HR-2013-650-A - Rt-2013-416
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2013-03-22 |
| Publisert: | HR-2013-00650-A - Rt-2013-416 |
| Stikkord: | Strafferett, Trygdebedrageri, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling ved trygdebedrageri. Domfelte hadde fått utbetalt vel 87.000 kroner for mye i økonomisk sosialhjelp ved ikke å gi opplysning om arbeidsinntekt.
Høyesterett kom til at det på grunn av de sterke allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende ved denne type kriminalitet, ikke var aktuelt å gi dom på betinget fengselsstraff. Selv om fravær av mor ville representere en belastning for barnet, ble det lagt til grunn at kommunens omsorgstjeneste ville kunne gi barnet tilfredsstillende omsorg mens moren sonet. At morens manglende samtykke til bruk av samfunnsstraff gikk ut over barnet ved at det ble utsatt for en større belastning enn om hun hadde samtykket, ga ikke grunnlag for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengselsstraff. Dette var ikke i strid med barnekonvensjonen artikkel 3. Anken over lagmannsrettens dom på fengsel i 18 dager ble derfor forkastet. |
| Saksgang: | Lofoten tingrett 08.06.2012 - Hålogaland lagmannsrett 08.10.2012 - Høyesterett HR-2013-00650-A (sak nr. 2012/2115), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Guri Lenth) |
| Forfatter: | Tønder, Bergsjø, Matheson, Utgård, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §28, §270 |
(1) Dommer Tønder: Saken gjelder straffutmåling ved trygdebedrageri. Domfelte har fått
utbetalt vel 87 000 kroner for mye i økonomisk sosialhjelp ved ikke å gi opplysning om
arbeidsinntekt.
(2) Lofoten tingrett avsa 8. juni 2012 dom med slik domsslutning:
"A, født 24.11.1979, dømmes for overtredelse av straffeloven § 270 første ledd nr 1 jfr
annet ledd til fengsel i 26 dager.
A dømmes til å betale sakskostnader til det offentlige med kr 2.000.
A dømmes til innen 2 uker fra forkynnelse av dommen å betale kr 87.343 til X
kommune."
(3) Tingretten fant at det ikke var grunnlag for å fravike utgangspunktet om ubetinget
fengselsstraff ved trygdebedrageri med beløp som overstiger folketrygdens grunnbeløp. 2
(4) A anket over straffutmålingen til Hålogaland lagmannsrett, som 8. oktober 2012 under
dissens avsa dom med slik domsslutning:
"I tingrettens dom – første avsnitt i slutningen – gjøres den endring at straffen settes til
fengsel i 18 – atten – dager."
(5) Heller ikke lagmannsrettens flertall fant å kunne fravike utgangspunktet om ubetinget
fengselsstraff, men kom til at hensynet til et barn som domfelte har eneansvar for, tilsa en
noe kortere fengselsstraff enn det tingretten hadde utmålt. En av dommerne stemte for at
straffen skulle settes til 21 dager betinget fengsel.
(6) A har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Hun gjør gjeldende at straffen må
gjøres betinget.
(7) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(8) A kom til X kommune i 2008/2009. Hun er enslig forsørger for et barn som nettopp har
fylt ni år. I august 2010 henvendte hun seg til sosialkontoret i kommunen med søknad om
stønad til livsopphold mv. Etter å ha framlagt opplysninger om sine inntektsforhold, ble
hun tilkjent stønad til livsopphold mv. fra og med august 2010, jf. lov 18. desember 2009
nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §§ 18 og 19. I november
2011 kom det for en dag at hun ikke hadde opplyst at hun fra og med juli 2010 hadde hatt
lønnsinntekt som renholder ved B KF. Hun hadde da mottatt til sammen 87 343 kroner i
økonomisk sosialhjelp.
(9) Siden 1998 er det i rettspraksis operert med et veiledende utgangspunkt for når det skal
utmåles ubetinget fengselsstraff ved trygdebedrageri, som den gang ble satt ved
30 000 kroner, jf. Rt. 1998 side 174 og Rt. 1998 side 178. Denne grensen gjaldt mot
betinget fengselsstraff. I Rt. 2002 side 1403 ble det etablert en "mellomsone" mellom
betinget og ubetinget fengsel for anvendelse av samfunnsstraff. Det var ikke med denne
meningen å forhøye den øvre grensen for betinget fengselsstraff.
(10) I Rt. 2008 side 1386 kom Høyesterett til at for førstegangsovertredere skal folketrygdens
grunnbeløp på gjerningstiden være den veiledende grensen mellom samfunnsstraff og
ubetinget fengsel. Dersom grunnbeløpet justeres i løpet av bedrageriperioden, skal det tas
utgangspunkt i hva gjennomsnittet i de aktuelle periodene utgjør, jf. avsnitt 16–17. Denne
avgrensningsmetoden er senere fulgt i rettspraksis.
(11) Fra august 2010 til november 2011 ble grunnbeløpet justert én gang. Gjennomsnittet
utgjør 77 428 kroner. Bedrageriet gjelder med andre ord et beløp som overstiger grensen
mot samfunnsstraff med ca. 10 000 kroner. Også den øvre grense for betinget
fengselsstraff fra 1998 bør justeres i samsvar med endringen i folketrygdens grunnbeløp.
Beløpet som vår sak gjelder, ligger likevel betydelig over den veiledende grensen for
betinget straff. I utgangspunktet skal det derfor i dette tilfellet utmåles en ubetinget
fengselsstraff.
(12) Beløpsgrensene er ikke absolutte. Særlige omstendigheter kan tilsi at utgangspunktet
fravikes både i mildere og i strengere retning. Det må imidlertid foreligge et relativt klart
avvik fra normaltilfellene før dette gjøres, jf. Rt. 2008 side 1386 avsnitt 19 med videre
henvisning. Spørsmålet er om det i denne saken foreligger slike særlige omstendigheter at
det kan fastsettes annen straff enn ubetinget fengsel. A har ikke samtykket i
samfunnsstraff, jf. straffeloven § 28a første ledd bokstav c. Det aktuelle alternativet er
derfor en betinget fengselsstraff.
(13) Som nevnt er A eneforsørger for en gutt på ni år. Både lagmannsrettens flertall og
mindretall har lagt til grunn at han har et særlig omsorgsbehov ut over det normale for
barn på hans alder. I en uttalelse 4. juli 2012 fra ---- sykehus heter det om dette:
"Det bekreftes herved at ovennevnte pasient er i behandling ved -- sykehuset i Y. Han
har fått diagnosen F90 Forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet (ADHD). Han
behandles for dette medisinsk og med annen oppfølgning. Barn som får denne
diagnosen har konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, de sliter med mye kroppslig
uro og hyperaktivitet, de har vansker med å kontrollere egne impulser og med å se
konsekvenser med sin egen adferd.
C er dermed et barn med spesifikke utfordringer. Han trenger å ivaretas av voksne som
kjenner ham og de utfordringene han har. I Cs tilfelle er hans mor i en særlig viktig
posisjon i forhold til dette siden hun er eneste omsorgsperson. Et plutselig fravær av
mor ville være uheldig for C og ville kunne påvirke ham i større grad enn et barn som
ikke har slike vansker."
(14) Dette ble ytterligere utdypet under lagmannsrettens behandling ved forklaring fra
avdelingsoverlege D. Hans forklaring er omtalt av mindretallet, der det heter:
"Avdelingsoverlege D fremhevet at C skårer høyt når det gjelder aktivitet, impulsivitet
og motorisk forstyrrelse. . . . Selv en kortere overføring av omsorgen for C i forbindelse
med en kortere fengselsstraff og soning for hans hoved omsorgsgiver, vil – i følge D –
kreve grundige forberedelser på minst to måneders varighet."
(15) Ut fra sakens opplysninger finner jeg det klart at gutten har spesielle omsorgsbehov. Det
er således ikke tvil om at det fraværet av mor som soning innebærer, vil representere en
særlig påkjenning for ham. Forholdene ligger således til rette for at det i denne saken
hadde vært riktig å idømme samfunnsstraff i stedet for ubetinget fengsel. Det som hindrer
en slik reaksjon, er, som nevnt, at A ikke har samtykket i at samfunnsstraff anvendes. Det
er opplyst at hun er informert om hva samfunnsstraff innebærer, og at hun har forstått
konsekvensen av ikke å gi samtykke.
(16) Som Høyesterett flere ganger har understreket, gjør det seg gjeldende særlige
allmennpreventive hensyn ved trygdemisbruk. Det dreier seg om misbruk av sentrale
velferdsgoder som i vesentlig grad er basert på tillit til at brukerne gir en ærlig og riktig
beskrivelse av sin økonomiske og sosiale situasjon. For mange vil sperrene mot å begå
denne form for kriminalitet være lav, siden det er fellesskapet og ikke enkeltpersoner som
er offer for forbrytelsen. Det er derfor av grunnleggende betydning at denne type
overtredelser møtes med en følbar reaksjon, i alle fall når det, som her, gjelder et
bedrageri av en viss størrelse.
(17) De sterke allmennpreventive hensyn er, som nevnt, likevel ikke til hinder for at det i
spesielle tilfelle kan forsvares å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel og i stedet
anvende samfunnsstraff. Også samfunnsstraff er en reaksjonsform med direkte følbar
virkning for domfelte. Dette i motsetning til betinget fengselsstraff, der domfelte vil
slippe soning med mindre betingelsene brytes i prøvetiden.
(18) Er så forholdene i vår sak så spesielle at en dom på betinget fengsel kan forsvares?
(19) Det er hensynet til barnet som i dette tilfellet aktualiserer et eventuelt fravik fra
utgangspunktet om ubetinget fengsel. I denne forbindelse må hensynet til barnets beste tas
i betraktning, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. I Rt. 2011 side 462 som gjaldt
straffutmålingen ved domfellelse for blant annet ran, drøfter Høyesteretts flertall
betydningen av hensynet til barnets beste ved spørsmål om å fravike utgangspunktet om
ubetinget fengsel til fordel for samfunnsstraff. Det heter om dette i avsnitt 26:
"Jeg er enig i at i den utstrekning den straff som vurderes ilagt vil ha konsekvenser for
domfeltes barn, vil barnets interesser være et relevant hensyn som må tillegges vekt ved
straffutmålingen. Dette følger også av barnekonvensjonen artikkel 3, som sier at ‘[v]ed
alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private
velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende
organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn’. Hensynet til barnet kan
medføre en mildere eller annen straffereaksjon enn den man ville fastsatt dersom
barnets interesse ikke var relevant, se for eksempel Rt. 2004 side 1440, Rt. 2004
side 1626, og Rt. 2005 side 158 hvor gjerningspersonenes omsorgsansvar ble tillagt vekt
ved straffutmålingen. Den omstendighet at hensynet til barnet er relevant og skal
tillegges vekt, behøver imidlertid ikke medføre at det i den konkrete sak får noen
avgjørende betydning for straffastsettelsen."
(20) Også mindretallet må oppfattes å dele det synet som her uttales, jf. avsnitt 39, og også jeg
er enig i det. Det betyr at selv om hensynet til barnets beste skal tillegges betydelig vekt,
kan andre hensyn tilsi at avgjørelsen likevel blir en annen enn det som er til barnets beste.
(21) A har sterkt framhevet at hun som innvandrer har et begrenset nettverk og heller ingen
personer i sin omgangskrets som barnet har en slik fortrolighet til at vedkommende –
hensett til hans særlige omsorgsbehov – kan fungere som omsorgsperson mens hun soner.
Det er ingen grunn til å betvile at dette er riktig. Lagmannsrettens flertall har lagt vekt på
at domfeltes voksne niese, som på det tidspunkt bodde hos domfelte, ville kunne være en
ressurs for barnet under morens kortvarige soning. Dette alternativet må det imidlertid ses
bort fra, da det er opplyst at niesen nå er bosatt i Nederland. Jeg er på denne bakgrunn
enig med A i at fraværet av alternative omsorgspersoner som gutten er fortrolig med,
tilsier at en betinget dom vil være til barnets beste.
(22) Jeg er likevel kommet til at forholdene i denne saken ikke er av en slik karakter at det kan
forsvares at det bare gis dom på betinget fengsel. Selv om et fravær av A som barnets
primære omsorgsperson vil representere en belastning for barnet, kan jeg ikke se at
situasjonen vil være uoverkommelig for ham. For det første har lagmannsretten av hensyn
til barnet redusert straffen til 18 dager – en vurdering jeg er enig i – noe som innebærer at
fraværet blir av relativ kort varighet. I denne tiden vil han bli tatt hand om av kommunens
omsorgstjeneste. Det er opplyst at han for tiden er innvilget inntil 40 timer støttekontakt
og inntil fire døgn med overnatting per måned. Selv om det er noe uklart i hvilken
utstrekning tilbudet har vært benyttet, må det kunne legges til grunn at dette kan danne
utgangspunkt for planleggingen av en betryggende omsorgssituasjon som også ivaretar
hans spesielle behov. Så sant man sørger for en tilstrekkelig planleggingsfase, oppfatter
jeg ikke det jeg tidligere har sitert fra ---- sykehus og avdelingsoverlege D slik at hensynet
til gutten tilsier at soning av straffen ikke vil kunne gjennomføres.
(23) Når det – som jeg her har vist – kan etableres en tilfredsstillende omsorgssituasjon for
barnet i forbindelse med As soning, må det legges til grunn at det enn mer ville vært
tilfelle om hun ble idømt samfunnsstraff. Det er imidlertid hennes eget valg som
forhindrer en slik løsning, som åpenbart ville vært mer gunstig for barnet enn det som nå
blir konsekvensen. Forsvarer har reist spørsmålet om barnet her blir "straffet" på grunn av
mors valg, og om det i seg selv er et argument for at dommen bør gjøres betinget. Også i
denne forbindelse er det vist til barnekonvensjonen artikkel 3. Jeg kan ikke se at denne
argumentasjonen kan føre fram. Foreldre tar i mange ulike sammenhenger valg som går
ut over barna. Så lenge konsekvensen av valget ikke medfører at situasjonen for barnet
blir uforsvarlig, må hensynet til barnets beste vike når andre vektige hensyn – her
hensynet til straffens allmennpreventive virkning – tilsier det. I motsatt fall ville det i
realiteten bli opp til domfelte å avgjøre om straffen skal settes til betinget fengsel.
(24) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at anken må forkastes.
(25) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(26) Dommer Bergsjø: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(27) Dommer Matheson: Likeså.
(28) Dommar Utgård: Det same.
(29) Dommer Skoghøy: Likeså.
(30) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.