HR-2013-728-U

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2013-04-05
Publisert:	HR-2013-00728-U - Rt-2013-479
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder tvist om fordring i tvangsoppløsningsbo.
Saksgang:	HR-2013-00728-U, (sak nr. 2013/142), sivil sak, anke over kjennelse
Parter:	A (advokat Wilhelm Hopen) mot B Sparebank (advokat Ragnar Wold)
Forfatter:
Lovhenvisninger:	konkursloven § 114, konkursloven § 116, tvisteloven § 30-6, aksjeloven § 16-18, foreldelsesloven § 18, tvisteloven § 20-8

                                      NORGES HØYESTERETT




        Den 5. april 2013 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Matningsdal,
        Falkanger og Bull i

        HR-2013-00728-U, (sak nr. 2013/142), sivil sak, anke over kjennelse:


        A                                             (advokat Wilhelm Hopen)

        mot

        B Sparebank                                   (advokat Ragnar Wold)



        avsagt slik

:

(1) Saken gjelder tvist om fordring i tvangsoppløsningsbo.

(2) C AS ble stiftet i 1986. Fra 2000 var A hovedaksjonær, styreleder og daglig leder. I juni 2004
ble selskapet besluttet oppløst. Vinger og Odal tingrett overtok ansvaret for avviklingen av

selskapet ved kjennelse 24. oktober 2005.

(3) I 2000 ble selskapets mølle totalskadet i brann. B Sparebank, som hadde ytt selskapet
gjeldsbrevlån og kassakreditt, hadde førsteprioritetspant i mølla. Som panthaver mottok B
Sparebank forsikringsutbetalinger fra Cs forsikringsselskap, men dette dekket ikke bankens
samlede krav mot C. Den 26. oktober 2005 anmeldte B Sparebank et krav i boet på 2 530 919

kroner. Kravet bestod av hovedstolen for gjeldsbrevlånet og kassakreditten, samt
forsinkelsesrenter. Sparebankens krav er senere nedregulert og endret flere ganger, som følge
av nedbetalinger og nye opplysninger om kravets størrelse.

(4) A hadde innsigelser mot sparebankens krav. Disse ble oppretthold i bostyremøte 11. januar

2011. Den 15. mars 2011 reiste banken tvist i medhold av konkursloven § 114 annet ledd,
med A som motpart. I stevningen var sparebankens krav redusert til 302 575 kroner.

(5) Glåmdal tingrett avsa kjennelse 25. juni 2012 med slik slutning:

"1. B Sparebank har ingen fordring eller krav i C AS, dets tvangsavviklingsbo.

2. B Sparebank dømmes til å erstatte As sakskostnader med 15 000 – femtentusen – kroner
innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen." 2

(6) Tingretten kom til at banken ikke har krav på forsinkelsesrenter. Siden kravet om
forsinkelsesrenter er høyere enn det samlede kravet som banken har anmeldt, la tingretten til
grunn at banken ikke lenger har noe krav.

(7) B Sparebank anket til Eidsivating lagmannsrett, som 6. desember 2012 avsa kjennelse med
slik slutning:

"1. B Sparebanks anmeldte fordring i C AS, dets tvangsavviklingsbo, godkjennes som
uprioritert fordring med 283.632 – tohundreogåttitretusensekshundreogtrettito – kroner, og
som etterprioritert fordring med 18.943 – attentusennihundreogførtitre – kroner.

2. Partene bærer sine egne omkostninger for tingrett og lagmannsrett."

(8) Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at banken ikke har krav på forsinkelsesrenter,
men at banken derimot har krav på vanlige renter i henhold til avtale. Kravet var ikke foreldet.

(9) A har anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen og
rettsanvendelsen, og han har i det vesentlige anført:

(10) Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig tolkning av konkursloven §§ 110, 111 og 116.

Det er kun de krav som er anmeldt i boet som kan være gjenstand for prøving og eventuelt gi
dividende. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at hovedstolen i B Sparebanks krav kan
økes i forhold til det som er anmeldt i boet, og at B Sparebank kan beregne vanlige renter i
stedet for forsinkelsesrenter.

(11) Det kan ikke foretas endringer etter at fordringen er tatt opp til prøving, jf. konkursloven
§ 116. En korrigering etter dette tidspunkt skal anses som en ny anmeldelse. I den utstrekning
fordringsanmeldelsen gjelder flere krav, må hvert krav vurderes for seg. En reduksjon av ett

av kravene gir ikke adgang til å dekke andre krav uten at de er anmeldt i henhold til reglene i
konkursloven kapittel XII. I forbindelse med lagmannsrettens behandling av saken økte B
Sparebank hovedstolen med 524 131 kroner. Denne overskytende delen er aldri anmeldt i
boet.

(12) Lagmannsretten har også lagt til grunn en uriktig tolkning av foreldelsesloven §§ 2, 3 og 18
nr. 2. Foreldelse avbrytes bare for de krav som faktisk anmeldes i boet. Grunnlaget for å kreve

forsinkelsesrente er et annet enn grunnlaget for å kreve vanlige renter. Kravet på vanlige
renter er ikke tidligere anmeldt i konkursboet, og det er dermed også foreldet.

(13) A har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:
1. B Sparebank har ingen fordring eller krav i C AS' konkursbo/tvangsavviklingsbo.
Subsidiært:
2. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I begge tilfelle:
3. B Sparebank dømmes til å erstatte As saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og
Høyesterett."

(14) B Sparebank har tatt til motmæle, og har i det vesentlige anført:

(15) Lagmannsretten har hverken tolket konkursloven eller foreldelsesloven uriktig. 3

(16) Det er fortsatt den anmeldte fordringen som er under behandling for domstolene. Bostyrer kan
prinsipielt sett avvike fra anmeldt beløp, både ved at det innstilles på et lavere og på et høyere

beløp. Kravet er ikke endret i strid med konkursloven § 116. De begrensninger som følger av
§ 116 annet og tredje ledd gjelder "etter at fordringen er prøvd", mens prøving i denne saken
fortsatt pågår. Det kan foretas endringer i fordringsanmeldelsen under en pågående tvist om
hvorvidt fordringen skal godkjennes.

(17) Uttrykket anmeldt fordring refererer til totalbeløpet, noe som må innebære at kravet ikke
endres selv om en bestanddel (hovedstol) økes, mens en annen bestanddel (renter) reduseres
tilsvarende.

(18) Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at foreldelse er avbrutt også for kravet på vanlige
renter.

(19) B Sparebank har lagt ned slik påstand:

"1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale B Sparebanks saksomkostninger ved denne ankebehandlingen."

(20) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning og
rettsanvendelse. Siden saken gjelder en videre anke, kan ankeutvalget bare prøve
lagmannsrettens lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav c.

(21) Utvalget nevner først at saken gjelder tvangsavvikling av et aksjeselskap. Slik avvikling skal
skje i medhold av reglene i konkursloven, jf. aksjeloven § 16-18 første ledd.

(22) A har gjort gjeldende at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av konkursloven når
den har lagt til grunn at sparebanken har et krav i boet på vanlige renter. Anførslene synes å
bygge på at banken bare har anmeldt et krav på forsinkelsesrenter, og at bostyrer og
domstolene derved ikke har kompetanse til å prøve om banken har krav på avtalte renter.

(23) Konkursloven § 116 første ledd lyder slik:

"Så lenge en anmeldt fordring ikke er prøvd, kan anmelderen foreta endringer og rettelser i
anmeldelsen med hensyn til den anmeldte fordrings grunnlag, beløp og prioritet."

(24) Om denne bestemmelsen uttaler Wiker og Ro, Konkursloven Kommentarutgave (2003) side

415 følgende:

"Helt frem til fordringen er prøvd, kan anmelderen foreta endringer og rettelser i anmeldelsen.
Rettelsen kan gjelde grunnlag, beløp eller prioritet. Det ligger ingen begrensninger i dette, jfr.
dog reglene i siste ledd. Så lenge endringen skal erstatte en tidligere anmeldt fordring, vil reglene
om endring komme til anvendelse, uavhengig av hva som endres, eller hvorfor endringen
foretas."

(25) Forfatterne fremholder også at endringsadgangen står åpen frem til kravet er prøvd, det vil si

"når det er rettskraftig avgjort, dvs. enten godkjent etter § 113 eller godkjent/ikke godkjent
etter reglene i § 114. Det er derfor adgang til å foreta endringer i fordringsanmeldelsene i
kommentarer til innsigelser etter § 114 eller under en tvist om fordringen skal godkjennes".

(26) Ankeutvalget er enig i denne lovforståelsen. Hvor fordringsprøvelsen ennå ikke er fullført, gir
konkursloven altså ganske vid endringsadgang. Når det – som i vår sak – er reist tvist etter 4

konkursloven § 114 annet ledd, vil fordringsprøvelsen ikke være fullført så lenge tvisten
pågår.

(27) Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolkning av

konkurslovens bestemmelser.

(28) A har også anført at lagmannsretten har tolket foreldelsesloven uriktig når den la til grunn at
bankens anmeldelse av kravet på forsinkelsesrenter også avbrøt foreldelse av kravet på
vanlige renter.

(29) Foreldelsesloven § 18 nr. 2 første punktum bestemmer at dersom skyldnerens bo er under
konkurs, avbrytes foreldelse "når fordringshaveren anmelder fordringen i boet eller til
namsmannen". Videre følger det av annet punktum at når fordringen anmeldes innen
meldefristen i boet, anses foreldelsesfristen avbrutt fra den dag konkurs er åpnet. Hvordan

uttrykket "fordringen" skal avgrenses, sier bestemmelsen lite om. I rettspraksis er det
imidlertid lagt til grunn at det må være identitet mellom den anmeldte fordringen og det krav
som senere fremsettes, for at anmeldelsen også skal avbryte foreldelse av sistnevnte krav, jf.
Rt. 1998 side 1042 og Rt. 2006 side 983. I avgjørelsen fra 2006 viste Høyesterett i avsnitt 38
til at identitetsspørsmålet i Rt. 1998 side 1042 ble "avgjort med utgangspunkt i sivilprosessens

regler om hva som må anses som et nytt krav sammenliknet med et krav som allerede er brakt
inn eller endog er rettskraftig avgjort av domstolene".

(30) Spørsmålet om foreldelse er avbrutt for kravet om vanlige renter, avhenger etter dette av om
det kan anses for å være samme krav som kravet om forsinkelsesrenter som ble anmeldt i boet

den 26. oktober 2005. I Rt. 2008 side 833 avsnitt 56 uttalte Høyesterett følgende om
vurderingen av hva som er samme krav:

"De viktigste kriteriene er om de rettsfølger som gjøres gjeldende, er kvalitativt ulike, om det er
store ulikheter mellom de faktiske og rettslige vilkår for disse rettsfølgene, og likhet eller ulikhet i
de interesser som rettsreglene skal beskytte. Rettslig tradisjon vil også ha betydning."

(31) Høyesterett fremholdt videre i avsnitt 62 at man "i tvilstilfelle … også kan legge vekt på
konsekvenshensyn". I tillegg må det også kunne legges vekt på "hva som ut fra

prosessreglenes formål fremstår som rimelig og naturlig", jf. Skoghøy, Tvisteløsning (2010)
side 464.

(32) Rettsfølgene av sparebankens krav om forsinkelsesrenter og vanlige renter er kvalitativt like,
men rentesatsene fastsettes på forskjellig vis. Videre er det ulike faktiske og rettslige vilkår for

de to kravene. Vanlige renter løper uavhengig av forfallstid, mislighold og påkrav.
Forsinkelsesrenter løper derimot bare ved for sen betaling. I tillegg har de to formene for
renter forskjellig formål. Mens avtalte renter kompenserer for avsavn, risiko og fall i
pengeverdien, har forsinkelsesrenter også et preventivt siktemål.

(33) Etter utvalgets syn tilsier disse momentene at kravet på forsinkelsesrente og vanlig rente ikke
anses som samme krav.

(34) Lagmannsretten har etter dette bygget på en uriktig lovtolkning, og kjennelsen må oppheves.

(35) A har krevd seg tilkjent sakskostnader "for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett" med 24 000
kroner med tillegg av merverdiavgift. Det følger av tvisteloven § 20-8 tredje ledd at dersom
kostnadsavgjørelsen avhenger av utfallet av deler av saken som ikke er avgjort, utsettes denne 5

til senere avgjørelse. Utfallet av den fornyede behandlingen i lagmannsretten vil avgjøre hvem
som må anses å få medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. § 20-2 annet ledd. Ankeutvalget
har etter dette ikke kompetanse til å fastsette sakskostnadene for underinstansene.

(36) Ankeutvalget skal derimot fastsette kostnadene for Høyesterett, jf. Schei mfl., Tvisteloven
Kommentarutgave, Bind I, side 954. A har vunnet saken for Høyesterett, og han må tilkjennes
sakskostnadene for denne instans, jf. § 20-2 første ledd. Det fremgår av advokat Hopens
prosesskriv 5. februar 2013 at sakskostnadskravet på 24 000 kroner i sin helhet knytter seg til
arbeidet med anken til Høyesterett. Utvalget legger dette til grunn, jf. § 20-5 første ledd. Som
privatperson har A ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift. Sakskostnadene skal derfor

omfatte merverdiavgift på advokatsalæret. Med merverdiavgift utgjør kravet 30 000 kroner. I
tillegg kommer rettsgebyr på 5 160 kroner. Samlet blir kravet 35 160 kroner.

(37) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler B Sparebank til A 35 160 –

trettifemtusenetthundreogseksti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne
kjennelsen.

Aage Thor Falkanger Magnus Matningsdal Henrik Bull

(sign.) (sign.) (sign.)

Riktig utskrift: