HR-2011-685-A - Rt-2011-477
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-04-01 |
| Publisert: | HR-2011-00685-A - Rt-2011-477 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling for en polititjenestemann som er dømt for grov korrupsjon og grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 276 b, jf. § 276 a og straffeloven § 325 nr. 1. |
| Saksgang: | HR-2011-00685-A, (sak nr. 2010/1882), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (ass.sjef for Spesialenheten for politisaker Johan Martin Welhaven) |
| Forfatter: | Falkanger, Webster, Bull, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 276, straffeloven § 325, straffeloven § 124, straffeloven § 121, straffeloven § 1, straffeloven § 29, straffeloven § 34, straffeloven § 63, straffeprosessloven § 436 |
NORGES HØYESTERETT
Den 1. april 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-00685-A, (sak nr. 2010/1882), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (ass.sjef for Spesialenheten for politisaker
Johan Martin Welhaven)
G I V N I N G :
(1) Dommer Falkanger: Saken gjelder straffutmåling for en polititjenestemann som er dømt
for grov korrupsjon og grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 276 b, jf. § 276 a og
straffeloven § 325 nr. 1.
(2) De handlinger vedkommende polititjenestemann, A, er dømt for, vil bli nærmere omtalt
senere. For oversiktens skyld nevnes imidlertid allerede nå at det sentrale er at A og B ved
flere anledninger, i kraft av å være polititjenestemenn, hentet ut en soningsfange ved navn
C fra fengsel – uten at uthentingen hadde polititjenestelig grunnlag. De mottok betaling
fra C for dette.
(3) Spesialenheten for politisaker satte 23. oktober 2008 A, B og C under tiltale ved Oslo
tingrett. For A gjaldt tiltalebeslutningen tre overtredelser av straffeloven § 276 b, første
ledd, jf. andre ledd, jf. § 276 a, første ledd boks tav a, jf tiltalens post I a-c, Øn overtredelse
av straffeloven § 124, jf. tiltalens post III, Øn overtredelse av straffeloven § 121 annet ledd
jf. tiltalens post IV, og Øn overtredelse av eloven § 325 nr. 1, jf. tiltalens post IX.
(4) Oslo tingrett avsa 25. august 2009 dom som for A har denne domsslutningen: 2
”2. A, f. 18.12.1956, frifinnes for tiltalebeslutningens post I a) og post IV.
…
4. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 276 b første ledd, jf. annet ledd,
jf. § 276a første ledd bokstav a), straffeloven § 1 24 og straffeloven § 325 nr. 1
til en straff av fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder.
Til fradrag i straffen går 4 – fire – dager for utholdt varetekt.
…
7. A fradømmes sin stilling i politiet og for allt id retten til å inneha slik stilling,
jf. straffeloven § 29 a) og b).
…
9. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av et beløp stort
kr 50 000,-, jf. straffeloven § 34.
…
13. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 25 000,- –
kronertjuefemtusen 00/100 –.”
(5) A anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Spesialenheten for politisaker anket over de
poster som A ble frifunnet for.
(6) Borgarting lagmannsrett avsa 30. juni 2010 dom som for As del har denne
domsslutningen:
”4. A, født 18.12 1956, frifinnes for post II a, p ost III og post IV i tiltalebeslutning
av 31.05.2010.
5. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 276 b første, jf andre ledd,
jf. § 276 a første ledd bokstav a og straffeloven § 325 nr 1, jf §§ 62 og 63, til en
straff av fengsel i 1 – ett – år og 6 – seks – måneder. For utholdt varetekt
kommer 4 – fire – dager.
6. A dømmes til tap av stilling som polititjeneste mann og til tap av retten til for
framtida å inneha stilling i politiet, jf straffeloven § 29 første ledd bokstav a og
b.
7. A dømmes til å tåle inndragning av 50 000 – femtitusen – kroner.
8. A ilegges sakskostnader for tingretten og lagmannsretten med samlet 50 000 –
femtitusen – kroner.”
(7) A har anket til Høyesterett. Anken rettet seg m ot lovanvendelsen, saksbehandlingen,
straffutmålingen, inndragningen og idømmelsen av sa kskostnader. Høyesteretts
ankeutvalg besluttet 20. oktober 2010 at anken ikke skulle tillates fremmet. A begjærte
29. november 2010 hel eller delvis omgjøring av bes lutningen. Ankeutvalget besluttet
15. desember 2010 at As anke over straffutmålingen skulle tillates fremmet.
(8) Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(9) Før jeg går nærmere inn på straffutmålingen, fi nner jeg grunn til å redegjøre noe mer
inngående for saksforholdet. B og Cs roller må da trekkes inn. 3
(10) A er utdannet politibetjent og har siden 1981 arbeidet i ulike avdelinger i X politidistrikt.
Siden 1997 har han vært politiførstebetjent og avde lingsleder i Hundetjenesten.
(11) B var på gjerningstidspunktet ansatt i X politidistrikt som politiførstebetjent ved
Beredskapstroppen. Han er nå pensjonert.
(12) C er medeier i rørleggerselskapet D VVS AS Ent reprenør. Med visse avbrudd har han
også vært daglig leder i selskapet. Han er i perioden 1993–2009 straffedømt seks ganger, i
hovedsak for voldsforbrytelser.
(13) B og A har kjent hverandre siden slutten av 1990-tallet, mens A og C har kjent hverandre
siden midten av 1990-tallet. A driver bilsport på fritiden og har sammen med noen andre
et racingteam. Cs rørleggerselskap har sponset team et fra 1999 mot reklame på
racingbilen.
(14) Ved Indre Follo tingretts dom av 16. februar 2004 ble C dømt til 90 dagers fengsel for
blant annet legemsbeskadigelse. Domfellelsen av A for korrupsjon – jf. tiltalens post I b
og c – har tilknytning til Cs soning av denne dommen. Lagmannsretten gir følgende
beskrivelse av omstendighetene rundt dette:
”Etter forgjeves å ha søkt om soningsutsettelse, mø tte C til soning av en dom ved Y
fengsel 28.02.2005. Han ble prøveløslatt fra fengse let 27.04.2005 etter såkalt ”framskutt
løslatelse”. Det er på det rene at C i løpet av den ne perioden – i tillegg til
velferdspermisjoner – hadde omkring ti utganger fra fengselet, der han ble hentet og
kjørt tilbake av A eller B iført politiuniformer og i politiets tjenestebiler. Det finnes
bevist at A hentet og brakte C minst åtte ganger, mens B sto for transportene i alle fall
Øn gang. Ved to tilfeller overnattet C hjemme og bl kjørt tilbake til Y neste kveld, uten
at det er klarlagt hvem som sto for transporten ved disse anledningene. Det legges til
grunn at C benyttet utgangene dels til arbeid for D og dels til samvær med samboeren
og familien.”
(15) Om den nærmere bakgrunnen for A og Bs uthentinger av C fra fengselet, heter det videre
i dommen:
”Lagmannsretten legger til grunn at C forut for soningen søkte råd hos A angående
soningsutsettelse eller eventuelt velferdspermisjoner, blant annet for å kunne ivareta
viktige arbeidsoppgaver for D. A var da sammen med B på et glattkjøringskurs, og de to
diskuterte Cs situasjon. B tilbød seg å undersøke o m det kunne finnes en løsning. Han
ringte en bekjent i Kriminalomsorgen som anbefalte at han snakket med lederen for Y
fengsel, E. I samsvar med Es vitneforklaring legger retten til grunn at B i
telefonsamtalen ga inntrykk av at C satt inne med viktige opplysninger i en sak som
gjaldt alvorlig organisert kriminalitet og at det av hensyn til etterforskningen var av
stor betydning for politiet å få C framstilt til avhør. Avhøret kunne ta tid, og det kunne
bli nødvendig med flere avhør. Med bakgrunn i disse opplysningene og det tillitsforhold
som var mellom politiet og fengselsvesenet, hadde E ingen betenkeligheter med å
etterkomme Bs anmodning. E videreformidlet avtalen om framstilling med politiet til
fengselets vaktsentral. Etter at C hadde hatt utgang første gang, ringte B E på nytt. Han
ga da uttrykk for at avhøret av C hadde vært nyttig for politiet og at det ville bli behov
for flere avhør. E fant dette uproblematisk og utta lte at framtidige framstillinger kunne
avtales direkte med vaktsentralen.”
(16) Lagmannsretten fant det bevist at D, etter ordre fra C, skrev ut en sjekk på 50 000 kroner
til A og en på 25 000 kroner til B. Sjekkene var merket sponsing, men lagmannsretten
fant at begge sjekkene var betaling for uthentingene. 4
(17) Som det vil ha fremgått, har både B og A hver for seg stått for uthentingene av C.
Lagmannsretten fant det bevist at de i tillegg medvirket til hverandres uthentinger. A er
således dømt som hovedmann i forhold til post I b, men som medvirker i forhold til
post I c.
(18) A er også dømt for overtredelse av straffelove n § 325 første ledd nr. 1 – grov uforstand i
tjenesten. Grunnlaget for domfellelsen etter denne bestemmelsen er dels de forhold som
er beskrevet tidligere, dels at han i tiden 1. januar 2007 til 14. april 2008 ved flere
anledninger ga C opplysninger fra straffesaker og politiets registre. Overtredelsene av
straffeloven § 325 første ledd nr. 1 ville isolert sett bare ha medført bøter, og anses her
som en straffskjerpende omstendighet, jf. straffeloven § 63 annet ledd.
(19) Ved utmålingen av straff vil således domfellelsen for grov korrupsjon være det helt
dominerende element, jf. tiltalens post I b og c.
(20) Etter straffeloven § 276 a første ledd bokstav a straffes for korrupsjon den som ”for seg
eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av
stilling, verv eller oppdrag”, og etter bokstav b den som ”gir eller tilbyr noen en utilbørlig
fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag”. For grov korrupsjon er strafferammen
fengsel i 10 år, jf straffeloven § 276 b.
(21) De nevnte bestemmelsene kom inn i straffeloven i 2003. Før denne lovendringen kunne
korrupsjon straffes som utroskap, jf. straffeloven §§ 275 flg. Strafferammen var da tre år
for utroskap og seks år for grov utroskap. At korrupsjon ble ansett som en alvorlig form
for utroskap, fremgår av Rt. 2001 side 227. Førstvo terende uttalte der følgende:
”Korrupsjon er en forbrytelse av sterkt samfunnsskadelig karakter. … De
avhengighetsforhold som oppstår i forbindelse med korrupsjon, kan gi grunnlag for
utpressing og annen kriminalitet som kan gi skadevirkninger langt utover de som
direkte ville følge av bestikkelsen.
Karakteristisk for korrupsjon er at den foregår svært fordekt, med utvisning av stor
oppfinnsomhet når det gjelder å skjule hva som foregår. Oppdagelsesrisikoen vil
generelt være liten. Det er vanskelig å ta forholdsregler mot at ansatte tar imot
bestikkelser. For arbeidsgiveren vil følgene kunne være direkte økonomisk tap, men
også tap av tillit i markedet dersom korrupsjon avdekkes, eller det oppstår mistanke om
slike forhold.
Selv om korrupsjon ikke er så utbredt i Norge som i enkelte andre land, viser
undersøkelser at det forekommer. Vi må regne med mø rketall. Når oppdagelsesrisikoen
er liten, tilsier allmennpreventive hensyn at de tilfellene som avdekkes, straffes strengt.”
(22) Ved innføringen av egne regler om korrupsjon b le strafferammen hevet til tre år for
vanlig korrupsjon og ti år for grov korrupsjon. I avgjørelsen i Rt. 2008 side 1473 gikk
førstvoterende inn på betydningen av de nye reglene for straffenivået. I avsnitt 30
oppsummerte han drøftelsen slik:
”Noe klart signal om at heving av det generelle straffenivået for grov korrupsjon var et
formål ved lovendringen utover de mest alvorlige tilfellene, er det imidlertid ikke mulig
å lese ut av forarbeidene. Selv om en heving av strafferammen i seg selv ikke tilsier en
generell heving av straffenivået, vil imidlertid utvidelsen av spennet kunne medvirke til
et større spillerom i straffutmålingen og dermed ti l en strengere straffutmåling også
utenfor de mest alvorlige tilfellene. Forarbeidenes understreking av straffverdigheten
ved korrupsjon gir dessuten etter mitt syn, sammenholdt med de synspunkter som lå til 5
grunn for de to nevnte høyesterettsdommene, grunnlag for en viss skjerpelse av
straffenivået.”
(23) Høyesterett har i noen saker utmålt straff for korrupsjon, men ingen av dem er helt
sammenlignbare med As sak. Individualpreventive og allmennpreventive hensyn vil
kunne variere fra sak til sak, og det kan vanskelig fastlegges et generelt straffenivå for
denne typen forbrytelser. Ikke minst vil straffutmålingen kunne bli preget av hva slags
stilling gjerningsmannen har.
(24) Jeg finner det klart at korrupsjon utøvet av e n person som utøver offentlig myndighet, er
særlig alvorlig. Allmennpreventive hensyn gjør seg da sterkt gjeldende. Det heter om
dette i Ot.prp. nr. 78 (2002–2003) Straffebud mot korrupsjon side 7:
”I NOU 2002:22 gir Straffelovrådet en oversikt over de interesser forslaget i hovedsak
er ment å ivareta (se side 30):
’Kriminalisering av korrupsjon i det offentlige må ses i sammenheng med det
alminnelige sakslighetskrav som gjelder all utøvels e av offentlig myndighet. Sammen
med habilitetsregler og andre bestemmelser, bidrar forbudet mot korrupsjon til at det i
offentlig virksomhet ikke finner sted utenforliggende påvirkning og derved uriktig
tjenesteutøvelse.
At det treffes uriktige offentlige vedtak som følge av korrupsjon, er i seg selv meget
uheldig. Men også for det tilfellet at tjenestemannen ikke yter gjengjeld i form av en
uriktig tjenestehandling, gjør han seg sårbar for p ress ved å motta en bestikkelse. Og
under enhver omstendighet vil mottagelse av bestikkelser bli oppfattet av allmennheten
dit hen at uriktige tjenestehandlinger finner sted. Dette er i seg selv ødeleggende for
folks tillit til forvaltningens upartiskhet og integritet. Et vesentlig hensyn ved
kriminalisering av korrupsjon er hensynet til allmennhetens tillit til den offentlige
virksomhet i alle dets former. En slik tillit er en forutsetning for et stabilt demokrati.
Forbud mot så vel aktiv som passiv korrupsjon i offentlig sektor kan begrunnes i
hensynet til å opprettholde en velfungerende offentlig administrasjon.’”
(25) Jeg leser dette slik at departementet gir sin tilslutning til de synspunktene som her er
gjengitt fra Straffelovrådets utredning.
(26) At det vil være et sentralt moment i straffutmålingen at korrupsjonen er forøvet av en
offentlig myndighetsperson, er også understreket i Rt. 2010 side 1624 avsnitt 23.
(27) Ved vurderingen av alvoret må det videre tas hensyn til hva slags offentlige
myndighetspersoner det er tale om. Polititjenestemenn står etter min mening i så måte i en
særstilling. De utøver inngripende myndighet på veg ne av det offentlige, og det er
nødvendig at de nyter alminnelig tillit i samfunnet . Korrupsjon forøvet av
polititjenestemenn undergraver tilliten til rettsapparatet, og slike forbrytelser representerer
en trussel mot viktige prinsipper som vårt samfunn bygger på, ikke minst prinsippet om
likhet for loven. Dersom det fester seg et inntrykk av at man med tilstrekkelig ressurser
eller kontakter kan kjøpe seg fri fra plikter som e r pålagt i lov eller avgjørelser av
offentlige myndigheter, vil det ramme tilliten til rettsstaten.
(28) De hensyn som her er påpekt, gjør seg med tyng de gjeldende i As sak. I tillegg til å ha
misbrukt sin politimyndighet, har han bidratt til å undergrave soningen av den straffen
som C ble idømt. Dette er meget alvorlig og gir gru nn til en kraftig markering. 6
(29) Saker om korrupsjon i næringsforhold kan involvere store pengebeløp, og det kan ofte
påvises økonomiske skadevirkninger. Det er ikke til fellet i den foreliggende sak. Men når
det – som her – er tale om alvorlige tillitsbrudd overfor offentlige myndigheter og
motarbeidelse av rettsvesenet, kan dette ikke anses som noen formildende omstendighet.
(30) Jeg finner det klart at A ved sine handlinger har vist seg ”uskikket” til å være
polititjenestemann, og at allmenne hensyn tilsier at han fratas stillingen og retten til for
fremtiden å ha en slik stilling, jf. straffeloven § 29 bokstav a og b. Rettighetstapet ilegges
for ubestemt tid, jf. § 33 a annet ledd.
(31) Videre er det klart at han også må idømmes en ikke ubetydelig fengselsstraff. Ved den
nærmere utmålingen må det ses hen til at han blir fratatt stillingen. As handlinger er
imidlertid av en slik karakter at de åpenbart gjør ham uskikket til å være
polititjenestemann, og rettighetstapet kan da bare tillegges begrenset betydning,
jf. Rt. 2003 side 214 avsnitt 21.
(32) Ved at A blir fratatt sin stilling, blir han samtidig påført et ganske stort økonomisk tap.
Det kan særlig nevnes at han vil miste retten til å motta pensjon ved fylte 57 år. Dette er
imidlertid en direkte konsekvens av korrupsjonen, og jeg kan ikke se at dette forholdet
skal få betydning for straffutmålingen.
(33) Det er nå gått seks år siden korrupsjonen ble utøvd. I saker om korrupsjon vil imidlertid
de straffbare forhold gjerne bli avdekket etter noe tid, og etterforskningen vil ofte være
vanskelig og tidkrevende. Det vil derfor være påregnelig at det går lang tid før sakene
pådømmes, og tidsforløp kan da normalt ikke veie sæ rlig tungt ved reaksjonsfastsettelsen.
Jeg kan ikke se at det er forhold i As sak som tilsier en annen vurdering.
(34) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at lagmannsrettens utmåling av fengselsstraff på
1 år og 6 måneder er passende.
(35) Forsvareren har gjort gjeldende at punkt 8 i lagmannsrettens domsslutning –
sakskostnadsavgjørelsen – må oppheves. Han har pekt på at anken over lagmannsrettens
dom også omfattet lagmannsrettens sakskostnadsavgjø relse, men at det ikke kan ses at
Høyesteretts ankeutvalg har avgjort denne delen av anken. Jeg er enig i dette, og finner at
Høyesterett nå bør behandle denne delen av anken.
(36) Lagmannsretten har begrunnet sakskostnadsavgjø relsen slik:
”Lagmannsretten mener endelig at C, A og B bør ileg ges sakskostnader i samsvar med
hovedregelen i straffeprosessloven § 436 første og andre ledd. De tiltaltes anker har ikke
ført fram i nevneverdig grad, og hver av dem bør be tale 50 000 kroner til sammen for
begge instanser.”
(37) Etter straffeprosessloven § 436 første ledd ka n en siktet som blir dømt, pålegges å erstatte
staten nødvendige kostnader ved saken. Etter annet ledd gjelder det samme ved anke
dersom avgjørelsen ”går ham imot”. Dette er bare ti lfelle dersom han ikke oppnår noen
forandring til gunst ved anken, jf. Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven side 1339. A ble i
tingretten domfelt for overtredelse av straffeloven § 124, mens han i lagmannsretten ble
frifunnet på dette punkt. Anken kan da for dette punktet ikke sies å ha gått ham imot. Ved
vurderingen av om sakskostnader skal idømmes, skal hvert forhold vurderes for seg, 7
jf. Rt. 1994 side 1188 og Bjerke/Keiserud side 1340. En slik separat vurdering har
lagmannsretten ikke foretatt.
(38) Avgjørelsen av sakskostnadene for lagmannsrett en er etter dette uriktig, og den må derfor
oppheves.
(39) Lagmannsretten har i domsslutningens punkt 8 angitt at kostnadene for tingretten og
lagmannsretten var til sammen 50 000 kroner, uten å angi hvor mye som skrev seg fra den
enkelte instans. Høyesterett har ikke grunnlag for å foreta denne delingen, og hele punkt 8
må derfor oppheves.
(40) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. Lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 8 – oppheves.
(41) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(42) Dommer Webster: Likeså.
(43) Dommer Bull: Likeså.
(44) Dommer Tjomsland: Likeså.
(45) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken over straffutmålingen forkastes.
2. Lagmannsrettens dom – domsslutningens punkt 8 – oppheves.
Riktig utskrift bekreftes: