HR-2011-2270-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-12-06 |
| Publisert: | HR-2011-02270-A - Rt-2011-1611 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder forståelsen av overgangsbestemmelsene i foretakspensjonsloven § 16-2 ved tilpasning av tidligere pensjonsordning til lovens bestemmelser. Spørsmålet er om det i dette tilfelle t er ansettelsestidspunktet eller det senere tidspunktet for opptak i den tidligere ordningen som skal danne grunnlag for linearitetsberegningen. 2 |
| Saksgang: | HR-2011-02270-A, (sak nr. 2011/981), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Frank Knudsen Hugo Barstad Magnus Knudsen Terje Løkegård Erling Waagsholm Gunnar Klemetsen Rolf Johan Orheim Frank Vågnes Dagfinn Lillebø Rolf Kjemphol Roger Knudsen Oddbjørn Nordstrand Odd Strømmen John Ivar Tørlen (advokat Christopher Hansteen – til prøve) (advokat Håkon Angell) mot Sunnmørsposten AS (advokat Ingeborg Moen Borgeru d) Edda Ressurs AS (advokat Gry Steen Hvidsten – til prøve) |
| Forfatter: | Stabel, Endresen, Kallerud, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | foretakspensjonsloven § 16-2, skatteloven § 44, gjelder § 4-2, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 6. desember 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-02270-A, (sak nr. 2011/981), sivil sak, anke over dom,
Frank Knudsen
Hugo Barstad
Magnus Knudsen
Terje Løkegård
Erling Waagsholm
Gunnar Klemetsen
Rolf Johan Orheim
Frank Vågnes
Dagfinn Lillebø
Rolf Kjemphol
Roger Knudsen
Oddbjørn Nordstrand
Odd Strømmen
John Ivar Tørlen (advokat Christopher Hansteen – til prøve)
(advokat Håkon Angell)
mot
Sunnmørsposten AS (advokat Ingeborg Moen Borgeru d)
Edda Ressurs AS (advokat Gry Steen Hvidsten – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Stabel: Saken gjelder forståelsen av overgangsbestemmelsene i
foretakspensjonsloven § 16-2 ved tilpasning av tidligere pensjonsordning til lovens
bestemmelser. Spørsmålet er om det i dette tilfelle t er ansettelsestidspunktet eller det
senere tidspunktet for opptak i den tidligere ordningen som skal danne grunnlag for
linearitetsberegningen. 2
(2) Sunnmørsposten AS inngikk 1. desember 1985 avta le med Storebrand Livsforsikring AS
om kollektiv pensjonsforsikring for sine ansatte. Det dreide seg om en ytelsesbasert
pensjonsordning. Avtalen gjaldt fra 1. januar 1986, og ble videreført ved avtale
undertegnet i 1994/1995. Tjenestetiden ble regnet fra ansettelsestidspunktet.
(3) Fire av de ansatte ble i 2001 overført til en a nnen virksomhet innen samme konsern,
Orkla Trykk Nordvest AS. Selskapet har senere skiftet navn til Edda Ressurs AS. Orkla
Trykk inngikk 19. februar 2002 en avtale med Storebrand med samme innhold som
avtalen med Sunnmørsposten. Avtalen hadde virkning fra 1. april 2001, men var for disse
fire en direkte videreføring av rettighetene de had de etter kollektivforsikringen i
Sunnmørsposten.
(4) Pensjonsordningen tilfredsstilte vilkårene for inntektsfradrag i forskrift av 28. juni 1968
og forskrift av 27. oktober 1969, gitt i medhold av skatteloven § 44 første ledd bokstav k
(TPES- reglene). Etter disse reglene ble pensjonsrettighetene opptjent etter
annuitetsprinsippet.
(5) Ved lov om foretakspensjon 24. mars 2000 nr. 16, i kraft fra 1. januar 2001, ble de
tidligere TPES-reglene avløst av et system med oppt jening etter linearitetsprinsippet.
Virksomheter som valgte å fortsette med tjenestepensjonsordninger for de ansatte måtte,
for fortsatt å oppnå skattefradrag, tilpasse ordningen til de nye reglene innen
1. januar 2003.
(6) Sunnmørsposten og Edda Ressurs valgte å videref øre sine ordninger, og inngikk
25. februar 2003 likelydende tilpasningsavtaler med Storebrand. Avtalene hadde virkning
fra 1. januar 2003.
(7) Ved lov om innskuddspensjon 24. november 2000 nr. 81, i kraft 1. januar 2001, ble det
åpnet adgang til å etablerte innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger. Sunnmørsposten
og Edda Ressurs valgte å gå over til innskuddsbasert pensjon. I forbindelse med
avviklingen av den gamle ordningen utstedte Storebrand 31. desember 2003 fripoliser til
de ansatte for pensjon opptjent per denne dato.
(8) Fripolisene ble beregnet lineært fra 1. januar 1986, tidspunktet da mottakerne ble opptatt i
pensjonsordningen.
(9) Nitten ansatte med ansettelsestidspunkt før 1. januar 1986 tok 17. juni 2009 ut søksmål
mot Sunnmørsposten AS og Edda Ressurs AS med påstand om at deres
pensjonsrettigheter skulle beregnes lineært fra det tidspunkt de ble ansatt i
Sunnmørsposten.
(10) Sunnmøre tingrett avsa 31. mai 2010 dom med sl ik domsslutning:
”1. Sunnmørsposten AS er forpliktet til å sørge fo r at saksøkerne nr 1
(Frank Knudsen), nr 2 (Hugo Barstad), nr 3 (Magnus Knudsen) nr 5
(Terje Løkegård), nr 6 (Erling Wågsholm), nr 7 (Gun nar Klemetsen),
nr 8 (Rolf Johan Orheim), nr 9 (Frank Vågnes), nr 10 (Dagfinn Lillebø) og
nr 11 (Rolf Kjemphol) får lineær opptjening av fripolisene pr. 31. desember
2003, beregnet fra ansettelsestidspunktet i foretaket.
2. Edda Ressurs AS er forpliktet til å sørge for at saksøkerne nr 16
(Roger Knudsen), nr 17 (Oddbjørn Nordstrand), nr 18 ( Odd Strømmen) og 3
nr 19 (John Ivar Tørlen) får lineær opptjening av f ripolisene pr. 31. desember
2003, beregnet fra ansettelsestidspunktet i Sunnmør sposten AS.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”
(11) For fem av saksøkerne ble saken hevet.
(12) Sunnmørsposten AS og Edda Ressurs AS anket dom men – rettsanvendelsen – til
Frostating lagmannsrett, som 4. april 2011 avsa dom med slik domsslutning:
”1. Sunnmørsposten AS og Edda Ressurs AS frifinnes .
2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilpliktes Frank Knudsen,
Hugo Barstad, Magnus Knudsen, Terje Løkegård, Erling Vågsholm,
Gunnar Klemetsen, Rolf Johan Orheim, Frank Vågsnes, Dagfinn Lillebø,
Rolf Kjemphol, Roger Knudsen, Oddbjørn Nordstrand, Odd Strømmen og
John Ivar Tørlen – i solidum – å betale kr 737 143 –
syvhundreogtrettisjutusenetthundreogførtitre – til Sunnmørsposten AS og
Edda Ressurs AS innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.”
(13) De gjenværende fjorten ansatte – med ansettelsestidspunkt varierende mellom 1960 og
1985 – har anket til Høyesterett. Anken gjelder lag mannsrettens rettsanvendelse.
(14) Det er fremlagt skriftlig forklaring fra og bevisopptak av juridisk fagdirektør i Storebrand,
Tom Tjernvold. Saken står i samme stilling for Høye sterett som for de tidligere instanser.
(15) De ankende partene – Frank Knudsen, Hugo Barstad, Magnus Knudsen, Terje Løkegård,
Erling Waagsholm, Gunnar Klemetsen, Rolf Johan Orheim, Frank Vågnes, Dagfinn
Lillebø, Rolf Kjemphol, Roger Knudsen, Oddbjørn Nor dstrand, Odd Strømmen og John
Ivar Tørlen – har i korte trekk gjort gjeldende:
(16) Tilpasningsavtalene må forstås slik at opptjent pensjon skal beregnes lineært fra
ansettelse, dersom dette følger av foretakspensjons lovens regler. Forutsetningen om at
avtalen er i samsvar med loven er et bindende forbehold om at den i tilfelle må endres til
fordel for de ansatte dersom dette er nødvendig for å oppnå slikt samsvar. Lovens regler
er ufravikelige, og bygger på at pensjonen skal beregnes lineært for hele den tjenestetid
som måtte være avtalt.
(17) Det følger klart av forarbeidene til loven at prinsippet om lineær opptjening også skulle
gjelde opptjening før overgangstidspunktet 1. janua r 2003 – to år etter ikrafttredelsen.
Lovgiver tok, også for eksisterende ordninger, uttrykkelig avstand fra et tosporet system. I
den grad ordningene skulle videreføres, var selskap ene forpliktet til å gå helt over til
lineær opptjening.
(18) Overgangsbestemmelsen i loven § 16-2 fjerde ledd må forstås slik at ordningene for øvrig
skulle videreføres etter gammelt regelverk. Hadde m an bestemmelser om at
pensjonsgivende tjenestetid skulle regnes fra ansettelsen, måtte linearitetsberegningen
skje tilbake fra dette tidspunkt. Flere uttalelser fra Finansdepartementet gir klart uttrykk
for dette. Disse uttalelsene er i samsvar med lovgivers forutsetninger. 4
(19) De utstedte fripolisene innfrir ikke lovens krav, og foretakene har plikt til å sørge for at de
ansatte blir sikret en pensjon i samsvar med forutsetningene i tilpasningsavtalen. Den
påstand som blir nedlagt, er i samsvar med dette.
(20) De ankende partene har nedlagt slik påstand:
”1. De ankende parter har pr. 31.12.03 rett til pensjon opptjent lineært fra den
enkeltes tidspunkt for ansettelse i Sunnmørsposten AS.
2. Sunnmørsposten AS v/styrets formann er forplikt et til å sørge for at
premiereserven er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som de ankende
parter nr. 1-10 har opptjent i henhold til punkt 1 ovenfor.
3. Edda Ressurs AS er forpliktet til å sørge for at premiereserven er tilstrekkelig
til å sikre den rett til pensjon som de ankende parter nr. 11-14 har opptjent i
henholdt til punkt 1 ovenfor.
4. Sunnmørsposten AS og Edda Ressurs AS dømmes in solidum til å betale
sakens omkostninger for alle instanser.”
(21) Ankemotpartene – Sunnmørsposten AS og Edda Ressurs AS – har i korte trekk gjort
gjeldende:
(22) Ved uttreden av den opprinnelige ordningen hadde de ankende partene etter loven bare
rett til fripolise for opptjent pensjon etter tidligere gjeldende opptjeningsregler.
Fripolisene er i samsvar med tilslutningsavtalen, som er entydig og klar når det gjelder
starttidspunktet for opptjeningstiden.
(23) Det forbeholdet som er tatt i avtalen mellom ankemotpartene og Storebrand, gir bare
uttrykk for at det må en ny avtale til, med ny premieberegning, dersom det skulle vise seg
at loven krevde tilbakevirkning helt til ansettelsestidspunktet. De ansatte kan ikke bygge
noen rett på dette forbeholdet.
(24) Det var en frivillig sak for selskapene å innføre det lineære prinsippet med
tilbakevirkende kraft til opptakstidspunktet. Overgangsbestemmelsene til
foretakspensjonsloven slår helt klart fast at det er det tidligere regelverk som skal gjelde
for pensjon opptjent før regelverket ble endret. Ma n har altså, til gunst for de ansatte, gått
lenger enn loven krever.
(25) Det finnes ingen reelle hensyn som tilsier en annen forståelse av loven, og en slik løsning
har heller ikke støtte i forarbeidene. Det er uanse tt ikke grunnlag for at opptjening skal
skje helt tilbake til ansettelsestidspunktet. De etterfølgende uttalelser fra
Finansdepartementet er uklare og til dels selvmotsigende.
(26) Sunnmørsposten AS og Edda Ressurs AS har nedla gt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. De ankende parter dømmes in solidum til å betal e sakens omkostninger for
tingretten, lagmannsretten og Høyesterett til Sunnmørsposten AS og
Edda Ressurs AS.”
(27) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem. 5
(28) Saken reiser to problemstillinger. Det er for det første spørsmål om de ansatte på grunnlag
av avtalene mellom arbeidsgiverne og Storebrand har krav på fripoliser beregnet etter
linearitetsprinsippet tilbake til ansettelsestidspunktet, forutsatt at en slik beregningsmåte
følger av overgangsreglene til foretakspensjonslove n. Partene er enige om at de ansatte
ikke har krav på pensjon utover det som følger av d isse avtalene. Dernest er spørsmålet –
forutsatt at de ansatte gis medhold i at avtalene må tolkes slik at de kan gjøre et slikt krav
gjeldende etter dem – hvordan overgangsreglene på dette punkt er å forstå.
(29) Før jeg går inn på sakens hovedspørsmål finner jeg det hensiktsmessig å redegjøre noe
nærmere for bakgrunnen for foretakspensjonsloven.
(30) Før 1. januar 2006, da lov 21. desember 2005 n r. 124 om obligatorisk tjenestepensjon
(OTP-loven) trådte i kraft, var det ikke noen lovbestemt plikt for virksomheter i privat
sektor til å opprette kollektive pensjonsordninger for sine ansatte. Arbeidsgiverne sto fritt
med hensyn til om de ville opprette slike ordninger, hvilket innhold de i så fall skulle ha,
og til om de senere skulle endres eller opphøre. Fo r å nyte godt av de særlige
skatterettslige fradragsreglene for slike ordninger, måtte pensjonsordningene imidlertid
tilfredsstille de såkalte TPES-reglene.
(31) Det fulgte av TPES-reglene at pensjonspremiene ble opptjent etter et annuitetsprinsipp.
Opptjente pensjonsrettigheter reflekterte innbetalte premier.Ved økt lønn skulle den økte
lønnen legges til grunn for fastsettelsen av tjenes tepensjonen. Ordningen medførte derfor
år for år stadig økende premieinnbetaling til dekni ng av den enkelte arbeidstakers
fremtidige pensjon. Dette innebar blant annet at pensjonskostnadene for eldre
arbeidstakere ble større enn for yngre.
(32) Disse reglene ble avløst av foretakspensjonslo ven 24. mars 2000 nr. 16 og
innskuddspensjonsloven 24. november 2000 nr. 81. Foretakspensjonsloven, som er den
aktuelle i vår sak, trådte i kraft fra 1. januar 2001. Virksomheter som hadde etablerte
ordninger de ønsket å videreføre måtte – for å få s kattefradrag – tilpasse disse til loven
innen 1. januar 2003. Om dette hadde loven særlige overgangsregler i § 16-2, som jeg
kommer nærmere tilbake til.
(33) Foretakspensjonsloven bygger på et linearitetsprinsipp. Det vil si at pensjonsrettighetene
tjenes opp forholdsmessig basert på tjenestetid frem til pensjonsalder. Opptjent pensjon
øker proporsjonalt med tjenestetiden. Innbetalte pr emier skal tilsvare opptjente
pensjonsrettigheter. For ansatte som står i arbeid frem til pensjonsalder, blir pensjonen
den samme uavhengig av opptjeningsmodell. For ansatte som går ut av ordningen før
pensjonsalder, er opptjening under linearitetsprinsippet normalt mer fordelaktig.
(34) Det fulgte av den opprinnelige avtalen mellom Sunnmørsposten og Storebrand at det
krevdes minst 30 års tjenestetid for å få rett til uavkortede pensjoner ved oppnådd
pensjonsalder – 67 år. Ved kortere tjenestetid skulle pensjonene reguleres forholdsmessig.
Tjenestetiden ble imidlertid – av hensyn til ansatte som ved opptakstidspunktet var så
gamle at de ikke hadde mulighet for å oppnå 30 års tjenestetid – ikke satt til opptaket i
ordningen, men til ansettelsestidspunktet. Dette fremgår av pensjonsforsikringsavtalene
punkt 5.1 første ledd, som lød:
”For å få rett til uavkortede pensjoner fra kollektivforsikringen, kreves det minst 30 års
tjenestetid hos forsikringstakeren. Tjenestetiden regnes fra ansettelsen til 6
pensjonsalderen og avrundes til nærmeste antall hele år. Ved kortere tjenestetid enn
30 år, reduseres pensjonene forholdsmessig.”
(35) Spørsmålet i saken er om de ankende parter da de mottok sine fripoliser ved uttreden fra
ordningen i desember 2003, hadde opptjente rettigheter beregnet etter linearitetsprinsippet
med virkning tilbake til ansettelsestidspunktet, som for dem lå forut for innmelding i
ordningen.
(36) Partene er enige om at de ankende parters pensjonsrettigheter helt ut avhenger av det som
følger av avtalen mellom partene i forsikringsavtal en, og som inngår som ledd i deres
ansettelsesforhold.
(37) Rettigheten påstås knyttet til de såkalte tilpasningsavtalene mellom Storebrand AS og
henholdsvis Sunnmørsposten AS og daværende Orkla Tr ykk Nordvest AS. Avtalene kom
til uttrykk i likelydende brev fra Storebrand til foretakene 25. februar 2003, med
overskrift ”Kollektiv pensjonsforsikring - Tilpasninger til lov om foretakspensjon”.
Innledningsvis het det :
”Vi viser til tidligere informasjon samt notat fra Arne Håskjold, Orkla ASA, datert
19.12.02, vedr. tilpasning til ny lov om foretakspensjon. Vi bekrefter med dette at Deres
avtale om kollektiv pensjonsforsikring er tilpasset bestemmelsene i lov om
foretakspensjon på følgende punkter:... ”
(38) Etter et avsnitt om beregning av engangspremie, het det:
”Lov om foretakspensjon krever at premiereserve skal avsettes etter såkalte lineære
prinsipper. For personer som allerede er tatt opp i pensjonsordningen er loven
imidlertid ikke klar på spørsmålet om denne lineari teten skal beregnes med
utgangspunkt i ansettelsestidspunktet eller tidspunktet for opptak i ordningen. I
beregningene de har fått tidligere har vi benyttet ansettelsestidspunktet. På grunn av
den nevnte uklarhet, finner vi det nå mest korrekt å benytte tidspunket for opptak i
forsikringen. Standardløsningen innebærer likevel a t vi må ta forbehold om at endelig
lovforståelse kan medføre krav om en høyere engangs premie på overgangstidspunktet.
Dette vil vi i så fall komme tilbake til.”
(39) Det fremgår klart av ordlyden at det er tidspunktet for opptak i ordningen som er avtalt
som utgangspunkt for linearitetsprinsippet.
(40) Spørsmålet er om avtalen innebærer at starttid spunktet må endres dersom det skulle vise
seg at overgangsbestemmelsene til loven må forstås i samsvar med de ankende parters
syn.
(41) Det er på det rene at Storebrand overfor sine avtaleparter i forsikringsavtalen – de to
foretakene – har tatt et forbehold med hensyn til engangspremien på
overgangstidspunktet, som er beregnet med utgangspunkt i opptakstidspunktet. Men jeg
kan vanskelig se at foretakene, ved ikke å protestere eller kommentere
forsikringsselskapets forbehold, har inngått en avtale med et slikt innhold. Storebrand
uttalte at man, hvis nødvendig, ville komme tilbake til saken, og jeg kan ikke se det
annerledes enn at det da måtte inngås en endret avtale, med ny premieberegning.
(42) Selv om foretakene mest sannsynlig, blant annet av skattemessige grunner, ville ønsket å
videreføre avtalen også med et endret og mer kostna dskrevende starttidspunkt, kan jeg
ikke se at de har skapt mer enn en forventning om at dette eventuelt ville skje. Det er på 7
det rene at de direkte kontraktspartene ikke anså verken seg selv eller motparten som
forpliktet på dette tidspunkt. Det er ikke anført n oe grunnlag for at de ankende parter –
som ikke var part i avtalen – skulle ha en særlig og mer omfattende rett etter avtalen.
(43) Jeg tilføyer at lovens § 2-5 første ledd, som sier at et livsforsikringsselskap bare kan tegne
foretakspensjonsordning med skattefordel i skattelovens forstand når ordningen er i
samsvar med loven, i så måte bare er en videreførin g av de tidligere TPES-reglene,
jf. Ot.prp. nr. 47(1998–99) side 49. På side 50 fremgår videre, uten at departementet
kommenterer det særlig, at utvalget som forslo denne videreføringen la til grunn at
dersom et selskap inngikk en avtale som helt eller delvis er i strid med regelverket, vil
dette bare få offentligrettslige konsekvenser, mens forsikringsavtalens gyldighet ikke
påvirkes.
(44) Jeg konkluderer derfor med at de ankende parter ikke har noe avtalemessig grunnlag for å
kreve linearitetsberegning tilbake til ansettelsestidspunktet, dersom en slik løsning skulle
følge av loven. Anken kan derfor allerede av denne grunn ikke føre frem.
(45) Selv om det etter dette ikke er nødvendig for løsningen av saken, vil jeg – siden
spørsmålet har vært sentralt i prosedyren – se nærm ere på det lovtolkingsspørsmålet
partene er uenige om.
(46) Som jeg har vært inne på, innebar foretakspensjonsloven en ny opptjeningsberegning etter
linearitetsprinsippet. Nye pensjonsordninger skulle i sin helhet være i samsvar med loven,
jf. § 2-1 fjerde ledd. Linearitetsprinsippet er beskrevet slik i loven § 4-2 første ledd, som
på avtaletidspunktet lød:
”Opptjent ytelsesbasert pensjon for et medlem skal til enhver tid utgjøre en så stor del
av full pensjon for medlemmet i henhold til pensjonsplanen, som den pensjonsgivende
tjenestetid utgjør i forhold til den tjenestetid so m kreves for rett til full pensjon (lineær
opptjening). Tjenestetiden som kreves for rett til full pensjon er tiden fra opptak i
ordningen fram til pensjonsalderen, men ikke mindre enn tiden som følger av § 4-3
første ledd.”
(47) I § 4-3 annet ledd var tjenestetiden definert slik:
”Tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag i foret aket. Det skal sees bort fra tjenestetid
før opprettelsen av pensjonsordningen når annet ikk e er fastsatt i regelverket.”
(48) Bestemmelsene har fått en endret ordlyd med virkning fra 1. januar 2011, uten at dette har
betydning for hovedinnholdet. Et sentralt hensyn i loven er å sikre at premiereserven til
enhver tid er tilstrekkelig til å sikre opptjent pensjon. Dette kommer til uttrykk i § 9-1,
som lyder:
”Premiereserven for en pensjonsordning skal til enhver tid være så stor at den etter
beregningsgrunnlaget for ordningen er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som
medlemmene har opptjent, herunder rett til uførepen sjon og etterlattpensjon.”
(49) Muligheten for at bestemmelser om tidligere utgangspunkt for tjenestetid enn
opptakstidspunktet skal sette reservene i fare, er søkt løst i § 9-2 tredje ledd, som lyder
slik:
”Fastsettes det ved opprettelsen av en pensjonsordning regler om medregning av
tidligere tjenestetid i foretaket, kan den premiereserve som trengs for å sikre den rett til 8
pensjon slik medregning innebærer, innbetales som premietillegg med en tredel i hvert
år deretter.”
(50) Pensjonsordninger opprettet etter lovens ikrafttredelse skulle altså fullt ut følge disse
reglene. Det vil si at dersom man valgte å regne tjenestetiden fra ansettelsen eller et annet
tidspunkt forut for opprettelsen av pensjonsordningen, skulle hele tjenestetiden regnes
med ved linearitetsberegningen etter § 4-2 første l edd. I så fall kunne det imidlertid bli
aktuelt med særlige innbetalingsregler for å sikre premiereserven.
(51) Hvordan det skulle forholdes med tidligere ordninger er regulert i
overgangsbestemmelsene til loven i § 16-2. Første l edd lyder slik:
”Regelverket for pensjonsordninger som er opprettet før loven er trådt i kraft, skal
være endret i samsvar med kravet i § 2-1 fjerde ledd senest to år etter at loven trådte i
kraft.”
(52) Denne bestemmelsen løser ikke spørsmålet, da § 2-1 fjerde ledd bare krever at ordningen
fra og med videreføring per 1. januar 2003 skal vær e i samsvar med loven.
(53) Den bestemmelsen som gjelder pensjon etter tidligere ordning står i 16-2 fjerde ledd som
lyder:
”For pensjonsordninger opprettet før loven trådte i kraft, gjelder § 4-2 første ledd bare
opptjening av pensjon på grunnlag av tjenestetid etter at regelverket er endret som
nevnt i første ledd. Pensjon opptjent ved tjenestet id før dette tidspunkt, beregnes etter
tidligere gjeldende regelverk.”
(54) Etter ordlyden gir denne bestemmelsen klart uttrykk for at det skal trekkes et skille
mellom opptjening før og etter overgangstidspunktet . Linearitetsprinsippet – slik det er
beskrevet i § 4-2 første ledd – skal bare gjelde op ptjening etter dette tidspunktet. Tidligere
opptjent pensjon skal beregnes etter tidligere regelverk. Det er ikke omstridt at det da var
annuitetsprinsippet som gjaldt. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det tidligere
regelverket må gjelde for alle elementer i beregningen.
(55) Jeg kan ikke se at forarbeidene – samlet vurdert – gir grunnlag for en annen forståelse enn
den som følger av ordlyden. I Ot.prp. nr. 47(1998–9 9) er det riktignok en uttalelse på side
227 under omtalen av det lineære opptjeningsprinsippet, som kan tyde på at overgangen
skal skje med tilbakevirkning, ved at medlemmene ”umiddelbart godskrives” opptjening
etter prinsippet. Ut fra sammenhengen fremstår det imidlertid som klart at foranledningen
er premiereserven, og ønsket om at den er tilstrekk elig opparbeidet til å sikre
medlemmenes samlede rettigheter etter overgangstidspunktet. I den særlige omtalen av
overgangsbestemmelsene i punkt 1.17 heter det således:
”Overgang til prinsippet om lineær opptjening nødve ndiggjør også visse
overgangsregler. For den enkelte arbeidstaker vil regler om lineær opptjening bare
gjelde tjenestetid etter at regelverket for pensjonsordningen er tilpasset det nye
lovverket. Pensjon opptjent før dette tidspunkt bes temmes etter tidligere gjeldende
regler. Dersom pensjonsordningens premiereserve ikke er tilstrekkelig til å sikre
samlede pensjonsrettigheter beregnet på grunnlag av samlet tjenestetid i foretaket, gis
foretaket en overgangsperiode på 10 år til å dekke det manglende ved overføring fra
premiefondet eller ved tilskudd fra foretaket.” 9
(56) Det kan reises spørsmål om bestemmelsen om pre miereservene i § 16-2 fjortende ledd
tilsier en annen tolkning av § 16-2 fjerde ledd. Bestemmelsen lyder slik:
”Dersom en pensjonsordning opprettet før loven tråd te i kraft, har premiereserve etter
§ 9-1 som ikke er tilstrekkelig dersom opptjent pensjon for alle medlemmene beregnes
etter § 4-2 første ledd på grunnlag av samlet tjene stetid i foretaket, skal manglende
premiereserve tilføres fra premiefondet eller fra f oretaket innen 10 år etter at loven er
trådt i kraft. Minst 20 prosent av manglende premiereserve skal være dekket innen 3 år,
minst 40 prosent innen 5 år og minst 80 prosent innen 8 år. Er ikke minst halvparten av
denne manglende premiereserve dekket innen 5 år etter at loven trådte i kraft, skal
overskudd som omfattes av § 8-5 første ledd tilføre s premiereserven inntil den
manglende premiereserve er dekket, med mindre annet fastsettes av Kredittilsynet etter
§ 2-7.”
(57) Det settes med andre ord tiårsfrist, regnet fra ikrafttredelsestidspunktet 1. januar 2001, til
å tilføre manglende premiereserve for å sikre opptj ent linearitetsberegnet pensjon dersom
dette skal beregnes ut fra samlet tjenestetid. Det bestemmelsen omtaler er en mekanisme
for sikring av premiereservene, som vil kunne bli for lave i forhold til opptjent pensjon
beregnet etter linearitetsprinsippet.
(58) Bestemmelsen vil kunne ha betydning dersom det – slik det i stor utstrekning er skjedd –
til gunst for de ansatte er avtalt andre overgangsordninger enn de som følger av
overgangsreglene. Ordlyden – ”dersom opptjent pensjon skal beregnes på grunnlag av
samlet tjenestetid i foretaket” – kan tale for det. Den kan imidlertid ikke ses som en
hjemmelsbestemmelse for at slik opptjening alltid skal skje.
(59) Jeg konkluderer etter dette med at overgangsreglene til foretakspensjonsloven ikke kan
forstås slik at linearitetsberegningen skal skje tilbake i tid fra før overgangstidspunktet
1. januar 2003. Denne løsning innebærer ikke noen e ndring til skade for de ansatte, som
beholder det de på dette tidspunkt hadde krav på etter de tidligere ordninger.
(60) Overgangsreglene kan derimot ikke forstås slik at de innebar noe forbud mot å avtale
ordninger som på dette punkt er bedre for de ansatte enn det som følger direkte av
overgangsreglene. Det må derfor kunne inngås avtaler både om at linearitetsberegningen
skal ta til ved opptaket i den tidligere ordningen, og om at beregningen skal ta til ved det
tidligere tidspunktet for ansettelsen.
(61) I dette tilfellet har partene avtalt at det skal skje linearitetsberegning tilbake til opptaket i
ordningen i 1986, og beregning har skjedd på dette grunnlag. Dette er som nevnt en
ordning som er bedre for de ansatte enn den som føl ger av lovens overgangsregler. At
arbeidsgiver har valgt å hensynta tjenestetid beregnet fra opptakstidspunktet, kan ikke
begrunne ytterligere avvik fra lovens ordning.
(62) Ankemotpartene har satt frem krav om sakskostnader. På grunn av den usikkerhet som er
skapt om forståelsen av foretakspensjonsloven på de omstridte punkter, både i lovens
forarbeider og i de etterfølgende tolkingsuttalelse ne fra Finansdepartementet, mener jeg
de ankende parter hadde rimelig grunn til å gå til søksmål. Sakskostnader bør derfor ikke
tilkjennes for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. 10
(63) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(64) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(65) Dommer Kallerud: Likeså.
(66) Dommer Falkanger: Likeså.
(67) Dommer Tjomsland: Likeså.
(68) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: