HR-2011-1805-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-09-27 |
| Publisert: | HR-2011-01805-A - Rt-2011-1238 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder utmåling av erstatning for tap av forsørger – nærmere bestemt om sparing til fremtidig forbruk kan anses som forsørgelse. |
| Saksgang: | HR-2011-01805-A, (sak nr. 2011/361), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Lars Edvard Landsverk – til prøve) mot Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Ole Andresen) |
| Forfatter: | Webster, Matheson, Kallerud, Stabel, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | skadeserstatningsloven § 3-4, pasientskadeloven § 4 |
NORGES HØYESTERETT
Den 27. september 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01805-A, (sak nr. 2011/361), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Lars Edvard Landsverk – til prøve)
mot
Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Ole Andresen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder utmåling av erstatning for tap av forsørger – nærmere
bestemt om sparing til fremtidig forbruk kan anses som forsørgelse.
(2) As ektefelle, B, falt kvelden 5. juli 2004 i vannet fra en gummibåt med påhengsmotor og
ble påført hodeskader. Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral – AMK – mottok etter
kort tid varsel om hendelsen, og B ble fraktet med legeskyssbåt til X. Båten var ikke
bemannet med lege. Fra X ble han fraktet i ambulanse med lege til sykehuset hvor han
døde samme kveld. B etterlot seg ektefellen og to voksne særkullsbarn.
(3) A fremmet krav mot Norsk pasientskadeerstatning som 27. januar 2006 fattet vedtak om
at de etterlatte etter B hadde krav på erstatning. Begrunnelsen var at Bs dødsfall mest
sannsynlig skyldtes svikt i AMK-sentralens vurdering, og at det burde ha vært sendt et
legehelikopter til ulykkesstedet. Den 14. april 2008 ble det fattet vedtak om erstatningens
størrelse. I beregningen av forsørgertapet ble det lagt til grunn en fordeling av
særforbruket med 65 prosent på avdøde og 35 prosent på gjenlevende ektefelle.
Bakgrunnen for denne fordelingen var at B hadde spart et betydelig beløp årlig som ble
lagt til hans særforbruk. Erstatningsperioden – tapsperioden – ble satt til fem og et halvt
år, fra dødsfallet og ut 2009. 2
(4) A mente hun var tilkjent for liten erstatning for forsørgertap og påklaget vedtaket. Hun
anførte at det var lagt til grunn for kort tapsperi ode, og at tapet av ektefellens sparing,
som var sparing til pensjonstiden, skulle vært tatt i betraktning ved fastsettelsen av
forsørgertapet. Pasientskadenemnda stadfestet 1. ok tober 2009 Norsk
pasientskadeerstatnings vedtak.
(5) A brakte vedtaket inn for Salten tingrett ved stevning 29. januar 2010. Hun opprettholdt
de samme innsigelsene mot vedtaket som for Pasientskadenemnda. Tingretten avsa dom
19. mai 2010 med slik domsslutning:
”1. Staten ved Pasientskadenemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(6) A anket til Hålogaland lagmannsrett og fastholdt de samme to anførslene som for
tingretten. Lagmannsretten avsa dom 13. desember 2010 med slik domsslutning:
”1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsretten.”
(7) A har anket til Høyesterett over lagmannsretten s rettsanvendelse og bevisvurdering i
tilknytning til anførselen om at sparing for pensjo nsformål må betraktes som forsørgelse.
Det er ikke anket over lagmannsrettens fastsettelse av tapsperiodens lengde. For øvrig står
saken i samme stilling som for lagmannsretten.
(8) Den ankende part – A – har i korte trekk gjort gjeldende:
(9) Den ankende part er enig i at formuesoppbygging normalt ikke omfattes av
forsørgertapserstatningen etter skadeserstatningslo ven § 3-4. Sparing til forbruk kan
imidlertid ikke ses som formuesoppbygging, men må vurderes på samme måte som andre
kostnader som er nødvendig for å opprettholde den t ilvante levestandard. Rt. 1998
side 639 viser at utgangspunktet om at skadevolder ikke skal bidra til formuesoppbygging
ikke lenger står like sterkt. Man må se på formålet med sparingen. Pensjonssparing er
sparing til fremtidig forbruk – altså sparing som skal benyttets til senere forsørgelse. Da
må den manglende sparingen omfattes av forsørgertap et.
(10) Det må anses bevist at ektefellene sparte for å sikre sin alderdom. At pengene ikke ble satt
inn i en pensjonsforsikring eller lignende produkt kan ikke være avgjørende. As
forklaring om formålet må legges til grunn.
(11) Konsekvensbetraktninger tilsier at pensjonssparing bør vernes som forsørgelse. En høy
levestandard på dødsfallstidspunktet ville blitt de kket gjennom forsørgertapserstatningen.
Hvis man i stedet holder en nøktern levestandard fo r å prioritere fremtiden, blir man
straffet ved utmålingen av forsørgertapet. Dette er en uheldig og urimelig løsning – særlig
tatt i betraktning at det generelt oppfordres til pensjonssparing.
(12) Forutsatt at pensjonssparing er vernet som forsørgertap, kan ikke tapsbegrensningsplikten
i skadeserstatningsloven § 3-4 medføre innskrenknin ger i utmålingen. A er i full jobb og
kan ikke forventes å skaffe seg høyere inntekt. Hel e den tapte sparingen bør derfor tas i 3
betraktning, og ektefellenes særforbruk bør settes til 50 prosent hver ved beregningen av
forsørgertapet.
(13) A har nedlagt følgende påstand:
”1. Staten v/Pasientskadenemnda betaler erstatning til A fastsatt etter rettens
skjønn.
2. Staten v/Pasientskadenemnda betaler As saksomkostninger for tingretten,
lagmannsretten og Høyesterett.”
(14) Ankemotparten – Staten v/Pasientskadenemnda – har i korte trekk anført:
(15) Den erstatningen A har fått utbetalt gir henne full kompensasjon for tap av forsørger.
Sparing til pensjonsalderen er – på samme måte som all annen kapitaloppbygging – ikke
vernet som forsørgertap. Rt. 1998 side 639 er et un ntak som er begrunnet ut fra behovet
for å opprettholde tilvant levestandard i tapsperioden. Begrunnelsen kan ikke overføres til
den foreliggende saken. Avgjørelsen er dessuten kri tisert i teorien. Det er ingen grunn til å
utvide forsørgertapserstatningen ytterligere og pål egge skadevoldere å bidra til
skadelidtes kapitaloppbygging.
(16) Ekteparet B og As sparing skiller seg ikke fra andre former for sparing. Det er ikke
rettslig grunnlag for å oppstille en særregel for sparing til forbruk i pensjonsalderen.
Konsekvensen av at A skulle få medhold ville bli at all kapitaloppbygging som skulle gå
til senere forbruk, måtte tas i betraktning ved utmåling av forsørgertapet. Det fremgår av
en rekke rettskilder at det ikke har vært hensikten.
(17) A er bare berettiget til å få dekket forsørger tapet frem til 2009. Etter dette må hun venne
seg til en nedgang i levestandard. Skulle hun få medhold i anførselen om at det skal tas
hensyn til sparing til forbruk også etter 2009, vil det innebære at hun får dekket
forsørgertap etter utløpet av den fastsatte tapsper ioden. En slik løsning harmonerer ikke
med forutsetningen om at voksne friske mennesker skal forsørge seg selv og prinsippet
om at tapsutmålingen skal begrenses til en omstillingsperiode. Sparing til forbruk
innenfor tapsperioden kan tenkes å være dekket av forsørgertapet hvis det er nødvendig
for å opprettholde den tilvante levestandard, men ikke sparing til forbruk som skal finne
sted etter at tapsperioden er over.
(18) Subsidiært, hvis Høyesterett legger til grunn at det skal tas hensyn til sparingen, har A
uansett ikke bevist at hun vil få et forsørgertap n år hun blir pensjonist. For det første er
det ikke bevist at de oppsparte beløpene ville blit t brukt til forsørgelse for ekteparet som
pensjonister. For det andre hadde begge ektefellene statspensjoner som ville vært
tilstrekkelig til forsørgelse. For det tredje har A faktisk brukt de pengene som var
oppspart til andre formål enn forsørgelse, nemlig t il oppussing av bolig og hytte – noe
som må ses som forbruk til økt levestandard – altså ikke forbruk til opprettholdelse av
tilvant levestandard.
(19) Staten v/Pasientskadenemnda har nedlagt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Staten v/Pasientskadenemnda tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.” 4
(20) Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(21) Innledningsvis nevner jeg at domstolene kan prøve Pasientskadenemndas vedtak fullt ut,
jf. Rt. 2006 side 1217.
(22) Før jeg går inn på de rettslige spørsmålene, v il jeg peke på enkelte faktiske forhold. B var
psykolog og hadde etablert seg som selvstendig næringsdrivende på slutten av nittitallet.
Han hadde en brutto årsinntekt på cirka 1 150 000 kroner da han døde snaut 55 år gammel
i 2004. A var da 53 år og hadde en årsinntekt på cirka 350 000 kroner. I årene før
dødsfallet hadde ektefellene årvis spart i snitt 27 5 000 kroner. Av dette sto B for cirka
225 000 kroner. Ektefellene var gjeldfrie og hadde, da B døde, blant annet hus,
fritidseiendom, seilbåt, bil og 1,6 millioner kroner på bankkonti.
(23) Etter dødsfallet har A skiftet med Bs to særku llsbarn. Hun har overtatt blant annet huset
og fritidseiendommen på skiftet. Hun har lønn og ul ike pensjons- og trygdeytelser som
innebar at hun i 2009 hadde en samlet brutto inntekt på nærmere 500 000 kroner.
(24) I Pasientskadenemndas vedtak ble det lagt til grunn at Bs årlige sparing utgjorde 200 000
kroner, altså noe lavere enn det reelle gjennomsnittlige sparebeløpet i årene før dødsfallet.
Dette beløpet ble lagt til hans særforbruk og er år saken til at Bs særforbruk ble satt til
65 prosent i beregningen av forsørgertapserstatningen til A. Det er videre lagt til grunn at
ektefellenes faste utgifter utgjorde 85 000 kroner i året. Tapsperioden ble – som nevnt –
satt til fem og et halvt år. Det økonomiske forsørg ertap ble på denne bakgrunn beregnet til
553 000 kroner. I tillegg ble det ytt erstatning for ikke-økonomisk forsørgertap og
gravferdsutgifter.
(25) Jeg går så over til de rettslige spørsmålene. Det følger av pasientskadeloven § 4 at
tapsutmåling i denne saken er regulert av skadeserstatningsloven og alminnelige
erstatningsrettslige regler. Skadeserstatningsloven § 3-4 har regler for utmåling av
forsørgertap. De relevante delene av bestemmelsens første og annet ledd lyder:
”Erstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilko mmer den eller de etterlatte som
avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. (…)
Erstatning for tap av forsørger fastsettes under he nsyn til forsørgingens omfang og den
etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging.”
(26) Forsørgertapet er altså det tapet etterlatte l ider som følge av bortfall av forsørgelse. Annet
tap kan ikke kreves erstattet etter denne bestemmelsen. Dette medfører blant annet at den
etterlattes økonomiske tap som følge av dødsfallet kan være høyere enn det som kan
tilkjennes i forsørgertapserstatning. I Rt. 1998 si de 639 på side 645 er forsørgertapet
ytterligere presisert:
”Den forsørgede har krav på erstatning av sitt full e forsørgertap slik at vedkommende
kan opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er resultatet av avdødes
forsørging, se Rt. 1950 side 573.”
(27) Av ordlyden i § 3-4 følger det at det også ska l legges vekt på den etterlattes mulighet til
selvforsørgelse. Dette henger sammen med lovgiverne s forutsetning om at voksne friske
mennesker er i stand til å forsørge seg selv, jf. I nnstilling fra ErstatningslovkomitØen 1971
side 58 og NOU 1994: 20 Personskadeerstatning side 55. På denne bakgrunn bygger
praksis på at det vanligvis skal være en omstillingsperiode hvor etterlatte får dekket sitt 5
fulle forsørgertap, mens det etter periodens utløp forutsettes at etterlatte er selvforsørget,
jf. NOU 1994: 20 side 56. Som nevnt satte Pasientskadenemnda denne
omstillingsperioden – eller tapsperioden – til fem og et halvt år for A. Periodens lengde
ble opprettholdt av tingretten og lagmannsretten, og er ikke anket inn for Høyesterett. Jeg
har derfor ikke foranledning til å gå nærmere inn på hvorvidt fem og et halvt år var en
tilstrekkelig omstillingsperiode for A.
(28) Det sentrale spørsmålet i saken er om sparing til forbruk i pensjonsalderen kan anses som
forsørgelse etter § 3-4. Ut fra en ren ordlydsforto lkning faller kapitaloppbygging utenfor
det som kan karakteriseres som forsørgelse. Sparing er ikke kommentert i forarbeidene til
skadeserstatningsloven, men i NOU 1994: 20 Personskadeerstatning side 55 er sparing
forutsatt å falle utenfor det som anses som forsørg else:
”Når man skal vurdere forsørgelsens omfang må man i midlertid også ta hensyn til
hvordan avdødes inntekt ble disponert. En del av ne tto disponibel inntekt ville ha gått
med til avdødes personlige forbruk, sparing o.l.”
(29) Uttalelsen forutsetter at sparing skal behandles på samme måte som avdødes personlige
forbruk og ikke skal tas i betraktning ved fastsettelse av forsørgertapet. Tilsvarende er
lagt til grunn i Rt. 1976 side 1302 på side 1307.
(30) Etter mitt syn bygger også Rt. 1998 side 639 på det samme utgangspunktet. Spørsmålet i
saken var om avdrag på boliglån skulle omfattes av forsørgertapet til tross for at
nedbetalingen av boliglånet innebar en kapitaloppbygging. Høyesterett kom, med
reservasjoner for særlig store lån, til at låneavdrag skulle erstattes som forsørgertap
ettersom betaling av avdrag var nødvendig for at fa milien skulle kunne opprettholde sin
tilvante levestandard og beholde boligen de hadde bodd i ved forsørgerens død.
Avgjørelsen er dermed et unntak fra hovedregelen om at kapitaloppbygging ikke dekkes
av forsørgertapet.
(31) Den ankende part anfører imidlertid at sparing til senere forsørgelse må stå i en annen
stilling. Det hevdes at ektefellene var enige om å spare til sin alderdom, og bortfallet av
denne sparemuligheten må falle inn under forsørgert apet. På bakgrunn av de rettskildene
jeg alt har gjennomgått, kan jeg ikke se at sparingen i seg selv kan være forsørgelse.
Sparingen kan imidlertid gi grunnlag for fremtidig forsørgelse. Hvis kapitaloppbyggingen
skulle vært benyttet til å opprettholde tilvant levestandard i tapsperioden, ville dette
fremtidige forbruket etter en konkret vurdering kunne være omfattet av forsørgertapet.
Tapet ville i så fall være den neddiskonterte verdien av bidraget til den fremtidige
forsørgelsen, og ikke den tapte sparingen. Men den etterlatte vil likevel indirekte få
kompensasjon for den bortfalte sparingen.
(32) I vårt tilfelle er det imidlertid anført at sp aringen skal gå til forbruk etter tapsperiodens
utløp. Periodens lengde er – som nevnt – ikke påank et til Høyesterett, og jeg kan ikke se
at A indirekte kan få dekket forsørgertapet utenfor tapsperioden ved at bortfalt sparing i
tapsperioden erstattes som forsørgertap. Det er der med ikke nødvendig å ta stilling til i
hvilken utstrekning sparingen ville blitt benyttet til fremtidig forsørgelse. Anken må etter
dette forkastes.
(33) Staten – som altså får fullt medhold – har nedlagt påstand om å bli tilkjent sakskostnader
for Høyesterett. Saken har reist spørsmål av stor p raktisk betydning som er lite behandlet i 6
rettspraksis, og jeg har derfor kommet til at ankende part ikke pålegges å erstatte
ankemotpartens sakskostnader.
(34) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.
(35) Dommer Matheson: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterend e, men ser noe
annerledes på deler av begrunnelsen.
(36) Den ankende parts krav bygger på at den tapte sparingen i tapsperioden tilsvarer den
senere tapte forsørgelsen. Med et slikt utgangspunkt kan jeg ikke se at det for løsningen
kan legges avgjørende vekt på at forsørgertapet som er gjort gjeldende, oppleves utenfor
tapsperioden.
(37) Avgjørende for mitt syn er den begrensning som ligger i at forsørgertapserstatning ikke
skal gå lenger enn til å gi den etterlatte mulighet til å opprettholde sin tilvante
levestandard så langt denne er resultat av avdødes forsørging, jf. Rt. 1998 side 639
(på side 645).
(38) Kjernespørsmålet er etter dette om bortfall av fremtidige bidrag til opprettholdelse av
tilvant levestandard under pensjonisttilværelsen, nyter erstatningsrettslig vern. I så fall vil
tapet måtte begrenses til den neddiskonterte verdien av det bidraget som eventuell
kapitaloppbygging kunne ha gitt til en fremtidig forsørgelse på et slikt nivå – ikke den
tapte sparingen, slik også førstvoterende har under streket.
(39) Slik denne saken ligger an er det ikke nødvend ig for meg å ta endelig stilling til dette.
Den ankende parts krav er utelukkende knyttet til tapt sparing. Et slikt tap nyter etter det
jeg har pekt på ikke vern som forsørgertap. Noe ers tatningsmessig tap i forhold til tilvant
levestandard på et fremtidig pensjonstidspunkt, er ikke opplyst i saken. Også jeg mener
derfor at anken må forkastes.
(40) Dommer Kallerud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Webster.
(41) Dommer Stabel: Likeså.
(42) Dommer Tjomsland: Likeså. 7
(43) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.
Riktig utskrift bekreftes: