HR-2014-1360-A - Rt-2014-691
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2014-06-26 |
| Publisert: | HR-2014-01360-A - Rt-2014-691 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om et underslag begått av fornærmedes støttekontakt er grovt, og om det er grunnlag for å anvende samfunnsstraff. |
| Saksgang: | HR-2014-01360-A, (sak nr. 2014/625), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Eirik Stolt-Nielsen) |
| Forfatter: | Indreberg, Bull |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 255, straffeloven § 256, straffeloven § 28 |
NORGES HØYESTERETT
Den 26. juni 2014 avsa Høyesterett dom i
HR-2014-01360-A, (sak nr. 2014/625), straffesak, anke over dom,
A (advokat Arild Dyngeland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Eirik Stolt-Nielsen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Indreberg: Saken gjelder spørsmålet om et underslag begått av fornærmedes
støttekontakt er grovt, og om det er grunnlag for å anvende samfunnsstraff.
(2) Bergen tingrett avsa 6. november 2013 dom med slik domsslutning:
"A, født 00.00.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven § 255 jf § 256 til straff av
fengsel i 90 – nitti – dager hvorav 45 – førtifem – dager gjøres betinget med en prøvetid
på 2 – to – år, jfr straffeloven §§ 52-54.
A dømmes til å betale X kommune erstatning med kr. 132.000 –
kroneretthundreogtrettitotusen00/100 – innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse.
Saksomkostninger idømmes ikke."
(3) Domfelte anket til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen, lovanvendelsen,
saksbehandlingen og straffutmålingen. Domfelte begjærte også ny behandling av det
sivile rettskravet.
(4) Gulating lagmannsrett avsa 6. mars 2014 dom med slik domsslutning:
"1. A, f. 00.00.1962, dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 255, jf § 256 til en
straff av fengsel i 60 dager, hvorav fullbyrdingen av 30 dager utsettes med en
prøvetid på 2 – to – år og ellers på vanlige vilkår, jf straffeloven §§ 52-54. 2
2. A, f. 00.00.1962, dømmes til å betale kr. 78.918 –
kronersyttiåttetusennihundreogatten – til X kommune innen 2 – to – uker
etter forkynnelsen av denne dommen."
(5) Domfelte har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.
(6) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(7) Ved lagmannsrettens dom er A funnet skyldig i grovt underslag, jf. straffeloven § 255 jf.
§ 256. Saksforholdet er følgende:
(8) A er utdannet hjelpepleier, men har i en årrekke hatt oppdrag som støttekontakt i
X kommune. En av dem hun har vært støttekontakt for, er B, som er født i 1945, psykisk
utviklingshemmet og til dels avhengig av rullestol.
(9) Sommeren 2011 ble kommunen oppmerksom på at B skyldte husleie for flere måneder
fordi det ikke hadde vært midler å trekke fra hennes bankkonto. Undersøkelser ble
iverksatt, og det kom for en dag at det ved en rekke tilfeller var overført midler fra Bs til
As konto. Kommunen politianmeldte forholdet 25. oktober 2011.
(10) Etter først å ha fått fullmakt av B til å disponere hennes konto, har A via nettbank i løpet
av perioden 23. mars 2010 til 26. juli 2011 totalt overført 179 000 kroner fra Bs til sin
konto.
(11) Det er på det rene at A har brukt en del av de overførte midlene til å betale regninger for
B og til å ta ut kontanter som hun har gitt til B eller brukt til utlegg i Bs interesse. Hvor
stor andel av det overførte beløpet dette gjelder, har det ikke vært mulig å få sikre
opplysninger om. I tiltalebeslutningen er det lagt til grunn at A har brukt anslagsvis
132 000 kroner til egne formål. Tingretten la dette til grunn. Lagmannsretten kom
imidlertid til at det ut fra prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, må
legges til grunn at kontantuttak A har foretatt dagen før eller samme dag som samværene
med B, har kommet B til gode. Lagmannsretten konkluderte derfor med at det beløp A
forsettlig og med vinnings hensikt har underslått, er 78 918 kroner.
(12) A gjør gjeldende at det er uriktig å anse dette underslaget som grovt.
(13) Etter straffeloven § 256 beror det på en samlet vurdering om et underslag er grovt. Blant
de forhold som særlig skal vektlegges ved vurderingen, er om verdien av det underslåtte
er betydelig, og om underslaget er begått ved brudd på den særlige tillit som følger med
en stilling eller virksomhet.
(14) Høyesterett kom i Rt. 2006 side 853 til at et underslag på 102 000 kroner måtte
klassifiseres som grovt, men at det ikke lå langt over terskelen. Bortsett fra varigheten –
underslagene hadde pågått over en periode på åtte måneder – var det ikke andre forhold
enn beløpets størrelse som talte for å anse underslaget som grovt.
(15) As underslag utgjør i underkant av 4/5 av dette beløpet. Fra forholdet i 2006-dommen ble
begått til tidsrommet vår sak gjelder, har det dessuten skjedd en verdiutvikling, noe som
blant annet illustreres ved at folketrygdens grunnbeløp har økt med omtrent 20 000 3
kroner. Beløpets størrelse er derfor neppe i seg selv tilstrekkelig til å anse As underslag
som grovt.
(16) Som lagmannsretten mener jeg imidlertid at As underslag representerer et brudd på den
særlige tillit som fulgte med hennes stilling. Hun utnyttet sin posisjon som støttekontakt
til å forsyne seg av midlene til den hun skulle støtte. Både overfor B og kommunen er
dette et alvorlig tillitsbrudd.
(17) Det bidrar også til å gjøre forholdet grovt at A fikk B til å ta opp et forbrukslån på
20 000 kroner, som – på samme måte som de øvrige midler – for en del ble brukt av A til
egne formål. Jeg vektlegger også at As pengeoverføringer gjorde at det ikke var midler på
Bs konto til dekning av regninger. A har altså også utsatt B for risiko for velferdstap.
(18) Jeg finner det på denne bakgrunn ikke tvilsomt at forholdet må anses som grovt
underslag.
(19) Det neste spørsmålet blir om det kan anvendes samfunnsstraff.
(20) Vilkårene for å idømme samfunnsstraff i stedet for fengselsstraff fremgår av straffeloven
§ 28 a. Det springende punktet her er om hensynet til staffens formål taler mot en
reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 28 a første ledd bokstav b.
(21) Høyesteretts klare utgangspunkt har lenge vært at allmennpreventive hensyn må føre til at
grovt underslag skal straffes med ubetinget fengsel, se Rt. 2006 side 853 avsnitt 15. Det
åpnes likevel for bruk av samfunnsstraff i særlige tilfeller, og som det blant annet fremgår
av den samme dommens avsnitt 17, er nok terskelen noe senket etter lovendringen i 2006.
Dette synes bekreftet i Rt. 2007 side 1043.
(22) Domfelte har gjort gjeldende at det på samme måte som i saker om trygdebedrageri, bør
ligge an til samfunnsstraff der det underslåtte beløpet ikke overstiger folketrygdens
grunnbeløp på gjerningstidspunktet, se Rt. 2008 side 1386. Per 1. mai 2010 var
grunnbeløpet 75 641 kroner, og per 1. mai 2011 var det 79 216 kroner. Underslaget
tilsvarer altså omtrent grunnbeløpet.
(23) Det kan hevdes at når man kan anvende samfunnsstraff ved trygdemisbruk av et visst
omfang, må slik straff også være forenlig med straffens formål ved andre typer
økonomisk kriminalitet av tilsvarende omfang, siden trygdemisbruk er en forbrytelse hvor
allmennpreventive hensyn gjør seg særlig sterkt gjeldende. Da ser man imidlertid bort fra
at ved grovt underslag vil det – der det ikke dreier seg om et større beløp – være andre
forhold som gjør forholdet grovt. Dermed blir overføringsverdien av sakene om
trygdemisbruk begrenset. Til dette kommer at også i saker hvor stillingen som helse- eller
omsorgsarbeider gir mulighet til å forgripe seg på den hjelpetrengendes midler, gjør
hensynet til allmennprevensjon seg gjeldende med betydelig styrke. Riktignok er det ikke
som ved trygdemisbruk tale om et upersonlig offer, noe som kan senke den moralske
sperren mot forbrytelsen. Men det dreier seg om en situasjon der offeret er prisgitt
hjelperen, hvor fristelsen kan være stor og skadevirkningene i verste fall ødeleggende.
(24) Ved denne formen for grovt bedrageri må det derfor kreves mer for å anvende
samfunnsstraff enn at beløpet ikke overskrider folketrygdens grunnbeløp. 4
(25) Domfelte har anført at flere forhold gjør at samfunnsstraff uansett er anvendelig her.
(26) For det første mener hun at hennes tilståelse må få betydning. Det er på det rene at
domfelte i politiavhør ikke har gjort noe forsøk på å nekte for at hun har overført Bs
penger til seg – også i en periode før den politiet til å begynne med var kjent med – eller
at hun har brukt en del av midlene til egne formål. Hun har også overlevert til politiet de
dokumentene hun hadde. Hun har imidlertid ikke hatt noe gjennomført system som viser
hvor mye hun har brukt på B og hvor mye hun har brukt på seg selv, og under henvisning
til at hun ikke husker, har hun forklart lite om det i avhør. Hvorvidt dette skyldtes
manglende vilje, slik aktor har hevdet, eller at hun faktisk ikke husker mer, er vanskelig å
si. Lagmannsretten har tatt hensyn til domfeltes erkjennelse, men har tillagt den mindre
betydning fordi det har vært nødvendig å behandle saken med meddomsrett med full
bevisføring i to instanser, og erkjennelsen har hatt lite å si bevismessig. I lys av at
forholdet ble oppdaget av kommunen, og at pengeoverføringen fremgikk av
kontoutskrifter, kan erkjennelsen vanskelig veie tungt ved avgjørelsen av om
samfunnsstraff skal anvendes.
(27) For det andre har domfelte lagt fram en psykologerklæring hvor det fremgår at hun
behandles for posttraumatisk stresslidelse etter en meget vanskelig barndom. Det fremgår
videre at hun har hatt depresjoner, men at det ikke foreligger symptomer på pågående
depresjon. Lagmannsretten har fremhevet hennes meget krevende oppvekst, uten at den
har funnet at det tilsier anvendelse av samfunnsstraff. Jeg er enig i det.
(28) Videre har domfelte pekt på at autorisasjonen som hjelpepleier er trukket tilbake. I
Høyesteretts praksis er slike følger av straffbare handlinger ikke vektlagt, se Rt. 2013
side 193 avsnitt 30. For domfelte har tap av autorisasjonen, iallfall i hennes nåværende
situasjon, uansett begrenset betydning. Hun har ikke utøvd yrket som hjelpepleier utover
en kort periode etter at hun ble ferdig utdannet i 2001.
(29) Det siste som er anført, er at sakens behandlingstid tilsier bruk av samfunnsstraff. Det er
nå gått to år og åtte måneder siden forholdet ble anmeldt til politiet. I seg selv er ikke det
nødvendigvis lang tid, og det er ikke noe å si på fremdriften i domstolene. Saken lå
imidlertid ubehandlet hos politiet i en periode på vel åtte måneder etter den innledende
etterforskningen, og videre etterforskning skjedde først etter at domfelte hadde purret på
saken. Etter at hun var avhørt på nytt, ble saken forgjeves forsøkt pådømt som
tilståelsessak – noe som førte til ytterligere forsinkelse. Særlig liggetiden er kritikkverdig
og må få virkning for straffutmålingen. Jeg antar likevel, som lagmannsretten, at det i lys
av den samlede saksbehandlingstid skal mer til for at Den europeiske
menneskerettskonvensjon artikkel 6 er krenket. Og jeg er også kommet til at heller ikke
tidsbruken er tilstrekkelig til å begrunne samfunnsstraff.
(30) Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om å skjerpe straffen til fengsel i 90 dager hvorav
45 dager skal gjøres betinget med en prøvetid på to år. Etter en samlet vurdering – hvor
det blant annet blir lagt vekt på tidsbruken – finner jeg at den straff lagmannsretten har
utmålt, er passende.
(31) Jeg stemmer for denne
D O M : 5
Anken forkastes.
(32) Kst. dommer Kaasen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(33) Dommer Bull: Likeså.
(34) Dommer Tønder: Likeså.
(35) Dommer Skoghøy: Likeså.
(36) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: