HR-2013-881-A - Rt-2013-588
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2013-04-25 |
| Publisert: | HR-2013-00881-A - Rt-2013-588 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder om staten har ansvar for mangelfull beskyttelse av NN mot krenkelse av hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjon |
| Saksgang: | HR-2013-00881-A, (sak nr. 2012/1900), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Fanny Platou Amble) mot NN (advokat John Christian Elden) |
| Forfatter: | Kallerud, Normann |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 227, straffeloven § 390, tvisteloven § 16-1, domstolloven § 125, straffeprosessloven § 222, straffeloven § 33, straffeloven § 342, daværende § 342, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 25. april 2013 avsa Høyesterett dom i
HR-2013-00881-A, (sak nr. 2012/1900), sivil sak, anke over dom,
Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten
v/advokat Fanny Platou Amble)
mot
NN (advokat John Christian Elden)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Saken gjelder om staten har ansvar for mangelfull beskyttelse av NN
mot krenkelse av hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK), i form av truende og plagsom atferd over lang tid fra en mann som hun i en kort
periode hadde hatt et forhold til.
(2) Den 27. oktober 1998 kom A med drapstrusler mot NN og utsatte henne for grov vold.
Ved Horten herredsretts dom 13. februar 1999 ble A dømt til fengsel i ett år og to
måneder for blant annet overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ, § 229
første straffalternativ, jf. § 232, samt flere tilfeller av brudd på besøksforbud, jf. § 342
andre ledd. På tross av rask soning av denne dommen, soning av en ny dom fra Horten
herredsrett 31. mars 2000 på fengsel i 90 dager for brudd på besøksforbud og overtredelse
av straffeloven § 390 a, omfattende politioperative tiltak og et nærmest sammenhengende
regime av besøks- og kontaktforbud frem til mai 2005, tok A etter episoden i oktober
1998 til stadighet kontakt med NN. Ut fra en alvorlig frykt flyttet NN, sammen med sine
fire barn, i april 2001 til en annen kant av landet. Hun har etter dette levd på sperret 2
adresse – noe hun fortsatt gjør – og har skiftet navn. Den psykiske påkjenningen har
resultert i betydelige helseproblemer. I følge en sakkyndig erklæring fra professor Kjell
Noreik 10. juni 2010 foreligger det en varig medisinsk invaliditetsgrad på 45 prosent. Hun
er fra februar 2013 innvilget 60 prosent uførepensjon, med uføretidspunkt fra 1. oktober
1998.
(3) I straffedommene mot A fra 1999 og 2000 er NN tilkjent til sammen 87 556 kroner i
erstatning, hvorav 40 000 kroner som oppreisning. Beløpene er dekket av fylkesmannen.
Ved Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak 17. september 2009 og 18. oktober 2010 er
NN tilkjent ytterligere oppreisningserstatning med 30 000 kroner og ménerstatning med
438 460 kroner.
(4) NN tok 23. april 2010 ut stevning ved Oslo tingrett mot staten v/Justis- og
politidepartementet, med krav om erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade
som følge av at staten ikke har gitt henne tilstrekkelig beskyttelse mot As krenkelser av
hennes rettigheter etter EMK artikkel 2, 3, 5 og 8, samt krav om oppreisningserstatning
for sine fire barn, jf. også barnekonvensjonen artikkel 3. Staten påstod seg frifunnet. Det
ble besluttet å dele behandlingen, slik at spørsmålet om ansvarsgrunnlag skulle avgjøres
først, jf. tvisteloven § 16-1 andre ledd. Temaet for denne første delen av saken er således
bare om staten har oppfylt sin plikt etter EMK til å beskytte NN mot forfølgelsen fra A.
(5) Tingretten avsa 15. februar 2011 dom med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
(6) Tingretten kom til at A hadde krenket NNs rettigheter etter EMK artikkel 3 og 8. Det ble
likevel, under noe tvil, konkludert med at staten ikke kunne holdes ansvarlig – det hadde
vært iverksatt alle de beskyttelsestiltak som med rimelighet kunne kreves.
(7) NN anket over rettsanvendelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun gjorde nå gjeldende at
det forelå krenkelse av EMK artikkel 2, 3, 8 og artikkel 2 i fjerde tilleggsprotokoll. Staten
ba om stadfestelse av tingrettens dom.
(8) Lagmannsretten avsa 18. september 2012 dom med slik domsslutning:
"1. Staten har overfor NN forsømt sine plikter etter artikkel 3 i Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Justisdepartementet
104.633 – etthundreogfiretusensekshundreogtrettitre – kroner til NN innen 2 –
to – uker fra dommens forkynnelse."
(9) Dommen ble avsagt under dissens, i det én av dommerne stemte for frifinnelse.
Mindretallet mente – som tingretten – at staten hadde iverksatt alle rimelige
beskyttelsestiltak.
(10) Staten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen,
"men også visse aspekter ved lagmannsrettens bevisbedømmelse". 3
(11) Ankende part – staten v/Justis- og beredskapsdepartementet – har i korte trekk gjort
gjeldende:
(12) Behandlingen A utsatte NN for er i strid med hennes rett til privat- og familieliv etter
EMK artikkel 8. Den rammes derimot ikke av forbudet mot tortur, umenneskelig eller
nedverdigende behandling i artikkel 3. Brudd på denne bestemmelsen forutsetter et
sterkere innslag av fysisk vold, jf. særlig Opuz mot Tyrkia (dom 9. juni 2009). Det
dominerende i NNs sak er den psykiske påkjenningen – frykt og varig psykisk skade –
ved plagsom og truende personforfølgelse gjennom flere år, såkalt "stalking".
(13) Subsumsjonen under artikkel 3 eller 8 er uansett ikke avgjørende for ansvaret: Spørsmålet
i saken er om staten har gitt NN tilstrekkelig beskyttelse mot A, jf. statens plikt til å sikre
enhver person under dens jurisdiksjon de rettigheter og friheter som er nevnt i
konvensjonen, jf. artikkel 1. Dette er ikke en resultatforpliktelse, i den forstand at staten
må hindre enhver krenkelse. Temaet er om man i rimelig grad har iverksatt adekvate
beskyttelsestiltak. Kravene må være realistiske og forholdsmessige, jf. Osman mot
Storbritannia (storkammerdom 28. oktober 1998) avsnitt 116. Staten har en
skjønnsmargin med hensyn til valg av virkemidler. Nasjonale ressurs- og prioritetshensyn
er relevante. Det vil være rom for enkeltstående tilfeller av svikt. Gjerningsmannens
menneskerettigheter må også ivaretas. Det avgjørende er derfor om det samlet sett, og i
denne forstand, er gitt en effektiv rettsbeskyttelse, jf. den gjennomgangen av tidligere
praksis og oppsummeringen av rettstilstanden som gis i Wilson mot Storbritannia
(avvisningsavgjørelse 23. oktober 2012) avsnitt 39–46: Bare der tiltakene, ut fra den
konkrete situasjonen, var åpenbart inadekvate – "manifestly inadequate" – er det grunnlag
for ansvar, jf. senest Valiuliene mot Litauen (dom 26. mars 2013) avsnitt 76–77. Dette
ligner en culpa-vurdering. I realiteten er det kun forsømmelser av en slik karakter at de vil
kunne lede til skyldansvar som kvalifiserer til brudd på positive forpliktelser etter EMK.
(14) Staten er enig i at det er enkelte svakheter ved etterforskningen og eventuelt iretteføringen
av mulige trusler og brudd på besøks- og kontaktforbudet. Lagmannsrettens flertall har
imidlertid lagt for stor vekt på disse enkelthetene. Det avgjørende er det samlete bildet: A
ble straffet for trussel- og voldsepisoden i oktober 1998 og senere også for forfølgelse av
NN, man iverksatte omfattende operative tiltak for å beskytte NN og anvendte en rekke
tvangsmidler mot A. Det meste av tiden hadde han forbud mot å kontakte NN. Tiltakene –
sett i sammenheng – var egnet til å beskytte og avskrekke. NN er tilkjent erstatning for
forfølgelsen.
(15) Staten v/Justis og beredskapsdepartementet har lagt ned slik påstand:
"Tingrettens dom stadfestes."
(16) Ankemotparten – NN – har i korte trekk gjort gjeldende:
(17) Lagmannsrettens dom er riktig. A har utsatt NN for fysiske og psykiske overgrep av en
slik varighet og styrke at de samlet sett dekkes av EMK artikkel 3, jf. kriteriene angitt i
Opuz mot Tyrkia (dom 9. juni 2009) avsnitt 158 og Valiuliene mot Litauen (26. mars
2013) avsnitt 65–66. Forfølgelsen omfattes uansett av artikkel 8.
(18) Ut fra den risiko som forelå, opplysninger om gjerningsmannen, den psykiske
belastningen NN ble påført, samt hennes og barnas særlige sårbarhet, skulle 4
myndighetene – all den tid det tidlig ble klart at gjerningsmannen ikke lot seg stanse av
besøksforbud og bøter – iverksatt sterkere tiltak for å beskytte NN. Dette inkluderer blant
annet oppfølgning av vitner som kunne gitt opplysninger om nye trusler og brudd på
besøks- og kontaktforbudet, bedre samarbeid mellom politidistriktene, sikring av
trafikkdata, hyppigere pågripelse og fengsling av A, umiddelbar påtale av hvert enkelt
brudd på besøks- og kontaktforbudet, tiltale med påstand om frihetsstraff, vurdering av
sikring/forvaring/tvungent psykisk helsevern og bruk av avvergende tiltak for NN som
"omvendt" og/eller mobil voldsalarm. Samlet sett har beskyttelsen ikke vært tilstrekkelig.
Staten er da ansvarlig, jf. EMK artikkel 1.
(19) NN har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Anken over lagmannsrettens dom punkt 1 forkastes.
Subsidiært: Staten har overfor NN forsømt sine forpliktelser etter EMK
artikkel 8.
I begge høve: NN tilkjennes saksomkostninger med kr 9 450,- til dekning av
egenandel fri rettshjelp for tingretten og lagmannsretten."
(20) Bevismessig står saken langt på vei i samme stilling som for tidligere instanser. Det er for
Høyesterett avgitt skriftlige erklæringer fra NN, politiinspektør B, lensmannsbetjent C og
daværende faggruppeleder ved Politiets Data- og materielltjeneste D. De forklarte seg
også for lagmannsretten.
(21) Etter NNs begjæring ble ankeforhandlingen i Høyesterett holdt for lukkede dører,
jf. domstolloven § 125 første ledd bokstav b. Av samme grunner som tilsa lukkede dører,
fremgår ikke saksøkerens navn av dommen her.
(22) Jeg er kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag.
(23) Det er nødvendig å starte med en nærmere redegjørelse for saksforholdet og NNs
situasjon.
(24) NN møtte A i forbindelse med sitt arbeid, en gang i 1997. Hun innledet et forhold til ham,
og de var ifølge lagmannsrettens dom kjærester en kort periode. NN hadde omsorgen for
fire mindreårige barn fra to tidligere forhold.
(25) I forbindelse med en uoverensstemmelse mellom A og NN 27. oktober 1998 – A var
alkoholpåvirket – slo han henne flere ganger i hodet med en grovlenket dobbel kjetting,
han sparket henne gjentatte ganger og sa at han skulle drepe henne. Han truet med en
brødkniv mot NNs hals. Voldsbruken hadde i følge herredsretten karakter av mishandling,
og den resulterte i flere brukne ribbein, hevelser og blåmerker. NN måtte innlegges noen
dager på sykehus, og fikk betydelige psykiske reaksjoner i form av dødsangst, depresjon
og søvnløshet.
(26) Av Horten herredsretts dom 13. februar 1999 fremgår det at A hadde et høyt
alkoholforbruk og led av en alvorlig dyssosial personlighetsforstyrrelse. Han manglet
impulskontroll og reagerte med vold dersom han ble avvist eller ikke fikk det som han
ville. 5
(27) A, som var straffedømt åtte ganger tidligere, ble umiddelbart etter episoden i oktober
1998 pågrepet og varetektsfengslet. Etter knapt tre uker ble han løslatt mot daglig
meldeplikt, pålegg om å avstå fra å nyte alkohol i en periode på seks måneder og om å ha
samtale med psykolog. Med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a første ledd fikk A også
forbud mot å oppsøke eller ta kontakt med NN, med en varighet på seks måneder.
Besøksforbudet er fornyet en rekke ganger, og har som nevnt – når det ses i sammenheng
med dom for kontaktforbud etter straffeloven § 33 den 31. mars 2000 – vært nærmest
sammenhengende frem til 14. mai 2005. I beslutningene er det vist til dommen fra 1999,
brudd på tidligere besøksforbud og plagsom og hensynsløs atferd overfor NN.
(28) A sonet dommen fra Horten herredsrett 13. februar 1999 på fengsel i ett år og to måneder
fra 19. april 1999 til 31. mars 2000, og han satt tre uker i varetekt fra 26. januar 2001 før
overføring til soning av dommen fra Horten herredsrett 31. mars 2000 på fengsel i
90 dager. NN flyttet til X på sperret adresse like før A ble løslatt fra soning 16. april 2001.
(29) A respekterte ikke besøks- og kontaktforbudene. På tross av disse og soning av
fengselsstraffen fastsatt i de to dommene, gjennomførte han tvert i mot det tingretten har
omtalt som "en sammenhengende forfølgelse" av NN. Fra politilogger, egenrapporter og
NNs anmeldelser fremgår det at A brøt forbudet et betydelig antall ganger i perioden fra
november 1998 til april 2001. Etter at NN og barna flyttet er det tale om mer
enkeltstående brudd, og siste kontakt var i 2004. Lagmannsretten har lagt til grunn at A
avsluttet forfølgelsen av NN fordi han innledet et forhold til en ny kvinne.
(30) Forfølgelsen av NN har hatt form av kort, brev, oppringninger, tekstmeldinger og forsøk
på å oppsøke henne, blant annet hjemme og ved å forfølge henne med bil. Et
hovedbudskap har vært at A ønsket å fortsette forholdet til NN og at han var innstilt på å
gå meget langt for å få dette til og for å hindre at hun innledet et forhold til andre. I
kontakten var også NNs barn et tema. NN opplevde A som truende og ukontrollerbar. At
hun fant det nødvendig å bryte opp og flytte med fire barn til en annen kant av landet som
hun ikke hadde noen som helst tilknytning til på forhånd, og leve der på sperret adresse,
gir et sterkt uttrykk for den tvangssituasjon hun opplevde.
(31) Lagmannsretten har i sin dom gitt en inngående redegjørelse for hendelsesforløpet og
belastningen for NN. Jeg gjengir følgende:
"Slik lagmannsretten ser det er det tale om langvarig truende og skremmende
forfølgelse som har karakter av psykisk trakassering og terrorisering av NN.
Forfølgelsen må sees i lys av den grove voldsanvendelsen 27. oktober 1998. Fra
gjerningsmannen slapp ut av varetekt etter å ha legemsbeskadiget NN med grovlenket
kjetting og spark og truet henne på livet med kniv, respekterte han overhodet ikke NNs
rett til fred. Det vises til lagmannsrettens redegjørelse foran hva angår de mange
bilforfølgelser, stadige telefoner og tekstmeldinger samt annen form for kontakt fra
gjerningsmannens side. Det foreligger en meget langvarig forfølgelse – fra november
1998 til 2004/2005 – hvor også personer som står NN nær er blitt trukket inn. Etter
lagmannsrettens syn kunne hun – ut fra overgrepet i 1998 – med rette frykte for ny
alvorlig vold fra gjerningsmannens side, selv om han senere faktisk ikke har angrepet
henne fysisk. Hun hadde omsorgsansvar alene for fire mindreårige barn og var således i
en særlig sårbar situasjon.
Lagmannsretten er ut fra bevisførselen ikke i tvil om at den vedvarende frykt for sin
egen og barnas sikkerhet som NN har gitt uttrykk for – også i sin forklaring for
lagmannsretten – har vært velbegrunnet, blant annet hensett til gjerningsmannens 6
tidligere voldsadferd og ustabile psyke. Gjerningsmannen lot seg ikke stoppe, og hun så
seg etter hvert nødt til å flytte til et mindre sted på en annen kant av landet.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at den langvarige forfølgelsen har hatt
psykiske virkninger for NN. Hun har selv forklart at hun hele tiden 'var på vakt' og at
hun 'aldri fikk pause' fra den frykten hun hadde i kroppen. Hun sliter fortsatt med
frykt og angst. Det vises her til psykiater Kjell Noreiks tilleggsrapport av 21. januar
2011, hvor det er antatt at selve det fysiske overgrepet i 1998 har betydd mindre enn den
stadige forfølgelsen hun er blitt utsatt for og den angsten og utryggheten den har gitt.
Lagmannsretten tar også i betraktning at NNs livskvalitet som følge av
gjerningsmannens forfølgelse ble vesentlig forringet, blant annet ved innskrenket frihet.
Hun skaffet seg hemmelig telefonnummer, uten at dette hjalp. Selv da hun gikk til det
meget drastiske skritt å flytte seg selv og de fire barna til hemmelig adresse på en annen
kant av landet – bort fra familie, venner, skole og jobb – fant gjerningsmannen etter en
tid frem til henne. For øvrig har lagmannsretten merket seg NNs forklaring under
ankeforhandlingen om at flyttingen var direkte foranlediget av en drapstrussel fremsatt
av gjerningsmannen like før han skulle slippe ut fra soning. Trusselen ble formidlet til
NN gjennom en kvinne som oppsøkte henne på bopel for å advare henne. NN oppfattet
dette slik at hun ikke hadde noe annet valg enn å flykte fra hjemstedet."
(32) Jeg legger dette til grunn, og slutter meg også til lagmannsrettens konklusjon om at den
langvarige forfølgelsen av NN "må anses som en alvorlig og grov krenkelse av hennes
integritet".
(33) Dette leder meg over til sakens rettslige side. Det er spørsmål om As forfølgelse av NN
materielt sett er i strid med EMK artikkel 8 eller 3, og om staten i tilfelle kan holdes
ansvarlig for manglende beskyttelse av henne. Jeg ser først på bedømmelsen av As
forfølgelse.
(34) Retten til privatliv etter EMK artikkel 8 omfatter blant annet den fysiske og psykiske
integritet og retten til å være i fred fra uønsket oppmerksomhet fra andre. Det er ikke
tvilsomt – og heller ikke bestridt av staten – at As handlinger har krenket NNs rett til
privatliv, jf. artikkel 8. Også hennes rett til familieliv og til respekt for sitt hjem, er i
høyeste grad berørt.
(35) NN har imidlertid gjort gjeldende at As behandling av henne må anses som
nedverdigende eller umenneskelig, i den forstand disse uttrykkene brukes i EMK
artikkel 3. Staten har tatt til orde for at As handlinger ikke omfattes av artikkel 3, og har
særlig vist til at praksis fra EMD forutsetter et sterkere innslag av fysisk vold enn tilfellet
er i denne saken.
(36) Dette subsumsjonsspørsmålet har ikke avgjørende betydning for mitt syn på statens
ansvar her – og jeg tviler på at det vil kunne ha nevneverdig innflytelse på det konkrete
erstatningsnivået: Det avgjørende må i begge sammenhenger være realiteten i krenkelsen
av NN. Jeg vil likevel si følgende:
(37) Staten kan ha rett i at tidligere praksis fra EMD om mishandling i nære relasjoner stort
sett synes å knytte seg til artikkel 8, med mindre det har vært tale om drap eller alvorlig
fysisk mishandling. Og det er også riktig at jo grovere volden er, jo mer nærliggende er
det å benytte artikkel 3. Men jeg er ikke enig i at grensen mellom artikkel 3 og artikkel 8
kan trekkes på grunnlag av hvor mye fysisk vold som faktisk er benyttet. EMDs praksis
viser at terskelen for å anvende artikkel 3 er relativ – den beror på en samlet vurdering av
alle omstendighetene i saken, "such as the nature and context of the treatment, its 7
duration, its physical and mental effects and, in some instances, the sex, age and state of
health of the victim", jf. Opuz mot Tyrkia (dom 9. juni 2009) avsnitt 158, Dordevic mot
Kroatia (dom 24. juli 2012) avsnitt 94 og E. M mot Romania (dom 30. oktober 2012)
avsnitt 57.
(38) Den ferskeste dommen på området, Valiuliene mot Litauen (dom 26. mars 2013), gjaldt
en kvinne som ved fem tilfeller i løpet av en måneds tid i 2001 hadde vært utsatt for
moderat vold fra sin samboer. De fysiske skadene var begrensede. Men EMD fant at man
"cannot turn a blind eye to the psychological aspect of the alleged ill-treatment", og at
kvinnen "over a certain period of time she had been exposed to threats to her physical
integrity and had actually been harassed or attacked on five occasions". Artikkel 3 fikk da
anvendelse.
(39) Det er etter mitt syn elementer i NNs sak som kan trekke i retning av at As behandling av
henne har det alvor som skal til for at den rammes av artikkel 3: Med utgangspunkt i en
grov trussel- og voldsepisode i 1998 ble hun i en årrekke utsatt for en sammenhengende
og forsettlig personforfølgelse. Den ga henne grunn til å frykte for sin egen og barnas
sikkerhet, den fratok henne herredømmet over sin egen tilværelse, den påførte henne
varige psykiske lidelser og reduserte hennes livskvalitet i betydelig grad. Selv om A ikke
har kontaktet henne siden 2004, er disse virkningene fremdeles en realitet for henne.
(40) Jeg lar imidlertid subsumsjonen stå åpen, se til sammenligning A mot Kroatia (dom
14. oktober 2010) avsnitt 57. Det avgjørende er om staten kan holdes ansvarlig for
mangelfull beskyttelse av NN mot As konvensjonskrenkende forfølgelse. Jeg går nå over
til å redegjøre for mitt syn på dette spørsmålet.
(41) EMK artikkel 1 pålegger konvensjonstaten å sikre konvensjonens rettigheter for alle
innenfor statens jurisdiksjon. Dette innebærer blant annet at staten har en plikt til, etter
forholdene, å ta aktive skritt for å hindre at private krenker hverandre – konvensjonen har
i denne forstand også horisontal virkning. Jeg viser til H. L. R mot Frankrike
(storkammerdom 29. april 1997) avsnitt 40 og Osman mot Storbritannia (storkammerdom
28. oktober 1998) avsnitt 115.
(42) For så vidt gjelder sikring mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling etter
artikkel 3, heter det i Opuz mot Tyrkia (dom 9. juni 2009) avsnitt 159:
"As regards the question whether the State could be held responsible, under Article 3,
for the ill-treatment inflicted on persons by non-state actors, the Court recalls that the
obligation on the High Contracting Parties under Article 1 of the Convention to secure
to everyone within their jurisdiction the rights and freedoms defined in the Convention,
taken together with Article 3, requires States to take measures designed to ensure that
individuals within their jurisdiction are not subjected to torture or inhuman or
degrading treatment or punishment, including such ill-treatment administered by
private individuals … Children and other vulnerable individuals, in particular, are
entitled to State protection, in the form of effective deterrence, against such serious
breaches of personal integrity …"
(43) Hovedtrekkene her er gjentatt blant annet i Valiuliene mot Litauen (dom 26. mars 2013)
avsnitt 75, med følgende tilføyelse:
"Furthermore, Article 3 requires States to put in place effective criminal-law provisions
to deter the commission of offences against personal integrity, backed up by law- 8
enforcement machinery for the prevention, suppression and punishment of breaches of
such provisions, and this requirement also extends to ill-treatment administered by
private individuals."
(44) Praksis viser at EMD benytter den samme prinsipielle tilnærmingen til privates krenkelser
av privat- og familielivet etter artikkel 8. Jeg viser til følgende oppsummering i Wilson
mot Storbritannia (avvisningsavgjørelse 23. oktober 2012) avsnitt 37:
"- While the essential object of Article 8 of the Convention is to protect the
individual against arbitrary action by public authorities, there may in
addition be positive obligations inherent in effective 'respect' for private and
family life and these obligations may involve the adoption of measures in the
sphere of the relations between individuals. Children and other vulnerable
individuals, in particular, are entitled to effective protection.
- The concept of private life includes a person’s physical and psychological
integrity. Under Article 8 States have a duty to protect the physical and moral
integrity of an individual from other persons. To that end they are to maintain
and apply in practice an adequate legal framework affording protection
against acts of violence by private individuals.
- Victims of domestic violence are of a particular vulnerability and the need for
active State involvement in their protection has been emphasised in a number
of international instruments (those instruments are set out in Opuz, cited
above, §§ 72-86)."
(45) EMD har i en rekke avgjørelser presisert og utviklet innholdet i, og rekkevidden av,
sikringsplikten. Det kan være nyanser i det som sies, blant annet ut fra sakstypen og over
tid. Men noen komponenter later til å være nokså gjennomgående, og jeg har – med tanke
på avgjørelsen i NNs sak – særlig festet meg ved følgende fire:
(46) For det første: Politiarbeid er krevende og komplekst, muligheten for å forutse
utviklingen er begrenset, og operative valg må skje innenfor rammen av fastsatte
prioriteringer og ressursmessige rammer. Konvensjonen krever ikke det umulige eller
uforholdsmessige. Og staten forventes ikke å avverge enhver fare for krenkelser begått av
private. Men det må reageres mot reell og umiddelbar risiko som myndighetene er kjent
med, eller burde være kjent med, med de tiltak som det ut fra situasjonen er rimelig å
forvente. Jeg viser til Osman mot Storbritannia (storkammerdom 28. oktober 1998)
avsnitt 116, Kontrová mot Slovakia (dom 31. mai 2007) avsnitt 50, Milanovic mot Serbia
(dom 14. desember 2010) avsnitt 84 og Dordevic mot Kroatia (dom 24. juli 2012)
avsnitt 139.
(47) For det andre: EMD har i en rekke avgjørelser understreket at det er nasjonale
myndigheter som er nærmest til å vurdere hva som er den beste måten å reagere på, jf.
senest Valiuliene mot Litauen (dom 26. mars 2013) avsnitt 76 og 85. Statene har etter den
samme praksis derfor en viss skjønnsmargin med hensyn til valg av virkemidler, i den
forstand at det ikke er tale om å etterprøve myndighetens valg ut fra ideelle kriterier –
spørsmålet er om de tiltak som er iverksatt alt i alt var adekvate og forholdsmessige.
(48) For det tredje: Det er under EMK en forventning om at tiltak blir gjennomført på en måte
som innebærer at de bidrar til reell beskyttelse – "practical and effective protection", jf.
blant annet Valiuliene mot Litauen (dom 26. mars 2013) avsnitt 75. Tidsaspektet kan her
være viktig, jf. Kalucza mot Ungarn (dom 24. april 2012) avsnitt 64 og Kowal mot Polen
(avvisningavgjørelse 18. september 2012) avsnitt 51. At det besluttes beskyttelsestiltak er 9
ikke tilstrekkelig, disse må også settes ut i livet og håndheves, jf. A mot Kroatia (dom
14. oktober 2010) avsnitt 78–79.
(49) For det fjerde: Kravene til aktivitet fra myndighetenes side vil bero på det aktuelle
saksområdet. For så vidt gjelder vold mot kvinner har EMD spesielt fremhevet "the need
for active State involvement in their protection". Jeg viser til Bevacqua og S mot Bulgaria
(dom 12. juni 2008) avsnitt 64–65, Hajduová mot Slovakia (dom 30. november 2010)
avsnitt 50 og E. M mot Romania (dom 30. oktober 2012) avsnitt 58. På dette området har
myndigheten altså en særlig oppfordring til både å treffe tiltak og til å sørge for at disse
gir reell beskyttelse. Dette må ses i sammenheng blant annet med følgende
prinsipputtalelse i Opuz mot Tyrkia (storkammerdom 9. juni 2009) avsnitt 164:
"Furthermore, in interpreting the provisions of the Convention and the scope of the
State’s obligations in specific cases … the Court will also look for any consensus and
common values emerging from the practices of European States and specialised
international instruments, such as the CEDAW, as well as giving heed to the evolution
of norms and principles in international law through other developments such as the
Belém do Pará Convention, which specifically sets out States’ duties relating to the
eradication of gender-based violence."
(50) Europarådets konvensjon om vold mot kvinner og vold i hjemmet fra 11. mai 2011 –
Istanbul-konvensjonen – er kommet til etter Opuz-dommen. Konvensjonen er i følge
fortalen utviklet i lys av praksis fra EMD på dette området.
(51) Jeg går med dette som bakgrunn over til den konkrete bedømmelsen av NNs sak.
(52) Det er på det rene – og ikke omtvistet – at politiet var vel kjent med A og NNs situasjon.
De mottok temmelig kontinuerlige henvendelser og anmeldelser fra henne som de hadde
en sterk oppfordring til å reagere på.
(53) Det ble også gjort atskillig: Volds- og trusselepisoden i oktober 1998 – og noen tidlige
brudd på besøksforbudet – ble etterforsket og iretteført med god fremdrift. Soningen av
dommen på fengsel i ett år og to måneder kom raskt i gang. I tilknytning til løslatelsen ble
A 31. mars 2000 dømt for overtredelser av straffeloven § 390 a og enkelte brudd på
besøksforbudet, til fengsel i 90 dager og kontaktforbud etter straffeloven § 33. Det
fremgår av dommen at ett av de pådømte bruddene også hadde medført forlenget soning
av den første dommen. Ved Tønsberg byretts dom 11. juni 2001 ble A ilagt en bot på
7 500 kroner for overtredelse av straffeloven § 390 a, for å ha fulgt etter NN med bil.
Området der NN bodde før hun flyttet ble regelmessig patruljert av politiet. Det ble
foretatt uttrykninger. NN fikk voldsalarm hjemme. Hun hadde opphold på krisesenter, og
hun har siden flyttingen i 2001 hatt sperret adresse. Tvangsmidler ble tatt i bruk mot A, i
form av beslag av hans mobiltelefon, pågripelse, fengsling og bruk av
fengslingssurrogater. Han har som nevnt hatt et nærmest sammenhengende forbud mot å
kontakte NN fra oktober 1998 til mai 2005.
(54) Vurderingen av saken må skje med bakgrunn i de meget alvorlige forhold A utsatte NN
for i oktober 1998 i form av grov vold og trusler. Det ble raskt etterpå klart at A ikke var
innstilt på å rette seg etter kontakt- og besøksforbudet, og det ble rapportert om at han
fremsatte nye trusler. Saken preges av at As forfølgelse av NN fortsatte med stor
intensitet gjennom lang tid – flere år – i hovedsak bare avbrutt av de perioder han satt i
fengsel. Når jeg, på tross av de tiltak som ble iverksatt, er blitt stående ved at NN ikke er 10
gitt den beskyttelse som kreves etter EMDs praksis, beror dette på to forhold, i lys av det
jeg har påpekt: at oppfølgningen av As stadige brudd på besøksforbudet var meget
mangelfull og at to potensielt svært alvorlige trusler mot NN ikke ble nærmere
etterforsket.
(55) Besøksforbud er et adekvat virkemiddel for å beskytte mot personforfølgelse. Skal et slikt
forbud ha tilsiktet avvergende virkning, må det håndheves – blant annet slik at mulige
brudd blir etterforsket og straffet. Jeg viser her til det tredje punktet i min oppsummering
av EMDs praksis. For besøksforbud er det også i norske rettskilder lagt vekt på at brudd
må ha følger. I NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold, heter det i punkt 9.4.3:
"Brudd på besøksforbud straffes etter straffeloven § 342 med bøter eller fengsel i inntil
6 måneder eller begge deler. Fengsel i inntil 2 år kan idømmes dersom en person
tidligere er straffet for brudd på besøksforbud. For å ivareta kvinnens behov for
beskyttelse, er det viktig at politiet og påtalemyndigheten reagerer på ethvert brudd på
ilagt besøksforbud. Dersom en voldsutøver opplever at han kan bryte et ilagt
besøksforbud, virker dette stikk motsatt av intensjonen, og mannen vil oppleve det som
en legitimering av sine handlinger."
(56) I Rundskriv fra Riksadvokaten nr. 3/2008 om familievold, heter det i punkt 3:
"Bryter siktede et besøksforbud, skal det reageres raskt og med fasthet, og det må
vurderes om bruddet gir grunnlag for pågripelse og fremstilling for varetekt. Det bør
vurderes å begjære pådømmelse av brudd på besøksforbudet, jf. straffeloven § 342
bokstav c) uten å avvente hovedforhandling i familievoldssaken."
(57) Jeg nevner også Istanbul-konvensjonen artikkel 53 nr. 3 hvor det heter:
"Parties shall take all the necessary legislative or other measures to ensure that
breaches of restraining or protection orders … shall be subject to effective,
proportionate and dissuasive criminal or other sanctions."
(58) A brøt besøksforbudet et stort antall ganger – i perioder daglig – på måter som medførte
en svær belastning for NN. På tross av NNs henvendelser og anmeldelser ble bare noen få
av disse bruddene etterforsket og iretteført som sådanne, nemlig ved Horten herredsretts
dom 13. februar 1999 og Horten herredsretts dom 31. mars 2000. En hendelse
16. september 1999 var det seneste bruddet som var tatt med i disse sakene. Jeg nevner at
A 13. april 1999 vedtok et forelegg for overtredelser av straffeloven §§ 342 og 390 a.
Dette ble imidlertid opphevet fordi daværende § 342 ikke inneholdt noe bøtealternativ.
Saken ble deretter liggende.
(59) Etter anmeldelse fra NN 22. januar 2001 ble A pågrepet og varetektsfengslet for mistanke
om overtredelser av straffeloven § 342 andre ledd og § 390 a i perioden 23. desember
2000 til 22. januar 2001. I fengslingskjennelsen 26. januar 2001 er det vist til faren for
gjentakelse. Straffesaken ble 5. desember 2002 – altså etter nærmere to år – henlagt etter
bevisets stilling. Det fremgår av Sandefjord tingretts kjennelse 9. oktober 2003 at politiet
lot anmeldelsen ligge for å se hvordan forholdet mellom NN og A utviklet seg. Man
ønsket ikke å drive saken fremover av hensyn til "den gode rehabiliteringssituasjonen A
var inne i". Det opplyses i kjennelsen at beslutningen om henleggelse ble truffet for "å
hjelpe A videre". Man oppfattet det slik at "A med all sannsynlighet ville blitt idømt en ny
ubetinget dom hvis saken hadde kommet opp i retten", og at dette "ville ha ødelagt hans
videre rehabilitering". 11
(60) Det dominerende inntrykket i As tilfelle er at besøksforbudet i realiteten ikke har vært
håndhevet, på tross av at politiet og påtalemyndigheten nokså tidlig ble oppmerksomme
på at A ikke var innstilt på å respektere dette.
(61) Trusler kan generelt sett være vanskelig å vurdere. Truslene i denne saken må ses på
bakgrunn av – og i sammenheng med – drapstrusselen og den grove volden A gjorde seg
skyldig i overfor NN senhøsten 1998 og det bildet av hans forhold til henne som avtegnet
seg allerede da.
(62) Det fremgår av politiets rapport 6. januar 1999 at NN mottok det hun oppfattet som reelle
drapstrusler fra A, via en bekjent. Dette var omkring én måned før hovedforhandlingen i
straffesaken mot A, for trussel- og voldsepisoden i oktober 1998. Av politirapport 12.
april 1999 fremgår det at NN på nytt mottok det hun oppfattet som reelle drapstrusler fra
A, også denne gang formidlet via en tredjeperson. Utover avhør av A ble disse to
forholdene ikke nærmere etterforsket. Det burde de etter mitt syn ha vært, for å avklare
behovet for skjerpede beskyttelsestiltak rundt NN og for pågripelse og varetektsfengsling
av A, samt for å undersøke om det var grunnlag for tiltale for overtredelse av straffeloven
§ 227.
(63) Jeg vil oppsummere med å si: Politiet og påtalemyndigheten gjorde mye for å beskytte
NN. Men ut fra kunnskapen om A og hans handlingsmønster og intensitet, og om
belastningen og risikoen for NN og hennes barn over meget lang tid, burde politiet og
påtalemyndigheten fulgt opp informasjonen om stadige brudd på besøksforbudet atskillig
bedre. Særlig skulle muligheten for pågripelse og varetektsfengsling vært nøye vurdert,
og bruddene burde fortløpende vært iretteført som selvstendige straffbare forhold. Den
utilfredsstillende etterforskningen av drapstruslene i 1999 forsterker inntrykket av
utilstrekkelig beskyttelse mot fortsatt forfølgelse og nye – potensielt meget alvorlige –
integritetskrenkelser.
(64) Jeg er enig med staten i at det har interesse at NN er tilkjent voldsoffererstatning. Denne
erstatningen kan imidlertid ikke i NNs tilfelle lede til frifinnelse for så vidt gjelder
spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Jeg går ikke inn på erstatningsutmålingen i saken her.
(65) Ankemotparten har hatt fri sakførsel for alle instanser. Det er ut fra partsforholdet ikke
lagt ned påstand om erstatning for statens utgifter i så måte. For ting- og lagmannsretten
har imidlertid NN måttet dekke i alt 9 450 kroner i egenandel, som staten skal erstatte,
jf. tvisteloven § 20-2 første ledd.
(66) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Staten har ikke oppfylt sin plikt etter EMK til å sikre NN mot forfølgelse fra A.
2. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet betaler til NN i sakskostnader for
tingretten og lagmannsretten 9 450 – nitusenfirehundreogfemti – kroner innen 2 –
to – uker fra forkynnelse av denne dom. 12
(67) Dommer Kallerud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(68) Dommer Normann: Likeså.
(69) Dommar Utgård: Det same.
(70) Dommer Gjølstad: Likeså.
(71) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Staten har ikke oppfylt sin plikt etter EMK til å sikre NN mot forfølgelse fra A.
2. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet betaler til NN i sakskostnader for
tingretten og lagmannsretten 9 450 – nitusenfirehundreogfemti – kroner innen 2 –
to – uker fra forkynnelse av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: