HR-2012-1818-A - Rt-2012-1444

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2012-09-21
Publisert:	HR-2012-01818-A - Rt-2012-1444
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder spørsmålet om tilbakebetalingsregelen i folketrygdloven § 22-15 er til hinder for å kreve tilbake urettmessig mottatt trygd med grunnlag i det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret – culpaansvaret. Videre er det spørsmål om det i så fall kan kreves rente av beløpet i henhold til forsinkelsesrenteloven.
Saksgang:	HR-2012-01818-A, (sak nr. 2012/808), sivil sak, anke over dom
Parter:	I. A (advokat Johan Haga – til prøve) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdirektorate(Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Stub – til prøve) II. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektorate(Regjeringsadvokaten v/advokat Marius Stub – til prøve) mot A (advokat Johan Haga – til prøve)
Forfatter:	Bull, Indreberg, Kallerud, Tjomsland
Lovhenvisninger:	folketrygdloven § 22-15, folketrygdloven § 22-17, straffeprosessloven § 3, foreldelsesloven § 10, forsinkelsesrenteloven § 3, foreldelsesloven § 2, foreldelsesloven § 9, folketrygdloven § 22-13, skadeserstatningsloven § 2-1, folketrygdlovs § 15-8, trygderettsloven § 1, folketrygdloven § 15-8, forsinkelsesrenteloven § 1, tvisteloven § 20-2

                                  NORGES HØYESTERETT


        Den 21. september 2012 avsa Høyesterett dom i

        HR-2012-01818-A, (sak nr. 2012/808), sivil sak, anke over dom,


        I.
        A                                       (advokat Johan Haga – til prøve)

        mot


        Staten v/Arbeids- og velferdsdirektorate(Regjeringsadvokaten
                                                 v/advokat Marius Stub – til prøve)

        II.
        Staten v/Arbeids- og velferdsdirektorate(Regjeringsadvokaten
                                                 v/advokat Marius Stub – til prøve)

        mot


        A                                       (advokat Johan Haga – til prøve)

G I V N I N G :

(1) Dommer Bull: Saken gjelder spørsmålet om tilbakebetalingsregelen i folketrygdloven
§ 22-15 er til hinder for å kreve tilbake urettmessig mottatt trygd med grunnlag i det
alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret – culpaansvaret. Videre er det spørsmål om
det i så fall kan kreves rente av beløpet i henhold til forsinkelsesrenteloven.

(2) Den ankende part, A, har vært drosjesjåfør i Oslo siden 1994, fra 1999 med eget løyve og
som drosjeeier i enkeltpersonforetaks form. Han var periodevis sykmeldt fra 23. mai 2000 2

til 21. mai 2001 og mottok da sykepenger. Videre mottok han rehabiliteringspenger for

perioden 22. mai 2001 til 31. desember 2002 og for deler av 2004.

(3) I forbindelse med opprullingen av den såkalte drosjesvindelsaken i Oslo ble det foretatt
beslag og bokettersyn hos As regnskapsfører samt bokettersyn hos A selv. Det kom frem
opplysninger som førte til at ligningsmyndighetene 8. desember 2005 vedtok å endre As

ligning for årene 2000 til 2002, samt å ilegge ham tilleggsskatt for 2001 og 2002. A
påklaget ikke vedtaket.

(4) Trygdemyndighetene mottok 16. juni 2006 kopi av ligningsnemndas vedtak i skattesaken.

På grunnlag av opplysningene her ble det igangsatt en ny vurdering av
trygdeutbetalingene. Den 1. november 2006 ble det sendt varsel til A om
tilbakebetalingskrav i medhold av folketrygdloven § 22-15 av til sammen 479 096 kroner
i urettmessig utbetalte syke- og rehabiliteringspenger. Varselet ble imidlertid ikke fulgt
opp med noe vedtak. I stedet ble det tatt ut forliksklage 8. oktober 2008.

(5) I forliksklagen ble grunnlaget for kravet angitt som ulovfestede erstatningsrettslige regler,
ikke folketrygdloven § 22-15. Årsaken til dette var at NAV la til grunn at et krav i
medhold av folketrygdloven § 22-15 fremsatt på dette tidspunkt ville være foreldet, mens

et krav basert på alminnelige erstatningsrettslige regler ikke ville være det. Forliksrådet
innstilte saken 24. februar 2009, og stevning ble tatt ut 19. februar 2010.

(6) Den 25. august 2009 var A blitt dømt i en tilståelsessak for blant annet bedrageri ved å ha

forledet trygdemyndighetene til å utbetale 49 975 kroner i rehabiliteringspenger i
perioden 1. januar 2004 til 31. mai 2004, samt 33 088 kroner i sykepenger i en periode
som ligger utenfor nærværende sak. Det ble ikke krevd dom for noe sivilt krav i denne
forbindelse.

(7) Oslo tingrett avsa dom i den sivile saken 26. oktober 2010 med slik domsslutning:

"1. A dømmes til å betale 479 096 – firehundreogsyttinitusenognittiseks – kroner i
erstatning til staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 2 – to – uker fra
dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven fra 13. januar 2009 til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale 48 960 – førtiåttetusennihundreogseksti – kroner i
sakskostnader til staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 2 – to – uker
fra dommens forkynnelse."

(8) A anket til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett avsa 2. mars 2012 dom med slik
domsslutning:

"1. A dømmes til å betale 479 096 – firehundreogsyttinitusenognittiseks – kroner i
erstatning til staten v/ Arbeids- og velferdsdirektoratet innen to uker fra
forkynnelsen av dommen, med tillegg av 0,5 prosent rente pr. måned fra
13. januar 2009 og til betaling skjer.

2. Partene bærer sine egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten."

(9) Staten vant altså frem også i lagmannsretten, bortsett fra at lagmannsretten ikke tilkjente
renter i medhold av forsinkelsesrenteloven, men på grunnlag av folketrygdloven § 22-17
slik bestemmelsen lød før endring ved lov 16. januar 2009 nr. 5. 3

(10) A har anket over lagmannsrettens rettsanvendelse, nærmere bestemt over anvendelsen av
det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret som grunnlag for kravet. Staten
v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har inngitt avledet anke over lagmannsrettens

rettsanvendelse ved rentefastsettelsen.

(11) Saken står i hovedsak i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

(12) Den ankende part – A – har i det vesentlige gjort gjeldende:

(13) Tilbakekreving av urettmessig mottatte trygdeytelser er uttømmende regulert i
folketrygdloven § 22-15. Det følger av så vel ordlyden som forhistorien og forarbeidene
til bestemmelsen at den innenfor sitt virkeområde ikke kan suppleres med det
erstatningsrettslige skyldansvaret. Også juridisk teori synes å legge til grunn at
folketrygdloven § 22-15 er uttømmende. Forut for tilbakebetalingskrav i kjølvannet av

drosjesvindelsakene har videre trygdemyndighetenes praksis entydig gått ut på å benytte
folketrygdloven § 22-15.

(14) Uttalelser i rettspraksis om at tilbakebetaling kan kreves i medhold av alminnelige
erstatningsrettslige regler, er ikke noe avgjørende motargument – uttalelsene er falt i saker
som direkte gjaldt en annen problemstilling, nemlig tilbakebetalingskrav fremmet som

sivilt krav i straffesaker i medhold av straffeprosessloven § 3.

(15) Tilbakebetalingskrav på grunnlag av alminnelig erstatningsrett, altså basert på statens
privatrettslige autonomi, som alternativ til et forvaltningsmessig vedtak om
tilbakebetaling etter folketrygdloven § 22-15, er forvaltningsrettslig problematisk.
Fraværet av retningslinjer for slike krav medfører fare for forskjellsbehandling. Mangel

på forvaltningsrettslig klageadgang, en adgang man har for vedtak etter § 22-15, tilsier
også at krav ad erstatningsrettslig vei bør være stengt. Tilbakebetalingskrav fremmet som
erstatningskrav i straffesaker må anses som et unntak som er særskilt hjemlet.

(16) Når den erstatningsrettslige vei er stengt, og man dermed står igjen med

tilbakebetalingskrav i medhold av folketrygdloven § 22-15, var kravet foreldet 16. juni
2007, det vil si ett år etter at trygdemyndighetene fikk kunnskap om kravet, jf.
foreldelsesloven § 10. Da var nødvendige skritt til fristavbrudd ennå ikke tatt.

(17) Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke kan kreves forsinkelsesrente etter
forsinkelsesrenteloven. Lagmannsretten har tilkjent renter etter folketrygdloven § 22-17

slik den lød før endringsloven 16. januar 2009 nr. 5. Imidlertid ble det i praksis aldri
krevd renter etter denne bestemmelsen, og det ville da innebære usaklig
forskjellsbehandling å gjøre det i dette tilfellet. Følgelig kan rentekravet ikke tas til følge.

(18) A har nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. A frifinnes.

2. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet dømmes til å betale
saksomkostningene for A for tingretten og lagmannsretten.
I den avledede anke: 4

1. Anken forkastes."

(19) Ankemotparten – staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet – har i det vesentlige gjort
gjeldende:

(20) Det foreligger ikke tilstrekkelig sterke holdepunkter i ordlyden, forhistorien eller

forarbeidene til folketrygdloven § 22-15 for å tolke bestemmelsen slik at den utelukker
krav om tilbakebetaling av urettmessige trygdeytelser basert på det alminnelige
erstatningsrettslige skyldansvaret. Dette syn støttes av rettspraksis om trygdemedlemmers
krav på etterbetaling fra folketrygden, jf. Rt. 2002 side 1331. Det følger også av

rettspraksis om medtakelse av trygdens tilbakekallings krav som sivilt krav i straffesaker
at skyldansvaret kan påberopes ved siden av § 22-15. Uttalelser i juridisk teori trekker i
samme retning. Et annet standpunkt ville dessuten stemme dårlig med en uttalt
lovgivervilje de senere år om å effektivisere kampen mot trygdemisbruk.

(21) I Rt. 1999 side 1084, som gjaldt tilbakebetalingskrav fremmet som sivilt krav i straffesak,
ble det generelt lagt til grunn at de rettssikkerhetsgarantier som en domstolsbehandling
byr på, ivaretar hensynet til forsvarlig saksbehandling overfor den private part. Når det er

gitt ulike foreldelsesfrister for forskjellige kravsgrunnlag, må også forvaltningen kunne
benytte seg av dette. Den som har fått utbetalt trygdeytelser ved bedragersk adferd – slik
tilfellet er her – har ingen beskyttelsesverdig interesse av å være vernet mot et
erstatningskrav, og dermed heller ikke mot reglene om foreldelse av et slikt krav.

(22) Et tilbakebetalingskrav basert på erstatningsrettlige prinsipper er et krav på formuerettens
område. Forsinkelsesrenteloven kommer dermed til anvendelse. Renteregelen i
folketrygdloven § 22-17 gjelder bare når tilbakebetaling er basert på et forvaltningsvedtak

med hjemmel i lovens § 22-15. Når lagmannsretten har tatt Høyesteretts praksis til inntekt
for at § 22-17 her kommer til anvendelse, beror dette på en feiltolkning av dommene. Selv
om det nok ikke har vært vanlig å kreve renter ved tilbakebetaling av urettmessig mottatte
trygdeytelser, heller ikke ved grovt uaktsom eller forsettlig forledelse av

trygdemyndighetene, kan dette ikke hindre forvaltningen i å gjøre det i denne saken.

(23) Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakskostnader for
tingrett, lagmannsrett og Høyesterett.

I den avledete anken:

1. I punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning gjøres den endring at det skal
svares renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 fra 13. januar 2009 og til
betaling skjer.

2. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakskostnader for
Høyesterett."

(24) Mitt syn på saken: 5

(25) Som allerede nevnt, gjelder saken et krav på tilbakebetaling av urettmessige trygdeytelser
som er utbetalt til A i perioden 23. mai 2000 til et stykke ut i 2004. Beløpet,
479 096 kroner, er ikke omstridt for Høyesterett. Det er videre enighet mellom partene

om at trygdemyndighetene første gang ble klar over forholdet da de 16. juni 2006 mottok
kopi av ligningsnemndas vedtak i skattesaken mot A. Trygdemyndighetenes varsel
1. november 2006 til A om vedtak om tilbakebetaling av beløpet etter folketrygdloven
§ 22-15, ble ikke fulgt opp med et vedtak. Ifølge en saksbehandler i NAV som forklarte
seg som vitne i lagmannsretten, skyldtes dette kapasitetsproblemer som den nevnte
drosjesvindelsaken ga opphav til.

(26) Trygdemyndighetene har ansett krav basert på folketrygdloven § 22-15 som rene
tilbakesøkningskrav som i utgangspunktet foreldes tre år etter den enkelte feilutbetaling,
jf. foreldelsesloven § 2 jf. § 3. Dette gjelder også vedtak basert på § 22-15 første ledd,
som hjemler tilbakebetaling når den trygdede kan klandres for feilutbetalingen. Heller

ikke slike vedtak er blitt ansett som erstatningskrav som fører til anvendelse av fristen i
foreldelsesloven § 9. Ettersom trygdemyndighetene først ble klar over forholdet 16. juni
2006 gjennom oversendelsen av ligningsnemndas vedtak, har man anvendt fristregelen i
§ 10: Dersom fordringshaveren har manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller
skyldneren, inntrer foreldelse tidligst ett år etter at fordringshaveren fikk eller burde ha
fått slik kunnskap. Dermed var kravet mot A basert på folketrygdloven § 22-15, slik

trygdemyndighetene så det, foreldet 16. juni 2007.

(27) Dette er bakgrunnen for at trygdemyndighetene 8. oktober 2008 innga en forliksklage der
grunnlaget for kravet ikke lenger var folketrygdloven § 22-15 første ledd, men alminnelig
erstatningsrett. Det ble altså gjort gjeldende et skyldansvar. Ifølge foreldelsesloven § 9 er
foreldelsesfristen for krav på skadeserstatning tre år etter det tidspunkt skadelidte fikk

eller burde ha skaffet seg den nødvendige kunnskap om skaden og den ansvarlige.
Dersom kravet kan fremmes på dette grunnlaget, er det klart at foreldelsesfristen fortsatt
løp da forliksklagen ble tatt ut.

(28) Jeg nevner først at når et krav kan baseres på flere rettsgrunnlag, er kravet ikke foreldet

før det er foreldet etter samtlige grunnlag, jf. forutsetningsvis Ot.prp. nr. 38 (1977−78)
side 26 – del av forarbeidene til foreldelsesloven: En skadelidt som fremmer et
erstatningskrav på ett grunnlag, bør ikke stilles svakere fordi skadevolder også er
ansvarlig på et annet grunnlag. Spørsmålet blir dermed om den særskilte
tilbakebetalingsbestemmelsen i folketrygdloven § 22-15 er uttømmende i den forstand at
bestemmelsen avskjærer adgangen til å fremme kravet som et ordinært erstatningskrav.

Dette beror på en tolkning av § 22-15.

(29) På det tidspunkt forliksklagen ble fremsatt, lød folketrygdloven § 22-15 første og annet
ledd slik:

"§ 22-15. Tilbakebetaling etter feilaktig utbetaling

Dersom et medlem har mottatt en ytelse etter denne loven i strid med redelighet og god
tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. Feil utbetalt ytelse kan også kreves tilbakebetalt
dersom et medlem eller noen som har handlet på medlemmets vegne, uaktsomt har gitt
feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder dersom utbetalingen
skyldes feil fra Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller annet organ som
foretar utbetaling på vegne av disse, og mottakeren burde ha forstått dette. 6

I andre tilfeller enn nevnt i første ledd kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake
dersom særlige grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger særlige
grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er gått siden den feilaktige
utbetalingen fant sted, og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen.
Kravet om tilbakebetaling etter dette leddet er begrenset til det beløp som er i behold
når vedkommende blir kjent med at utbetalingen var feilaktig."

(30) Det er ubestridt at As forhold faller inn under første ledd, som beskriver forskjellige

forsettlige eller uaktsomme forhold fra trygdemottakerens side i forbindelse med
feilutbetalinger. Jeg har for min del vanskelig for å se at det i praksis kan tenkes en
handling eller unnlatelse som faller inn under § 22-15 første ledd, uten at den samtidig
omfattes av det erstatningsrettslige skyldansvaret. Behovet for å kunne gjøre dette
ansvaret gjeldende oppstår derfor dersom kravet etter § 22-15 ville falle bort av andre

grunner, typisk hvis foreldelsesfristen er forskjellig.

(31) Det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret er en grunnpilar i vår rettsorden. Som
Høyesterett uttrykte det i Rt. 2002 side 1331, på side 1337, skal det derfor "noenlunde
klare holdepunkter" til før en lovbestemmelse kan anses å ha gjort dette ansvaret
uanvendelig innenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

(32) Bestemmelsen i § 22-15 regulerer etter sin ordlyd ikke forholdet til den alminnelige
erstatningsrett. Problemstillingen er snarere om sammenfallet i virkeområde
mellom § 22-15 første ledd og det erstatningsrettslige skyldansvaret medfører at krav
basert på skyldansvaret er avskåret innenfor dette område.

(33) Rt. 2002 side 1331 taler for at man ikke kan se det slik. Den saken gjaldt
trygdemedlemmenes krav på etterbetaling av trygdeytelser som de hadde krav på, men
ikke hadde fått utbetalt. Folketrygdloven § 22-13 sjette ledd avgrenser retten til
etterbetaling til tre år tilbake i tid selv om kravet ikke er blitt fremsatt før på grunn av
misvisende opplysninger fra trygdens organer. Til tross for denne uttrykkelige

avgrensingen i tid av retten til etterbetaling kom Høyesterett til at bestemmelsen ikke var
til hinder for at etterbetaling kunne kreves for en lengre periode i medhold av
skadeserstatningsloven § 2-1 − arbeidsgiveransvaret.

(34) Den ankende part har videre fremhevet at forhistorien og forarbeidene til § 22-15 peker i

retning av å anse skyldansvaret for avskåret. Sivilombudsmannen kritiserte i en uttalelse
19. september 1985 – Somb-1985-18 − trygdemyndighetenes praksis med å kreve
tilbakebetaling i kraft av de ulovfestede reglene om condictio indebiti når vilkårene etter
daværende folketrygdlovs § 15-8 ikke var oppfylt. I tråd med tidligere trygdelover var
§ 15-8 begrenset til å gjelde tilbakebetaling i ulike situasjoner der trygdemottakeren
hadde utvist skyld. Også Justisdepartementets lovavdeling var kritisk til rettstilstanden, og

anbefalte i et brev 17. februar 1987 til Sosialdepartementet – JDLOV-1987-142 − å endre
bestemmelsen slik at den skulle bli "uttømmende". Det ble i denne forbindelse foreslått en
ordlyd som også ga hjemmel for å kreve tilbakebetaling i tilfeller der trygdemottakeren
hadde vært i aktsom god tro – det vil si de tilfellene der man måtte falle tilbake på reglene
om condictio indebiti. Dette førte så frem til en omformulering av § 15-8 som på de

punkter som har interesse her, er i samsvar med § 22-15 med den ordlyden som jeg
tidligere har sitert. I forarbeidene ble det fremhevet at første ledd ville dekke "de aller
fleste aktuelle tilfelle der det kan bli spørsmål om å kreve tilbake utbetalt beløp som den
trygdede ikke hadde krav på", jf. Ot.prp. nr. 50 (1987−88) side 10, og på side 9 i samme 7

proposisjon fremgår det – åpenbart i tilknytning til annet ledd – at det heretter skulle bli
overflødig å falle tilbake på condictio indebiti som hjemmel.

(35) Jeg har vanskelig for å forstå disse drøftelsene på annen måte enn at bestemmelsen
heretter skulle være uttømmende for så vidt gjaldt adgangen til å kreve tilbakebetaling fra

trygdemottakere som hadde vært i aktsom god tro. Hverken Sivilombudsmannens
uttalelse, Lovavdelingens brev eller forarbeidene tar opp spørsmålet om det
erstatningsrettslige skyldansvar kan utgjøre kravsgrunnlag ved siden av folketrygdlovens
bestemmelse – antagelig hadde problemstillingen ikke meldt seg.

(36) Jeg nevner i denne forbindelse at problemstillingen heller ikke synes å være berørt i
tilknytning til tidligere trygdelover med noenlunde tilsvarende

tilbakebetalingsbestemmelse.

(37) Heller ikke forarbeidene gir dermed etter mitt syn tilstrekkelige holdepunkter for å tolke
folketrygdloven § 22-15 slik at bestemmelsen utelukker den alminnelige erstatningsrett
som alternativt grunnlag for et tilbakebetalingskrav.

(38) Rettspraksis om trygdens tilbakebetalingskrav som sivilt rettskrav i straffesaker gir klare

holdepunkter for å anse det erstatningsrettslige grunnlaget for å være i behold. I Rt. 1996
side 1373 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at trygderettsloven § 1 nr. 3 om at
trygderetten må ha truffet avgjørelse blant annet om refusjonssaker før de kan bringes inn
for de ordinære domstoler, ikke var til hinder for at et tilbakesøkningskrav ble tatt med
som et sivilt rettskrav i en straffesak om bedrageri mot trygden. Etter Kjæremålsutvalgets
mening kunne trygdemyndighetene her velge mellom å søke kravet pådømt under
straffesaken eller å fastsette det administrativt med klageadgang til Trygderetten. Det siste

ville jo i så fall nettopp være fremgangsmåten når tilbakebetaling kreves etter
folketrygdloven § 22-15 – men det var altså ikke den eneste vei.

(39) I Rt. 1999 side 1084 har Høyesterett i en avdelingsavgjørelse bygget videre på dette
synet. Her var kravet fremmet i en straffesak samtidig som det pågikk en administrativ
innkrevingsprosess. Høyesterett kom til at den administrative prosessen ikke var til hinder

for å ta tilbakesøkningskravet med i straffesaken. Som begrunnelse for at kravet kunne tas
med, ble det fremhevet at et refusjonskrav som følge av trygdebedrageri er "et ordinært
erstatningskrav som ikke bygger på folketrygdloven § 15-8". Jeg kan ikke se at denne
uttalelsen har mindre gyldighet for innkreving gjennom en sivil sak enn gjennom en
straffesak.

(40) Det er etter det jeg forstår nokså vanlig å fremme tilbakebetalingskrav som sivilt krav i

straffesaker som gjelder trygdebedrageri. Dette må, så vidt jeg kan skjønne, nettopp
bygge på en forutsetning om at det er et alminnelig erstatningskrav som pådømmes.
Denne praksis taler med styrke for å anse det erstatningsrettslige ansvaret i behold ved
siden av folketrygdloven § 22-15.

(41) Til den ankende parts anførsel om at det vil være forvaltningsrettslig betenkelig å tillate
tilbakebetalingskrav på erstatningsrettslig grunnlag, uten at det treffes noe enkeltvedtak

som vil kunne påklages ad administrativ vei, bemerker jeg at Høyesterett i Rt. 1999
side 1084 fremhevet de rettssikkerhetsgarantier som en domstolsbehandling gir. På
side 1087 heter det at "[d]et fremstår som en rasjonell behandlingsmåte å få kravet
pådømt sammen med straffesaken, samtidig som refusjonskravet blir undergitt ordinær 8

domstolsbehandling med de rettssikkerhetsgarantier som en slik behandling gir". Dette
gjelder også når kravet fremmes i en sivil sak.

(42) Den omstendighet at et erstatningsrettslig grunnlag for kravet medfører en lengre
foreldelsesfrist, innebærer ikke noen usaklig forskjellsbehandling. Tvert om kan det
oppfattes som lite rimelig om foreldelse her skulle avskjære et krav, når den som har
opptrådt erstatningsbetingende på andre områder, må finne seg i fristen som gjelder for
erstatningskrav. Tilbakebetalingskrav fra trygdemyndighetene mot den som har vært i

aktsom god tro, som foreldes raskere, er i denne sammenheng ikke et relevant
sammenligningsgrunnlag.

(43) Jeg er etter dette kommet til at folketrygdloven § 22-15 ikke stenger for å fremme et
tilbakebetalingskrav med grunnlag i det alminnelige skyldansvaret. Den ankende part kan

følgelig ikke gis medhold i at tilbakebetalingskravet er foreldet.

(44) Spørsmålet er så om det kan beregnes renter av beløpet etter forsinkelsesrenteloven.

(45) Forsinkelsesrenteloven gjelder "pengekrav på formuerettens område", jf. lovens § 1.

Tilbakebetalingskrav fra det offentlige regnes som pengekrav på formuerettens område,
selv om den fordringen som pengene var ment å oppfylle, er offentligrettslig,
jf. Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utgave, side 592−593. Rente løper i et tilfelle som dette
fra 30 dager etter at det er sendt skriftlig påkrav, jf. § 2. Forliksklagen 8. oktober 2008 må
regnes som skriftlig påkrav, og staten har krevd rente først fra 13. januar 2009.

(46) Lagmannsretten har også lagt til grunn at når kravet fremmes som et alminnelig
erstatningskrav, gjelder i utgangspunktet forsinkelsesrenteloven for renteberegningen.
Lagmannsretten kom likevel til at forsinkelsesrenteloven her viker for folketrygdlovens
egen rentebestemmelse.

(47) Folketrygdlovens rentebestemmelse var før endring ved lov 16. januar 2009 nr. 5 plassert
i § 22-17 og lød slik:

"§ 22-17. Renter

Trygden gir ikke renter ved etterbetaling av ytelser.

Trygden kan fra utbetalingstidspunktet kreve renter med 0,5 prosent pr. måned ved
tilbakekreving av ytelser etter § 22-15 første ledd første punktum. Det kan ellers ikke
kreves renter."

(48) Lagmannsretten mente det fulgte av høyesterettsdommene i Rt. 2002 side 1331, som jeg
tidligere har omtalt, og Rt. 2006 side 1665 at folketrygdlovens rentebestemmelse måtte

anvendes. Dette er jeg ikke enig i.

(49) Som nevnt ble etterbetalingskravet i Rt. 2002 side 1331 ansett å være et erstatningsrettslig
krav, ikke et offentligrettslig krav etter folketrygdloven, og førstvoterende uttalte
følgende på side 1341:

"Den lovbestemte avskjæring av rente ved etterbetaling av ytelser i § 22-17 første ledd
trekker etter min mening heller i retning av at lovgiver bare mente å foreta en
begrensning i anvendelse av skadeserstatningsloven § 2-1 for så vidt angår avsavnsrente
for selve trygdeytelsen, … " 9

(50) Uttalelsen gjelder imidlertid ikke rente etter forsinkelsesrenteloven, men rente med
grunnlag direkte i skadeserstatningsloven § 2-1, det vil si som en del av selve
erstatningskravet.

(51) Heller ikke Rt. 2006 side 1665 avsnitt 41 gjaldt spørsmålet om folketrygdloven § 22-17
første ledd utelukket renter med grunnlag i forsinkelsesrenteloven. Det var her tale om et
etterbetalingskrav basert på folketrygdloven selv, slik at forsinkelsesrenteloven ikke kom
til anvendelse, jf. forsinkelsesrenteloven § 1. Spørsmålet i saken var derfor om
folketrygdloven § 22-17 første ledd utelukket rente på ulovfestet grunnlag, noe
Høyesterett, med støtte i Rt. 2002 side 1331, kom til at den gjorde.

(52) Jeg mener etter dette at forsinkelsesrenteloven i prinsippet kommer til anvendelse når det
kreves tilbakebetaling av urettmessig mottatt trygd med grunnlag i den alminnelige
erstatningsrett.

(53) Forvaltningen kan imidlertid være bundet av visse offentligrettslige skranker også når den
handler i kraft av privatrettslig autonomi, jf. Rt. 2009 side 1356 avsnitt 31. Særlig må det
gjelde når det som her er en nær forbindelse mellom kravet og offentlig

myndighetsutøvelse: Ikke bare ble pengene som kreves tilbakebetalt, utbetalt i henhold til
et offentligrettslig regelverk, men dette offentligrettslige regelverket har selv regler om
tilbakebetaling. Som nevnt dekker folketrygdloven § 22-15 første ledd og det alminnelige
skyldansvaret i praksis de samme handlinger og unnlatelser.

(54) Ved tilbakekreving i medhold av § 22-15 synes situasjonen å ha vært at trygden aldri
krevde renter av tilbakebetalingsbeløpet – heller ikke når trygdemottakeren hadde utvist

skyld − inntil renteregelen ble flyttet til § 22-17a ved lov 16. januar 2009 nr. 5 og gitt et
endret innhold. Dette fremgår av Ot.prp. nr. 76 (2007−2008) side 57. Som Rt. 2012
side 921 viser, er den nye regelen tatt i bruk. Dette er en omlegging som i tid kom etter at
krav ble fremmet i vår sak.

(55) Det er ikke fremlagt opplysninger om at det har vært krevet renter når

tilbakebetalingskrav er tatt med som sivilt krav i straffesaker mot trygdemisbrukere. Det
er heller ikke fremlagt opplysninger om at krav som det vi her står overfor, tidligere er
krevd tilbake i sivilprosessuelle former med grunnlag i det alminnelige skyldansvaret.

(56) Jeg legger etter dette til grunn at da kravet mot A ble fremsatt, var det ikke tidligere
fremsatt krav om renter ved krav om tilbakebetaling av for meget utbetalte ytelser fra
folketrygden. Dette gjelder både krav fremsatt etter folketrygdloven § 22-15 – eller § 15-8

i den tidligere loven – og krav fremsatt som sivilt erstatningskrav i forbindelse med en
straffesak. Og det gjelder uansett "i hvor sterk grad mottakeren kan bebreides", jf. Ot.prp.
nr. 50 (1987–88) side 10. Det er ikke fra statens side anført at rentekravet mot A var
utslag av en generell praksisomlegging. Det er heller ikke gitt noen annen forklaring på
hvorfor A her er stilt i en særstilling.

(57) På denne bakgrunn er jeg blitt stående ved at rentekravet mot A må anses som en
forskjellsbehandling som forvaltningen var uberettiget til å foreta. Følgelig kan
rentekravet i dette tilfellet ikke opprettholdes. 10

(58) A har riktignok bare nedlagt påstand om at statens avledede anke skal forkastes, og
lagmannsretten tilkjente som nevnt staten rente etter folketrygdloven § 22-17. I lys av
prosedyren for Høyesterett må det likevel legges til grunn at han krever seg frifunnet i den
avledede anken.

(59) Selv om staten ikke har fått medhold i den avledede anken, må staten likevel sies å ha fått
medhold i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd om at den part som i
det vesentlige har vunnet frem, som utgangspunkt har krav på full erstatning for sine
sakskostnader. Saken gjelder imidlertid uavklarte rettsspørsmål med prinsipiell interesse.
Hensett også til styrkeforholdet mellom partene finner jeg derfor at sakskostnader ikke
bør ilegges for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

(60) Jeg finner det etter omstendighetene hensiktsmessig å formulere en ny domsslutning.

(61) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. A dømmes til å betale 479 096 – firehundreogsyttinitusenognittiseks – kroner i

erstatning til staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 2 − to − uker fra
forkynnelse av denne dom.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

(62) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

førstvoterende.

(63) Dommer Indreberg: Likeså.

(64) Dommer Kallerud: Likeså.

(65) Dommer Tjomsland: Likeså.

(66) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A dømmes til å betale 479 096 – firehundreogsyttinitusenognittiseks – kroner i
erstatning til staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet innen 2 − to − uker fra
forkynnelse av denne dom.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

Riktig utskrift bekreftes: