HR-2011-2143-A - Rt-2011-1495
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2011-11-17 |
| Publisert: | HR-2011-02143-A - Rt-2011-1495 |
| Stikkord: | Strafferett, Grov korrupsjon, Tap av rettigheter, Inndragning |
| Sammendrag: | Saka gjaldt lovtolking, straffutmåling, tap av rettar og inndraging ved grov korrupsjon.
Ein polititenestemann/namsmannsfullmektig hadde teke på seg eit privat oppdrag der han stilte kompetansen sin som namsmannsfullmektig til disposisjon for ein privat part. Engasjementet stod i direkte konflikt med arbeidsoppgåvene han hadde ved lensmannskontoret, og oppdraget var ikkje klarert med arbeidsgivaren. Trass i oppdraget opptredde politibetjenten som nøytral saksbehandlar i sakene til den private parten. Han fekk ca. 55 000 kroner i betaling for oppdraget. Det vesentlege av dette beløpet var dekning av kostnader han hadde hatt til å utføre det private oppdraget. Høgsterett kom til at vilkåra for å dømme for grov korrupsjon var oppfylte, jf. straffelova § 276 b jf. § 276 a. Utbetalingane innebar ein ”fordel” sjølv om politibetjenten berre i liten grad hadde hatt ei netto økonomisk vinning av oppdraget. Fordelen var oppnådd i kraft av stillinga hans og var klart utilbørleg. Det er stilt heilt særlege krav til nøytralitet for personar i stillingar som den domfelte har, og tilhøvet måtte derfor også reknast som grovt. Dommen i lagmannsretten om tap av stilling og inndraging av det beløpet han hadde teke imot, blei halde ved lag, men straffa blei redusert frå 10 til 8 månaders fengsel. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2011-02143-A (sak nr. 2011/1164), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (ass. sjef for Spesialenheten for politisaker Johan Martin Welhaven) |
| Forfatter: | Webster, Arnesen, Normann, Gjølstad, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §376, Straffeloven (1902) §29, §34, §276 |
(1) Dommer Webster: Saken gjelder lovtolkning, straffutmåling, rettighetstap og
inndragning for en politibetjentamsmannsfullmektig som i lagmannsretten er dømt fo r
grov korrupsjon.
(2) A ble 26. januar 2010 satt under tiltale av Spesialenheten for politisaker for aktiv og
passiv grov korrupsjon. Brønnøy tingrett avsa dom 1 1. juni 2010 med slik domsslutning:
”A, født 8. mai 1954, frifinnes.”
(3) Dommen ble avsagt under dissens ettersom fagdommeren kom til at A var skyldig både i
aktiv og passiv grov korrupsjon. Påtalemyndigheten anket til Hålogaland lagmannsrett
som ble satt med lagrette under behandlingen av ankesaken. Lagretten svarte nei på
skyldspørsmålene. Retten satte lagrettens kjennelse til side oguttet at saken skulle
behandles på ny for andre dommere, jf. straffeprosessloven § 376 a.
(4) Etter ny ankeforhandling med meddommere avsa Hålogaland lagmannsrett 6. juni 2011
dom med slik domsslutning:
”1. A, født 08.05.54, dømmes for overtredelse av s traffeloven § 276b, jf. § 276a
første ledd bokstav a, til en straff av fengsel i 1 0 – ti – måneder.
2. A dømmes til tap av stilling som polititjeneste mann og til tap av retten til for
fremtiden å inneha stilling i politiet, jf straffeloven § 29 første ledd a og b.
3. I medhold av straffeloven § 34 inndras hos A 55.000 – femtifemtusen – kroner.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(5) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett . Anken gjelder saksbehandlingen,
rettanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen.
(6) <b>Jeg er kommet til</b> at anken fører frem for så vidt gjelder straffutmål ingen, men at anken
for øvrig må forkastes.
(7) Nærmere om faktum:
(8) A er utdannet polititjenestemann og har vært ansatt som lensmannsbetjent/politibetjent i
X lensmannsdistrikt siden 1976. Han har særlig arbeidet med namssaker.
(9) Om bakgrunnen for saken skriver lagmannsretten:
”Tiltalte kom i kontakt med B i 2004, da B var på en helikoptertur i distriktet sammen
med vitnet C. Helikopterselskapet ble drevet av tiltaltes sønn, og tiltalte hjalp til i
anledning oppdraget. Etter turen kom han i samtale med B, som fortalte at han i 1990
hadde blitt lurt i forbindelse med salg av selskapet D AS med tilhørende kalkrettigheter
i området. B mente at han ikke hadde mottatt oppgjø r i henhold til avtale med kjøperen,
E AS v/F, og at eierskifte ikke hadde funnet sted.
Tiltalte fattet stor interesse for Bs sak og syntes den var så oppsiktsvekkende at den
burde undersøkes nærmere. At B skulle være frastjål et sitt firma på en slik måte virket
helt utrolig for ham.”
(10) I juli og oktober 2004 anmeldte B F og hans selskaper til politiet for bedrageri og grovt
tyveri. A opptrådte som etterforsker i saken og foretok et avhør av B. Han rettet også en
henvendelse til F og ba om å få utlevert dokumentasjon i tilknytning til anmeldelsen.
Saken ble imidlertid henlagt – i siste hånd av Riksadvokaten – blant annet med den
begrunnelse at tvisten var av sivilrettslig karakter.
(11) I februar 2007 anmeldte B Fs advokat for urettmessig sletting av tinglyst dokument i
grunnboka. A var etterforsker i saken. Anmeldelsen ble henlagt av statsadvokaten noen
måneder senere.
(12) I november samme år fremsatte B en muntlig begjæring om tvangssalg av løsøre i ett av
Fs selskaper. A behandlet begjæringen ved lensmannskontoret. Han satte opp
begjæringen skriftlig for B og forela den for saksø kte til uttalelse. A sendte også brev til
Brønnøysundregistrene med anmodning om å få oversen dt kopi av dokumentasjonen i
anledning overdragelsen av D AS. Brønnøysundregistr ene avslo anmodningen. Det ble
klaget over avslaget, og i forbindelse med klagebehandlingen innhentet A en sakkyndig
vurdering fra en advokat. Vurderingen omhandlet blant annet saksøktes innsynsrett.
(13) Lagmannsretten beskriver omfanget og det nærmere innholdet av As engasjement på
følgende måte:
”Tiltalte engasjerte seg sterkt i saken og mottok under behandlingen mange
henvendelser både fra B og hans medhjelper C. Henvendelsene, særlig fra C, ble så
hyppige at lensmannskontoret etter hvert måtte skjerme seg mot dem. Saken ble ifølge
tiltalte svært arbeidskrevende, og han har erkjent å ha mottatt til sammen kr 55.000 av
B som betaling for arbeid utført på fritiden, samt utgiftsdekning i forbindelse med
reiser mv. Han benekter at det forelå noen avtale med B utover dekning av utgifter og
arbeid på fritiden. Tiltalte mottok en stor mengde dokumenter, som han etter avtale
hentet på Y. Dokumentene ble i hovedsak levert av C og reiseutgiftene dekket av B.
Tiltalte var svært opptatt av at namsmannen ble nektet innsyn hos
Brønnøysundregistrene. Dette førte bl.a. til at han reiste til Oslo 22.05.2008 for å legge
saken frem for personer på Stortinget. Med på turen var også Steinar Bastesen fra
Kystpartiet. Fra turen har tiltalte utarbeidet et notat som ble funnet i en ringperm med
dokumenter hjemme hos ham under ransakingen. Notatet har bl.a. følgende innhold:
’Etter ankomst til Oslo på onsdag kveld ble tiden benyttet til å kontakte
sentrale politikere på Stortinget. Steinar Bastesen stod for dette og formålet var
å forsøke å få til et eller flere møter på torsdage n. Vi hadde ingen avtaler denne
dagen, men vi mente at vi burde forsøke å få mest m ulig ut av oppholdet
...
I møtene hadde jeg ca. 1 times innlegg hvor jeg red egjorde for de ting som jeg
tidligere hadde avklart med B. Det var forholdene omkring intensjonsavtalen,
manglende betaling, aksjebrevet i banken, Gs påstand om at han hadde betalt
pengene i banken og videre at dette ble benektet av banken. Vi kom inn på
Brønnøysundregistrene og de mangelfulle rutiner som tydeligvis råder der.
Jeg avsluttet mine innlegg med at jeg appellerte til hver enkelts samvittighet og
posisjon i Storting og regjering. Jeg forventet at de tok tak i saken og gjorde
sine egne undersøkelser og sørget for at Bs 18 års lange kamp mot byråkratiet
og kriminelle ble avsluttet til hans fordel.’
Notatet viser dessuten at tiltalte har hatt kontakt med fem stortingsrepresentanter.
Videre fremgår det at han har vært i kontakt med journalister i Finansavisen og
Dagbladet om saken. Om dette heter det bl.a.:
’Begge disse journalistene ble kontaktet og møte bl e avhold i en bil som under hele
møtet kjørte rundt i Oslo. Dette var journalistenes egne ønsker i og med at de ikke
ville at vi eksponerte oss i Oslo.
Begge journalistene var veldig opptatt, men denne saken ville de forfølge. Spesielt
har jeg tro på Hofstad i Finansavisen. Han ville legge alt annet til side og
umiddelbart starte sine egne undersøkelser. Det vil le da etter hvert komme en bred
omtale i Finansavisen og ganske sikkert i alle media etter hvert som tiden gikk.’”
(14) A har forklart at notatet ble skrevet for å berolige B.
(15) Besøket i Stortinget var klarert med As overor dnede, lensmann H. A hadde imidlertid
ikke forklart at formålet med reisen i første rekke var å fremme Bs sak. Lensmannen lot A
reise til Stortinget som tjenestemann for å ta opp spørsmålet om svikt i saksbehandlingen
ved Brønnøysundregistrene. A hadde videre opplyst a t han var invitert av en
stortingskomitØ, og at reiseutgiftene ville bli dek ket av Stortinget. B hadde forskuttert
reiseutgiftene og endte med å dekke dem, da verken Stortinget eller lensmannskontoret
dekket kostnadene.
(16) Kontakten med journalistene førte til artikler om saken i Finansavisen. A ble intervjuet.
Han fremsto som offentlig tjenestemann og tok klart parti for Bs sak. Han omtalte B i
positive ordelag og kom med negative karakteristikker av Bs motparts handlinger:
”Politibetjent og namsmann i X, A har interessert seg for saken over flere år. I
forbindelse med kravet som nå ligger for Brønnøy Ti ngrett er A blitt løst fra sin
taushetsplikt av politimesteren på Helgeland for å la seg intervjue av Finansavisen
- Denne saken savner dokumentasjon på lovlig overtakelse sier A.
- Hvordan vil du karakterisere saken?
- Vi ser et straffbart forhold, det virker helt uvirkelig at det går an. Saken er kompleks,
men likevel enkel. Det handler om å dokumentere at oppgjør har funnet sted sier den
erfarne politimannen.
- Hvordan oppfatter du B?
- Jeg oppfatter B som en særdeles rettskaffen mann. Jeg har ikke funnet et eneste tegn
til at det han har sagt er feil, sier A.”
(17) A hadde enda et møte med Finansavisens journal ist i Oslo i november 2008.
Lagmannsretten har kommet til at det ikke kan utelukkes at også denne reisen ble klarert
med arbeidsgiveren på forhånd, og jeg legger dette til grunn ved den strafferettslige
vurderingen av saken.
(18) Ved ransaking av As hjem ble det funnet en rekke dokumenter som også viser hans svært
aktive rolle i Bs namssak.
(19) A mottok i alt 55 000 kroner fra B. Tingretten har gitt følgende oversikt over betalingene
– som lagmannsretten har vist til:
”Det er fremlagt to fakturaer fra A til B datert 3. januar 2008 og 6. april 2008 på
henholdsvis kr 5 855,- og kr 4 787. Førstnevnte fak tura er ”i henhold til avtale for
november og desember 2007” og sistnevnte ”i henhold til avtale for mars 2008.
Fra hans bankkonto fremgår at kr 15 068,50 ble overført fra B 12. oktober 2007,
kr 5 855 ble overført 15. januar 2008, kr 4 800 ble overført 18. mars 2008, kr 4 787 ble
overført 16. april 2008, kr 12 597 ble overført 17. juni 2008 og kr 11 946 ble overført
29. desember 2008. Samlet utgjør beløpene i overkan t av kr 55 000. ”
(20) Lagmannsretten kommenterer betalingene slik:
”Lagmannsretten legger etter dette til grunn at betalingen har skjedd ved flere
innbetalinger til tiltaltes bankkonto i tidsrommet oktober 2007 til desember 2008. Av de
to fremlagte fakturaene fremgår det at tiltalte har krevd dekning for h.h.v. 14 og
3 timer à kr 400, til sammen kr 6.800, i tillegg til dekning av utgifter. Fakturaene, som
også gjelder utlegg i forbindelse med henting av dokumenter på Y, utgjør til sammen kr
10.642. Tiltalte har opplyst at resten av beløpet i hovedsak gjelder dekning av
reiseutgifter.
Tiltalte arbeidet med namssaker på lensmannskontoret i hele denne perioden. Hans
private engasjement i denne saken, som bl.a. fremkommer gjennom de beslaglagte
notater, samt betalingene fra B og tiltaltes reiser til Y, var ikke gjort kjent for lensmann
H. Tiltalte har forklart dette med at det var noe han gjorde på fritiden, atskilt fra
jobben som namsmann på lensmannskontoret, og at han så på dette som en ’småjobb’
som han ikke behøvde å orientere arbeidsgiver om.”
(21) På denne bakgrunn har lagmannsretten oppsummert sitt syn på As handlinger på følgende
måte:
”Lagmannsretten finner det bevist utover rimelig tvil at tiltalte gjennom sin posisjon
som polititjenestemann forsettlig har skaffet seg en utilbørlig fordel ved å motta
godtgjørelse fra B for sitt arbeid med namssaken. H an fremsto som ”nøytral”
saksbehandler på lensmannskontoret, brukte sin posisjon som tjenestemann overfor
offentlige myndigheter, Stortinget og pressen for å forsøke å påvirke utfallet i saken,
samtidig som han på fritiden gikk inn i en partsrolle og arbeidet mot betaling i det
skjulte. Tiltalte mottok det samlede beløpet på kr 55.000 i denne egenskap, og var klar
over at B med dette ønsket å oppnå et positivt utfa ll. For tiltalte, som er en meget
erfaren polititjenestemann, må det ha fremstått som åpenbart at denne virksomheten
ikke kunne anses som et lovlig bierverv eller en småjobb han kunne ha ’på si’, og at han
dermed mottok en utilbørlig fordel i kraft av sin s tilling. Det forhold at han hadde
løpende dialog med sine overordnede om denne saken, men likevel unnlot å opplyse om
utgiftsdekning og kompensasjon, underbygger dette.”
(22) De rettslige spørsmålene:
(23) Lagmannsretten har domfelt A for passiv grov korrupsjon etter straffeloven § 276 b jf. §
276 a første ledd bokstav a.
(24) Straffeloven § 276 a første ledd bokstav a lyd er:
”For korrupsjon straffes den som
a) for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig
fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag …”
(25) A anfører at hans tilfelle ikke rammes av best emmelsen. Han har bare i helt begrenset
grad mottatt en fordel, og det kan ikke anses som utilbørlig, selv om det kanskje var
kritikkverdig. Han har heller ikke mottatt fordelen i anledning sin stilling – alt arbeidet for
B har vært utført på fritiden, som en bijobb.
(26) Jeg ser først på om A har mottatt penger fra B ”i anledning av stilling”.
(27) A har både i og utenfor vanlig arbeidstid benyttet sin kompetanse og sin stilling til Bs
fordel. Han har håndtert Bs saker ved lensmannskontoret, til tross for det private
oppdraget for B. Dette var et oppdrag han ikke var berettiget til å påta seg – slik det også
er nedfelt i Rundskriv fra Politidirektoratet 2008/010 om bierverv for ansatte i politi og
lensmannsetaten, blant annet punkt 2.2 om hensynet til den aktelse og tillit som stillingen
krever, punkt 2.3 om risiko for pliktkollisjon, punkt 2.4 om risiko for uakseptabel
rolleblanding og punkt 2.5 om risiko for inhabilitet. Engasjementet for B har stått i direkte
konflikt med hans arbeidsoppgaver som lensmannsbetjent/politibetjent og
namsmannsfullmektig og har medført at han ikke har vært en nøytral saksbehandler. Utad
– blant annet i intervjuet med i Finansavisen og i møtet i Stortinget – har A opptrådt som
saksbehandler/representant for lensmannskontoret og ikke gitt til kjenne at han handlet på
oppdrag for B. Alt hans arbeid for B har hatt direkte sammenheng med hans kompetanse
og arbeidsoppgaver som namsmannsfullmektig ved lensmannskontoret. Jeg kan ut fra
dette ikke se at det er tvilsomt at hans arbeid for B har vært ”i anledning” av hans stilling.
(28) Jeg går så over til å se på i hvilken utstrekning A har mottatt en ”fordel” i straffelovens
forstand. A erkjenner å ha fått betaling for å ha utført arbeid for B. Det dreier seg om
17 timer som er betalt med 400 kroner per time, til sammen 6 800 kroner. Det erkjennes
også at dette er en fordel i straffelovens forstand. Derimot bestrider A at de resterende
utbetalingene innebærer noen ”fordel”, ettersom utbetalingene har gått til å dekke As
kostnader i forbindelse med innsatsen for B.
(29) Forarbeidene til bestemmelsen i § 276 a nevner ikke problemstillingen om hvorvidt
dekning av kostnader kan utgjøre en fordel. Det fremgår imidlertid at fordelsbegrepet skal
forstås vidt, jf. Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) side 54:
”En ’fordel’ i bestemmelsens forstand vil normalt ha en selvstendig økonomisk verdi, og
en typisk bestikkelse vil trolig komme i form av penger eller gjenstander med en viss
verdi. Tjenester kan også ha en økonomisk verdi. Pe rsoner som kjøper juridiske
tjenester på vegne av en arbeidsgiver, kan derfor ikke motta gratis privat bistand fra et
advokatfirma som arbeidsgiveren kjøper eller kan te nkes å kjøpe juridiske tjenester av,
uten å stå i fare for å bli dømt for korrupsjon.
Det gjelder likevel ikke noe krav om at fordelen må ha en selvstendig materiell verdi. …
Alt den passive bestikker ser seg tjent med eller kan dra nytte av, er å anse som en
fordel i lovens forstand. Straff for korrupsjon kan derfor være aktuelt dersom den
passive bestikker får tildelt en orden, dersom han tas opp i en lukket forening eller hans
barn slippes inn på en privatskole, eller han mottar seksuelle tjenester. Det kan også
være at den passive bestikker mottar innsideopplysninger om et aksjeselskap, som i seg
selv er uten verdi, men som han vil kunne nyttiggjø re seg ved å kjøpe eller selge aksjer.”
(30) Det er altså ikke en forutsetning at fordelen må ha materiell verdi for den passive
bestikker. Dette må innebære at en utbetaling kan være en fordel selv om den ikke
innebærer en netto økonomisk verdi for mottakeren. Her har A utført arbeid for B som A
var avskåret fra å gjøre. Arbeidet innebar en grave rende tilsidesettelse av grunnleggende
tjenesteplikter for A. Når han i en slik situasjon ikke bare utfører arbeidet, men også får
dekning for utgifter ved det, er vilkåret om ”fordel” etter min mening oppfylt.
(31) Jeg går så over til spørsmålet om fordelen var ”utilbørlig”.
(32) Det fremgår av Ot.prp. nr 78 side 55 at ”[d]et må foreligge et klart klanderverdig forhold
for at bestemmelsen skal kunne anvendes”.
(33) I proposisjonen pekes det på side 55 på at formålet bak ytelsen og om det har vært
åpenhet kan ha betydning:
”Formålet bak en ytelse vil stå sentralt i en utilbørlighetsvurdering. Dersom det lar seg
bevise at fordelen var ment å påvirke den passive bestikkers utøvelse av en stilling, et
verv eller et oppdrag, vil den normalt være utilbør lig. ...
Åpenhet i forhold til arbeids- eller oppdragsgiver vil ofte innebære at en fordel ikke kan
betraktes som utilbørlig. I privat virksomhet vil d et sjelden være naturlig å
karakterisere selv en verdifull gave som utilbørlig , dersom arbeids- eller oppdragsgiver
er gjort kjent med den. I offentlig sektor kan det lettere tenkes at en fordel må sies å
være utilbørlig selv om mottakeren har gjort sine o verordnede kjent med at den ytes
...”
(34) I dette tilfellet har formålet med betalingen fra B vært at A skulle benytte sin kompetanse
og sin stilling til Bs fordel. A har heller ikke vært åpen om forholdet overfor sin
arbeidsgiver. Jeg finner det åpenbart at fordelen i dette tilfellet var ”utilbørlig”.
(35) Det neste spørsmålet er om overtredelsen er gr ov, jf. straffeloven § 276 b.
(36) A har anført at beløpet han har mottatt av B e r betydelig lavere enn det som legges til
grunn for skillet mellom simpel og grov korrupsjon. Lagmannsretten har funnet A skyldig
i grov korrupsjon uten at dette er begrunnet. Den manglende begrunnelsen anføres å
utgjøre en saksbehandlingsfeil.
(37) Vurderingstema for skillet mellom simpel og grov korrupsjon fremgår av § 276 b
annet ledd:
”Ved avgjørelsen av om korrupsjonen er grov skal de t blant annet legges vekt på om
handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved
brudd på den særlige tillit som følger med hans sti lling, verv eller oppdrag, om den har
gitt betydelig økonomisk fordel, om det forelå risi ko for betydelig skade av økonomisk
eller annen art, …”
(38) Når en korrupsjonshandling begås av en offentlig tjenestemann blir vederlagets størrelse
av mindre betydning, jf. Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) side 58 .Vurderingstemaet er om
forholdet – alle relevante omstendigheter tatt i betraktning – innebærer et ”markert avvik
fra det tilbørlige”.
(39) Beløpets størrelse – 55 000 kroner – er ikke s å høyt at det alene kan medføre at forholdet
faller inn under § 276 b. Imidlertid har As handlinger og opptreden som påpekt direkte
tilknytning til hans arbeide med namssaker. I namsmannsfunksjonen er han en del av
rettsapparatet. Der stilles det helt særlige krav til nøytralitet, som er avgjørende for at
befolkningen skal kunne ha tillitt til rettssystemet. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at
det er tvil om at vi her står overfor grov korrupsjon i lovens forstand.
(40) Jeg går så over til å se på anken over straffutmålingen og rettighetstapet.
(41) A har anført at det at han ble fradømt sin sti lling har store konsekvenser for ham, og at
rettighetstapet og fengselsstraffen sammen ikke står i forhold til handlingene han er
funnet skyldig i.
(42) Lagmannsretten har begrunnet rettighetstapet på følgende måte:
”Siden tiltalte er funnet skyldig i grov korrupsjon anses han også ’uskikket’ til å være
tjenestemann, og allmenne hensyn tilsier at han fratas stillingen og retten til for
fremtiden å ha en slik stilling, jf straffeloven § 29 bokstav a og b. Rettighetstapet ilegges
for ubestemt tid, jf § 33 a annet ledd.”
(43) Jeg er enig med lagmannsretten i at A ved sine handlinger har vist at han ikke er egnet til
å inneha stillingen ved lensmannskontoret. Jeg viser til det som er fremhevet i Rt. 2011
side 477 avsnittene 27 og 29. De hensyn som der er trukket frem, gjør seg meget langt på
vei gjeldende også i vår sak.
(44) Imidlertid har jeg kommet til at fengselsstraffen bør settes noe lavere enn de ti månedene
lagmannsretten kom til. Forholdet A er funnet skyldig i er av en slik karakter at det må
reageres med ubetinget fengsel av en viss varighet. Jeg anser imidlertid forholdet som
klart mindre graverende enn det som er omhandlet i Rt. 2011 side 477. Her hadde en
polititjenestemann som ved flere anledninger uberettiget hadde hentet ut en soningsfange
fra fengsel, mottatt 50 000 kroner. I vår sak må det i blant annet tas i betraktning at A ikke
har hatt noen stor økonomisk vinning av forholdet.
(45) Jeg har kommet til at straffen passende kan settes til åtte måneders fengsel.
(46) A har også anket over inndragningen av 55 000 kroner. Han anfører at det vesentlige av
beløpet er dekning av kostnader han har hatt i arbe idet for B, og at inndragningen bør
begrenses til de 6 800 kronene han har fått som godtgjørelse for arbeid.
(47) Straffeloven § 34 gir hjemmel for inndragning av utbyttet av straffbar handling.
Utgangspunktet er at utbyttet skal inndras, og at utgifter ikke kommer til fradrag, jf. § 34
annet ledd annen setning. Jeg finner ikke grunnlag for her å fravike denne hovedregelen.
(48) Jeg stemmer for denne
D O M:
I lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 1 – gjøres den endring at straffen settes
til fengsel i 8 – åtte – måneder. For øvrig forkast es anken.
(49) Kst. dommer Arnesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(50) Dommer Normann: Likeså.
(51) Dommer Gjølstad: Likeså.
(52) Justitiarius Schei: Likeså.
(53) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 1 – gjøres den endring at straffen settes
til fengsel i 8 – åtte – måneder. For øvrig forkast es anken.