HR-2011-1309-A - Rt-2011-999 - UTV-2011-1111
| Instans: | Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-06-30 |
| Publisert: | HR-2011-01309-A - Rt-2011-999 - UTV-2011-1111 |
| Stikkord: | (Allseas-dommen II), Skatterett, Ligning |
| Sammendrag: | Saken gjelder gyldigheten av skatteligning for et sveitsisk rørleggingsselskap som utførte oppdrag på norsk kontinentalsokkel.
Virksomheten utløste skatteplikt til Norge etter petroleumsskatteloven. Det var på det rene at selskapets hovedkontor hadde hatt rekke funksjoner av betydning for rørleggingsoppdragene, for eksempel markedsføring, kontraktsforhandlinger og kontraktsslutninger. Spørsmålet i saken var om en andel av bruttoinntektene fra oppdragene derfor skulle tilordnes selskapets hovedkontor i Sveits, slik at skatteplikten til Norge bare omfattet den del av bruttoinntekten som kunne knyttes til det som rent fysisk skjedde på norsk sokkel. Skatteavtalen mellom Norge og Sveits omfatter ikke virksomhet på kontinentalsokkelen. Saken måtte derfor løses på grunnlag av intern norsk rett. Høyesterett fant at ordlyden i Petroleumsskatteloven (1975) § 1 jf. § 2 tilsa at hele vederlaget var skattepliktig. Denne forståelsen ble underbygget av uttalelser i forarbeider og rettspraksis. Selskapet hadde påberopt OECDs mønsteravtale for skatteavtaler, men Høyesterett fant at avtalen ikke her ga bidrag til forståelsen av Petroleumsskatteloven. |
| Saksgang: | Stavanger tingrett 05.02.2009 - Gulating lagmannsrett 27.10.2010 - Høyesterett HR-2011-01309-A (sak nr. 2011/15), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Allseas Marine Contractors S.A. (advokat Arvid Aage Skaar) mot Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker (advokat Morten Søvik) |
| Forfatter: | Falkanger, Utgård, Webster, Kst dommer Akerlie, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1999) §2-2, §2-3, §13-1, Petroleumsskatteloven (1975) §1, §2, Tvisteloven (2005) §20-2 |
(1) Dommer Falkanger: Saken gjelder gyldigheten av skatteligningen for det sveitsiske selskapet Allseas Marine Contractors S.A. (heretter AMC) for 1999 og 2000. Spørsmålet er om en andel av bruttoinntektene fra selskapets oppdrag på norsk sokkel skal tilordnes hovedkontoret i Sveits, og derved holdes utenfor norsk beskatning etter petroleumsskatteloven.
(2) AMC er sammen med flere andre selskaper eid av morselskapet Allseas Group S.A. Samlet utgjør disse selskapene den såkalte Allseas-gruppen, som tilbyr tjenester vedrørende legging av olje- og gassrør til havs. AMC står for selve rørleggingen. Til bruk for dette leier AMC inn spesialfartøy fra andre selskaper i konsernet.
(3) I 1999 hadde AMC to oppdrag på norsk kontinentalsokkel, ett for Phillips Petroleum Company Norway og ett for Statoil ASA. I 2000 hadde selskapet fire oppdrag for Statoil. AMCs samlede virksomhet på norsk sokkel utgjorde 203,5 dager i 1999 og 177,9 dager i 2000.
(4) I selvangivelsene til norske ligningsmyndigheter for 1999 og 2000 oppga AMC bruttoinntekter på henholdsvis 530 824 650 og 512 712 644 kroner. AMC la til grunn at fradrag for faste utgifter – bortsett fra avskrivinger på utstyr – skulle beregnes ved å multiplisere utgiftene med antallet operasjonsdager selskapet hadde på norsk sokkel delt på selskapets totale operasjonsdager i det aktuelle året. På dette grunnlag ble det gjort fradrag med henholdsvis 615 204 126 og 246 061 692 kroner. Det fremkom da et underskudd på 84 379 476 kroner for 1999 og et overskudd på 266 650 952 kroner for 2000.
(5) AMC hadde i årene 1999 og 2000 kjøpt inn ingeniør- og fabrikasjonsarbeider for henholdsvis 340 670 823 og 24 406 678 kroner fra andre selskaper for å utføre oppdragene på norsk sokkel. Vederlagene som AMC mottok fra Phillips og Statoil for disse tjenestene, ble holdt utenfor ligningene, hvilket ble akseptert av ligningsmyndighetene. Disse postene er ikke en del av denne saken, og de blir derfor ikke berørt i det følgende.
(6) Selskapet ble lignet i henhold til de oppgitte beløp. Etter at det i 2001 ble holdt bokettersyn i selskapet, fattet imidlertid ligningsmyndighetene 24. juni 2004 et endringsvedtak, hvoretter fradragene ble redusert. Endringsvedtaket ble begrunnet med at enkelte fradragsposter var ført to ganger, og at de faste utgiftene skulle ha vært beregnet ved å multiplisere utgiftene med antall operasjonsdager på norsk sokkel delt på årets 365 dager – den såkalte 365-dagers regelen.
(7) AMC påklaget vedtaket til overligningsnemnda for Sentralskattekontoret for utenlandssaker. I den forbindelse fremsatte AMC en tilleggsanførsel om at selskapets hovedkontor i Sveits måtte tilordnes deler av bruttoinntektene fra kontraktene. Det ble gjort gjeldende at bare vederlag for arbeid som rent fysisk ble utført på sokkelen, var underlagt skatteplikt i Norge.
(8) Ved overligningsnemndas vedtak av 25. mai 2007 ble klagen ikke tatt til følge.
(9) AMC tok ut søksmål for Stavanger tingrett om gyldigheten av ligningene for 1999 og 2000. Selskapet gjorde i søksmålet bare gjeldende den tilleggsanførsel som var fremsatt for overligningsnemnda.
(10) Tingretten avsa 5. februar 2009 dom med slik domsslutning:
”1. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker frifinnes.
2. Allseas Marine Contractors S.A. dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen å betale saksomkostninger til staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker med kr. 272.160,- – tohundreogsyttitotusenetthundreogseksti.”
(11) Etter tingrettens syn var bruttoinntektene i sin helhet skattepliktige etter petroleumsskatteloven.
(12) AMC anket dommen til Gulating lagmannsrett, som 27. oktober 2010 avsa dom med slik domsslutning:
”1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Allseas Marine Contractors S.A. 417 828 – firehundreogsyttentusenåttehundreogtjueåtte – kroner til Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.”
(13) Dommen ble avsagt under dissens. Et flertall på to dommere hadde samme syn som tingretten, mens et mindretall på én dommer mente at bruttoinntektene måtte fordeles på hovedkontoret og driftsstedet.
(14) AMC har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
(15) Det er fremlagt to skriftlige utenrettslige forklaringer for Høyesterett. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for tidligere instanser.
(16) Den ankende part - Allseas Marine Contractors S.A. - har i hovedsak anført:
(17) AMC har som et sveitsisk selskap i utgangspunktet ikke skatteplikt til Norge, men det er gjort unntak fra dette i petroleumsskatteloven, jf. § 1 jf. § 2 jf. skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b. Den delen av AMCs virksomhet som gjelder selve rørleggingen på norsk sokkel, omfattes av denne skatteplikten, idet denne ”drives her”, jf. skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b, og utføres av selskapets driftssted.
(18) Skatteplikten omfatter derimot ikke de inntektene som skriver seg fra selskapets hovedkontor i Sveits. En vesentlig del av de arbeidsoppgaver og den verdiskapningen som genererte bruttoinntektene, skjedde ved hovedkontoret. Dette gjaldt blant annet markedsføring, prekvalifisering hos oljeselskapene, kontraktsforhandlinger og kontraktsslutning. Markedsrisikoen lå også hos hovedkontoret.
(19) Petroleumsskatteloven må tolkes og anvendes i samsvar med det såkalte armlengdeprinsippet i OECDs mønsteravtale for skatteavtaler. Det innebærer at hovedkontoret og driftsstedet i Norge skal behandles som om de var to selvstendige og uavhengige rettssubjekter, og at inntektsfordelingen må fastsettes ut fra hva som ville ha vært tilfellet dersom oppdraget hadde blitt utført under disse forutsetningene, jf. skatteloven § 13-1. På en rekke andre områder av skatteretten brukes armlengdeprinsippet i forholdet mellom hovedkontor og faste driftssteder, og det er ingen grunn til at det ikke skal gjøres her, selv om AMCs virksomhet på sokkelen er et såkalt fingert fast driftssted. En slik ordning skaper nøytralitet mellom ulike former for organisering i internasjonale forhold. Den gir dessuten best symmetri med det prinsippet som rettspraksis har utviklet om at markedsrisikoen er driftstedet uvedkommende.
(20) Istedenfor å anvende armlengdeprinsippet, har lagmannsretten – i strid med lovens ordlyd og våre folkerettslige forpliktelser – i realiteten anvendt et tiltrekningsprinsipp.
(21) Tilordning av inntekt på henholdsvis hovedkontor og driftssted må skje ved en analyse av hvor de enkelte funksjoner utføres. En slik analyse viser at hovedkontoret ikke bare utøver støttefunksjoner, men tvert imot at hovedkontoret er prinsipalen. Realiteten er at hovedkontoret kjøper tjenester fra driftsstedet, og dette må reflekteres i den konkrete tilordningen. Særlig må det tas hensyn til at hovedkontoret sitter med markeds- og prosjekteringsrisikoen.
(22) En slik ordning vil ikke være vanskelig å praktisere for ligningsmyndighetene, og eventuelle vanskeligheter kan uansett ikke være avgjørende.
(23) Det finnes flere måter å gjennomføre armlengdeprinsippet på, men det mest korrekte vil være å beregne driftsstedets bruttoinntekt ved en såkalt kost-pluss-metode, dvs. at bruttoinntekten settes til kostnadene med et påslag for fortjeneste. Dette trenger imidlertid ikke Høyesterett å ta standpunkt til i den foreliggende sak.
(24) AMC har lagt ned slik påstand:
”1. Ligningen av Allseas Marine Contractors S.A. for 1999 og 2000 oppheves.
2. Allseas Marine Contractors S.A. tilkjennes sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.”
(25) Ankemotparten - staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker - har i hovedsak anført:
(26) AMCs skatteplikt etter petroleumsskatteloven § 1 jf. § 2 omfatter de kontraktsvederlag selskapet har mottatt fra Phillips og Statoil for rørleggingen på norsk sokkel. Vederlagene var knyttet til rørleggingen, og det er ikke grunnlag for å tilordne deler til hovedkontoret. Det understrekes i denne forbindelse at hovedkontoret og driftsstedet er en del av det samme selskap. I forhold til bruttoinntekten var rørleggingen den prinsipale virksomhet, mens hovedkontorets oppgaver hadde karakter av å være støttefunksjoner.
(27) Skatteplikten er altså ikke begrenset til et tenkt vederlag for det som fysisk foregikk på sokkelen; den omfatter det vederlag som ble gitt for hele oppdraget – også for de funksjoner som ble utøvet ved hovedkontoret i Sveits. En annen sak er at det kan gis fradrag for utgifter som hovedkontoret har hatt i forbindelse med oppdraget.
(28) Det foreligger ikke noen skatteavtale som regulerer AMCs skatteplikt for inntekt vunnet på norsk sokkel, og saken skal derfor avgjøres på grunnlag av intern norsk rett. OECDs mønsteravtale eller kommentarer til denne er da ikke relevante. Under enhver omstendighet kan det ikke trekkes slike slutninger fra disse dokumentene som AMC gjør.
(29) Den ordning som AMC argumenterer for, innebærer at ligningsmyndighetene må ta standpunkt til en rekke vanskelige og skjønnsmessige spørsmål. Ordningen vil derfor være problematisk å praktisere.
(30) Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.”
(31) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(32) Norge og Sveits har en skatteavtale fra 1987, men det fremgår av protokollen til avtalen at kontinentalsokkelen ikke er omfattet. Saken må derfor løses på grunnlag av intern norsk rett.
(33) AMC har ikke alminnelig skatteplikt til Norge, jf. skatteloven § 2-2. Selskapet har imidlertid skatteplikt etter petroleumsskatteloven § 1 jf. § 2. Spørsmålet er om skatteplikten etter disse bestemmelsene omfatter hele bruttoinntekten AMC mottok for oppdragene på sokkelen i 1999 og 2000, eller om deler av den må tilordnes hovedkontoret i Sveits. Jeg presiserer her at hovedkontoret og driftsstedet er deler av samme selskap – nemlig AMC. Jeg nevner også at AMC har fradragsrett for kostnader etter alminnelige regler, også for kostnader som påløp ved hovedkontoret.
(34) Petroleumsskatteloven § 1 første ledd bokstav a lyder slik:
”Denne lov gjelder skattlegging av undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske petroleumsforekomster og dertil knyttet virksomhet og arbeid, herunder rørledningstransport av utvunnet petroleum
a) i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen.”
(35) Det er på det rene at AMCs rørleggingsarbeider på norsk sokkel omfattes av formuleringen ”dertil knyttet virksomhet”.
(36) Paragraf 2 fastsetter at av inntekt som ”vinnes av slik virksomhet og arbeid som nevnt i § 1”, skal det svares skatt etter ”bestemmelsene i lovgivningen for øvrig om skatt av formue og inntekt”.
(37) Jeg finner det vanskelig å lese ordlyden i § 2 annerledes enn at hele den bruttoinntekt AMC innvant ved oppdragene for Phillips og Statoil – dvs. kontraktsvederlagene – omfattes av bestemmelsen. Vederlagene var betaling for selve rørleggingen, og ikke noe annet. Riktignok var rørleggingen avhengig av en rekke funksjoner som ble utført av hovedkontoret, for eksempel markedsføring, prekvalifisering hos oljeselskapene, kontraktsforhandlinger og kontraktsslutning. Men det var likevel selve rørleggingen Phillips og Statoil betalte for. Hovedkontorets oppgaver hadde – selv om de var omfattende – således karakter av å være støttefunksjoner for den ”virksomhet” som vederlagene var knyttet til.
(38) AMCs tolkning ville ha fått til dels vidtrekkende konsekvenser for petroleumsskattelovens nedslagsfelt. Dersom det hadde vært meningen fra lovgivers side å gi anvisning på en slik begrensning av loven, hadde det vært grunn til å forvente at dette hadde vært omtalt i dens forarbeider. Forarbeidene til petroleumsskatteloven berører imidlertid ikke spørsmålet.
(39) Derimot finnes det uttalelser i forarbeidene til petroleumsloven av 22. mars 1985 nr. 11 som taler mot en slik begrensning som AMCs tolkning innebærer. I Innst. O. nr. 33 (1984–85) om lov om petroleumsvirksomhet side 9 heter det:
”Geografisk gjelder loven for indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen. Dette utvides imidlertid noe av lovens saklige virkeområde. Komiteen vil bemerke at planlegging, styring og kontroll av virksomheten, bygging av innretninger og annen virksomhet med naturlig tilknytning til petroleumsvirksomheten på norsk sokkel omfattes av loven, selv om virksomheten foregår fra annet område enn det angitte geografiske virkeområde for loven.”
(40) Liknende uttalelser finnes i Ot.prp. nr. 43 (1995–96) Om lov om petroleumsvirksomhet side 9.
(41) Disse uttalelsene gjelder ikke beskatning, men de gir uttrykk for synspunkter av generell rekkevidde. Det kan utledes av dem at det som skjer på sokkelen, er ansett som den primære virksomhet i relasjon til norsk petroleumslovgivning – og at støttefunksjoner som utøves andre steder enn på sokkelen, omfattes av reglene for denne primære virksomheten. Uttalelsen gir således støtte for at skatteplikten ikke er begrenset til vederlag for virksomhet som fysisk foregår på norsk sokkel.
(42) Høyesterett har i en rekke saker behandlet spørsmål om beskatning av inntekter fra virksomhet på norsk sokkel, der hovedkontor i utlandet har utført omfattende støttefunksjoner. Høyesterett har da gjennomgående lagt til grunn eller forutsatt at hele bruttoinntekten er underlagt beskatning etter petroleumsskatteloven. Jeg viser til Rt. 1994 side 132 (Uncle John), Rt. 1995 side 455 (Safe Regalia), Rt. 1998 side 794 (BJ Services) og Rt. 2001 side 512 (Safe Service). Det var ikke i noen av disse sakene anført at deler av bruttoinntekten skulle tilordnes hovedkontoret. I saken Rt. 2002 side 718 (Heerema) anførte imidlertid den ankende part – et nederlandsk selskap som drev med løftevirksomhet til havs – at skatteplikten var begrenset til inntekten av de deler av virksomheten som rent fysisk foregikk på norsk sokkel. Etter å ha beskrevet hvordan selskapet gjennomførte oppdragene, fremholdt førstvoterende der følgende:
”Det fremgår av dette, sammenholdt med de faktiske forhold som er beskrevet innledningsvis, at hele virksomheten med gjennomføring av løfteoppdraget fra og med mobilisering står i nær funksjonell og tidsmessig sammenheng med løftefartøyets virksomhet på norsk sokkel - den virksomhet som etablerer det faste driftssted her. Mobilisering, demobilisering og transport, drift av taubåter og andre fartøy er hjelpeaktiviteter eller - om man vil - nødvendige deloppdrag for Heerema ved gjennomføringen av oppdraget på norsk sokkel. Spørsmålet er om disse deler av virksomheten likevel er unndratt norsk beskatningsmyndighet enten etter norsk skattelovgivning eller i henhold til skatteavtalen med Nederland.
Jeg finner det klart at norsk lovgivning ikke begrenser beskatningsmyndigheten til den del av virksomheten som fant sted på norsk sokkel slik at mobilisering, seiling til sokkelen og demobilisering faller utenfor. Etter petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1, jf. lov av 21. juni 1963 nr. 12 § 1 og skatteloven av 1911 § 15 [bokstav] c og § 23, er myndigheten begrenset til ’utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster og dertil knyttet virksomhet og arbeid’ på kontinentalsokkelen og tilgrensende havområder, men ikke utover midtlinjen i forhold til andre stater. Det kan ikke utledes av loven at ’dertil knyttet virksomhet’ må foregå innenfor lovens geografiske anvendelsesområde. Tvert imot anviser dette et tilknytningskrav, og ut fra norsk skatterettslig tankegang er det en fremmed tanke at inntekter og utgifter fra aktiviteter med slik tilknytning til skattepliktig virksomhet på sokkelen som det her er tale om, ikke skal tilordnes virksomheten.”
(43) Dommen kan vanskelig forstås på annen måte enn at hele bruttoinntekten er underlagt beskatning etter petroleumsskatteloven, og at det ikke er grunnlag for å tilordne deler av inntekten til hovedkontoret.
(44) Høyesterett har også flere ganger behandlet spørsmålet om selskaper som i perioder opererer på norsk sokkel, har fradragsrett for faste utgifter, jf. Rt. 1994 side 132 (Uncle John), Rt. 1995 side 455 (Safe Regalia), Rt. 1998 side 794 (BJ Services), Rt. 2002 side 718 (Heerema) og Rt. 2005 side 855 (AMC I). I Heerema-dommen oppsummerte førstvoterende rettstilstanden slik:
”Utgangspunktet er at fordelingen [av de faste utgiftene] skal skje etter 365-dagers regelen. Det innebærer at markedsrisikoen i skatteåret er det faste driftssted uvedkommende, og synes å måtte medføre at dette også gjelder uvirksomhet på grunn av andre forhold som ikke kan knyttes til oppdraget på driftsstedet, eksempelvis periodisk vedlikehold eller at fartøy med en rekke enkeltoppdrag over året i praksis vanskelig vil kunne være i inntektsbringende virksomhet til enhver tid.”
(45) AMC har i vår sak ikke angrepet 365-dagers regelen direkte, men det er klart at denne regelen i realiteten vil bli betydelig nøytralisert dersom de bruttoinntektene som skal beskattes etter petroleumsskatteloven, begrenses til de som kan knyttes til selve den fysiske virksomheten på sokkelen.
(46) Dersom AMC skulle gis medhold, ville det etter dette innebære en fravikelse av den rettsoppfatning som er fastlagt gjennom en rekke avgjørelser av Høyesterett. Det er det etter min mening ikke grunnlag for.
(47) Avslutningsvis nevner jeg at AMC har gjort gjeldende at OECDs mønsteravtale og kommentarene til denne underbygger selskapets krav. Det er i denne forbindelse vist til skatteloven § 13-1. Som nevnt gjelder ikke skatteavtalen mellom Sveits og Norge på kontinentalsokkelen. Saken gjelder derfor ikke tolkning av en skatteavtale, og mønsteravtalen får derved ikke direkte anvendelse. Det er klart at mønsteravtalen kan gi uttrykk for synspunkter med bred internasjonal tilslutning, og at den da vil kunne være relevant også ved fortolkningen av intern norsk rett. I vår sak kan jeg imidlertid ikke se at mønsteravtalen eller kommentarene til denne gir noe bidrag til forståelsen av petroleumsskatteloven § 2, jf. § 1. Det er da klart at heller ikke skatteloven § 13-1 får betydning. Jeg går derfor ikke nærmere inn på OECDs mønsteravtale her.
(48) Anken må etter dette forkastes.
(49) Staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for Høyesterett. Det er ikke grunnlag for å fravike hovedregelen her.
(50) Sakskostnader for Høyesterett er krevet med 388 438 kroner. Kravet tas til følge.
(51) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Allseas Marine Contractors S.A. til staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker 388 438 – trehundreogåttiåttetusenfirehundreogtrettiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.
(52) Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande, dommar Falkanger.
(53) Dommer Webster: Likeså.
(54) Kst. dommer Akerlie: Likeså.
(55) Dommer Skoghøy: Likeså.
(56) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Allseas Marine Contractors S.A. til staten v/Sentralskattekontoret for utenlandssaker 388 438 – trehundreogåttiåttetusenfirehundreogtrettiåtte – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.