HR-2013-146-A - Rt-2013-80
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2013-01-23 |
| Publisert: | HR-2013-00146-A - Rt-2013-80 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen ved domfellelse for grovt narkotikaheleri og utmåling av straff for innførsel og oppbevaring av meget betydelige kvanta narkotika. |
| Saksgang: | HR-2013-00146-A, (sak nr. 2012/1291), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. A (advokat Petter Bonde – til prøve) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne) II. B (advokat Øystein Storrvik) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne) III. Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne) mot A (advokat Petter Bonde – til prøve) |
| Forfatter: | Indreberg, Bull, Normann |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 162, straffeloven § 317, straffeloven § 342, straffegjennomføringsloven § 45, straffeloven § 28, straffeloven § 62, straffeloven § 60, straffeprosessloven § 352, straffeloven § 61, straffeloven § 58, straffeprosessloven § 376, straffeprosessloven § 364, anvende § 317, straffeprosessloven § 40 |
NORGES HØYESTERETT
Den 23. januar 2013 avsa Høyesterett dom i
HR-2013-00146-A, (sak nr. 2012/1291), straffesak, anke over dom,
I.
A (advokat Petter Bonde – til prøve)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne)
II.
B (advokat Øystein Storrvik)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne)
III.
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kristin Røhne)
mot
A (advokat Petter Bonde – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Skoghøy: Saken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen
ved domfellelse for grovt narkotikaheleri og utmåling av straff for innførsel og
oppbevaring av meget betydelige kvanta narkotika.
(2) B, født 14. august 1975, ble ved tiltalebeslutning 11. august 2011 av Oslo
statsadvokatembeter satt under tiltale ved Oslo tingrett for innførsel og medvirkning til
oppbevaring av ca. 12 kg kokain (post I punkt a og b), grovt narkotikaheleri (post II), 2
oppbevaring av 350 gram kokain (post IV punkt a) og ulovlig innreise til Norge etter
tidligere å ha blitt utvist herfra (post VII). A, født 17. mars 1977, ble ved samme
tiltalebeslutning tiltalt for medvirkning til innførsel og oppbevaring av ca. 12 kg kokain
(post I punkt a og b), medvirkning til oppbevaring av 2,6 kg heroin (post III),
oppbevaring av 350 gram kokain (post IV punkt a) og overdragelse av ca. 2 kg kokain
(post IV punkt b). To andre personer ble tiltalt dels for de samme og dels for andre
forhold. A er opprinnelig fra X, men er nå norsk statsborger. B er borger av XX.
(3) Tingretten avsa 20. oktober 2011 dom som for B og A har denne domsslutning:
"6. B, født 14. august 1975, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første
jfr. tredje ledd første punktum jfr. strl § 60 a, straffeloven § 162 første og
annet ledd, straffeloven § 317 fjerde ledd jfr. første ledd jfr. § 60 a og
straffeloven § 342 første ledd bokstav a, alt sammenholdt med straffeloven
§ 61 og § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 12 – tolv – år.
Straffen er fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra soning av
Borgarting lagmannsretts dom av 8. desember 2003, jfr.
straffegjennomføringsloven § 45 jfr. straffeloven § 28 b første ledd.
Han tilkommer 348 – trehundreogføritåtte – dagers fradrag for utholdt
varetektsarrest per 20.09.2011.
…
8. A, født 17. mars 1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første
jfr. tredje ledd første punktum jfr. strl. § 60 a, straffeloven § 162 første ledd
jfr. tredje ledd første punktum jfr. femte ledd, straffeloven § 162 første og
annet ledd og straffeloven § 162 første og annet ledd, alt sammenholdt med
straffeloven § 62 første ledd til en straff av fengsel i 12 – tolv – år.
Han tilkommer 345 – trehundreogførtifem – dagers fradrag for utholdt
varetektsarrest per 20.09.2011.
9. B og A frifinnes for Post IV a hva gjelder straffeloven § 60a."
(4) B og A anket sammen med en annen domfelt til Borgarting lagmannsrett. Bs anke gjaldt
saksbehandlingen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I punkt a
og b og post II. As anke gjaldt saksbehandlingen og bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet for tiltalens post I punkt a og b, post III og post IV punkt b samt
straffutmålingen. Påtalemyndigheten anket overfor A over frifinnelsen for overtredelse av
§ 60 a for så vidt gjelder post IV punkt b, og straffutmålingen.
(5) Lagmannsretten, som i medhold av straffeprosessloven § 352 under ankeforhandlingen
var satt med lagrette, avsa 18. juni 2012 dom som for B og A har denne domsslutning:
"1. B, født 14. august 1975, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 tredje
ledd første punktum jf første ledd jf straffeloven § 60 a, straffeloven § 317
femte ledd jf fjerde ledd jf første ledd jf straffeloven § 60 a, samt de forhold
som er endelig avgjort ved Oslo tingretts dom av 20. oktober 2011, alt
sammenholdt med straffeloven § 61 og § 62 første ledd, til en straff av fengsel i
12 – tolv – år.
Dommen er fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra soning av
Borgarting lagmannsretts dom av 8. desember 2003, jf
straffegjennomføringsloven § 45 og straffeloven § 28 b første ledd bokstav b. 3
Til fradrag i straffen kommer 619 – sekshundreognitten – dager for utholdt
varetekt pr. 18. juni 2012.
…
3. A, født 17. mars 1977, dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 tredje
ledd første punktum jf første ledd jf straffeloven § 60 a, straffeloven § 162
annet ledd jf første ledd jf straffeloven § 60 a, samt det forhold som er endelig
avgjort ved Oslo tingretts dom av 20. oktober 2011, alt sammenholdt med
straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 10 – ti – år og 6 – seks –
måneder.
Til fradrag i straffen kommer 394 – trehundreognittifire – dager for utholdt
varetekt."
(6) B, A og påtalemyndigheten har anket til Høyesterett.
(7) A har anket over straffutmålingen og har gjort gjeldende at det ved straffutmålingen må
legges til grunn at hans rolle for så vidt gjelder tiltalens post III, har vært av perifer
betydning, og at det derfor er grunnlag for å anvende straffnedsettelsesbestemmelsen i
straffeloven § 58. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 12. september 2012 ble hans
anke tillatt fremmet.
(8) B har anket over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen ved domfellelsen
etter tiltalens post II. I anken til Høyesterett angrep han også lagmannsrettens
bevisbedømmelse og domsgrunner ved domfellelsen etter tiltalens post I, men disse
delene av hans anke ble ved ankeutvalgets beslutning 12. september 2012 ikke tillatt
fremmet.
(9) Bs forsvarer har for Høyesterett gjort gjeldende at det under ankeforhandlingen for
lagmannsretten uriktig ble stilt spørsmål til lagretten om overtredelse av straffeloven
§ 317 femte ledd, og at lagmannsrettens dom med ankeforhandling derfor må oppheves
for så vidt gjelder domfellelsen etter tiltalens post II. Det hevdes at det ikke under noen
omstendighet er grunnlag for å dømme for mer enn etter § 317 fjerde ledd. Den
begrunnelse som lagmannsretten har gitt for domfellelsen etter tiltalens post II, er
imidlertid etter Bs oppfatning ikke tilstrekkelig til at Høyesterett kan omsubsumere
domfellelsen til å gjelde denne bestemmelse.
(10) Påtalemyndigheten har anket overfor A over straffutmålingen. Ved ankeutvalgets
beslutning 12. september 2012 ble påtalemyndighetens anke tillatt fremmet.
Påtalemyndigheten har anført at As medvirkning til oppbevaringen av det kokainparti
som er omhandlet i tiltalens post I punkt b, må omfatte hele partiet på 12 kg, og ikke bare
5 kg av dette, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Når det gjelder utmålingen av straff
for tiltalens post III, mener påtalemyndigheten at det ikke er grunnlag for å anvende
straffeloven § 58. Påtalemyndigheten har overfor A nedlagt påstand om fengsel i 12 år.
(11) Når det gjelder Bs anke, er påtalemyndigheten enig i at det ikke er grunnlag for å dømme
ham for overtredelse av straffeloven § 317 femte ledd. Etter påtalemyndighetens syn må
imidlertid Høyesterett kunne omsubsumere domfellelsen til å gjelde § 317 fjerde ledd. For
øvrig har påtalemyndigheten påstått Bs anke forkastet.
(12) Mitt syn på saken 4
(13) Jeg behandler først Bs anke.
(14) B ble i lagmannsretten blant annet dømt etter tiltalens post II for overtredelse av
straffeloven § 317 femte ledd, jf. fjerde ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 60 a. I
tiltalen slik den opprinnelig lød, var post II angitt å gjelde overtredelse av:
"Straffeloven § 317 fjerde ledd jf. første ledd, jf. strl. § 60 a
for som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe å ha mottatt eller skaffet
seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling (heleri), eller å ha ytet bistand til å
sikre slikt utbytte for en annen (hvitvasking), idet overtredelsen anses som grov. Ved
avgjørelsen av om overtredelsen er grov er det særlig lagt vekt på verdien av utbyttet,
hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra samt art og mengde av den narkotika
utbyttet knytter seg til
Grunnlag:
…
Sannsynligvis onsdag 9. juni 2010 i Y, som deltaker i en samhandlende gruppe som
forestod ulovlig narkotikavirksomhet, overleverte B 1,1 million kroner til C og D som
deretter transporterte pengene fra Norge til Z. Pengene stammet fra
narkotikakriminalitet, formentlig salg av heroin og/eller kokain."
(15) Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble denne tiltaleposten etter oppfordring fra
retten endret til å gjelde overtredelse av straffeloven "§ 317 femte ledd jf. fjerde ledd jf.
første ledd, jf. strl. § 60 a". Det ble ikke gjort noen endringer i beskrivelsen av den
straffbare handling eller det faktiske grunnlag for tiltalen.
(16) Etter avsluttet bevisførsel ble lagretten for så vidt gjelder dette forholdet, stilt følgende
fire spørsmål:
"Spørsmål 7 – hovedspørsmål
…
Er tiltalte B skyldig i ulovlig å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en
eller flere straffbare handlinger (heleri), eller medvirket til dette?
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Sannsynligvis onsdag 9. juni 2010 i Y, overleverte han ca. 1,1 million kroner til C og D
som transporterte pengene fra Norge til Z til tross for at pengene var utbytte av en eller
flere straffbare handlinger.
Spørsmål 8 – tilleggsspørsmål
…
Er den i spørsmål 7 nevnte overtredelse å anse som grov?
Spørsmål 9 – tilleggsspørsmål
…
Gjelder den i spørsmål 8 nevnte overtredelse utbytte av en narkotikaforbrytelse?
Spørsmål 10 – tilleggsspørsmål
…
Er den i spørsmål 7 nevnte overtredelse utført som ledd i virksomheten til en organisert
kriminell gruppe?" 5
(17) Alle spørsmålene ble av lagretten besvart med "ja, med mer enn seks stemmer", og
samtlige svar ble godtatt av fagdommerne, jf. straffeprosessloven § 376 b, jf. § 376 c.
(18) Som grunnlag for straffutmålingen er det i lagmannsrettens dom gitt en nærmere
beskrivelse av hvordan pengetransporten til Z ble gjennomført. Etter at transportørene var
kommet til Z, ble de lurt inn i en felle, og pengene kom således ikke frem til
oppdragsgiveren – E. En av transportørene fikk låne 680 000 kroner, som han betalte til
E. B påtok seg etter dette å gjøre opp "restgjelden" ved å innføre til Norge det kokainparti
som er omhandlet i tiltalens post I.
(19) Tilleggsspørsmålet i spørsmål 9 knytter seg til straffeloven § 317 femte ledd. Bs forsvarer
har for Høyesterett gjort gjeldende at det hører til skyldspørsmålet hvorvidt heleriet er
grovt, men at det hører under straffespørsmålet hvorvidt femte ledd skal anvendes. Det
skulle derfor ikke ha vært stilt spørsmål til lagretten om anvendelsen av femte ledd.
(20) Straffeloven § 317 første, fjerde og femte ledd lyder slik:
"Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling
(heleri), eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen (hvitvasking), straffes
med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve,
oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la
investere utbyttet. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer
istedenfor utbyttet.
…
Grov overtredelse av første eller annet ledd straffes med fengsel inntil 6 år. Ved
avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags
straffbar handling utbyttet stammer fra, verdien av utbyttet, størrelsen på den
eventuelle fordelen gjerningspersonen har mottatt eller skaffet seg eller andre, og om
den skyldige har drevet heleri eller hvitvasking sedvanemessig. Gjelder det utbytte av
narkotikaforbrytelser, skal det også legges vekt på art og mengde av det stoffet utbyttet
knytter seg til.
Gjelder overtredelsen utbytte av en narkotikaforbrytelse, kan under særdeles
skjerpende omstendigheter fengsel inntil 21 år idømmes."
(21) Det er sikker rett at i tilfeller hvor en lovbestemmelse utvider strafferammen hvis det
foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter", og bestemmelsen ikke konkretiserer de
særlig skjerpende omstendighetene, hører spørsmålet om slike omstendigheter foreligger,
under straffespørsmålet, se Magnus Matningsdal, «Grensen mellom skyld- og
straffespørsmål», Jussens Venner, 1998 s. 273 ff. på side 294–295 med henvisninger til
rettspraksis. Løsningen blir en annen dersom lovbestemmelsen konkretiserer de
skjerpende omstendighetene. Etter rettspraksis hører det under skyldspørsmålet å avgjøre
hvorvidt det foreligger bestemt angitte skjerpende omstendigheter, jf. Rt. 1984 side 436
og Rt. 2006 side 111 avsnitt 35. Hvilke spørsmål som skal forelegges lagretten, reguleres
av straffeprosessloven § 364, jf. § 367. Det skal ikke stilles spørsmål til lagretten om
forhold som hører under straffespørsmålet, jf. Rt. 2005 side 1064 avsnitt 11–13.
(22) Da straffeloven § 317 femte ledd ikke inneholder noen nærmere angivelse av hvilke
skjerpende omstendighetene som skal gi grunnlag for forhøyet straff, må spørsmålet om
det foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter" som angitt i bestemmelsen, høre
under straffespørsmålet. For at straffskjerpelsesbestemmelsen i § 317 femte ledd skal 6
komme til anvendelse, er det imidlertid ikke tilstrekkelig at heleriet er grovt, og at det
foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter". Det er også et vilkår at overtredelsen
gjelder "utbytte av en narkotikaforbrytelse". Dette er et spesifikt vilkår for å anvende
§ 317 femte ledd. Hvorvidt dette vilkåret er oppfylt, må da høre under skyldspørsmålet.
Når tiltalen under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble endret til å gjelde
overtredelse av § 317 femte ledd, var det derfor riktig å stille spørsmål til lagretten om
overtredelsen gjaldt utbytte av en narkotikaforbrytelse. Det var således ikke noen
saksbehandlingsfeil at det ble stilt spørsmål om dette til lagretten.
(23) Lagmannsretten har dømt for overtredelse av § 317 femte ledd uten å ta stilling til om det
foreligger "særdeles skjerpende omstendigheter". Dette tyder på at lagmannsretten
feilaktig har gått ut fra at det er tilstrekkelig for å anvende § 317 femte ledd at heleriet er
grovt, og at overtredelsen gjelder utbytte av en narkotikaforbrytelse.
(24) Påtalemyndigheten har verken for lagmannsretten eller Høyesterett anført at det foreligger
"særdeles skjerpende omstendigheter", og ut fra det faktum lagmannsretten har lagt til
grunn, kan jeg ikke se at det foreligger slike omstendigheter. Domfellelsen etter § 317
femte ledd bygger etter dette på en uriktig lovanvendelse. Spørsmålet blir da om
Høyesterett må oppheve lagmannsrettens dom, eller om domfellelsen kan omsubsumeres
til å gjelde § 317 fjerde ledd. Dette avhenger av om lagmannsrettens faktumbeskrivelse
gir tilstrekkelig grunnlag for å avsi ny dom, og om subsumsjonsendring i Høyesterett ut
fra en totalvurdering av saksbehandlingen fremstår som forsvarlig, jf. straffeprosessloven
§ 345 andre ledd andre punktum.
(25) For å bli dømt i en lagrettesak kreves ikke bare at lagretten har svart "ja" på
skyldspørsmålet, men også at fagdommerne har funnet straffeskyld bevist, se
straffeprosessloven § 376 c, jf. § 376 b første ledd. Dersom fagdommerne ikke finner at
det er ført tilstrekkelig bevis for straffeskyld, har de plikt til å tilsidesette lagrettens
kjennelse, se Høyesteretts plenumsdom i Rt. 2009 side 750 avsnitt 66. Hvilke krav som
stilles til domsgrunnene i en lagrettesak, er oppsummert i Rt. 2011 side 172 avsnitt 28–
29:
"Etter straffeprosessloven § 40 første ledd skal lagmannsrettens domsgrunner når en
lagrettekjennelse legges til grunn for dommen, ‘for skyldspørsmålets vedkommende
bare bestå i en henvisning til kjennelsen’. Lagrettens kjennelse skal ikke begrunnes, og
som hovedregel trenger heller ikke fagdommerne å begrunne sin beslutning om å godta
lagrettens kjennelse, se Rt. 2010 side 865 avsnitt 43, jf. avsnitt 22. Det følger imidlertid
av § 39 første ledd nr. 1, jf. § 40 andre ledd andre punktum at avgjørelsen av
straffespørsmålet skal begrunnes. Straffespørsmålet avgjøres av en ‘meddomsrett’ som
består av fagdommerne og et utvalg på fire lagrettemedlemmer (lagretteutvalget), se
§ 376 e. Etter langvarig praksis skal denne som ledd i begrunnelsen for straffutmålingen
gi en beskrivelse av den handling som domfellelsen gjelder. Faktumbeskrivelsen skal
ikke bare redegjøre for det objektive hendelsesforløp, men også ta stilling til hva som er
funnet bevist når det gjelder subjektiv skyld, se Rt. 2009 side 750 avsnitt 72 og Rt. 2009
side 1439 avsnitt 25. I den utstrekning lovanvendelsen ikke gir seg selv, og det ikke er
gjort lydopptak eller foretatt protokollasjon av rettslederens rettsbelæring, må det også
redegjøres for den lovanvendelse som ligger til grunn for straffutmålingen, se Rt. 2009
side 750 avsnitt 81, jf. avsnitt 83. Faktumbeskrivelsen skal ikke baseres på hva
fagdommerne og lagretteutvalget antar lagretten har lagt til grunn, men gi uttrykk for
hva de innenfor rammen av lagrettens svar selv har funnet bevist. I Rt. 2009 side 750
avsnitt 73 og 80 er det imidlertid samtidig antatt at fagdommernes og lagretteutvalgets
faktumbeskrivelse, i den utstrekning det ikke finnes holdepunkter for annet, også må
kunne tas som uttrykk for lagrettens syn. 7
Hvilke beviser domfellelsen bygger på, vil ofte fremgå av sammenhengen, men ikke
alltid. For saker som har vært behandlet for ordinær meddomsrett, bestemmer
straffeprosessloven § 40 femte ledd at domsgrunnene ikke bare skal inneholde en
beskrivelse av hva som er funnet bevist, men at dommen også skal ‘angi hovedpunktene
i rettens bevisvurdering’, dvs. hvorfor et bestemt bevisresultat legges til grunn. Det som
først og fremst kreves, er at det blir redegjort for de springende – dvs. sentrale –
punkter ved bevisvurderingen, og kort angitt hva som har vært avgjørende, se Rt. 2009
side 750 avsnitt 75 og Høyesteretts dom 6. januar 2011 (Rt. 2011 side 1) avsnitt 11.
Høyesterett har i Rt. 2009 side 750 avsnitt 76 uttalt at § 40 femte ledd ‘bør anvendes
analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under reaksjonsspørsmålet’. Samtidig er
det imidlertid presisert at den omstendighet at det ikke er gitt en tilstrekkelig
begrunnelse for bevisvurderingen, sjelden vil være opphevelsesgrunn. For at en
mangelfull begrunnelse av bevisvurderingen skal føre til opphevelse, må sentrale
punkter i denne bli stående uforklart, se Rt. 2009 side 1439 avsnitt 27 og Rt. 2009 side
1526 avsnitt 35–37. "
(26) Som jeg tidligere har påpekt, hører det under skyldspørsmålet å avgjøre om det heleri B
har begått, er grovt. Lagretten er blitt stilt spørsmål om dette, som er besvart med "ja".
Fagdommerne har godtatt lagrettens svar, og det følger da av de krav som stilles til
domsgrunnene i lagrettesaker, at fagdommerne og det utvalg på fire lagrettemedlemmer
som deltar ved avgjørelsen av straffespørsmål (lagretteutvalget), som ledd i
straffutmålingen skal gi en nærmere beskrivelse av hva den grove helerihandlingen går ut
på.
(27) Bs forsvarer har for Høyesterett anført at fagdommerne og lagretteutvalget ikke har
foretatt noen selvstendig vurdering av hvor heleripengene kom fra, men bare har lagt til
grunn lagrettens bekreftende svar på at pengene var utbytte av narkotikaforbrytelse. Etter
min oppfatning kan lagmannsrettens dom ikke forstås på denne måten.
(28) Som tidligere påpekt, hadde fagdommerne etter straffeprosessloven § 376 c, jf. § 376 b
første ledd plikt til å etterprøve lagrettens "ja"-svar. Det er ikke noen holdepunkter for at
fagdommerne ikke har oppfylt denne plikten. Etter min oppfatning gir også
lagmannsrettens dom tilstrekkelige holdepunkter for at fagdommerne og lagretteutvalget
har foretatt en selvstendig vurdering av hvor heleripengene kommer fra, og at de har
funnet det bevist at pengene er utbytte av en narkotikaforbrytelse.
(29) Jeg viser her først til de opplysninger som lagmannsretten har gitt om bakgrunnen for
helerihandlingen:
"B har en fetter i Z, F – kalt E. B har opplyst at denne fetteren har vært domfelt i Æ for
befatning med narkotika. I mai 2010 var E en tur i Norge. Under dette oppholdet spurte
han B om denne ville transportere ca. 1,1 millioner kroner til Z for ham. B har forklart
at han ikke våget å gjøre dette selv, idet han oppholdt seg ulovlig i Norge. Han foreslo
imidlertid at man kunne spørre hans svoger C. Det var deretter et møte mellom E, B og
C. C påtok seg oppdraget, og spurte sin gode venn D – den fjerde tiltalte i tingretten –
om å være med på gjennomføringen. C besluttet å kjøpe en gammel bil – en Opel – til
pengetransporten. D skulle kjøre denne, mens C skulle kjøre sin bil – en Mercedes
cabriolet – som en form for følgebil."
(30) Disse opplysningene viser at E tidligere hadde vært involvert i narkotikahandel, og at B
var klar over dette. 8
(31) Videre viser jeg til de opplysninger som er gitt i lagmannsrettens dom om den løsning
som E og B ble enige om etter at transportørene var blitt lurt inn i en felle, og pengene
ikke kom frem til E:
"Som nevnt har B forklart at han dro til Z i august 2010 for å forsøke å ordne opp i
‘gjeldssaken’ overfor E. B har videre forklart at E og han selv ble enige om å smugle
narkotika til Norge, for på denne måten å gjøre opp ‘restgjelden’."
(32) Disse opplysningene viser at E fortsatt var involvert i narkotikahandel.
(33) Etter at det er blitt gjort rede for hvordan pengetransporten til Z ble gjennomført, blir det i
lagmannsrettens dom vist til svarene fra lagretten. Det blir om dette uttalt:
"For denne pengetransporten – tiltalens post II – har lagretten, for begge de tiltalte [B
og C], svart ja på tilleggsspørsmålet om at det dreide seg om ‘utbytte av en
narkotikaforbrytelse’, straffeloven § 317 femte ledd. Lagretten svarte også, for begge de
tiltalte, ja på tilleggsspørsmålet om handlingen var utøvet som ledd i virksomheten til en
‘organisert kriminell gruppe’, straffeloven § 60 a."
(34) Deretter går lagmannsretten over til å behandle hvilken type narkotika utbyttet gjaldt.
Under henvisning til prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har
lagmannsretten ved straffutmålingen lagt til grunn at pengene stammet fra salg av hasj, da
dette var det alternativ som var gunstigst for tiltalte. I denne forbindelse uttaler
lagmannsretten:
"Mht. tiltalens post II bemerkes at narkotikaheleriet (pengetransporten) gjelder et
meget betydelig beløp, ca. 1,1 millioner kroner. Aktor har anført at det må legges til
grunn at pengene stammet fra salg av kokain, og at beløpet minst tilsier et kvantum på
4,4 kilo kokain. Etter lagmannsrettens oppfatning han man imidlertid ikke tilstrekkelige
holdepunkter for å legge til grunn at det dreide seg om salg av kokain – dvs. pengene
kan også ha stammet fra salg av andre narkotiske stoffer, eksempelvis hasj. Tvilen må
også her komme tiltalte til gode, og lagmannsretten legger således til grunn at det dreide
seg om salg av hasj. Til gunst for tiltalte legger lagmannsretten videre til grunn – i
mangel av andre opplysninger – at det dreide seg om salg av mange småpartier, ikke ett
samlet salg. Men selv ut fra denne forutsetning dreier det seg om et betydelig hasjparti,
for å komme opp i en salgsverdi på 1,1 millioner kroner."
(35) Denne drøftelse bekrefter at fagdommerne og lagretteutvalget ikke bare har lagt til grunn
lagrettens "ja"-svar, men har foretatt en selvstendig vurdering av bevisene i saken. Når
fagdommerne og lagretteutvalget under henvisning til prinsippet om at rimelig tvil skal
komme tiltalte til gode, har kommet til at utbyttet skriver seg fra omsetning av hasj, har
de også funnet det bevist at det dreide seg om utbytte av en narkotikaforbrytelse.
(36) Etter min oppfatning fremgår det også tilstrekkelig klart av sammenhengen hvilke beviser
fagdommerne og lagretteutvalget har bygd på. De beviser de har bygd på, er de avgitte
forklaringer, opplysningene om bakgrunnen for pengetransporten og de opplysninger som
er gitt om hva som ble avtalt mellom E og B om hvordan "restgjelden" skulle gjøres opp
når pengene ble borte. Selv om lagmannsrettens begrunnelse langt fra er "mønstergyldig",
kan jeg – når dommen leses i sammenheng – ikke se at det er noen sentrale punkter i
bevisvurderingen som fremstår som uforklart. 9
(37) På denne bakgrunn finner jeg at Høyesterett kan bygge på den faktumbeskrivelsen som
lagmannsretten har gitt. Denne gir tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan
utmåle straff for domfellelse etter § 317 fjerde ledd.
(38) I tillegg til det grove narkotikaheleriet som er tatt opp i anken, er B blant annet dømt for
søndag 17. oktober 2010 å ha innført ca. 12 kg kokain fra Z til Norge (tiltalens post I
punkt a) og for å ha medvirket til oppbevaring av kokainpartiet fra 17. til 20. oktober
2010 (post I punkt b). Dessuten er han dømt for oppbevaring av 350 gram kokain 23.
august 2010 (tiltalens post IV punkt a) og ulovlig innreise til Norge våren 2010 etter
tidligere å ha vært utvist fra landet (post VII). De forholdene som er dominerende ved
straffutmålingen, er innførselen og medvirkningen til oppbevaring av kokainpartiet på ca.
12 kg og det grove narkotikaheleriet. Etter lagmannsrettens dom er disse forbrytelsene
begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 60 a.
(39) Lagmannsretten har under henvisning til Rt. 2004 side 1287 lagt til grunn at det
alminnelige straffenivå for grovt narkotikaheleri på 1,1 millioner kroner ligger på fengsel
mellom to og et halvt og tre år. Dette er jeg enig i. Det alminnelige straffenivå for
befatning med 12 kg kokain ligger på 8–9 års fengsel, jf. Rt. 2010 side 1082 avsnitt 22,
hvor det er lagt til grunn at nivået for befatning med 8,8 kg kokain ligger på rundt sju års
fengsel. Mellom innførselen og medvirkningen til oppbevaring av kokain er det en nær
sammenheng, og ved straffutmålingen må det tas hensyn til dette.
(40) I tillegg til de straffbare forhold som denne saken gjelder, kommer at B har en resttid på 4
år og 233 dager etter prøveløslatelse høsten 2007 fra soning av Borgarting lagmannsretts
dom 8. desember 2003, hvor han ble dømt til fengsel i ti år for narkotikakriminalitet. Som
fremholdt av lagmannsretten, skal resttiden etter tidligere dom ikke summeres med
straffen for de nye forholdene, men inngå som element i en skjønnsmessig utmåling, jf.
Rt. 2007 side 451 avsnitt 9.
(41) Etter en samlet vurdering finner jeg at den fellesstraff som lagmannsretten har utmålt på
fengsel i tolv år, ikke er for streng, selv om domfellelsen etter tiltalens post II blir
omsubsumert fra § 317 femte ledd til § 317 fjerde ledd.
(42) Etter det som er opplyst, har B frem til i dag tilbrakt 838 dager i varetektsfengsel. Ved
fullbyrdelsen av straffen skal varetektstiden gå til fradrag, jf. straffeloven § 60.
(43) Jeg går så over til å behandle straffutmålingen for A.
(44) Denne er påanket både av A og av påtalemyndigheten.
(45) A er dømt for å ha medvirket til innførsel og oppbevaring av det kokainpartiet som er
omtalt i tiltalens post I. Når han er dømt for medvirkning til dette, er det fordi han forut
for innførselen hadde påtatt seg å omsette kokainen i Norge. Han er imidlertid i
lagmannsretten under dissens (6 mot 1) bare dømt for medvirkning til innførsel og
oppbevaring av 5 kg, da det var dette som han før partiet ble innført til Norge, hadde fått
opplyst at kokainpartiet utgjorde. Det var først den dag narkotikapartiet kom til Norge, at
han fikk vite av partiet utgjorde ca. 12 kg. Påtalemyndigheten har akseptert at A ikke kan
dømmes for å ha medvirket til innførsel av mer enn 5 kg kokain. Derimot mener
påtalemyndigheten at medvirkningsansvaret for oppbevaringen av partiet etter at det kom
til Norge, må omfatte hele partiet på ca. 12 kg. Dette er jeg enig i. 10
(46) Da B i august 2010 påtok seg å innføre kokain for å gjøre opp "restgjelden" overfor E,
ringte han til A for å høre om han var villig til å bistå med å selge kokainen i Norge. Det
var på dette tidspunkt tale om 3 kg. Lagmannsretten har funnet det bevist at A sa seg
"villig til dette". Senere aksepterte han å bistå med å selge 5 kg. Kokainen ble innført til
Norge 17. oktober 2010, og det er på det rene at den mengde som kom, utgjorde
ca. 12 kg. Stoffet ble transportert til Ds leilighet i --- i Y, hvor det ble oppbevart til det ble
beslaglagt av politiet 20. oktober 2010.
(47) Etter det lagmannsretten har lagt til grunn, ble B senest dagen før stoffet kom til Norge,
gjort kjent med at det ville bli sendt 12 kilo. Når A bare er dømt for medvirkning til
innførsel og oppbevaring av 5 kg, er det fordi lagmannsrettens flertall har funnet at det
"ikke kan utelukkes at B ikke informerte A om økningen av kvantum fra fem til 12 kilo".
For så vidt gjelder As ansvar for medvirkning til oppbevaring, har lagmannsrettens flertall
gitt denne begrunnelse for sitt standpunkt:
"Flertallet legger til grunn at A i løpet av søndag 17. oktober 2010 – innførselsdagen –
ble klar over at det var kommet 12 kilo, ikke fem – og at han på forhånd var klar over
at stoffet skulle oppbevares hos D. Spørsmålet blir da om han kan sies objektivt sett å ha
‘medvirket’ også til (den fortsatte) oppbevaringen av de siste syv kiloene.
Flertallet legger til grunn at A tok til etterretning at det var kommet 12 kilo, ikke fem.
Det er ikke holdepunkter for at han foretok seg noe aktivt i denne sammenheng, dvs. at
han – etter at han fikk vite at det dreide seg om 12 kilo – positivt oppfordret B eller D til
å fortsette å oppbevare stoffet. Spørsmålet blir dermed om en ren passivitet her kan
anses som ‘medvirkning’ til (fortsatt) oppbevaring, slik at A er ansvarlig for hele
partiet. Eller sagt på en annen måte: Måtte A ha foretatt seg noe for å unngå et
medvirkningsansvar også for de siste syv kiloene, dvs. i det minste ha tatt uttrykkelig
avstand fra – overfor de øvrige – å ha noe med disse syv kiloene
å gjøre?
Flertallet bemerker at det er mulig at man kunne anse B ansvarlig etter en slik
betraktning, om det hadde vært aktuelt. B var, som bestiller av stoffet, den som satte i
gang begivenhetsforløpet. Flertallet kan imidlertid ikke se at man overfor A kan stille
opp noen slik aktivitetsplikt. A var ikke bestiller av stoffet, hans rolle skulle som nevnt
være å hjelpe til med det senere salget av stoffet i Norge."
(48) Etter min oppfatning har lagmannsrettens flertall her bygd på en uriktig forståelse av
medvirkningsbegrepet.
(49) Det fremgår av lagmannsrettens dom at A samme dag som kokainpartiet kom til Norge,
ble gjort kjent med at det ikke bare dreide seg om 5 kg, men at partiet utgjorde ca. 12 kg.
Etter det lagmannsrettens flertall har funnet bevist, vedstod A seg salgsavtalen etter at han
hadde fått vite at det dreide seg om ca. 12 kg. Når A etter å ha fått kunnskap om
kokainpartiets omfang uten reservasjoner stod ved avtalen om å bistå med å selge
kokainpartiet i Norge, solidariserte han seg ikke bare med at Ds lagerhold omfattet ca. 12
kg, men bidro også til å styrke Ds forsett om å oppbevare hele partiet. Hvorvidt A kunne
ha unngått medvirkningsansvar for kvantumsøkningen dersom han da han ble kjent med
at partiet utgjorde ca. 12 kg, hadde presisert at han ikke ville bistå med å selge mer enn
det han opprinnelig hadde påtatt seg, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Han tok ingen
slike forbehold, og jeg finner det da klart at hans medvirkning til oppbevaring av stoffet
etter at det kom til Norge, må omfatte hele partiet på ca. 12 kg. 11
(50) I tillegg til medvirkning til innførsel og oppbevaring av det kokainparti som er omhandlet
i tiltalens post I, er A blant annet dømt for forut for 23. februar 2010 å ha medvirket til
oppbevaring av ca. 2,5 kg heroin i Ø i Y (tiltalens post III). As forsvarer har anført at da
det ikke foreligger nærmere opplysninger om hvilken rolle A har hatt i forbindelse med
oppbevaringen av dette heroinpartiet, må det ut fra prinsippet om at rimelig tvil skal
komme tiltalte til gode, legges til grunn at han bare har hatt perifer, kortvarig og
unødvendig rolle ved oppbevaringen av dette. Han har på dette grunnlag anført at ved
utmålingen av straff for dette forholdet må straffnedsettelsesbestemmelsen i straffeloven
§ 58 komme til anvendelse.
(51) Den oppbevaring av ca. 2,5 kg heroin i Ø i Y som er omhandlet i tiltalens post III, har
ingen sammenheng med de øvrige poster i tiltalen. Dette heroinpartiet ble funnet av
politiet 23. februar 2010 i en kjellerbod i en leilighet som ble disponert av en person ved
navn G, som er gambisk statsborger. Heroinpartiet bestod av fem pakker, som hver
inneholdt ca. 500 gram heroin med en styrkegrad på 20 prosent. G er domfelt for
oppbevaringen, mens A er dømt for medvirkning til oppbevaring av partiet. Det
vesentligste grunnlag for domfellelsen er at det på den øverste av de fem pakkene ble
funnet DNA-materiale i nokså store mengder fra A, og at det også ble funnet DNA-
materiale fra ham på håndtakene på en bærepose som pakkene lå i.
(52) Det DNA-materiale som er funnet, viser at A har hatt fysisk befatning med heroinpartiet,
men utover dette finnes det ingen opplysninger om hvilken rolle han har hatt ved
oppbevaringen. Etter rettspraksis gjelder prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte
til gode, også ved fastleggelsen av hvilken rolle tiltalte har hatt ved utførelsen av den
straffbare handling, jf. Rt. 2011 side 654 avsnitt 12. Siden det ikke finnes nærmere
opplysninger om hvilken rolle A har hatt ved oppbevaringen av heroinpartiet i Ø, kan det
ikke utelukkes at hans rolle har vært perifer, og at den befatning han har hatt med partiet,
har vært kortvarig. Dette må legges til grunn ved straffutmålingen.
(53) Jeg finner det imidlertid klart at det ikke er grunnlag for å anvende
straffnedsettelsesbestemmelsen i straffeloven § 58. Denne bestemmelse fastsetter at i
tilfeller hvor flere har samvirket til et straffbart øyemed, kan straffen nedsettes til under
minstestraffen eller til en mildere straffart blant annet dersom vedkommendes
medvirkning har vært "af ringe Betydning i Forhold til andres". For at denne bestemmelse
skal kunne benyttes, må det etter min oppfatning foreligge positive holdepunkter for at
det er grunnlag for det. Til tross for at det finnes betydelige mengder DNA-spor fra A på
heroinpartiet, har han ikke vært villig til å bidra til å klarlegge hvilken befatning han har
hatt med dette heroinpartiet. Det kan da etter min mening ikke legges til grunn at hans
befatning med partiet har vært unødvendig, eller at hans medvirkning har vært "af ringe
Betydning i Forhold til andres".
(54) For A skal det etter dette utmåles straff for medvirkning til innføring av 5 kg kokain,
medvirkning til oppbevaring av ca. 12 kg kokain, medvirkning til oppbevaring av ca. 2,5
kg heroin, overdragelse av ca. 1 kg kokain og oppbevaring av 350 gram kokain. Alle
disse handlingene er med unntak for medvirkningen til oppbevaringen av 350 gram
kokain begått som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.
(55) Det alminnelige straffenivå for befatning med 5 kg kokain ligger på fengsel i noe over
fem år, mens det alminnelige nivå for befatning med 12 kg kokain ligger på fengsel
mellom åtte og ni år. Heroin er et særlig farlig og vanedannende stoff, og i Rt. 2006 side 12
1462 avsnitt 38 er det lagt til grunn at straffenivået for befatning med rundt 1 kg heroin
ligger på fengsel i rundt seks år eller noe i overkant av det. På samme måte som
lagmannsretten antar jeg at det alminnelige nivå for befatning med 2,5 kg heroin ligger på
fengsel i 7–8 år. Selv om As rolle ved oppbevaringen av heroinpartiet på 2,5 kg kan ha
vært perifer og kortvarig, finner jeg at den samlede straff for alle forholdene passende bør
settes til fengsel i tolv år som påstått av påtalemyndigheten.
(56) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at B, født 14.
august 1975, i stedet for overtredelse av straffeloven § 317 femte ledd, jf. fjerde
ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 60 a dømmes for overtredelse av straffeloven
§ 317 fjerde ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 60 a. Til fradrag i straffen går
838 – åttehundreogtrettiåtte – dager for varetektsfengsel.
2. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, gjøres den endring at straffen for
A, født 17. mars 1977, settes til fengsel i 12 – tolv – år.
(57) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(58) Dommer Bull: Likeså.
(59) Dommer Normann: Likeså.
(60) Justitiarius Schei: Likeså.
(61) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at B, født 14.
august 1975, i stedet for overtredelse av straffeloven § 317 femte ledd, jf. fjerde
ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 60 a dømmes for overtredelse av straffeloven
§ 317 fjerde ledd, jf. første ledd, jf. straffeloven § 60 a. Til fradrag i straffen går
838 – åttehundreogtrettiåtte – dager for varetektsfengsel.
2. I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3, gjøres den endring at straffen for
A, født 17. mars 1977, settes til fengsel i 12 – tolv – år.
Riktig utskrift bekreftes: