerstatning er ikke helt skarp;
disse erstatningsformene kan gli noe over i hverandre, jf. Rt. 2005 side 289 avsnitt 49.
(21) Oppreisningsansvaret har tradisjonelt vært pøn alt motivert. Det har fremdeles en ideell
funksjon, som uttrykk for sterk samfunnsmessig misbilligelse av handlingen. I nyere
rettspraksis fremheves imidlertid først og fremst o ppreisningserstatningens betydning som
kompensasjon til offeret, jf. blant annet Rt. 1999 side 1363 (på side 1378–1379), Rt. 2005
side 289 avsnitt 42, Rt. 2006 side 61 avsnitt 17, Rt. 2009 side 140 avsnitt 39 og Rt. 2010
side 1537 avsnitt 19.
(22) Det stilles i loven krav om subjektiv skyld – den påstått ansvarlige må ha handlet
forsettlig eller grovt uaktsomt. Skyldkravet går på selve atferden; det er ikke et vilkår at
skylden dekker de skadefølgene som i sin tur begrun ner oppreisningskravet, jf. Rt. 1999
side 887 (på side 895), Rt. 2005 side 104 avsnitt 42, Rt. 2007 side 843 avsnitt 27 og
Rt. 2008 side 1360 avsnitt 17. Det er altså tilstrekkelig for ansvar at skadene var
påregnelige følger av den påstått ansvarliges handl emåte.
(23) Det er i saken spørsmål om skadeserstatningslo ven § 3-5 første ledd bokstav a gir
hjemmel for oppreisningserstatning der ansvaret i tilfelle må bygge på en unnlatelse.
Uttrykket ”voldt skade” leder i første omgang tanke n mot en aktiv handling. Men språklig
må det å ”volde” anses synonymt med å ”være årsak til” eller å ”forårsake” noe.
Uttrykket ”volde skade” i skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav a må derfor
oppfattes som en henvisning til det alminnelige erstatningsrettslige årsakskravet. Jeg viser
til Askeland, Norsk lovkommentar – skadeserstatningsloven, note 170, jf. note 7 (revidert
november 2010).
(24) ¯rsakskravet vil vanligvis være oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om
handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen har da vært en
nødvendig betingelse for skaden, jf. Rt. 1992 side 64. Ved unnlatelser vil spørsmålet være
om den påstått ansvarlige hadde mulighet til å avverge skaden. I uttrykket ”nødvendig
betingelse” ligger for øvrig den reservasjon at han dlingen eller unnlatelsen må ha vært så
vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Ved unnlatelser blir 5
ansvar etter mitt syn derfor først aktuelt der den påstått ansvarlige hadde en særskilt
oppfordring til å handle. Jeg viser til lignende synsmåter for så vidt gjelder det
strafferettslige årsaksbegrepet, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utgave ved
Matningsdal og Rieber-Mohn) side 138.
(25) Jeg går over til forholdene i vår sak, og tar da utgangspunkt i at lagmannsretten fant B
skyldig i overtredelse av straffeloven § 242 andre ledd, jf. § 243, ved at han forsettlig
unnlot å varsle helsepersonell om hendelsen som ledet til As hodeskade, selv om han
”kunne ha innsett muligheita for at manglande varsling kunne leia til at den krenkte fekk
monalege kropps- eller helseskadar”, jf. straffeloven § 43. Jeg viser videre til følgende fra
lagmannsrettens straffutmålingspremisser:
”Etter lagmannsretten sitt syn har den tiltalte gjort seg skuldig i ein alvorleg
omsorgssvikt som leidde til tragiske følgjer for ba rnet som no er psykisk
utviklingshemma og med utsikt til ei mykje avgrensa livutfalding. Her må det
framhevast at den tiltalte gjennom ti dagar og til trass for at han sjølv kunne sjå at
barnet vart stadig verre, let vera å opplysa noko om fallet. Sjølv etter at det var avdekka
gjennom MR/CT-funn at barnet hadde fått ein skade i hovudet og han fekk spørsmål,
held han attende opplysninga. Han tala usant om opphavet til blåmerket og kom sjølv
etter ei tid med teorien om at oppkastet som guten hadde, kunne skuldast at barnet
hadde fått i seg honning som var gått ut på dato kort tid før barnet kasta opp første
gongen.
Dersom den tiltalte straks hadde handla slik omsorgsplikta tilsa, ville barnet kunna
kome frå hendinga utan varige skadar. Dersom den tiltalte hadde kome med
opplysninga i tida før skadane vart klarlagt på sju kehuset, opplyste den medisinsk
sakkunnige at det ikkje er usannsynleg at skadeomfanget ville ha vorte mindre
omfattande. Den tiltalte valde å setja eigne omsyn fram for omsynet til det fem månader
gamle barnet, trass i at han kjende til at barnet hadde fått eit slag mot hovudet og såg
sjukdomsutviklinga hjå barnet.
Den tiltalte bortforklara blåmerket som elles kunne gjeve både mor til barnet og
helsepersonell, ei oppmoding til å undersøkja barne t nøyare.”
(26) B hadde det altså i sin makt å avverge, eller i det minste sterkt begrense, de fatale
hjerneskadene hos A. Han hadde også en uvanlig sterk oppfordring til å gjøre dette, noe
som avspeiler seg i domfellelsen etter straffeloven § 242 andre ledd, jf. § 243: Det var B
selv som mistet A i betonggulvet med hodet først. I ngen andre kjente til at guttens tilstand
kunne settes i forbindelse med fallet. Han hadde omsorgen for sønnen da dette hendte.
Han var dessuten også etter barneloven § 30 tredje ledd forpliktet til å handle slik at
guttens helse ikke ble utsatt for skade eller fare. B er meget sterkt å bebreide. Jeg finner
det åpenbart at det foreligger ansvarsgrunnlag. Oppreisningserstatning skal da tilkjennes.
(27) Dette bringer meg over til erstatningsutmålingen. Begge parter har gitt uttrykk for at de
tidligere retters domsgrunner gir Høyesterett tilst rekkelig grunnlag for å fastsette
oppreisningen, jf. tvisteloven § 30-3 og § 29-23 fjerde ledd. Jeg er enig i dette.
(28) Skadeserstatningsloven § 3-5 legger opp til at oppreisningserstatningen skal utmåles på
individuell og skjønnsmessig basis. Det legges i re ttspraksis blant annet vekt på
handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse
av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger. Det vil ut fra
forholdene i den enkelte sak kunne variere hvilke momenter som kommer i forgrunnen. 6
(29) På noen områder er det utviklet veiledende normer for oppreisningsnivået: For etterlatte
etter drap er denne 200 000 kroner, jf. Rt. 2010 side 1203 avsnitt 49. Ved voldtekt til
samleie, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, er den
veiledende normen 150 000 kroner, jf. Høyesteretts dom 19. mai 2011 HR-2011-01016-
A, (sak nr. 2011/415) avsnitt 19. Vår sak gjelder en helt annen type rettskrenkelse. Men
erstatningsnivået etablert ved disse veiledende normene er likevel ikke uten interesse. Det
er heller ikke uten betydning at de helt nylig er høynet. Også ellers er oppreisningsnivået
justert noe oppover de seneste årene, blant annet fordi kompensasjonshensynet –
betoningen av virkningene for offeret – er tillagt større vekt, slik jeg var inne på
innledningsvis.
(30) A har vært utsatt for en meget grov omsorgssvikt. Som følge av farens handlemåte er han
avskåret fra en normal oppvekst og utvikling, og påført massive, invalidiserende og
uopprettelige skader. Jeg har ikke funnet noen sammenlignbar sak fra Høyesteretts
praksis, med så store skader på et lite barn. Jeg er ikke i tvil om at
oppreisningserstatningen må settes forholdsvis høyt . Ikke bare skadene og farens
handlemåte tilsier dette. Nivået bør også avspeile barns behov for beskyttelse mot
vanskjøtsel og forsømmelig behandling. Jeg viser ti l Barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 1,
nærmere omtalt i Barnekomiteens General Comment No. 13 (2011) (GC-2011-13-CRC),
jf. også artikkel 3 og 4.
(31) Jeg er etter dette blitt stående ved at oppreisningserstatningen passende kan settes til
300 000 kroner. I tillegg kommer eventuelle forsinkelsesrenter fra forfall til betaling
skjer.
(32) Begge parter har hatt fri saksførsel for Høyes terett, og det er innvilget fritak for
rettsgebyr. Ankende part har lagt ned påstand om sakskostnader til fordel for det
offentlige. Saken har reist enkelte prinsipielle spørsmål, og ankemotparten sa seg allerede
i tilsvaret enig i at lagmannsrettens dom var feil med hensyn til oppreisningskravet. Jeg er
ut fra dette kommet til at kostnadsansvar ikke bør ilegges, jf. tvisteloven § 20-2
tredje ledd.
(33) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. B dømmes til å betale 300 000 – trehundretusen – kroner i oppreisning til A innen
2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen, med tillegg av renter etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punkt um fra forfall til betaling skjer.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke. 7
(34) Kst. dommer Akerlie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(35) Dommer Møse: Likeså.
(36) Dommar Utgård: Det same.
(37) Dommer Skoghøy: Likeså.
(38) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. B dømmes til å betale 300 000 – trehundretusen – kroner i oppreisning til A innen
2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen, med tillegg av renter etter
forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punkt um fra forfall til betaling skjer.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.
Riktig utskrift bekreftes: