HR-2013-2581-A
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2013-12-12 |
| Publisert: | HR-2013-02581-A - Rt-2013-1630 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder krav fra en ektefelle om å få overta partenes tidligere felles bolig på skifte, jf. ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav a. |
| Saksgang: | HR-2013-02581-A, (sak nr. 2013/422), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Bjørn Trygve Nilsen) mot B (advokat Håvard Wiig Andersen – til prøve) |
| Forfatter: | Matheson, Bergsjø, Bull, Bårdsen, Øie |
| Lovhenvisninger: | ekteskapsloven § 67, ekteskapsloven § 66, ekteskapsloven § 69, skifteloven § 50, skifteloven § 125, skifteloven § 61, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 12. desember 2013 avsa Høyesterett dom i
HR-2013-02581-A, (sak nr. 2013/422), sivil sak, anke over dom,
A (advokat Bjørn Trygve Nilsen)
mot
B (advokat Håvard Wiig Andersen – til prøve)
S T E M M E G I V N I N G :
(1) Dommer Matheson: Saken gjelder krav fra en ektefelle om å få overta partenes tidligere
felles bolig på skifte, jf. ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav a.
(2) B og A inngikk ekteskap i 1983 og ble separert i 2011. Sammen har de tre barn. Den
yngste datteren er 18 år og bor hos sin mor.
(3) I 2001 kjøpte partene eiendommen "X" i Y kommune, et tidligere gårdsbruk beliggende
på Z like vest for Æ. De bosatte seg på øya etter omfattende renovering av hus og
bryggeanlegg. Partene er enige om at de er sameiere i eiendommen med en halvdel hver.
(4) Under skiftet fremmet B krav om å få overta eiendommen til skiftetakst. A, som selv ikke
ønsket å overta den, motsatte seg dette og krevde eiendommen solgt på det åpne marked.
B anla etter dette søksmål der hun under henvisning til ekteskapsloven § 67 første ledd
bokstav a gjorde krav på å få eiendommen utlagt til seg.
(5) Larvik tingrett avsa 24. februar 2012 dom med slik domsslutning:
"1. A frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
(6) Tingretten kom til at det i utgangspunktet forelå særlige grunner for at B skulle få overta
eiendommen, men la avgjørende vekt på at resultatet ville bli urimelig ettersom det
knytter seg stor usikkerhet til verdsettelse ved skiftetakst. Bare salg på det åpne marked
kunne etter tingrettens syn gi en riktig verdifastsettelse.
(7) B anket til Agder lagmannsrett, som 11. desember 2012 avsa dom med slik domsslutning:
"1. B har rett til å overta eiendommen gnr --- bnr -- i Y kommune i medhold av
ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav a.
2. Hver av partene dekker sine egne sakskostnader for tingrett og
lagmannsrett."
(8) Lagmannsretten fant under dissens at vilkårene for rett til naturalutlegg etter
ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav a var oppfylt. En av de to dommerne i flertallet
uttalte uttrykkelig i en særmerknad at det ved vurderingen ikke ville være relevant å
vektlegge at verdsettelsen skulle foretas ved skiftetakst. Mindretallet, derimot, la i sin
samlede rimelighetsvurdering vekt på dette momentet.
(9) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
(10) Anken er behandlet i sammenheng med sak 2013/938 (HR-2013-02582-A) som voteres
senere i dag. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
(11) Den ankende part – A – har i det vesentlige gjort gjeldende:
(12) Kravet i ekteskapsloven § 67 om "særlige grunner" må forstås som et krav om vektige
grunner. Det er ikke tilstrekkelig med interesseovervekt. Dette gjelder uavhengig av om
ektefellene er sameiere i eiendommen.
(13) Ved vurderingen av hva som generelt skal kreves for at det skal foreligge "særlige
grunner", må det tas i betraktning at verdsettelse skal skje ved skiftetakst. Selv om slik
takst tar sikte på å fastslå eiendommens normale omsetningsverdi, vil taksten
gjennomgående ligge lavere enn den pris som kan oppnås ved salg på det åpne marked. I
vurderingen av hva som er ektefellenes behov, er den annens økonomiske behov for et
salg til markedspris et legitimt hensyn som interessen i å overta eiendommen må veies
mot.
(14) Dersom Høyesterett kommer til at alminnelig interesseovervekt er tilstrekkelig til at det
kan foreligge "særlige grunner", må man ved den konkrete vurderingen legge vekt på de
helt spesielle verdsettelsesproblemene som gjør seg gjeldende i denne saken.
Referansepriser på tilsvarende objekter finnes ikke, og det er usikkert om kommunen vil
opprettholde kravet om boplikt.
(15) For øvrig må det, uansett hvor terskelen legges, ha betydning at B ikke påberoper seg noe
egentlig behov for boligen. Hennes personlige tilknytning til eiendommen og
øysamfunnet er ikke tungtveiende nok. Datteren er 18 år og snart på vei ut av
barndomshjemmet. Hennes ønsker kan bare ha liten vekt.
(16) Den innsats broren til B har ytet for å sette eiendommen i stand, er en del av grunnlaget
for at partene eier eiendommen med en halvdel hver. Denne innsatsen kan derfor ikke
tillegges vekt ved vurderingen.
(17) Særlige grunner foreligger følgelig ikke.
(18) A har nedlagt slik påstand:
"1. Tingrettens dom, domsslutningens post 1, stadfestes.
2. B dømmes til å betale sakskostnader til A for tingretten og lagmannsretten og
til det offentlige for Høyesterett."
(19) Ankemotparten – B – har i det vesentlige gjort gjeldende:
(20) Ekteskapsloven § 67 siste ledd gir anvisning på at det ved vurderingen av "særlige
grunner" skal legges vekt på "ektefellenes … behov". Dette viser at lovgiver med
bestemmelsen først og fremst har tatt sikte på en situasjon der begge ønsker å overta den
felles boligen. Det er ved vurderingen derfor av betydning at bare en av ektefellene har
gjort krav på å få overta, mens den andre ønsker et salg i det åpne marked. Vilkåret om
"særlige grunner" innebærer imidlertid at kravet om å få overta må kunne begrunnes i noe
mer enn bare et rent ønske.
(21) Det skal uansett foretas en interesseavveining. Terskelen er lav. Dersom ektefellene har
eid boligen i sameie, er interesseovervekt tilstrekkelig.
(22) Verken ved terskelspørsmålet eller ved den konkrete vurderingen er det relevant at
verdien skal fastsettes ved skiftetakst – i så fall ville man undergrave § 67 og lovens
system.
(23) Det foreligger "særlige grunner" i lovens forstand. B har en helt spesiell tilknytning til
eiendommen og øysamfunnet. Det er ingen ledige boalternativer på øyene.
(24) Også datteren har en sterk tilknytning og ønsker å bo videre på øya. Dette må tillegges
vekt.
(25) I tillegg til Bs egeninnsats på eiendommen, må dessuten den omfattende innsatsen fra
broren hennes tillegges vekt.
(26) B har nedlagt slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakskostnader til B for tingretten og lagmannsretten og
til det offentlig for Høyesterett."
(27) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(28) Utgangspunktet etter ekteskapsloven § 66 er at hver av ektefellene beholder eiendeler
eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier, dersom det ikke vil
være åpenbart urimelig etter forholdene.
(29) Etter § 67 er det på nærmere bestemte vilkår adgang til å få utlagt eiendeler man ikke fullt
ut eller for det vesentlige eier. I første ledd bokstav a heter det:
"Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold
kreve å overta:
a. fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig
har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen,
eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave,"
(30) Av annet ledd i bestemmelsen fremgår at det ved vurderingen skal legges vekt på
ektefellenes og barnas behov. Dersom ektefellene ikke blir enige om verdien av
eiendommen, fastsettes den ved skiftetakst, jf. § 69.
(31) Eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene, kan hver av dem kreve solgt, jf. § 71. Salg
vil altså være løsningen i de tilfeller der rett til naturalutlegg etter § 67 ikke foreligger.
Ved slikt salg vil hver av ektefellene ha forkjøpsrett under ellers like vilkår, jf. § 71
siste ledd.
(32) Det er enighet om at den omtvistede eiendommen tjente som partenes felles bolig under
ekteskapet. Spørsmålet i saken er om B skal få overta eiendommen fremfor at den blir
solgt på det åpne marked. Avgjørelsen krever at det nærmere innhold av vilkåret "særlige
grunner" fastlegges.
(33) Ordlyden tilsier at et rent ønske om å få overta ikke vil være nok; vedkommende må ha
"grunner". Videre fremgår at ikke hvilke som helst grunner er tilstrekkelige; det må
foreligge "særlige" grunner. "Særlige" grunner er de som skiller seg fra de helt
alminnelige. At man har bodd på eiendommen og gjerne vil fortsette å bo der, er ikke
"særlige grunner".
(34) Paragraf 74 første ledd bestemmer at når "sterke grunner" taler for det, kan en ektefelle
gis rett til blant annet å løse ut bolig som nevnt i § 67 og som er den andres særeie. Rent
språklig fremstår "særlige grunner" i § 67 etter dette som atskillig svakere enn "sterke
grunner" i § 74 første ledd.
(35) Etter min oppfatning må det ved vurderingen av hvor mye som skal til for at "særlige
grunner" foreligger etter § 67, også legges vekt på at det av annet ledd følger at
bestemmelsen først og fremst tar sikte på å regulere situasjonen der begge ektefellene
ønsker å overta eiendommen. Det er med andre ord tale om å finne frem til den av
ektefellene som er nærmest til å få eiendommen utlagt til seg. Når det skal velges mellom
to som begge kan ha grunner til å få overta, er det nærliggende å slutte at kravene til
"særlige grunner" ikke kan være for strengt i en situasjon der ektefellene er sameiere i
eiendommen. I motsatt fall vil resultatet kunne bli at ingen av dem får eiendommen, til
tross for at den ene har bedre grunner enn den andre. Det kan ikke være noen god løsning.
(36) Den løsning som etter dette følger av lovens ordlyd og system, bekreftes av uttalelser i
forarbeidene. Jeg viser her til at ekteskapsloven § 67 avløste den tidligere bestemmelsen i
skifteloven § 50 annet ledd, som riktignok hadde et snevrere anvendelsesområde enn
dagens regel ved at den ikke gjaldt selveierboliger. Grunnstammen i skifteloven § 50
annet ledd var imidlertid den samme, nemlig at en ektefelle uten hensyn til hvem som
hadde brakt eiendelen inn i felleseiet, kunne få den utlagt til seg "når særlige grunner taler
for det". I forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 66 (1968–1969), uttales på side 29 at eiendeler som
nevnt i bestemmelsen kunne utlegges til en ektefelle etter en vurdering av hva som "alt i
alt er rimelig", riktignok slik at det ved "den rimelighetsvurdering som er forutsatt" kan
være viktig å ta hensyn til hvem av ektefellene som har brakt eiendelene inn i boet.
(37) Det er ikke noe som tyder på at lovgiver da bestemmelsen ble flyttet over i
ekteskapsloven § 67 og første ledd bokstav a gjort gjeldende for selveierboliger, mente å
skjerpe kravet til "særlige grunner". Enkeltstående forarbeidsuttalelser gir snarere støtte
for at vurderingsnormen er den samme som nokså klart hadde kommet til uttrykk i
forarbeidene til den tidligere bestemmelsen i skifteloven § 50 annet ledd. I NOU 1987:
30, som ligger til grunn for ekteskapsloven § 67, heter det eksempelvis på side 137 at det
må avgjøres ved "en konkret vurdering" hvem som skal få utlagt den felles bolig. Jeg
forstår bruken av begrepet "konkret vurdering" i denne sammenheng slik at det ikke gis
anvisning på noen høy terskel.
(38) Det vil ved vurderingen på den annen side kunne ha betydning hvem av ektefellene som
har brakt eiendommen inn eller som har særlig tilknytning til den. Jeg viser her til NOU
1987: 30 side 138, der det heter at "ikke bare hver av ektefellenes behov, men bl.a. også
boligens (eller innboets) karakter og tilknytning til eieren [vil] komme inn i bildet".
(39) Forståelsen av at retten til naturalutlegg beror på en skjønnsmessig vurdering der kravet
til "særlige grunner" ikke kan strekkes særlig langt, fremgår også helt entydig av juridisk
litteratur. Jeg viser blant annet til Sverdrup i Norsk Lovkommentar, note 252 til
ekteskapsloven. Videre kan vises til Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven (2. utgave 2001)
side 468 samt Lødrup og Sverdrup, Familieretten (5. utgave) side 302–303. Hos
sistnevnte forfattere heter det:
"Kravet til 'særlige grunner', kan ikke tas for strengt. ... Hovedregelen i el. § 66 bør
derfor bare legges til grunn hvor det ikke fremstår som mer rimelig at boligen/innboet
tilkjennes den andre."
(40) Jeg går så over til spørsmålet om det ved vurderingen av hva som kreves for "særlige
grunner", kan tas i betraktning at verdsettelse etter § 67, i mangel av enighet mellom
partene, skal foretas ved skiftetakst, jf. § 69. Etter skifteloven § 125 holdes skiftetakst av
tingretten som tiltres av skjønnsmedlemmer.
(41) Ankende part har vist til forarbeidsuttalelser om at "en rett til å få utlagt et bestemt
aktivum etter takst kan innebære en betydelig økonomisk fordel", jf. NOU 1987: 30 side
45. Et lignende synspunkt følger av Rt. 1982 side 98 hvor det i en uttalelse på side 103
fremgår at man ved salg "har større sikkerhet for at det er eiendelens reelle verdi som
legges til grunn ved skiftet, enn når det bygges på skiftetakster". Ankende part har i
tilknytning til dette gjort gjeldende at uttak til skiftetakst utgjør en økonomisk fordel som
krever grunner av særlig vekt.
(42) Jeg er ikke enig i denne betraktningsmåten.
(43) Ekteskapsloven § 69 fastsetter at skiftetakst skal svare til eiendelens omsetningsverdi når
ikke annet er særskilt bestemt. Den ankende parts prosessfullmektig har i skranken for
Høyesterett sagt seg enig i at det i dag er større bevissthet om at skiftetakst skal gjenspeile
omsetningsverdi enn på tidspunktene da de uttalelsene jeg har vist til ble avgitt. Han har
imidlertid pekt på betydningen av det usikkerhetsmomentet som nødvendigvis vil ligge i
et takstsystem. Det er anført at slik usikkerhet gjør en takst konservativ; i et hvert fall i et
tilfelle som i nærværende sak, der referansepriser på tilsvarende objekter ikke finnes, og
der de bindinger som ligger i offentlige reguleringer, er usikre. De
ekspropriasjonslignende virkninger et naturalutlegg dermed vil kunne ha for den annen
ektefelle, hevdes å måtte lede til at kravene til særlige grunner for å få eiendommen utlagt
til seg, skjerpes.
(44) I NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning er det på side 118 om skiftetakst uttalt at "dagens
regler fungerer godt i den forstand at de gir en egnet fremgangsmåte for verdsettelsen av
større verdier". Det er også av en viss interesse at det i samme utredning i tilknytning til
skifteloven § 61 om naturalutlegg på dødsboskifte, er pekt på at ettersom slikt utlegg skjer
til takst om ikke loddeierne er enige om en annen verdi, spiller verdispørsmålet i praksis
nokså liten rolle, se side 287. Deretter heter det:
"Omsetningsverdien vil i utgangspunktet tilsvare taksten, og de øvrige loddeierne vil
derfor ikke ha noen økonomisk motivasjon for å motsette seg naturalutlegg."
(45) Selv om synspunktet ikke bygger på noen markedstest av nivået på skiftetakster, gir
utredningen uttrykk for en generell oppfatning av at skiftetakstsystemet fungerer
betryggende. Jeg viser også til Rt. 1981 side 513 der spørsmålet var om en loddeier kunne
motsette seg et naturalutlegg til skiftetakst. På side 516–517 heter det:
"Blir det avholdt ny skiftetakst, skal denne fastsette eiendommens omsetningsverdi på
taksttidspunktet. Dette siste vil da ligge så nær utlodningstidspunktet som det er
praktisk mulig. Uansett om det måtte være så at skiftetakster ofte synes å være rimelige
sammenliknet med de priser som kan oppnås ved omsetninger i eiendomsmarkedet, er
retten til naturalutlegg etter skiftelovens § 61 knyttet til skiftetakst. Den ankende parts
generelle innvending går således på at lovens ordning i seg selv er urimelig. En slik
innvending mot naturalutlegg kan etter min mening ikke tillegges vekt. I motsatt fall
ville lovens ordning i realiteten bortfalle."
(46) Saken gjaldt dødsboskifte, men tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende ved skifte av
felleseie mellom ektefeller.
(47) Jeg kan etter dette ikke se at verdsettelse ved skiftetakst kan gjøres gjeldende som en
generell innvending mot naturalutlegg. Jeg kan heller ikke se at verdsettelse ved
skiftetakst skal kunne begrunne at den som krever eiendommen, må godtgjøre grunner
som går ut over hva som ellers kreves for "særlige grunner" etter loven.
(48) Jeg går så over til spørsmålet om B har slike "særlige grunner" til å få overta eiendommen
som § 67 krever.
(49) Som min gjennomgang har vist, vil utgangspunktet for vurderingen være hva som alt i alt
fremstår som den rimeligste løsning.
(50) Det er ved bedømmelsen sentralt at boligen er et sameie mellom ektefellene med en
halvpart på hver, og at B er den eneste som har fremsatt krav om å få overta eiendommen.
Av dette følger etter min oppfatning at det ikke skal så mye til for å gi henne
naturalutleggsrett.
(51) Hun vil nok for sin andel av verdien av fellesboet kunne finne bolig for seg og datteren på
fastlandet og har i den forstand ikke behov for huset. Jeg forstår det imidlertid slik at Bs 7
tilværelse og livsstil i stor grad er knyttet til eiendommen og øya. Gjennom sin oppvekst i
øysamfunnet, og ved at hennes foreldre og annen familie er bosatt på naboøya, har hun en
sterk tilknytning til Z. Denne tilknytningen kan i mangel av ledige helårseiendommer i
øysamfunnet vanskelig opprettholdes uten at hun får eiendommen utlagt til seg. Disse
tilknytningsfaktorene på hennes side var også viktige da paret i sin tid bosatte seg på
eiendommen. Det var også noe B, i motsetning til A, ikke ville gi opp da ekteskapet gikk i
oppløsning.
(52) A har ikke meldt behov eller annen interesse for eiendommen enn dens økonomiske
verdi. Det fremgår av mitt syn på ordningen med skiftetakst at de økonomiske behov A
har gitt uttrykk for med utgangspunkt i en oppfatning av forholdet mellom skiftetakst og
markedspris, ikke kan få betydning. De verdsettelsesproblemer som måtte gjøre seg
gjeldende for eiendommen på Z, er ikke av en slik karakter at det er grunnlag for å fravike
det alminnelige prinsippet som er kommet til uttrykk i Rt. 1981 side 513.
Verdsettelsesproblemer som måtte skyldes de offentlige reguleringer som gjelder for
eiendommen, må det tas konkret stilling til under skiftetaksten.
(53) Jeg er etter dette kommet til at B har slike særlige grunner til å få eiendommen utlagt til
seg som ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav a krever. Anken blir etter dette å
forkaste.
(54) Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har den part som har vunnet saken, krav på full
erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken har imidlertid reist
prinsippspørsmål vedrørende tolkningen av ekteskapsloven § 67 som ikke tidligere har
vært behandlet av Høyesterett. Jeg finner det da rimelig at kostnader ikke tilkjennes for
noen instans og føyer til at begge har hatt fri sakførsel for Høyesterett.
(55) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(56) Dommer Bergsjø: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(57) Dommer Bull: Likeså.
(58) Dommer Bårdsen: Likeså.
(59) Dommer Øie: Likeså.
(60) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: