HR-2012-2033-U - Rt-2012-1665
| Instans: | Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2012-10-30 |
| Publisert: | HR-2012-02033-U - Rt-2012-1665 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre anke over tingrettens kjennelse om å avslå en begjæring om midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær etter Barnelova. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-2012-02033-U (sak nr. 2012/1743), sivil sak, anke over kjennelse |
| Parter: | A (advokat Joacim Holter) mot B (advokat Stian Auglend) |
| Forfatter: | Skoghøy, Bull, Bergsjø |
| Lovhenvisninger: | Barnelova (1981) §60, Tvisteloven (2005) §19-4, §20-8, §29-21, §30-6, §30-15 |
(1) Anken er en videre anke over tingrettens kjennelse om å avslå en begjæring om midlertidig
avgjørelse om fast bosted og samvær etter barnelova.
(2) A og B er foreldre til C, født 21. september 2004. I henhold til en avtale inngått i september
2010 med ett års varighet, bodde C fast hos B og hadde samvær med A. Da det mot slutten av
ettårsperioden ikke ble enighet mellom partene om den fremtidige ordningen, reiste A
27. januar 2012 søksmål for X tingrett med krav om at C skulle bo fast hos henne og ha
samvær med B. Hovedforhandling i tingretten er berammet til 4. desember 2012.
(3) Under saksforberedelsen ble A kjent med at B i februar 2012 ble straffedømt for
voldsanvendelse mot en 13 år gammel gutt. På bakgrunn av straffedommen begjærte A
14. mai 2012 midlertidig avgjørelse om fast bosted hos henne og samvær med B inntil
hovedsaken er avgjort, jf. barnelova § 60 første ledd. B motsatte seg dette. I forbindelse med
begjæringen innhentet retten uttalelse fra den oppnevnte sakkyndige og fra barneverntjenesten
i Y kommune. Bare den sakkyndiges uttalelse ble meddelt partene.
(4) Etter skriftlig behandling traff X tingrett 22. juni 2012 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæring om midlertidig avgjørelse etter barnelova § 60 om fast bosted og samvær for
C tas ikke til følge.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken."
(5) A anket avgjørelsen for så vidt gjaldt saksbehandlingen. Tingrettens kjennelse ble påstått
opphevet under henvisning til at det ikke var holdt muntlig forhandling, at saken ikke var
tilstrekkelig opplyst, og at uttalelsen fra barneverntjenesten ikke var gjort kjent for partene. B
bestred at det forelå saksbehandlingsfeil, og påsto anken forkastet.
(6) Hålogaland lagmannsrett traff 24. juli 2012 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken forkastes.
2. Hver av partene bærer egne sakskostnader for lagmannsretten."
(7) Etter lagmannsrettens syn var det ikke en saksbehandlingsfeil av tingretten at det ikke ble
holdt muntlig forhandling. Lagmannsretten fant derimot at den manglende kontradiksjonen
rundt barneverntjenestens uttalelse utgjorde en saksbehandlingsfeil, men at det ikke var
nærliggende at feilen hadde hatt betydning for avgjørelsen.
(8) Under et saksforberedende møte 21. august 2012 opplyste tingrettsdommeren at
lagmannsretten hadde opphevet tingrettens kjennelse. Det viste seg at dommeren her refererte
fra et utkast som ved en feiltagelse var blitt overført elektronisk fra lagmannsretten til
tingretten i saksbehandlingssystemet Lovisa. Partene foreviste dommeren den forkynte
kjennelsen, som avvek fra den dommeren hadde referert fra.
(9) A har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Hun har i korte trekk anført:
(10) Det foreligger to versjoner av lagmannsrettens kjennelse, med ulikt utfall. Hverken tingrettens
eller partenes versjon er undertegnet av dommere, slik at det er tvil om kjennelsen er avsagt
skriftlig i medhold av tvisteloven § 19-4 andre ledd. Tingrettens gjengivelse av
lagmannsrettens premisser og slutning kan muligens oppfattes som en muntlig avsigelse på
vegne av lagmannsretten etter § 19-4 tredje ledd, men denne versjonen avviker fra den
versjonen partene har fått. Det er etter dette uklart om noen av versjonene er avsagt på
foreskreven måte og dermed bindende, jf. § 19-4 første ledd. Dette innebærer en
saksbehandlingsfeil som ubetinget må tillegges virkning, jf. tvisteloven § 29-21 andre ledd
bokstav a og c.
(11) Lagmannsretten har brutt kontradiksjonsprinsippet på samme måte som tingretten, ved at
lagmannsretten har realitetsvurdert barneverntjenestens uttalelse uten at denne har vært kjent
for partene. Saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning for både tingrettens og
lagmannsrettens avgjørelser.
(12) Endelig har lagmannsretten lagt til grunn en for høy terskel for å holde muntlig forhandling,
og har ved det gitt uttrykk for en uriktig generell forståelse av barnelova § 60 fjerde ledd.
(13) A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens og tingrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til tingretten for
ny behandling.
2. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."
(14) B har tatt til motmæle. Han har i korte trekk anført:
(15) Den forkynte kjennelsen er avsagt i medhold av tvisteloven § 19-4 andre ledd. Det er vanlig
praksis ved lagmannsretten at den forkynte utskriften av kjennelsen ikke er undertegnet av
dommerne, men påført stempelet "Rett avskrift" og undertegnet av en administrativt ansatt i
domstolen. Tingrettens gjengivelse av det forberedende utkastet kan ikke regnes som en
muntlig avsigelse på vegne av lagmannsretten etter § 19-4 tredje ledd.
(16) Det er ikke en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har realitetsvurdert innholdet i
barneverntjenestens uttalelse.
(17) Lagmannsretten har gitt uttrykk for en korrekt forståelse av barnelova § 60 fjerde ledd når den
har kommet til at det ikke var feil av tingretten å unnlate å gjennomføre muntlig forhandling.
(18) B har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å erstatte Bs saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra
forfall til betaling skjer."
(19) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og
generelle lovforståelse, som utvalget kan prøve, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c.
(20) Uttalelsen fra barneverntjenesten i Y kommune er fortsatt ikke blitt forelagt for partene. Da
innholdet i uttalelsen ikke har betydning for det spørsmål ankeutvalget skal ta stilling til, har
utvalget ikke ansett det nødvendig å forelegge uttalelsen for partene før utvalget treffer
avgjørelse.
(21) As første innsigelse mot saksbehandlingen er at den påankede kjennelsen ikke er avsagt på
foreskreven måte. På dette punkt kan anken ikke føre frem. Det er utvilsomt uheldig at
tingretten refererte fra et utkast som har et annet utfall enn den endelige kjennelsen fra
lagmannsretten, men det kan ikke rokke ved den avgjørelsen som ble forkynt for partene. Ved
domstolene er det vanlig praksis å sende en bekreftet utskrift av kjennelsen til partene, uten at
dommernes underskrifter fremgår. Det er ikke et vilkår at dommernes underskrifter skal
fremgå av den bekreftede utskriften av avgjørelsen som partene mottar, så lenge
rettsavgjørelsen finnes i underskrevet form i domstolen, jf. tvisteloven § 19-4 andre ledd og
domstolloven §§ 160 og 162. Utvalget viser her også til Rt. 1992 side 1184, Rt. 2006 side
1295 avsnitt 18 og HR-2011-550-U.
(22) Som grunnlag for saksbehandlingsanken er det for det andre anført at lagmannsretten har
realitetsvurdert uttalelsen fra barneverntjenesten uten at denne var kjent for partene. Det
hevdes at dette er et brudd på kontradiksjonsprinsippet. Om tingrettens saksbehandling har
lagmannsretten uttalt:
"Derimot mener lagmannsretten at det var en saksbehandlingsfeil at tingretten traff avgjørelse
uten at partene var blitt gjort kjent med og gitt anledning til å kommentere, eventuelt imøtegå,
uttalelsen fra barneverntjenesten."
(23) Lagmannsretten har imidlertid ikke tillagt saksbehandlingsfeilen virkning, jf. tvisteloven
§ 29-21 første ledd. I kjennelsen begrunnes dette blant annet på følgende måte:
"Grunnlaget for begjæringen om midlertidig avgjørelse er i all hovedsak straffesaken mot far og
forhold knyttet til den, herunder påstått lojalitetssvikt ved å unnlate å opplyse om saken, dens
betydning for vurderingen av fars omsorgsevne og risikoen for at sønnen blir stigmatisert.
Uttalelsen fra barneverntjenesten inneholder intet som, så langt lagmannsretten kan se, bidrar til
å kaste lys over disse forhold, ei heller spørsmålet om hvor det er best for barnet å bo. I det alt
vesentlige inneholder uttalelsen en beskrivelse av barneverntjenestens kontakt med mor og far i
forbindelse med to undersøkelsessaker, en initiert av mor, den andre av barneverntjenesten av
eget tiltak etter at man ble kjent med straffesaken. Barneverntjenesten gir i uttalelsen ikke
uttrykk for egne vurderinger…"
(24) I sin vurdering av om tingrettens saksbehandlingsfeil har hatt betydning for avgjørelsen, har
lagmannsretten her vurdert innholdet i uttalelsen fra barneverntjenesten og lagt vekt på denne.
Som nevnt var partene ikke kjent med uttalelsen, hverken da tingretten eller lagmannsretten
behandlet saken. Lagmannsretten har følgelig realitetsbehandlet uttalelsen uten å gjøre partene
kjent med denne. Partene har dermed blitt fratatt muligheten til å utdype sine anførsler knyttet
til hvorvidt saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning for tingrettens avgjørelse. Etter
utvalgets syn innebærer dette bruddet på kontradiksjonsprinsippet en klar saksbehandlingsfeil
fra lagmannsrettens side.
(25) Etter tvisteloven § 29-21 første ledd skal feil ved saksbehandlingen tillegges virkning "hvis
det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for den avgjørelse som er anket". Brudd på
det kontradiktoriske prinsipp er en alvorlig saksbehandlingsfeil, og det skal svært lite til før en
slik feil anses å kunne ha hatt virkning på resultatet, jf. blant annet Rt. 2010 side 1025 avsnitt
56 og Rt. 2012 side 1218 avsnitt 52. Hvorvidt den saksbehandlingsfeil som er begått av
tingretten, kan ha virket inn på tingrettens avgjørelse, beror på innholdet i barneverntjenestens
uttalelse. På den bakgrunn finner utvalget det klart at det kan ha hatt betydning for
lagmannsrettens avgjørelse at partene ikke var gjort kjent med innholdet i uttalelsen.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
(26) Etter tvisteloven § 30-15 første ledd skal som hovedregel også tingrettens avgjørelse oppheves
dersom feil av lagmannsretten som fører til opphevelse, også "[r]ammer" tingrettens
avgjørelse. I dette tilfellet har begge instanser brutt det kontradiktoriske prinsipp. Selv om
vurderingstemaet har vært noe forskjellig for de to instansene, henger feilene så nøye sammen
at de må anses som samme feil. Utvalget finner på denne bakgrunn at også tingrettens
avgjørelse bør oppheves.
(27) Det er etter dette ikke nødvendig for ankeutvalget å ta stilling til de andre ankegrunnene.
Utvalget bemerker likevel at lagmannsretten i drøftelsen av saksbehandlingsfeilens betydning
har uttalt at det "ikke [er] nærliggende at den har hatt betydning for tingrettens avgjørelse…".
Vurderingstemaet etter tvisteloven § 29-21 første ledd er om feilen "kan ha hatt" betydning.
Selv om lagmannsretten har gjengitt bestemmelsen korrekt tidligere i kjennelsen, skaper
denne unøyaktigheten tvil om lagmannsretten har forstått bestemmelsen riktig.
(28) A har påstått seg og/eller det offentlige tilkjent sakskostnader for alle instanser. Sakskostnader
knyttet til krav om midlertidige avgjørelser skal avgjøres særskilt, ikke som del av
hovedsaken, se Schei med flere, Tvisteloven kommentarutgave side 951. A har vunnet saken
for Høyesterett, og etter det resultat ankeutvalget er kommet til, skulle hun også ha vunnet
saken for lagmannsretten. Utvalget finner at hun i samsvar med hovedregelen i tvisteloven
§ 20-2 første ledd må tilkjennes fulle sakskostnader for disse instansene. Avgjørelsen av
sakskostnadene for tingretten må derimot utsettes til tingrettens nye avgjørelse i saken, da
avgjørelsen avhenger av utfallet av den nye behandlingen, jf. tvisteloven § 20-8 tredje ledd.
(29) Siden A ikke har søkt om fri sakførsel for lagmannsretten eller Høyesterett, skal
sakskostnadene tilkjennes henne og ikke det offentlige. Det er ikke fremsatt noe spesifisert
kostnadskrav. Prosessfullmektigens salær for lagmannsretten og Høyesterett fastsettes samlet
til 15 000 kroner inkludert merverdiavgift.
(30) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Tingrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.
2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett betaler B til A 15 000 – femtentusen
− kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
3. Avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten utsettes til tingrettens nye behandling av
saken.