HR-2011-928-A - Rt-2011-654
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-05-06 |
| Publisert: | HR-2011-00928-A - Rt-2011-654 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om lagmannsrettens domsgrunner i en straffedom for narkotikaforbrytelse er tilstrekkelige. |
| Saksgang: | HR-2011-00928-A, (sak nr. 2011/216), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Øystein Storrvik) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jan Glent) |
| Forfatter: | Webster, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | affeloven § 162, straffeloven § 162, straffeloven § 62, straffeprosessloven § 343, osessloven § 343 |
NORGES HØYESTERETT
Den 6. mai 2011 avsa Høyesterett dom i
HR-2011-00928-A, (sak nr. 2011/216), straffesak, anke over dom,
A (advokat Øystein Storrvik)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jan Glent)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder spørsmål om lagmannsrettens domsgrunner i en
straffedom for narkotikaforbrytelse er tilstrekkelige.
(2) Oslo tingrett avsa dom 25. mars 2010 med følgende domsslutning for så vidt gjelder A:
”A, født 24.06.1978, dømmes for overtredelse av str affeloven § 162 første ledd jfr tredje
ledd første punktum jf femte ledd og straffeloven § 162 første ledd, alt sammenholdt
med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 12 – tolv – år og 6 – seks –
måneder. Varetekt kommer til fradrag med 327 – trehundreogtyvesyv – dager.”
(3) A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsm ålet til Borgarting lagmannsrett, som
3. desember 2010 avsa dom med følgende domsslutning for så vidt gjelder A:
”A, født 24. juni 1978, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd, jf.
tredje ledd første punktum, jf. femte ledd, jf. straffeloven § 62 første ledd, til en straff av
fengsel i 10 – ti – år og 6 – seks – måneder. I straffen fragår for utholdt varetekt 580 –
femhundreogåtti – dager.” 2
(4) A anket til Høyesterett over lagmannsrettens sa ksbehandling og straffutmåling.
Høyesteretts ankeutvalg tillot 11. mars 2011 anken over saksbehandling fremmet til
behandling i avdeling. For øvrig ble anken ikke til latt fremmet.
(5) Jeg er kommet til at anken må forkastes.
(6) A innførte 7. mai 2009 8,85 kilo heroin fra Sve rige til Norge. Han ble imidlertid skremt
av det han trodde var en politibil og returnerte til Sverige med stoffet. Den 14. mai 2009
ble narkotikaen på nytt fraktet over grensen av blant annet A og brakt til et sted A bodde
av og til. Underveis gjemte han narkotikaen i et skogområde noen timer. For dette
forholdet ble A og tre andre satt under tiltale 28. desember 2009 for overtredelse av
straffeloven § 162 første ledd jf. tredje ledd førs te punktum, jf. femte ledd for ulovlig å ha
innført eller oppbevart et meget betydelig kvantum narkotika eller å ha medvirket til
dette. I tillegg ble A og en av de andre satt under tiltale etter straffeloven § 162 første ledd
for å ha oppbevart, eller medvirket til oppbevaring av, 13,3 gram amfetamin.
(7) A har anført at det foreligger to feil ved lagm annsrettens domspremisser for så vidt
gjelder straffutmålingen. Avsnittet i lagmannsrettens dom som de anførte feilene knytter
seg til lyder:
A har først og fremst vært en kurer, det vil [si] s tått for selve innføringen fra Sverige.
Ved straffutmålingen må det imidlertid tas i betraktning at han også har fungert som en
medhjelper for B i andre sammenhenger, blant annet som sjåfør til møter som B har
hatt i forbindelse med innførselen og i forbindelse med overføring av penger. A har
således hatt en vesentlig mer sentral rolle enn C. På den annen side har han hatt en
klart underordnet rolle i forhold til B.
(8) A anfører for det første at det ikke fremgår at et av straffutmålingsmomentene – det at A
har fungert som medhjelper for den mer sentrale B – er tilstrekkelig bevist. Dernest
anføres det at det ikke fremgår at han har handlet med forsett i forhold til dette momentet,
og at det må lede til opphevelse av lagmannsrettens dom.
(9) Jeg ser først på anførselen i tilknytning til b eviskravet. Dette reiser to spørsmål, nemlig
hvilket beviskrav som gjelder når rollen i en narkotikaforbrytelse har betydning som
straffutmålingsmoment. Dernest blir spørsmålet om d et fremgår av lagmannsrettens dom
at As rolle var tilstrekkelig bevist.
(10) Når det gjelder hvilket beviskrav som gjelder for straffutmålingsmomenter, er dette i alle
fall et stykke på vei avklart i Rt. 1998 side 1945. Der pekes det på at prinsippet om at
rimelig tvil skal komme tiltalte til gode er et grunnleggende rettsikkerhetsideal som først
og fremst skal sikre at ingen uskyldige blir dømt. Høyesterett kom imidlertid til at det må
gjelde et strengt beviskrav også for hvilken mengde narkotika som var innført, selv om
mengden bare hadde betydning som straffutmålingsmoment:
”Når det gjelder spørsmålet om hvilke beviskrav som må stilles til omstendigheter som
hører under straffespørsmålet, har de teoretikere s om har uttalt seg, formulert seg noe
forskjellig. Etter min oppfatning må beviskravet til kvantumet ved domfellelse for
narkotikaforbrytelser i prinsippet være det samme i tilfeller hvor kvantumet bare har
betydning ved straffutmålingen, som i tilfeller hvor kvantumet har betydning for
hvilken straffebestemmelse handlingen skal subsumeres under.” 3
(11) Avgjørelsen bygger på det synspunkt at på samm e måte som man må ha en stor grad av
sikkerhet for at den tiltalte har begått den straffbare handlingen for å kunne dømmes, bør
man ha en stor grad av sikkerhet for at straffen ikke er strengere enn det den straffbare
handlingen tilsier. Men dette utgangspunktet er ikke fulgt opp for alle
straffutmålingsmomenter som har tilknytning til den straffbare handlingen. I Rt. 2007
side 961, avsnitt 37, la flertallet til grunn at det ikke gjelder et slikt strengt beviskrav for
styrkegraden på det narkotiske stoffet.
(12) I vår sak er det ikke størrelsen på narkotikap artiet eller styrkegraden som er spørsmålet,
men hvor klart det må være bevist hvilken rolle A hadde i narkotikaforbrytelsen. Det
foreliggende spørsmålet er altså ikke direkte løst i tidligere høyesterettspraksis. Etter mitt
syn er det grunn til å stille samme krav til bevis for hvilken rolle man har hatt i en
narkotikasak som for størrelsen på narkotikapartiet .
(13) Når det gjelder spørsmålet om beviskravet er o ppfylt i dette tilfellet, fremgår det
innledningsvis under lagmannsrettens bemerkninger at det saksforholdet som er fremstilt i
dommen er funnet bevist utover enhver rimelig tvil. Dette må omfatte også beskrivelsen
av As rolle. Jeg kan da ikke se at det er lagt feil beviskrav til grunn på dette punktet.
(14) Jeg går så over til å se om det foreligger en saksbehandlingsfeil fordi det ikke fremgår
hvordan lagmannsretten har vurdert As skyld i rollen som medhjelper for B i andre
sammenhenger enn ved innførsel og oppbevaring av de 8,85 kiloene heroin.
(15) A anfører at han ikke var klar over at han kjø rte B til møter som omhandlet narkotika.
Han trodde pengeoverføringene knyttet seg til begra velsen av Bs bror som nylig var død i
Sverige. Han anfører altså at han ikke forsettlig h ar bistått ved Bs narkotikavirksomhet.
Det er en saksbehandlingsfeil når man ikke kan se av lagmannsrettens dom hvilken
skyldgrad som er lagt til grunn. Derfor, anføres de t, har domsgrunnene mangler som
hindrer overprøvingen av anken, og feilen må ubetin get tillegges virkning etter
straffeprosessloven § 343 annet ledd nr. 8.
(16) Når et forhold skal anvendes som straffutmålingsmoment, vil forholdets vekt variere blant
annet med skyldgraden. Hvis A forsettlig bisto B i hans narkotikavirksomhet, vil han
være mer å bebreide enn om han bare bidro uaktsomt. Den forsettlige bistanden vil derfor
ha større vekt som straffutmålingsmoment enn den ua ktsomme bistanden. Det fremgår
ikke av lagmannsrettens dom hvilken skyldgrad A utviste da han fungerte ”som en
medhjelper for B i andre sammenhenger”. Dette innebærer en saksbehandlingsfeil. Men
feilen hindrer ikke prøving av anken, jf. straffepr osessloven § 343 annet ledd nr. 8, fordi
Høyesterett har full kompetanse til å overprøve str affutmålingen. Konsekvensene av
saksbehandlingsfeilen må vurderes etter straffeprosessloven § 343 første ledd og
”kommer bare i betraktning når det antas at feilen kan ha innvirket på dommens innhold”.
(17) Etter mitt skjønn er den straffen lagmannsrett en har utmålt passende, også om man ser
bort fra den medhjelperfunksjonen som er beskrevet i det omstridte avsnittet i
lagmannsrettens dom. Det er den aktive kurerrollen ved innførselen og oppbevaringen av
8,85 kilo heroin som er det helt dominerende elementet ved straffutmålingen. I Rt. 2002
side 640, som gjaldt innførsel av i underkant av 10 kilo heroin, ble straffen for en som
ikke var hovedmann, men hvor rollen for øvrig ikke var helt avklart, satt til fengsel i
12 år. Da var straffen redusert fordi forholdet var blitt gammelt, og for å kompensere for
ekstrabelastningene ved lang varetektstid. Etter min mening fremstår straff av fengsel i 4
ti år og seks måneder som passende i vår sak. Feilen har dermed ikke hatt innvirkning på
dommens innhold, jf. straffeprosessloven § 343 førs te ledd, og jeg har kommet til at
lagmannsrettens dom må bli stående.
(18) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(19) Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(20) Dommer Indreberg: Likeså.
(21) Dommer Normann: Likeså.
(22) Dommer Gjølstad: Likeså.
(23) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: