HR-2012-669-S - Rt-2012-519
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2012-03-29 |
| Publisert: | HR-2012-00669-S - Rt-2012-519 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder domstolenes kompetanse ved prøving a v vedtak av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker |
| Saksgang: | HR-2012-00669-S, (sak nr. 2011/1820), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Sigurd J. Klomsæt – til prøve) (advokat Anders Ryssdal) mot Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs) |
| Forfatter: | Falkanger, Endresen, Indreberg, Normann, Bull |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 391, tvisteloven § 16-1, tvisteloven § 30-2, domstolloven § 5, domstolloven § 8, tvisteloven § 3-, grunnloven § 88, menneskerettsloven § 3, grunnloven § 97, straffeprosessloven § 395, straffeprosesslov § 398, runnloven § 88, innebærer § 88 |
NORGES HØYESTERETT
Den 29. mars 2012 avsa Høyesterett dom i
HR-2012-00669-S, (sak nr. 2011/1820), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Sigurd J. Klomsæt – til prøve)
(advokat Anders Ryssdal)
mot
Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse
av straffesaker (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs)
G I V N I N G :
(1) Dommer Falkanger: Saken gjelder domstolenes kompetanse ved prøving a v vedtak av
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen) om ikke
å gjenåpne en straffesak.
(2) B og C ble 19. mai 2000 funnet drept i X i Y. De ble henholdsvis ti og åtte år gamle.
(3) A ble 16. februar 2001 sammen med D satt under tiltale for blant annet voldtekt og
overlagt drap av de to jentene.
(4) Ved Kristiansand byretts dom av 1. juni 2001 ble A funnet skyldig i disse forbrytelsene.
Straffen ble satt til fengsel i 21 år. I tillegg ble påtalemyndigheten bemyndiget til å
benytte sikringsmidler i ti år. Behandlingen av saken mot D går jeg ikke nærmere inn på.
(5) A anket til lagmannsretten over skyldspørsmålet , straffutmålingen og avgjørelsen om
sikring. Ved Agder lagmannsretts dom av 13. februar 2002 ble han på nytt funnet skyldig 2
i voldtekt og overlagt drap av jentene. Straffen ble satt til forvaring i 21 år, med en
minstetid på ti år.
(6) A anket til Høyesterett. Anken rettet seg mot l agmannsrettens saksbehandling og
lovanvendelse under skyldspørsmålet. Høyesteretts k jæremålsutvalg avgjorde
24. april 2002 at anken ikke skulle fremmes.
(7) Den 5. september 2008 fremmet A begjæring om gjenåpning av straffesaken.
Gjenopptakelseskommisjonen besluttet 17. juni 2010 ikke å ta den til følge. Dagen etter
begjærte A omgjøring av vedtaket, subsidiært fremme t han en ny begjæring om
gjenåpning. Kommisjonen meddelte i brev av 25. juni 2010 at det ikke var grunnlag for å
foreta en fornyet behandling av saken. A fremmet 27. august 2010 nok en begjæring om
gjenåpning av straffesaken, men kommisjonen besluttet 24. september 2010 at heller ikke
denne skulle tas til følge.
(8) A innga 30. desember 2010 stevning til Oslo tingrett med krav om at
Gjenopptakelseskommisjonens vedtak skulle kjennes ugyldige. Han anførte prinsipalt at
domstolene har full kompetanse til å prøve kommisjo nens vedtak, og at vilkårene for
gjenåpning i blant annet straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd var oppfylt.
Subsidiært gjorde han gjeldende at vedtakene var beheftet med nærmere angitte feil.
(9) Staten tok til motmæle, og anførte blant annet at rettens prøving måtte begrenses til
kommisjonens generelle lovtolkning og saksbehandling.
(10) I planmøte 12. april 2011 besluttet tingretten at hovedforhandlingen skulle deles etter
tvisteloven § 16-1, slik at den i første omgang ble begrenset til spørsmålet om hvilken
prøvingsadgang domstolene har. Dersom retten skulle komme til at prøvingsadgangen var
begrenset på den måten staten anførte, måtte gyldig heten av vedtakene avgjøres på dette
grunnlag.
(11) Oslo tingrett avsa 1. september 2011 dom med slik domsslutning:
”1. Staten v/Gjenopptakelseskommisjonen frifinnes.
2. Innen 2 – to – uker betaler A i saksomkostninger til Staten
v/Gjenopptakelseskommisjonen et beløp stort kr 238 000,- –
kronertohundreogtrettiåttetusennihundre 0/100.”
(12) For så vidt gjaldt kommisjonens bevisbedømmels e, la tingretten til grunn at den bare
kunne prøve om det forelå ”misforståelser av det gr unnlagsmateriale kommisjonen er blitt
forelagt, men ikke de tolkninger kommisjonen måtte ha gjort av dette materiale”. Videre
mente tingretten at den kunne prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen. Prøvingen av
saksbehandlingen skulle også omfatte om kommisjonen hadde utredet saken i nødvendig
grad og om dens begrunnelse for avgjørelsen ”har pr eg av en forsvarlig vurdering”, men
tingretten ga uttrykk for at det på disse punktene måtte vises en viss forsiktighet av
hensyn til grensegangen mot bevisbedømmelse. I till egg mente tingretten at den kunne
prøve om det forelå myndighetsmisbruk.
(13) A anket tingrettens dom, og søkte om tillatels e til å bringe anken direkte inn for
Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-2. 3
(14) Høyesteretts ankeutvalg traff 15. desember 201 1 beslutning med slik slutning:
”Anke direkte til Høyesterett tillates for så vidt gjelder anførselen om at domstolene har
full kompetanse til å prøve kommisjonens vedtak. For øvrig tillates ikke direkte anke.
For det spørsmål som tillates brakt direkte inn for Høyesterett, begrenses forhandlingen
for Høyesterett til å gjelde hvilken kompetanse dom stolen etter loven har til å prøve
Gjenopptakelseskommisjonens vedtak.”
(15) Justitiarius besluttet samme dag at saken skulle behandles av Høyesterett i storkammer,
jf. domstolloven § 5 fjerde ledd første og annet pu nktum, jf. § 6 annet ledd første
punktum.
(16) Sammensetningen av storkammer er avgjort ved loddtrekning, jf. forretningsorden for
Høyesterett i storkammer, fastsatt 12. desember 200 7 i medhold av domstolloven § 8.
Dommer Kallerud ble holdt utenfor trekningen på grunn av inhabilitet, mens dommerne
Matningsdal, Webster og Øie ble holdt utenfor fordi det forelå rimelig fritaksgrunn.
Dommer Noer var opprinnelig trukket ut til å delta, men fikk sykdomsforfall. I henhold til
den foretatte trekningen har dommer Utgård deltatt i hennes sted.
(17) Forberedende dommer har samtykket i at A har to prosessfullmektiger, jf. tvisteloven § 3-
1 annet ledd.
(18) Den ankende part – A – har i hovedtrekk gjort gjeldende:
(19) Gjenopptakelseskommisjonen tok feil da den kom til at vilkårene i straffeprosessloven
§ 391 nr. 3 og § 392 annet ledd ikke var oppfylt, og domstolene kan prøve alle sider av
kommisjonens avgjørelse.
(20) Det vil stride mot forfatningsrettslig sedvane dersom domstolene ikke har full
prøvingskompetanse. Kommisjonen er et forvaltningso rgan, og det er lang tradisjon for at
domstolene prøver forvaltningens lovtolkning, bevis bedømmelse, konkrete
rettsanvendelse og saksbehandling. Beskjæringer av prøvingsadgangen krever særlige
holdepunkter. Slike foreligger ikke i forhold til kommisjonens vedtak. Tvert imot er det
særlig grunn til at domstolene skal prøve disse ved takene fullt ut. Avgjørelsene er
regelbundne og har klare likheter med dømmende virksomhet. Domstolene bør da ha det
endelige ord. Det vises blant annet til at kommisjonen ikke er underlagt parlamentarisk
kontroll.
(21) Grunnloven § 88 har en side til fordelingen av statsmakt, og en begrensning av
domstolenes prøving av kommisjonens avgjørelser vil harmonere dårlig med regelen slik
den er tolket i nyere rettspraksis.
(22) En begrenset prøving vil også stride mot Den e uropeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) artikkel 6 nr. 1. Kommisjonens avgjørelser fa ller riktignok ikke i seg selv under
artikkelen, men når lovgiver bevisst har åpnet for at de kan angripes sivilrettslig, gjelder
slike søksmål ”civil rights and obligations”. Domst olene må da ha full prøvingsadgang,
jf. kravet om ”effective remedy” i artikkel 13.
(23) Av lex superior-prinsippet og menneskerettsloven § 3 følger det etter dette at en lov som
hadde begrenset domstolenes prøvingsrett, måtte ha vært satt til side. 4
(24) Siden loven – tolket i lys av øvrige rettskild er – gir anvisning på full prøving, oppstår det
imidlertid ikke behov for slik tilsidesettelse. Formålet med etableringen av kommisjonen
var å styrke domfeltes rettssikkerhet. Dette skulle skje ved å sikre at avgjørelsene om
gjenåpning ble tatt av et uavhengig organ med et selvstendig utredningsansvar. Det er
ingen holdepunkter for at lovgiver hadde til hensikt å begrense domfeltes adgang til
rettslig prøving av om de materielle vilkårene for gjenåpning forelå. Tvert imot gir
forarbeidene anvisning på at overprøving skal skje etter de alminnelige reglene som
gjelder for overprøving av forvaltningsvedtak. Foru ten saksbehandlingen må dette
omfatte lovtolkningen, bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelsen.
(25) Høyesterett har i flere saker uttrykt at domst olenes prøvingsadgang går langt når
rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende, slik som her.
(26) Domstolene er godt egnet til å foreta de vurderingene straffeprosessloven § 391 nr. 3 og
§ 392 annet ledd gir anvisning på – også de mer skjønnspregede delene. En slik
prøvingsadgang fremmer derfor målsettingen om flest mulig materielt riktige avgjørelser.
(27) Statens frykt for at domstolene vil bli oversvømt av søksmål dersom det åpnes for full
prøving, er ubegrunnet. Det må antas at kommisjonen i hovedsak vil treffe riktige
avgjørelser, som vil bli respekterte. Bare noen få domfelte vil dessuten ha økonomiske
ressurser til å reise søksmål. Staten har heller ik ke rett i at en sivilprosessuell behandling
er uegnet til en full prøving av kommisjonens avgjø relser. Spørsmålet for retten vil
utelukkende være om vilkårene for gjenåpning er oppfylt; noen full gjennomgang av
straffesaken vil det ikke bli tale om.
(28) En begrensning av domstolenes prøvingsadgang v il være vanskelig å praktisere, og
grensene vil stadig vekk utfordres. Dessuten vil en slik ordning harmonere dårlig med
reglene om gjenåpning av sivile saker.
(29) Dersom reglene må forstås slik at domstolenes prøving av kommisjonens avgjørelser er
begrenset, vil det stride mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 å anvende
begrensningene overfor A. Etter den ordning som gjaldt på gjernings- og domstidspunktet
– og en god tid etter – kunne alle sider av avslag på begjæringer om gjenåpning bringes
inn til overordnet domstol. De nye reglene ble satt i kraft 1. januar 2004. Hadde A fått den
nødvendige advokatbistand før dette tidspunktet, vi lle han altså ha vært sikret full
overprøving. Selv om prosessregler som utgangspunkt kan endres uten å støte an mot §
97, kan ikke det gjelde i et tilfelle som dette – hvor det virker klart urimelig og urettferdig
å avskjære A fra å påberope dette elementet i den tidligere overprøvingsordningen.
(30) A har lagt ned slik påstand:
”1. Tingrettens dom oppheves.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for tingretten.”
(31) Ankemotparten – staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker – har i
hovedtrekk gjort gjeldende:
(32) Det bestrides ikke at kommisjonens avgjørelser kan angripes ved sivilt
gyldighetssøksmål. Noen full domstolsprøvelse kan d et imidlertid ikke bli tale om. 5
(33) Kommisjonen ble etablert fordi mange ikke hadde tillit til at gjenåpningsbegjæringer fikk
en objektiv og uhildet behandling av domstolene. Dette må få konsekvenser for
prøvingsadgangen.
(34) Det samlede inntrykket av forarbeidene til den lovendring som innførte kommisjonen, er
at departementet ønsket vesentlige begrensninger i prøvingen. Grunnen til at
departementet ikke foreslo å avskjære prøvingen hel t, var konstitusjonelle
betenkeligheter.
(35) Departementet mente at kommisjonens avgjørelse r ikke skulle kunne angripes ved
straffeprosessuelle rettsmidler, og det er da ikke grunn til å tro at man mente at det isteden
skulle kunne skje en full prøving i et sivilrettsli g spor.
(36) Bakgrunnen for etableringen av kommisjonen var et ønske om å styrke domfeltes
rettssikkerhet ved å løfte gjenåpningsspørsmål ut a v domstolene, og det ville bryte med
denne grunntanken om sakene skulle føres tilbake ig jen til domstolene gjennom full
prøving i sivile søksmål.
(37) En slik ordning ville ha medført en stor og ut ilsiktet belastning på rettsapparatet, idet den
fulle prøvingen da måtte ha skjedd etter tvistelove ns regel om muntlig forhandling og
umiddelbar bevisførsel. Det sivilprosessuelle spore t er for øvrig lite egnet for full prøving
av disse sakene, ikke minst fordi påtalemyndigheten – som kjenner saken og har et
etterforskningsapparat bak seg – ikke vil ha noen rolle i en slik prosess. Det vil også være
et paradoks om tingretten – satt med Øn dommer – sk ulle kunne overprøve kommisjonen
og straffedomstolene.
(38) Etableringen av Gjenopptakelseskommisjonen var særlig inspirert av den engelske
ordningen. Avgjørelser av den engelske kommisjonen kan angripes ved sivilt søksmål,
men domstolenes prøvingsrett er sterkt begrenset.
(39) Domstolenes prøving av kommisjonens avgjørelse r bør begrenses på en slik måte at
rettsprosessen ikke blir en omkamp om bevisbedømmel sen. Det innebærer at ikke bare
selve bevisbedømmelsen bør holdes utenfor, men også den konkrete rettsanvendelsen.
Domstolene må derimot kunne prøve lovtolkningen og om det foreligger
myndighetsmisbruk. Videre bør domstolene kunne prøv e om kommisjonen har behandlet
saken i tråd med grunnleggende saksbehandlingsregler og prinsipper. ¯penbare
misforståelser av faktisk art vil kunne prøves unde r denne synsvinkelen. Påståtte feil ved
saksbehandlingen som reelt sett innebærer en omkamp om bevisbedømmelsen, bør
domstolene derimot ikke kunne prøve. Særlig gjelder dette hvorvidt kommisjonen har
overholdt sin utredningsplikt.
(40) En prøvingsadgang som er begrenset på denne må ten, er ikke i strid med Grunnloven § 88
eller andre forfatningsregler. Formodentlig kunne domstolskontrollen uhindret av
forfatningen ha vært avskåret helt.
(41) Det er heller ikke i strid med Grunnloven § 97 å anvende en slik begrenset
prøvingsadgang i forhold til A. Han ervervet ikke p å gjernings- eller domstidspunktet en
grunnlovsfestet rett til å få behandlet en gjenåpningsbegjæring etter de reglene som da 6
gjaldt. Prosessuelle regler kan endres uavhengig av § 97. Under enhver omstendighet har
ikke endringen vært til As ugunst.
(42) Siden gjenåpning av straffesaker faller utenfor EMK artikkel 6 nr. 1, er bestemmelsen
ikke krenket. At avslaget på begjæringen om gjenåpning nå prøves sivilrettslig, endrer
ikke dette.
(43) Staten v/Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har lagt ned slik påstand:
”1. Anken forkastes så langt det er gitt samtykke til direkte behandling i
Høyesterett.
2. De øvrige deler av anken behandles videre ved Borgarting lagmannsrett.”
(44) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(45) Rettskraftige straffedommer kan gjenåpnes etter reglene i straffeprosessloven kapittel 27.
Før Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet, skull e en begjæring om gjenåpning
sendes til den påtaleinstans som hadde tatt ut tiltale i saken. Begjæringen skulle avgjøres
ved kjennelse av den domstolen som i sin tid hadde avgjort straffesaken, men ikke av de
samme dommerne. Dersom det ble besluttet gjenåpning, skulle straffesaken føres på nytt
ved den samme domstolen – men også nå med andre dommere. Kjennelsen som avgjorde
gjenåpningsbegjæringen, kunne påkjæres til overordnet domstol, som prøvet alle sider av
saken.
(46) Denne ordningen ble etter hvert kritisert, idet mange mente at verken påtalemyndigheten
eller domstolene hadde den avstand til sakene som var nødvendig for å fatte avgjørelser
på uhildet grunnlag.
(47) Etter at flere alternativer hadde vært utredet, ble det ved lovendring av 15. juni 2001
nr. 63 vedtatt at begjæringer om gjenåpning skulle avgjøres av en særskilt
gjenopptakelseskommisjon, jf. straffeprosessloven §§ 394 flg. Endringen trådte i kraft
1. januar 2004.
(48) Kommisjonen består av fem medlemmer med ulik bakgrunn og kompetanse. Som
utgangspunkt behandles begjæringene skriftlig, men det kan besluttes å avholde muntlig
forhandling. Kommisjonen har plikt til å veilede den som begjærer gjenåpning, og den
skal av eget tiltak sørge for at saken er så godt o pplyst som mulig før den avgjør om
begjæringen skal tas til følge.
(49) Dersom kommisjonen kommer til at det er grunnlag for gjenåpning, skal straffesaken
behandles av en domstol som er sideordnet den domstol som i sin tid avsa straffedommen.
Kommisjonen avgjør således ikke straffekravet.
(50) Kommisjonen er et forvaltningsorgan, og den fatter forvaltningsvedtak. Dens oppgave er
imidlertid å prøve om rettskraftige straffedommer skal gjenåpnes til ny behandling, og
den kan ikke instrueres om sin utøvelse av myndighe t. Kommisjonen har således klare
likhetstrekk med en særdomstol.
(51) Dersom en begjæring om gjenåpning ikke tas til følge av kommisjonen, kan den
straffedømte på et senere stadium fremsette en ny b egjæring. Kommisjonens avgjørelser 7
av begjæringer om gjenåpning kan derimot ikke angripes ved straffeprosessuelle
rettsmidler, jf. straffeprosessloven § 395 tredje ledd. Som fremhevet i
storkammeravgjørelsen i Rt. 2010 side 1170 avsnitt 36, er det imidlertid klart at en
domfelt som har fått avslått sin begjæring om gjenåpning, kan anlegge gyldighetssøksmål
for domstolene for prøving av kommisjonens avgjørel se.
(52) Spørsmålet er om det er grenser for domstolene s prøvingskompetanse ved slike søksmål.
(53) Vi har ikke noen lovregler som direkte regulerer omfanget av prøvingskompetansen.
Forhistorien og forarbeidene til lovendringen av 15. juni 2001 nr. 63 gir imidlertid
vesentlige holdepunkter, og jeg går derfor relativt grundig inn på disse.
(54) Justisdepartementet sendte 15. mars 1999 ut et høringsbrev hvor det ble bedt om
synspunkter på etablering av en egen klagerett – en særdomstol – til å behandle
begjæringer om gjenåpning. Spørsmålet om overprøvin g ble der drøftet, og det ble gitt
uttrykk for betenkeligheter ved å åpne for at straffeprosessuelle rettsmidler skulle kunne
brukes mot klagerettens avgjørelser. Det het blant annet:
”Et vesentlig formål med å opprette en særlig klagerett til å behandle
gjenopptakelsesbegjæringer, er å sørge for en viss distanse mellom avgjørelsesinstansen
og de ordinære domstolene. Forslaget er begrunnet i et ønske om å gjenopprette
allmennhetens tillit til domstolenes evne til å opptre upartisk og ubundet av kollegiale
påvirkninger i disse sakene. Det kan derfor virke selvmotsigende om en av de
alminnelige domstolene skal kunne overprøve klagerettens avgjørelser og således
avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse i siste instan s. Tvert imot synes det å være en
logisk konsekvens av å overføre behandlingen av dis se sakene til en uavhengig klagerett
at det ikke skal være adgang til å bringe dens avgjørelser på ny inn i det ordinære
domstolssystemet.”
(55) Departementet sendte 14. juli 2000 ut et nytt høringsbrev, hvor det ble foreslått at en egen
kommisjon skulle behandle gjenåpningsbegjæringer, slik ordningen var i England. Den
engelske ordningen, og på enkelte punkter også den skotske, var etter departementets syn
”et naturlig utgangspunkt for utformingen av en tilsvarende norsk kommisjon”. Også i
dette høringsbrevet drøftes mulighetene for overprø ving av avgjørelsene. Departementet
fremholdt at Øn mulighet var at det kunne anleggessivilrettslig søksmål mot
kommisjonen med krav om at vedtaket ble kjent ugyldig, men fant at dette var en lite
hensiktsmessig ordning; det var mer nærliggende å la lagmannsrettene overprøve
kommisjonens avgjørelser ”helt eller delvis i tråd med straffeprosesslovens regler om
kjæremål”. Om hvilke sider av kommisjonens avgjørel se som skulle kunne prøves etter et
slikt opplegg, het det:
”Departementet antar at lagmannsretten i hvert fall bør kunne prøve om kommisjonen
har begått saksbehandlingsfeil som fører til at avgjørelsen er eller kjennes ugyl dig, og
om kommisjonens lovanvendelse er korrekt. Det er ikke like opplagt at lagmannsretten
bør kunne overprøve kommisjonens bevisvurdering under skyldspørsmålet . Det er
nettopp denne siden av saken som kommisjonen med sin sammensetning og måte å
arbeide på vil kunne ha særlig gode forutsetninger for å klarlegge og vurdere. Også
ressurshensyn og ønsket om å skape distanse til påt alemyndigheten i
gjenopptakelsessaker kan tilsi at kommisjonens bevisvurdering ikke bør være gjenstand
for overprøving.”
(56) Lenger ut i høringsbrevet het det: 8
”Mener siktede at sentrale forhold er oversett eller misforstått, er det ikke noe til hinder
for å fremme ny begjæring for kommisjonen. Selv om kommisjonens nærhet til
bevismaterialet i saken gjør at det kan være ønskel ig med en fornyet og mer
tilbaketrukket vurdering av bevisene, heller departementet mot at lagmannsretten bare
bør kunne overprøve saksbehandlingen og lovanvendel sen.”
(57) I høringsbrevet fremsatte departementet et kon kret forslag til ny straffeprosesslov § 398,
hvoretter kjæremålsadgangen var begrenset til ”saksbehandlingen ved kommisjonen eller
kommisjonens tolking av lovforskrift” – altså en snevrere overprøving enn det som var
forutsatt i de gjengitte drøftelsene.
(58) De fleste høringsuttalelsene ga i likhet med h øringsbrevet uttrykk for en avvisende
holdning til at straffeprosessuelle rettsmidler skulle kunne brukes mot kommisjonens
avgjørelser. Riksadvokaten mente således at avgjøre lsene burde ”være endelige”.
Begrunnelsen var følgende:
”Avgjørende for riksadvokatens standpunkt er først og fremst at enhver sak må ha en
ende og at det neppe gir økt reell rettssikkerhet å åpne for overprøving av
kommisjonens avgjørelser. De saker det er aktuelt å vurdere gjenopptakelse av vil etter
to-instansreformen oftest være behandlet både i underinstans og i lagmannsrett. Mange
av dem vil også være behandlet i Høyesterett eller i Høyesteretts kjæremålsutvalg. En
ytterligere prøving av kommisjonen, i tillegg til a dgangen til å fremsette ny begjæring
for kommisjonen, må være tilstrekkelig.”
(59) Også Den Norske Advokatforening var kritisk til at straffeprosessuelle rettsmidler skulle
kunne brukes mot kommisjonens avgjørelser. I foreni ngens uttalelse het det:
”Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å overp røve kommisjonens avgjørelser, jfr.
høringsnotatet s. 63-67, er lovutvalget av den oppf atning at de beste grunner taler for at
det ikke er adgang til slik overprøvelse, i alle fall i de tilfeller hvor kommisjonen har
tillatt gjenopptakelse. Et vesentlig formål med en kommisjonsordning er å skape
uavhengighet og distanse til domstolene, og det vil derfor være inkonsekvent dersom
den endelige avgjørelsen skal høre under en domstol . De samme betenkeligheter gjør seg
imidlertid ikke i samme grad gjeldende dersom det kun er spørsmålet om
saksbehandlingsfeil og lovanvendelse som vil kunne bli gjenstand for overprøving.”
(60) I Ot.prp. nr. 70 (2000–2001) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv.
(gjenopptakelse) gikk departementet inn for at det skulle opprettes en kommisjon. For så
vidt gjaldt adgangen til å overprøve kommisjonens a vgjørelser, viste departementet til at
flertallet av høringsinstansene mente at avgjørelse ne skulle være endelige. Departementet
drøftet deretter om konstitusjonelle regler hindret en avskjæring av domstolenes prøving
av kommisjonens avgjørelser:
”Uansett om en ser på kommisjonens avgjørelser som forvaltningsvirksomhet eller
dømmende virksomhet, dreier det seg om avgjørelser av stor betydning for dem det
gjelder. Dette taler for at den enkelte bør ha muli ghet til domstolsprøving av
kommisjonens avgjørelser. Det ligger også nær å se det slik at domfelte har et rettskrav
på å få saken gjenopptatt i nærmere bestemte tilfeller. Det blir dermed lettere spørsmål
om kommisjonen har opptrådt direkte ulovlig.”
(61) Av dette trakk departementet ut følgende:
”En fullstendig avskåret adgang til domstolsprøving ville derfor kunne være
konstitusjonelt betenkelig. Ved den nærmere drøftel sen av hva som er mulig, kan
prinsippet om domstolenes rett til å prøve forvaltn ingens vedtak gi en viss veiledning. 9
Det må imidlertid tas i betraktning at slike forvaltningsvedtak ofte gjør inngrep i
borgernes rettssfære. Kommisjonens vedtak står i en noe annen stilling.
…
Etter departementets oppfatning er det usikkert om det vil være i godt samsvar med
konstitusjonelle regler helt å avskjære retten til prøving for de ordinære domstolene når
det gjelder avgjørelser om å tillate eller nekte gj enopptakelse.”
(62) Drøftelsen i proposisjonen viser så langt at d epartementet ønsket å avskjære eller i alle
fall å begrense prøvingsadgangen, men at det ikke v ille utfordre mulige konstitusjonelle
grenser.
(63) I sine konklusjoner ga departementet uttrykk for at det langt på vei var enig med de
høringsinstansene som gikk inn for at kommisjonens avgjørelser burde være endelige.
Departementet viste særlig til uttalelsene fra riksadvokaten og Den Norske
Advokatforening, og ga for øvrig følgende begrunnel se:
”¯ legge til rette for domstolsprøving i form av en kjæremålsordning, slik som skissert i
høringsnotatet, er neppe den beste løsningen. Hensy net til rettssikkerhet må veies opp
mot hensynet til fornærmede og en fornuftig bruk av domstolsapparatets ressurser, og
det må i den forbindelse legges vekt på at saken allerede har vært behandlet av
domstolene og av kommisjonen. Dersom det legges til rette for en domstolsprøving i
form av kjæremål i straffeprosessens former, tilsier all erfaring at adgangen vil bli
benyttet i svært mange saker. Dette vil i så fall ikke bare være tid- og ressurskrevende,
men også motvirke formålet med kommisjonsordningen, som blant annet er å løfte
gjenopptakelsesspørsmålet ut av domstolsapparatet. Verdien av å opprette en
kommisjon vil i så fall lett reduseres til den nytten domstolene kan ha av kommisjonens
utredning av saken. Egne regler om en straffeprosessuell ’kjæremålsadgang’ – med eller
uten begrensninger – vil dessuten kunne fremstå som en rettsteknisk komplisert og noe
uryddig ordning.”
(64) Departementet argumenterer her mot overprøving i et straffeprosessuelt spor, og den
videre drøftelse – hvor det gis anvisning på et siv ilprosessuelt spor – må leses på denne
bakgrunnen. Det heter der:
”Departementet har, på bakgrunn av de kryssende hensynene som gjør seg gjeldende i
saken, kommet til at det bør gjelde de samme reglene for domstolsprøving av
kommisjonens avgjørelse som for domstolsprøving av andre typer forvaltningsvedtak.
Det vil da være mulig å anlegge et sivilrettslig sø ksmål mot kommisjonen med påstand
om at kommisjonens avgjørelse er ugyldig, og kommis jonen vil være undergitt
Sivilombudsmannens kontroll.”
(65) Den ankende part har forstått denne uttalelsen slik at det her gis anvisning på at
domstolenes sivilrettslige prøving av kommisjonens vedtak skal være like omfattende
som ved prøving av ordinære forvaltningsvedtak. Jeg er enig i at teksten – hvis man leser
den isolert – kan forstås slik. Når den leses i sammenheng med drøftelsen foran, mener
jeg imidlertid at det ikke kan legges mer i uttalelsen enn at departementet – etter å ha
avvist det straffeprosessuelle spor – her fremholder at kommisjonens vedtak da bare skal
kunne angripes ved et sivilt søksmål. Departementet sier således ikke noe om hvilke sider
av avgjørelsene domstolene skal kunne prøve, men ba re at konsekvensen av at det
straffeprosessuelle sporet velges bort, er at vedtakene da bare kan prøves sivilrettslig.
(66) Når det først argumenteres så sterkt mot full prøving i et straffeprosessuelt spor, har det
for øvrig formodningen mot seg at departementet der etter skulle ha gitt anvisning på full
prøving ved sivilt søksmål. De argumentene som anfø res mot full prøving i det 10
straffeprosessuelle spor, gjør seg med vel så stor tyngde gjeldende i forhold til full
sivilrettslig prøving. Mens et straffeprosessuelt k jæremål som hovedregel behandles
skriftlig, holdes det muntlige forhandlinger med umiddelbar bevisføring ved
behandlingen av sivile søksmål – med den belastning dette kan innebære for
domstolsapparatet, fornærmede og de øvrige involver te.
(67) I proposisjonen side 64 pekes det på at sivile søksmål er kostnadskrevende, og at
erfaringen fra England tilsier at få vil benytte denne muligheten. Den ankende part har
gjort gjeldende at departementet med dette har ment at full sivilrettslig prøving totalt sett
ikke vil innebære noen dramatisk økning av belastni ngen på domstolene, og at dette
reduserer betenkelighetene med full prøving. Jeg le ser dette på en annen måte. Uttalelsen
må leses i sammenheng med at departementet rett foran fremhevet behovet for at
kommisjonens behandling skal gi god rettssikkerhet. Poenget med å trekke frem
kostnadene ved søksmål, var å få frem at muligheten for sivilt søksmål ikke reduserte
dette behovet. Jeg har for øvrig vanskelig for å tr o at departementet skulle ha ønsket en
ordning med full overprøving av kommisjonens vedtak som bare sto til rådighet for de
ressurssterke.
(68) I spørsmålet om overprøving sluttet justiskomi teen seg til departementet, jf. Innst. O.
nr. 114 (2000–2001) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i
straffeprosessloven mv. (gjenopptakelse) side 13. Komiteen gir der uttrykk for at den har
notert seg høringsinstansenes skepsis til ”ordinær overprøvingsadgang” – altså etter det
straffeprosessuelle system. Deretter heter det følgende:
”Komiteen støtter derfor departementets vurderinger om at det skal gjelde de samme
reglene for domstolsprøving av kommisjonens avgjøre lse som for domstolsprøving av
andre typer forvaltningsvedtak.”
(69) Ordet ”derfor” viser at komiteen ikke gir uttrykk for annet enn at man her støtter valget
av et sivilprosessuelt spor istedenfor et straffeprosessuelt spor. Noen holdepunkter for at
domstolene skulle prøve kommisjonens avgjørelser fu llt ut, gir uttalelsen ikke.
(70) Jeg oppsummerer med at forarbeidene ikke gir presise anvisninger på hvilke sider av
kommisjonens avgjørelser som kan prøves ved et søks mål. Utgangspunktet for reformen
var imidlertid særlig behovet for distanse mellom domstolene og den instans som skulle
avgjøre gjenåpningsbegjæringer. Lovgiver var derfor avvisende til at kommisjonens
avgjørelser skulle kunne prøves fullt ut ved straff eprosessuelt kjæremål. Denne
holdningen må etter min mening ha gjennomslagskraft også i forhold til det
sivilprosessuelle sporet.
(71) Jeg nevner i denne sammenheng at etter den engelske ordningen – som altså dannet
mønster for den norske – er domstolenes prøving ste rkt begrenset.
(72) Den ankende part har i sin argumentasjon pekt på at domstolene har full kompetanse til å
overprøve avgjørelser av begjæringer om gjenåpning av sivile saker, og at adgangen ikke
bør være mindre i straffeprosessen. Da det er vesentlige forskjeller mellom de to
prosessordningene, kan jeg ikke slutte meg til dette. Jeg peker særlig på at partene i sivile
saker gjerne har kontrære interesser, og at det for disse sakene ikke er etablert en egen
kommisjon til å behandle gjenåpningsbegjæringer. Jeg kan derfor ikke se at et slikt
enkeltelement i sivilprosessen uten videre har overføringsverdi til straffeprosessen, og det
er heller ikke holdepunkter for at lovgiver har ment noe slikt. 11
(73) Etter dette går jeg mer konkret inn på hva domstolene kan prøve. Jeg holder meg da til de
bestemmelsene som A påberoper som grunnlag for gjenåpning, nemlig
straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd. For andre gjenåpningsgrunner kan
prøvingskompetansen stille seg annerledes, jf. Rt. 2010 side 1170, som gjaldt gjenåpning
etter § 392 første ledd. Dette går jeg imidlertid i kke nærmere inn på.
(74) At domstolene kan prøve kommisjonens generelle tolkning av § 391 nr. 3 og § 392 annet
ledd, må etter min mening være klart. Dersom domstolene først skal kunne foreta en
overprøving av vedtakene, må den generelle lovtolkn ingen være i kjernen av denne
prøvingen.
(75) Domstolene må derimot være avskåret fra å prøv e kommisjonens bevisbedømmelse. De
hensyn som bar etableringen av en egen kommisjon, har særlig relevans for
bevisbedømmelsen. Kritikken mot praksis etter den t idligere ordningen rettet seg først og
fremst mot denne siden. Gjennom den mulighet og plikt kommisjonen har til å utrede
sakene på egen hånd, er den særlig godt rustet til å håndtere bevisbedømmelsen. Jeg anser
det som uheldig og i strid med tanken bak etableringen av kommisjonen, om domstolene
skulle kunne gjøres til en arena for omkamp om bevi sene. Som det pekes på i
proposisjonen side 64, ville en slik ordning lett ha redusert kommisjonens rolle til en
utredningsenhet for domstolene.
(76) Etter min mening kan heller ikke den konkrete rettsanvendelsen prøves. De aktuelle
bestemmelsene i straffeprosessloven gir til dels anvisning på meget skjønnsmessige
vurderinger. Etter § 391 nr. 3 er det således avgjø rende om en ny omstendighet eller et
nytt bevis ”synes egnet” til å føre til frifinnelse , og etter § 392 annet ledd er det spørsmål
om ”særlige forhold” gjør det tvilsomt om dommen er riktig. For å avgjøre om disse
kriteriene er oppfylt, må kommisjonen nødvendigvis gå relativt grundig inn på de
bevisene som ble ført i straffesaken. Jeg kan vansk elig se at domstolene skal kunne
overprøve kommisjonens konkrete rettsanvendelse ute n å gjøre det samme. En prøving av
denne rettsanvendelsen vil derfor reelt sett lett åpne for en omkamp om
bevisbedømmelsen – noe jeg som nevnt mener er i str id med lovgivers forutsetninger.
(77) Domstolene må derimot prøve om kommisjonen har fulgt grunnleggende
saksbehandlingsregler, for eksempel at kravene til habilitet og kontradiksjon er oppfylt –
noe som også er forutsatt av Høyesteretts ankeutval g i Rt. 2008 side 1571. Med mindre
det er tale om grove og åpenbare feil, må imidlertid andre sider av kommisjonens
saksbehandling falle utenfor prøvingsadgangen. Jeg finner grunn til særlig å nevne
kommisjonens utredningsplikt. Utredningsplikten er helt sentral i kommisjonens arbeid
for å klarlegge de faktiske forhold, og det ville bryte med grunntanken bak etableringen
av kommisjonen om domstolene kunne overprøve kommis jonens vurderinger av hvilke
utredninger som er nødvendige. Som fremholdt i prop osisjonen side 104, uttrykker
bestemmelsen om utredningsplikt en rettslig standard som forutsetter en nærmere
avveining i den enkelte sak. Domstolene kan vanskelig prøve om denne standarden er
overholdt uten å måtte bevege seg inn på bevisbedøm melsen.
(78) Som det vil ha fremgått, er de grensene jeg mener gjelder for domstolenes prøving
snevrere enn dem tingretten la til grunn.
(79) Jeg ser så på om de grensene jeg har trukket opp, er i strid med vår statsforfatning. 12
(80) Den ankende part har anført at det følger av G runnloven § 88 at domstolene skal kunne
prøve kommisjonens bevisbedømmelse og rettsanvendel se. Bestemmelsen lyder slik:
”Høiesteret dømmer i sidste Instans. Dog kunne Inds krænkninger i Adgangen til at
erholde Høiesterets Afgjørelse bestemmes ved Lov.”
(81) Som fremholdt av førstvoterende i Rt. 2009 sid e 1118 avsnitt 63, innebærer § 88 på den
ene siden at Høyesteretts avgjørelser ikke kan påan kes, og på den annen side et
utgangspunkt om at lavere domstolers realitetsavgjø relser skal kunne påankes til
Høyesterett. I tillegg har det nok også vært et siktemål med bestemmelsen å si noe om
funksjonsfordelingen mellom statsmaktene, jf. Castberg, Statsforfatningsrett I (3. utgave,
1964) side 332. Eller som tredjevoterende uttrykte det i Rt. 2009 side 1118 avsnitt 118: å
angi området for den dømmende makt. Jeg finner det imidlertid klart at den ikke setter
forbud mot at domstolenes prøvingsrett beskjæres nå r det – som her – er saklig begrunnet
og skjer på et avgrenset område.
(82) Jeg kan heller ikke se at det finnes andre forfatningsrettslige regler eller prinsipper som
her hindrer en begrensing av prøvingen. I Skoghøy, Tvisteløsning (2010) side 19 heter
det således:
”Så lenge borgerne har adgang til å bringe forvaltningsvedtak inn for domstolene for
prøving, og domstolene har et visst minimum av over prøvingskompetanse, vil det ikke
være i strid med Grunnloven … å overlate til forvaltningsorganer å fastlegge rettigheter
eller plikter for borgerne – enten det skjer på grunnlag av regler eller skjønn.”
(83) Jeg slutter meg til dette. De grensene som jeg mener gjelder for prøvingen, er da ikke
forfatningsstridige.
(84) Jeg ser så på om begrensningene i prøvingsadga ngen krenker EMK artikkel 6 nr. 1.
Bestemmelsens første punktum lyder slik:
”In the determination of his civil rights and obligations or of any criminal charge
against him, everyone is entitled to a fair and public hearing within a reasonable time by
an independent and impartial tribunal established by law.”
(85) Det følger av sikker praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) at
begjæringer om gjenåpning av straffesaker ikke faller inn under uttrykket ”criminal
charge”, jf. EMDs dom av 27. oktober 2009 (Stepanyan mot Armenia) hvor det i
avsnitt 30 heter:
”The Court points out that Article 6 of the Convention applies to proceedings where a
person is charged with a criminal offence until that charge is finally determined. It
further reiterates that Article 6 does not apply to proceedings concerning a failed
request to reopen a case.”
(86) Den ankende part har imidlertid gjort gjeldende at når kommisjonens vedtak først tillates
brakt inn til sivilrettslig prøving for en domstol, gjelder saken ”civil rights and
obligations”. Jeg er ikke enig i dette. Rettspraksis fra EMD viser riktignok at det har
skjedd en utvikling fra det opprinnelige utgangspunktet om at ”civil rights and
obligations” bare omfattet rene privatrettslige tvister; også en rekke tvister hvor det
offentlige er part, og som ikke er privatrettslige i tradisjonell forstand, anses nå å falle 13
innenfor denne formuleringen, jf. Lorenzen mfl., Den Europæiske
Menneskerettighedskonvention (3. utgave, 2011) side 527 flg. Forutsetningen er
imidlertid at tvisten er av direkte betydning for privatrettslige rettigheter. Søksmål om
avslag på begjæringer om gjenåpning av straffesaker faller således klart utenfor.
(87) Jeg er etter dette kommet til at de grensene for prøvingsretten som jeg har trukket opp,
verken er i strid med statsforfatningen eller EMK.
(88) Det gjenstår da å ta stilling til As anførsel om at det vil være i strid med Grunnloven § 97
å anvende prøvingsbegrensningene i hans sak. Han ha r vist til at de reglene som gjaldt på
gjernings- og domstidspunktet – og en god tid etter – ga domfelte adgang til å angripe
alle sider av avslag på begjæringer om gjenåpning, og at det vil være urimelig om noe
annet skulle gjelde for ham nå.
(89) Jeg finner det åpenbart at denne anførselen ik ke kan føre frem. Som den klare hovedregel
er Grunnloven § 97 ikke til hinder for at nye prosessuelle regler anvendes på eldre
forhold, selv om det skulle medføre at stillingen f or den person det gjelder, blir mindre
gunstig, jf. Andenæs og Fliflet, Statsforfatningen i Norge (10. utgave, 2006) side 451 og
Rt. 2010 side 1008 avsnitt 17. Det er mulig at det må gjøres visse reservasjoner i dette der
de prosessuelle endringene skjer mens en sak står for domstolene, men det er ikke tilfellet
her. Straffedommen mot A ble rettskraftig 24. april 2002, og begjæringene om
gjenåpning innebar ikke at den samme saken i mellomtiden fortsatt sto for domstolene.
(90) Jeg er etter dette kommet til at anken må forkastes så langt det er gitt tillatelse til direkte
ankebehandling i Høyesterett. Som det fremgår av an keutvalgets beslutning av
15. desember 2011, må den øvrige delen av anken beh andles videre ved Borgarting
lagmannsrett.
(91) Staten har ikke krevd sakskostnader for Høyest erett.
(92) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes så langt det er gitt samtykke til direkte anke til Høyesterett. 14
(93) Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(94) Dommer Tjomsland: Likeså.
(95) Dommer Skoghøy: Likeså.
(96) Dommar Utgård: Det same.
(97) Dommer Tønder: Likeså.
(98) Dommer Endresen: Likeså.
(99) Dommer Indreberg: Likeså.
(100) Dommer Normann: Likeså.
(101) Dommer Bull: Likeså.
(102) Justitiarius Schei: Likeså.
(103) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes så langt det er gitt samtykke til direkte anke til Høyesterett.
Riktig utskrift bekreftes: