HR-2011-2097-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-11-10 |
| Publisert: | HR-2011-02097-A - Rt-2011-1439 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder foreldreansvar og fast bosted for et barn etter at moren døde. |
| Saksgang: | HR-2011-02097-A, (sak nr. 2011/1048), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Nils Arild Istad – til prøve) mot B (advokat Stig ¯kenes Johnsen – til prøve) |
| Forfatter: | Kallerud, Normann |
| Lovhenvisninger: | barneloven § 63, tvisteloven § 21-7, barneloven § 56, tvisteloven § 30-14, barneloven § 40, dagjeldende § 37 |
NORGES HØYESTERETT
Den 10. november 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-02097-A, (sak nr. 2011/1048), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Nils Arild Istad – til prøve)
mot
B (advokat Stig ¯kenes Johnsen – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Kallerud: Saken gjelder foreldreansvar og fast bosted for et barn etter at moren
døde.
(2) C er født 25. desember 2003. Hennes mor, D, død e høsten 2010 etter om lag to års
sykdom. Cs biologiske far, B, har ikke bodd sammen med moren, og moren hadde
foreldreansvaret alene.
(3) Cs far hadde ikke samvær med datteren det først e året etter fødselen. Han hadde noe
samvær de påfølgende år, og fra C var fem år har ha n hatt vanlig samvær. C har i dag god
kontakt med sin biologiske far, og hun har et nært og trygt forhold til ham.
(4) Sommeren 2005 ble Cs mor og A samboere. De fikk i august 2007 sønnen E, og giftet seg
i oktober 2008. Etter at Cs mor ble syk høsten 2008 , overtok stefaren stadig mer av
omsorgen for henne. Etter dødsfallet har C blitt bo ende hos ham sammen med sin
halvbror.
(5) Både Cs biologiske far og hennes stefar fremmet krav om foreldreansvar i medhold av
barneloven § 63 fjerde ledd. 2
(6) Bergen tingrett kom til at stefaren burde ha foreldreansvaret og avsa 6. desember 2010
kjennelse med slik slutning:
”1. A skal ha foreldreansvaret for C født 25.12.20 03.
2. B skal ha samvær med C født 25.12.2003 slik at den etablerte samværsordning
fortsetter.”
(7) B anket tingrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som ga ham medhold.
Lagmannsrettens dom 16. mai 2011 har slik domsslutning:
”1. B skal ha foreldreansvaret for C født 25. dese mber 2003.
2. C født 25. desember 2003 skal ha slikt samvær med A:
• annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandagmorgen
• en ettermiddag hver uke
• annenhver vinterferie
• annenhver påske
• 3 uker sommerferie
• annenhver høstferie
• annenhver jule- og nyttårshelg
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(8) A har anket til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen.
(9) Psykolog Thomas Nordhagen er oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Sakens
dokumenter ble på vanlig måte sendt den sakkyndige, men ved en feil fikk han også
tilgang til materiale som lagmannsretten hadde avskåret som bevis. Lagmannsretten
mente materialet – avskrift av sms-meldinger biologisk far skal ha sendt Cs mor i
forbindelse med hennes graviditet og fødsel – ikke var egnet til å styrke
avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig, jf. tvisteloven § 21-7 annet ledd bokstav c, og nektet
derfor beviset ført. Den sakkyndige har avgitt en f yldig rapport. Han møtte også under
ankeforhandlingen og besvarte spørsmål fra partene og retten.
(10) Det er fremlagt noen nye dokumenter for Høyest erett, blant annet erklæringer fra partene,
herunder kommentarer fra ankemotparten til den sakkyndiges rapport, og noen
erklæringer fra vitner. Saken står likevel i det vesentlige i samme faktiske stilling som for
lagmannsretten.
(11) Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(12) Lagmannsretten har latt biologisk tilknytning være avgjørende, uten å trekke inn de
mange tungtveiende hensyn som tilsier at Cs stefar bør få foreldreansvaret. Dette er i strid
med barneloven § 63, jf. § 48, som forutsetter en helhetlig vurdering av barnets beste.
(13) Det er best for C å bli hos stefar, som hun har langt sterkere tilknytning til enn sin
biologiske far. C er sårbar etter morens død, og he nsynet til status quo taler med særlig
styrke mot å flytte henne. De sakkyndige vurderinger, både for lagmannsretten og
Høyesterett, gir sterk støtte til at C bør bli boen de hos sin stefar. I tillegg kommer
hensynet til å holde de to søsknene samlet, at C se lv sier at hun ikke vil flytte, og at moren
klart har gitt uttrykk for at datteren etter hennes død bør bli boende hos stefaren. Utover
den biologiske tilknytningen er det intet som taler for at C skal flytte til sin far. 3
(14) Den samværsordning C har med sin biologiske far bør videreføres som nærmere angitt i
tilrådningen fra den sakkyndige.
(15) Det er ikke rettslig adgang til å dele foreldreansvaret mellom Cs biologiske far og hennes
stefar slik ankemotparten subsidiært ber om. Barneloven § 63 sjette ledd sperrer for at en
stefar kan dele foreldreansvaret med en biologisk far som ikke tidligere har hatt
foreldreansvar. Delt foreldreansvar øker for øvrig risikoen for konflikt, og er ikke til Cs
beste.
(16) Den sakkyndiges tilgang til materiale lagmannsretten hadde avskåret, og mulige mangler i
kontradiksjonen, er uten betydning. Alle momenter som inngår i avgjørelsen, er
tilstrekkelig belyst og kommentert fra begge sider.
(17) Den ankende part har nedlagt slik påstand:
”1. A skal alene ha foreldreansvaret for C født 25 . desember 2003.
2. C født 25. desember 2003 skal ha slikt samvær med B:
- Annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag
morgen
- annenhver vinterferie
- annenhver påske
- 3 uker sommerferie
- annenhver høstferie
- annenhver jule- og nyttårshelg
3. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten og
Høyesterett.”
(18) Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(19) Lagmannsretten har med rette lagt betydelig vekt på biologisk tilknytning. Cs far er godt
skikket til å ha omsorgen for henne. Det skal da – slik lagmannsretten korrekt fremhever
– mye til for at vurderingen av barnets beste skal gå i disfavør av den biologiske far.
Barneloven bygger på den samfunnsordning at barn skal bo hos sine biologiske foreldre.
Forarbeidene til loven og rettspraksis viser at biologiske foreldre skal ha et fortrinn.
”Sosiale foreldre” er derimot ikke gitt noen beskyttelse i loven, utover muligheten til å
reise sak etter at en eller begge foreldrene er død e, jf. barneloven § 56. Dette gir grunnlag
for å forskjellsbehandle biologiske foreldre og steforeldre. Også internasjonale rettskilder,
særlig artikkel 7 i FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon –
EMK – artikkel 8, gir støtte til å gi biologiske fo reldre forrang.
(20) Skal Cs stefar få foreldreansvaret, må han påvise at han kan gi henne vesentlig bedre
omsorg enn hennes biologiske far. Denne bevisbyrden har han ikke oppfylt. Cs biologiske
far har hatt omfattende samvær med henne, særlig fra 2008 og fram til i dag. De har nå en
trygg og god relasjon. Det erkjennes at det kan oppstå noen overgangsproblemer for C
ved flytting, men ved vurderingen av hva som er best for henne, må det anlegges et
langsiktig perspektiv. Over tid er det best for barn å være sammen med sine biologiske
foreldre. I stefamilien kan det komme til nye familiemedlemmer som kan gjøre Cs stilling
usikker. Sosiale relasjoner skifter, biologien er konstant. 4
(21) Det bør ikke legges stor vekt på at C har gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å flytte. Hun
er bare syv år gammel, og det er naturlig at hun ikke ønsker endring. Mors ønske må ses i
lys av det høye konfliktnivået som har vært mellom foreldrene.
(22) Det reduserer vekten av den sakkyndiges vurderinger at han har hatt tilgang til, og har
tillagt vekt, bevismateriale som er avskåret av lagmannsretten. Den sakkyndige har også
lagt til grunn opplysninger fra stefar som ikke er forelagt den annen part. Skulle
Høyesterett mene at dette materialet har betydning, må konsekvensen være at
lagmannsrettens dom oppheves, jf. tvisteloven § 30-14.
(23) Cs biologiske far bør – i tråd med den sakkynd iges anbefaling – ha del i foreldreansvaret
også om Høyesterett skulle komme til at hun skal bo hos stefar, og at han skal ha
foreldreansvaret for henne. Dette har betydning blant annet hvis det skulle bli aktuelt med
flytting til utlandet, jf. barneloven § 40. Barneloven § 63 tredje ledd kan ikke forstås slik
at en deling av foreldreansvaret er avskåret når dette er til beste for barnet.
(24) Dersom C skal bo hos stefar, bør det fastsette s slikt samvær som den sakkyndige
anbefaler.
(25) Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
”Prinsipalt:
Anken forkastes.
Subsidiært:
Lagmannsrettens dom oppheves og hjemvises til ny behandling.
Atter subsidiært:
1. B og A skal ha foreldreansvaret for C født 25.12 .2003 sammen.
2. C født 25.12.2003 skal ha slikt samvær med B:
- annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag
morgen
- annenhver vinterferie
- annenhver påske
- 3 uker sommerferie
- annenhver høstferie
- annenhver jule- og nyttårsferie
I alle tilfeller:
B, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og
Høyesterett.”
(26) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(27) Jeg omtaler innledningsvis rettskildene som bør trekkes inn ved avgjørelse av krav om
foreldreansvar etter barneloven § 63 fjerde ledd.
(28) Utgangspunkt for vurderingen må tas i § 48 før ste ledd i barneloven av 1981, som lyder
slik:
“Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og
handsaminga av slike saker, skal først og fremst re tte seg etter det som er best for
barnet.” 5
(29) FNs barnekonvensjon, som er inkorporert i norsk rett, fastsetter i artikkel 3 likeledes at
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn.
(30) Barneloven har – som jeg straks kommer til – også andre regler om hvilke hensyn som
skal vektlegges. I tillegg vil regelmessig momenter som ikke er fremhevet i loven være
relevante ved avgjørelsen av den enkelte sak. Men j eg understreker allerede
innledningsvis at andre hensyn må vike dersom de etter en konkret helhetsvurdering er i
strid med det som er best for barnet.
(31) Kjernespørsmålet i vår sak er hvor stor vekt b iologisk tilknytning til barnet skal ha,
jf. barneloven § 63 tredje ledd tredje punktum som lyder:
“Det skal leggjast vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer foreldreansvaret.”
(32) Bestemmelsen kom inn i dagjeldende § 37 i barneloven ved lovendring 13. juni 1997
nr. 39. Ved lov 20. juni 2003 nr. 40 ble den flyttet til tredje ledd i § 63. Slik bestemmelsen
nå er plassert, kan den umiddelbart leses slik at den bare retter seg mot første ledd, som
gjelder situasjonen hvor gjenlevende har fått foreldreansvaret ved dødsfallet og andre
reiser krav. Det er likevel etter lovhistorien klart at også i det tilfellet som omtales i fjerde
ledd – ingen har foreldreansvar etter dødsfallet – skal gjenlevendes ønske tillegges vekt.
(33) Allerede før lovendringen i 1997 var det klart at det skulle tas hensyn til biologisk
tilknytning. Jeg viser særlig til justiskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 30 (1980–1981)
side 17 hvor komiteen – etter blant annet å ha understreket at løsningen skal rette seg etter
barnets beste, og at det dreier seg om svært forskjellige situasjoner – uttalte:
”Komiteen mener imidlertid at den gjenlevende av foreldrene bør ha fortrinnsrett hvor
det ikke er klart hva som vil være best for barnet. Dette vil særlig gjelde når
gjenlevende har hatt felles foreldreansvar med avdø de.”
(34) Denne preferansen av biologiske foreldre – under ellers like forhold – ble bekreftet i
Rt. 1993 side 626 på side 630.
(35) Bakgrunnen for lovendringen i 1997 fremgår av Ot.prp. nr. 56 (1996–1997). Det heter på
side 46 i proposisjonen at departementet i et hørin gsnotat foreslo ”at biologisk tilknytning
tillegges selvstendig vekt, og at dette skal framgå av lovteksten”. Videre ble det fremholdt
at hvis valget står mellom to omtrent jevnbyrdige parter, bør det legges stor vekt på den
biologiske tilknytningen. Forslaget i høringsnotate t ble opprettholdt i proposisjonen, hvor
det på side 45 fremheves at ”det naturlige utgangspunkt for lovgivningen bør være at barn
skal vokse opp sammen med sine biologiske foreldre”. Etter at det er slått fast at
domstolene ”alltid skal legge vekt på om den gjenlevende av foreldrene ønsker
foreldreansvar for barnet”, heter det videre på side 47:
“Den biologiske tilknytningen vil likevel bare være ett moment som må veies mot andre
relevante momenter i vurderingen av hva som vil være best for barnet. En lovfesting
innebærer ikke noe pålegg om at dette momentet skal tillegges avgjørende vekt i
vurderingen av barnets beste. Dersom barnet er etablert i en ny familie med en sosial
forelder og nye søsken, må dette veies mot fordelen ved å vokse opp sammen med den
gjenlevende biologiske forelderen. Også barnets mening skal etter § 31 tillegges vekt. De
forskjellige kriteriene må nødvendigvis tillegges f orskjellig vekt ut fra de individuelle 6
forholdene i hver enkelt sak. Hensynet til barnets beste skal alltid være avgjørende i en
slik avveining.”
(36) I merknadene til lovutkastet på side 84 i proposisjonen gjentas at biologisk tilknytning er
”ett av flere momenter som må veies mot hverandre i den konkrete saken”. Det tilføyes at
lovendringen ikke er ment å styrke foreldrenes interesser på bekostning av barnets beste.
(37) Stortinget sluttet seg til proposisjonens forslag. Det heter således i Innst. O.nr. 100 (1996–
1997) på side 22:
“Den biologiske tilknytningen vil være et moment som må veies mot andre relevante
momenter i vurderingen av hva som vil være barns beste.”
(38) Forarbeidene er grundig gjennomgått i Rt 2000 side 1460. Førstvoterende, som flertallet
av dommerne sluttet seg til, konkluderer på side 1467 med at lovendringen i 1997 ikke gir
uttrykk for at den biologiske tilknytning skal vektlegges på annen måte enn det som
førstvoterende la til grunn i Rt. 1993 side 626 på side 630. Dette er jeg enig i. Saken gir
ellers begrenset veiledning i vår sak fordi den biologiske far i den saken, i motsetning til i
vår sak, også ble ansett å være ”sosial far”. Flertallets rettslige drøftelse synes å knytte seg
tett opp til dette.
(39) Inge Lorange Backer, kommentarutgave til barneloven, 2. utgave side 572–574 gir – med
referanse til forarbeidene – uttrykk for at selv om det etter loven skal legges vekt på
ønsket til den gjenlevende forelderen, kan dette ik ke ”ses på som noen egentlig
presumpsjonsregel til fordel for vedkommende”. Han fremhever videre at det i
avveiningen av barnets beste bør legges stor vekt p å hvilket alternativ som innebærer
størst kontinuitet for barnet, og at den gjenlevend e av foreldrene må ha fortrinnet hvis det
er tvil om hvilken løsning som er best for barnet, særlig dersom det var felles
foreldreansvar ved dødsfallet. Kirsten Sandberg gir i Norsk lovkommentar – barneloven,
note 226 uttrykk for lignende synspunkter.
(40) Etter min oppfatning etterlater loven og dens forarbeider ingen tvil om at det skal legges
vekt på biologisk tilknytning, men at dette bare er ett av flere momenter i den konkrete
totalvurdering av barnets beste. Er det tvil om hvilken løsning som er best for barnet, bør
den gjenlevende av foreldrene få foreldreansvaret. Men hensynet til biologisk tilknytning
må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at ba rnet vil bli bedre stilt om andre overtar
foreldreansvaret.
(41) Lagmannsretten uttaler på side 7 i dommen:
”Ved avgjørelsen av hvem som skal ha foreldreansvar et må det tillegges stor vekt at B
er Cs biologiske far. Spesielt må det gjelde når gjenlevende biologiske far er godt
skikket til å ha omsorgen for henne og hun opplever å ha en god og trygg tilknytning til
ham. Det skal da, slik lagmannsretten ser det, mye til for at en barnets beste vurdering
skal gå i disfavør av far.”
(42) Slik lagmannsretten uttrykker seg kan det se ut til at den mener at den biologiske
tilknytning ikke bare skal være en av flere omstendigheter som inngår i totalvurderingen
av barnets beste, men et moment som skal gis dominerende vekt sammenlignet med andre
relevante hensyn. Dette bekreftes av at lagmannsretten har nevnt momenter i stefarens
favør uten å drøfte hvilken vekt disse skal ha. Med et slikt utgangspunkt får den 7
biologiske tilknytning større vekt enn det jeg her har gitt uttrykk for, og er etter min
mening ikke uttrykk for en riktig rettsforståelse.
(43) Jeg nevner også at to andre bestemmelser i barneloven har betydning for vår sak. I
barneloven § 63 sjette ledd er bestemt at dersom foreldrene skriftlig har gitt uttrykk for
hvem de ønsker skal ha foreldreansvaret, bør dette tillegges vekt. Videre gjelder også her
den alminnelige regel i § 31 om at barnet skal høre s før det treffes avgjørelse, jf. § 63
femte ledd siste punktum.
(44) Jeg kan ikke se at det av internasjonale rettskilder kan utledes at biologisk tilknytning må
gis større vekt i saker om foreldreansvar enn det n orsk rett gir anvisning på. Tvert om er
barnets beste – som jeg allerede har vært inne på – et ”grunnleggende hensyn” etter
barnekonvensjonen artikkel 3. Den europeiske menneskerettsdomstol – EMD – har
gjentatte ganger gitt uttrykk for at det ved vurdering av saker etter artikkel 8 om rett til
familieliv nettopp skal foretas en slik interesseavveining som jeg tidligere har gjort rede
for.
(45) Jeg viser eksempelvis til dom 26. februar 2004 i sak Görgülü mot Tyskland hvor det i
avsnitt 43 heter:
“Article 8 requires that the domestic authorities should strike a fair balance between the
interests of the child and those of the parents and that, in the balancing process,
particular importance should be attached to the best interests of the child which,
depending on their nature and seriousness, may override those of the parents.”
(46) Saken reiste for øvrig andre spørsmål enn vår sak, særlig hvorvidt det var berettiget å
nekte den biologiske far all kontakt med hans sønn i forbindelse med at moren ønsket å
adoptere bort barnet.
(47) I dom 9. mai 2006 i sak C mot Finland gjentar EMD i avsnitt 54 det jeg nettopp har sitert
fra Görgülü-saken. Retten understreker også i avsnitt 52 at ”consideration of what lies in
the best interest of the child is of crucial importance in every case of this kind”. I avsnitt
53 fremheves at statene har en vid skjønnsmargin, s ærlig i omsorgssaker. Når EMD
likevel kom til at det forelå brudd på artikkel 8, var det på grunn av helt andre
omstendigheter enn i vår sak.
(48) Jeg går så over til å vurdere om C bør fortsette å bo hos sin stefar eller om hun bør flytte
til sin biologiske far. Vurderingen av dette må baseres på situasjonen i dag, men det må
også ses hen til hva som kan antas å være det beste for henne i årene fremover.
(49) Både biologisk far og stefar har de nødvendige personlige forutsetninger for å ha
omsorgen for C. Slik jeg ser det, taler imidlertid alle andre omstendigheter – når man ser
bort fra den biologiske tilknytning – med tyngde for at C bør bli boende hos sin stefar og
sin halvbror. Det er da ikke grunn til å foreta noen nærmere vurdering av partenes
kvalifikasjoner som fedre.
(50) C er snart åtte år gammel. I mer enn seks år har hennes stefar vært en nær omsorgsperson
for henne. Etter morens sykdom og død har han vært hennes nærmeste og hennes ”sosiale
far”. C har også nær og god kontakt med sin biologiske far, særlig gjennom regelmessig
samvær siden 2008. Det er likevel ingen tvil om at hun er sterkere knyttet til sin stefar enn 8
til sin biologiske far, slik de sakkyndige både for lagmannsrett og Høyesterett har lagt til
grunn.
(51) C er etter det opplyste trygg, harmonisk, sosial og omgjengelig. Hun har mange venner og
er flink på skolen. Hun har lett for å utvikle gode tilknytningsrelasjoner til voksne. Det er
likevel klart at hun er i en utsatt og sårbar posisjon etter at hennes mor døde. Den
sakkyndige for Høyesterett uttrykker dette slik i s in rapport:
”C har en sårbarhet knyttet til sin historie ved at mor er død, men inntrykket av
sårbarhet styrkes av at hun i liten grad synes å ha vært gjennom en sorgprosess etter at
mor døde. Hun vil dermed med stor grad av sannsynli ghet få en reaksjon på et senere
tidspunkt. Sakkyndig vurderer det derfor slik at hun har et særlig behov for at
omsorgssituasjonen stabiliseres slik at hun kan få rom til å sørge over mor. Tvisten
rundt bosted har etter all sannsynlighet bidratt til at hun ikke har fått nødvendig ro til å
gjennomgå en dypere sorgprosess.”
(52) Den sakkyndige understreker samme sted at ”det vil være avgjørende for Cs trygghet at
hun nå får stabilitet i sin livssituasjon”. Etter den sakkyndiges oppfatning er det
”overveiende sannsynlig at C de nærmeste årene vil være svært sensitiv for brudd”. Han
fremhever at denne antakelsen styrkes av at C overfor en assistent på
skolefritidsordningen – SFO – umiddelbart etter lagmannsrettens dom uttalte: ”Først har
de tatt fra meg mamma, og nå skal de ta fra meg pappa og E også.”
(53) C er nært knyttet til sin halvbror E. Den sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at
det er av stor betydning for C at denne relasjonen vedlikeholdes, ikke minst fordi de
sammen har opplevd å miste sin mor.
(54) Det er opplyst at kontakten med skolen og SFO har vært god og konstruktiv i den
vanskelige perioden C har vært gjennom etter morens død. Jeg legger – som den
sakkyndige – også her vekt på den trygghet som ligger i at C beholder sitt vante miljø.
(55) C har gitt klart uttrykk for at hun ønsker å b li boende hos stefaren, og begge de
sakkyndige legger til grunn at dette er hennes egen faste oppfatning.
(56) Jeg er etter dette ikke i tvil om at det beste for C er å bli boende hos sin stefar.
(57) Jeg tilføyer at dette også er i samsvar med mo rens ønske. Hun ga om lag to uker før hun
døde skriftlig sterkt uttrykk for at datteren ikke måtte flyttes fra hjemmet. Det er ingen
grunn til å tvile på at morens ønske var velovervei d og hadde datterens beste for øye.
(58) Min konklusjon er altså at C skal bli boende hos sin stefar. Det er da selvsagt at han skal
ha foreldreansvar for henne. Men spørsmålet er om o gså Cs biologiske far bør få del i
foreldreansvaret. Jeg ser først på om det her er re ttslig adgang til å dele foreldreansvaret.
(59) Barneloven § 63 sjette ledd gir bestemmelser om hvem retten kan la få foreldreansvar. I
bestemmelsens annet punktum heter det:
“Får nokon annan enn attlevande far, mor eller medmor foreldreansvaret, skal retten
også avgjere om faren, mora eller medmora framleis skal ha del i foreldreansvaret.”
(60) Uttrykket ”framleis” trekker isolert sett i retning av at bare dersom den gjenlevende av
foreldrene allerede har foreldreansvar, kan retten beslutte at dette skal deles med andre. 9
Spørsmålet er etter det jeg kan se ikke berørt i fo rarbeidene. Det fremgår imidlertid at
lovgiveren, også når det gjelder foreldreansvar etter at en eller begge foredrene er døde,
ønsket å legge opp til fleksible løsninger etter hv a som er barnets beste, se for eksempel
NOU 1977: 35, side 68 og Ot.prp. nr. 62 (1979–1980) side 33. Nettopp ut fra det sterke
og gjennomgående hensynet til barnets beste, er det vanskelig å akseptere som et vilkår
for å fastsette at den gjenlevende av de biologiske foreldrene skal ha del i
foreldreansvaret, at han må ha hatt foreldreansvar også tidligere. Jeg er kommet til at det
må være forsvarlig og riktig å forstå bestemmelsen slik at dette ikke er et vilkår
(61) Jeg er kommet til at biologisk far i dette tilfellet bør få del i foreldreansvaret. Jeg antar et
felles foreldreansvar på en positiv måte kan styrke båndene mellom C og hennes
biologiske far, samtidig som det gir faren innflytelse ved enkelte viktige avgjørelser i
datterens liv. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges tilrådning.
(62) Partene er enige om at biologisk far bør ha samværsrett og om omfanget av denne. Den
sakkyndige har tilrådd at samværsordningen i det vesentlige videreføres, men slik at
helgesamværet utvides med en dag. Denne ordning, som partene er enige om, synes
hensiktsmessig slik forholdene nå er.
(63) Jeg går så over til spørsmålet om det er begåt t saksbehandlingsfeil som må lede til
opphevelse av lagmannsrettens dom. Det er uheldig at den sakkyndige for Høyesterett
fikk tilgang til materiale lagmannsretten hadde avskåret som bevis. Det kan også reises
innvendinger mot at den sakkyndige i sin rapport tok inn opplysninger fra den ankende
part uten å be om ankemotpartens kommentar.
(64) Jeg er likevel ikke i tvil om at saken nå bør få sin endelige avgjørelse. Det aktuelle
materialet knytter seg til ankemotpartens skikkethet som omsorgsperson for datteren. Som
det har fremgått, legger jeg til grunn at også ankemotparten er godt egnet til å ha
foreldreansvar og daglig omsorg for barnet. Det er, slik jeg har redegjort for, helt andre
forhold som tilsier at C bør bo hos sin stefar. Ver ken det materialet som lagmannsretten
har avskåret, eller de opplysninger hvor det kan reises spørsmål om manglende
kontradiksjon, har derfor hatt noen betydning for avgjørelsen.
(65) Jeg nevner videre at ankemotparten etter at den sakkyndige avga sin rapport, skriftlig har
imøtegått de aktuelle opplysningene. Den sakkyndige møtte som tidligere nevnt også
under ankeforhandlingen og ble stilt spørsmål blant annet av ankemotpartens
prosessfullmektig. Han ga uttrykk for at han holdt fast ved sine hovedkonklusjoner også
etter å ha fått kjennskap til de supplerende opplysninger fra ankemotparten.
(66) Selv om avgjørelsen av sakens hovedspørsmål ik ke har budt på tvil, har saken reist et
prinsipielt spørsmål, og det bør av den grunn ikke tilkjennes sakskostnader verken for
lagmannsrett eller Høyesterett. Tingrettens omkostn ingsavgjørelse er ikke angrepet.
(67) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. A og B skal ha foreldreansvaret for C, født 25. desember 2003, sammen.
2. C skal bo fast hos A. 10
3. C skal ha slikt samvær med B:
- annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag
morgen
- annenhver vinterferie
- annenhver påske
- tre uker i sommerferien
- annenhver høstferie
- annenhver jule- og nyttårsferie.
4. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.
(68) Dommer Normann: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(69) Dommer Øie: Likeså.
(70) Dommer Tønder : Likeså.
(71) Justitiarius Schei: Likeså. 11
(72) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. A og B skal ha foreldreansvaret for C, født 25. desember 2003, sammen.
2. C skal bo fast hos A.
3. C skal ha slikt samvær med B:
- annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag
morgen
- annenhver vinterferie
- annenhver påske
- tre uker i sommerferien
- annenhver høstferie
- annenhver jule- og nyttårsferie.
4. Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.
Riktig utskrift bekreftes: