Hopp til innhold

HR-2014-1289-U

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2014-06-19
Publisert: HR-2014-01289-U - Rt-2014-634
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder tvangssalg av boligeierseksjon på grunn av manglende betaling av fellesutgifter.
Saksgang: HR-2014-01289-U, (sak nr. 2014/1026), sivil sak, anke over kjennelse
Parter: Sameiet A (advokat Henning Lauridsen) mot B
Forfatter:
Lovhenvisninger: tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2, eierseksjonsloven § 25, eierseksjonsloven § 43, tvisteloven § 30-6, eierseksjonsloven § 26, tvisteloven § 11-2, tvisteloven § 20-9


                                      NORGES HØYESTERETT




         Den 19. juni 2014 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Matningsdal,
         Utgård og Øie i


         HR-2014-01289-U, (sak nr. 2014/1026), sivil sak, anke over kjennelse:

         Sameiet A                                      (advokat Henning Lauridsen)

         mot


         B




         avsagt slik


                                                   
         :


(1)      Saken gjelder tvangssalg av boligeierseksjon på grunn av manglende betaling av fellesutgifter.

(2)      Sameiet A fremmet 28. september 2012 begjæring om tvangssalg av gnr. 200, bnr. 2518, snr.
         4 i X kommune. Grunnlaget for begjæringen var lovbestemt panterett for sameiets krav mot
         sameieren som følge av sameieforholdet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 første ledd

         bokstav c og eierseksjonsloven § 25. Kravet var rettet mot seksjonens eier, B, og var
         begrunnet med manglende betaling av felleskostnader. B hadde en rekke innsigelser mot
         begjæringen.

(3)      Nedre Telemark tingrett avsa kjennelse, feilaktig benevnt beslutning, 21. mai 2013 med slik

         slutning:

              "1.   Retten tar begjæring om tvangssalg av gnr. 200 bnr. 2518 snr. 4 i X kommune til
                    følge.
               2.   Tvangssalget gjennomføres som medhjelpersalg."

(4)      B anket kjennelsen til Agder lagmannsrett, som ved kjennelse 6. september 2013 opphevet
         tingrettens kjennelse.


(5)      Sameiet A anket til Høyesterett. Ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 19. desember 2013
         ble lagmannsrettens kjennelse opphevet på grunn av feil lovtolkning.

(6)      Agder lagmannsrett tok anken til behandling på ny og avsa kjennelse 25. mars 2014 med slik                                                           2

          slutning:


                "1.   Tingrettens kjennelse (benevnt beslutning) oppheves.
                 2.   Sameiet A betaler innen 2 – to – uker fra forkynnelse av kjennelsen 5 160 –
                      femtusenetthundreogseksti – kroner til B i sakskostnader for lagmannsretten."

(7)       Sameiet A ved styrets leder har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken
          retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Det er gjort gjeldende at det

          ikke er krav om styrevedtak eller uttrykkelig og presis delegasjon til forretningsfører før denne
          kan iverksette tvangsdekning med grunnlag i legalpanteretten etter eierseksjonsloven § 25, jf.
          eierseksjonsloven § 43 annet ledd. Videre er det anført at ankemotparten aldri har fremsatt
          innsigelse om at det mangler styrevedtak eller delegasjon til forretningsfører, og at

          lagmannsretten har gått utenfor ankemotpartens påstander og påstandsgrunnlag, jf. tvisteloven
          § 11-2. Det er lagt ned påstand om at Agder lagmannsretts kjennelse 25. mars 2014 oppheves.

(8)       B har tatt til motmæle og påstått anken forkastet.


(9)       Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve
          lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6.


(10)      Etter eierseksjonsloven § 25 har de andre sameierne panterett i en sameiers seksjon for krav
          mot sameieren som følge av sameieforholdet. Det sies uttrykkelig i bestemmelsens fjerde ledd
          at panteretten kan gjøres gjeldende av styret.


(11)      Eierseksjonsloven § 43 annet ledd lyder slik:

                "I saker som gjelder vanlig forvaltning og vedlikehold, kan forretningsføreren representere
                sameierne på samme måte som styret."


(12)      Lagmannsretten har tolket § 25 sammenholdt med § 43 annet ledd slik at det må foreligge
          styrevedtak eller uttrykkelig og presis delegasjon til sameiets forretningsfører før
          forretningsfører kan iverksette tvangsdekning med grunnlag i legalpanteretten etter § 25.


(13)      I ankeutvalgets avgjørelse inntatt i Rt. 2011 side 283, som gjaldt spørsmålet om
          forretningsførers kompetanse til å gi salgspålegg til en seksjonseier forut for et eventuelt
          tvangssalg ved vesentlig mislighold, jf. eierseksjonsloven § 26, heter det i avsnitt 24:


                "Etter ankeutvalgets vurdering taler formuleringen 'vanlig' forvaltning for at § 43 andre
                ledd ikke gjør unntak fra § 26. 'Vanlig' indikerer at bestemmelsen tar sikte på den løpende
                driften av sameiet og ikke den ekstraordinære situasjonen det er å tvinge en sameier ut av
                sameiet som følge av vesentlig mislighold. Dette er en så viktig beslutning at avgjørelsen
                naturlig ligger til styret og ikke til en engasjert representant for sameierne. Denne løsningen
                styrkes av at § 26 ikke er begrenset til betalingsmislighold, men også omfatter uakseptabel
                oppførsel for øvrig. Vurderingen av om det skal gis pålegg om salg kan dermed i enkelte
                tilfeller kreve en sammensatt vurdering som det ville være lite naturlig å legge til
                forretningsføreren."

(14)      Når legalpanteretten etter § 25 brukes, er det tale om en ordinær tvangsdekning som tar sikte
          på å skaffe rekvirenten betaling av et pengekrav – i motsetning til prosessen med salgspålegg

          som tar sikte på å frata sameieren eiendomsretten til seksjonen, jf. Wyller, Boligrett, 5. utgave
          2009, side 504. Det er følgelig tale om to forskjellige grunnlag for tvangsdekning.

(15)      Bakgrunnen for § 43 er beskrevet nærmere i Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) side 124, hvor det

          uttales:                                                           3


                "Utkastet har ikke bestemmelser om avgjørelsesmyndighet for forretningsføreren; han
                utøver sin forvaltning på vegne av styret, og det er styret som avgjør hvilke oppgaver som
                skal overlates til forretningsføreren. Det er likevel viktig at forretningsføreren utad er
                legitimert til å forplikte sameierne i saker som gjelder den daglige drift."


(16)     Og på side 82 i proposisjonen heter det:

                "Forretningsføreren bør også kunne representere sameierne. Det bør han kunne gjøre i alle
                saker som gjelder vanlig forvaltning og vedlikehold, uten å ha særskilt fullmakt. I hvilken
                grad styret har delegert til forretningsføreren å avgjøre slike saker, er et internt spørsmål."

(17)     I Rt. 2011 side 283 ble det vist til og lagt vekt på disse uttalelsene i forarbeidene. I avsnitt 27 i

         kjennelsen ble det uttalt følgende:

                "Ved salgspålegg er det, i motsetning til ved den ordinære driften av sameiet, spørsmål om å
                kunne gi et påbud på vegne av sameiet som kan utløse store konsekvenser for den som
                mottar påbudet. I slike tilfeller er det ikke grunnlag for å gi forretningsførerens handlinger
                noen legitimasjonsvirkning overfor tredjemann ved at kompetansen går lenger enn
                forretningsførerens materielle kompetanse."

(18)     Etter utvalgets syn gjør de samme hensyn seg gjeldende ved tvangsdekning etter § 25.

         Lagmannsretten har etter dette bygget på riktig lovtolkning, og anken over lovtolkningen må
         forkastes.

(19)     I anken over saksbehandlingen er det anført at lagmannsretten har gått ut over ankemotpartens

         påstander og påstandsgrunnlag, jf. tvisteloven § 11-2 første ledd. I ankemotpartens tilsvar
         11. mars 2014 til Agder lagmannsrett ble det imidlertid vist til følgende:

                "Bemyndigelsen til å begjære tvangssalg er svært uklar. Panteretten kan bare gjøres
                gjellende av styret jf. Loe § 25, fjerde led."


(20)     Det er her uttrykkelig anført at panteretten bare kan gjøres gjeldende av styret, og at
         "bemyndigelsen" til å begjære tvangssalg er svært uklar. Videre er det uttrykkelig vist til
         eierseksjonsloven § 25 fjerde ledd. Lagmannsretten har dermed ikke gått ut over
         ankemotpartens påstander og påstandsgrunnlag. Også anken over saksbehandlingen må etter

         dette forkastes.

(21)     Ankemotparten har nedlagt påstand om å bli tilkjent sakskostnader til prosessfullmektig for

         Høyesterett ved forrige gangs behandling av saken og til rettsgebyr i alle instanser.
         Høyesteretts sakskostnadsavgjørelse i sak 2013/2141 er ikke en sakskostnadsavgjørelse "av
         lavere domstoler", jf. tvisteloven § 20-9 første ledd, og kan ikke overprøves. B har ikke betalt
         rettsgebyr for Høyesteretts behandling i denne omgang da hun ikke har inngitt anke. Agder

         lagmannsrett tilkjente B omkostninger til rettsgebyr for lagmannsretten. Tingrettens kjennelse
         21. mai 2013 ble opphevet ved lagmannsrettens kjennelse 25. mars 2014, og tingretten må ta
         stilling til sakskostnadene der i forbindelse med videre behandling av begjæringen om
         tvangssalg. Etter dette er det ikke for Høyesterett grunnlag for å tilkjenne sakskostnader.


(22)     Kjennelsen er enstemmig.




                                                  S L U T N I N G :                                                4

1.      Anken forkastes.

2.      Sakskostnader tilkjennes ikke.




       Karl Arne Utgård               Magnus Matningsdal                   Toril M. Øie
             (sign.)                         (sign.)                          (sign.)



Riktig utskrift: