HR-2011-1739-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-09-19 |
| Publisert: | HR-2011-01739-A - Rt-2011-1168 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder det økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerforhold. Hovedspørsmålet er om kvinnen har e t vederlagskrav mot mannen, basert på alminnelige berikelses- og restitusjonssynspunkter, og om det i tilfelle er urimelig å gjøre gjeldende en oppgjørsavtale som ik ke tar hensyn til dette kravet, jf. avtaleloven § 36. |
| Saksgang: | HR-2011-01739-A, (sak nr. 2011/93), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Terje Skåland – til prøve) mot B (advokat Gjermund Pekeberg – til prøve) |
| Forfatter: | Kallerud, Normann, Stabel |
| Lovhenvisninger: | avtaleloven § 36, ekteskapsloven § 65, kapsloven § 65, eigedomshøve § 10, formuesforhold § 25, ekteskapsloven § 73, ekteskapsloven § 46, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 19. september 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01739-A, (sak nr. 2011/93), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Terje Skåland – til prøve)
mot
B (advokat Gjermund Pekeberg – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder det økonomiske oppgjøret ved opphør av
samboerforhold. Hovedspørsmålet er om kvinnen har e t vederlagskrav mot mannen,
basert på alminnelige berikelses- og restitusjonssynspunkter, og om det i tilfelle er
urimelig å gjøre gjeldende en oppgjørsavtale som ik ke tar hensyn til dette kravet,
jf. avtaleloven § 36.
(2) A og B ble samboere i 1991, fra 1992 i A’ bolig i X, som han hadde overtatt på skiftet
med sin tidligere ektefelle. A og B har to felles barn, født i 1989 og 1992. Samboerskapet
opphørte i 2007. Partene inngikk da avtale om blant annet det økonomiske oppgjøret.
Denne innebar at A ga B et usikret lån på 200 000 kroner, for toppfinansiering av hennes
nye bolig. Lånet skulle ifølge avtalen ettergis ”nå r den økonomiske situasjon har bedret
seg” for A, under forutsetning av at ”forholdene mellom partene og etterlevelse av denne
avtale går bra”. Ved avtalen etterga A dessuten – uten forbehold – tidligere lån til B med i
alt 112 810 kroner. Det heter helt avslutningsvis i avtalen: 2
”Dette avslutter alle krav mellom partene ifm. samlivsbruddet. Det er intet mer å kreve
mellom partene.”
(3) A’ nettoformue utgjorde ved samlivsbruddet omkring fem millioner kroner, i all hovedsak
knyttet til boligen og egen næringsvirksomhet. Det er på det rene at mesteparten av
verdiene var kommet til under det 16 år lange samlivet med B.
(4) Ved stevning til Øvre Romerike tingrett i oktober 2009 reiste B sak mot A i anledning det
økonomiske oppgjøret. Hun gjorde gjeldende at avtal en fra 2007 måtte anses bortfalt,
eventuelt at den måtte settes til side etter avtaleloven §§ 33 og 36. Hun krevde vederlag
fra A, basert på at hun hadde bidratt til A’ formuesforøkelse. Ved tingrettens dom
22. april 2010 ble A frifunnet. Etter anke fra B avsa Eidsivating lagmannsrett
25. november 2010 dom med slik domsslutning:
”1. A betaler til B etter opphør av samboerforhold kr 387.190 –
trehundreogåttisjutusenetthundreognitti – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av denne dommen.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(5) Det var dissens i lagmannsretten. Flertallet kom til at oppgjørsavtalen fra 2007 måtte
settes til side for så vidt som den bestemte at det ikke var mer å kreve, ettersom B – slik
flertallet så det – hadde et vederlagskrav mot A på 500 000 kroner, hvorav 112 810 kroner
var gjort opp ved ettergivelse av gjeld. Mindretallet fant ikke grunnlag for å sette avtalen
om det økonomiske oppgjøret til side.
(6) A har anket lagmannsrettens dom – rettsanvendelsen – til Høyesterett. Ved Høyesteretts
ankeutvalgs beslutning 10. februar 2011 er anken tillatt fremmet. Partene har for
Høyesterett inngitt en felles redegjørelse for saks forholdet, til supplering av
lagmannsrettens dom. Saken står ellers i samme stilling som for de tidligere instanser.
Den er behandlet i sammenheng med sak 2011/205 (HR-2011-01740-A), som voteres
senere i dag.
(7) Ankende part – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(8) Det foreligger en gyldig og bindende avtale om det økonomiske oppgjøret. Det er ikke
grunnlag for lemping etter avtaleloven § 36.
(9) B ville ikke hatt krav på vederlag etter ulovfestede prinsipper. Formuesforøkelsen for A
mens samlivet bestod, gjaldt i all hovedsak boligen på X, som han eide allerede da
partene flyttet inn i 1992. A dekket selv alle utgifter knyttet til boligen, herunder renter og
avdrag. B bidro mest i hjemmet og ved omsorgen for barna. Men hun nøt samtidig godt
av fri bolig gjennom 16 år. Verdien av A’ næringsvirksomhet var frem til 2007 usikker,
og B medvirket ikke til verdiskapning i denne virksomheten på en måte som ville gjøre
det rimelig å tilkjenne henne et vederlag.
(10) At B eventuelt kunne ha krevd et vederlag i 2007, er uansett ikke avgjørende.
Oppgjørsavtalen kan bare settes til side så langt d et ville virke urimelig å gjøre den
gjeldende. B ble ikke presset eller lurt av A, hun søkte juridisk bistand før hun
undertegnet, og hun hadde på alle måter anledning til å vurdere avtalen og konsekvensene
av den. Avtalen tok utgangspunkt i ordningen som hadde vært praktisert under samlivet, 3
samtidig som den hadde Bs interesser for øyet; det ble ettergitt gjeld og ytt et usikret
topplån som gjorde det mulig for henne å kjøpe egen bolig. Differansen mellom avtalens
regulering og løsningen uten avtalen, er ikke så st or at denne alene kan begrunne
tilsidesettelse etter avtaleloven § 36.
(11) A har lagt ned slik påstand:
”1. A frifinnes.
2. B dømmes til å erstatte A sine saksomkostninge r for tingrett og lagmannsrett.
3. B dømmes til å erstatte saksomkostninger til d et offentlige for Høyesterett.”
(12) Ankemotparten – B – har i korte trekk gjort gjeldende:
(13) Avtalen om oppgjør fra 2007 må settes til side etter avtaleloven § 36, for så vidt som den
bestemmer at B ikke har mer å kreve.
(14) Da partene flyttet sammen i 1991, stod de økon omisk nokså likt. Gjennom samlivet har
de hatt sammenlignbare inntekter. I 2007 hadde A bygget opp en betydelig formue, ved
nedbetaling av boliglån, ved prisutviklingen på fast eiendom og ved næringsvirksomhet.
B sto tilbake med negativ nettoformue, og hadde gjeld til A. B brukte det aller meste av
sin inntekt under samlivet til familiens underhold. Hun tok seg i alle år av hjemmet og
barna. Hun var i lange perioder hjemmeværende eller i redusert stilling. A arbeidet mye.
Han hadde gjennom hele samlivet et betydelig reisefravær – i perioden 2004 til 2006 var
han borte mer enn halve året. Samlet sett frigjorde B både tid og ressurser for A, som han
i sin tur brukte til å bygge opp egen formue. Vilkårene for å tilkjenne B et vederlag, slik
disse følger av Høyesteretts praksis, var derfor ti l stede da samlivet opphørte i 2007.
Vederlag er rimelig, særlig hensett til familiesituasjonen, at bidraget var betydelig, at
samlivet varte i 16 år, og at store deler av verdiene ved den faste eiendommen var et
resultat av prisutviklingen og ikke av A’ innsats.
(15) Lagmannsretten tok med rette utgangspunkt i at B ville hatt krav på 500 000 kroner i
vederlag. Avtalen fra 2007 stilte henne derfor urimelig dårlig. Det var A som laget
utkastet til oppgjørsavtalen i 2007. B var i en pre sset situasjon: A var allerede etablert i et
nytt forhold, og B trengte lånet på 200 000 kroner for å kunne kjøpe egen bolig. Da
avtalen ble undertegnet var hun ikke kjent med at A’ næringsvirksomhet gikk med godt
overskudd i 2007.
(16) B har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. A erstatter B og det offentlige sakens omkostninger for alle instanser.”
(17) Jeg er kommet til at anken fører frem.
(18) Det er spørsmål om det økonomiske oppgjøret me llom B og A skal skje etter avtalen
mellom partene fra 2007, eller om det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende for så
vidt som den stenger for ytterligere krav fra B. Det er – slik jeg ser det – ingenting ved
avtaleinngåelsen som i seg selv og alene tilsier tilsidesettelse. Skal avtalen underkjennes,
må dette være fordi den har fått et urimelig innhold. 4
(19) Det er ikke tvilsomt at avtaleloven § 36 får anvendelse på avtaler om det økonomiske
oppgjøret ved opphør av samboerskap. Vi er på formu erettens område, og det gjelder – i
motsetning til for ekteskap – ikke andre lempingsregler. Det er samtidig på det rene at
oppgjørsavtaler mellom tidligere samboere har atski llige likhetstrekk med skifteavtaler
mellom ektefeller, blant annet når det gjelder gjenstanden for regulering, relasjonen
mellom partene, og omstendighetene omkring avtaleinngåelsen. Ved anvendelsen av
avtalelovens lempingsregel på dette området, kan det – etter mitt syn – derfor være
naturlig å se hen til praktiseringen av den ekteskapsrettslige lempingsregelen for
skifteavtaler i ekteskapsloven § 65. Men jeg vil samtidig understreke at inngåelse av
ekteskap etablerer et gjennomregulert formuesfellesskap mellom partene. Samboerskap
som sådan er uregulert. Med mindre partene avtaler noe annet, er det da de alminnelige
formuerettslige regler som får anvendelse for så vidt gjelder økonomiske forhold.
Utgangspunktene for rimelighetssensuren kan derfor bli ganske andre enn for
skifteavtaler ved opphør av ekteskap. Selv om ektes kapsloven § 65 er utformet etter
mønster fra avtaleloven § 36, bør det etter mitt sy n kreves noe større grad av urimelighet
for at en oppgjørsavtale mellom tidligere samboere skal settes til side som stridende mot
avtaleloven § 36, enn tilfellet er for lemping av skifteavtaler mellom ektefeller etter
ekteskapsloven § 65.
(20) Lemping er ikke kurant; listen ligger høyt. De t er alltid en risiko for at Øn av partene
mener å ha kommet uheldig ut, eller av andre grunner angrer seg. Denne muligheten må
de som hovedregel ta på kjøpet, slik at man kommer til en avslutning. En lempingspraksis
hvor også mer moderate urimeligheter medfører tilsi desettelse eller endring, kan lett lede
til usikkerhet knyttet til avtalte oppgjør, og gi e t forhøyet konfliktnivå i forbindelse med,
og etter, samlivsbruddet. Det er de klarere tilfeller av urimelighet man skal til livs, typisk
hvor det har skjedd en betydelig og ubegrunnet formuesoverføring. Avtaler der det kan
påvises at en part har utnyttet et skjevt styrkeforhold eller har opptrådt illojalt, står i en
særstilling. Oppgjørsavtaler som går ut på at hver av partene beholder sine eiendeler, vil
det på den andre siden, etter mitt syn, bare helt unntaksvis være aktuelt å sette til side. Se
til en viss sammenligning Rt. 2006 side 833 avsnitt 48.
(21) Spørsmålet i vår sak er om B ville hatt et ved erlagskrav mot A basert på alminnelige
berikelses- og restitusjonssynspunkter, og om det i tilfelle er urimelig å gjøre gjeldende
oppgjørsavtalens bestemmelse om endelig oppgjør, jf . avtaleloven § 36.
(22) Reglene om restitusjonskrav – privatrettslige krav som ikke bygger på avtale eller
rettstridig atferd – er ikke lovfestet. For så vidt gjelder slike krav ved opphør av
samboerskap, viser jeg i første rekke til Rt. 1984 side 497 og Rt. 2000 side 1089.
(23) I Rt. 1984 side 497 var det spørsmål om kvinne n skulle tilkjennes et vederlag for
innskudd av et mindre kontantbeløp og arbeidsinnsat s – begge deler knyttet til parets
felles bolig, som i sin helhet var eid av mannen. Om grunnlaget for et eventuelt
vederlagskrav, fremholdt førstvoterende:
”Når det gjelder vederlagskravet, har ankemotparten tatt utgangspunkt i lov om
hendelege eigedomshøve § 10 jfr. § 11. Jeg finner d et ikke naturlig at denne loven gis
anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Loven har et klart tingsrettslig siktepunkt.
Mellom samboere består det et livs- og interessefellesskap som strekker seg langt utover
eiendomsretten til de ting de anvender i fellesskap. Det er ikke unaturlig eller uvanlig at
den ene bistår den annen uten tanke på økonomisk ve derlag. At samboere arbeider 5
sammen er særlig naturlig når det gjelder ting, herunder bolig som de begge skal dra
nytte av, og da uten hensyn til hvem som eier den. Etter lov om ektefellers
formuesforhold § 25 annet ledd som regulerer det tilsvarende spørsmål for ekteskap
hvor det er særeie, er det et vilkår for vederlag at det dreier seg om en vesentlig
verdiøkning, og regelen er en ’kan-regel’.
Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for
vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på
rimelighetsbetraktninger.”
(24) Kravet førte i dette tilfellet ikke frem. For så vidt gjaldt kontantinnskuddet, viste
førstvoterende til at det var tale om et mindre bel øp på 13 000 kroner, at kvinnen selv
hadde bodd i boligen og slik sett hatt en viss nytte av investeringen, og at hun noe senere
hadde mottatt 10 000 kroner som en form for etteroppgjør fra mannen. Heller ikke
arbeidsinnsatsen ga grunnlag for vederlag. Innsatsen skjedde i parets felles interesse, og
”det er tvilsomt om det foreligger en berikelse, siden den ankende part må antas å ville ha
utført arbeidet selv, dersom han ikke hadde fått bi stand”.
(25) For vår sak er det sentrale i dommen fra 1984 uttalelsen om at det kan være rom for
vederlagskrav ”basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på
rimelighetsbetraktninger”. Denne uttalelsen er fulgt opp, og presisert, i Rt. 2000
side 1089:
”Partene har hatt forskjellige oppfatninger av hvorledes denne uttalelsen skal forstås og
rekkevidden av den. Etter min mening må uttalelsen forstås slik at berikelse og
rimelighet er kumulative vilkår. Vederlagskrav på dette grunnlag har sin parallell i
ekteskapsloven § 73 og den tidligere lov om ektefellers formuesforhold § 25 som
Høyesterett viste til i dommen.”
(26) Noe senere peker førstvoterende på at rettsset ningen som kan utledes av dommen fra
1984 ”har blitt forstått som uttrykk for en mer generell oppfatning om at det ved opphør
av samboerforhold er plass for vederlagskrav ut fra slike prinsipper”.
(27) Saken fra 2000 har noen særegne elementer, blant annet var det tale om vederlag på
dødsboskifte for en samboer uten arverett, og det g jorde seg – ut fra en spesiell
omsorgssituasjon – gjeldende helt uvanlig sterke rimelighetshensyn. Men det er
alminnelige restitusjonssynspunkter som trekkes frem i begrunnelsen, og jeg er enig i at
det er naturlig å oppfatte dommen som et prejudikat for at samboere, også ved oppgjøret
mellom partene, etter omstendighetene vil kunne kreve vederlag ut fra det man gjerne
omtaler som ”alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper”. En annen sak er at det
antakelig skal noe mindre til for at en samboer kan få tilkjent vederlag ved den andres død
enn ved oppgjør som følge av at samboerne flytter f ra hverandre.
(28) I dommene fra 1984 og 2000 er ekteskapsrettens vederlagsregel nevnt som en ”parallell”
til vederlagskrav basert på berikelses- og restitusjonssynspunkter. Det er naturligvis
mange likhetstrekk, men de ulovfestede reglene om vederlagskrav for samboere står
likevel på egne ben når det gjelder begrunnelse, vilkår og virkninger.
(29) Det er ut fra Høyesteretts praksis et grunnvil kår for vederlag at den ene samboeren under
samlivet har tilført den andre en betydelig økonomisk fordel, i form av berikelse eller
besparelse. Denne økonomiske fordelen vil også være bestemmende for det maksimale
omfanget av vederlagskravet. 6
(30) Det er for Høyesterett argumentert for at man ved fastsettelsen av den økonomiske
fordelen skal ta utgangspunkt i et evneprinsipp: Hver av partene forutsettes i tilfelle å
bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekning utover denne andelen
anses, etter en slik tilnærming, som en økonomisk f ordel for den andre. Det er vist til
Sverdrup, Vederlagskrav i samboerforhold, Tidsskrift for Familierett, arverett og
barnevernrettslige spørsmål 2003 side 249 flg., på side 265–268. Denne tenkningen
kunne, etter mitt syn, kanskje være aktuell for ektefeller, som har en gjensidig
underholdsplikt blant annet ut fra økonomisk evne. En slik underholdsplikt foreligger
derimot ikke for samboere, og jeg viker for min del tilbake for å bygge på et evneprinsipp
for samboere ut fra rene rimelighetsbetraktninger. Det er tvert imot naturlig å ta
utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne, slik at
det først blir aktuelt å snakke om en økonomisk for del for den ene dersom den andre
betaler mer enn sin halvdel.
(31) At den ene samboeren har fått en betydelig berikelse eller besparelse som følge av bidrag
fra den andre, er ikke tilstrekkelig til å begrunne et restitusjonskrav. Tvert imot vil man –
i mangel på avtale – måtte bygge på at samboere yter til livsfellesskapet uten at det blir
spørsmål om å jevne ut eventuelle mellomværende når samboerskapet en gang tar slutt,
ved samlivsbrudd eller ved død. Jeg viser til Lødru p og Sverdrup, Familieretten (6.
utgave) side 349, som fremhever at det ”ligger i livsfelleskapets natur at det bare
unntaksvis kan bli tale om å få tilbake noe av det som en samboer har tilført den andre
under samlivet”. Ikke bare selve livsfellesskapet tilsier at det gjennomgående ikke foretas
et etteroppgjør: Det byr vanligvis på nokså store p raktiske og bevismessige vansker å
rekonstruere partenes innsats gjennom samlivet, øko nomisk og på annen måte. En
vidtrekkende adgang til å kreve vederlag ville dessuten virke konflikt- og prosesskapende.
(32) I tillegg til grunnvilkåret om at den ene samboeren må ha tilført en betydelig økonomisk
fordel til den andre, gjelder den begrensning at vederlag bare tilkjennes dersom – og så
langt – også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av
vederlag. Her vil det totale bildet av partenes øko nomiske anliggender under samlivet
være utgangspunktet. En rekke forhold vil være av betydning ved rimelighetsvurderingen,
blant annet partenes forutsetninger, bidragets art og omfang, samlivets varighet og
partenes økonomiske stilling.
(33) Jeg går da over til forholdene i vår sak.
(34) Anken er begrenset til rettsanvendelsen. For så vidt gjelder bevisbedømmelsen og det
faktiske grunnlaget for avgjørelsen, siterer jeg fø lgende fra lagmannsrettens dom –
flertallet:
”Flertallet finner det … tilstrekkelig sannsynliggjort at B hadde hovedansvaret for
hjemmet og barna under hele samboerforholdet, både da hun var hjemmeværende, og
senere, jf. A’ store reisefravær, og at hun brukte det alt vesentlige av sin inntekt til å
dekke familiens forbruksutgifter. At partene fra 2005 til bruddet i 2007 delte
forbruksutgiftene likt, endrer ikke det totale bildet.
Gjennom sin innsats frigjorde B tid og kapital for A til å investere i bolig og
næringsvirksomhet, slik at han kunne bygge seg opp en formue som i mai 2007 var på
rundt 5 millioner kroner når man regner med bolig, aksjer, fordringer m m. B hadde på
sin side gjeld til A da samboerforholdet opphørte. Selv om det ikke var noen stor
forskjell på partenes samlede inntekter under samboerforholdet, oppsto det altså en
markert økonomisk skjevhet mellom samboerne som ikk e kan forklares på annen måte 7
enn at B bidro med mer enn sin del. Hun utsatte også studier og karriere for familiens
skyld og fikk ikke etablert seg i boligmarkedet.
Flertallet finner at A’ formuesøkning ikke ville væ rt mulig uten Bs innsats. A fikk under
samboerforholdet betalt ned sin boliggjeld, han fikk gjennomført omfattende arbeider
på eiendommen og bygd opp egen næringsvirksomhet. Det ville han – selv med noe
skattefri inntekt – ikke ha klart dersom han gjennom hele samlivet hadde delt alle
forbruksutgiftene likt, slik han hevder. Det er ikke holdepunkter for at den økonomiske
skjevheten skyldes sløsing fra Bs side.”
(35) Jeg forstår lagmannsretten slik at den først o g fremst knytter Bs bidrag til det forhold at A
har kunnet disponere sin inntekt slik at han fikk betale renter og avdrag på boliglånet, og
at hun dessuten gjorde det mulig for ham å bruke tid på å bygge opp egen
næringsvirksomhet. Med hensyn til boligen antar jeg at det har hatt avgjørende betydning
at denne var henimot fullt ut belånt da partene flyttet sammen, og at gjelden – omkring
850 000 kroner – ble nedbetalt under samlivet. Lagmannsretten har formentlig sett det
slik at B, ved å dekke mer enn halvdelen av de løpe nde forbruksutgiftene, har gjort det
mulig for A å nedbetale boliglånet.
(36) Noen uttrykkelig angivelse av fordelens økonom iske verdi gir ikke lagmannsretten. Men
jeg leser dommen slik at retten med utgangspunkt i mer sjablonmessige beregningsmåter
har funnet at hennes bidrag samlet sett må verdsettes til om lag 500 000 kroner. Dette er i
første rekke konkret bevisbedømmelse, som jeg ikke har noen foranledning til å fravike.
(37) Jeg forutsetter ut fra sammenhengen at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til den
verdistigningen på den faste eiendommen som må tilskrives alminnelig markeds- og
prisutvikling. Boligen var ved bruddet i 2007 antakelig verd omkring tre ganger så mye
som i 1992, om det ses bort fra påkostninger.
(38) Jeg er oppmerksom på at man i relasjon til vederlagsregelen i ekteskapsloven § 73 ser ut
til å ha valgt den løsning at den ytre ramme for ve derlaget er den samlede verdiøkningen,
herunder inflasjonsgevinst og samfunnsskapt verdistigning, jf. Rt. 2003 side 1127. Jeg
viser også til Rt. 2006 side 833, som gjaldt ekteskapsloven § 46 om lemping av ektepakt.
Forståelsen av ekteskapsloven § 73 må ses i lys av formuesordningen mellom ektefeller
for øvrig, herunder hovedregelen om likedeling av f elleseiemidler. Men den
ekteskapsrettslige løsningen kan, etter mitt syn, i kke generelt overføres til vederlagskrav
på ulovfestet grunnlag ved opphør av samboerskap. B åde opphavet og rammen for slike
krav ligger i at den ene samboeren skal kompenseres for å ha tilført den andre en
økonomisk fordel, i form av berikelse eller besparelse. Restitusjonskravet kan da ikke
overstige det som er tilført den ene samboeren fra den andre. Jeg viser til Frantzen,
Vederlagskrav etter ekteskapsloven – særlig om utmåling, Tidsskrift for Familierett,
arverett og barnevernrettslige spørsmål 2006 side 8 9 flg., på side 94. Jeg lar det stå åpent
om det kan tenkes unntak.
(39) Jeg er uten videre enig med lagmannsretten i at et bidrag fra B på 500 000 kroner må
anses som en vesentlig økonomisk fordel for A.
(40) Spørsmålet blir etter dette om, og eventuelt i hvilken utstrekning, rimelighetshensyn
samlet sett krever at dette kompenseres. Det som særlig har betydning her er at samlivet
varte i 16 år, og at B gjennom disse årene investerte det meste av sin tid og økonomi på
familien. Hun bidro derved til oppbygging av A’ formue, mens hun selv ble stående
tilbake uten nevneverdige midler da samlivet opphør te i 2007. En hel del av 8
formuesforøkelsen skyldes sterk prisutviklingen på fast eiendom siden 1992, en utvikling
som B ikke får noen del i. Det må samtidig tas hensyn til verdien det hadde for B å kunne
bo i A’ hus i 16 år uten å ha egne kostnader knyttet til selve eiendommen.
(41) Med utgangspunkt i lagmannsrettens bevisvurdering legger jeg til grunn at B ved
samlivets opphør hadde kunnet gjøre gjeldende et ve derlagskrav mot A. Etter
omstendighetene tar jeg ikke stilling til den nøyak tige utmålingen – men antar at kravet i
hvert fall ikke hadde oversteget 200 000 kroner.
(42) Jeg vender da tilbake til spørsmålet om oppgjø rsavtalen fra 2007 må settes til side så langt
den bestemmer at B ikke kan kreve ytterligere fra A.
(43) Etter avtalen fikk B ettergitt gjeld med 112 810 kroner, og A ga henne et usikret topplån
på 200 000 kroner, med åpning for ettergivelse på nærmere – ikke helt klare – vilkår.
Lånet gjorde det mulig for B å etablere seg i egen bolig etter samlivsbruddet. Med
utgangspunkt i det jeg tidligere har sagt om terskelen for lemping av avtaler om det
økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerskap, fin ner jeg det klart at det ikke er rom
for lemping. B har derfor ikke ytterligere krav mot A. Jeg legger til at løsningen etter mitt
syn måtte ha blitt den samme selv om man hadde kommet til at Bs vederlagskrav var så
høyt som 500 000 kroner.
(44) Anken har ført frem. I betraktning av at saken har reist spørsmål av prinsipielt tilsnitt på
et område hvor Høyesteretts praksis gir sparsom vei ledning, er jeg blitt stående ved at
sakskostnader ikke bør tilkjennes for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd
bokstav a.
(45) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. A frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(46) Dommer Falkanger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(47) Dommer Kallerud: Likeså.
(48) Dommer Normann: Likeså.
(49) Dommer Stabel: Likeså. 9
(50) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. A frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: