HR-2011-1743-A
Utseende
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-09-20 |
| Publisert: | HR-2011-01743-A - Rt-2011-1180 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder hvorvidt ankende part i forhold til sine søsken kan kreve å få overta ansvaret som leder av en siidaandel, samt rein og reinmerke tilhørende dødsboet etter foreldrene. |
| Saksgang: | HR-2011-01743-A, (sak nr. 2011/51), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Anny Vigdis Sara (advokat Per A. Amundsen – til prøve) mot Kari Solveig Sara Berit Alette Sara Andresen Kirsten Ragnhild Sara Petter Nilsen Sara Marie Ingeborg Turi Thor Henrik Sara (advokat Bjørn Tore Steffensen – til prøve) |
| Forfatter: | Matheson, Bull, Endresen |
| Lovhenvisninger: | reindrift § 4, reindriftsloven § 15, skifteloven § 61, rettshjelploven § 18 |
NORGES HØYESTERETT
Den 20. september 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01743-A, (sak nr. 2011/51), sivil sak, anke over dom,
Anny Vigdis Sara (advokat Per A. Amundsen – til prøve)
mot
Kari Solveig Sara
Berit Alette Sara Andresen
Kirsten Ragnhild Sara
Petter Nilsen Sara
Marie Ingeborg Turi
Thor Henrik Sara (advokat Bjørn Tore Steffensen – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matheson: Saken gjelder hvorvidt ankende part i forhold til sine søsken kan
kreve å få overta ansvaret som leder av en siidaandel, samt rein og reinmerke tilhørende
dødsboet etter foreldrene.
(2) Ankende part, Anny Vigdis Sara, er datter av Marit Alette Sara og Nils Persen Sara. Hun
er født i 1954, og er det sjette barnet i en søsken flokk på ni.
(3) Marit Alette Sara og Nils Persen Sara var reindriftsutøvere i distrikt 14 SpierttanjÆrga i
Finnmark, og registrert som innehavere av såkalt driftsenhet etter den tidligere lov 9. juni
1978 nr. 49 om reindrift § 4 annet ledd. Nils Persen Sara døde i 2001. Marit Alette Sara
overtok da boet – og dermed også driftsenheten – i uskifte. 2
(4) Marit Alette Sara døde i 2006. Det ble åpnet of fentlig skifte i boet i 2008. Som jeg senere
skal komme tilbake til, var 1978-lovens ordning med driftsenheter i reindriftsnæringen på
dette tidspunktet blitt endret til en ordning med såkalte siidaandeler etter nyreindriftslov
av 15. juni 2007 nr. 40 § 10, jf. § 11. Det er enighet om at det er ordningen etter 2007-
loven – i kraft fra 1. juli 2007 – som gjelder for nærværende sak.
(5) Under skiftebehandlingen fremsatte noen av loddeierne tilbud om å overta siidaandelen
og reinflokken mot betaling. Anny Vigdis Sara gjorde imidlertid krav på å få utlagt
andelen til seg. Også Per Alf Nilsen Sara – som er den yngste blant søsknene – gjorde
krav på andelen, men aksepterte å stå tilbake for Anny Vigdis’ eventuelle bedre rett.
(6) Tingretten satte 3. november 2008 felles frist for begge til å fremme sine krav i søksmåls
former. Indre Finnmark tingrett avsa senere, den 17. desember 2009, dom med slik
domsslutning i søksmålet fra Anny Vigdis Sara:
”Kari Solveig Sara, Berit Alette Sara Andresen, Kirsten Ragnhild Sara, Petter Nilsen
Sara, Marie Ingeborg Turi og Thor Henrik Sara frifinnes mot at reinsdyrene etter
Marit Alette Sara deles likt mellom arvingene.”
(7) Sakskostnader ble ikke tilkjent ankemotpartene.
(8) Ankemotpartene ble også frifunnet og tilkjent sakskostnader i søksmålet Per Alf Nilsen
Sara hadde anlagt mot dem.
(9) Avgjørelsen ble anket til Hålogaland lagmannsre tt som 21. oktober 2010 avsa dom med
slik domsslutning for så vidt gjaldt anken fra Anny Vigdis Sara:
”3. Anny Vigdis Saras anke forkastes.
4. Anny Vigdis Sara betaler til ankemotpartene 76.165 –
syttisekstusenetthundreogsekstifem – kroner i saksomkostninger for
lagmannsrett og tingrett innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.”
(10) Også Per Alf Nilsen Saras anke ble forkastet og sakskostnader tilkjent ankemotpartene.
(11) Anny Vigdis Sara har anket den delen av lagmannsrettens dom som gjelder hennes krav,
til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevi sbedømmelse, rettsanvendelse og
saksbehandling. Høyesteretts ankeutvalg tillot ved beslutning 4. mars 2011 anken over
rettsanvendelsen fremmet. For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet. For Per Alf Nilsen
Sara er avgjørelsen rettskraftig.
(12) Det ble for tingretten innhentet sakkyndig utredning om tradisjoner for generasjonsskifte i
samisk reindrift. Det er for Høyesterett foretatt b evisopptak av et vitne for å belyse
spørsmålet ytterligere. Saken står for øvrig i en n oe annen stilling for Høyesterett enn for
lagmannsretten idet enkelte av Anny Vigdis Saras anførsler er blitt justert.
(13) Den ankende part, Anny Vigdis Sara, har i det vesentlige anført:
(14) Anny Vigdis Sara har rett til å overta som siidaandelsleder etter reindriftsloven § 15
fjerde ledd. Bestemmelsen gir en bestemt krets av personer slik rett. Anny Vigdis Sara er
den eneste av søsknene som fortsatt krever å få ove rta ledervervet etter foreldrene. Hun er
derfor den som må få lederansvaret overført til seg . Hun er i forhold til ankemotpartene 3
dessuten den eneste som oppfyller de kvalifikasjonskrav loven oppstiller for å kunne være
leder.
(15) For det tilfellet at flere av søsknene likevel skulle ha rett til å overta andelen, følger det av
samisk sedvane at Anny Vigdis Sara – som flyttet hjem til foreldrene i 1989 og siden har
bistått dem i reindriften og under alderdommen – er den som har best prioritet.
(16) Skifteloven § 61 kommer uansett ikke til anvendelse ettersom ansvar som leder av
siidaandel ikke er en ”eiendel” i lovens forstand. Bestemmelsen kan heller ikke anvendes
da den gir en loddeier rett til å kreve eiendelen solgt; en rett som ville komme i konflikt
med den rett de øvrige har til å overta siidaandele n etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd.
Reindriftslovens regel på dette punktet må derfor ha rang av lex specialis i forhold til
skifteloven § 61.
(17) For det tilfellet at skifteloven likevel skulle komme til anvendelse, innebærer Anny
Vigdis Saras situasjon at hun har krav på å få siidaandelen og reinflokken utlagt til seg
etter bestemmelsen i § 61 annet ledd, og i tilknytning til reinflokken også morens
reinmerke.
(18) Anny Vigdis Sara har nedlagt slik påstand:
”1. Anny Vigdis Sara får overta lederansvaret for siidaandelen etter sin avdøde
mor Marit Alette Sara, subsidiært etter takst.
2. Under skiftet av Marit Alette Saras dødsbo, får Anny Vigdis Sara utlagt på
seg, Marit Alette Saras reinflokk og reinmerke til skiftetakst.
3. Petter Nilsen Sara, Kirsten Ragnhild Sara, Berit Alette Sara Andresen, Thor
Henrik Sara, Kari Solveig Sara og Marie Ingeborg Turi – dømmes en for alle,
alle for en – å betale Anny Vigdis Saras sine saksomkostninger for Indre
Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett og saksomkostninger til
offentlige for Norges Høyesterett.”
(19) Ankemotpartene, Kari Solveig Sara mfl., har i det vesentlige anført:
(20) Reindriftsloven § 15 fjerde ledd danner ikke noe selvstendig grunnlag for å avgjøre hvem
som har best rett til å overta ansvaret som leder for siidaandelen. Lovgivers mening har
bare vært å angi kretsen av personer som kan være berettiget til å overta, ikke prioriteten
mellom dem.
(21) Bestemmelsen kan heller ikke forstås slik at den som krever å få overta andelen må gis
rett til det så lenge noen andre ikke har fremsatt tilsvarende krav.
(22) Det er dessuten ikke riktig at Anny Vigdis Sara – i motsetning til sine søsken – er den
eneste som oppfyller lovens kvalifikasjonskrav for å kunne overta ansvaret som leder.
(23) Det foreligger ingen sedvane for generasjonsskifte i samisk reindrift som har slik klarhet
og fasthet at den må gå foran skiftelovens regler. Anny Vigdis Sara er uansett ikke i en
situasjon som gjør at hun kan påberope seg noen sli k sedvane.
(24) Ansvaret som leder av siidaandel er en eiendel som på et skifte reguleres av
bestemmelsene i skifteloven § 61. Naturalutleggsregelen i § 61 annet ledd er en snever 4
unntaksregel. Anny Vigdis Sara kan, i sin situasjon, ikke vise til slike gode grunner som
bestemmelsen krever for å få lederansvaret utlagt til seg.
(25) Fraværet av gode grunner gjør at hun heller ik ke kan kreve naturalutlegg for reinflokken
og reinmerket.
(26) Kari Solveig Sara mfl. har nedlagt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Anny Vigdis Sara dømmes til å betale Thor Henri k Sara, Kari Solveig Sara,
Berit Alette Sara Andresen, Kirsten Ragnhild Sara, Petter Nilsen Sara og
Marie Ingeborg Turis saksomkostninger for Indre Finnmark tingrett og
Hålogland lagmannsrett og saksomkostninger for det offentlige for Norges
Høyesterett.”
(27) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
(28) Jeg ser først på enkelte grunntrekk ved ordnin gen med siidaer og siidaandeler i
reindriftsnæringen.
(29) Som allerede nevnt, avløser siidaandelene ette r 2007-loven § 10 de tidligere
driftsenhetene etter 1978-loven § 4. I den sistnevnte bestemmelsen het det at ”(f)or å
begynne som selvstendig næringsdrivende i reindrift i reinbeiteområde kreves det
samtykke fra områdestyret gjennom registrering av driftsenhet”. Samtykkekravet innebar
at reindriftsnæringen bygget på en konsesjonsordning. Loven definerte en driftsenhet som
”en reinhjord som eies og drives av Øn ansvarlig leder, eller av ektefellene i fellesskap når
de begge eier rein i eget merke i hjorden”. Kravet om ansvarlig leder var nødvendig for at
det ikke skulle være tvil om hvem som var den ansvarlige for overholdelse av lovens
ulike krav.
(30) Ordningen med driftsenheter hadde imidlertid flere svakheter. Betegnelsen hadde
dessuten en negativ klang hos mange reindriftssamer, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007)
side 25. Gjennom 2007-loven ville man i større grad overlate til næringen selv – i praksis
den såkalte siidaen – å regulere tilgangen på nye reindriftsutøvere fr emfor at det
offentlige skulle forestå dette gjennom en konsesjonsordning. I NOU 2001: 35 Forslag til
endringer i reindriftsloven side 91–92 heter det at betegnelsen siida etter reindriftssamisk
forståelse forutsetter at det eksisterer en reinflokk, at reinflokken holdes samlet og det
foregår aktiv gjeting/vokting, og at det i alminnelighet deltar en eller flere
reindriftsfamilier med sine rein i fellesskapet. En siida er etter dette først og fremst et
arbeidsfellesskap. Men den er også et sentralt grunnlag for tradisjonell bruk av
reinbeiteområdene. I 2007-loven § 51 er en siida etter dette definert som en gruppe av
reineiere som utøver reindrift i fellesskap på best emte arealer.
(31) Loven innfører også begrepet siidaandel og definerer dette som en familiegruppe eller
enkeltperson som er del av en siida, og som driver reindrift under ledelse av en person
eller av ektefeller eller samboere i fellesskap, jf. § 10 første ledd. Ordningen med
siidaandeler innenfor siidaen har sammenheng med at lovgiver fant det nødvendig
”fortsatt å ha en enhet med en ansvarlig leder for på en klar måte å kunne forankre
driftsansvar i forhold til andre reineiere, myndigheter og øvrige samfunnsinteresser”,
jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 38. 5
(32) En driftsenhet som ved lovens ikrafttredelse var registrert hos områdestyret, anses som
siidaandel etter 2007-loven, jf. § 11 første ledd. Den som ved ikrafttredelsen var
innehaver av driftsenheten, anses som ansvarlig leder av vedkommende siidaandel. Dette
er bakgrunnen for at driftsenheten som Marit Alette Sara satt i uskifte med, på skiftet nå
skal behandles som siidaandel.
(33) Ansvarlig leder av en siidaandel har flere beføyelser. Vedkommende representerer som
nevnt andelen overfor andre reineiere i siidaen og overfor myndighetene, samt forestår
driften av andelen. I dette ligger også mulighet for å søke ulike typer offentlige tilskudd
til reindriften, jf. blant annet forskrift for Reindriftens Utviklingsfond av 21. juni 2011
nr. 616 og Forskrift om tilskudd til siidaandeler og tamreinlag, fastsatt av Landbruks- og
matdepartementet 21. juni 2011 med hjemmel i Stortingets vedtak om reindriftsoppgjør
for 2011–2012.
(34) Lederen bestemmer dessuten hvem som får eie rein i andelen og i tilfellet hvor mange,
jf. § 10 annet ledd. Lederen kan også bestemme at det skal etableres en sideordnet
rekrutteringsandel knyttet til siidaandelen, jf. § 12 første ledd. Ettersom det er et vilkår for
å eie rein at reinen inngår i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel, jf. § 9 annet
ledd, gir ansvaret som leder av siidaandel myndighet til å påvirke tilgangen til næringen.
(35) Adgangen til å opprette sideordnet rekrutteringsandel etter § 12 gir lederen mulighet for å
legge til rette for et smidig generasjonsskifte, se også Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 25.
Lederen kan også gå mer direkte til verks, og overføre ansvaret som leder etter § 15 første
ledd til et barn, et barnebarn eller en annen person som fyller lovens vilkår.
(36) Arvelater har i vår sak ikke opprettet noen sideordnet rekrutteringsandel eller gjort andre
disposisjoner for overføring av ansvaret som leder. Spørsmålet blir da om Anny Vigdis
Sara, i forhold til sine søsken, har krav på å få o verta ansvaret som leder av siidaandelen
etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd. I bestemmelsen heter det:
”Dersom lederen av en siidaandel dør uten at det er truffet beslutning som nevnt i første
ledd, har et barn, et barnebarn eller en annen slektning som oppfyller vilkårene i § 9
første ledd for å eie rein i andelen, rett til å ov erta ansvaret for siidaandelen med mindre
gjenlevende ektefelle eller samboer overtar ansvaret etter reglene i § 14. Annet ledd
gjelder tilsvarende.”
(37) Her slås det altså fast at personer innenfor en nærmere angitt krets har rett til å overta som
leder av siidaandelen der avdøde ikke har truffet a nnen beslutning. Bestemmelsen i § 9
første og annet ledd som det er vist til, inneholde r kvalifikasjonskravene for å kunne
overta som leder. Jeg kommer senere tilbake til dette.
(38) Ordlyden i fjerde ledd gir ingen anvisning på hvordan situasjonen skal løses der flere
fyller vilkårene for å kunne ha rett til å overta. Dette har heller ikke vært lovgivers
mening. Jeg viser til uttalelsen i NOU 2001: 35 side 146 hvor det heter:
”Bestemmelsen innebærer at andre reineiere i siidaen må respektere en overføring av
en siidaandel ved død. Lederansvaret for siidaandel en kan imidlertid ikke overtas av
hvem som helst, bare av kretsen av personer som nevnt i § 4-9 første ledd.
Bestemmelsen regulerer ikke det nærmere forhold mellom de som fyller vilkårene for
overtagelse. Forholdet mellom dem må løses etter de alminnelige regler i skifteloven av
21. februar 1930 og arveloven av 3. mars 1972 nr. 5.” 6
(39) Disse synspunktene er videreført i proposisjonen, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 57,
hvor det blant annet uttales:
”Det er i tråd med utvalgets forslag ikke lagt føri nger i loven med hensyn til hvem i den
berettigede krets som skal kunne overta. Slike føri nger vil fort kunne komme i konflikt
med det som er sedvanlig og spørsmålet må eventuelt løses etter de alminnelige regler i
skifteloven og arveloven.”
(40) Det fremgår her at siktemålet med bestemmelsen i § 15 fjerde ledd er å angi kretsen av de
personer som, i forhold til andre reineiere i siidaen, vil kunne være berettiget til å overta
ansvaret som leder av andelen. Ledere av andre siidaandeler må dermed respektere at
ansvaret som leder for andelen går over til noen i den personkretsen som etter loven er
berettiget til å overta.
(41) Videre er det uttrykkelig sagt at bestemmelsen ikke løser spørsmålet om hvem av flere
berettigede som skal kunne overta lederansvaret. Det heter her at konflikt om dette må
løses etter skiftelovens og arvelovens alminnelige regler. Det er etter dette ikke tvilsomt
at bestemmelsen i reindriftsloven § 15 her ikke har noen forrang som spesiallov – lex
specialis – i forhold til hva som ellers måtte følg e av skiftelovens og arvelovens
bestemmelser.
(42) Anny Vigdis Sara har anført at hennes krav på å få overført lederansvaret til seg likevel
kan forankres i § 15 fjerde ledd, ettersom hun er den eneste av søsknene som har fremsatt
et direkte krav om dette. Anførselen kan ikke føre frem. Jeg viser her til det jeg allerede
har sagt om at bestemmelsen ikke regulerer rettsforholdet mellom flere berettigede. Det
krav Anny Vigdis har fremsatt løser derfor ikke hen nes rett i forhold til ankemotpartene.
(43) Jeg finner det klart at søsknene gjennom sine disposisjoner ikke har oppgitt den rett de
måtte ha etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd. En loddeier som vil bestride et krav som er
fremsatt i skiftetvist, må normalt kunne nøye seg m ed å gjøre gjeldende innsigelser mot
kravet. For å avverge at den som har fremsatt et krav skal vinne frem, kreves altså ikke at
loddeieren gjør et konkurrerende krav gjeldende gje nnom motsøksmål. Ankemotpartene
har for øvrig ikke på noen måte forholdt seg slik a t de kan sies å ha fraskrevet seg en rett.
De kan heller ikke med rimelighet oppfattes slik at de ikke hadde interesse for
lederansvaret eller for hvem som burde overta dette.
(44) Anny Vigdis Sara har også anført at hun har kr av på å få lederansvaret overført til seg
ettersom hun er den eneste som oppfyller lovens kvalifikasjonskrav for ansvar som leder.
Heller ikke denne anførselen kan føre frem. Lagmann sretten har funnet det klart at det
ikke er ført bevis for at det faktisk bare er hun s om fyller kvalifikasjonskravene. Det er
vist til at alle søsknene vokste opp i reindriften, og at flere av dem har vært gift med
aktive utøvere og/eller selv har vært aktive i næri ngen. Avgjørelsen beror på en vurdering
Høyesterett ikke har grunnlag for å sette til side innenfor anketillatelsen.
(45) Jeg ser etter dette på spørsmålet om eventuell sedvane for generasjonsskifte i samisk
reindrift kan gi Anny Vigdis Sara krav på å få ansvaret som leder av siidaandelen overført
til seg.
(46) Det følger av det jeg allerede har referert fr a forarbeidene, at lovgiver bevisst har veket
tilbake for å gi regler om hvem som skal overta lederansvaret der arvingene ikke er enige. 7
Det er både i utvalgsutredningen og i proposisjonen vist til at slike regler vil kunne
komme i konflikt med det som har vært praksis eller sedvanlig i samiske miljøer,
jf. NOU 2001: 35 side 146 og Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 57.
(47) Lovgivers reservasjon gir et varsel om at mulige sedvaner i samisk reindrift kan ha
betydning for rettsforholdene under et generasjonsskifte. Om samiske sedvaners
eventuelle betydning ved anvendelsen av norske lovbestemmelser, vises til Grunnloven
§ 110a og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater art. 8.
(48) Tingretten kom på bakgrunn av den sakkyndige utredningen til at det er sedvane for at det
barn som har blitt boende i samme hushold som sine foreldre, har rett til å få overta
foreldrenes reinsdyr, reinmerke og produksjonsutstyr – i tillegg til selve retten til å drive
reindrift innenfor den siidaen foreldrene tilhørte. Videre kom tingretten til at denne
sedvanen måtte gå foran bestemmelsen i skifteloven § 61. Tingretten konkluderte
imidlertid med at Anny Vigdis Sara ikke kunne påberope seg sedvanen ettersom hun
hadde for svak tilknytning til den daglige reindriften.
(49) Lagmannsretten kom for sin del til at det ikke var grunnlag for å fastslå at det er noen
sedvane for generasjonsskifte i samisk reindrift som har tilstrekkelig fasthet og
innholdsmessig klarhet til at den i dag går foran skifteloven § 61.
(50) Anny Vigdis Sara har under henvisning til Jon Aarseth Meløys forklaring i bevisopptak
for Høyesterett, gjort gjeldende at lagmannsrettens vurdering av den rettslige situasjonen
er feil. I Meløys forklaring heter det blant annet:
”Meløy har forklart at rettsoppfatningen rundt gene rasjonsskifte er at den som bor
hjemme og som driver med reindrift skal overta driftsenheten/siidaandelen etter
foreldrene. Dette oppfattes som en sedvane. I følge Meløy er det fremdeles slik at den
som bor alene igjen i foreldrenes hushold som regel overtar driftsenheten/siidaandelen.
Men det er ingen klare regler for hvordan dette skjer, og avgjørelsen bygger på flere
subjektive vurderingsmomenter. Gutter stiller vanligvis sterkere enn jenter. Det er
dessuten en forutsetning at den som skal overta har kompetanse til dette. Et annet
moment som vektlegges er at den som overtar har barn som kan videreføre driften. Det
er derfor ingen automatikk i at den gjenværende overtar. Vedkommende må ha
tilknytning til reindrift. At vedkommende bor i samme hushold som foreldrene og har
gjort dette lenge, er også et moment av betydning. Meløy kjenner til Mikkel Nils Saras
utredning om sedvaner i tilknytning til generasjonsskifte, og støtter denne fremstilling.”
(51) Det synes for meg at det som fremkommer i forklaringen ikke kan endre lagmannsrettens
bedømmelse av at den tradisjon som er påberopt mang ler den nødvendige fasthet og
klarhet. Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta endelig stilling til dette.
(52) Etter min oppfatning vil en eventuell sedvanerettslig fortrinnsrett for hjemmeboende barn
først og fremst vært aktuell for barn som har inngå tt i et arbeidsfelleskap med foreldrene i
den daglige reindriften, og hvor ressursene er tappet i forbindelse med at de øvrige barn
har etablert seg med egne hushold. Tradisjonen har dels tatt sikte på å sikre foreldrene,
dels på å sikre det av barna som ble boende sammen med foreldrene. Jeg kan, ut fra det de
underliggende retter har lagt til grunn om Anny Vigdis Saras situasjon, ikke se at hun
kunne ha påberopt seg noen prioritert rett overfor sine søsken på bakgrunn av sedvane.
Hun flyttet i 1989 som 35-åring hjem til foreldrene og var frem til begge var døde 17 år
senere, i fullt arbeid i ledende stilling i reindriftsforvaltningen. Tingretten har lagt til
grunn at avstanden på nærmere 15 mil mellom Karasjok og SpierttanjÆrga der reinen 8
befant seg, gir begrenset mulighet til å delta i den daglige reindriften i siidaen, særlig for
en som er engasjert i annet full tids arbeid. Ut over administrative gjøremål i forbindelse
med reindriften som Anny Vigdis har hatt særlig kompetanse til, har tingretten kommet til
at hun ikke har utført mer praktisk arbeid enn det andre personer med rein i siidaandelen
har bidratt med. Ifølge lagmannsrettens dom har hun deltatt ”i mindre grad” i praktisk
reindrift. Hun hadde dessuten allerede ved morens bortgang flere rein enn sine søstre.
(53) Jeg går nå over til å drøfte hvorvidt skifteloven § 61 kan anvendes på skiftet av
lederansvaret.
(54) Anny Vigdis Sara har for Høyesterett gjort gje ldende at dette ansvaret ikke er noen
”eiendel” i § 61’s forstand, og at bestemmelsen derfor ikke kan anvendes i nærværende
sak. Jeg er ikke enig i dette.
(55) Begrepet ”eiendel” i skifteloven § 61 er et vidt begrep. Det vil omfatte alle aktivaposter i
et bo. Selv om ansvaret som leder av en siidaandel har et uensartet innhold, representerer
de fullmakter lederen har i forbindelse med driften av andelen – og muligheten til å søke
offentlig støtte til dette – et aktivum og en verdi for rettighetshaveren og dermed en
eiendel i lovens forstand. I NOU 2001: 35 side 98 er det i så måte uttalt at de tidligere
driftsenhetene ”blir i seg selv en verdi”. Tilsvarende fremgår også av bevisopptaket for
Høyesterett av Jon Aarseth Meløy. Det heter der at ”driftsenheten/siidaandelen har en
pengeverdi, dette fordi den er tilknyttet tilskuddsordninger, rovdyrerstatning og
innløsning. Han utelukker derfor ikke at den kan ha salgsverdi”. Dette samsvarer med det
faktum at noen av loddeierne, som allerede nevnt, har fremsatt bud for å kunne overta
siidaandelen på skiftet.
(56) Jeg nevner også at lovgiver, ved å gi anvisning i forarbeidene på skiftelovens regler til
løsning av forholdet mellom flere berettigede etter reindriftsloven § 15 fjerde ledd, må ha
ansett siidaandelen for å representere en ”eiendel” i lovens forstand. Under enhver
omstendighet må forarbeidsuttalelsen forstås slik at lovgivers mening i det minste har
vært at skiftelovens regler skal komme tilsvarende til anvendelse. I et slikt lys blir
spørsmålet om siidaandelen utgjør en ”eiendel” ikke avgjørende for resultatet.
(57) Jeg finner det etter dette klart at uenigheten mellom partene må løses etter bestemmelsen i
skifteloven § 61.
(58) Anny Vigdis Sara har for det tilfellet at skifteloven kommer til anvendelse, gjort
gjeldende at hun har krav på å få lederansvaret for siidaandelen utlagt til seg etter
bestemmelsen i § 61 annet ledd annet punktum. I bestemmelsen heter det:
”Er det uenighet om en loddeier skal få utlagt bestemte eiendeler, kan de bare legges ut
til han dersom gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de
andre loddeiere til å sette seg mot det.”
(59) Det følger av Rt. 2009 side 1512 avsnitt 36 at bestemmelsen er en unntaksregel som skal
brukes med varsomhet. I avsnittet uttales det:
”Loven åpner ikke for noen rimelighetsvurdering av hvem som skal få naturalutlegg
eller noen alminnelig interesseavveining - den som krever naturalutlegg må godtgjøre
vesentlig mer enn interesseovervekt for å vinne frem. Og jo sterkere grunner de øvrige
loddeiere har for å motsette seg naturalutlegg, desto mer velbegrunnet må kravet om
naturalutlegg være.” 9
(60) Videre heter det i avsnitt 37 at annen rettspraksis bekrefter at det er tale om en relativt
snever unntaksregel.
(61) Med utgangspunkt i det tingretten – med lagmannsrettens tilslutning – har funnet bevist
om Anny Vigdis Saras begrensede tilknytning til den daglige reindriften i siidaandelen,
kan jeg ikke se at de krav som etter rettspraksis stilles for å kunne ha gode grunner, taler
for å legge lederansvaret ut til henne.
(62) De øvrige loddeierne har også tilknytning til reindriften, og flere av dem har barn og
barnebarn som i følge lagmannsrettens dom vil kunne bli godkjent som ledere av
siidaandel. Ankemotpartene har derfor rimelig grunn til å motsette seg hennes krav om
naturalutlegg.
(63) Jeg nevner her at det av lagmannsrettens dom også fremgår at Anny Vigdis Sara tar sikte
på å fortsette i annen heltidsstilling, og at hun, hvis hun vinner frem, vil overlate det
praktiske arbeidet med reindriften til andre. Det er ikke fremkommet noe for Høyesterett
om at denne situasjonen er endret.
(64) Jeg kan etter dette ikke se at vilkårene for at Anny Vigdis Sara skal kunne kreve
lederansvaret for siidaandelen utlagt til seg etter skifteloven § 61 annet ledd, er oppfylt.
(65) Anny Vigdis Sara har også fremsatt krav om at foreldrenes reinflokk utlegges til henne
etter § 61 annet ledd og – i tilknytning til dette – også morens reinmerke. Ut fra det jeg
tidligere har lagt til grunn med hensyn til hennes arbeidsmessige tilknytning til den
daglige reindriften, holdt opp mot de øvrige loddei ernes tilknytning, finner jeg det ikke
tvilsomt at hun heller ikke kan gis medhold på dette punkt.
(66) Anken har etter dette ikke ført frem. Avgjørel sen har ikke voldt tvil. Anny Vigdis Sara
skal etter hovedregelen da idømmes sakens kostnader også for Høyesterett. Begge parter
er imidlertid innvilget fri sakførsel for Høyestere tt etter rettshjelploven § 18 ettersom
saken har prinsipiell interesse. Jeg finner etter dette at sakskostnader ikke bør idømmes
for denne instans.
(67) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke. 10
(68) Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(69) Dommer Falkanger: Likeså.
(70) Dommer Endresen: Likeså.
(71) Dommer Gjølstad: Likeså.
(72) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.
Riktig utskrift bekreftes: