HR-2011-2133-A - Rt-2011-1481
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-11-16 |
| Publisert: | HR-2011-02133-A - Rt-2011-1481 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å avslå asyl og vern mot tilbakesending til Iran av et ektepar der mannen påsto seg politisk forfulgt. Særlig reiser den spørsmål om den nedre g rense for kravet til bevis ved slike avgjørelser. |
| Saksgang: | HR-2011-02133-A, (sak nr. 2011/817), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A B (advokat Heidi Bache-Wiig – til prøve) mot Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/advokat Ole Kristian Rigland) |
| Forfatter: | Stabel, Webster, Bull |
| Lovhenvisninger: | forvaltningsloven § 17 |
NORGES HØYESTERETT
Den 16. november 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-02133-A, (sak nr. 2011/817), sivil sak, anke over dom,
A
B (advokat Heidi Bache-Wiig – til prøve)
mot
Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten
v/advokat Ole Kristian Rigland)
G I V N I N G :
(1) Dommer Stabel: Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å avslå
asyl og vern mot tilbakesending til Iran av et ektepar der mannen påsto seg politisk
forfulgt. Særlig reiser den spørsmål om den nedre g rense for kravet til bevis ved slike
avgjørelser.
(2) A er født i 1979 og B er født i 1983. De er ekt efeller, iranske statsborgere, og var bosatt i
byen X i Iran. De kom til Norge 22. november 2007 og registrerte seg som asylsøkere
samme dag. De avga egenerklæring 25. november 2007 og asylintervju 6. januar
2008. Søknadene var for begge begrunnet med at A fr yktet for henretting eller steining
ved retur til Iran, som følge av sine politiske og religiøse aktiviteter der.
(3) I egenerklæringen opplyste A at en familievenn hadde sagt at han ville bli dødsdømt for
sin politiske aktivitet og for konvertering fra islam. I asylintervjuet sa han at han allerede
var blitt dømt til døden for begge forholdene, ved henrettelse og steining. Etter
oppfordring fra utlendingsmyndighetene om dokumentasjon av dommen, oversendte han
tre rettsdokumenter fra revolusjonsdomstolen i X. Oversendelsen skjedde kun elektronisk. 2
(4) Kopi av rettsdokumentene ble vurdert av en rådgiver for Den norske ambassaden i
Teheran, hvis navn ikke er gjort kjent av hensyn til vedkommendes sikkerhet i Iran.
Rådgiveren konkluderte med at dokumentene var falske. Ambassaden utarbeidet den
5. oktober 2008 en verifiseringsrapport med hans vurderinger og konklusjon, som A fikk
anledning til å kommentere.
(5) Utlendingsdirektoratet avslo asylsøknadene 31. mars 2009. Avslaget var begrunnet med
at rettsdokumentene var falske, og at søkernes fork laringer dermed ikke var troverdige. A
og B klaget på vedtaket og ba om utsatt iverksetting. Utlendingsdirektoratet omgjorde
ikke vedtaket, men ga utsatt iverksetting. I anledning klagebehandlingen i
Utlendingsnemnda innhentet A en erklæring fra en advokat i Iran angående
rettsdokumentenes ekthet. Utlendingsnemnda fastholdt avslaget i vedtak 26. november
2009.
(6) Søkerne begjærte omgjøring. Utlendingsnemnda be sluttet 29. januar 2010 å ikke ta
begjæringen til følge.
(7) A og B tok ut stevning med påstand om ugyldighet og begjæring om midlertidig
forføyning den 22. mars 2010.
(8) Oslo tingrett avsa 30. juli 2010 dom med slik domsslutning:
”1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. A og B dømmes in solidum til å erstatte Staten ved Utlendingsnemndas
sakskostnader med kr 82 500 – kroneråttitotusenfemhundre – innen 2 – to –
uker fra forkynning av dommen.”
(9) Samtidig avsa tingretten kjennelse for at A og B kunne oppholde seg i Norge inntil saken
ble rettskraftig avgjort.
(10) A og B anket dommen – bevisvurderingen og rettsanvendelsen – til lagmannsretten.
Staten anket over rettsanvendelsen i kjennelsen.
(11) Borgarting lagmannsrett avsa 24. februar 2011 dom med slik domsslutning:
”1. Anken forkastes.
2. A og B betaler in solidum 62 500 – sekstitotusenfemhundre – kroner i
erstatning for sakskostnader for lagmannsretten innen to uker etter
forkynnelse av denne dom.”
(12) Kravet om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.
(13) Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at søkerne ikke hadde rett til asyl, og at de
heller ikke hadde vern mot å bli returnert, jf. utlendingsloven av 1988 § 15 første ledd.
(14) A og B har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens
bevisbedømmelse og rettsanvendelse. 3
(15) Det er fremlagt noen nye dokumenter for Høyest erett, blant dem oppdaterte temanotater
fra Landinfo om forholdene i Iran. Det er også fremlagt private bevisopptak med
forklaringer fra A og B, og skriftlige forklaringer fra vitner de har påberopt seg. Endelig
er det fremlagt forklaringer fra utlendingsforvaltningens representant ved Den norske
ambassaden i Teheran, Gro Tronshart, og landrådgiver Sidsel Wiborg i Landinfo. Saken
står ellers i samme stilling som for lagmannsretten.
(16) A og B har i korte trekk gjort gjeldende:
(17) Utgangspunktet er at søkernes asylhistorie ska l legges til grunn. Det stilles ikke store krav
til sannsynliggjøring. Lagmannsretten har lagt for stor vekt på generell informasjon fra
Landinfo uten tilknytning til den konkrete saken. Informasjonen var heller ikke helt
oppdatert på forholdene i Iran, der menneskerettssituasjonen blir stadig verre. Man kan
ikke legge til grunn at rettsvesenet og domstolene opptrer gjennomsiktig og forutsigbart.
Konkret informasjon om X, fra personer som kjenner forholdene der og er uavhengige av
utlendingsmyndighetene, må derfor veie tungt.
(18) Det er ikke grunnlag for å slutte at rettsdokumentene ikke er ekte. De feil som er
påberopt, er vesentlig knyttet til saksnummer. Man trekker generelle slutninger basert på
en forutsetning om et enhetlig rettssystem i Iran. Dette er ikke tilfelle. Særlig bekreftelsen
fra advokat Ebrahim Mirani, som praktiserte i X, tilsier at dokumentene er ekte.
Ambassadens rådgiver er anonym, slik at hans uttalelser ikke kan etterprøves. Hans
avhengighetsforhold til utlendingsmyndighetene tilsier også at hans uttalelser må ha
begrenset vekt.
(19) Det er ikke gitt uriktige eller selvmotsigende opplysninger i asylforklaringene. A har aldri
sagt at han har sett noen dom, bare gjengitt det han ble fortalt av familievennen. Språklige
misforståelser kan også ha spilt inn.
(20) Lagmannsretten har således bygget på feil faktum og har heller ikke vurdert alle relevante
omstendigheter, som blant annet den fremlagte dokumentasjon om det planlagte bryllupet
som måtte avlyses på grunn av As arrestasjon.
(21) Det erkjennes at de aktuelle straffbare forholdene i saken ikke kan gi grunnlag for
dødsstraff. Det kan imidlertid bli aktuelt med feng sel i mellom to og ti år. Dette er såpass
alvorlig at sannsynlighetskravet til asylforklaringen må senkes av hensyn til
konsekvensene for A ved en eventuell retur.
(22) A og B har nedlagt slik påstand:
”1. Utlendingsnemndas vedtak av 26 11 2009 og beslutning av 29 01 2010 er
ugyldige.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes de ankende
parter.”
(23) Staten v/Utlendingsnemnda har i korte trekk gjort gjeldende:
(24) Dersom asylforklaringen kan legges til grunn, bestrides det ikke at kravene til både
flyktningestatus etter tidligere utlendingslov og vern mot tilbakesending, er oppfylt.
Lovgiver har valgt å ikke lovfeste noe bestemt beviskrav i asylsaker. Kravet til 4
sannsynliggjøring av at forklaringen er riktig er i kke særlig høyt når det foreligger fare for
forfølgelse ved retur. Det forutsettes imidlertid a t søkeren har gitt de opplysninger og den
dokumentasjon han kan forventes å gi, og at hans generelle troverdighet ikke er svekket.
(25) Statens behov for kontroll med innvandring, hensynet til at det treffes riktige vedtak og
hensynet til likebehandling, tilsier likevel en viss forsiktighet med uten videre å legge
søkernes opplysninger til grunn. Myndighetene må ku nne ha adgang til verifisere dem, og
herunder bruke sine egne rådgivere. Den generelle landinformasjonensenheten Landinfo
er faglig uavhengig og holder en høy faglig standar d. Det avgjørende er uansett at søkeren
på ethvert tidspunkt har mulighet for kontradiksjon.
(26) I denne saken kan asylforklaringen ikke legges til grunn. Den inneholder for mange
uoverensstemmelser. Det avgjørende er imidlertid at opplysningene om domfellelse til
døden i Iran – et helt sentralt spørsmål for saken – ikke kom før under asylintervjuet. De
dokumentene som ble sendt inn som bekreftelse, må det legges til grunn var falske eller
uriktige. Forfalskede og uriktige rettsdokumenter er svært vanlige i Iran. Norske
myndigheter legger derfor ned et stort arbeid med verifikasjon. Konklusjonen i denne
saken er trukket etter en grundig prosess på et solid grunnlag, og styrkes av den generelle
landinformasjonen fra Iran.
(27) As forklaring kan ikke stemme. Det er ikke mulig med domfellelse for apostasi – frafall
fra religionen – in absentia. Steining brukes bare ved seksuelle overtredelser – utroskap
og lignende – og er derfor ikke aktuelt. Opplysningene om løslatelse mot kausjon er også
usannsynlige, og ikke forsøkt dokumentert. Søkerne har dermed ikke generell
troverdighet.
(28) Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:
”Anken forkastes.”
(29) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(30) Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak 26. november 2009 om avslag
på søknad om asyl og vern mot utsending, og beslutn ing 29. januar 2010 om å nekte
omgjøring av vedtaket. Det opprinnelige vedtaket bl e truffet etter utlendingsloven av
1988, mens omgjøringsbeslutningen ble behandlet ett er utlendingsloven av 2008. Både
tingretten og lagmannsretten har likevel vurdert saken etter utlendingsloven av 1988.
Partene for Høyesterett er enige om at spørsmålet o m lovvalg ikke har materiell betydning
for de bevisspørsmål som er avgjørende for Høyester ett, og jeg går derfor ikke nærmere
inn på det.
(31) Utlendingsloven av 1988 hadde bestemmelser om vern mot forfølgelse, herunder
flyktninger, i kapittel 3. Det sentrale for vår sak er bestemmelsen i § 15 om vern mot
utsending til område der det er fare for forfølgels e. Første ledd lød slik:
”Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan
frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse s om flyktning eller ikke vil være
trygg mot å bli sendt videre til slikt område. Tilsvarende vern skal gjelde utlending som
av liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å
miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling.” 5
(32) Bestemmelsene om flyktningestatus og asyl sto i §§ 16 og 17, som jeg ikke finner grunn
til å gjengi.
(33) Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsene gjeldende lov § 28 om oppholdstillatelse for
utlendinger som trenger beskyttelse (asyl) og § 73 om vern mot forfølgelse ved
tilbakesending. Ingen av lovene har uttrykkelige bestemmelser om beviskrav eller
tvilsrisiko. Det er imidlertid den forskjell at etter 2008-loven gjelder de samme krav til
bevis og tvilsrisiko ved asylvurderingen etter § 28, som ved returvernvurderingen etter
§ 73. I denne loven blir dermed § 28 den sentrale bestemmelsen i asylsaker, mens
returvernet trer mer i bakgrunnen som grunnlag for opphold.
(34) Første ledd i § 28 lyder slik:
”En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som
flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på gru nn av rase, religion, nasjonalitet,
medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute
av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands
beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar
1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff,
tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved
tilbakevending til hjemlandet.”
(35) I forarbeidene til 1988-loven, Ot.prp. nr. 46 (1986–1987), bemerket departementet på
side 103 om vern mot utsending at myndighetene så langt råd er må bringe faktum på det
rene, mens søkeren på sin side så vidt mulig må san nsynliggjøre sine påstander.
Myndighetene må kunne kreve at den som påberoper seg beskyttelsesreglene legger frem
de opplysninger han kan om relevante forhold. Likeledes vil selvmotsigelser og endringer
av opplysninger svekke troverdigheten med mindre det blir gitt en god forklaring på dem.
Videre het det:
”Det er en særegenhet ved asylsaker og saker etter § 15 at de ofte vil måtte avgjøres på
grunnlag av mangelfulle bevis. Opplysninger fra søk eren vil i praksis ofte være
ukontrollerbare, og den bakgrunnsinformasjon som foreligger, kan være mangelfull og
av usikker kvalitet. Det er her grunn til å understreke at det ikke kreves
sannsynlighetsovervekt for at vilkårene er oppfylt for å gi utlendinger vern mot
utsendelse. I denne forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i
asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere kons ekvensene fortoner seg, jo mindre
skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. Dette stiller seg annerledes med hensyn til
om han skal gis flyktningestatus. Her bør det kreve s alminnelig sannsynlighetsovervekt
for at asylsøkeren virkelig er flyktning. Statusspø rsmålet er av helt underordnet
betydning i forhold til vernet mot utsendelse og bø r kunne vurderes etter vanlige
normer med hensyn til bevisbedømmelsen.”
(36) Loven bygget med andre ord på et strengere sannsynlighetskrav ved flyktingevurderingen
enn ved returvernet etter § 15 første ledd. Fra 199 8 endret utlendingsmyndighetene
praksis ved at beviskravet under flyktningevurderingen ble lempet, slik at det skjedde en
viss harmonisering. Dette påvirket imidlertid ikke det rettslige beviskravet slik det ble
praktisert i domstolene, se NOU 2004: 20 side 118. 6
(37) I forarbeidene til 2008-loven, Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), gjennomgår departementet
bevis- og risikokravene etter tidligere rett på side 85: Det skal foretas en fri
bevisvurdering. Innholdet av søkerens forklaring, o m den er detaljert eller overflatisk,
sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha
betydning. Er det fremlagt dokumentasjon, må ektheten og betydningen av dette vurderes.
Vurderingen blir så om søkerens anførsler etter en totalvurdering anses tilstrekkelig
sannsynliggjort til å bli lagt til grunn, og om det dermed foreligger en tilstrekkelig grad av
forfølgelsesfare.
(38) Departementet viser blant annet til FNs Høykom missær for Flyktningers håndbok om
prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter:
”Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie, kan det
fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn. Som forklart ovenfor
(punkt 196), er det knapt mulig for en flyktning å ’bevise’ alle forhold i sin sak. Skulle
dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent.
Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søke ren til gode.
Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode førsnår alt tilgjengelig bevismateriale er
samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være
troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i
strid med allment kjente fakta.”
(39) Utvalget som forberedte 2008-loven konkluderte med at bevisvurderingen i
beskyttelsessaker må foretas ut fra en konkret helhetsvurdering. Siden det ikke vil kunne
angis en generell og fastlagt terskel for beviskravet, egner dette seg ikke for nærmere
lovregulering. Departementet slutter seg til dette på side 88, og tilføyer at utlendingens
generelle troverdighet er ett av elementene som det er naturlig å vektlegge i den samlede
vurderingen.
(40) Samtidig gir departementet uttrykk for at tvilen som utgangspunkt må komme søkeren til
gode så lenge konsekvensene av en uriktig avgjørels e om retur kan innebære at søkeren
blir utsatt for forfølgelse. Norske myndigheter har derfor bevisbyrden for at det er trygt å
returnere.
(41) Videre er det ifølge departementet i utgangspu nktet søkeren som har ansvaret for å
sannsynliggjøre sine anførsler så langt det er muli g. Myndighetene må kunne kreve at han
legger frem de opplysningene han kan om relevante forhold. Samtidig har myndighetene
etter forvaltningsloven § 17 selv plikt til å påse at saken er best mulig opplyst før vedtak
treffes.
(42) Avslutningsvis bemerker departementet at ved vurderingen av om det er frykt for
forfølgelse må det opereres med en betydelig lavere terskel enn sannsynlighetsovervekt.
Det avgjørende må være om risikoen er reell. Risiko vurderingen skal skje på
vedtakstidspunktet.
(43) I spesialmotivene til § 28 er dette oppsummert slik på side 414:
”Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til
grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig.
Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsyn lige. Hva gjelder selve risikoen,
faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsyn lighetsovervekt for at søkeren 7
virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at
faren for forfølgelse er reell.”
(44) Ut fra forarbeidene kan rettstilstanden etter dette oppsummeres slik for vernet mot
utsending og – etter 2008-loven – også for retten til asyl etter § 28 første ledd bokstav a:
(45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen
legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har
medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle
troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke
sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene
av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens d isfavør vurderes. Jo alvorligere
konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.
(46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i
forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for
bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som
tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette
vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble
påberopt, viser seg ikke å føre frem.
(47) Med dette som utgangspunkt går jeg over til å se på de konkrete forholdene i saken.
(48) Innledningsvis nevner jeg at det er anket over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Høyesterett har full kompetanse, og temaene i saken er i utgangspunktet ikke av en slik
karakter at domstolene bør vise tilbakeholdenhet me d å overprøve forvaltningens
rettsanvendelsesskjønn, jf. Rt. 2007 side 1573 avsn itt 49.
(49) Høyesterett har imidlertid, i motsetning til d e tidligere instanser, ikke umiddelbar
bevisføring, og dermed ikke adgang til å høre søker nes forklaringer og stille direkte
spørsmål. På et område der asylsøkernes troverdighe t står sentralt, tilsier dette en viss
varsomhet med å overprøve lagmannsrettens konklusjo ner så langt de er basert på
umiddelbar bevisførsel.
(50) Det fremgår av lagmannsrettens dom – fremstillingen av spørsmålet om asyl etter 1988-
lovens § 17, jf. § 16 og vernet mot retur etter lovens § 15 – at den har lagt til grunn en
korrekt forståelse av de rettspørsmålene jeg tidlig ere har redegjort for.
(51) Ut fra det jeg tidligere har sagt om bevisspør smålene, er utgangspunktet at
asylforklaringen skal legges til grunn. Partene er enige om at det er As asylforklaring som
er den sentrale i saken, og at Bs status er avhengig av hans, jf. 1988-loven § 17 tredje ledd
og 2008-loven § 28 sjette ledd. De er også enige om at hovedinnholdet i forklaringen er
korrekt gjengitt i tingrettens dom så langt denne fremstillingen rekker. Jeg siterer derfor
fra denne dommen:
”A ble politisk aktiv på universitetet i Y i 2005, og var del av en løst forbundet gruppe
på 4 – 5 studenter. Aktiviteten besto i å spre løpe sedler og henge opp veggaviser med
karikaturtegninger og kontrapolitiske budskap, som ’død over diktaturet’ og ’leve det
frie Iran’. Ved Øn anledning deltok han i en sttdemonstrasjon, under studentdagen
den 7. juli 2005. Demonstrantene ble spredt av sikkerhetstjenesten og flere ble arrestert,
men A fikk ikke problemer. 8
Den 10. oktober 2007 ble han og en medstudent, C, arrestert. Det skjedde etter at de
kom i konfrontasjon med andre studenter for å ha hengt opp en veggavis med
karikaturtegninger av presidenten og landets åndelige leder. Studentene førte dem til et
rom, der de ble banket opp av sikkerhetstjenesten. Deretter fikk de bind for øynene og
fraktet med bil i ca 3 timer til et ukjent sted. Her ble de ble utsatt for fysisk og psykisk
tortur i 4 dager. Den 14. oktober ble han fremstilt for forhørsretten ved
revolusjonsdomstolen i X. Her ble han tvunget til å sette sitt fingeravtrykk på en
tilståelse om å ha handlet mot den nasjonale sikkerheten, ha hånet de hellige imamer,
landets åndelige leder og presidenten. Han ble deretter løslatt mot kausjon på
100 millioner toman (ca kr 650 000).
Noen dager etter løslatelsen ringte en studiekamera t og fortalte at A hadde mistet
studieplassen som følge av sin politiske aktivitet. Utkastelsen skjedde uten at han hadde
blitt innkalt til disiplinærkomiteen. Han mistet derimot ikke jobben ved det nasjonale
oljeselskapet.
Søkernes planlagte bryllup den 12. oktober måtte av lyses pga arrestasjonen. De giftet
seg i stedet ved en enkel seremoni den 25. oktober.
A fortsatte sin politiske kamp etter løslatelsen, og gjennomførte et hemmelig møte den 1.
november på universitetet. Møtet var del av forbere delsen til studentdagen i desember.
Etter møtet tok han med seg en del politisk materia le hjem, bl.a. veggaviser og bilder av
henrettede studenter. To dager senere, den 3. november, ringte naboen mens A var på
besøk hos foreldrene. Naboen fortalte at leilighete n hans var blitt ransaket av
sivilkledde personer. A regnet da med at det var tatt beslag i det politiske materialet, i
tillegg til Bibelen og to ulovlige bøker om religio nen Baha’i.
A og ektefellen bestemte seg for å flykte. De reiste samme kveld til en landsby i
nærheten, der de lå i skjul i ti dager. En venn av familien, D, kontaktet dem og fortalte
at familien var under overvåkning. De bestemte seg da for å flykte fra Iran. De reiste
samme kveld, den 13. november, via Tyrkia til Norge.”
(52) Lagmannsretten fant imidlertid, som tingretten, en rekke selvmotsigelser i As forklaringer
for utlendingsmyndighetene.
(53) I skjema for ankomstregistrering 22. november 2007 opplyste han således:
”Jeg har vært student og vært med i en studentforening hvor vi kjempet for
studentrettigheter. Vi kjempet for frie valg. Jeg ble arrestert og torturert en gang. Siste
gang ransaket de huset vårt og fant en del dokumenter som var imot regimet. De fant en
del dokumenter om religionen Bahai. Derfor er jeg etterlyst av myndighetene. Hvis jeg
blir fanget, er straffen min dødsstraff eller stein ing. …”
(54) I egenerklæring 25. november 2007 opplyste han blant annet:
”Jeg fikk en politisk sak i etterretningstjenesten og i revolusjonsdomstolen for å være en
frihetselskende aktivist. For alt dette stormet etterretningstjenesten huset vårt. Der fant
de masse dokumenter og bevis mot det tyranniske fordervede iranske islamske
republikanske regimet, samt en masse bilder av de studentene som ble henrettet.
Deretter ble jeg anklaget for å utgjøre en fare for landets sikkerhet. Strafferammene for
en slik anklage er dødsstraff. Derfor ble jeg tvung et til å rømme. I tillegg til alle disse
dokumentene som de fant mot regimet var det flere bøker om Bahai religionen. De
anklagde meg også for å være vantro og konvertert fra islam.
...
Etter 10 dager den 14. oktober (1386/7/22) kom D til oss. Han var en av vår families
venner og var en troverdig venn av familien. … Han sa at jeg umiddelbart måtte rømme
fra landet fordi de dokumentene og bevis som de hadde funnet hjemme hos meg hadde
en dødsstraff og det var helt sikker at jeg kom til å bli henrettet ved steining.” 9
(55) I asylintervjuet 6. januar 2008 lød spørsmål o g svar blant annet som følger:
” Hvem organiserte turen?
… Etter 10 dager kommer en av fars kamerater som heter D i sin egen bil og forteller
at hele familien min er under oppsyn, at telefonen blir avlyttet, at myndighetene har
stormet huset vårt og avhørt faren min. Han fortalt e videre at advokaten min hadde gitt
fra seg oppdraget, at i tillegg til den gamle anklagen hadde jeg nå blitt anklaget for å
være vantro og hadde mottatt en steiningsdom.
Jeg var nå anklaget og dømt for to ting: 1. handlin g mot landets sikkerhet, og
2. konvertering fra religionen.
Hadde du allerede blitt dømt?
Ja, siden de nå hadde funnet dette, hadde de dømt m eg til steining. Den første anklagen
har henrettelse som strafferamme, den andre steining.
Du var dømt uten selv å være til stede i revolusjo nsdomstolen?
Ja, de bryr seg ikke om man er der eller ikke. I tillegg hadde jeg blitt kastet ut av
universitetet.
Hvordan hadde kameraten til faren din fått beskjed om at du hadde blitt dømt?
Han hadde blitt bedt av min far om å snakke med advokaten min, siden far ikke selv
kunne ta kontakt med meg. Jeg spør meg selv: Hvorfo r skal min kone oppleve dette
istedenfor å være på bryllupsreise?”
(56) Det er en klar utvikling i disse erklæringene. Mens A i ankomstskjemaet opplyste at han
var etterlyst av myndighetene, og i egenerklæringen at han var anklaget, forteller han i
asylintervjuet at han er anklaget og dømt in absent ia for to forhold, til henrettelse og
henrettelse ved steining.
(57) Jeg må legge til grunn at opplysningen om dødsdommen faktisk ble gitt. Det ble ikke reist
innvendinger mot gjennomføringen av intervjuet, som på vanlig måte skjedde med tolk til
stede, og slik at alt ble oversatt og opplest for A og deretter signert uten at han hadde
merknader. Det er også på det rene at opplysningen ble fulgt opp og forsøkt dokumentert,
ved en e-postsending 16. mars 2008, som jeg senere kommer tilbake til. Selv om det er
riktig at det fremgår at opplysningene om dommer er noe han har fått indirekte fra vennen
D, kan han likevel ikke høres med at han ikke selv sto inne for dem. A fastholdt
erklæringen – i det minste slik at det kunne være tale om dødsstraff – helt frem til
behandlingen i lagmannsretten, der han sa at svaret hans på dette punktet ikke var korrekt
gjengitt.
(58) Som de tidligere instanser finner jeg det påfallende at en så sentral – og for det mulige
utfallet av saken helt avgjørende – opplysning, før st ble gitt på et så sent tidspunkt.
Sammenhengen med det som nå anføres – at det foreli gger en dom, men avsagt på et
senere tidspunkt, og ikke for apostasi – og heller ikke til steining – er ikke overbevisende.
Jeg er enig med lagmannsretten i at glidningen i As forklaring svekker hans generelle
troverdighet.
(59) Skal As nåværende forklaring legges til grunn, er han i sitt fravær, og på et tidspunkt som
ligger etter flukten til Norge i november 2007 og før mars 2008, dømt til en fengselsstraff 10
for ulydighet mot myndighetene, og innkalt til soning av den. Som bevis for dette
påberoper han kopier av tre rettsdokumenter fra revolusjonsdomstolen i X, en udatert
innkalling til oppmøte for domsfullbyrdelse rettet til ham og ett varsel til faren om at
kausjonen vil bli konfiskert hvis sønnen ikke møter , etterfulgt av et nytt varsel om
konfiskering av kausjonen.
(60) Den rådgiveren den norske ambassaden i Teheran benytter i slike saker – en erfaren
advokat hvis navn holdes hemmelig av sikkerhetsgrunner – konkluderte med at
dokumentene var forfalsket. Begrunnelsen er nå – etter at en del misforståelser og
uklarheter på grunn av at dokumentene først ble ove rsendt i svart-hvitt, og
formatproblemer fordi de kun er oversendt elektronisk – at saksnummeret – A/66/1750/86
– umulig kan være utstedt av denne domstolen. Avdelingsnummeret 66 er altfor høyt og
bokstaven A kan heller ikke stemme.
(61) Gro Tronshart, som var spesialutsending på utlendingsfeltet ved den norske ambassaden i
Teheran fra 2009 til 2011, har i sin skriftlige erklæring for Høyesterett forklart at en av de
enkleste måtene å vurdere ektheten til rettsdokumenter på, er å vurdere saksnummeret
som er påført dokumentet. Det ligger i dette at et korrekt saksnummer også gjør det mulig
å sammenholde det fremlagte dokumentet med andre i saken, og derigjennom avdekke
uoverensstemmelser.
(62) Lagmannsretten uttalte om dette:
”Saksnummereringen i iranske domstoler følger en na sjonal standard og foregår
manuelt eller elektronisk. Lagmannsretten legger til grunn at det i vår sak er tale om et
manuelt saksnummer. Manuelt saksnummer angis i følg e verifiseringsrapportene i tre
deler som identifiserer henholdsvis domstolens avdeling, året saken behandles og den
konkrete sakens løpenummer i inneværende år. De tre delene er atskilt med skråstrek.
Manuelt saksnummer kan også i følge rapport 30. nov ember 2010 angis i et format som
uansett ikke er benyttet i saken her. Saksnummeret er ikke bygd opp slik at domstolen
som behandler saken kan identifiseres, bare avdelingen ved domstolen. Det skal fremgå
av dokumentets tekst hvilken domstol saken har vært til behandling ved.”
(63) A har fremlagt skriftlige erklæringer fra tidligere statsadvokat/dommer i
påtalemyndigheten i Iran, Ahmad Tadjdini, og fra tidligere advokat i Iran, Mohammad
Mostafaei. Mostafaei forklarte seg for lagmannsretten. A har også, som for
lagmannsretten, fremlagt en skriftlig erklæring fra den iranske advokaten Ebrahim
Mirani, datert 5. mai 2009. Mirani var den advokaten A nevnte i asylintervjuet at faren
opprinnelig engasjerte til saken hans, men som trakk seg fra saken fordi han ikke fikk
innsyn i saksdokumentene. Han døde i slutten av 200 9.
(64) Erklæringene fra Tadjdini og Mostafaei gir uttrykk for at det ikke kan utelukkes at
saksnummeret er reelt. De har imidlertid ulike oppfatninger om hvordan saksnummer
normalt er bygget opp, og hva nummeret i dette tilfellet kan bety. Ingen av dem har
konkret erfaring fra revolusjonsdomstolen i X.
(65) Når det gjelder Mirani, gir hans uttalelse klart, men uten nærmere begrunnelse, uttrykk
for at A66 er koden til denne domstolen. Det fremgår ikke av denne erklæringen at han
har eller har hatt et klientforhold til A eller hans far. Dette fremgår imidlertid av en
erklæring avgitt 9. juli 2009, der han bekrefter As forklaring om årsaken til at han trakk
seg fra saken. 11
(66) Gro Tronshart forklarte seg i lagmannsretten om rådgiveren ambassaden benyttet i saken.
Ambassaden har brukt ham i minst ti år, og han benyttes også av andre ambassader.
Ambassaden har god erfaring med kvaliteten på hans rådgivning og har ikke opplevd at
han har tatt feil. Hvis rådgiveren er i tvil, gir han uttrykk for det. Det har han ikke gjort i
denne saken.
(67) I sin skriftlige forklaring for Høyesterett ha r Tronshart kommentert uttalelsen fra advokat
Mirani. Hun presiserer at hun spesifikt tok opp bruken av bokstaven A i saksnummer for
revolusjonsdomstolen i X med rådgiveren to ganger. Begge gangene er bruken blitt
kategorisk avvist. Advokatens bekreftelse fremtrer derfor ikke som korrekt, mener hun,
enten fordi det dreier seg om en forfalskning eller fordi det er gitt bevisst feilinformasjon.
Begge alternativene er mulige.
(68) Ved vurderingen av hvilken forklaring som er den riktige, må jeg legge til grunn at
ambassadens rådgiver er faglig dyktig og oppdatert på sitt felt. Hans tilknytningsforhold
til norske myndigheter tilsier ikke at han har noen egeninteresse i å uttale seg på den ene
eller den andre måten. Utlendingsmyndighetenes interesse er å treffe en riktigst mulig
avgjørelse. Også Tadjdini og Mustafaei må, selv om de naturlig nok har tilknytning til det
eksiliranske miljøet, regnes som uavhengige. Kunnsk apen deres er imidlertid ikke
oppdatert på dette området, og heller ikke presis.
(69) Når det gjelder advokat Mirani, er det en viss usikkerhet knyttet til ektheten av hans
erklæringer. Legger man til grunn at det faktisk er han som har avgitt dem, bekrefter de i
så fall en tilknytning til A og hans far, og til saken, som gjør at han ikke kan regnes som
uavhengig.
(70) Jeg nevner i denne sammenheng at det fra statens side også har vært reist spørsmål om
opplysningene om kausjonserklæringen er korrekte. Beløpet skulle være på 100 millioner
toman, som tilsvarer cirka 650 000 kroner. I forklaringen fra Gro Tronshart hevdes det at
det tar flere dager å gjennomføre en slik prosess, og at det er påfallende at A kunne bli
løslatt mot kausjon etter bare fire timer.
(71) A er i forbindelse med sin forklaring for Høye sterett spurt nærmere om dette. Han
forklarer at kausjonen ble sikret med en enebolig faren eide i X, og at dette ble bekreftet
ved et stempel i skjøtet. Han regner med at huset, siden han har rømt, nå er konfiskert,
men vet det ikke sikkert. På spørsmål om det ikke f innes dokumentasjon for dette, sier
han at skjøtet med stempel ikke lenger er i farens besittelse, men er levert til ”advokaten
min hr Mirani og han døde for to år siden. Siden Mi rani var en politisk person han var en
motstander av regimet … men det gjør at etter begravelsen går etterretningstjenesten til
kontoret hans og beslaglegger alle dokumentene hans og plomberer kontoret.”
(72) Uten at det er avgjørende for saken, finner je g det noe påfallende at ikke dette skjøtet,
eller opplysninger om hva som er skjedd med det og med huset, har latt seg fremskaffe,
og at ikke advokat Mirani har nevnt noe om dette i sine erklæringer.
(73) Jeg er etter dette kommet til at rettsdokumentene med stor sannsynlighet er forfalsket.
Dette svekker As forklaring i vesentlig grad. Uten støtte i disse dokumentene er det etter
mitt syn ikke grunnlag for å si at asylforklaringen er ”noenlunde sannsynlig”, slik
forarbeidene gir anvisning på. Jeg kan heller ikke se at han, til tross for at alle nye
opplysninger fra utlendingsforvaltningen har vært forelagt ham til uttalelse, i tilstrekkelig 12
grad benyttet seg av muligheten til å tilbakevise dem gjennom å dokumentere sine egne
påstander. Glidningen i forklaringene gjennom instansene medfører også at hans
alminnelige troverdighet er svekket.
(74) Som jeg var inne på innledningsvis, synker kravet til sannsynliggjøring i takt med
alvorlighetsgraden av den mulige forfølgelse ved hj emsending. Det som opprinnelig ble
påberopt som årsaken til flukten, dom, eventuelt risiko for dom, til døden ved steining
eller på annen måte, gjøres ikke lenger gjeldende. A erkjenner for Høyesterett at det en
eventuell dom kan gå ut på, er fengsel i mellom to og ti år. Ut fra hva som er opplyst om
forholdene i iranske fengsler, vil også dette kunne ses som alvorlig forfølgelse i
utlendingslovens forstand.
(75) Jeg kan likevel – slik saken står – ikke se det annerledes enn at asylforklaringen samlet
sett fremstår som så lite sannsynlig at den ikke kan utløse krav på opphold eller vern mot
tilbakesending. Dette må også få følger for B. Avsl agene er dermed ikke ugyldige.
(76) Anken blir etter dette å forkaste.
(77) Staten har ikke krevd sakskostnader for Høyest erett.
(78) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(79) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(80) Kst. dommer Arnesen: Likeså.
(81) Dommer Bull: Likeså.
(82) Dommer Gjølstad: Likeså.
(83) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: