HR-2012-127-U - Rt-2012-44
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2011-01-18 |
| Publisert: | HR-2012-00127-U - Rt-2012-44 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om saksøkeren har krav p å sakskostnader etter at en midlertidig forføyning falt bort på grunn av et etterfølgende f orvaltningsvedtak. |
| Saksgang: | HR-2012-00127-U, (sak nr. 2011/1945), sivil sak, anke over kjennelse |
| Parter: | A (advokat Sigurd Knudtzon) mot Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell) |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | tvisteloven § 32-8, utlendingsloven § 38, tvisteloven § 20-2, tvisteloven § 20, tvisteloven § 20-4, steloven § 20 |
NORGES HØYESTERETT
Den 18. januar 2011 ble det av Høyesteretts ankeutv alg bestående av dommerne Utgård,
Bårdsen og Kallerud i
HR-2012-00127-U, (sak nr. 2011/1945), sivil sak, anke over kjennelse:
A (advokat Sigurd Knudtzon)
mot
Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten
v/ass. regjeringsadvokat Tolle Stabell)
avsagt slik
:
(1) Saken gjelder spørsmål om saksøkeren har krav p å sakskostnader etter at en midlertidig
forføyning falt bort på grunn av et etterfølgende f orvaltningsvedtak.
(2) Sakskostnadsspørsmålet er behandlet en gang tid ligere av ankeutvalget, jf. Rt. 2011 side 280. I
ankeutvalgets kjennelse heter det om sakens bakgrunn blant annet:
”A kom fra X til Norge rundt 2003. Hun søkte om asy l og eventuelt opphold på humanitært
grunnlag, men fikk 30. september 2007 avslag av Utlendingsnemnda. Avslagsvedtaket ble brakt
inn til prøving for domstolene. Oslo tingrett avsa 6. november 2008 dom (TOSLO-2008-59858) for
at vedtaket var ugyldig, men saken ble anket, og lagmannsretten frifant staten i dom 3. september
2009 (LB-2009-2940). Anke over lagmannsrettens dom ble ikke tillatt fremmet av Høyesteretts
ankeutvalg.
Den 20. desember 2009 begjærte A omgjøring av Utlen dingsnemndas vedtak, men begjæringen ble
avslått 18. februar 2010. Den 4. mars 2010 vedtok Utlendingsnemnda umiddelbar utreiseplikt for
A.
Den 5. mars 2010 fremmet A begjæring om midlertidig forføyning ved Oslo byfogdembete med
krav om at vedtaket av 4. mars 2010 ikke skulle effektueres.
Uten å ha avholdt muntlig forhandling avsa Oslo byfogdembete 8. mars 2010 - i sak med
saksnummer 10-037961TVI-OBYF - kjennelse med slik slutning:
” 1. Politiets utlendingsenhet forbys å iverksette vedtak av 4. mars 2010 om utsendelse av A,
DUF nr. 2003 012521 00, borger av X inntil søksmål mot Staten v/ Utlendingsnemnda og 2
eller mot Staten v/ Politiets utlendingsenhet er rettskraftig avgjort.
2. Staten v/ Utlendingsnemnda og Politiets utlendingsenhet betaler kr 10.000,- i
saksomkostninger til A innen to uker etter forkynnelse av denne kjennelse. ”
Staten ved Utlendingsnemnda begjærte 25. mars 2010 etterfølgende muntlig forhandling etter
tvisteloven § 32-8. Saken ble gitt saksnummer 10-051537TVI-OBYF2. Rettsmøte ble berammet,
men senere utsatt. Ved Utlendingsnemndas vedtak 14. juni 2010 ble A gitt begrenset
oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Staten trakk deretter tilbake begjæringen om
etterfølgende muntlig forhandling.
A krevde å få tilkjent sakskostnader for Oslo byfogdembete med til sammen 393 938 kroner, samt
rettsgebyr. Staten ved Utlendingsnemnda motsatte seg kravet. Oslo byfogdembete avsa
7. september 2010 kjennelse med slik slutning:
”1. Sak nr. 10-051537 TVI heves.
2. Pkt. 2 i slutningen i kjennelse av 08.03.2010 i sak 10-037961TVI-OBYF oppheves.
3. I saksomkostninger for sakene 10-037961TVI og 10-051537TVI-OBYF2 betaler Staten v/
Utlendingsnemnda kroner 202.150,- til A innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne
kjennelse. ”
Byfogdembetet begrunnet sakskostnadsavgjørelsen – s lutningens punkt 3 – med at staten hadde
frafalt begjæringen om muntlig forhandling, og at A da måtte anses å ha vunnet saken, jf.
tvisteloven § 20-2 annet ledd.
Staten anket byfogdembetets sakskostnadsavgjørelse til Borgarting lagmannsrett, som
9. november 2010 avsa kjennelse med slik slutning:
’1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten ved Utlendingsnemnda 12 500 -
tolvtusenfemhundre - kroner til A innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen. ’”
(3) Staten ved Utlendingsnemnda anket videre til Hø yesterett, som ved ankeutvalgets kjennelse
24. februar 2011 opphevet lagmannsrettens og byfogdembetets kjennelser, jf. Rt. 2011 side
280. Kjennelsen har slik slutning:
”Byfogdembetets og lagmannsrettens kjennelser oppheves.”
(4) Oslo byfogdembete ga i kjennelse 3. juni 2011 på ny A medhold i hennes krav på
sakskostnader. Byfogdembetet mente det var ”klart” at hovedkravet var sannsynliggjort,
jf. tvisteloven § 20–4 bokstav b. Ved vurderingen ble det lagt stor vekt på at A faktisk fikk
midlertidig opphold. Byfogdembetets kjennelse 3. juni 2011 har slik slutning:
”I sakskostnader for sakene 10-037961TVI og 10-051537TVI-OBYF2 betaler Staten
v/Utlendingsnemnda kr 202 150 til A innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne kjennelse.”
(5) Staten v/Utlendingsnemnda anket til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten kom til at det
var feil av byfogdembetet å tillegge det etterfølge nde vedtaket om oppholdstillatelse vekt ved
vurderingen av om det var klart at A ville ha vunnet saken. Etter lagmannsrettens oppfatning er
den riktige problemstilling om det var klart at A hadde fått medhold ”på et tidspunkt hvor
midlertidig oppholdstillatelse ikke var gitt”.
(6) Lagmannsrettens kjennelse 13. oktober 2011 har slik slutning:
”Oslo byfogdembetets kjennelse av 3. juni 2011 oppheves.” 3
(7) A har i rett tid anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett og har i hovedtrekk gjort
gjeldende:
(8) Lagmannsretten har tolket tvisteloven § 20-4 bokstav b feil når det uttales at vurderingen av
sikringsgrunnen skulle vært knyttet til situasjonen før oppholdstillatelse ble gitt. Også for
sakskostnadsspørsmålet skal det foretas en nåtidsvu rdering når forholdene har endret seg etter
at begjæringen ble framsatt.
(9) A har nedlagt slik påstand:
”1. Kjennelse ved Oslo byfogdembete av 3. juni 2011 i sak 10-051537TVI-OBYF/2 stadfestes.
2. Subsidiært: lagmannsrettens dom oppheves.
3. A tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.”
(10) Staten v/Utlendingsnemnda har tatt til motmæle og i det vesentligste gjort gjeldende:
(11) Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at det etterfølgende vedtaket om oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag ikke skal trekkes inn ved vurderingen av om det er klart at A ville fått
medhold i begjæringen om midlertidig forføyning. De t var ingen feil av lagmannsretten at den
ikke selv traff avgjørelse om sakskostnader.
(12) Staten har ikke nedlagt noen formell påstand.
(13) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder videre anke over en
sakskostnadsavgjørelse, og at utvalgets kompetanse da er begrenset etter både tvisteloven
§ 20-9 tredje ledd og § 30-6, jf. § 20-9 første led d. Utvalget kan imidlertid prøve ”den
generelle rettslige forståelse av en skreven rettsregel”, jf. § 30-6 bokstav c. Dette omfatter ikke
bare forståelsen av en enkelt bestemmelse, men også tilfeller der den rettslige løsningen beror
på flere skrevne rettsregler sett i sammenheng. Utvalget kan også prøve om lagmannsrettens
avgjørelse er i samsvar med mer alminnelige prinsip per eller forutsetninger som
prosesslovgivningen hviler på, jf. Schei m.fl., Tvisteloven, Kommentarutgave, side
1362-1363.
(14) Sakskostnadsspørsmålet skal avgjøres etter tvi steloven § 20–4 bokstav b, som har denne
ordlyd:
”En part kan uavhengig av sakens utfall helt eller delvis tilkjennes sakskostnader
…
b) når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers
hadde vunnet saken, …”
(15) Vedtaket om å gi A oppholdstillatelse på humanitært grunnlag var utenfor hennes kontroll og
var grunnen til at saken om midlertidig forføyning falt bort og saken ble hevet. Det er derfor
klart at det første vilkåret i bestemmelsen – at s aken heves på grunn av forhold utenfor partens
kontroll – er oppfylt. Dette er ikke omtvistet.
(16) For å tilkjenne saksomkostninger etter § 20–4 bokstav b må det også være ”klart” at parten –
her A – ”ellers hadde vunnet saken”.
(17) Etter ankeutvalgets oppfatning må det i saken her være korrekt å ta utgangspunkt i situasjonen 4
slik den ville vært dersom begjæringen om midlertidig forføyning ikke hadde falt bort som følge
av vedtaket om oppholdstillatelse. I alle fall når forholdet ”utenfor partens kontroll” er et
etterfølgende vedtak om opphold på humanitært grunnlag – som blant annet var basert på nye
opplysninger om at den ankende part hadde født et b arn – må det være riktig at situasjonen
forut for vedtaket danner basis for avgjørelsen av sakskostnadsspørsmålet.
(18) En slik forståelse har støtte i ordlyden, og h armonerer også med at endringer i faktiske forhold
kan føre til at sakskostnader i namssaker fastsette s ut fra det som ville vært riktig før
endringen, jf. Rt. 1999 side 523 og Falkanger m.fl., Tvangsfullbyrdelsesloven,
Kommentarutgave, 4. utgave, side 1070.
(19) På denne bakgrunn var det riktig lovforståelse når lagmannsretten kom til at spørsmålet om A
skal tilkjennes sakskostnader må vurderes slik situasjonen var forut for Utlendingsnemndas
vedtak 14. juni 2010.
(20) Anken må da forkastes. Det er ikke krevd sakskostnader for Høyesterett.
(21) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G:
Anken forkastes.
Arnfinn Bårdsen Karl Arne Utgård Knut H. Kallerud
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: