HR-2011-1946-A

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2011-10-18
Publisert:	HR-2011-01946-A - Rt-2011-1304
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder krav om erstatning for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold av kommunal avløpslednin g. Det sentrale spørsmål er i hvilken utstrekning kommunen ved reglement for avløpsanlegg kan fraskrive seg det objektive ansvaret etter forurensningsloven § 24a for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold.
Saksgang:	HR-2011-01946-A, (sak nr. 2011/425), sivil sak, anke over dom
Parter:	If Skadeforsikring NUF Gunn Irene Suhr (advokat Emil Bryhn) mot Gjensidige Forsikring ASA (advokat Kjell Mandal – til prøve)
Forfatter:	Webster, Kallerud, Noer
Lovhenvisninger:	forurensningsloven § 24, avtaleloven § 36, skadeserstatningsl § 5-2, forurensingsloven § 23, forurensningsloven § 56, granneloven § 2, forurensningsloven § 53, forurensningsloven § 23, tvisteloven § 20-2, forsinkelsesrenteloven § 3, fravike § 24, forurensningsloven § 25, avtalelovens § 36

                                   NORGES HØYESTERETT



        Den 18. oktober 2011 avsa Høyesterett dom i

        HR-2011-01946-A, (sak nr. 2011/425), sivil sak, anke over dom,



        If Skadeforsikring NUF
        Gunn Irene Suhr                            (advokat Emil Bryhn)

        mot

        Gjensidige Forsikring ASA                  (advokat Kjell Mandal – til prøve)

G I V N I N G :

(1) Kst. dommer Arnesen: Saken gjelder krav om erstatning for skader som skyldes
utilstrekkelig vedlikehold av kommunal avløpslednin g. Det sentrale spørsmål er i hvilken
utstrekning kommunen ved reglement for avløpsanlegg kan fraskrive seg det objektive
ansvaret etter forurensningsloven § 24a for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold.

(2) Den 20. januar 2008 ble Gunn Irene Suhrs bolig i Tyttebærveien i Alta kommune påført

skade etter et tilbakeslag i det kommunale avløpsne ttet. ¯rsaken til tilbakeslaget var
proppdannelse, og dette medførte at kloakk fløt opp og ut i Suhrs kjeller. Proppdannelsen
skyldtes ansamlinger av sand og grus. Det er uklart hvordan sanden og grusen er kommet
inn i avløpsnettet. Kommunen har erkjent at skaden ville vært unngått om vedlikeholdet
hadde vært tilstrekkelig, slik at dette er uten betydning for saken.

(3) Boligen var forsikret hos If Skadeforsikring NUF, heretter stort sett omtalt som If, som

har dekket bygningsskadene. Til sammen har selskapet utbetalt 241 719 kroner. I
anledning utbetalingen fremmet If regresskrav mot Gjensidige Forsikring ASA, heretter
stort sett omtalt som Gjensidige, hvor Alta kommune er ansvarsforsikret. Gunn Irene Suhr
er belastet en egenandel på 3 400 kroner, og har fremmet krav mot Gjensidige om
dekning av denne. 2

(4) Forurensningsloven § 24a, som inneholder særlige erstatningsregler for avløpsanlegg,
bestemmer:

”Anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder
fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.
§§ 57-61 gjelder tilsvarende.”

(5) Tilknytnings- og abonnementsbetingelsene i Alta kommune reguleres av
”Normalreglement for sanitæranlegg”, utarbeidet av Kommunenes Sentralforbund. Dette

reglementets punkt 3.9 Ansvarsbegrensning, første l edd lyder slik:

”Kommunen er uten ansvar for ulemper eller skader hos abonnenten (herunder
leieboer og lignende) eller på private sanitæranlegg som skyldes svikt i vanntilførselen
eller i avløpssystemet, med mindre svikten skyldes forsettlig eller uaktsomt forhold fra
kommunens side.”

(6) Ved stevning 17. juni 2009 til Oslo tingrett reiste If og Suhr søksmål mot Gjensidige med
krav om at Gjensidige skulle dømmes til å betale 18 8 319 kroner til If og 3 400 kroner til
Suhr, med tillegg av forsinkelsesrenter. Det beløp som det er nedlagt påstand om overfor

Gjensidige, utgjør skadebeløpet med fradrag for Suh rs og kommunens egenandeler.
Gjensidige tok til motmæle og påstod frifinnelse.

(7) Oslo tingrett avsa 30. april 2010 dom med slik domsslutning:

”1. Gjensidige Forsikring BA frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”

(8) If anket til Borgarting lagmannsrett, som 17. januar 2011 avsa dom med slik

domsslutning:

”1. Anken over tingrettens dom punkt 1 forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler If skadeforsikring NUF og Gunn
Irene Suhr Øn for begge og begge for Øn 14 000 –fjrtentusen – kroner til
Gjensidige Forsikring ASA innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne

dom.

3. I sakskostnader for tingretten betaler If Skadeforikring NUF og Gunn Irene
Suhr Øn for begge og begge for Øn 18 000 – attentuesn – kroner til Gjensidige
Forsikring ASA innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.”

(9) If og Gunn Irene Suhr har anket til Høyesterett . Anken retter seg mot lagmannsrettens

rettsanvendelse. Saken står for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de
tidligere instanser.

(10) De ankende parter – If Skadeforsikring NUF og Gunn Irene Suhr – har i korte trekk

anført:

(11) Lagmannsretten tar feil når den finner at kommunen kan fraskrive seg det objektive

erstatningsansvaret etter forurensningsloven § 24a slik at kommunen bare er ansvarlig for 3

skader som skyldes uaktsomt eller forsettlig forhold hos kommunen. En slik
ansvarsfraskrivelse er så urimelig at den må settes til side etter avtaleloven § 36.

(12) Kommunens ansvarsfraskrivelse gir en uheldig ubalanse i en kontrakt der kommunen er i
en monopolsituasjon og abonnentene har tilknytningsplikt. Bestemmelsen i
forurensningsloven § 24a er resultat av et bevisst lovgivervalg, og kommunen bør ikke
ved et ”reglement” ensidig kunne tilsidesette den løsning lovgiver mener er den beste.

Ansvarsfraskrivelsen vil også virke urimelig fordi det vil være vanskelig å bevise at det
foreligger uaktsomt eller forsettlig forhold hos kommunen. Det økonomiske ansvaret bør
påhvile den som kontrollerer risikoen og kan gjøre noe med den. Dette samsvarer med det
alminnelige prinsipp i forurensningsloven om at forurenseren skal betale, jf. også

prinsipp 16 i Rio-erklæringen av 1992 om miljø og u tvikling.

(13) Klausulen om ansvarsfraskrivelse er samfunnsøk onomisk uheldig fordi den ikke gir
kommunen tilstrekkelig insitament til å vedlikeholde ledningsnettet. I tillegg kommer at
skadelidte som utsettes for gjentatte skader risikerer å måtte betale høyere egenandel enn

abonnenter som ikke rammes. Det finnes også abonnenter som av ulike grunner ikke har
forsikring, og disse vil rammes særlig hardt.

(14) If og Gunn Irene Suhr har nedlagt slik påstand:

”1. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale t il If Skadeforsikring NUF
188 319 kroner med tillegg av lovens rente regnet fra 17. juli 2009 frem til
betaling skjer.

2. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale 3 400 kroner til Gunn Irene

Suhr med tillegg av lovens rente regnet fra 17. juli 2009 frem til betaling skjer.

3. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til å betale sa kens omkostninger for
tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.”

(15) Ankemotparten – Gjensidige Forsikring ASA – har i korte trekk anført:

(16) Lagmannsrettens dom bygger på de generelle synspunktene Høyesterett ga uttrykk for i

Rt. 2007 side 431 (Stavanger-dommen) om kommunens mulighet til å regulere
ansvarsforholdet, og er korrekt.

(17) En klausul som fritar fra det objektive ansvaret, men fastholder kommunens ansvar ved
uaktsomhet, kan ikke karakteriseres som urimelig. Vi er ikke i kjerneområdet for det

objektive ansvar. Det er ingen grunn til å behandle skader som skyldes utilstrekkelig
vedlikehold på annen måte enn skader som skyldes kapasitetsmangler.

(18) De fleste kommuner har en tilsvarende ansvarsbegrensning som Alta kommune. Det er
uklart hvordan sanden og grusen kom inn i avløpsnet tet. Sett fra kommunens side

fremstår hendelsen som tilfeldig, og det vil etter Gjensidiges syn ikke være i strid med
avtaleloven § 36 å fraskrive seg ansvaret for tilfeldige hendelser. For at en avtale skal
kunne tilsidesettes på grunnlag av avtaleloven § 36, må urimeligheten være klar og
tydelig. Kommunens drifting av kloakkanlegg er en servicevirksomhet uten fortjeneste.

Abonnentene har mulighet til å forsikre seg, og dette må tillegges vesentlig vekt ved
rimelighetsvurderingen

(19) Gjensidige har nedlagt slik påstand: 4

”1. Anken forkastes.

2. Gjensidige Forsikring ASA tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.”

(20) Mitt syn på saken

(21) Det er ikke uenighet om at skaden skyldes at vedlikeholdet av avløpsnettet objektivt sett
var utilstrekkelig, slik at ansvar etter forurensningsloven § 24a i utgangspunktet

foreligger. Det er videre enighet om at det ikke foreligger noen uaktsomhet som
omhandlet i ”Normalreglement for sanitæranlegg” punkt 3.9 fra kommunens side.
Endelig er det enighet om tapets størrelse, og om a t bestemmelsene i ”Normalreglement
for sanitæranlegg” i utgangspunktet er bindende mellom Suhr og kommunen. For

Høyesterett er spørsmålet om ansvarsbegrensningen i Alta kommunes reglement for
sanitæranlegg kan opprettholdes.

(22) Forurensningsloven § 24a ble tilføyd ved vedta kelsen av lov om vassdrag og grunnvann

24. november 2000. Bestemmelsen erstattet bestemmelsene i vassdragsloven 1940 § 47
nr. 2 og (delvis) § 115 nr. 2. I Rt. 2007 side 431 (Stavanger-dommen) avsnitt 29–35 er det
gjort nærmere rede for lovgivningshistorikken.

(23) Ordlyden i forurensningsloven § 24a er absolutt. Den sier at anleggseieren ”er ansvarlig

uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker
til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig”. Ordlyden er taus med hensyn til om
bestemmelsen skal kunne fravikes ved avtale.

(24) Heller ikke forarbeidene gir entydig veiledning. I NOU 1994: 12 lov om vassdrag
og grunnvann, side 262 begrunnes bestemmelsen slik:

”Vi foreslår regelen som en generell bestemmelse om objektivt ansvar for skader som
skyldes avløpsledninger. …
Utvalget kan ikke se noen avgjørende grunner mot et slikt g enerelt objektivt ansvar for
skade forårsaket av avløpsledninger. De fleste avlø psanlegg eies og drives i dag av
kommuner, som ofte kan utligne merutgiftene gjennom vann- og kloakkavgiften, men
også private som eier avløpsanlegg vil ha mulighete r for å forsikre seg mot
erstatningsansvaret. Også skadelidte vil nok ofte ha mulighet til å forsikre seg i disse
tilfellene, men hensynet til regelforenkling tilsier en generell regel. Dessuten kan
preventive hensyn tilsi at ledningseieren holdes ansvarlig.”

(25) I Ot.prp. nr. 39 (1998–1999) om lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven),
side 374 blir det fremholdt at anleggseierens objektive ansvar ”omfatter skader som
skyldes oversvømmelse eller lekkasje som følge av u tilstrekkelig kapasitet eller
vedlikehold”, og at anleggseieren der tiltak i nedbørsfeltet har økt avrenningen, som

utgangspunkt er ansvarlig ”selv om det er andre som har iverksatt tiltakene”. Særlig med
tanke på tilfeller hvor det er andre som har iverksatt tiltakene, blir det påpekt at det ”her
kan være aktuelt å lempe erstatningsansvaret etter skadeserstatningsl § 5-2”.
Proposisjonen sier imidlertid ikke noe om kommunens adgang til å fraskrive seg ansvar.

(26) Lovforarbeidene viser imidlertid at forurensningsloven § 24a er et resultat av bevisste
lovgiveroverveielser om plassering av risiko for skader som blir forårsaket av
avløpsanlegg, og dette taler mot at anleggseieren s kal kunne fraskrive seg ansvar. Den
enkelte abonnent har tilknytningsplikt, jf. forurensingsloven § 23, som viser til plan- og 5

bygningslovens regler, og står derfor ikke overfor noe reelt valg. Mangel på vanlig
avtalemekanisme blir også påpekt i Rt. 2007 side 431 (Stavanger-dommen) avsnitt 43.
Fraværet av reell valgmulighet både med hensyn til om man skal knytte seg til

avløpsanlegg, hvilket anlegg man skal knytte seg ti l og vilkårene for tilknytningen,
medfører at reglementet for sanitæranlegg reelt har mer karakter av forskrift enn avtale.
Det bør derfor kreves sterke grunner for at kommune n skal kunne fraskrive seg ansvar for
skader som blir forårsaket av utilstrekkelig vedlikeholdte avløpsanlegg.

(27) Spørsmålet om eier av avløpsanlegg kan fraskri ve seg ansvar etter forurensningsloven

§ 24a, ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2007 side 431 (Stavanger-dommen). Høyesterett
kom her til at anleggseier kan fraskrive seg ansvar for skader som skyldes manglende
kapasitet til å ta unna uvanlig store nedbørsmengde r. Skaden var i det aktuelle tilfellet
forårsaket av kraftig regnvær i Stavanger 29. juni 2003. Avløpsledningen, som var
dimensjonert for gjentaksintervall for regnvær for 10 år, hadde ikke tilstrekkelig kapasitet
til å ta unna vannet, og dette førte til tilbakesla g hos en abonnent. I vilkårene for

tilknytning til vann- og avløpsnettet i Stavanger var det tatt inn en bestemmelse om at
kommunen var uten ansvar ”for oversvømmelse som føl ge av nedbør som overstiger de
forutsetninger som er lagt til grunn ved dimensjonering av avløpsledninger”. Det fremgår
av dommens avsnitt 46 at bestemmelsen ikke var praktisert slik at den gjaldt ”krav på
erstatning … når avløpsledning som følge av utbyggin g ikke lenger har tilstrekkelig

kapasitet eller det er feil ved nettet”. I slike tilfeller ble det utbetalt erstatning.

(28) For så vidt gjelder ansvar for skader som skyldes kapasitetsmangler i avløpsanlegg, er
forurensningsloven § 24a en videreføring av vassdra gsloven 1940 § 47 nr. 2, som påla
eier av kloakkledning å svare erstatning for skade voldt ved oversvømmelse som skyldes
at ledningen viser seg for liten til å ta unna alt avløpsvannet. Bestemmelsen ble forstått

slik at den ikke hjemlet noe ubetinget og ubegrenset erstatningsansvar. Ansvaret etter
bestemmelsen omfattet ikke tilfelle hvor oversvømme lsen skyldtes ekstraordinære
nedbørsforhold som man ikke med rimelighet kunne fo rvente at ble tatt i betraktning ved
prosjekteringen og dimensjoneringen av kloakknettet, jfr. Ross, Vannforsyning og
vannavløp, Oslo 1977, side 333 flg., og NOU 1994: 1 2 Lov om vassdrag og grunnvann

side 259.

(29) Forurensningsloven § 24a omfatter flere skader enn vassdragsloven 1940 § 47 nr. 2. For
så vidt gjelder ansvarsgrunnlaget, legges det imidlertid til grunn i forarbeidene at
bestemmelsen innebærer en lovfesting av rettstilstanden, jf. Ot.prp. nr. 39 (1998–99)
side 254. Når Høyesterett i Stavanger-dommen godtok kommunens ansvarsfraskrivelse,

var det fordi den var begrenset til skader som skyldtes uvanlig store nedbørsmengder,
jf. avsnitt 47, at det hadde vært vanlig at kommuner fraskrev seg ansvar for slike skader,
jf. avsnitt 35, og at dimensjoneringsbeslutningene hvilte på et saklig og forsvarlig skjønn,
jf. dommens avsnitt 50.

(30) Den praksis med fraskrivelse av ansvar Høyeste rett viser til i Stavanger-dommen, gir
imidlertid neppe uttrykk for noe vesentlig annet enn det som fulgte allerede av
vassdragsloven 1940 § 47 nr. 2. Henvisningen i dommens avsnitt 35 til Ross,
Vannforsyning og vannavløp, indikerer også at den p raksis som omtales, nettopp gjelder
klausuler som uttaler at kommunen ikke er ansvarlig der årsaken til at avløpsanlegget ikke
tar unna alt vannet, er ekstraordinære regnskyll eller andre ekstraordinære forhold. 6

(31) Selv om Høyesteretts dom i Stavangersaken inne holder enkelte mer generelle
bemerkninger, kan dommen på denne bakgrunn ikke oppfattes slik at den generelt tillater
at forurensningsloven § 24a blir fraveket ved avtale. Dommen må anses å være begrenset

til fraskrivelse av ansvar for skader som er forårsaket av at avløpsnettet ikke har vært
dimensjonert til å ta unna uvanlig store nedbørsmen gder.

(32) I vår sak er det spørsmål om eier av avløpsanl egg skal kunne fraskrive seg objektivt
ansvar for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold.

(33) Det objektive ansvaret for utilstrekkelig vedlikehold etter forurensningsloven § 24a er en
delvis videreføring av vassdragsloven 1940 § 115 nr . 2. Erstatningsansvar etter denne
bestemmelsen inntrådte ikke om vedlikeholdet objektivt sett hadde vært tilstrekkelig, men
skade likevel skjedde. Jeg forstår forarbeidene til forurensningsloven § 24a slik at det
ikke har vært meningen å endre rettstilstanden på dette punktet, jfr. Ot.prp. nr. 39 (1998–
99) side 254.

(34) Som nevnt er ordlyden i § 24a taus med hensyn til om den skal kunne fravikes ved avtale.
Bestemmelsen er plassert i lovens kapittel 4, ikke i kapittel 8 om erstatning for
forurensningsskade. I forarbeidene forklares dette med at bestemmelsen skal gjelde mer
enn forurensningsskader, og at det ikke er grunn til at tålegrensen etter

forurensningsloven § 56, jf. granneloven § 2 skal gjelde, jf. NOU 1994: 12 side 476.
Bestemmelsen gir likevel deler av forurensningslovens kapittel 8 tilsvarende anvendelse.
Dette gjelder §§ 57–61. Forurensningsloven § 53, som bestemmer at forurensningsloven
kapittel 8 gjelder for så vidt ansvarsspørsmålet ik ke er særskilt regulert i annen lovgivning
eller i kontrakt, er derimot ikke gitt tilsvarende anvendelse.

(35) Jeg har tidligere påpekt at forurensningsloven § 24a er resultat av bevisste
lovgiveroverveielser om plassering av risiko for skader som blir forårsaket av
avløpsanlegg. Dette taler for at bestemmelsen ikke skal kunne fravikes med mindre det
foreligger sterke grunner for det. I samme retning peker sammenhengen mellom
forurensningsloven § 23, om rett og plikt til tilknytning til eksisterende avløpsanlegg,

§ 24, som bestemmer at kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg
som helt eller delvis eies av kommunen, § 24a om erstatningsansvar og § 25, som
bestemmer at kommunen kan kreve dekning av drifts- og vedlikeholdsavgiftene gjennom
innkreving av kloakkavgift i samsvar med reglene om slike avgifter. Disse
bestemmelsene viser at erstatningsansvarsplasseringen inngår i en balansert modell for
drift av avløpsanlegg.

(36) Etter min mening taler også andre reelle grunner for at anleggseier ikke skal kunne
fraskrive seg ansvaret etter forurensningsloven § 24a for skader som skyldes utilstrekkelig
vedlikehold. Som regel vil ikke utilstrekkelig vedlikehold ramme like mange som
kapasitetsmangler, og de som rammes, vil gjennomgående være abonnenter. Det vil være

tilfeldig, og i noen grad variere fra gang til gang, hvor slike skader rammer. En adgang til
å fraskrive seg erstatningsansvaret for skader voldt ved utilstrekkelig vedlikehold, vil
medføre at tilfeldige abonnenter må bære omkostningene ved en besparelse den øvrige
abonnentmassen nyter godt av. Samtidig er det av stor samfunnsmessig betydning at
avløpsanlegg er velfungerende og tilstrekkelig vedl ikeholdt. En adgang til å fraskrive seg
erstatningsansvaret for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold vil dessuten

redusere det insentiv til forsvarlig vedlikehold, og dermed skadeforebygging, som 7

erstatningsansvaret etter forurensningsloven § 24a er forutsatt å skulle gi. Jeg viser i
denne forbindelse til det jeg har gjengitt fra NOU 1994: 12 side 262.

(37) Jeg er på dette grunnlag kommet til at forurensningsloven § 24a ikke kan forstås slik at
den gir eier av avløpsanlegg adgang til å fraskrive seg ansvaret for skader forårsaket av
utilstrekkelig vedlikehold.

(38) Det er etter dette ikke nødvendig for meg å gå inn på hvorvidt ansvarsfraskrivelsen må
settes til side etter avtaleloven § 36.

(39) If har nedlagt påstand om at Gjensidige skal dømmes til å betale 188 319 kroner med
tillegg av forsinkelsesrente fra 17. juli 2009, mens Gunn Irene Suhr har nedlagt påstand
om 3 400 kroner med tillegg av forsinkelsesrente fra samme dato. Gjensidige har ikke
gjort innvendinger mot påstandsbeløpene eller rente kravene.

(40) De ankende parter har fått fullt medhold, og Gjensidige må da i samsvar med
hovedregelen i tvisteloven § 20-2 pålegges å betale deres sakskostnader for alle instanser.
Advokatsalærer for tingretten, lagmannsretten og Hø yesterett er oppgitt å utgjøre til
sammen 79 000 kroner. I tillegg kommer rettsgebyrer med til sammen 45 580 kroner.

(41) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til innen 2 – t o – uker fra forkynnelsen av
denne dom å betale til If Skadeforsikring NUF 188 319 –

etthundreogåtteogåttitusentrehundreognitten – kroner med tillegg av den
alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første
punktum fra 17. juli 2009 til betaling skjer.

2. Gjensidige Forsikring ASA dømmes til innen 2 – t o – uker fra forkynnelsen av

denne dom å betale til Gunn Irene Suhr 3 400 – tretusenfirehundre – kroner med
tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første
ledd første punktum fra 17. juli 2009 til betaling skjer.

3. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Gjensidige
Forsikring ASA til If Skadeforsikring NUF og Gunn Irene Suhr i fellesskap

124 580 – etthundreogtjuefiretusenfemhundreogåtti – kroner innen 2 – to – uker
fra forkynnelsen av denne dom.

(42) Dommer Webster: Jeg er kommet til et annet resultat en førstvoterende. I motsetning til

ham mener jeg Rt. 2007 side 431 (Stavanger-dommen) må medføre at kommunen har
adgang til å fraskrive seg det objektive ansvar som følger av forurensningsloven § 24a.
Jeg er videre kommet til at det ikke er grunnlag for å sette Alta kommunes
ansvarfraskrivelse til side etter avtaleloven § 36.

(43) Jeg ser først på om forurensningsloven § 24a k an fravikes. 8

(44) Bestemmelsen i forurensningsloven § 24a statuerer objektivt ansvar for anleggseieren for
to skadeårsaker: At anleggets kapasitet ikke strekker til, og at vedlikeholdet har vært

utilstrekkelig. I saken omhandlet i Stavanger-dommen var skadeårsaken kraftig nedbør
som avløpsledningene ikke hadde tilstrekkelig kapas itet til ta å unna. Ut fra faktum i
saken var det altså fraskrivelse av objektivt ansvar for ”skade som et avløpsanlegg volder
fordi kapasiteten ikke strekker til” som var tema. Men dommens premisser er – som jeg
vil vise – generelle og omfatter begge alternativene i § 24a.

(45) I avsnitt 28 i dommen er spørsmålet om adgange n til å fravike § 24a formulert generelt,
ikke bare knyttet til skadeårsaken at ”kapasiteten ikke strekker til”. I avsnitt 30 pekes det
på at § 24a viderefører både § 47 nr. 2 og § 115 nr . 2 i vassdragsloven av 1940. Disse

bestemmelsene fastsatte objektivt ansvar for henholdsvis skade som følge av
kapasitetsmangler og for uforsvarlig vedlikehold. I avsnittene 31 og 32 vises det til
forarbeidenes omtale av bakgrunnen for det objektive ansvaret. Heller ikke her skilles det
mellom de to skadeårsakene. Det heter videre i avsnitt 35:

”Jeg bemerker at forarbeidene ikke omtaler spørsmål et om § 24 a skal kunne fravikes.
Vassdragsloven av 1940 § 47 nr. 2 ble forstått slik at bestemmelsen kunne fravikes,
jf. Ross: Vannforsyning og vannanløp 1977 side 342- 344 med henvisning til praksis.
Utover i 1950-årene fikk mange kommuner bestemmelser om begrensning av ansvaret
etter vassdragsloven av 1940 § 47 nr. 2 og § 115 nr. 2. Dette gjaldt også for Stavanger
kommune, som brukte Oslos reglement for tilknytning til vann og kloakk med
ansvarsfraskrivelser som forbilde til reglementet fra 1956. Hvis meningen hadde vært å
sette til side gjeldende bestemmelser om ansvarsbegrensning i reglementer i mange
kommuner, måtte etter min mening lovforarbeidene ta uttrykkelig stilling til spørsmålet
om ny § 24 a skulle være ufravikelig.”

(46) Jeg oppfatter Høyesterett slik at det legges b etydelig vekt på at ansvarsbegrensning var
godtatt i praksis – en praksis som angis å gjelde både § 47 nr. 2 og § 115 nr. 2 i
vassdragsloven av 1940, altså begge skadeårsakene i forurensningsloven § 24a.

(47) Jeg kan etter dette vanskelig se det annerledes enn at Høyesterett i Stavanger-dommen
avgjorde at forurensningsloven § 24a er fravikelig, uavhengig av skadeårsak.

(48) De reelle grunner førstvoterende fremhever til støtte for at § 24a – til tross for Stavanger-

dommen – skal oppfattes som ufravikelig, må jeg anta var kjent og vurdert av Høyesterett
den gang. Etter min mening er det ikke fremkommet noe i vår sak som gir grunnlag for å
fravike det resultatet Høyesterett kom til så sent som i 2007, og som rettslivet har innrettet
seg etter. Det er for så vidt illustrerende at den ankende part ikke har anført at kommunen
ikke hadde adgang til å fraskrive seg det objektive ansvaret etter forurensningsloven §

24a, etter alt å dømme fordi en la til grunn at det te allerede var avgjort av Høyesterett.

(49) Jeg føyer til at det etter mitt syn ikke er re ttsteknisk heldig om adgangen til å fraskrive seg
det objektive ansvaret bare gjelder for den ene av to skadeårsaker i samme
ansvarsbestemmelse.

(50) Jeg går så over til spørsmålet om ansvarsbegre nsningen må settes til side som urimelig
etter avtaleloven § 36.

(51) Bestemmelsens første og annet ledd lyder: 9

”En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke
urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme
gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens i nnhold, partenes stilling og forholdene
ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for
øvrig.”

(52) Det er klart at lempingsregelen kan anvendes på avtaler knyttet til offentlig
servicevirksomhet, jf. Ot.prp. nr. 5 (1982–83) side 18. Det skal imidlertid en del til før det

er aktuelt å lempe etter bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 5 (1982–83) side 30:

”Selv uten noe tilleggsvilkår i lovteksten, er det på det rene at domstolene vil stille visse
krav før avtalevilkår blir satt til side som urimel ige. Slik tilsidesettelse vil neppe skje
uten at domstolene finner urimeligheten klart eller tydelig påvist. Det ligger også i
formuleringen ’urimelig’ at et vilkår må være positivt urimelig for at det skal kunne
lempes; det er selvfølgelig ikke nok at det kan ten kes rimeligere løsninger. ’Urimelig’
må oppfattes som i seg selv et ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å
påberope. En formulering om ’klart’ urimelig i selve lovteksten, vil imidlertid lett virke
som et ytterligere krav om kvalifisert urimelighet (ikke bare om tydelig eller utvilsom
urimelighet), som man altså ikke finner ønskelig.”

(53) I Stavanger-dommen ble det lagt til grunn at lemping etter § 36 bare kan finne sted
unntaksvis, jf. Rt. 2007 side 431 avnitt 45. Også i andre avgjørelser er det fremholdt at
bestemmelsen er forutsatt brukt med varsomhet, se for eksempel plenumsdommen i

Rt. 1990 side 284 på side 296 (flertallet). Videre følger det av forarbeidene og rettspraksis
at det er virkningen for den konkrete avtale domstolene skal ta stilling til.

(54) Selv om forurensningsloven § 24a etter mitt syn er fravikelig, kan det tale for anvendelse

av avtaleloven § 36 at kommunen gjennom sin ansvarsfraskrivelse etablerer en ordning
som avviker fra den lovgiverne har ansett som mest hensiktsmessig, jf. betraktningene i
NOU 1979: 32 ”Formuesrettslig lempningsregel”, side 50. Bestemmelsen i § 24a var –
slik førstvoterende også påpeker – resultat av over veielser om plassering av risiko, jf.

sitatet fra NOU 1994: 12 side 262. Drøftelsen viser imidlertid at det ikke var tungtveiende
legislative hensyn som skulle ivaretas gjennom regelen. Utvalget angir at det ikke kan ”se
noen avgjørende grunner mot et slikt generelt objek tivt ansvar”, og at ”hensynet til

regelforenkling tilsier en generell regel”. Departementet nøyer seg for sin del med å uttale
at det har ”ingen motforestillinger til å lovfeste et slikt ansvar av informasjonshensyn”, se
Ot.prp. nr. 39 (1998–1999) side 254. Det blir da mindre betenkelig at kommunen har
fraveket regelen.

(55) Etter mitt syn er det særlig det forhold at abonnentene ikke har mulighet til å påvirke
vilkårene for tilknytningen til avløpsnettet, og at kommunen er i en monopolsituasjon,
som tilsier at man bør se kritisk på rimeligheten a v ansvarsfraskrivelsen. På den annen

side er kommunen pålagt å drive avløpsanlegget og g jør det uten fortjeneste.
Stavangersaken har også her betydelig interesse for vår sak. I avsnitt 48 pekes det på at
kommunen eier og forvalter avløpsanlegget og dekker utgiftene, men at kommunen etter
forurensningsloven § 25 kan kreve full dekning av kostnadene gjennom innkreving av

kloakkavgift. Det heter videre i avsnitt 49 og 50:

”Innen rammen av lov og forskrifter bestemmer kommunen vilkårene for tilknytning til
anlegget og fordeler risiko og ansvar mellom kommunen og brukerne. Kommunen har,
som mange andre kommuner, bestemt at skader ved oversvømmelse som følge av
nedbør som overstiger dimensjoneringen av avløpsled ningene, ikke skal medføre ansvar 10

for kommunen. Denne ansvarsbegrensning må ses i sammenheng med abonnentenes
mulighet til å forsikre seg mot slike skader. Den enkelte abonnent har best oversikt over
hvilke skader en oversvømmelse kan medføre i kjelle ren og kan sørge for
forsikringsdekning og tiltak for å avverge eller begrense skaden. I denne saken har
eieren nettopp sørget for slik forsikring og skal b are dekke egenandelen.

Avslutningsvis tilføyes at forbrukervern og sensur av urimelige avtalevilkår mellom
forbruker og næringsdrivende og mellom næringsdrivende, har mindre plass i de
tilfeller fellesoppgaver ivaretas av en kommune eller andre og utgiftene fordeles mellom,

og dekkes av, de tilknyttede eiendommer eller deltakere. Spesielt må dette gjelde når
begge parter har kontraheringsplikt etter lov eller forskrift. Innen rammen av lov og
forskrift må kommunen ha adgang til å bestemme dimensjoneringen og utførelsen av
vann- og avløpsnettet og fordele risiko og ansvar m ellom fellesskapet og den enkelte. Så
lenge slike bestemmelser er basert på et saklig og forsvarlig skjønn, og fellesskapet
drives på selvkostbasis, skal det mye til for at en eller noen få eiere av tilknyttede
eiendommer ved hjelp av avtaleloven § 36 kan få omfordelt rettigheter og byrder i
fellesskapet.”

(56) Tilsvarende betraktninger gjør seg med styrke gjeldende i vår sak.

(57) De ankende parter har anført at tilsidesettels e av ansvarsfraskrivelsen vil gi kommunen et
insitament til å forebygge skader. Etter min mening slår imidlertid prevensjonshensynet
her begge veier. Som påpekt i Stavanger-dommen kan også den enkelte abonnent
forebygge skader. Dessuten er det sentralt for meg at kommunen bare har begrenset sitt

objektive ansvar. Kommunen har ikke fraskrevet seg ansvar for uaktsomme eller
forsettlige feil og mangler i avløpssystemet. Det o rdinære insitamentet som ligger i
culpaansvaret virker fortsatt.

(58) Både kommunen og den private parten hadde tegnet forsikring; kommunen en
ansvarsforsikring og Gunn Irene Suhr en tingsskadeforsikring. Dette vil normalt være
situasjonen ved denne typen skader – noe som også er forutsatt i forarbeidene til
forurensningsloven § 24a, jf. NOU 1994: 12 side 262. For en uforsikret abonnent vil

konsekvensene av ansvarsbegrensningen kunne bli stø rre. I denne saken er imidlertid
Gunn Irene Suhrs økonomiske interesse begrenset til egenandelen på 3 400 kroner pluss
renter, og det er bestemmelses virkning i den konkrete saken som skal vurderes.
Forsikringsselskapenes interesser tillegger jeg liten vekt ved vurderingen av om

kommunens ansvarsfraskrivelse skal settes til side. De er profesjonelle parter som kan
tilpasse sine premier til de til enhver tid gjeldende ansvarsregler.

(59) Jeg er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å anvende avtalelovens § 36 i dette

tilfellet, og at anken må forkastes.

(60) Dommer Kallerud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

annenvoterende, dommer Webster.

(61) Dommer Noer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, konstituert dommer Arnesen.

(62) Dommer Skoghøy: Likeså. 11

(63) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne