Hopp til innhold

HR-2014-2014-A

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2014-10-16
Publisert: HR-2014-02014-A - Rt-2014-946
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder spørsmål om løslatelse på prøve fra forvaring.
Saksgang: HR-2014-02014-A, (sak nr. 2014/1447), straffesak, anke over dom
Parter: A (advokat Fredrik S. Brodwall – til prøve) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Reidar Bruusgaard)
Forfatter: Indreberg, Ringnes, Bull, Tjomsland
Lovhenvisninger: straffeloven § 39


                                   NORGES HØYESTERETT


        Den 16. oktober 2014 avsa Høyesterett dom i

        HR-2014-02014-A, (sak nr. 2014/1447), straffesak, anke over dom,


        A                                          (advokat Fredrik S. Brodwall – til prøve)

        mot

        Den offentlige påtalemyndighet             (kst. statsadvokat Reidar Bruusgaard)












                                         
         G I V N I N G :
(1)     Dommer Tønder: Saken gjelder spørsmål om løslatelse på prøve fra forvaring.


(2)     A ble ved Stavanger tingretts dom 10. mars 2006 funnet skyldig i grovt ran med døden til
        følge – NOKAS-ranet. Tingretten utmålte straffen for A til forvaring med en tidsramme
        på 16 år og med en minstetid på 10 år.

(3)     Etter at han under tingrettens behandling nektet for å ha hatt noe med ranet å gjøre,
        erkjente han i lagmannsretten straffeskyld. Han erkjente også å ha avfyrt skuddet som
        førte til at politiførstebetjent B ble drept under ranet. Ved Gulating lagmannsretts dom
        15. februar 2007 ble A funnet skyldig som i tingretten. Straffen ble satt til fengsel i 13 år.


(4)     Etter anke fra påtalemyndigheten fastsatte Høyesterett straffen til forvaring med en
        tidsramme på 16 år og med en minstetid på 10 år. To dommere stemte for en straff av
        fengsel i 16 år.

(5)     A begjærte seg 10. desember 2012 løslatt på prøve med virkning fra minstetidens utløp,
        som var 6. september 2013. Han sonet da forvaringsstraffen ved Trondheim fengsel.
        Kriminalomsorgen region nord anbefalte ikke prøveløslatelse. Påtalemyndigheten
        fremmet deretter saken for tingretten, jf. straffeloven § 39 f andre ledd.                                                            2


(6)       Sør-Trøndelag tingrett avsa 16. desember 2013 dom med slik domsslutning:


                 "1.       A, født 00.00.1966, prøveløslates fra forvaring etter straffeloven § 39 g.

                  2.       Prøvetiden er på fem år. Det settes følgende vilkår for prøveløslatelsen:

                           -       A skal ha kontakt med friomsorgen i X, Y distriktskontor.
                                   Friomsorgen skal følge opp med avtalte så vel som uanmeldte
                                   hjemmebesøk. Det skal i utgangspunktet være kontakt mellom

                                   friomsorgen og A minimum en gang i uken. Frekvensen kan økes ved
                                   behov.
                           -       A skal bo i -------vegen Z. Han kan ikke forandre bosted uten
                                   forhåndssamtykke fra kriminalomsorgen. Dette innebærer også at
                                   han må søke kriminalomsorgen ved midlertidig endring av
                                   bostedsadresse, som for eksempel overnatting på en annen adresse.
                                   Domfelte må oppholde seg på bostedsadressen mellom kl. 23.00 –
                                   06.00 for at vilkåret skal anses som overholdt.

                           -       A skal være i 100 % sysselsetting på dagtid. Arbeidsplassen skal i
                                   form av skriftlig avtale forplikte seg til umiddelbart å gi friomsorgen
                                   beskjed dersom A uteblir fra arbeidet. Friomsorgen skal følge opp
                                   med så vel avtalte som uanmeldte besøk ved arbeidsplassen. Endring
                                   av arbeidsplass skal avklares med kriminalomsorgen.
                           -       A skal motta behandling hos psykolog så lenge ansvarlig behandler
                                   finner dette hensiktsmessig. Det skal inngås avtale mellom behandler

                                   og friomsorgen som sikrer nødvendig kontroll."

(7)       Som rettslig utgangspunkt ved løslatelsesvurderingen la tingretten til grunn at kravet til
          gjentakelsesfare er det samme for å opprettholde forvaringen som det er for at forvaring

          kan idømmes. Etter tingrettens mening forelå det på domstidspunktet ingen kvalifisert og
          reell risiko for at A ville begå alvorlige, voldelige forbrytelser hvis han ble prøveløslatt på
          slike vilkår som retten fastsatte. Begjæringen måtte derfor tas til følge.


(8)       Påtalemyndigheten anket dommen til lagmannsretten. Under henvisning til domstolloven

          § 38 besluttet førstelagmannen i Frostating lagmannsrett at saken skulle overføres til
          Eidsivating lagmannsrett.


(9)       Eidsivating lagmannsrett avsa 13. juni 2014 dom med slik domsslutning:

                 "Begjæringen om prøveløslatelse tas ikke til følge."


(10)      Dommen er avsagt under dissens. Om det rettslige utgangspunktet for vurderingen uttalte
          flertallet:


                 "Flertallet . . . er kommet til at loven må forstås slik at begjæringer om prøveløslatelse
                 skal avgjøres ut fra en totalvurdering av omstendighetene i saken, og at en begjæring
                 skal avslås dersom løslatelse – eventuelt på nærmere fastsatte vilkår – ikke kan antas å
                 være sikkerhetsmessig forsvarlig. Flertallet er med andre ord ikke enig med tingretten i
                 at det er den samme vurderingen av samfunnsvern og gjentakelsesfare som skal foretas
                 ved prøveløslatelse fra forvaring som når forvaring idømmes. Og selv om flertallet
                 mener at det sentrale elementet i vurderingen vil være om en prøveløslatelse framtrer
                 som sikkerhetsmessig forsvarlig, innebærer flertallets standpunkt dessuten at dette

                 alene ikke automatisk gir den forvaringsdømte krav på å bli prøveløslatt."

(11)      Flertallet kom, som tingretten, til at det ikke var noen nærliggende fare for at A skulle

          begå ny alvorlig kriminalitet. Under henvisning til hans rolle under NOKAS-ranet og
          hans tidligere kriminelle virksomhet, fant flertallet likevel at det knyttet seg en viss                                                       3


         usikkerhet til om det var forsvarlig å gi prøveløslatelse nå. Når hensyn ble tatt til at
         redusert usikkerhet kunne oppnås ved å gjennomføre en gradvis "utslusing" fram mot
         prøveløslatelse, kom flertallet til at det ikke var grunnlag for å ta hans begjæring til følge.

(12)     Mindretallet var enig i tingrettens rettslige utgangspunkt om at løslatelse skulle skje med

         mindre det var en nærliggende fare for gjentakelse av alvorlig kriminalitet. Da heller ikke
         mindretallet kom til at dette vilkåret var oppfylt, mente mindretallet at anken måtte
         forkastes.

(13)     A har anket til Høyesterett. Ved ankeutvalgets beslutning 12. august 2014 ble anken tillatt
         fremmet.


(14)     Anken har vært behandlet sammen med to andre saker om prøveløslatelse fra forvaring –
         sak 2014/1448 C og sak 2014/1319 D.

(15)     Jeg er kommet til at anken fra A fører fram.

(16)     I sak 2014/1448 – som også gjaldt forvaring for deltakelse i NOKAS-ranet og som ble
         votert tidligere i dag – har Høyesterett konkludert med at det er det samme krav til

         gjentakelsesfare ved prøveløslatelse fra forvaring som ved spørsmål om forvaring skal
         idømmes. Dette innebærer at prøveløslatelse skal nektes dersom det vil være en
         nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som nevnt i
         straffeloven § 39 c første ledd nr. 1. Dersom det ikke er slik nærliggende fare, skal
         prøveløslatelse innvilges. Jeg viser til begrunnelsen for dette utgangspunkt som er gitt av
         førstvoterende i sak 2014/1448. Jeg legger denne rettsforståelsen til grunn også i vår sak.


(17)     For As del blir spørsmålet om det er en nærliggende fare for at han på nytt vil delta i
         væpnet ran eller en forbrytelse som på annen måte har innslag av grov voldsutøvelse.

(18)     Ved denne vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i Høyesteretts vurdering av
         straffutmålingen for A i NOKAS-dommen – Rt. 2007 side 1056 – som altså ga som
         resultat at A ble idømt forvaring.


(19)     Spørsmålet om forvaring for A drøftes i avsnitt 152 til 161. Førstvoterende tar
         utgangspunkt i As rolle og handlemåte under NOKAS-ranet. I denne forbindelse
         framheves hans manglende motforestilling mot å ta i bruk de farligste midler for
         gjennomføring av ranet. Dette medførte at han skjøt og drepte politiførstebetjent B og
         dessuten utsatte en rekke andre personer for stor fare ved å løsne flere skudd til tross for
         at han visste at de var like ved. Videre trekkes fram at A siden tyveårsalderen har vært

         straffedømt flere ganger for gradvis grovere kriminalitet – de to siste gangene gjaldt
         henholdsvis grovt ran og ulovlig befatning med våpen som blant annet gjaldt pumpehagle,
         en maskinpistol og et AG3 automatgevær. Med særlig henvisning til hans opptreden
         under NOKAS-ranet uttalte førstvoterende at "[m]uligheten for at en langvarig
         fengselsstraff vil endre på disse svært farlige sider ved As personlighet, er etter mitt syn
         svært usikker". Flertallet kom på denne bakgrunn til at en langvarig fengselsstraff ikke
         ville gi det tilstrekkelige samfunnsvernet.


(20)     Når jeg nå skal ta stilling til om det i dag foreligger en nærliggende fare for at A på ny vil
         begå en alvorlig forbrytelse, blir spørsmålet i praksis om det har skjedd en endring i de
         forholdene som Høyesteretts flertall bygde på og som den gangen begrunnet valget av                                                       4


         forvaring framfor en langvarig fengselsstraff, jf. Rt. 2010 side 469 avsnitt 21 som
         førstvoterende i sak 2014/1448 viser til.

(21)     Etter å ha vært plassert ulike steder fra han ble pågrepet 12. mai 2004, har A fra juni 2008
         sonet forvaringsstraffen ved Trondheim fengsel. Det framgår av dokumentasjonen at han

         hele tiden mens han har vært ved Trondheim fengsel har deltatt i ulike
         undervisningsopplegg – i de første årene med hovedvekt på faget Vg1 Media og
         kommunikasjon, fra 2011 Vg1 Bygg- og anleggsteknikk og Vg2 Byggtekniske fag – alle
         med eksamener. Fra august 2013 har han vært lærling innen tømrerfaget. Det er ingen
         negative bemerkninger om hans oppførsel i forbindelse med skolegangen. Han er
         betraktet som en ivrig elev. Han har nå fått ansettelse hos en entreprenør nær hans
         hjemsted, noe han etter utdannelsen skulle ha gode faglige forutsetninger for å mestre.


(22)     Jeg nevner videre at A fra juli 2010 har hatt jevnlig kontakt med psykolog. Av
         behandlingsjournalen framgår at han blant annet gradvis har fokusert på tema som har
         med hans kriminelle fortid å gjøre – hvilke elementer som har ledet opp til situasjonen
         han nå befinner seg i, og hvilke risikofaktorer som må håndteres for å unngå at han
         havner i samme situasjon etter endt soning.


(23)     Han har også gått aktivt inn for å bearbeide følelser som knytter seg til drapet på
         politiførstebetjent B. Blant annet har han ved flere anledninger stilt opp til samtaler med
         Bs familie.

(24)     I en oppdatert risikovurdering, datert 31. juli 2014, konkluderer psykolog Svein Øverland
         ved forvaringsavdelingen ved Trondheim fengsel med at risikoen for at A skal begå nye
         voldshandlinger, er lav til moderat.


(25)     Jeg er på denne bakgrunn, i likhet med både tingretten og flertallet og mindretallet i
         lagmannsretten, kommet til at det ikke lenger foreligger en nærliggende fare for at A på
         nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som nevnt i straffeloven § 39 c første ledd nr. 1. Jeg
         legger særlig vekt på at A har vist at han er villig til å bearbeide sine holdninger til
         kriminalitet, noe som klart er egnet til å "endre på disse svært farlige sider ved As

         personlighet", slik jeg foran refererte førstvoterende i NOKAS-dommen. Vilkåret for
         fortsatt forvaring er da ikke til stede, og han må derfor gis medhold i kravet om å bli
         løslatt på prøve.

(26)     Også aktor er enig i at vilkåret "nærliggende fare for gjentakelse" ikke lenger er oppfylt.
         Når han har opprettholdt påstanden om at A fortsatt skal holdes i forvaring, bygger han på
         den samme rettslige normen og den samme forsvarlighetsvurderingen som

         lagmannsrettens flertall. Dette er en annen rettslig norm enn den som Høyesterett kom
         fram til i sak 2014/1448, og som også jeg har lagt til grunn i vår sak.

(27)     Jeg er enig i de vilkårene som tingretten fastsatte som betingelse for løslatelse på prøve.
         For lagmannsretten fremmet aktor forslag til følgende tilleggsvilkår:

                     1. Han skal motta behandling hos psykolog så lenge friomsorgen finner dette

                        hensiktsmessig.
                     2. Han skal ikke begå forbrytelser.
                     3. Han skal ikke ha noen form for kontakt med personer som ble dømt i
                        samme sak (NOKAS-dommen) eller deres familier. Han skal heller ikke ha                                                      5


                        kontakt med personer han vet eller må forstå tilhører et kriminelt miljø
                        eller er straffet for alvorlig kriminalitet.

(28)     Jeg er enig i disse tilleggsvilkårene, som også A har akseptert.


(29)     Jeg stemmer for denne

                                              D O M :

         Tingrettens dom stadfestes med følgende tilleggsvilkår:

         1.     Han skal motta behandling hos psykolog så lenge friomsorgen finner dette

                hensiktsmessig.

         2.     Han skal ikke begå forbrytelser.

         3.     Han skal ikke ha noen form for kontakt med personer som ble dømt i samme sak
                (NOKAS-dommen) eller deres familier. Han skal heller ikke ha kontakt med
                personer han vet eller må forstå tilhører et kriminelt miljø eller er straffet for

                alvorlig kriminalitet.



(30)     Dommer Indreberg:                            Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                                      førstvoterende.


(31)     Dommer Ringnes:                              Likeså.

(32)     Dommer Bull:                                 Likeså.

(33)     Dommer Tjomsland:                            Likeså.


(34)     Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne


                                                 D O M :

         Tingrettens dom stadfestes med følgende tilleggsvilkår:


         1.     Han skal motta behandling hos psykolog så lenge friomsorgen finner dette
                hensiktsmessig.

         2.     Han skal ikke begå forbrytelser.

         3.     Han skal ikke ha noen form for kontakt med personer som ble dømt i samme sak

                (NOKAS-dommen) eller deres familier. Han skal heller ikke ha kontakt med
                personer han vet eller må forstå tilhører et kriminelt miljø eller er straffet for
                alvorlig kriminalitet.


         Riktig utskrift bekreftes: