HR-2013-1121-A - Rt-2013-776
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2013-05-29 |
| Publisert: | HR-2013-01121-A - Rt-2013-776 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling for forsøk på voldtekt til samleie og reiser særlig spørsmål om samfunnsstraff skal idømmes på grunn av gjerningspersonens lave alder på gjerningstiden – 17 år og tre måneder. |
| Saksgang: | HR-2013-01121-A, (sak nr. 2013/235), ) straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jogeir Nogva) mot A (advokat Arne Gunnar Aas) II. A (advokat Arne Gunnar Aas) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jogeir Nogva) |
| Forfatter: | Webster, Falkanger, Matheson, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 192, straffeloven § 49, straffeloven § 51, straffeloven § 18, straffeloven § 28, straffeloven § 3, straffeloven § 236 |
NORGES HØYESTERETT
Den 29. mai 2013 avsa Høyesterett dom i
HR-2013-01121-A, (sak nr. 2013/235)), straffesak, anke over dom,
I.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jogeir Nogva)
mot
A (advokat Arne Gunnar Aas)
II.
A (advokat Arne Gunnar Aas)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Jogeir Nogva)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder straffutmåling for forsøk på voldtekt til samleie og
reiser særlig spørsmål om samfunnsstraff skal idømmes på grunn av gjerningspersonens
lave alder på gjerningstiden – 17 år og tre måneder.
(2) Ved beslutning 28. mars 2012 ble A satt under tiltale for forsøk på voldtekt til samleie,
jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. andre ledd bokstav a, jf. § 49. Grunnlaget
for tiltalen var slik:
med B, tok han seg inn i hjemmet hennes, gikk til fysisk angrep på henne, forsøkte å draie 2
ned buksa hennes og tok hånda si i trusa hennes. Han mislyktes i sitt forehavende idet
hun hylte og skrek."
(3) Sunnmøre tingrett avsa 2. juli 2012 dom med slik domsslutning:
"1. A, født 15.09.1994, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd
bokstav a, jf annet ledd bokstav a, jf straffeloven § 49 til fengsel i 2 – to – år og
9 – ni – måneder, hvorav 2 – to – år gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to
– år. Han tilkommer varetektsfradrag med 3 – tre – dager.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynning av denne dom til å betale
oppreisningserstatning til B med 100 000 – ethundretusen – kroner og
erstatning for lidt tap med 6 114 – sekstusenetthundreogfjorten – kroner.
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
(4) A ved begge foreldre som verger anket over straffutmålingen til Frostating lagmannsrett.
Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på fem dommere kom til
at det kunne idømmes samfunnsstraff, men at det av allmennpreventive grunner måtte
fastsettes en kortere fengselsstraff i tillegg. Denne ble satt til 60 dager, jf. straffeloven
§ 28 a sjette ledd bokstav b. Mindretallet på to dommere kom til at det burde gis en dom
helt ut på samfunnsstraff. Lagmannsretten avsa 21. desember 2012 dom med slik
domsslutning:
"I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres de endringer at straffen fastsettes til
fengsel i 60 – seksti – dager, fratrukket 3 – tre – dager for utholdt varetekt.
I tillegg fastsettes samfunnsstraff i 300 – trehundre – timer, med en gjennomføringstid
på 1 – ett – år og 7 – syv – måneder. Den subsidiære fengselsstraffen for
samfunnsstraffen settes til fengsel i 1 – ett – år og 7 – syv – måneder."
(5) Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over straffutmålingen og har anført at det
ikke er grunnlag for å idømme samfunnsstraff. A har motanket og anfører at straffen fullt
ut burde ha vært fastsatt til samfunnsstraff.
(6) Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke fører frem, og at As anke må forkastes.
(7) Lagmannsretten, som siterer tingretten, beskriver voldtektsforsøket på følgende måte:
"Tiltalte forklarte under hovedforhandlingen at han var
på arbeid den aktuelle dagen til kl 1900. Etter at han kom hjem til bopel, fikk han lyst
til å utføre en seksuell handling og ha sex mot en annen persons vilje. Med sex mente
han samleie. Med dette som formål tok han på seg kjeledress og finlandshette.
Finlandshetten var opprullet da han gikk ut. Da han nærmet seg fornærmedes bopel, så
han at fornærmedes ektefelle drev med snørydding med snøfres utenfor huset. Han gikk
da bak huset til fornærmede og ringte på døren. I det fornærmede åpnet døren trakk
han ned finlandshetten og snudde seg mot fornærmede. Han gikk så til angrep på
fornærmede og holdt henne fast. Han førte også en hånd ned i fornærmedes bukse og
dette ble gjort i forsøk på å dra av fornærmede buksen. Dette ble gjort fordi tiltalte ville
ha sex med fornærmede. Tiltalte skubbet fornærmede og mens dette skjedde befant
både fornærmede og tiltalte seg på vaskerommet som ligger like innenfor
inngangsdøren. Som følge av at fornærmede ble skubbet, falt hun mot en benkeplate og
videre ned på gulvet. Mens dette pågikk hylte fornærmede. Etter at fornærmede var falt
i gulvet, tenkte tiltalte at dette var feil og han sprang ut av fornærmedes bopel og hjem
til egen bolig der han tok av seg kjeledressen og finlandshetten. 3
… Etter at tiltalte hadde løpt ut døren, ville fornærmede prøve å få kontakt med sin
mann som var utenfor huset. Hun var imidlertid så skjelven at hun ikke klarte å gå og
hun akte seg derfor ned en trapp. Hun fikk så kontakt med sin mann ved å rope til ham.
Fornærmede forklarte videre at mens hun ble utsatt for angrepet og tiden etter hylte
hun og var desperat og fikk ikke puste. Mens hun ble utsatt for angrepet, fryktet hun
for sitt liv."
(8) B var 71 år gammel på gjerningstidspunktet. Under voldtektsforsøket ble hun påført
knekkdannelser i høyre ribben og i nederste del av brystbenet. Hun har også utviklet
symptomer som er forenlig med posttraumatisk stresslidelse i form av angstpreget
depresjon og søvnvansker. Hun opplever at hverdagen hennes etter voldtektsforsøket har
blitt et mareritt, og at hun ikke har noen livskvalitet igjen.
(9) For så vidt gjelder As situasjon, siterer lagmannsretten personundersøker ved
Kriminalomsorgen Y:
"Ut fra de opplysninger personundersøker har innhentet i forbindelse med
personundersøkelsen er A beskrevet som en snill, stille og rolig gutt. Det er i
personundersøkelsen ikke kommet fram noen sosiale problemområder. Han har vokst
opp i trygge familieomgivelser, han har sunne fritidsinteresser, er faglig interessert og
flink på skolen og han har fått gode attester fra tidligere arbeidsgiver. Det er heller ikke
kommet fram opplysninger om alvorlige tap eller traumer i oppveksten."
(10) Domfelte har også vært gjennom en prejudisiell undersøkelse hvor det ble funnet at A er
normalt intellektuelt utviklet. Han har ikke hatt kontakt med barnepsykiatrien eller PP-
tjenesten under oppveksten. Voldtektsforsøket ble antatt "å være en impulshandling
drevet av seksuelle tanker og fantasier".
(11) Ved vurderingen av hvilken straff som skal fastsettes for A, er det naturlig å ta
utgangspunkt i hva straffenivået ville ha vært om voldtekten hadde vært fullbyrdet av en
voksen person. Det følger av Prop. 97 L (2009–2010) side 19 at normalstraffnivået for en
fullbyrdet voldtekt skal være fengsel i ikke mindre enn fire år. Når det foreligger
skjerpende omstendigheter, øker normalstraffen til "ikke … under fengsel i 6 år". Disse
utgangspunktene er fulgt opp i høyesterettspraksis. Som eksempel kan nevnes Rt. 2011
side 1013 som i alvorlighetsgrad minner om den foreliggende saken. Der var en kvinne
alene på vei hjem om natten. En mann som hun ikke kjente fra før, tok kontakt med henne
og ga seg til å gå sammen med henne. Hun ga uttrykk for at hun ønsket å gå alene.
Mannen begynte deretter å ta på henne. Hun gjorde motstand, hvoretter han brøt henne
overende, kledde av henne på underkroppen og forsøkte å voldta henne. Da hun ropte om
hjelp, slo han henne flere ganger i ansiktet. Voldtektsforsøket ble avbrutt da det kom en
mann gående på veien. Høyesterett kom til at hvis voldtekten hadde vært gjennomført,
ville det kvalifisert til "fengsel i fem år eller i overkant av det", jf. dommens avsnitt 18.
(12) Det er noen forskjeller mellom denne saken og vår sak. Blant annet skjedde overfallet i
vår sak i fornærmedes eget hjem og av en maskert gjerningsperson – noe som klart er
skjerpende. Etter mitt syn ville riktig utgangspunkt for straffutmålingen i den
foreliggende saken, hvis voldtekten hadde blitt fullbyrdet, vært fengsel i overkant av fem
år.
(13) Aktor har anført at det må legges vekt på at fornærmede er påført massive psykiske
ettervirkninger. I samsvar med sikker rettspraksis er slike psykiske skader innbakt i 4
straffenivået og skal ikke lede til en ytterligere økning, jf. Rt. 2002 side 1210 på side 1213
som er fulgt opp i senere avgjørelser.
(14) Fra utgangspunktet om fengsel i overkant av fem år skal det gjøres fradrag fordi
voldtekten ikke ble fullbyrdet, jf. straffeloven § 51. I Rt. 2011 side 1013 pekes det på at
ved voldtektsforsøk vil mange av skadevirkningene være inntrådt allerede ved forsøket,
jf. avsnittene 19–20:
"… Etter mitt syn kan det ikkje stillast opp faste normer for kva ein slik reduksjon skal
vere. Til det vil omstenda, ikkje minst ved forsøkshandlinga, kunne variere for mykje.
Ved forsøk på valdtekt vil mykje av skadeverknaden inntre allereie ved forsøket, i alle
fall når det er kome så langt som i saka no. Det å bli lagt på bakken og å bli kledd naken
nedantil, er svært alvorleg og krenkjande. Mykje av skadeverknadene ved ei valdtekt vil
derfor kome på også ved eit forsøk. Hovudforskjellen er at den krenkte, når handlinga
ikkje kjem lenger enn til forsøk, slepp den krenkinga som følgjer av inntrenging i
vagina med eventuell sædavgang som vil kunne føre til graviditet og smitte av seksuelt
overførbare sjukdommar."
(15) Straffen ble etter dette redusert til "om lag fire år" fordi voldtekten ikke var fullbyrdet.
Etter mitt syn må fradraget for forsøk bli litt større i vår sak ettersom A trakk seg fordi
han innså at handlingen var feil, ikke fordi det som i Rt. 2011 side 1013 kom en person til
stede. Forsøket i vår sak var heller ikke kommet så langt som i saken fra 2011.
Utgangspunktet for straffen for A er imidlertid noe høyere enn i saken fra 2011, og selv
om reduksjonen for forsøk gjøres noe større for A, må resultatet bli omtrent det samme
som i 2011-saken, nemlig at straffen reduseres til om lag fire år som følge av at
voldtekten ikke ble gjennomført.
(16) Straffen må også reduseres fordi A var 17 år og tre måneder på gjerningstidspunktet,
jf. prinsippet i straffeloven §§ 18 og 55. Etter mitt syn kan fradraget for alder her
passende settes til rundt seks måneder.
(17) Domfelte skal også ha et fradrag for tilståelse. Rett nok ble han pågrepet av politiet om
kvelden samme dag handlingen fant sted. Politiet fulgte fotsporene hans i snøen fra
fornærmedes hus og hjem. I hjemmet ble det gjort funn som knyttet ham til
voldtektsforsøket. Han nektet straffeskyld ved pågripelsen, men tok etter noen dager selv
kontakt med politiet og erkjente at han var gjerningsmannen, og også at han hadde hatt
som mål å gjennomføre et samleie med fornærmede.
(18) Tilståelsen har neppe hatt betydning for at det ble reist sak mot A, men kan ha hatt
betydning for at han kunne dømmes for voldtektsforsøk og ikke bare for en annen og
mindre alvorlig seksuell krenkelse. Uansett tillegges tilståelser ved seksuallovbrudd
relativt sett stor vekt fordi innrømmelser normalt letter situasjonen for fornærmede.
(19) Etter en samlet vurdering mener jeg riktig fengselsstraff etter fradrag for forsøk, alder og
tilståelse, er om lag to år og ni måneder, som også tingretten kom til.
(20) Etter straffeloven § 18 skal fengsel bare anvendes overfor personer som var under 18 år
når det er "særlig påkrevd", og etter § 28 a annet ledd er det dessuten en utvidet adgang til
å idømme samfunnsstraff overfor gjerningspersoner under 18 år. Straffelovens
bestemmelser om lovbrytere under 18 år må også ses i sammenheng med FNs 5
barnekonvensjonen. Jeg viser særlig til artikkel 3, som innebærer at barnets interesser skal
være et grunnleggende hensyn ved alle beslutninger som angår barn, og artikkel 37
bokstav b som innebærer at frihetsberøvelse av mindreårige "skal være en siste utvei, som
eventuelt benyttes for et kortest mulig tidsrom", jf. Rt. 2010 side 1313 avsnitt 14. Også
artikkel 40 nr. 4 innebærer at det skal tas særlig hensyn til barn som har begått straffbare
handlinger.
(21) As alder på gjerningstidspunktet tilsier derfor enten at en stor del av fengselsstraffen
gjøres betinget, eller at han dømmes til samfunnsstraff.
(22) Jeg ser først på i hvilken utstrekning en eventuell fengselsstraff vil kunne gjøres betinget.
Etter mitt syn tilsier handlingens grovhet at det ikke kan idømmes en fullt ut betinget
dom. Forsøk på voldtekt er en meget alvorlig integritetskrenkelse. Det foreligger i tillegg
en rekke skjerpende momenter i saken ved at voldtektsforsøket skjedde i fornærmedes
hjem, at A maskerte seg med finlandshette, og at offeret ble påført fysiske skader. As
handlinger var dessuten veloverveide og svært skremmende. Jeg har derfor kommet til at
den betingede delen av en eventuell fengselsstraff ikke kan settes til mer enn to år.
(23) Det neste spørsmålet blir så om det i stedet for en slik deldom, kan anvendes
samfunnsstraff.
(24) Etter straffeloven § 28 a første ledd kan samfunnsstraff anvendes når det ellers ikke ville
blitt idømt straff på fengsel i over ett år, lovbryteren samtykker og "hensynet til straffens
formål ikke taler mot en reaksjon i frihet". Men etter § 28 a annet ledd er det, som
allerede nevnt, en utvidet adgang til å anvende samfunnsstraff overfor personer som var
under 18 år på gjerningstidspunktet: For slike lovbrytere kan samfunnsstraff anvendes
selv om den alternative fengselsstraffen ville vært høyere enn ett år. Denne lovendringen
skjedde i 2012 og trådte i kraft etter As voldtektsforsøk, men kommer likevel til
anvendelse i denne saken, jf. straffeloven § 3 annet ledd. Vilkåret om at hensynet til
straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet, gjelder imidlertid også for personer
under 18 år.
(25) Lovendringen i 2012 har sin bakgrunn i at det de siste årene har vært en utvikling i
retning av å anvende mer samfunnsstraff overfor unge lovbrytere, jf. Rt. 2013 side 67
avsnittene 9–18. Det følger av denne avgjørelsen at ut fra barnekonvensjonen og "en
'forskuttering' av straffeloven 2005 § 33" er tyngdepunktet i vurderingen av om det skal
anvendes samfunnsstraff overfor lovbrytere under 18 år forskjøvet. Desto yngre barnet er,
desto mer må det til før fengsel kan benyttes som straffereaksjon overfor barnet.
(26) Dette utgangspunktet er lagt til grunn i en rekke høyesterettsdommer, blant annet Rt. 2012
side 34. Saken gjaldt straffutmåling for en domfelt under 18 år som hadde bidratt aktivt til
en annen ung persons selvmord. I avsnitt 12 heter det under henvisning til Rt. 2010 side
1313:
"… '[D]et som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen',
og at samfunnsstraff da vil være riktig reaksjon med mindre 'det foreligger særlig
tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas
ved en dom på samfunnsstraff '. Det er etter mitt syn klart at lovens vilkår ikke
prinsipielt sett utelukker bruk av samfunnsstraff som reaksjon ved overtredelse av
straffeloven § 236. Det avgjørende må være en vurdering av omstendighetene i den
enkelte sak vurdert opp mot dette utgangspunkt." 6
(27) Vilkåret om at straffens formål ikke må tale mot samfunnsstraff omhandles videre i
avsnitt 13:
"… Kravet om at 'hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet', ble
valgt i stedet for den tidligere formulering 'hensynet til den alminnelige lovlydighet', og
det fremgår av forarbeidene at det bevisst ble valgt en videre formulering, som var
forenlig med et politisk ønske om mer utstrakt bruk av samfunnsstraff. Den
formulering som er benyttet, gjør det imidlertid også klart at det ikke bare er hensynet
til allmennprevensjonen i snever forstand som må tillegges vekt. Det må også vektlegges
den betydning straffen må forutsettes å ha for den alminnelige etiske vurdering av den
aktuelle handling og for den alminnelige respekt for det aktuelle rettsgode."
(28) Den konkrete vurderingen i saken i Rt. 2012 side 34 fremgår av avsnitt 26:
"Straffverdigheten av tiltaltes handlemåte er etter mitt syn slik at 'hensynet til straffens
formål' gjør soning av fengselsstraff nødvendig. Vår strafferettspleie bygger på at
fengselsstraff av en viss lengde er den reaksjon som klarest uttrykker at samfunnet ikke
kan akseptere den aktuelle handlemåte, og jeg er kommet til at bruk av samfunnsstraff i
dette tilfellet ikke vil innebære en tilstrekkelig klar avstandtagen fra tiltaltes
handlemåte."
(29) Oppsummert viser høyesterettspraksis at avgjørelsen av om det skal anvendes
samfunnsstraff overfor lovbrytere under 18 år som har begått alvorlig kriminalitet, beror
på en konkret avveining hvor hensynet til barnet står sentralt, og mer sentralt jo yngre
barnet er. Det må også tas i betraktning om bruk av samfunnsstraff i tilstrekkelig grad
markerer alvoret ved krenkelsen den domfelte har gjort seg skyldig i, og innebærer
tilstrekkelig avstandstaken fra domfeltes handlemåte.
(30) I forarbeidene til straffeloven 2005, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 446, er det lagt til
grunn at i saker som gjelder "grov vold eller seksuallovbrudd bør domstolene … være
svært forsiktige med å idømme samfunnsstraff. I slike saker vil hensynet til straffens
formål normalt tale mot en reaksjon i frihet. Dette gjelder selv om lovbryterens alder er
lav…".
(31) Utsagnet må imidlertid ses i lys av de senere årenes utvikling med økt bruk av
samfunnsstraff overfor gjerningspersoner under 18 år, jf. Rt. 2013 side 67 avsnitt 17 og
18. Jeg legger derfor til grunn at det er større rom for å anvende samfunnsstraff ved
seksuallovbrudd fra gjerningspersoner under 18 år nå enn det som er forutsatt i Ot.prp. nr.
90 (2003–2004).
(32) I forslaget til innføring av ungdomsstraff i Prop. 135 L (2010–2011) er det imidlertid også
føringer fra lovgiver av interesse for den foreliggende saken. Forslaget bygger på at
ungdomsstraff kan brukes ved alle typer lovbrudd, men at enkelte lovbrudd kan ha en slik
alvorlighetsgrad at fengselsstraff vanskelig kan erstattes av alternativer. Som eksempel på
slike lovbrudd nevnes drap og "alvorlige seksuallovbrudd", se proposisjonen på sidene
115 og 164. Formålet med vedtakelsen av ungdomsstraffen var å redusere bruken av
ubetinget fengsel for barn ut over det som ville være mulig med samfunnsstraff. Den
foreslåtte ungdomsstraffen er tenkt benyttet for mer alvorlige tilfeller enn der
samfunnsstraff kan benyttes. Likevel mener altså departementet at ungdomsstraff normalt
ikke skal anvendes ved alvorlige seksuallovbrudd. Dette tilsier at det også må være noe
mindre rom for å bruke samfunnsstraff som reaksjon ved denne typen lovbrudd. 7
(33) Med dette som utgangspunkt går jeg over til den konkrete vurderingen av om
samfunnsstraff er anvendelig i vår sak. A var drøyt 17 år gammel på gjerningstidspunktet.
Han er altså ikke blant de yngste som omfattes av bestemmelsen og hvor hensynet til å
unngå en fengselsreaksjon vil veie tyngst. Han har gjort seg skyldig i et relativt grovt
voldtektsforsøk – noe som innebærer en meget alvorlig integritetskrenkelse. Det kan bare
unntaksvis være aktuelt å anvende samfunnsstraff ved forsøk på voldtekt til samleie for
gjerningspersoner på As alder, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak i
denne saken. Som nevnt foreligger det en rekke skjerpende momenter. I tråd med
signalene i forarbeidene til straffeloven 2005 og i forslaget om innføring av
ungdomsstraff, mener jeg derfor at en dom på samfunnsstraff i dette tilfellet ikke i
tilstrekkelig grad markerer alvoret i den forbrytelsen A har gjort seg skyldig i. Jeg har
etter dette kommet til at det må reageres med fengselsstraff.
(34) Som jeg tidligere har redegjort for, bør straffen i dette tilfellet settes til fengsel i to år og
ni måneder hvorav fullbyrdingen av to år av fengselsstraffen utsettes i medhold av
straffeloven §§ 52–54. Prøvetiden løper også under soningen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–
2004) side 437, og bør derfor settes til tre år.
(35) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 – to – år og 9 –
ni – måneder. Fullbyrdelsen av 2 – to – år av straffen utsettes etter reglene i straffeloven
§§ 52–54 med en prøvetid på 3 – tre – år.
(36) Dommer Bårdsen: Jeg er kommet til et annet resultat.
(37) Førstvoterende har konkludert med at straffen bør settes til fengsel i to år og ni måneder,
hvorav to år gjøres betinget med en prøvetid på tre år. Jeg er enig i dette, under den
forutsetning at det skal reageres med fengselsstraff. Men etter mitt syn bør muligheten for
samfunnsstraff, kombinert med en kortere ubetinget fengselsstraff, benyttes i dette
tilfellet, slik også lagmannsrettens flertall kom frem til.
(38) Av straffeloven § 18 følger at der gjerningspersonen var under 18 år på gjerningstiden
skal ubetinget fengsel bare benyttes i den utstrekning dette er "særlig påkrevd". Denne
bestemmelsen, og bakgrunnen for den, er inngående behandlet i Rt. 2013 side 67 avsnitt 9
til 18. Jeg fremhever spesielt det førstvoterende der sier om samvirket mellom lovgiver og
Høyesterett for så vidt gjelder utviklingen i retning av en økt bruk av samfunnsstraff
overfor lovbrytere under 18 år, jf. også straffeloven § 28 a andre ledd, slik denne
bestemmelsen lyder etter endringene i forbindelse med vedtakelsen av § 18 i januar 2012.
(39) Man har, også der gjerningspersonen har vært mindreårig, vært tilbakeholden med bruk
av samfunnsstraff ved grovere seksualforbrytelser, jf. blant annet Ot.prp. nr. 90 (2003–
2004) side 296 og Rt. 2009 side 321 avsnitt 12 og13. Forarbeidene til § 18 og endringen
av andre ledd i § 28 a viser at lovgiver – på tross av den straffskjerpelsen for blant annet
seksuallovbrudd som fant sted omtrent samtidig med disse endringene i straffeloven – nå
ikke ønsker å utelukke bruk av samfunnsstraff i slike saker. I Prop. 135 L (2010–2011)
side 95 pekes det således på – under henvisning til Høyesteretts kursendring i Rt. 2010
side 1313 – at selv om hensynet til straffens formål taler mot bruk av samfunnsstraff blant 8
annet ved grove seksuallovbrudd, så vil man også i disse sakene måtte foreta en konkret
vurdering, hvor det "som i det lange løp best tjener barnets interesser trer i forgrunnen",
og bare kan settes til side "så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive
hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff".
(40) Barn har vanligvis vanskeligere for å handle ut fra de rasjonelle overveielser som
hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Og voksne vil måtte forstå at de ikke kan
påregne å bli behandlet på samme måte som mindreårige lovbrytere.
Allmennprevensjonen, i snevrere forstand, gir slik sett en svakere begrunnelse for straff
der gjerningspersonen er mindreårig. Men i en bredere betydning, som da gjerne også
inkluderer ønsket om å markere et rettsgodes verdi og behovet for samfunnsvern, vil det
ved grovere volds- og seksuallovbrudd nokså gjennomgående gjøre seg gjeldende "særlig
tungtveiende allmennpreventive hensyn", også der gjerningspersonen er mindreårig.
Spørsmålet i slike saker blir da først og fremst om disse hensynene i tilfredsstillende grad
ivaretas også ved en dom på samfunnsstraff, eller om en reaksjon på ubetinget fengsel er
"særlig påkrevd", slik § 18 uttrykker dette.
(41) Som fremhevet i Rt. 2013 side 67 avsnitt 18 må denne vurderingen "avspeile det
forhøyede straffenivået for alvorligere volds- og seksualforbrytelser som er etablert
gjennom de siste års lovgivning og høyesterettspraksis, og den økte vektleggingen av
behovet for samfunnsvern og av de allmennpreventive hensyn som ligger til grunn for
denne utviklingen". I så måte bør den alternative fengselsstraffen kunne gi en brukbar
indikasjon: Jo lengre denne er, jo sterkere gjør de ulike hensyn som i det hele begrunner
straff seg gjeldende i den konkrete saken.
(42) Jeg legger til grunn at A vil være best tjent med en dom på samfunnsstraff, og at
fengselsstraff ikke er særlig påkrevd for å få ham til å avstå fra nye seksuallovbrudd i
fremtiden. De individualpreventive hensyn trekker altså entydig i retning av
samfunnsstraff. Saken skiller seg på dette punktet fra Rt. 2013 side 67.
(43) Domfellelsen gjelder et tilstått voldtektsforsøk som ble avsluttet nokså raskt fordi A kom
på andre tanker. Disse to elementene – tilståelse og forsøk – er etter loven relevante ved
valg av reaksjon. Jeg viser til straffeloven § 51 om forsøksstraff og § 59 andre ledd om
uforbeholden tilståelse. Hensynene som taler for bruk av fengsel i denne saken er likevel
åpenbare. De ligger i rettsfølelsen – i behovet for å markere verdien av det krenkede
rettsgodet, for å understreke straffverdigeten ved grove seksuallovbrudd, og for å reagere
med fasthet mot en forsøkshandling som var både ydmykende og skremmende for
fornærmede. Spørsmålet er om fengselsstraff er "særlig påkrevd", eller om disse
hensynene også i tilfredsstillende grad ivaretas ved at det i As tilfelle avsies dom på
samfunnsstraff.
(44) Jeg understreker at ved avveiningen her skal ikke samfunnsstraffens egnethet holdes opp
mot den fengselsstraffen A skulle hatt som voksen gjerningsperson. Den alternative
fengselsstraffen for ham er, slik også førstvoterende har gått inn for, fengsel i to år og ni
måneder, hvorav to år må være betinget med en prøvetid på tre år. Valget står mellom
denne, for en betydelig del betingede, fengselsstraffen og en reaksjon på samfunnsstraff
med utgangspunkt i lovens maksimum på 420 timer, eventuelt kombinert med ubetinget
fengsel i inntil 60 dager, jf. straffeloven § 28 a tredje ledd og sjette ledd. Jeg nevner i
denne forbindelse at adgangen til å kumulere samfunnsstraff med ubetinget fengsel i 9
§ 28 a sjette ledd ble utvidet ved lov 29. juni 2007 nr. 84, blant annet ut fra et ønske om
økt bruk av samfunnsstraff overfor ungdom, jf. Ot.prp. nr. 31 (2006–2007) side 54.
(45) Det kan ikke være tvil om at en samfunnsstraff av det omfang som her er aktuelt,
kumulert med en kort ubetinget fengselsstraff, vil utgjøre en meget følbar og høyst reell
reaksjon, som ikke etterlater noen tvil om at A har gjort seg skyldig i et svært alvorlig og
meget krenkende lovbrudd. En deldom som den førstvoterende går inn for, uttrykker det
samme enda noe skarpere. Men i motsetning til det som ofte er situasjonen når man skal
ta stilling til bruk av samfunnsstraff for voksne lovbrytere, hvor alternativet gjerne er en
fullt ut ubetinget fengselsstraff, er det i As tilfelle mer tale om gradsforskjeller.
(46) På denne bakgrunn er jeg blitt stående ved at det ikke er "særlig påkrevd" med ordinær
fengselsstraff, jf. straffeloven § 18. Jeg har da sett noe hen til at hendelsesforløpet er
nokså atypisk, og at det for A er tale om et helt ekstraordinært, fremmed og fullstendig
uforklarlig engangstilfelle. Men det er – slik også lagmannsrettens flertall kom til –
"særlig påkrevd" å markere sakens alvor ved å fastsette et merkbart, men noe kortere,
element av frihetsberøvelse, slik straffeloven § 28 a sjette ledd åpner for.
(47) Jeg er på denne bakgrunn blitt stående ved at det i tillegg til lovens maksimale antall
timer samfunnsstraff bør idømmes en ubetinget fengselsstraff på 45 dager.
(48) Dommer Falkanger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Webster.
(49) Dommer Matheson: Likeså.
(50) Dommer Matningsdal: Likeså.
(51) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 2 – to – år og 9 –
ni – måneder. Fullbyrdelsen av 2 – to – år av straffen utsettes etter reglene i straffeloven
§§ 52–54 med en prøvetid på 3 – tre – år.
Riktig utskrift bekreftes: