HR-2011-571-A - Rt-2011-390
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-03-17 |
| Publisert: | HR-2011-00571-A - Rt-2011-390 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder prøving av rettsanvendelsen ved over skjønn, jf. fjelloven § 2 tredje ledd – spørsmål om bortfall av allmennin gsrett etter fjelloven § 2 andre ledd fjerde punktum. |
| Saksgang: | HR-2011-00571-A, (sak nr. 2010/1861), sivil sak, anke over overskjønn |
| Parter: | Eli A. Østengen (advokat Toril Grimsvang Kjøllesdal ) mot Øystre Slidre fjellstyre (advokat Tor Gresseth – til prøve) |
| Forfatter: | Akerlie, Webster |
| Lovhenvisninger: | fjelloven § 2, jordloven § 12, seterforskriften § 16, fjellova § 2, odelsloven § 2, jordloven § 1, nsloven § 38, bygdeallmenninger § 2-6, utkastet § 2-7, utkastets § 2-2, utkastets § 2-7, tvisteloven § 20-2, bygdeallmenningsloven § 2-6, skogallmenningsloven § 2-6, gjengitt § 2, skjønnsloven § 38, skjønnsloven § 43 |
NORGES HØYESTERETT
Den 17. mars 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-00571-A, (sak nr. 2010/1861), sivil sak, anke over overskjønn,
Eli A. Østengen (advokat Toril Grimsvang Kjøllesdal )
mot
Øystre Slidre fjellstyre (advokat Tor Gresseth – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder prøving av rettsanvendelsen ved over skjønn, jf. fjelloven
§ 2 tredje ledd – spørsmål om bortfall av allmennin gsrett etter fjelloven § 2 andre ledd
fjerde punktum.
(2) Eiendommen Molor, gnr. 36 bnr. 10 i Øystre Slidre, som opprinnelig har vært en middels
stor landbrukseiendom etter lokale forhold, har fra gammelt av hatt allmenningsrett i
Øystre Slidre statsallmenning. Hjemmelshaver er Eli A. Østengen.
(3) I 2002 ble gårdens seter lagt i det fri etter vedtak av fjellstyret, da den ikke hadde vært i
bruk som seter i sammenhengende tidsrom av 20 år, jf. lov 6. juni 1975 nr. 31 (fjelloven)
§ 22 første ledd nr. 2. Ved samme vedtak ble det gi tt tilrådning til Statskog om å tillate at
seterhusene ble stående uten vederlag, jf. forskrift om seter og tilleggsjord m.m. i
statsallmenningane (seterforskriften) § 16. Denne retten er lagt til eiendommen og kan
ikke skilles fra den ved overdragelse.
(4) I 2003 ble det søkt fylkeslandbruksstyret om ti llatelse til fradeling av deler av
eiendommen som tilleggsjord til naboeiendom, jf. jordloven § 12. Av eiendommens totale
areal på ca. 303 da, gjaldt søknaden fradeling av c a. 196 da. Søknaden ble avslått. I 2
forbindelse med klage til Statens landbruksforvaltning traff fylkeslandbruksstyret
24. august 2004 vedtak om samtykke til deling ”hvor tun med et omkringliggende areal
som vist på vedlagte kart, totalt ca. 15 daa, og heimstøl med ca 2 daa tomt beholdes av
eieren”. Etter at Statens landbruksforvaltning hadde avslått klagen, ble fradeling godkjent
i samsvar med fylkeslandbruksstyrets vedtak.
(5) Østengen søkte i 2005 Statskog om opprettelse a v ”vanlig hyttefeste” på seterbebyggelsen
i statsallmenningen. Bakgrunnen var at hun i 2005 hadde inngått avtale om salg av festet
til en nevø. I søknaden er det vist til seterforskr iften § 19 første ledd, som lyder:
”Når seterretten fell bort av di drifta på garden er lagt ned og jorda teken i bruk til
føremål utanom jordbruksnæringa, eller av di ein ik kje kan rekne garden som ei
jordbruksmessig eining eller jordbruk, jfr. § 2 andre stykket i lova, skal fjellstyret gjere
vedtak om
a. at setra skal visast ut til gardsbruk i drift som treng seter, jfr. §§ 1 og 2, eller
b. å vise den tidlegare seterbrukaren til å søkje S tatskog om feste av tomt for
seterhusa til fritidsføremål, eller
c. at seterbrukaren fjerner husa om korkje utvising, overføring eller oppretting
av festekontrakt er aktuelt.”
(6) I forbindelse med behandlingen av søknaden innh entet fjellstyret uttalelse fra Øystre
Slidre kommune, sektor for kultur, utvikling og næring, om kommunens syn på om Molor
fortsatt måtte regnes som en landbrukseiendom. Etter at kommunen hadde besvart
spørsmålet bekreftende, vedtok fjellstyret å tilrå overfor Statskog at søknaden om
omdisponering til fritidsfeste ble avvist. Det ble vist til at eiendommen fortsatt måtte
regnes som en jordbrukseiendom, og at den derfor hadde allmenningsretten i behold. I
svaret fra Statskog ble det vist til at når fjellstyret ”konkluderer med at retten til
allmenningsbruk opprettholdes, og ikke annet er avgjort ved skjønn jfr. § 2 i fjellova, skal
saken behandles etter seterforskriften § 16 dersom fjellstyret ikke finner det aktuelt å vise
ut stølen til annet gardsbruk i drift som trenger s eter”.
(7) Etter dette begjærte Østengen skjønn etter fjel loven § 2 tredje ledd med påstand om at
Molor ikke har allmenningsrett i Øystre Slidre statsallmenning. Valdres tingrett avhjemlet
6. november 2009 skjønn med slik slutning:
”1. Gnr. 36, bnr. 10 Molor i Øystre Slidre kommune har ikke allmenningsrett i
Øystre Slidre statsallmenning.
2. Øystre Slidre fjellstyre betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet. For øvrig
bærer partene egne sakskostnader.”
(8) Tingretten fant at selv om det fortsatt kunne utøves en begrenset jordbruksvirksomhet på
eiendommen ved grønnsaks- eller bærproduksjon, var allmenningsretten falt bort da
bruksrettighetene i allmenningen ikke sto i sammenheng med en slik jordbruksdrift.
(9) Øystre Slidre fjellstyret begjærte overskjønn. Overskjønnet ble avhjemlet 20. september
2010 av Eidsivating lagmannsrett med slik slutning:
”1. Eiendommen Molor, gnr. 36, bnr. 10 i Øystre Slidre har bruksrett etter
fjellova § 2 i Øystre Slidre statsallmenning.
2. Partene bærer hver sine kostnader for tingretten og for lagmannsretten. 3
3. Skjønnsmedlemmenes godtgjørelser og øvrige kost nader for lagmannsretten
fastsettes i egen avgjørelse.”
(10) Lagmannsretten fant at Molor fortsatt var å regne som en jordbrukseiendom, idet det
kunne utøves en viss jordbruksvirksomhet i form av dyrking av poteter, grønnsaker og
bær. Det ble konkludert med at allmenningsretten av den grunn var i behold, uten at det
ble problematisert at dette gjaldt drift som ikke hadde noen sammenheng med de aktuelle
bruksrettighetene i allmenningen.
(11) Østengen har anket overskjønnet til Høyesteret t. Anken gjelder rettsanvendelsen og
saksbehandlingen – mangelfulle skjønnsgrunner. Høye steretts ankeutvalg traff
21. desember 2010 følgende beslutning:
”Anken over rettsanvendelsen tillates fremmet. For øvrig tillates ikke anken fremmet.”
(12) Saken står for Høyesterett i samme stilling so m for de tidligere retter.
(13) Ankende part, Eli A. Østengen, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(14) Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig. Molor kan ikke lenger regnes som ”ei
jordsbruksmessig eining”. Eiendommen har derfor ikke lenger allmenningsrett i Øystre
Slidre statsallmenning.
(15) Etter fradelingen av tilleggsjord til nabobruk er eiendommens areal redusert med
ca. 95 %. Det lille som er igjen av dyrkbart areal, ca. fem dekar, har ikke vært dyrket på
mange år. Eier har heller ingen interesse av å opprettholde eiendommen som jordbruk.
Dette må innebære at eiendommen, slik den nå framstår, har tapt sin karakter av å være en
jordbrukseiendom og derfor heller ikke tilfredsstiller lovens krav til ”ei jordbruksmessig
eining”. Molors eneste funksjon i dag er som boligeiendom.
(16) Norsk landbruk har endret seg betydelig de siste 10–20 år, både mht. lønnsomhet og
arealstørrelse. Dette har fått betydning for hvilke krav som må stilles til
landbrukseiendom i andre lover, jf. for eksempel odelsloven § 2, som etter lovendring i
2009 krever 25 dekar dyrkingsjord for å kunne regnes som odlingsjord. Dette må også få
betydning for tolkingen av fjelloven § 2 andre ledd fjerde punktum.
(17) At Molor ikke lenger er å regne som jordbrukseiendom, er også forutsatt av
landbruksforvaltningen gjennom den forvaltningsmessige behandling av fradelingssaken.
Når salget er skjedd i henhold til fylkeslandbruksstyrets vedtak, må det innebære at
resteiendommen ikke er å regne som en landbrukseiendom. Dette er i samsvar med
retningslinjene for praktisering av delingssamtykke etter jordloven § 12. Det er således en
målsetting ved delingssaker at det ikke er tilbake produktive landbruksressurser som
representerer urasjonelle driftsenheter, jf. jordloven § 1 om at jordressursene skal
disponeres på den måten som er mest gagnlig for samfunnet. Det har derfor formodningen
mot seg at det beskjedne jordbruksarealet som ble tilbake ved salget, er egnet for
jordbruk. Når det således må legges til grunn at landbruksforvaltningen ikke har ansett
Molor for å være en jordbrukseiendom lenger, må dette også være førende for forståelsen
av uttrykket ”ei jordbruksmessig eining” i fjelloven § 2 andre ledd fjerde punktum.
Lagmannsretten har på dette punkt misforstått fylkeslandbruksstyrets vedtak. 4
(18) Selv om man legger til grunn at en begrenset grønnsaksproduksjon kan drives på Molor,
slik lagmannsretten har gjort, vil dette være irrelevant for stølsdrift i fjellet. For at
eiendommen skal kunne regnes som ”ei jordbruksmessig eining”, kreves det at det kan
utøves jordbruksdrift som står i sammenheng med inn holdet i bruksretten, jf. fjelloven § 2
andre ledd første punktum. Bruksutøvelsen i statsal lmenningen gjelder i all hovedsak
beiting og setring. Det har ikke vært drevet setring fra Molor på mange år, og seterretten
er falt i det fri. Det er heller ingen planer om å starte opp med noen form for husdyrhold.
Det gjenværende dyrkingsarealet er dessuten så beskjedent at det ikke er realistisk å regne
med at noen i overskuelig framtid vil gjøre det. De t er heller ikke egnede driftsbygninger
på gården. Landbruksvirksomhet i form av husdyrhold må således anses nedlagt for alltid.
Forutsetningen for å ha allmenningsretten i behold er derfor borte, noe som tilsier at retten
er bortfalt. Lagmannsretten har forstått loven feil når den ikke har drøftet hvilke reelle
muligheter det er for drift med husdyrhold på eiendommen.
(19) At fjellstyret ikke ser seg tjent med at setra går over på fritidsfeste, er irrelevant for saken.
Det er utelukkende Molors funksjon som jordbrukseiendom som har interesse.
(20) Den ankende part har nedlagt slik påstand:
”Prinsipalt:
Valdres tingretts underskjønn av 6.11.09 stadfestes .
Subsidiært:
Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 20.09.10 op pheves og hjemvises til
lagmannsretten for ny behandling.
I begge tilfelle:
Ankende part tilkjennes saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.”
(21) Ankemotparten, Øystre Slidre fjellstyre, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(22) Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at det avgjørende er om eiendommen egner seg
til jordbruksvirksomhet, og med dette fortsatt har karakter av jordbruk.
(23) Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i Gran-dommen, Rt. 2001 side 213 og de kriterier
som der er nevnt for vurdering av om allmenningsretten er bortfalt. Det er totalinntrykket
av eiendommen basert på beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruk som har vært
avgjørende. Dette er riktig rettsanvendelse.
(24) Det er en objektiv vurdering som må gjøres ut fra de nevnte faktorer. Hvilken interesse
den ankende part måtte ha i å utnytte jordbruksressursene, er irrelevant.
(25) Det må også være riktig, slik lagmannsretten gjør, å ta utgangspunkt i rettskildematerialet
som knytter seg til fjelloven § 2. Hvilke krav man etter jordloven eller andre lover
innenfor landbruket vil stille til en landbrukseiendom, er av mindre interesse.
(26) At lagmannsretten henholder seg til rettspraksis som gjelder bygdeallmenninger, er
forståelig, siden det er her vi har det meste av praksis. Fjelloven og
bygdeallmenningsloven har på mange måter et felles kildegrunnlag. Men samtidig er det
holdepunkter for at det skal mer til for at en allmenningsrett faller bort etter fjelloven enn
etter bygdeallmenningsloven. Det er således presisert i forarbeidene til fjelloven et krav til
klarhet for at vilkårene for bortfall kan anses oppfylt. 5
(27) Loven stiller ikke opp noe krav om sammenheng mellom bruksutøvelsen og innholdet i
bruksretten for at allmenningsretten skal bestå. Det loven krever, er at selve utnyttelsen
har tilknytning til gårdsdriften, jf. fjelloven § 2 andre ledd første punktum. Men denne
bestemmelsen har ingen betydning for bruksrettens eksistens. Om bruksretten ikke
benyttes, faller ikke allmenningsretten bort. Bortfall kan bare skje etter andre ledd tredje
og fjerde punktum. Det innebærer at retten består så lenge eiendommen kan karakteriseres
som ”ei jordbruksmessig eining”.
(28) Det vil være vanskelig å avgjøre om en eiendom er egnet til husdyrhold, særlig fordi dette
vil kunne variere over tid avhengig av rammebetingelsene for landbruket. Det vil være i
strid med allmenningsrettens formål å innfortolke et slikt krav. Allmenningsretten skal
hvile på eiendommen som en ressurs, klar til utnyttelse når dette tilsies av ”tida og
tilhøva”, jf. fjelloven § 2 første ledd.
(29) Et slikt krav om sammenheng mellom bruksutøvel se og bruksrettens innhold kan heller
ikke utledes av forarbeidene eller rettspraksis. Tvert imot. Det er akseptert i rettspraksis at
også relativt små bruk har allmenningsrett, noe som taler imot at det stilles krav om
husdyrhold, som er en driftsform som lett vil forutsette bruk av en viss størrelse. Av
interesse i denne sammenheng er det at det i NOU 1985: 32 ble foreslått
arealbegrensninger for erverv og bortfall av allmenningsrett. Disse skulle også gjelde for
allmenningsrett etter fjelloven. Når departementet ikke fant å ville følge opp forslaget, må
det betyat nevnte rettspraksis fortsatt skal gjelde.
(30) Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Øystre Slidre fjellstyre ved styrets leder tilkjennes dekning av sakskostnader for
tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.”
(31) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(32) Saken gjelder anke over overskjønn etter fjell oven § 2 tredje ledd, og spørsmålet er om
dette lider av feil ved rettsanvendelsen, jf. skjøn nsloven § 38.
(33) Retten til allmenningsbruk reguleres av fjelloven § 2. Bestemmelsen lyder:
”Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå gamal tid har hatt slik rett.
Retten skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk,
og som er naturleg etter tida og tilhøva.
Rett som er knytta til jordbrukseigedom kan berre utnyttast så langt det skjer i
tilknyting til drifta av eigedomen som jordbruk, og så lenge eigedomen vert driven som
jordbruk. Med dei unntak som går fram av lova her, kan slik rett ikkje avhendast,
leigast bort eller krevjast avløyst mot vederlag. V ert gardsdrifta nedlagd og jorda teken
i bruk til føremål utanom jordbruksnæringa, fell re tten bort. Det same gjeld om ein
eigedom ved sal eller oreigning misser så mykje av jorda at den ikkje lenger er å rekna
som ei jordbruksmessig eining, eller vert delt på ein slik måte at ingen av jordpartane
etter delinga er å rekna som jordbruk.
Tvist etter siste punktum i andre stykket vert avgjort ved skjønn.” 6
(34) Regelen om bortfall av allmenningsrett følger av andre ledd tredje og fjerde punktum. Det
alternativet som er aktuelt i vår sak, er omtalt i tredje punktum første alternativ.
Spørsmålet er således om Molor ved fradelingen av t illeggsjord til naboeiendom har
mistet så mye av jordbruksarealet at eiendommen ikke lenger er å regne som ”ei
jordbruksmessig eining”.
(35) Lagmannsretten peker innledningsvis på det særegne i saken at det er den
bruksberettigede som ønsker fastslått ved skjønn at allmenningsretten er bortfalt, og ikke
fjellstyret som representant for de øvrige bruksber ettigede. Det er grunn til å anta at det
ved vedtakelsen av lovbestemmelsen har vært tenkt på den motsatte situasjon.
Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at dette ikke kan få noen betydning for det
rettslige vurderingstemaet. Jeg er enig i det.
(36) Lagmannsretten har konkludert med at Molor, til tross for at det alt vesentlige av
eiendommens jordbruksareal er fradelt, fortsatt er ”ei jordbruksmessig eining”. Vilkåret
for bortfall av allmenningsretten er derfor ikke oppfylt.
(37) Utgangspunktet for drøftingen er tatt i Rt. 20 01 side 213 Gran-dommen. Saken gjaldt
spørsmål om allmenningsretten i Gran bygdeallmennin g var bortfalt for en rekke mindre
eiendommer. Vurderingen skjedde her på basis av lov 19. juni 1992 nr. 59 om
bygdeallmenninger § 2-6 første ledd nr. 2, som svar er til fjelloven § 2 andre ledd fjerde
punktum. Etter denne bestemmelsen er det avgjørende om eiendommen har ”mistet sin
karakter av jordbruk”. På side 223 gir førstvoteren de en redegjørelse for de momenter
som må trekkes inn ved en slik vurdering:
”Slik jeg ser det, må en vurdering etter denne bestemmelsen gå ut på om eiendommen
etter en samlet vurdering av beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruk fremdeles
har karakter av jordbruk. Totalinntrykket av eiendommens karakter er her vesentlig.
Vurderingen av om en eiendom tilhører jordbruket må – i samsvar med rettspraksis –
skje ut fra forholdene i dag.”
(38) Lagmannsretten gjør først rede for eiendommens beliggenhet, hvor det heter:
”Eiendommen Molor ligger i Volbu innenfor LNF-området i kommuneplanen. Selv om
det er islett av villabebyggelse og fritidsbebyggelse i området, fremstår det som et typisk
jordbruksområde med flere aktive gårdsbruk. Det meste av jorda på Molor ligger i
solrik helling. Det er opplyst i tingrettens skjønn at Volbu går for å være et av områdene
i Valdres med best vekstvilkår. Jorda må anses som noe tungdreven grunnet stedvis
bratt terreng og varierende matjorddybde med fjell i dagen enkelte steder.”
(39) Om dyrkbart areal uttales:
”Etter delingsvedtaket skal den gjenværende eiendommens størrelse utgjøre
ca 17 dekar, hvorav ca 15 da er tun med omkringliggende areal (”hovedbølet”), og
ca 2 da er tomt på heimstølen Kinnebakkadn. Fremlag t gårdskart angir samlet areal til
19 da, hvorav 9,3 da fulldyrka jord, 2,8 dekar produktiv skog, 5,9 da annet markslag og
1 da ikke klassifisert. Det er noe uklart om oppgitt totalstørrelse er korrekt, eller om
den skal være 17 da, slik det ble lagt til grunn ved delingsvedtaket. Uansett må det
legges til grunn at fulldyrket mark utgjør i overka nt av 9 da. Jorda er noe dårlig
arrondert ved at den omslutter tunet, med til dels smale teiger. Ingen deler av jorda er
godkjent omdisponert varig til formål utenfor jordbruksnæringen. Før delingen av
eiendommen, i 2003, ble det gitt tillatelse til midlertidig omdisponering i 15 år av et
areal på inntil 7 da til juletreproduksjon. Deler av dette ligger på den gjenværende
eiendom, men fratar ikke arealet karakter av dyrka mark.” 7
(40) Den ankende part har for Høyesterett hevdet at dyrkbart areal begrenser seg til fem dekar
som følge av at en del av arealet er tatt i bruk ti l juletreproduksjon. Lagmannsretten har
imidlertid lagt til grunn at dyrkbart areal utgjør ni dekar, noe som ikke kan overprøves i
ankesaken.
(41) Om bebyggelsen uttales:
”Det er omfattende bebyggelse på eiendommen, slik det er redegjort for i tingrettens
skjønn. Driftsbygning/låve er en eldre laftet tømme rbygning, som bærer preg av at det
ikke har vært drevet aktivt jordbruk på eiendommen på mange år. Driftsbygningen vil
ikke egne seg for husdyrhold uten store påkostninger.”
(42) Når det gjelder hvilke krav som stilles til omfanget av jordbruksvirksomheten, tar
lagmannsretten utgangspunkt i Gran-dommen side 223, hvor førstvoterende uttaler at det
ikke kan ”anses tvilsomt at bruksrett i allmenning i utgangspunktet krever at den
jordbruksmessige driften av eiendommen gir eller vil kunne gi en viss inntekt – i penger
eller naturalier”. Deretter uttaler lagmannsretten:
”Lagmannsretten legger etter det ovenstående til grunn at det er et vilkår for å beholde
bruksretten etter fjellova § 2 etter frasalget, at eiendommen har gjenværende ressurser
til å gi, eller kunne gi, et visst overskudd, også hensyntatt nødvendige kapitalkostnader.
Det legges videre til grunn at det på et mindre bruk, som her, må kunne aksepteres at
jordbruksvirksomheten for en stor del er hobbyrelatert, uten at bruksretten i
allmenningen går tapt. Det vil selvsagt ved denne type bruk være vanskelig å fordele
kostnadene på hobby og næring, og det kan ikke kreves noe betydelig overskudd knyttet
til næringen.”
(43) Etter å ha slått fast at eiendommen ligger godt til rette både for produksjon av poteter,
grønnsaker og bær med en ikke ubetydelig inntekt, k onkluderer lagmannsretten med at
eiendommen ”fortsatt har karakter av jordbruk etter dagens forhold, og dermed er å regne
som ’ei jordbruksmessig eining’”.
(44) Jeg kan ikke se at det ut fra det jeg her har sitert er noe å utsette på lagmannsrettens
rettsanvendelse. Den er fullt ut i samsvar med de rettslige kriterier som følger av Gran-
dommen, og er også i samsvar med Høyesteretts drøft else i Rt. 2001 side 394
Lesethaugen. Lagmannsretten har således foretatt en totalvurdering ut fra eiendommens
beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruk. Den innvending den ankende part har reist
med grunnlag i tolkingen av fylkeslandbruksstyrets vedtak og henvisning til annen
lovgivning innen landbruket, kan ikke føre fram. At Molor er å betrakte som en
landbrukseiendom i fjellovens forstand til tross for relativt beskjedne jordbruksressurser,
er i samsvar med rettspraksis. Det er også i samsvar med rettspraksis at konklusjonen er
basert på en objektiv vurdering uavhengig av eierens ønsker og interesse.
(45) Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å op pfylle lovens krav om ”ei jordbruksmessig
eining” at det fortsatt kan utøves en eller annen f orm for jordbruk på eiendommen, eller
om det også må stilles krav til arten av den jordbruksvirksomhet som kan utøves,
nærmere bestemt om jordbruksutøvelsen må stå i samm enheng med den bruksutøvelsen
som allmenningsretten gir adgang til. I vår sak er det tale om rettigheter etter fjelloven
som er knyttet til gårdsbruk. Etter loven gjelder det rett til beite, seter og tilleggsjord. I
prosedyren for Høyesterett er det bare retten til b eite og seter som har vært nevnt som
aktuelle utnyttelsesformer. 8
(46) Som nevnt innledningsvis, kom tingretten til at det må foreligge en sammenheng mellom
rettighetene og den jordbruksdrift som kan utøves p å gården. Under henvisning til
kriteriet i Gran-dommen fant tingretten ved den konkrete vurdering at det var ”lite
realistisk at en eventuell gjenopptakelse av husdyrhold på Molor vil ’gi en viss inntekt – i
penger eller i naturalia’”. Lagmannsretten berører ikke temaet – verken spørsmålet om det
må stilles et slikt krav til sammenheng, eller påregneligheten av at husdyrhold vil bli
gjenopptatt på Molor.
(47) Jeg er kommet til at det ikke er et utslag av feil forståelse av loven når dette spørsmålet
ikke har vært vurdert.
(48) Når det gjelder utnyttelsen av allmenningsretten, er det på det rene at loven oppstiller et
slikt krav til sammenheng mellom bruk og drift, jf. § 2 andre ledd første punktum som
fastslår at retten ”berre [kan] utnyttast så langt det skjer i tilknyting til drifta av
eigedomen som jordbruk, og så lenge eigedomen vert driven som jordbruk”.
(49) Men fjelloven skiller mellom utnyttelse av bruksretten og eksistensen av den.
Allmenningsretten er tilknyttet eiendommen uavhengig av bruken. Så sant gårdsdriften
ikke er nedlagt og eiendommen tatt i bruk til formål utenom jordbruksnæringen,
jf. tredje punktum, er lovens eneste kriterium for bortfall av retten at gårdsdriften på
grunn av tap av areal ikke lenger er å regne som ”ei jordbruksmessig eining”, eventuelt at
ingen av jordpartene etter deling er å regne som jordbruk, jf. fjerde punktum.
(50) Uttrykket ”ei jordbruksmessig eining” er nøytr alt med hensyn til ulike former for
jordbruksutøvelse. Det er således ikke noe ved love ns ordlyd som indikerer at
jordbruksdriften må stå i en bestemt sammenheng med den bruksutøvelse
allmenningsretten gir adgang til, for at allmenningsretten skal opprettholdes. Skal et slikt
krav stilles, innebærer det at uttrykket ”ei jordbruksmessig eining” i § 2 andre ledd
fjerde punktum må tolkes innskrenkende.
(51) Uttrykket ble tatt inn i loven ved fjelloven av 1975. Det var ikke benyttet i fjelloven av
1920, og heller ikke i lovutkastet av fjellovkomiteen av 1965. Utvalget som utredet den
tidligere fjellov, fjellovkomiteen av 1912, har imidlertid en uttalelse om hva den mente
med uttrykket ”jordbruker”, jf. innstillingen side 100:
”Ved jordbruker i heromhandlede betydning forstaaes enhver , som selvstændig, enten
som eier eller leier, bruker og bebor større eller mindre jordeiendom med egen
husdyrbesætning (hest, ku, sau, gjeit), den være stor eller liten. Noget behov for en
definition i loven om, hvad dermed forstaaes, skjøn nes ikke at være forhaanden, naar
der handles om behov for almenningsbeite, da ingen vil være i tvil om, at en eier eller
bruker av jordeiendom er jordbruker, hvis han tiltrænger beite i almenningen til sit paa
eiendommen vinterfødde bufe.”
(52) I vår sak gjelder det spørsmål om hva som skal til for at en eiendom som har hatt
allmenningsrett i statsallmenning, skal miste den. Det er i den sammenheng uttrykket ”ei
jordbruksmessig eining” benyttes. I forarbeidene til dagens lov er uttrykket ikke nærmere
forklart. Det er i alle fall ikke noe som peker i retning av at uttalelsen fra 1912 skulle være
retningsgivende. Jeg viser i denne forbindelse til at departementet om uttrykket
”jordbrukseigedom” i fjelloven § 2 andre ledd først e punktum i proposisjonen side 36
begrenser seg til følgende uttalelse: 9
”Det kan her til dels være vanskeleg å trekkje grensa for kva som er jordbrukseigedom.
Men heller ikkje dette kan det bli spørsmål om å fastleggje nærare i lova. Tvistar av
dette slaget får som hittil avgjerast av domstolane, i den mon dei ikkje kan løysast på
annan måte.”
(53) Jeg antar de samme betraktninger må gjelde uttrykket ”ei jordbruksmessig eining”.
(54) Etter dette finner jeg det vanskelig å utlede av lovens forarbeider noen føring for
tolkingen. Dette må også gjelde uttalelsen fra fjellovkomiteen av 1912.
(55) Jeg kan heller ikke se at betingelsene for erverv av allmenningsrett kan være avgjørende.
Riktignok uttales det rent generelt i Gran-dommen på side 218 at det er ”nær
sammenheng mellom det legislative grunnlaget for allmenningsretten, vilkårene for
allmenningsrett, og bortfall av retten”, noe jeg er enig i. Men det er ikke dermed sagt at
vilkårene for erverv og opphør vil være sammenfalle nde. Til illustrasjon kan her nevnes
at det i NOU 1985: 32, som jeg senere skal komme tilbake til, ble foreslått arealgrenser
for erverv og bortfall av allmenningsrett der arealgrensen for erverv var det dobbelte av
grensen for bortfall – henholdsvis ti og fem dekar.
(56) Jeg kan se at formålsbetraktninger kan tale for å tolke uttrykket ”ei jordbruksmessig
eining” innskrenkende. Det kan hevdes at det gir lite mening i å opprettholde en bruksrett
som forutsetter husdyrhold, dersom forholdene ikke lenger ligger til rette for slik drift.
(57) Det er imidlertid flere forhold som taler imot at et slikt synspunkt bør ha gjennomslag for
tolkingen.
(58) Allmenningsretten, slik den kommer til uttrykk i fjelloven, må ses i et langtidsperspektiv.
Rettsinstituttet har eksistert siden middelalderen. Det fikk sin første nedtegning i
landskapslovene – Frostatingsloven og Gulatingsloven – og har senere vært videreført i
Magnus Lagabøters landslov og Christian V Norske Lo v av 1687. Fjelloven viderefører
grunnprinsippene. Grunnlaget for deltakelse i bruksrettsfellesskapet er, og har fra lang tid
tilbake, vært at det er en jordbrukseiendom i et bygdelag der det fra gammel tid har
eksistert allmenningsbruk. Som allerede nevnt, eksisterer retten uavhengig av om den
utøves eller ikke. Selv om det over lang tid ikke s kjer noen bruksutøvelse, for eksempel
fordi det utelukkende utøves kornproduksjon, hagebr uk eller lignende, faller ikke retten
bort. Det samme gjelder om driften på gården midlertidig er nedlagt, jf. Ot.prp. nr. 32
(1973–74) side 37. Allmenningsretten må i en slik sammenheng ses på som et potensiale
for eiendommen – en latent mulighet for annen bruksutøvelse hvis dette tilsies av ”tida og
tilhøva”, f. eks. ved at neste eier igjen utvider e iendommens dyrkningsareal ved kjøp av
tilleggsjord med sikte på drift med husdyr, jf. Thor Falkanger, Allmenningsrett, side 93
note 136. At § 2 andre ledd andre punktum setter forbud mot å skille allmenningsretten
fra gården, er et uttrykk for dette. Også allmenningsretten som et potensiale for
jordbruksdriften, må derfor ses i et langtidsperspektiv.
(59) Et krav om at eiendommen må ha en slik størrel se at den vil være egnet for husdyrhold,
vil kunne få vid rekkevidde. Fortsatt eksisterer det mange steder i landet gårdsbruk av
beskjeden størrelse, og det er denne gruppen et sli kt krav vil ramme. Etter min mening
står en slik fortolkning i strid med det som har vært retningsgivende for rettspraksis og
lovgivningen på allmenningsrettens område. 10
(60) Allerede i den første Hadelandsdommen, Rt. 191 4 side 35, slo Høyesterett fast at
allmenningsretten var i behold selv om omfanget av jordbruksdriften var relativt
beskjedent. Førstvoterende uttaler således på side 46:
”Efter det anførte resumerer jeg min opfatning av d et foreliggende spørsmaal derhen,
at enhver i bygdelaget liggende eiendom, forsaavidt og saa længe den efter sin
beskaffenhet og benyttelse maa ansees som tilhørend e jordbruket, har bruksret i den
bygdelaget tilliggende almenning, selv om eiendommen ikke ved sin avkastning av
jordbruksprodukter helt eller i det væsentlige avgir tilstrækkelig til en families
underhold, - mens saadan bruksret ikke tilkommer den eiendom – stor eller liten, – som
efter sin naturlige beskaffenhet, sin bebyggelse eller anden anvendelse ikke kan
henregnes til de landeiendomme, hvorpaa drives jordbruk.”
(61) Denne rettsoppfatningen, som senere har vært gjentatt i rettspraksis, har resultert i at
relativt små bruk – mindre enn det denne saken gjelder – er blitt anerkjent som
allmenningsberettiget. Det er vist til uttalelsen senest i Rt. 2001 side 213 Gran side 219 og
Rt. 2001 side 394 Lesethaugen side 398. Det at praksis har akseptert at også relativt små
bruk har allmenningsrett, er ikke forenlig med et krav om driftsform som lett vil forutsette
bruk av en viss størrelse.
(62) At allmenningsretten gjelder for små bruk med beskjeden drift, kommer også til uttrykk i
forarbeidene til fjelloven, jf. Ot.prp. nr. 32 (1973–74) side 37:
”Det er departementet sin føresetnad at uttrykket ” så lenge eigedomen vert driven som
jordbruk” skal avgrense mot dei tilfella då jordbruksdrifta er heilt nedlagd – det skal
m.a.o. ikkje gje grunnlag for å ta frå ein eigedom bruksretten at drifta er sterkt
innskrenka og kanskje meir eller mindre under avvikling. Så lenge det vert drive
jordbruksdrift på eigedomen – om enn i redusert målestokk – har bruket krav på å
kunne nytte bruksretten, så langt bruken har tilknyting til den jordbruksdrifta som er.”
(63) Når det i proposisjonen vises til tilknytning til jordbruksdriften, gjelder det, som jeg
tidligere har nevnt, retten til å utnytte bruksretten, jf. § 2 andre ledd første punktum.
Riktig nok brukes uttrykket ”ta frå ein eigedom bruksretten”. Når dette leses i
sammenheng, framgår imidlertid at det er utnyttelsen av bruksretten det her er tale om.
Det som er poenget er at utnyttelsesretten er i behold selv om det utøves en sterkt redusert
jordbruksdrift.
(64) Det jeg har sitert, må ses i sammenheng med det som sies i neste avsnitt på samme side
vedrørende eiendom der driften ”mellombels er nedla gt”:
”At drifta på ein eigedom med bruksrett mellombels er nedlagt, fører ikkje til at
bruksretten går tapt, – den kan berre ikkje utnyttast så lenge gardsdrifta ligg heilt nede.
Men vert jorda teken i bruk til føremål utanom jord bruksnæringa, er det ingen grunn
til at bruksretten skal stå ved lag lenger, og etter andre stykket i § 2 vil den då falle
bort.”
(65) Uttalelsene lest i sammenheng må forstås slik at også om driften er så redusert at
bruksretten i praksis ikke utnyttes, fratar ikke det eiendommen allmenningsretten så lenge
eiendommen fortsatt har karakter av jordbruk. Det er når jorda blir tatt i bruk til formål
”utanom jordbruksnæringa”, at allmenningsretten faller bort.
(66) I NOU 1985: 32 Revisjon av allmenningslovgivningen foreslo utvalget lovbestemmelser
om minsteareal av dyrket jord for å kunne inneha allmenningsrett – minimum ti dekar for 11
erverv og minimum fem dekar etter arealreduksjon med en tredel eller mer for
opprettholdelse av retten, jf. side 43 og 45–46. Hensikten med forslaget var ”i sterkere
grad enn domstolspraksis tidligere har vist vilje til, å forbeholde almenningsbruksretten
for de ’egentlige’ jordbrukseiendommer”. Utvalget foreslo at bortfall av allmenningsrett
for eiendom mindre enn fem dekar etter arealreduksjon med en tredel eller mer også
skulle gjelde etter fjelloven. Forslaget ble ikke fulgt opp i lovforslaget, da ”[e]n
kategorisk regel om dette [ikke] vil løse problemet med behandlingen av de små brukene
fordi arealets størrelse bare vil være ett av flere momenter som må trekkes inn i
vurderingen”, jf. Ot.prp. nr. 37 (1991–1992) side 40–41 og 43. Konklusjonen må etter
dette være at gjeldende rettspraksis – som ikke forbeholder allmenningsbruksretten for de
”egentlige” jordbrukseiendommer, jf. det jeg nettopp har sitert fra NOU 1985: 32 – skal
opprettholdes. Dette innebærer at også små gårder skal kunne ha allmenningsrett etter
fjelloven. Et krav om at eiendommen må ha en slik størrelse at den kan egne seg for
husdyrhold, er ikke i samsvar med det som her ble lovgivers standpunkt.
(67) Et ytterligere moment er at det etter gjeldende rett kan synes å foreligge en romsligere
ramme for hva som skal til for at en eiendom skal karakteriseres som en
jordbrukseiendom etter fjelloven enn etter bygdeallmenningsloven og lov om skogsdrift
m.v. i statsallmenningene. I NOU 1985: 32 side 44–45 drøfter utvalget om det bør gjelde
en regel om bortfall for eiendommer som ikke er i drift. Det endte med at utvalget foreslo
en bestemmelse i utkastet § 2-7 nr. 1 bokstav b i både bygdeallmenningsloven og loven
om skogsdrift m.v. i statsallmenningene – nå § 2-6 nr. 1 bokstav b – om at virkesretten
faller bort hvis jordbruksdriften på eiendommen ”blir lagt ned, og blir liggende nede i et
sammenhengende tidsrom av fem år”. Om behovet for en slik regel uttaler utvalget:
”Nr. 1 b) er, i hvert fall formelt, et nytt bortfallsgrunnlag som ikke har noe motstykke i
fjelloven. Også etter gjeldende rett er det slik at bruksrett bare kan utøves til dekning
av det jordbruksmessige behov (jf. utkastets § 2-2 første punktum), og når
jordbruksdriften er nedlagt kan det jo sies at det ikke lenger er noe jordbruksmessig
behov slik at bruksretten forsåvidt er ”falt bort”. Men det har vært en flytende og uklar
rettstilstand på dette området hittil, både med hensyn til kriterier for når driften kan
anses nedlagt og med hensyn til virkningen av driftsnedleggelse for adgangen til å utøve
bruksrett.
Det er etter utvalgets mening ikke rimelig grunn til at bruksrett skal kunne utøves for
eiendommer hvor jordbruksdriften er opphørt uten å ha blitt gjenopptatt innen en viss
tid. Prinsipielt bør da eiendommens bruksrett falle bort, selv om jorden ikke er tatt i
bruk til noe annet formål (den omstendighet at driftsnedleggelsen har vist seg å bli
varig, kan sies å burde anses likeverdig med at jorden er tatt i bruk til annet formål – de
er begge uttrykk for at bruksrettens grunnlag, de jordbruksmessige behov ved drift av
eiendommen, er falt bort).”
(68) Utvalget drøfter dernest hva som skal til for at jordbruksdriften skal anses ”nedlagt” og
”blir liggende nede”. I den forbindelse viser utvalget til det jeg tidligere har sitert fra
Ot.prp. nr. 32 (1973–74) side 37 vedrørende fjelloven § 2 andre ledd første punktum om
at utnyttelsesretten er i behold med mindre ”jordbruksdrifta er heilt nedlagd” og uttaler:
”Fra et lovgivningspolitisk synspunkt kan det derimot etter utvalgets mening anføres
gode grunner for å kreve mer for å anse en eiendom for å være i jordbruksmessig drift.
Ut fra de samme hensyn kan det også sies at betenkelighetene ved å opprettholde
bruksretten for eiendommer med sterkt nedtrappet drift er større når det gjelder
virkesrett enn for de bruksrettigheter fjelloven omhandler. Det skal meget lite til for at
en eiendom må anses å være i drift etter de kriterier som foran er gjengitt, og det reiser 12
seg motforestillinger til at eiendommer i en slik driftsmessig stilling som der nevnt
(’kanskje meir eller mindre under avvikling’) skal kunne utøve virkesrett for eksempel
til oppføring av nytt bolighus. Det vil i mange til feller måtte skje på bekostning av mer
reelle jordbruksmessige behov som andre jordbrukseiendommer har.
Utvalget er for sin del av den oppfatning at de reelle lovgivningspolitiske hensyn her må
veie tyngre enn de lovtekniske, og at det derfor bø r kreves mer i retning av aktiv
jordbruksmessig drift ved praktiseringen av kriteriene ”nedlagt” og ”liggende nede” i
utkastets § 2-7 enn angitt i Ot.prp. nr. 32 (1973–74) for bruksrettigheter etter fjelloven.”
(69) I Gran-dommen uttaler førstvoterende på side 2 22 at den rettsoppfatning det her gis
uttrykk for, har støtte i rettspraksis, idet det vi ses til Rt. 1985 side 62.
(70) Konsekvensen av det synspunkt det gis uttrykk for i det siterte, er at det etter
bygdeallmenningsloven og lov om skogsdrift m.v. i statsallmenningene er inntatt en klar
bestemmelse som reflekterer en sammenheng mellom jordbruksdrift og eksistensen av
allmenningsretten. En tilsvarende regel finnes ikke i fjelloven. Det ble riktignok foreslått,
men ble ikke inntatt i lovforslaget med den begrunnelse at utvalget ikke hadde mandat til
å utrede materielle endringer i fjelloven, og at konsekvensene heller ikke var tilstrekkelig
utredet, jf. Ot.prp. nr. 37 (1991–92) side 20–21.
(71) I det siterte pekes også på et viktig mothensyn mot å opprettholde allmenningsrett i form
av virkesrett hvor jordbruksdriften er sterkt redusert, nemlig hensynet til de øvrige
bruksberettigede – utøvelse av virkesrett vil her gå på bekostning av de mer reelle
jordbruksmessige behov som andre jordbrukseiendommer har. Et tilsvarende hensyn gjør
seg ikke gjeldende for bruksrettigheter etter fjelloven når det gjelder det spørsmål denne
saken reiser. At det på en eiendom drives annen jordbruksaktivitet enn husdyrhold, får i
praksis ingen betydning av negativ art for de øvrig e bruksberettigede. Det samme gjelder
om eiendommen, på grunn av dens størrelse og øvrige beskaffenhet, ikke er særlig egnet
for husdyrhold eller at driften er sterkt redusert. Det kan således ikke påvises et
tilsvarende reelt behov for å la allmenningsretten falle bort i disse tilfellene, slik tilfellet
er for virkesretten.
(72) Det kan derimot anføres reelle grunner for ikke å la allmenningsretten falle bort i slike
tilfelle. Først og fremst på grunn av rene rettstek niske hensyn. Om en eiendom er egnet
for husdyrhold må bero på en skjønnsmessig vurderin g ut fra topografi, økonomi,
arealstørrelse mv., der konklusjonen ikke alltid er like opplagt. Vurderingen kan også bli
forskjellig alt etter hvor i landet man befinner seg. En særlig utfordring ligger i at
vurderingen ikke vil være statisk, men må ta høyde for endret utvikling framover i tid, for
eksempel avhengig av muligheten for nye økonomiske rammevilkår, nye retninger innen
landbruket, mulighet for nisjeproduksjon mv. Endelig kan det bli spørsmål om hvor
mange dyr som skal til for at man har med husdyrhold å gjøre. Samlet sett vil derfor en
regel med et slikt innhold lett kunne bli prosesskapende, og det uten tilsvarende
nytteverdi.
(73) Jeg kan etter dette ikke se at det er tilstrekkelige argumenter for å tolke fjelloven § 2
andre ledd fjerde punktum innskrenkende slik at det med uttrykket ”ei jordbruksmessig
eining” siktes til eiendom egnet for husdyrhold. Om det skal gjelde et krav om
sammenheng mellom drift og bruksrettighetenes innhold for at allmenningsretten etter
fjelloven skal kunne opprettholdes, må det bli opp til lovgiver å avgjøre. En rettsteknisk
enkel løsning vil være å stille krav om minstestørr else, som foreslått i NOU 1985: 32. 13
(74) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens
lovforståelse når den ikke har drøftet om Molor er egnet for husdyrhold. Anken må etter
dette bli å forkaste.
(75) Saken har reist spørsmål som ikke tidligere ha r vært behandlet av Høyesterett, og som har
betydning for mange bruk med allmenningsrettigheter etter fjelloven. Jeg er derfor
kommet til, som lagmannsretten, at sakskostnader ikke bør tilkjennes, jf. skjønnsloven
§ 43 første ledd, jf. tvisteloven § 20-2 tredje led d.
(76) Jeg stemmer for slik
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.
(77) Dommer Skoghøy: Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(78) Som førstvoterende har redegjort for, har eien dommen Molor et totalareal på 17–19
dekar, hvorav 9,3 dekar er fulldyrket jord og 2,8 dekar produktiv skog. Med unntak av et
areal som har vært benyttet til juletreproduksjon, har det dyrkede arealet siden fradelingen
ligget brakk. Driftsbygningen, som er en eldre, laftet tømmerbygning, bærer preg av at det
ikke har vært drevet aktiv jordbruk på eiendommen på mange år, og vil – etter det
lagmannsretten har lagt til grunn – ”ikke egne seg for husdyrhold uten store
påkostninger”. Den mest aktuelle driftsform er potet-, grønnsaks- eller bærproduksjon.
Etter den rettspraksis som foreligger, stilles det ikke store krav til jordbruksressurser for
at en eiendom skal bli ansett som en allmenningsberettiget jordbrukseiendom, jf. Thor
Falkanger, Allmenningsrett, 2009, side 98–107. Spør smålet avgjøres – som
lagmannsretten riktig har lagt til grunn – ut fra en totalvurdering av eiendommens
beliggenhet, dyrket areal, bebyggelse og bruksforutsetninger. Til tross for at
driftsbygningen er i dårlig forfatning, er jeg enig med lagmannsretten og førstvoterende i
at eiendommen har tilstrekkelige jordbruksressurser til at den som utgangspunkt må anses
som jordbrukseiendom etter allmenningslovgivningen. Det springende punkt i saken er
hvorvidt det for opprettholdelse av allmenningsrett stilles krav om driftsrelevans, dvs.
krav om at den allmenningsberettigede eiendom må kunne utnytte allmenningsretten som
ledd i en jordbruksmessig drift som er eller kan være aktuell.
(79) De allmenningsrettigheter det er tale om i vår sak, er rett til beite og seter etter fjelloven.
Beite- og seterrettigheter kan bare utnyttes som ledd i husdyrhold. Dersom det for
opprettholdelse av allmenningsrett stilles krav om driftsrelevans, må eiendommen være
egnet til husdyrhold.
(80) Etter fjelloven § 2 andre ledd første punktum kan allmenningsrett som er knyttet til
jordbrukseiendom, ”berre utnyttast så langt det skjer i tilknyting til drifta av eigedomen
som jordbruk, og så lenge eigedomen vert driven som jordbruk”. I § 2 første ledd andre
punktum er det presisert at retten ”skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i
samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva”. Det følger av disse 14
bestemmelsene at det for erverv og utnyttelse av allmenningsrett til jordbrukseiendom
etter fjelloven stilles krav om driftsrelevans.
(81) Opphør av slik allmenningsrett reguleres av fjelloven § 2 andre ledd tredje og fjerde
punktum, som bestemmer:
”Vert gardsdrifta nedlagd og jorda teken i bruk til føremål utanom jordbruksnæringa,
fell retten bort. Det same gjeld om ein eigedom ved sal eller oreigning misser så mykje
av jorda at den ikkje lenger er å rekne som ei jordbruksmessig eining, eller vert delt på
ein slik måte at ingen av jordpartane etter delinga er å rekne som jordbruk.”
(82) Hvorvidt det for opprettholdelse av allmenningsrett til jordbrukseiendom etter fjelloven
gjelder et krav om driftsrelevans, avhenger av om opphørsbestemmelsene skal tolkes
uavhengig av bestemmelsene om erverv og utnyttelse.
(83) Bestemmelsene om opphør av allmenningsrett kom mer umiddelbart etter bestemmelsene
om erverv og utnyttelse, og kan ut fra en naturlig språklig forståelse ikke leses uavhengig
av disse, men må tvert imot ses på som en presisering av vilkåret ”så lenge eigedomen
vert driven som jordbruk” i § 2 andre ledd første p unktum. At det er slik
opphørsbestemmelsene i § 2 andre ledd tredje og fje rde punktum må forstås, bekreftes
etter min mening av bestemmelsenes forhistorie og lovforarbeidene.
(84) Som førstvoterende har redegjort for, har allm enningsretten dype historiske røtter. Den
någjeldende fjellov bygger i stor grad på fjelloven av 1920. Denne ble forberedt av
fjellovkomiteen av 1912. I komiteens utredning ble ”jordbruker” definert som ”enhver,
som selvstændig, enten som eier eller leier, bruker og bebor større eller mindre
jordeiendom med egen husdyrbesætning (hest, ku, sau, geit), den være stor eller liten”.
Komiteen fant imidlertid ikke behov for å ta noen definisjon inn i loven da det ikke kunne
være tvil om at ”en eier eller bruker av jordeiendom er jordbruker, hvis han tiltrænger
beite i almenningen til sit paa eiendommen vinterfø dde bufe” (komiteens utredning side
100). Det kan etter dette ikke være tvilsomt at det etter fjelloven av 1920 gjaldt et krav
om driftsrelevans ikke bare for erverv og utnyttelse, men også for opprettholdelse av
allmenningsrett.
(85) Gjeldende fjellov bygger etter min mening på samme forståelse. Forarbeidene viser at
opphørsbestemmelsene må ses i sammenheng med bestem melsene om erverv og
utnyttelse. I Ot.prp. nr. 32 (1973–74) om lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i
statsallmenningane (fjellova), side 37 blir det således uttalt:
”Det er departementet sin føresetnad at uttrykket ‘ så lenge eigedomen vert driven som
jordbruk’ skal avgrense mot dei tilfella då jordbruksdrifta er heilt nedlagd – det skal
m.a.o. ikkje gje grunnlag for å ta frå ein eigedom bruksretten at drifta er sterkt
innskrenka og kanskje meir eller mindre under avvikling. Så lenge det vert drive
jordbruksdrift på eigedomen – om enn i redusert målestokk – har bruket krav på å
kunne nytte bruksretten, så langt bruken har tilknyting til den jordbruksdrifta som er.
…
At drifta på ein eigedom med bruksrett mellombels er nedlagt, fører ikkje til at
bruksretten går tapt, – den kan berre ikkje utnyttast så lenge gardsdrifta ligg heilt nede.
Men vert jorda teken i bruk til føremål utanom jord bruksnæringa, er det ingen grunn
til at bruksretten skal stå ved lag lenger, og etter andre stykket i § 2 vil den da falle
bort.” 15
(86) Som det fremgår av denne uttalelse, tar bortfallsbestemmelsene i § 2 andre ledd tredje og
fjerde punktum sikte på å presisere vilkåret i § 2 andre ledd første punktum om at
allmenningsretten bare kan utnyttes ”så lenge eigedomen vert driven som jordbruk”.
(87) Det at bestemmelsene om bortfall av allmenningsrett må ses i sammenheng med
bestemmelsene om erverv og utnyttelse av allmenningsrett, er også lagt til grunn i
rettspraksis. Jeg viser her til Rt. 2001 side 213 (Gran) på side 218 og Rt. 2001 side 394
(Lisethaugen) på side 398. Begge disse dommene gjelder virkesrett. I motsetning til
fjelloven inneholder både bygdeallmenningsloven og skogallmenningsloven bestemmelse
om bortfall dersom driften blir liggende nede i et sammenhengende tidsrom av fem år, se
bygdeallmenningsloven § 2-6 første ledd nr. 1 bokst av b og skogallmenningsloven § 2-6
første ledd nr. 1 bokstav b. Bortsett fra dette er imidlertid bortfallsbestemmelsene i
bygdeallmenningsloven og skogallmenningsloven utformet etter samme mønster som
bortfallsbestemmelsene i fjelloven, og tilknytningen til bestemmelsene om erverv og
utnyttelse er prinsipielt den samme.
(88) De autoritative rettskilder som foreligger, peker således entydig i retning av at
opphørsbestemmelsene i fjelloven § 2 andre ledd tre dje og fjerde punktum ikke kan tolkes
uavhengig av vilkårene for erverv og utnyttelse av allmenningsrett, men må oppfattes som
en presisering av uttrykket ”så lenge eigedomen vert driven som jordbruk” i § 2 andre
ledd første punktum. Det samme har vært lagt til gr unn i rettslitteraturen. Under
henvisning til Rt. 2001 side 213 og 2001 side 394 fremholder Borgar Høgetveit Berg og
Johnny Johansen, ”Bortfall av allmenningsrett”, Lov og Rett, 2001 side 579 ff. på side
592 at det er ”ingen grunn til å skilje skarpt mellom vilkåra for å ha/erverve
allmenningsrett, innhaldet i allmenningsretten og bortfall av allmenningsrett”:
”Langt på veg skulle det vera unødvendig med bortfa llsreglar ved sida av vilkåra for å
ha allmenningsrett. Dette må gjelde også for dei rettane som er regulert i fjellova, og for
dei ulovfesta allmenningsrettane. Bortfallsreglane må sjåast i nær samanheng med
vilkåra for å ha allmenningsrett.”
(89) Thor Falkanger har uttrykt seg på tilsvarende måte, se Falkanger, op.cit side 94,
jf. side 116–117. I tråd med det som følger av lovf orarbeidene, fremholder han blant
annet at opphørsbestemmelsene må tolkes i lys av ut trykket ”så lenge eigedomen vert
driven som jordbruk” i § 2 andre ledd første punktu m. Etter å ha gjengitt § 2 andre ledd
første, tredje og fjerde punktum uttaler han (op.ci t. side 116):
”Allmenningsrett kan altså bare utnyttes i tilknytning til jordbruksmessig drift av
eiendommen. Etter tredje [i boken står det ”annet”, men dette er åpenbart feilskrift for
”tredje”] punktum er det to vilkår for opphør: at g årdsdriften er nedlagt, og at jorden
er tatt i bruk til annet formål (f.eks. at den dyrkede jorden er tilplantet med skog). Men
også når bare det første vilkår (nedleggelse av dri ften) foreligger, kan retten tapes,
jf. første punktum der det tales om ”så lenge eiged omen vert driven som jordbruk”.
(90) Som jeg tidligere har påpekt, følger det av § 2 andre ledd første punktum, jf. § 2
første ledd andre punktum at det for erverv og utnyttelse av allmenningsrett til
jordbrukseiendom stilles krav om driftsrelevans. Siden bortfallsvilkårene må ses i
sammenheng med vilkårene for erverv og utnyttelse, må det gjelde tilsvarende vilkår for
opprettholdelse av slik rett. Dette støttes av form ålsbetraktninger. Det er ingen rasjonell
grunn til at en eiendom som ikke kan utnytte en allmenningsrett som er knyttet til
jordbrukseiendom, skal være allmenningsberettiget. 16
(91) Førstvoterende har som reell begrunnelse for a t det ikke bør stilles krav om driftsrelevans
for opprettholdelse av allmenningsrett, vist til rettstekniske hensyn. Etter min mening kan
rettstekniske hensyn ikke underbygge et slikt resultat. Hvorvidt en eiendom skal anses
som jordbrukseiendom, beror på et sammensatt skjønn. Om kriteriene for
jordbrukseiendom blir supplert med et krav om driftsrelevans, vil det ikke gjøre
vurderingen mindre forutsigbar. Tvert imot vil forutberegneligheten kunne øke dersom
antallet vurderingskriterier blir utvidet. Det viktigste er imidlertid at de autoritative
rettskildene entydig peker i retning av et krav om driftsrelevans, og at det ikke kan ses å
være noen rasjonell grunn til at allmenningsretten skal fortsette å bestå dersom den
definitivt ikke lenger fyller noen funksjon.
(92) Jeg er på dette grunnlag kommet til at det må være et vilkår for at allmenningsrett som er
knyttet til jordbrukseiendom, skal stå ved lag, at eiendommen ut fra sin beliggenhet,
beskaffenhet, dyrket areal, bygningsmessige forhold, utviklingen i landbruket mv. er
egnet til en jordbruksmessig drift hvor det kan være aktuelt å utnytte allmenningsretten.
(93) Driftsrelevansen vil stille seg forskjellig for de ulike allmenningsrettighetene. Mens
virkesrett vil være relevant ved praktisk talt alle former for jordbruksdrift, forutsetter
beite- og seterrett at eiendommen er egnet til husdyrhold.
(94) Vilkårene for bortfall av allmenningsrett på grunn av mangel på driftsrelevans må
imidlertid være strenge. Den omstendighet at allmenningsretten ikke er relevant for den
produksjon som for tiden drives, kan ikke føre til at allmenningsretten faller bort. Som
eksempel kan nevnes eiendom som blir benyttet til kornproduksjon. En slik eiendom har
ikke noe aktuelt behov for beite- eller seterrett. Dette kan imidlertid ikke medføre at retten
til beite og seter faller bort. Etter fjelloven faller beite- og seterrett heller ikke bort om
jordbruksdriften blir nedlagt. Hvis eiendommen fortsatt er egnet til husdyrhold, fortsetter
allmenningsretten å bestå som en latent rett selv om det for tiden ikke fremstår som
aktuelt å gjenoppta driften. For at beite- eller seterrett etter fjelloven skal falle bort på
grunn av mangel på driftsrelevans, må eiendommen definitivt ha opphørt å være egnet til
husdyrhold. Dersom en eiendom etter å ha mistet allmenningsrett, senere blir slått
sammen med annen eiendom, og den nye driftsenhet er egnet til husdyrhold, vil
allmenningsretten kunne gjenoppstå.
(95) Da lagmannsretten ved avgjørelsen av om Molors allmenningsrett er i behold, ikke har
stilt krav om driftsrelevans, er overskjønnet etter mitt syn på forståelsen av fjellovens
bestemmelser om opphør av allmenningsrett til jordb rukseiendommer beheftet med feil
ved rettsanvendelsen.
(96) I motsetning til lagmannsretten har tingretten vurdert spørsmålet om driftsrelevans, og
den ankende part har nedlagt påstand om stadfestelse av tingrettens skjønn. Ved anke
over overskjønn må imidlertid overprøvingen skje på grunnlag av lagmannsrettens
bevisbedømmelse, jf. skjønnsloven § 38. Da lagmanns rettens faktumbeskrivelse ikke gir
tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til om allmenningsretten må anses bortfalt på grunn
av mangel på driftsrelevans, kan Høyesterett ikke s tadfeste tingrettens skjønn. Jeg
stemmer derfor for at overskjønnet oppheves.
(97) Etter det resultat jeg er kommet til, har anken ført frem. På bakgrunn av sakens
prinsipielle karakter finner jeg imidlertid at hver av partene bør bære sine sakskostnader
for Høyesterett, se skjønnsloven § 43 første ledd, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. 17
(98) Dommer Akerlie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Tønder.
(99) Dommer Webster: Likeså.
(100) Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Skoghøy.
(101) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.
Riktig utskrift bekreftes: