HR-2011-1997-A - Rt-2011-1368
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-10-26 |
| Publisert: | HR-2011-01997-A - Rt-2011-1368 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om det skal reageres med sa mfunnsstraff ved domfellelse for legemsfornærmelse og trusler mot en sykepleier som var i tjeneste på legevakten. |
| Saksgang: | HR-2011-01997-A, (sak nr. 2011/1262), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Eirik Stolt-Nielsen) |
| Forfatter: | Indreberg, Endresen, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 128, straffeloven § 127, straffeloven § 227, straffeloven § 228, straffeloven § 62, straffeloven § 64, politiloven § 30, straffeloven § 61, straffeloven § 59, straffeprosessloven § 248 |
NORGES HØYESTERETT
Den 26. oktober 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-01997-A, (sak nr. 2011/1262), straffesak, anke over dom,
A (advokat Arild Dyngeland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Eirik Stolt-Nielsen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder spørsmål om det skal reageres med sa mfunnsstraff ved
domfellelse for legemsfornærmelse og trusler mot en sykepleier som var i tjeneste på
legevakten.
(2) Statsadvokatene i Hordaland tok 10. november 2010 ut slik tiltale mot A:
”I Straffeloven § 128
for ved trusler å ha søkt å få en offentlig tjenest emann til urettmessig å foreta eller
unnlate en tjenestehandling
Grunnlag:
Søndag 25. juli 2010 kl. 03.30 i X i Y, under behandling ved Y Kommunale Legevakt,
uttalte han til sykepleier B ’jeg skal knuse trynet ditt hvis du ikke flytter deg’, idet
sykepleieren skulle måle hans alkoholpromille.
II Straffeloven § 127 første ledd første straffalte rnativ
for ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenest emann til å foreta eller unnlate en
tjenestehandling eller å hindre ham under en sådan 2
Grunnlag:
Søndag 25. juli 2010 kl. 03.30 i X i Y, under behandling ved Y Kommunale Legevakt, slo
han sykepleier B i mellomgulvet med knyttet hånd, idet sykepleieren skulle måle hans
alkoholpromille.
III Straffeloven § 227 første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere
straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å
fremkalle alvorlig frykt
Grunnlag:
Søndag 25. juli 2010 kl. 03.30 i X i Y, uttalte han til B ’jeg skal knuse trynet ditt hvis du
ikke flytter deg’, hvilket var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.
IV Straffeloven § 228 første ledd
for å ha øvet vold mot en annens person
Grunnlag:
Søndag 25. juli 2010 kl. 03.30 i X i Y, slo han B i mellomgulvet med knyttet hånd, slik at
hun ble påført blått merke og fikk smerte.”
(3) Bergen tingrett avsa 4. februar 2011 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 23.10.1988, frifinnes for forholdet i tiltalebeslutningen post I.
2. A, født 23.10.1988, dømmes for overtredelse a v straffeloven § 127 første ledd
første straffalternativ, straffeloven § 227 første straffalternativ og straffeloven
§ 228 første ledd, alt
sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 64 første ledd, til fengsel i
24 – tjuefire – dager.”
(4) Frifinnelsen etter tiltalens post I er begrunnet med at retten la til grunn at A hadde adgang
til å nekte sykepleieren å ta den aktuelle blodprøven, og at hindringen derfor ikke var
”urettmessig”. Han ble imidlertid domfelt for å ha utøvd vold mot offentlig tjenestemann.
(5) Om straffutmålingen uttalte tingretten:
”Den klare hovedregel er at det ved vold mot offentlig tjenestemann skal reageres med
ubetinget fengselsstraff. Dette er slått fast i en rekke dommer, også for mindre grove
overtredelser. Allmennpreventive hensyn tilsier at det må reageres strengt på slik
voldsutøvelse mot helsepersonell som tiltalte nå dø mmes for. Vold mot offentlig
tjenestemann er det mest alvorlige forhold tiltalte dømmes for, men retten finner også
trusselen, som ble fremsatt omtrent samtidig, som alvorlig.”
(6) Ved straffutmålingen ble straffeloven § 64 førs te ledd gitt anvendelse, idet A ble bøtelagt
ved forelegg vedtatt 25. november 2010, og de forhold som han ble dømt for i herværende
sak, ble begått forut for dette tidspunktet.
(7) A anket over lovanvendelsen knyttet til post II og post III og straffutmålingen. Ved
Gulating lagmannsretts beslutning 19. mars 2011 ble anken knyttet til straffeloven § 127
henvist til ankeforhandling. For øvrig ble anken ne ktet fremmet.
(8) Gulating lagmannsrett avsa 1. juli 2011 dom med slik domsslutning: 3
”1. Tingrettens dom oppheves i forhold til domfellelsen for overtredelse av
straffeloven § 127 første ledd første straffalterna tiv.
2. For de øvrige forhold som er pådømt ved tingr ettens dom, fastsettes straffen
til fengsel i 24 – tjuefire – dager.”
(9) Domfellelsen for vold mot offentlig tjenestemann ble opphevd på grunn av uklare
domsgrunner med hensyn til om det sykepleieren skulle utføre var en tjenestehandling.
(10) Med hensyn til straffutmålingen uttalte lagmannsretten blant annet:
”Handlingen skjedde 25.7.2010, Øn måned etter lovedringen som tok til orde for å
skjerpe straffenivået for blant annet voldslovbrudd. Selv om ikke legemsfornærmelser
ligger midt i kjerneområdet for straffskjerpelsene, finnes det ikke tvilsomt at også
legemsfornærmelser som i nærværende sak omfattes.
…
På bakgrunn av allmennpreventive hensyn og lovendringer som har som siktemål å
skjerpe straffenivået ved vold, finner ikke lagmannsretten grunn til å gjøre endring i
den straff tingretten har utmålt.”
(11) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder str affutmålingen.
(12) Jeg er kommet til at anken fører fram.
(13) Sakens faktum er i korthet følgende:
(14) Natt til søndag 25. juli 2010 ble A kjørt til legevakten etter at hans samboer fryktet at han
hadde fått i seg narkotika i tillegg til at han i løpet av kvelden/natten hadde drukket øl og
sprit. På legevakten ble det tatt blodprøve, og denne viste en alkoholkonsentrasjon på 2,35
promille. Han ble plassert på et rom for å hvile. Det var da meningen at det skulle tas
ytterligere prøver, blant annet for å vurdere om ru sen var stigende eller synkende.
Lagmannsretten har for det videre hendelsesforløp v ist til følgende beskrivelse i
tingrettens dom:
”Omkring kl. 03.30 kom sykepleier B inn på rommet på legevakten der tiltalte og
samboeren oppholdt seg. Tiltalte lå på en benk mens samboeren satt ved siden av.
Sykepleieren skulle da ta en ny utåndingsprøve av t iltalte. Tiltalte syntes dette var
’ekkelt’, han var sur og ville hjem. I det sykepleieren skulle måle alkoholpromillen
uttalte tiltalte til henne at ’jeg skal knuse trynet ditt hvis du ikke flytter deg’. Kort tid
etter dette slo eller dyttet tiltalte hardt til henne i mellomgulvet med hendene. Som følge
av dette ble sykepleieren påført et rødt merke i me llomgulvet og hun fikk smerter
samme sted. Videre ble hun kvalm. Etter dette forlot sykepleieren tiltaltes rom, og
utåndingsprøven ble ikke tatt.”
(15) Selve voldsutøvelsen har lagmannsretten presis ert til å bestå i et dytt i sykepleierens
mellomgulv, dog slik at det var et hardt dytt, som medførte merke på huden, smerte og
kvalme.
(16) Domfelte har anført at lagmannsrettens straffu tmåling er blitt for streng når den har utmålt
samme straff som tingretten. Han har i den forbindelse vist til at domfellelsen for det
forhold som tingretten anså som mest alvorlig – vold mot offentlig tjenestemann – ble
opphevd av lagmannsretten. 4
(17) Som jeg tidligere har redegjort for, har lagmannsretten lagt særlig vekt på
straffskjerpelsene for voldslovbrudd gjennomført ve d de endringer av straffeloven som
fant sted ved lov 25. juni 2010 nr. 46. Når det gjelder straffeloven § 228 første ledd, ble
den øvre strafferammen økt fra fengsel i seks måned er til fengsel i ett år. Det framgår
imidlertid av proposisjonen at ”den tradisjon og praksis som er etablert om fastsettelse av
reaksjonens art og omfang i hovedsak er tilfredsstillende, og bør videreføres med
reservasjon for de legemsfornærmelser som ligger i grenseområdet mot
legemsbeskadigelse”, jf. Prop. nr. 97 L (2009–2010) side 34. Når det gjelder økningen av
den øvre strafferammen, framgår det samme sted at d ette ble gjort for å sikre en
tilstrekkelig vid strafferamme for det tilfellet at det i framtiden skulle bli behov for å
justere normalstraffenivået for grove legemsfornærmelser.
(18) På denne bakgrunn finner jeg – i motsetning til lagmannsretten – at lovendringen fra juni
2010 ikke gir grunnlag for en generell skjerping av straffen for legemsfornærmelse
sammenlignet med det som var straffenivået før love ndringen.
(19) Etter lagmannsrettens beskrivelse besto handlingen av et dytt med hendene mot
sykepleierens mellomgulv. Det er på det rene at en slik handling ligger over terskelen for
straffbar voldsutøvelse. Men selv om dette var såpa ss hardt at det avsatte et rødt merke og
var smertefullt, er vi klart ikke ”i grenseområdet mot legemsbeskadigelse”.
(20) Påtalemyndigheten har imidlertid vist til proposisjonen side 29, der departementet gir
uttrykk for at det skal skje en generell straffskjerping av det som kan karakteriseres som
grov vold. Om dette heter det:
”I Soria Moria-erklæringen (side 69) uttaler regjeringen at den som ledd i
kriminalitetsbekjempelsen har som målsetning å skjerpe straffnivået for bestemte typer
lovbrudd. Grov vold er en av disse. Dette er også uttalt i forslaget til første del av
spesiell del i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 24.
Grov vold er et vidtfavnende begrep. Svært mange, og til dels ulike, forøvelsesmåter og
skadefølger omfattes av det som i dagligtale omtale s som grov vold. Spørsmålet om
skjerpet straff for grov vold er særlig aktuelt for den uprovoserte volden som er utøvd i
det offentlige rom. Den typiske gatevolden som utspilles i tilknytning til opphold på
utesteder eller i taxikøer, og hvor det ikke eller i svært begrenset grad foreligger et
hendelsesforløp som forklarer råskapen, befinner se g i kjerneområdet for den
voldsutøvelse det ønskes skjerpet straff for.”
(21) Jeg finner det skjerpende at volden er utøvd i nne på legevakten, og at den er rettet mot en
sykepleier som var på vakt. Dette alene kan imidlertid ikke være avgjørende for at volden
kan karakteriseres som grov. Med den beskrivelse som lagmannsretten har gitt av
voldsutøvelsen, finner jeg det klart at vi befinner oss utenfor de tilfellene det siktes til i
sitatet.
(22) Når det gjelder trusselen, går denne ut på at domfelte skulle tilføre fornærmede en
alvorlig legemsbeskadigelse. Dette er i seg selv en trussel som er egnet til å skremme,
særlig sett på bakgrunn av at den ble fulgt opp av en voldshandling, riktignok av mildere
art. At den var rettet mot en sykepleier på vakt, er også skjerpende, noe som kommer til
uttrykk i den ennå ikke ikrafttrådte bestemmelsen i straffeloven 2005 § 265. 5
(23) På den annen side var trusselen framsatt impulsivt i affekt. Dette gjorde det mindre
sannsynlig at ordene ville bli fulgt av handling, sammenlignet med en situasjon der
trusselen er et resultat av en reflektert overveielse.
(24) Lovendringen fra juni 2010 gjaldt ikke straffeloven § 227. Heller ikke bestemmelsene om
trusler i straffeloven 2005 gir signal om en generell endring av straffenivået for trusler,
jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 145.
(25) Spørsmålet er om det skal reageres med en kort varig ubetinget fengselsstraff, slik
lagmannsretten har gjort, eller om straff i form av samfunnsstraff vil være en tilstrekkelig
reaksjon.
(26) De straffbare forhold som domfelte er funnet skyldig i, vil isolert sett ikke kreve at
straffen settes til ubetinget fengsel. Aktor har anført at domfelte tidligere har utvist
kriminalitet av samme art som i dette tilfellet, noe som taler mot bruk av samfunnsstraff.
Det er vist til at han i november 2004 vedtok et forelegg på 4 000 kroner for overtredelse
av straffeloven § 228 første ledd, og at han i nove mber 2010, som i tid ligger etter de
forgåelsene han er dømt for i denne saken, vedtok e t forelegg på 8 000 kroner for å ha
unnlatt å rette seg etter pålegg fra politiet om å fjerne seg fra Sandefjord sentrum,
jf. politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5.
(27) Jeg kan ikke se at dette forhindrer bruk av samfunnsstraff. I denne forbindelse er det av
betydning at det klart alvorligste forholdet – overtredelsen av straffeloven § 228 første
ledd – ble begått da A var 16 år gammel. Jeg viser til at bestemmelsen i straffeloven § 61
om forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse, ikke gjelder for domfelte som var under
18 år på gjerningstidspunktet. Av denne grunn må han ved straffutmålingen betraktes som
tilnærmet ustraffet på gjerningstidspunktet.
(28) Jeg tilføyer at selv om A har erkjent det mest e av det han er domfelt for, kommer likevel
straffeloven § 59 andre ledd ikke direkte til anvendelse, slik lagmannsretten har lagt til
grunn. For at dette skal bli resultatet, må tilståelsen tilfredsstille vilkårene for avsigelse av
tilståelsesdom, jf. straffeprosessloven § 248. As erkjennelse bygger på det han er blitt
fortalt av samboeren. Han gir selv uttrykk for at han ikke husker noe av hendelsen. Det
kan da ikke gis tilståelsesdom, og da vil heller ikke straffeloven § 59 andre ledd komme
direkte til anvendelse. Hans erkjennelse av å ha begått handlingen har likevel betydning i
formildende retning.
(29) Selv om allmennpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon når handlingsstedet og
omstendighetene for øvrig tas i betraktning – vold og trusler mot sykepleier under tjeneste
på legevakten – er jeg kommet til at det i denne saken bør være tilstrekkelig å reagere
med samfunnsstraff. Samfunnsstraffen bør settes til 45 timer med en gjennomføringstid
på 120 dager og den subsidiære fengselsstraffen til 24 dager. 6
(30) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjør es den endring at straffen settes til
samfunnsstraff i 45 – førtifem – timer med en gjenn omføringstid på 120 – etthundreogtjue
– dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 24 – tjuefire – dager.
(31) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(32) Dommer Endresen: Likeså.
(33) Dommer Stabel: Likeså.
(34) Dommer Matningsdal: Likeså.
(35) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, gjør es den endring at straffen settes til
samfunnsstraff i 45 – førtifem – timer med en gjenn omføringstid på 120 – etthundreogtjue
– dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 24 – tjuefire – dager.
Riktig utskrift bekreftes: