HR-2012-262-A - Rt-2012-168
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-02-02 |
| Publisert: | HR-2012-00262-A - Rt-2012-168 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder lovligheten av oppsigelser av profesjonelle fotballspillere. |
| Saksgang: | HR-2012-00262-A, (sak nr. 2011/1273), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Notodden Fotballklubb (advokat Lars Holo) mot Jukka Sakari Hakala Terje Reinertsen (advokat Anne-Lise H. Rolland – til prøve) |
| Forfatter: | Webster, Bull, Matheson |
| Lovhenvisninger: | arbeidsmiljøloven § 15-1, arbeidsmiljøloven § 15-12, forsinkelsesrenteloven § 3, overgangsreglementet § 14-2, arbeidsmiljøloven § 15-7, arbeidsmiljøloven § 14-9, overgangsreglementet § 14-, overgangreglementet § 14-2, arbeidsmiljøloven § 15-16, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 2. februar 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-00262-A, (sak nr. 2011/1273), sivil sak, anke over dom,
Notodden Fotballklubb (advokat Lars Holo)
mot
Jukka Sakari Hakala
Terje Reinertsen (advokat Anne-Lise H. Rolland – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder lovligheten av oppsigelser av profesjonelle
fotballspillere.
(2) Notodden Fotballklubb (NFK) ble stiftet i 1999 som et samarbeidsprosjekt mellom
naboklubbene Snøgg og Heddal. Klubbens A-lag vant 2 . divisjonen i 2006 og spilte fra og
med 2007-sesongen i 1. divisjonen, også kalt Adeccoligaen.
(3) Terje Reinertsen inngikk 1. august 2008 kontrakt med NFK om ansettelse som
profesjonell fotballspiller i full stilling for perioden 1. august 2008 til 30. november 2010.
Brutto månedslønn var 29 000 kroner, som skulle øke s til 30 000 kroner etter spilte
15 obligatoriske kamper, og til 32 000 kroner etter spilte 25 obligatoriske kamper. I
tillegg skulle han utbetales en bonus på 1 000 kroner per spilte obligatorisk kamp.
Reinertsen kom fra Mandalskameratene, der han hadde hatt en proffkontrakt i halv
stilling. 2
(4) Ved kontrakt 11. august 2008 ble Jukka Sakari Hakala ansatt som profesjonell spiller i
full stilling for perioden 1. august 2008 til 31. desember 2011. Brutto månedslønn var
40 000 kroner. Etter 1. januar 2009 skulle han i tillegg utbetales 5 000 kroner per
obligatorisk kamp han spilte i Adeccoligaen. Dette var en fornyelse av en kontrakt han
hadde hatt siden 2006.
(5) Siden 2003 har Holta Invest AS (Holta Invest) vært klubbens hovedsponsor, noe som har
innebåret betydelige inntekter til klubben. Det er opplyst at Holta Invest i løpet av tiden
fra 2003 til utgangen av 2009 på ulikt vis har støt tet klubben med i overkant av
100 millioner kroner, når bygging av stadion tas med. I 2009 utgjorde sponsorinntektene
til sammen 13,7 millioner kroner, hvorav tilskuddet fra Holta Invest utgjorde
9,6 millioner kroner.
(6) I januar 2009 gjorde Kjetil Holta på vegne av Holta Invest det klart overfor NFK at
tilskuddene ville bli kraftig redusert etter avslutningen av 2009-sesongen. For 2010 ble
det således gitt midler på til sammen fire millioner kroner. Varselet om reduksjon i
tilskuddene fra klubbens hovedsponsor resulterte i en rekke tiltak fra klubbens side for å
redusere kostnadene. I løpet av første halvår 2009 ble administrasjonen redusert med fem
og et halvt årsverk, og de som ble igjen, aksepterte reduksjon i lønn. I tillegg ble det solgt
spillere for 3,7 millioner kroner dette året. Opprinnelig strategi var imidlertid at man ikke
skulle ”røre” spillerstallen, men ut over våren og sommeren ble muligheten for reduksjon
i spillerkostnadene et stadig tilbakevendende tema på styremøtene. Blant annet ble
muligheten for i større grad å ha spillere som komb inerte proffotball med utdanning
og/eller annet arbeid diskutert.
(7) Ut på høsten 2009 ble det klart at regnskapet v iste en underdekning på ca. 1,8 millioner
kroner, noe som satte en fornying av klubblisensen i fare. Dette ble ordnet ved at klubben
inngikk en avtale med en av kreditorene – et selskap i ”Holta-sfæren” – om konvertering
av et tilsvarende krav til ansvarlig lånekapital.
(8) På styremøtet 13. oktober 2009 ble det beslutte t at det skulle utarbeides en strategi for ”å
nedjustere lønn for spillere som har kontrakt lenge r enn 2009”. På denne tiden var det
blitt klart at 2009-sesong heller ikke rent sportslig hadde blitt som forventet, og at
klubben fra sesongen 2010 måtte spille i 2. divisjonen. På møtet ble det formulert to
alternative målsettinger for 2010: ”Ett som tar utgangspunkt i direkte opprykk og ett som
er mer langsiktig med opprykk om x-år.” På det påfø lgende styremøtet i november ble
førstnevnte målsetting vedtatt, samtidig som det bl e besluttet at lønnskostnadene for de
dyreste spillerne skulle reduseres. Klubben hadde på denne tid tolv spillere på kontrakt
som løp videre i 2010, hvorav seks hadde kontrakt p å 100% stilling.
(9) Det ble så den 10. desember 2009 holdt drøfting smøte mellom klubben og Terje
Reinertsen etter arbeidsmiljøloven § 15-1 ”i anledn ing mulig 50% oppsigelse” av ham. På
et nytt møte 17. desember med Reinertsen og to andr e spillere ble oppsigelsen utsatt til
januar 2010 slik at den samtidig kunne meddeles Hakala, som på det tidspunkt var i
Finland. På den måten ville de som ble oppsagt, bli behandlet likt. Etter at drøftingsmøte
også var blitt holdt med Hakala, ble oppsigelsen meddelt 18. januar 2010 med virkning
fra 1. mars 2010. Samtidig ble de tilbudt 50 prosent stilling som fotballspillere i klubben
for gjenværende kontraktstid. 3
(10) Av de øvrige fire spillerne med kontrakt på 10 0 prosent stilling godtok tre av dem å gå
ned i 50 prosent. Én fikk beholde full stilling av hensyn til norsk arbeidstillatelse, noe det
ikke har vært reist innsigelser mot fra Hakala og Reinertsen.
(11) Etter at det ikke lyktes å oppnå minnelig løsn ing i saken, tok Hakala og Reinertsen ut
stevninger 16. mars 2010 for Aust-Telemark tingrett. Sakene ble forent til felles
behandling. Tingretten avsa 11. oktober 2010 dom med slik domsslutning:
”Overfor Jukka S. Hakala:
1. Notodden Fotballklubb frifinnes.
2. Jukka S. Hakala dømmes til å erstatte Notodden F otballklubb sakens
kostnader med kr. 101.907 – etthundreogentusennihundreogsju – innen 2 – to
– uker fra dommens forkynnelse.
Overfor Terje Reinertsen:
1. Notodden Fotballklubb frifinnes.
2. Terje Reinertsen dømmes til å erstatte Notodden Fotballklubb sakens
kostnader med kr. 101.907 – etthundreogentusennihundreogsju – innen 2 – to
– uker fra dommens forkynnelse.”
(12) Tingretten kom til at det med de endrede økono miske rammene ikke var mulig for NFK å
oppnå sine sportslige mål uten å endre lønnsbetinge lsene for spillere med 100 prosent
stilling, og at dette ga klubben et saklig grunnlag for oppsigelse.
(13) Dommen er avsagt under dissens, idet en av meddommerne fant at oppsigelsene var
usaklige og ugyldige, og at Hakala og Reinertsen hadde krav på erstatning etter
arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd.
(14) Hakala og Reinertsen anket til Agder lagmannsrett, som 5. mai 2011 avsa dom med slik
domsslutning:
”1. Oppsigelsen av Terje Reinertsen og Jukka Sakari Hakala er ugyldig.
2. Notodden Fotballklubb betaler erstatning til Terje Reinertsen med 261 000 –
tohundreogsekstientusen – kroner og til Jukka Sakari Hakala med 665 000 –
sekshundreogsekstifemtusen – kroner innen 2 – to – uker fra dommens
forkynnelse med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd
første punktum fra forfall til betaling skjer.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.”
(15) Punkt 1 i domsslutningen er senere rettet til å lyde:
”1. Oppsigelsen av Terje Reinertsen og Jukka Sakari Hakala er usaklig.”
(16) Når lagmannsretten kom til at oppsigelsene var usaklige, er det særlig vist til at NFK etter
lagmannsrettens mening lot hensynet til høye sports lige ambisjoner gå foran overholdelse
av inngåtte spillerkontrakter. Dette var klubben ikke berettiget til uten å kunne
dokumentere at den hadde foretatt en grundig vurdering av ulike handlingsalternativer
som kunne ha forhindret oppsigelse. Den dokumentasjon som forelå, var ikke
tilstrekkelig. 4
(17) Også lagmannsrettens dom er avsagt med dissens, idet en av meddommerne kom til
samme resultat som tingretten.
(18) NFK har anket til Høyesterett. Anken gjelder l ovanvendelsen og bevisbedømmelsen både
med hensyn til om oppsigelsene var saklige og hva angår erstatningsutmålingene. Det var
også anket over den opprinnelige domsslutningen om at oppsigelsene var ugyldige.
(19) Høyesteretts ankeutvalg traff 15. september 20 11 slik beslutning:
”Anken tillates fremmet, med unntak for den del som gjelder spørsmålet om det var
prosessuell adgang til å avsi dom for at oppsigelsene var usaklige eller ugyldige.”
(20) Det er lagt fram en del nye dokumenter for Høyesterett. Dette gjelder spesielt protokoller
fra styremøter i NFK og en del kontrakter mellom NF K og diverse fotballspillere. Saken
står likevel i faktisk henseende i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de
tidligere instanser.
(21) Den ankende part, Notodden Fotballklubb, har i det vesentlige gjort gjeldende:
(22) Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at oppsigelsene er usaklige.
(23) Oppsigelsene må vurderes ut fra bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette følger av
arbeidskontraktene, som i vedlegg 1 punkt D viser til bestemmelsene i det til enhver tid
gjeldende overgangsreglement. Etter overgangsreglementet § 14-2.1 har klubben
oppsigelsesadgang når det foreligger saklig grunn i henhold til arbeidsmiljølovens
bestemmelser. Foreligger det saklig grunn, er oppsigelsesadgangen ikke begrenset til
tilfellet der ”[k]lubbens økonomi svikter vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett”,
jf. vedlegg 1 punkt A. Ordlyden er klar, og det er ikke noe som tilsier at bestemmelsen i
overgangsreglementet ikke skal gjelde her.
(24) Spørsmålet er derfor om arbeidsmiljølovens sak lighetskrav er oppfylt ved oppsigelsene av
Hakala og Reinertsen.
(25) Etter arbeidsmiljøloven § 15-7 andre ledd andr e punktum skal det skje en
interesseavveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den
enkelte arbeidstaker. Denne har lagmannsretten ikke vært inne på. Helt sentralt i
interesseavveiningen står den prekære økonomiske si tuasjonen klubben var kommet opp
i, både som følge av bortfall av forventede sponsor inntekter, og som følge av reduserte
inntekter på grunn av nedrykk til 2. divisjonen. Fø r klubben besluttet å gå til oppsigelser,
hadde den foretatt drastiske nedskjæringer på egen administrasjon og avtalt reduserte
lønninger til de gjenværende ansatte. Til tross for dette viste prognosene at klubben ville
få en betydelig negativ egenkapital, som man fikk løst takket være velvillighet fra
Kjetil Holta. Det må således vektlegges at klubben i det lengste grep til andre virkemidler
for å berge økonomien enn oppsigelse av spillere. D et var først da klubben ikke så andre
alternative muligheter, at denne løsningen ble valg t.
(26) I rimelighetsvurderingen må det også tas i betraktning at både Hakala og Reinertsen
hadde midlertidige kontrakter, og således på lengre sikt ikke kunne forvente et stabilt
arbeidsforhold. Dessuten ble begge tilbudt 50 prosent stilling og hjelp til å få annet
lønnet arbeid i kommunen. For Reinertsens del forel å et konkret jobbtilbud som
miljøarbeider. Dette var det nærmeste klubben kunne komme for å sørge for at 5
oppsigelsen hadde minst mulig innvirkning på de oppsagtes situasjon. Tilbudsplikten etter
arbeidsmiljøloven § 15-7 andre ledd første punktum må derfor anses ivaretatt så langt det
var mulig, jf. Arne Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 4. utgave side 150.
(27) Lagmannsretten har lagt til grunn at NFK ikke har vurdert alternativer til oppsigelser, og
at dette i alle fall ikke er tilstrekkelig dokumentert. Om dette skulle være tilfelle, kan det
under ingen omstendighet anses som en feil som skal tillegges absolutt virkning, slik
lagmannsretten kan synes å mene. Men lagmannsrettens vurdering er heller ikke riktig.
Protokollasjoner fra styremøter viser at NFK diskut erte supplering av laget med nye
amatørspillere, og at man var i kontakt med spiller e i omkringliggende klubber i
Telemark og Buskerud. Blant annet ble det lånt inn spillere fra andre klubber. Klubben
tok også inn juniorer på A-laget. Dette er tilfredsstillende dokumentert. Med de sportslige
ambisjoner som klubben hadde, var det imidlertid klare begrensninger i tilfanget av
alternativer til spillere på spillerkontrakter. Reduksjon av spillerstallen ville ha vært
sportslig uforsvarlig.
(28) Det var helt nødvendig for klubben å inngå nye spillerkontrakter ettersom flere spillere
med utløpt kontrakt ikke ønsket å fortsette i klubb en lenger. Dette var gjort ut fra rene
sportslige vurderinger og hadde ikke sammenheng med oppsigelsen av Hakala og
Reinertsen. Det er derfor ikke riktig å karakterisere oppsigelsene som
remplasseringsoppsigelser.
(29) I saklighetsvurderingen må det tas hensyn til at ansettelse som profesjonell fotballspiller
er et arbeidsforhold av særskilt karakter. Det ligger i virksomhetens formål å oppnå best
mulig sportslige resultater. Dette har en side til klubbens økonomi – spill i høyere
divisjoner gir også høyere inntekter både fra spons orer og fra billettsalg mv. Det er derfor
ikke til å komme fra at klubbens sportslige ambisjoner til en viss grad vil være styrende
for de tiltak som iverksettes. Dette ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett, noe
domstolene må ta høyde for ved saklighetsprøvingen. Retten bør dessuten være varsom
med å overprøve klubbens vurderinger av sportslig karakter, selv om det erkjennes at
retten har en vid overprøvingskompetanse i oppsigel sessaker, jf. Rt. 1984 side 1058. De
sportslige målsettinger som klubben arbeidet ut fra, var imidlertid klart saklig motiverte
og hadde et forsvarlig fotfeste i de faktiske forhold, noe som i ettertid er blitt bekreftet
ved at NFK i kommende sesong er tilbake i Adeccoligaen.
(30) Det er ikke riktig som anført av ankemotpartene, at klubben ikke hadde slik oversikt over
økonomien da den besluttet å gå til oppsigelse, at man på det tidspunkt ikke kunne
konstatere at dette ville medføre en reell besparel se. Dette ser man klart ved å
sammenholde spillerkostnadene i budsjettet for 2010 med hva som ville ha blitt
spillerkostnadene dersom man ikke foretok seg noe. Oppsigelsene av Hakala og
Reinertsen inngikk således som et nødvendig ledd i en helhetsløsning for at klubben
skulle komme på fote igjen både økonomisk og sports lig. Så lenge klubben ikke har gått
lenger i sine tiltak enn det som er konsekvensene av en saklig strategi, må
saklighetsvurderingen holde.
(31) Subsidiært anføres at erstatningsbeløpene må s ettes betydelig ned. Begge ankemotpartene
har hatt inntekter etter oppsigelsen, og disse må komme til fradrag. Det gjelder ikke noe
utgangspunkt om at andre inntekter ikke skal gå til fradrag i erstatningen ved oppsigelse,
og dette kan i alle fall ikke være tilfelle når det, som her, ikke nedlegges påstand om
ugyldighet og krav om gjeninnsetting i stilling. 6
(32) NFK har nedlagt slik påstand:
”Prinsipalt:
Notodden Fotballklubb frifinnes.
Subsidiært:
Notodden Fotballklubb frifinnes mot å betale til Jukka Sakari Hakala kr. 70.000 og til
Terje Reinertsen kr. 65.000.
I begge tilfelle:
Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen dømmes til å betale sakskostnadene for
tingretten, lagmannsretten og Høyesterett til Notod den Fotballklubb.”
(33) Ankemotpartene, Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen, har i det vesentlige gjort
gjeldende:
(34) Lagmannsretten har kommet til riktig resultat på det som for Høyesterett gjøres gjeldende
som subsidiært rettslig grunnlag.
(35) Prinsipalt gjøres gjeldende at oppsigelsesadga ngen er begrenset sammenlignet med det
som følger av arbeidsmiljølovens regler. Dette fram går av spillerkontraktene. Disse er i
utgangspunktet uoppsigelige, jf. punktene 1 og 11. Av arbeidsmiljølovens forarbeider og
lovhistorikk følger at dette også er i samsvar med det som er det generelle utgangspunktet
for midlertidige kontrakter, hvor ikke annet følger av avtalen.
(36) Punkt A nr. 1 i vedlegg 1 gir adgang til oppsigelse når klubbens økonomi svikter
vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett. Dette er det eneste unntaket fra
utgangspunktet om uoppsigelighet i kontraktstiden når oppsigelsen er begrunnet med
klubbens økonomi. At punkt D viser til oppsigelsesa dgangen i overgangsreglementet,
som igjen viser til arbeidsmiljølovens regler, tils ier ikke en annen løsning, siden
arbeidsmiljølovens utgangspunkt er at midlertidige arbeidsavtaler er uoppsigelige i
kontraktstiden. En annen forståelse vil undergrave kontraktens klare utgangspunkt, og har
derfor formodningen mot seg.
(37) Det erkjennes at reduksjonen i sponsormidler som Holta Invest bebudet i januar 2009,
innebar en vesentlig svikt i klubbens økonomi. Men dette gjaldt ikke i forhold til 2009-
budsjettet. I 2009 fikk klubben fra Holta Invest 9,6 millioner kroner, omtrent som
budsjettert. Virkningen av reduksjonen kom først i 2010, men 2010-budsjettet tok høyde
for dette. Oppsigelsen hadde med andre ord ingen sammenheng med økonomisk svikt i
forhold til noe budsjett, verken 2009- eller 2010-budsjettet. Unntaket i vedlegg 1 punkt A
kommer således ikke til anvendelse, og oppsigelsene har derfor ikke hjemmel i
kontrakten.
(38) En slik forståelse er fullt ut i tråd med bakgrunnen for formuleringen i vedlegg 1 punkt A,
som var å sikre at klubbene ikke budsjetterte med inntekter det ikke var grunnlag for. Når
klubben, som her, blir klar over svikt i forventet inntekt for et etterfølgende budsjettår, får
klubben tid til å tilpasse seg de endrede økonomisk e realiteter. Dessuten vil
tidsbegrensningen av kontraktene gjøre at behovet f or oppsigelse blir mindre presserende. 7
(39) Subsidiært – hvis arbeidsmiljølovens oppsigels esregler gjelder – gjøres gjeldende at
oppsigelsene ikke har saklig grunn. Det er NFK som arbeidsgiver som har bevisbyrden
for at saklighetsvilkåret er oppfylt. At arbeidsgiver har bevisbyrden, betyr at det
bevismessig må foreligge dokumentasjon for at arbeidsgiver har vurdert alle tilgjengelige
alternativer som kan forhindre oppsigelse. En ren påstand om hva som har vært gjort i
ettertid, er ikke nok så lenge denne ikke kan dokumenteres med tidsnære bevis. Dette må
gjelde dersom det skal være noen realitet i stillingsvernet. Lagmannsrettens konklusjon
om manglende dokumentasjon av at alle tilgjengelige handlingsalternativer har vært
vurdert, og at alternativene var økonomisk og sport slig forsvarlige, er derfor basert på en
riktig rettsforståelse.
(40) Konklusjonen er også faktisk korrekt. Spesielt gjelder det mangel på bevis for at den
økonomiske situasjon da oppsigelsene ble besluttet, var slik at oppsigelsene var
nødvendige. På denne tiden var klubben opptatt av å inngå nye kontrakter uten at man da
kunne si for hvor store beløp. Det forelå således p å dette tidspunktet ingen
talloppstillinger som viste at oppsigelser var nødv endige. Tallet for kostnadene knyttet til
A-lagsspillerne som framgår av det framlagte 2010-budsjettet, er irrelevant, siden tallet
først forelå 30. juni 2010, med andre ord flere mån eder etter oppsigelsene.
(41) Det har også betydning for saklighetsvurderingen at vi har med midlertidige kontrakter å
gjøre. Når utgangspunktet ved slike kontrakter er a t de ikke kan sies opp i kontraktstiden
uten at dette følger av avtalen, tilsier det at ter skelen for hva som er saklig, ligger høyere
enn det som ellers gjelder for tidsubegrensede kontrakter. Hovedregel om at midlertidige
arbeidsavtaler ikke er gyldige, er satt for å beskytte arbeidstakerne. Dette må tilsi at
unntaksregelen anvendes med forsiktighet. At kontraktene er midlertidige, kan i alle fall
ikke være et argument for at oppsigelsene i dette tilfellet var saklige, slik NFK hevder.
(42) Også midlertidigheten i seg selv tilsier at det skal mer til for å si opp enn ellers.
Arbeidsgiver får jo her muligheten til å korrigere kursen etter hvert som kontraktstiden
går ut på løpende kontrakter. Det er således bare d e akutte situasjoner som bør kunne gi
grunnlag for oppsigelse. I saken her gikk fire av de fem kontraktene som ble sagt opp, ut i
løpet av oppsigelsesåret, det vil si 2010. NFK har på ingen måte ført bevis for at den
økonomiske situasjonen var så prekær at man ikke ha dde tid til å vente.
(43) NFK har lagt stor vekt på at det ved vurderingen av handlingsalternativene og i
interesseavveiningen må tas hensyn til målsettingen som klubben vedtok høsten 2009, om
raskest mulig opprykk i Adeccoligaen. Som lagmannsretten påpeker, er det ikke noe å si
på målsettingen, men det er rettslig uholdbart å legge vekt på den ved vurderingen av
oppsigelsenes lovlighet. En konsekvens av målsettingen var at klubben fornyet eller
inngikk nye kontrakter på 50 prosent. Når klubben argumenterer med at oppsigelsene var
en økonomisk nødvendighet, betyr det at oppsigelsen e var nødvendige for å finansiere
nye og for klubben rimeligere kontrakter. Det er derfor riktig å karakterisere oppsigelsene
som remplasseringsoppsigelser. At disse ble fulgt opp med tilbud om stilling på 50
prosent, endrer ikke på dette. Skal fotballspillere ha et reelt stillingsvern, må klubbene
innrette sine målsettinger etter eksisterende kontrakter. Iallfall kan ikke klubbene pålegge
spillere å gå ned i lønn som følge av ambisiøse mål settinger, med den følge at de som
ikke aksepterer dette, blir sagt opp. 8
(44) Lagmannsretten har tatt et riktig utgangspunkt når det ikke er gjort fradrag ved
erstatningsutmålingen for de inntekter Reinertsen hadde inntil kontraktstidens utløp. Det
fradraget som ble gjort for Hakalas vedkommende, er akseptabelt siden hans fravær fra
stillingen er en del lengre.
(45) Hakala og Reinertsen har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Notodden Fotballklubb betaler sakens omkostninger for all instanser.”
(46) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(47) Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen var begge ansatt i midlertidige stillinger –
Hakala fra 1. august 2008 til 31. desember 2011 og Reinertsen fra 1. august 2008 til
30. november 2010. Arbeidsmiljølovens utgangspunkt er at arbeidstakere skal ansettes
fast, jf. arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd førs te punktum. Loven åpner likevel i visse
tilfelle for midlertidig ansettelse. Dette gjelder blant annet ved ansettelse av
idrettsutøvere, jf. § 14-9 første ledd andre punktu m bokstav e.
(48) Før jeg går inn på spørsmålet om hvilken adgan g som forelå til å si opp Hakala og
Reinertsen, kan det være grunn til å se på hva som er lovens hovedregel når det gjelder
adgangen til å si opp midlertidig ansatte i kontraktstiden. Arbeidsmiljøloven § 14-9
femte ledd første og andre punktum gjelder opphør a v midlertidig ansatte. Bestemmelsen
lyder:
”Midlertidige arbeidsavtaler opphører ved det avtal te tidsrommets utløp, eller når det
bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre noe annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i
tariffavtale. Arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn
fire år etter første ledd bokstav a og b, skal anse s som fast ansatt slik at reglene om
oppsigelse av arbeidsforhold kommer til anvendelse.”
(49) Bestemmelsens ordlyd peker i retning av at midlertidige ansettelsesforhold ikke kan
bringes til opphør i kontraktsperioden, men at en o ppsigelsesadgang kan følge av skriftlig
avtale eller tariffavtale.
(50) En slik forståelse støttes av lovens forarbeid er, jf. Ot.prp. nr. 50 (1993–1994) side 164, og
er også antatt i teorien, jf. Friberg, Arbeidsmiljø loven med kommentarer (1978) side 303
og Fougner og Holo, Arbeidsmiljøloven med kommentar er (2006) side 664.
(51) På denne bakgrunn konkluderer jeg med at midlertidige arbeidsavtaler som utgangspunkt
ikke kan sies opp etter arbeidsmiljølovens ordinære oppsigelsesregler så lenge
arbeidsavtalen løper, med mindre annet følger av av tale. Hvis det er avtalt alminnelig
oppsigelsesadgang, må arbeidsmiljøloven § 15-7 om vern mot usaklig oppsigelse gjelde.
(52) De arbeidsavtalene NFK benyttet, var basert på Norges Fotballforbunds
standardkontrakter, noe som også gjaldt for Hakala og Reinertsen. I avtalens punkt 1 heter
det at avtalen i den avtalte tidsperioden ”ikke [kan] sies opp verken av klubb eller spiller
med mindre dette skjer i henhold til bestemmelsene i vedlegg 1 til denne kontrakten”.
Tilsvarende heter det i punkt 11 bokstav b: 9
”Arbeidsavtalen er uoppsigelig i avtaleperioden. Avtalen kan likevel bringes til opphør i
[avtaleperioden] av en av partene når forhold nevnt i vedlegg 1 foreligger.”
(53) Jeg leser dette som en klar markering av et utgangspunkt om at den midlertidige avtale
ikke skal kunne sies opp i avtaleperioden, noe som, som nevnt, er i samsvar med lovens
utgangspunkt.
(54) Unntak fra dette utgangspunktet er å finne i arbeidsavtalens vedlegg 1. Vedlegg 1 har
følgende ordlyd:
”Vedlegg 1. Arbeidsavtalens opphør (kan ikke endres )
Opphør i avtaleperioden.
A. Klubbens rett til å si opp spilleren.
Klubben kan si opp spilleren med en måneds varsel når:
1. Klubbens økonomi svikter vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett.
2. Spilleren ikke opprettholder det sportslige nivå som arbeidsavtalen
forutsetter.
3. Spilleren ikke oppfyller sine forpliktelser i arbeidsforholdet selv etter at
misligholdet er påtalt skriftlig av klubben.
B. Klubbens rett til å avskjedige spilleren.
Klubben kan avskjedige spilleren med øyeblikkelig virkning dersom:
1. Spilleren misligholder sine forpliktelser vesentlig.
2. Spilleren ved sin opptreden i vesentlig grad setter klubben eller idretten i
miskreditt.
3. Spilleren benytter dopingmidler og/eller narkotiske stoffer.
C. Spillerens rett til å si opp avtalen.
Spilleren har rett til å si opp avtalen med en måneds varsel når:
1. Klubben ikke overholder sine lønnsforpliktelser etter avtalen og
utbetalingsforsinkelsen for en termin overstiger en kalendermåned.
2. Klubben misligholder vesentlige plikter etter arbeidsavtalen og misligholdet
fortsetter etter at spilleren skriftlig har påpekt misligholdet.
D. Opphør i henhold til overgangsbestemmelsene.
I tillegg til å si opp kontrakten i henhold til punktene A, B og C ovenfor, kan partene si
opp kontrakten etter bestemmelsene i det til enhver tid gjeldende overgangsreglement.
Tvister om avtalens opphør.
Opphør av avtaleforholdet i henhold til punktene A, B og C ovenfor faller inn under
Arbeidsmiljølovens bestemmelser. Tvister om opphør etter punkt D ovenfor, skal
bringes inn for Fotballens Voldgiftsordning.”
(55) Bestemmelsen i punkt A nr. 1 er aktuell i saken, idet denne gir klubben adgang til å si opp
spilleren når økonomien svikter vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett.
(56) I tillegg følger det av punkt D at partene kan si opp kontrakten ”etter bestemmelsene i det
til enhver tid gjeldende overgangsreglement”. I overgangsreglementet er det i § 14-2.1
inntatt følgende bestemmelse:
”En spiller kan i kontraktsperioden si opp en kontrakt dersom det foreligger gyldig
sportslig årsak. Gyldig sportslig årsak foreligger hvis sportslige hensyn tilsier at det er
urimelig at spilleren fortsatt skal være bundet til klubben. Har spilleren i løpet av
sesongen vært på banen i mindre enn 10 % av de obligatoriske kampene og det ikke
foreligger særlige forhold knyttet til spillerens alder, skade/sykdom, sanksjoner og 10
lignende, anses gyldig sportslig årsak å foreligge. En klubb kan i kontraktsperioden si
opp en kontrakt dersom det foreligger saklig grunn i henhold til arbeidsmiljølovens
bestemmelser.”
(57) Som det framgår av siste setning, skal en klubb i kontraktsperioden kunne si opp
kontrakten ”dersom det foreligger saklig grunn i henhold til arbeidsmiljølovens
bestemmelser”. Tatt på ordet sier bestemmelsen det stikk motsatte av det som i
arbeidsavtalen to steder er poengtert som kontraktens klare utgangspunkt, nemlig at
arbeidsavtalen ikke skal kunne sies opp i avtaleperioden. Det er vanskelig å forene det
som følger av ordlyden i overgangsreglementet § 14- 2.1, med arbeidsavtalens øvrige
oppbygging. Dersom § 14-2.1 skal forstås etter sin ordlyd, representerer henvisningen i
vedlegg 1 punkt D ikke bare et unntak fra lovens utgangspunkt om uoppsigelighet, men
den setter i realiteten avtalens eget utgangspunkt om det samme til side. Og hva blir
poenget med for eksempel bestemmelsen i vedlegg 1 punkt A nr. 1 som gir begrenset
adgang til oppsigelse sammenlignet med det som følger av arbeidsmiljølovens
alminnelige regler, når konsekvensen av henvisningen i punkt D til overgangsreglementet
blir at arbeidsmiljølovens alminnelige regler likev el skal gjelde? Etter min mening gjør
henvisningen i punkt D til oppsigelsesreglene i overgangsreglementet – det vil si § 14-2.1
– det vanskelig å finne en rasjonell mening med avtaleverket når dette ses samlet, noe
som nødvendigvis må få betydning for hvilken vekt s om kan tillegges bestemmelsens
ordlyd.
(58) Vender vi tilbake til vedlegg 1, er det etter min mening av sentral betydning for
forståelsen av avtalen at oppsigelsesgrunn som har tilknytning til klubbens økonomi, er
skilt ut som eget punkt. Som nevnt, må bestemmelsen forstås slik at oppsigelse som har
sin grunn i klubbens økonomi, ikke skal behandles e tter arbeidsmiljølovens alminnelige
saklighetsnorm, men etter kriteriene i punkt A nr. 1. Etter min mening har dette også vært
intensjonen til partene i standardavtalen, noe jeg senere skal komme tilbake til.
(59) Denne tolkingen styrkes når punkt A nr. 1 ses i sammenheng med vedleggets avsluttende
bestemmelse, som gjelder tvister om avtalens opphør . Av denne følger at opphør knyttet
til punkt A, B og C hører inn under arbeidsmiljølov ens bestemmelser. Jeg leser dette slik
at i disse tilfellene skal arbeidsmiljølovens prose dyreregler gjelde, herunder at tvister
knyttet til oppsigelser skal behandles i domstolene. Derimot skal tvister om opphør etter
punkt D – det vil si oppsigelser i medhold av overgangreglementet § 14-2.1 – bringes inn
for Fotballens Voldgiftsordning. Det har vært innvendt mot denne bestemmelsen at den
ikke er bindende for spillerne, idet det antas at det ikke er adgang for arbeidstakere å
forhåndsavtale voldgift i oppsigelsessaker, jf. arbeidsmiljøloven § 15-16 første ledd. Dette
er en side ved bestemmelsen som jeg ikke kan se kaster lys over hvordan det
tolkingsspørsmålet som jeg her behandler, skal løse s. Derimot er det av vesentlig
betydning at oppsigelse etter punkt A nr. 1 er gitt en annen behandlingsform enn
oppsigelse etter overgangsreglementet § 14-2.1, noe som indikerer at oppsigelse med
grunnlag i klubbens økonomi ikke faller inn under s istnevnte bestemmelse. At det er
Fotballens Voldgiftsordning som er tvisteløsningsor ganet for tvister om opphør etter
overgangsreglementet, tyder på at det er tvister med behov for spesifikk fotballfaglig
kompetanse man her har hatt i tankene, noe som ytterligere trekker i retning av at
oppsigelser knyttet til klubbenes økonomi, faller u tenfor.
(60) Jeg er etter dette kommet til at spørsmålet om det var adgang til å si opp Hakala og
Reinertsen, ikke skal vurderes etter arbeidsmiljølo vens alminnelige regler om oppsigelse,
men etter bestemmelsen i arbeidsavtalens vedlegg 1 punkt A nr. 1. 11
(61) Etter denne bestemmelsen har klubben en oppsigelsesadgang ved svikt i klubbens
økonomi. Men denne adgangen er begrenset av to vilk år: at svekkelsen av økonomien er
”vesentlig”, og at det dreier seg om en svekkelse ”i forhold til realistisk oppsatt budsjett”.
(62) Jeg ser først på vilkåret om at svekkelsen i k lubbens økonomi må være ”vesentlig”.
(63) Det er på det rene at NFK opplevde sviktende ø konomi fra 2008 og fram til 2010.
Mens driftsresultatet i 2008 viste en underdekning på i overkant av 40 000 kroner, var
denne i 2009 på vel 1,8 million kroner. Men det er særlig fra 2009 til 2010 endringen
viste seg ved et betydelig fall i driftsinntektene – fra vel 24 millioner kroner til
ca. 13,6 millioner kroner. Den vesentligste enkeltårsaken er reduserte sponsorinntekter –
fra vel 14,3 millioner kroner til ca. 8,3 millioner kroner. I tillegg kommer nesten en
halvering av billettinntektene – fra ca. 1 million til 560 000 kroner. Nevnes må også tap
av medieavtale på vel 1,3 millioner kroner. Det er ikke tvil om at endringen i klubbens
økonomi fra 2009 til 2010 må karakteriseres som ”ve sentlig”.
(64) Det andre vilkåret er at det må dreie seg om svikt i økonomien ”i forhold til realistisk
oppsatt budsjett”.
(65) Hakala og Reinertsen har anført at svikten i ø konomien må referere seg til det som det har
vært budsjettert med i det budsjettår svikten inntrer. Konsekvensen av en slik fortolkning
skulle da bli at svikten i økonomien som inntraff i 2010, ikke kan gi grunnlag for
oppsigelse fordi det var tatt høyde for den da buds jettet for 2010 ble satt opp.
(66) Jeg er enig i at dette er en naturlig forståelse av bestemmelsens ordlyd. Dette gir
imidlertid bestemmelsen et relativt snevert anvendelsesområde, som kan føre til urimelige
resultat. Jeg nevner som eksempel tilfelle hvor klubben har inngått spillerkontrakter med
grunnlag i en langsiktig sponsoravtale der sponsoren går konkurs før sponsoravtalens
utløp. Her vil inntektssvikten i framtidige år ikke referere seg til et oppsatt budsjett og
således ikke gi grunnlag for oppsigelse hvis bestemmelsen gis en slik streng
ordfortolkning.
(67) Under ankeforhandlingen har ankemotpartene, med den ankende parts samtykke, lagt
fram et nytt dokument der det er gitt følgende forklaring på hva som var bakgrunnen for
bestemmelsens formulering:
”I de tidligere standardkontraktene lød denne beste mmelsen slik:
’Dersom Klubbens økonomi svekkes vesentlig, kan Klu bben skriftlig si opp
arbeidsforholdet med Spilleren med 1 måneds varsel.’
Rundt årtusenskiftet registrerte NFF at mange klubber budsjetterte med inntekter det
ikke var grunnlag for. (For eksempel spillersalg det ikke forelå avtale om,
sponsorinntekter det ikke forelå avtale om og vesentlig høyere publikumsinntekter enn
tidligere sesonger og lignende).
Med bakgrunn i dette ble det foretatt en presisering av bestemmelsen ved at ordene ’i
forhold til realistisk oppsatt budsjett’ ble lagt. Ut fra ønske om at klubbene skal legge
opp til en ansvarlig økonomisk drift, fant NFF at d et var riktig å foreta denne
presiseringen. I de senere årene har NFF også fulgt opp budsjetteringen til klubbene i
de øverste divisjonene gjennom klubblisensieringsor dningen – jf Klubblisenskriteriene.” 12
(68) Det som her uttales viser for det første at de t mellom partene har vært en felles oppfatning
om at vesentlig svekkelse av klubbens økonomi, som etter arbeidsmiljølovens alminnelige
oppsigelsesregler vil utgjøre en saklig oppsigelses grunn, alene ikke er tilstrekkelig for å si
opp spillere. Ut fra ønsket om at klubbene skulle l egge opp til en ansvarlig økonomisk
drift, har begge parter i avtalen funnet det formålstjenlig å begrense oppsigelsesadgangen
sammenlignet med det som ellers gjelder i arbeidslivet.
(69) På denne bakgrunn kan tankegangen bak arbeidsavtalens oppsigelsesbestemmelse ved
svikt i klubbens økonomi oppsummeres på følgende må te: Man har i utgangspunktet ikke
ønsket en oppsigelsesadgang ved tidsbestemte kontra kter, idet spillerne har behov for å
kunne innrette seg i avtaleperioden. Dette innebærer at det i utgangspunktet er klubben
som har risikoen for utviklingen i klubbens økonomi . I den grad klubben inngår
kontrakter over flere år uten å sørge for at disse er forankret i en trygg økonomi, vil den
således ikke kunne gå til oppsigelse for å rette opp økonomien når denne svikter. Men
dersom det oppstår vesentlig svikt i forhold til realistiske forventninger til økonomien, er
det rimelig at klubben kan gå til oppsigelser.
(70) Jeg finner etter dette at bestemmelsen vil få en for snever rekkevidde sammenholdt med
det som har vært intensjonen, om den begrenses til svikt i forhold til et bestemt års
budsjett. Også svikt som viser seg over noe tid – som i vår sak hvor varselet om svikt
kommer det ene året og virkningen det neste – må kunne gi oppsigelsesadgang, forutsatt
at det dreier seg om en forventning med hensyn til økonomien som har vært realistisk.
(71) Spørsmålet er så om forventningen som har vært stilt til klubbens inntekter, har vært
realistisk. Spørsmålet kan best besvares ved å se n ærmere på årsakene til at inntektene har
sviktet.
(72) Som grunnlag for oppsigelsene har NFK for det første vist til at A-laget rykket ned til
2. divisjonen, noe som ifølge NFK har betydelige ri ngvirkninger for økonomien, blant
annet i form av reduserte billettinntekter og sponsorinntekter.
(73) Jeg finner det klart at nedrykk til lavere divisjon ikke kan gi grunnlag for oppsigelse.
Risikoen for nedrykk gjelder alle lag, og de fleste lag vil vel mene at de før sesongens
start hadde realistisk forventning om fortsatt spill i den divisjonen de er i. Skal nedrykk til
lavere divisjon gi oppsigelsesadgang, må dette reguleres særskilt i avtalen.
(74) Det er imidlertid reduksjonen i sponsorinntekter fra Holta Invest som inntrådte etter 2009-
sesongen, som av NFK har vært påberopt som hovedårsaken til inntektssvikten. Det blir
derfor avgjørende for oppsigelsesadgangen om NFK fo r 2010-sesongen kan sies å ha hatt
en realistisk forventning om fortsatt sponsorstøtte fra Holta Invest, og på samme nivå som
tidligere.
(75) I en e-mail til klubbens daværende styreformann, Aage Flatland, datert 23. februar 2009,
uttaler Kjetil Holta følgende om sitt engasjement f or klubben:
”Da jeg opprinnelig gikk inn med penger til NFK så var det et 5 års prosjekt og det har
jeg vært tydelig på hele veien. Deretter skulle det tas beslutning om videre deltakelse ett
år ad gangen. 2009 sesongen er min 7ende sesong som donor (regnet fra og med 2003) til
NFK. Siden den gang har det gått med (inklusive stadion) ca 90 millioner kroner og før
året er omme ville det nok ha beløpt seg til over 1 00 millioner kroner. Det er nok også
der grensen går.” 13
(76) Det Holta her uttaler, viser at etter 2007-sesongen har hans engasjement for klubben vært
begrenset til ett år av gangen. Selv om tilskuddene ble gitt i samme størrelsesorden i 2008
og 2009 som tidligere, har NFK ikke kunnet regne med at dette ville fortsette. Jeg kan da
ikke se at en eventuell forventning om fortsatt å motta sponsormidler i samme
størrelsesorden som tidligere, er realistisk. Vilkå ret i vedlegg 1 punkt A nr. 1 for at NFK
skal ha rett til å gå til oppsigelser, er dermed ikke oppfylt. NFK kunne nok håpe på at
bidragene fra Holta Invest skulle fortsette. Men i den grad klubben har inngått
spillerkontrakter med grunnlag i en slik forhåpning, må klubben selv bære den
økonomiske belastningen når det viser seg at forhåp ningen ikke slår til.
(77) Da arbeidsavtalene om midlertidig ansettelse av Hakala og Reinertsen ikke gir hjemmel
for oppsigelse under de foreliggende omstendigheter, er oppsigelsene uberettigede.
(78) Siden jeg har kommet til at ankemotpartenes prinsipale grunnlag har ført fram, finner jeg
ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om det var sa klig grunn for oppsigelsen etter
arbeidsmiljølovens regler.
(79) Hakala og Reinertsen har etter dette krav på erstatning fra NFK. Erstatningen utmåles
etter arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd. Av denn e følger at erstatningen fastsettes ”til
det beløp som retten finner rimelig under hensyn ti l det økonomiske tap, arbeidsgivers og
arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig” .
(80) Lagmannsretten har for Reinertsens vedkommende tatt utgangspunkt i avtalt lønn for
resterende kontraktsperiode, det vil si fra 1. mars 2010 til kontraktsutløp 30. november
2010. Samlet brutto lønnstap utgjør 261 000 kroner, som det ble gitt dom for.
(81) NFK har anført at beløpet bør settes vesentlig ned da han i denne tiden har vært i lønnet
arbeid.
(82) Spørsmålet er om det ved uberettiget oppsigels e skal gjøres fradrag for eventuelle
inntekter arbeidstakeren har hatt av annet arbeid i samme tidsperiode som tap av lønn fra
den oppsagte stilling. I Ot.prp. nr. 41 (1975–1976) side 78 uttales under merknadene til
§ 66 om avskjed i arbeidsmiljøloven fra 1977:
”Det bør ikke gjøres fradrag for slike inntekter me d mindre arbeidstakeren er
forholdsvis lenge ute av stillingen. Det at arbeidstakeren i en slik sitasjon gjør sitt for å
skaffe seg inntekter bør komme arbeidstakeren til g ode. Arbeidsgiveren må derfor alltid
regne med at det ikke blir gjort fradrag for slike inntekter.”
(83) I Rt. 2005 side 518 ble det i en avskjedssak ikke gjort fradrag for andre inntekter under
henvisning til denne uttalelsen. En uttalelse i dommen er her av interesse for spørsmålet
om samme regel skal gjelde ved uberettiget oppsigelse, jf. avsnitt 70:
”Det klare utgangspunktet i forarbeidene må tillegges vekt. Også reelle hensyn taler for
at det ved urettmessig avskjed eller usaklig oppsigelse normalt ikke bør gjøres fradrag
for inntekt av annet arbeid. Det er samfunnsmessig ønskelig at en arbeidstaker raskt
kommer i arbeid, og erstatningssanksjonen er et viktig element i et effektivt
oppsigelsesvern.” 14
(84) Uttalelsen må forstås slik at det i prinsippet ikke er noen grunn til å besvare spørsmålet
om fradrag av andre inntekter forskjellig ved urettmessig avskjed og oppsigelse. Jeg er
enig i dette.
(85) NFK har argumentert med at det er mindre grunn til at arbeidstakeren skal kunne beholde
andre inntekter ved siden av erstatning for tapt lø nn når denne i oppsigelsessak kun reiser
krav om erstatning, slik som her, enn når arbeidstakeren krever gjeninnsetting i stillingen.
Jeg holder åpent om det kan forekomme tilfelle der et slikt synspunkt vil være relevant.
Erstatningens funksjon for sikring av et effektivt oppsigelsesvern tilsier imidlertid at
synspunktet under enhver omstendighet vil måtte ha begrenset vekt.
(86) Jeg er kommet til at det for Reinertsen ikke er grunn til å gjøre endringer i den
erstatningen som lagmannsretten har fastsatt.
(87) For Hakala har lagmannsretten på tilsvarende måte som for Reinertsen tatt utgangspunkt i
hans lønn for gjenværende kontraktstid fram til 31. desember 2011. Også han har i store
deler av perioden hatt lønnet arbeid. Siden det er tale om en forholdsvis lang gjenværende
kontraktstid, har lagmannsretten gjort fradrag for det vesentligste av den inntekten han har
hatt i 2011, mens det heller ikke for ham er gjort fradrag for inntekt i 2010. Samlet
erstatning er satt til 665 000 kroner fordelt med 400 000 kroner i 2010 og 265 000 kroner
i 2011. Heller ikke for Hakala finner jeg grunn til å endre lagmannsrettens
erstatningsutmåling.
(88) Anken over lagmannsrettens erstatningsfastsettelse må etter dette forkastes.
(89) Hakala og Reinertsen har vunnet saken, og i samsvar med hovedregelen i tvisteloven
§ 20-2 finner jeg at de må tilkjennes sakskostnader for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-2
første ledd. Av prosessfullmektigens omkostningsopp gave følger at hun krever dekket
salær og utlegg for tingretten med henholdsvis 107 250 kroner og 6 393 kroner, for
lagmannsretten med henholdsvis 132 125 kroner og 13 102 kroner og for Høyesterett med
henholdsvis 252 000 kroner og 3 742 kroner, til sammen 514 612 kroner.
(90) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Oppsigelsene av Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen er uberettigede.
2. Anken over punkt 2 i domsslutningen i lagmannsrettens dom forkastes.
3. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Notodden
Fotballklubb til Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen i fellesskap 514 612 –
femhundreogfjortentusensekshundreogtolv – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynningen av denne dom.
(91) Dommer Webster: Jeg har kommet til det samme resultat som førstvot erende, men med
en noe annen begrunnelse. 15
(92) Jeg mener arbeidsavtalen innebærer at Notodden Fotballklubbs adgang til oppsigelse
reguleres av arbeidsmiljøloven, men at krav om sakl ig grunn må ses i lys av det som for
øvrig er bestemt i arbeidsavtalen.
(93) Som førstvoterende peker på, er utgangspunktet i avtalen at den ikke kan sies opp på
annet grunnlag enn angitt i vedlegg 1. I vedlegg 1 punkt A til C oppstilles det en del
opphørsgrunner, som dels gir arbeidsgiveren og dels spilleren rett til å avslutte
ansettelsesforholdet. Deretter følger det i punkt D :
”I tillegg til å si opp kontrakten i henhold til punktene A, B og C ovenfor, kan partene
si opp kontrakten etter bestemmelsene i det til enhver tid gjeldende
overgangsreglement.”
(94) Overgangsreglementet § 14-2 har overskriften ”[o]ppsigelse ved gyldig sportslig årsak
eller saklig grunn”. I § 14-2.1 fremgår det at det er spilleren som har rett til å si opp av
”sportslige årsaker”, mens arbeidsgiverens rett til å si opp er avgrenset av siste setning
hvor det står:
”En klubb kan i kontraktsperioden si opp en kontrakt dersom det foreligger saklig
grunn i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser .”
(95) En naturlig ordlydsforståelse tilsier at arbeidsgiverens rett til å si opp
arbeidsavtalen reguleres av arbeidsmiljøloven, og a t det kreves saklig grunn,
jf. arbeidsmiljøloven § 15-7.
(96) Det er et tungtveiende hensyn at avtaleparter kan være trygg på at det ordlyden tilsier, er
det som er avtalt. Jeg er ikke uenig i at det er elementer i avtalen som kan trekke i en
annen retning, men jeg kan ikke se at de gir tilstrekkelig grunn til å fravike det en naturlig
forståelse av ordlyden tilsier.
(97) Førstvoterende har pekt på at utgangspunktet i kontrakten – om uoppsigelighet – blir
innholdsløst når arbeidsgiver likevel kan si den op p etter alminnelige regler. Til dette vil
jeg innvende at det vil avhenge av innholdet i det til enhver tid gjeldende
overgangsreglement om arbeidsavtalen kan sies opp etter arbeidsmiljølovens regler. For
det andre har utgangspunktet om uoppsigelighet betydning ved at spilleren ikke kan si
opp kontrakten, annet enn der det er bestemt i vedlegg 1 punktene C og D, jf.
Overgangsreglementet.
(98) Arbeidsmiljøloven § 14-9 femte ledd første set ning bestemmer at det kan avtales unntak
fra utgangspunktet om at midlertidige avtaler er uoppsigelige i kontraktsperioden. Partene
står fritt til å utforme unntakene, men arbeidsmiljølovens krav om saklig grunn er en
absolutt skranke for arbeidsgiverens rett til oppsigelse. I dette tilfellet må den samlede
lesningen av avtalen innebære at spillerne er beskyttet av denne minimumsskranken. Det
betyr imidlertid ikke at vedlegg 1 punkt A nr. 1 blir uten betydning. Etter min mening vil
forutsetningen om edruelig budsjettering være et moment ved vurderingen av hva som er
saklig grunn for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 15-7. Dette kommer jeg tilbake til.
(99) Jeg går så over til vurderingen av om det foreligger saklig grunn etter arbeidsmiljøloven
§ 15-7 til å si opp Reinertsen og Hakala. Bestemmelsens første og annet ledd lyder: 16
”Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens,
arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.
Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig
begrunnet dersom arbeidsgiver har et annet passende arbeid i virksomheten å tilby
arbeidstaker. Ved avgjørelse av om en oppsigelse ha r saklig grunn i driftsinnskrenkning
eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov
og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbei dstaker.”
(100) Vurderingen av hva som er saklig grunn vil bero på en bred konkret vurdering, hvor blant
annet innholdet av arbeidsavtalen vil ha betydning.
(101) Økonomiske begrunnelser for oppsigelse er etter sin art saklige. Dette følger
forutsetningsvis av § 15-7 annet ledd første setnin g og forarbeidene til bestemmelsen, og
er uttrykkelig uttalt i juridisk litteratur. Se for eksempel Fanebust, Oppsigelse i
arbeidsforhold, 4. utgave side 108. Interesseavveiningen etter § 15-7 annet ledd kan
imidlertid medføre at arbeidstakerne likevel ikke k an sies opp.
(102) I vår sak må det få betydning for interesseavveiningen at avtalene er midlertidige slik at
belastningen for klubben har begrenset tidshorisont. For Reinertsen dreiet det seg om
cirka ett år, for Hakala cirka to. Videre har også forutsetningen om edruelig budsjettering
som ligger i vedlegg 1 punkt A nr. 1 betydning ved interesseavveiningen etter § 15-7
annet ledd. Forutsetningen tilsier at i visse tilfeller av svikt i økonomien – nemlig de som
beror på at klubben ikke har vurdert økonomien real istisk – bør terskelen for når det er
saklig grunn til oppsigelse ligge høyere. Som først voterende har pekt på, skyldtes den
sviktende økonomien i NFK i første rekke at det var lagt til grunn forventinger om
inntekter det viste seg ikke å være grunnlag for. Ankeforhandlingene i Høyesterett viste at
NFK hadde andre handlingsalternativer enn å si opp arbeidsavtalene med de fem spillerne
som hadde 100 prosent kontrakter, selv om dette nok ville ha gjort det nødvendig å oppgi
målsettingen om opprykk allerede for 2010-sesongen. Med utgangspunkt i
arbeidsmiljøloven § 15-7, sammenholdt med arbeidsav talene, har jeg kommet til at for at
oppsigelsene av Reinertsen og Hakala skulle vært saklig, måtte situasjonen ha vært mer
prekær enn det den var for NFK ved årsskiftet 2009/2010. Jeg har derfor kommet til at
oppsigelsene ikke var saklig begrunnet. Jeg slutter meg til førstvoterendes synspunkter på
lagmannsrettens erstatningsutmåling og stemmer for at anken forkastes.
(103) Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Webster.
(104) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Tønder.
(105) Dommer Skoghøy: Likeså. 17
(106) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Oppsigelsene av Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen er uberettigede.
2. Anken over punkt 2 i domsslutningen i lagmannsrettens dom forkastes.
3. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Notodden
Fotballklubb til Jukka Sakari Hakala og Terje Reinertsen i fellesskap 514 612 –
femhundreogfjortentusensekshundreogtolv – kroner innen 2 – to – uker fra
forkynningen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: