HR-2014-2151-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2014-11-05 |
| Publisert: | HR-2014-02151-A - Rt-2014-1045 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om det under ankebehandlingen for lagmannsretten av en straffesak kan avsies dom mot en avdød person når han har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og de etterlatte har trådt inn i anken. |
| Saksgang: | HR-2014-02151-A, (sak nr. 2014/933), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A B (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Espen Haug) |
| Forfatter: | Ringnes, Noer, Arntzen, Matheson |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 271, regnskapsloven § 8-5, straffeloven § 274, straffeprosessloven § 321, straffeloven § 276, straffeloven § 183, straffeloven § 281, regnskapsloven § 9-2, straffeprosessloven § 331, straffeprosessloven § 308, straffeloven § 75, grunnloven § 95, straffeprosessloven § 400, straffeprosessloven § 72, straffeprosessloven § 322, retsplejeloven § 906, kapittel § 1, straffeprosessloven § 290 |
Til
publisering
NORGES HØYESTERETT
Den 5. november 2014 avsa Høyesterett dom i
HR-2014-02151-A, (sak nr. 2014/933), straffesak, anke over dom,
A
B (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Espen Haug)
G I V N I N G :
(1) Dommer Ringnes: Saken gjelder spørsmålet om det under ankebehandlingen for lagmannsretten
av en straffesak kan avsies dom mot en avdød person når han har anket over bevisbedømmelsen
under skyldspørsmålet og de etterlatte har trådt inn i anken.
(2) C, født 00.00 1956, ble i den såkalte Finance Credit-saken ved Oslo tingretts dom 19. oktober
2004 domfelt for overtredelse av straffeloven § 271 jf. § 270, § 183, § 274, § 276 jf. § 275, § 281,
og regnskapsloven § 8-5. Straffen ble satt til fengsel i 9 år. Det ble også idømt rettighetstap.
(3) Domfelte anket til Borgarting lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet,
lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Ved beslutning 21. september 2005
henviste lagmannsretten anken til ankeforhandling for så vidt gjaldt lovanvendelsen for enkelte
poster i hovedtiltalebeslutningen samt straffutmålingen. For øvrig ble anken nektet fremmet. I
tråd med dagjeldende praksis ble det ikke gitt begrunnelse for ankenektelsen. 2
(4) Lagmannsrettens beslutning ble påkjært, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse
24. november 2005 ble kjæremålet forkastet.
(5) Ved Borgarting lagmannsretts dom 3. april 2006 ble domfelte frifunnet for tiltalens post III
(straffeloven § 274). For øvrig førte anken ikke frem, og straffutmålingen ble opprettholdt.
Domfeltes anke over dommen ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 24. januar 2007
ikke tillatt fremmet.
(6) Etter Høyesteretts storkammerdom 12. oktober 2010, Rt. 2010 side 1170, som stilte krav til
begrunnelse av beslutninger etter straffeprosessloven § 321 andre ledd om å nekte anke til
lagmannsretten, begjærte domfelte Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 24. november
2005 gjenåpnet. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker tok ved avgjørelse
18. november 2010 begjæringen til følge. Gjenåpningen var begrunnet med at det var en feil at
lagmannsretten ikke hadde gitt noen begrunnelse for sin beslutning om ankenektelse.
(7) Deretter avsa Høyesteretts ankeutvalg 26. januar 2011 kjennelse som opphevet Borgarting
lagmannsretts beslutning av 21. september 2005 for så vidt anken ble nektet fremmet, og
Eidsivating lagmannsrett ble utpekt til å behandle anken over Oslo tingretts dom av 19. oktober
2004.
(8) Eidsivating lagmannsrett fremmet ved beslutninger 15. januar 2013 og 6. mai 2013 anken over
bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for en rekke av hovedtiltalebeslutningens poster.
(9) Lagmannsretten behandlet domfeltes anke over saksbehandlingen ved særskilt dom, uten muntlig
forhandling.
(10) Domfelte døde 29. august 2013, før forkynnelsen av dommen fra lagmannsretten og før
ankesaken over skyldspørsmålet ble behandlet.
(11) Domfeltes etterlatte anket lagmannsrettens dom i saksbehandlingsanken til Høyesterett.
Høyesteretts ankeutvalg traff 31. oktober 2013 beslutning der anken ble nektet fremmet. Dermed
var de forhold som er omhandlet under hovedtiltalebeslutningens poster I b, I i og I j, endelig
avgjort.
(12) Ettersom anken over skyldspørsmålet ikke var behandlet i lagmannsretten da domfelte avgikk
ved døden, erklærte domfeltes tre søsken, D, E og F, og hans to mindreårige døtre, A og B ved
verge G, at de trådte inn i Cs anke over Oslo tingretts dom i medhold av straffeprosessloven
§ 308.
(13) Eidsivating lagmannsretts avsa dom 20. mars 2014 med slik domsslutning:
"1. C, født 00.00 1956, dømmes for overtredelse av straffeloven § 271, jf. § 270,
straffeloven § 276, jf. § 275, straffeloven § 183, straffeloven § 281, regnskapsloven § 8-5
første ledd annet straffalternativ, jf. regnskapsloven §§ 4- 6, 5-2, 6-1 første
ledd, 7-1 annet ledd, 7-6, 7-32 annet ledd, regnskapsloven av 1977 §§ 5
første ledd og 8, jf. regnskapsloven § 9-2, og aksjeloven av 1976 § 17-1 første ledd
annet straffalternativ, jf. aksjeloven av 1976 §§ 11-4 første ledd, 11-5 første ledd og 11-
9. 3
2. C/hans dødsbo dømmes til å betale slik erstatning:
2.1. Til bank 1 Oslo AS: 172 734 323 –
etthundreogsyttitomillionersyvhundreogtrettifiretusentrehundreogtjuetre – kroner.
2.2. Til SpareBank 1 SMN: 58 477 988 –
femtiåttemillionerfirehundreogsyttisyvtusennihundreogåttiåtte – kroner.
2.3. Til SpareBank 1 SR-bank ASA: 58 477 988 –
femtiåttemillionerfirehundreogsyttisyvtusennihundreogåttiåtte – kroner.
2.4. Til Sparebanken Vest: 37 543 824 –
trettisyvmillionerfemhundreogførtitretusenåttehundreogtjuefire – kroner.
2.5. Til DnB Bank ASA: 342 090 800 – trehundreogførtitomillionernittitusenogåttehundre
– kroner.
2.6. Til Skandinaviska Enskilda Banken AB: 6 147 794 –
seksmillioneretthundreogførtisyvtusensyvhundreognittifire – kroner.
2.7. Til Sparebanken Øst: 29 668 477 –
tjuenimillionersekshundreogsekstiåttetusenfirehundreogsyttisyv – kroner.
2.8. Til KPMG AS: 312 300 000 – trehundreogtolvmillionertrehundretusen – kroner.
2.9. Til The London Underwriters: NOK 145 000 000 – etthundreogførtifemmillioner –
kroner.
Samtlige erstatningssummer forfaller til betaling 2 – to – uker etter forkynnelsen av
dommen, og for samtlige erstatningssummer påløper lovens forsinkelsesrente fra
forfall til betaling skjer.
3. Sakskostnader idømmes ikke."
(14) Fordi domfelte var død, ble det ikke utmålt straff.
(15) Hans døtre A og B har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen
og saksbehandlingen, og er begrenset til å gjelde spørsmålet om det kan avsies en fellende dom i
en bevisanke mot en person etter hans død.
(16) Høyesteretts ankeutvalg besluttet 11. juni 2014 å henvise anken.
(17) De ankende parter har i hovedtrekk gjort gjeldende:
(18) Det er uforsvarlig å avsi en fellende dom mot en avdød person.
(19) Ved anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal det etter straffeprosessloven § 331
foretas en fullstendig ny behandling av saken. Men når domfelte er avgått ved døden, kan han
ikke forklare seg, og han kan ikke uttale seg om bevismidler. Kravene til rettferdig rettergang
etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 og FN-konvensjonen om sivile
og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 blir da ikke ivaretatt. 4
(20) Når domfelte dør før ankebehandlingen i lagmannsretten, må resultatet bli at domfelte frifinnes,
eller at lagmannsrettens og tingrettens dom oppheves for de poster hvor bevisvurderingen under
skyldspørsmålet var henvist til ankeforhandling.
(21) Påtalemyndigheten har i hovedsak sluttet seg til lagmannsrettens begrunnelse og har anført:
(22) Straffeprosessloven § 308 gir de etterlatte ankerett. Bestemmelsen er generell, og setter ikke
grenser for hvilke ankegrunner som kan påberopes. Høyesterett har Rt. 2007 side 785 gitt en
generell uttalelse i avsnitt 19 som må forstås slik at domfeltes død ikke fører til at en avsagt
straffedom skal oppheves eller at domfelte skal frifinnes, når han eller de etterlatte anker
dommen. Denne uttalelsen må også gjelde der det er anket over bevisvurderingen under
skyldspørsmålet.
(23) Formålet med ankeretten etter § 308 er å gi etterlatte adgang til å renvaske avdøde. Dette
forutsetter at det foretas en full realitetsprøving av saken. Kravene til bevis for å kunne avsi
fellende dom vil være de samme, uansett om tiltalte er tilstede eller ikke.
(24) Etter påtalemyndighetens syn er det ikke i strid med EMK eller SP at lagmannsretten avsier
straffedom etter prøving av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(25) Mitt syn på saken
(26) Det følger av straffeloven § 75 at adgangen til å fullbyrde straff faller bort ved den skyldiges død.
Når domfelte dør før lagmannsretten har avsagt dom, er følgelig en anke over straffutmålingen
uaktuell, og en anke må grunnes på feil ved saksbehandlingen, lovanvendelsen eller
bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(27) Problemstillingen i saken er knyttet til situasjonen der anken gjelder bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet. Når lagmannsretten har henvist anken til ankeforhandling etter
straffeprosessloven § 321, skal det "foretas en fullstendig ny behandling av saken så langt den er
henvist", se straffeprosessloven § 331. Spørsmålet er om lagmannsretten kan avsi realitetsdom
når domfelte er død.
(28) Denne problemstillingen må holdes atskilt fra spørsmålet om de etterlattes ankerett.
(29) De etterlattes ankerett er begrunnet i hensynene til avdødes ettermæle og de etterlattes behov for
gjenopprettelse. Disse hensynene rekker ikke lenger enn til at lagmannsretten avsier
frifinnelsesdom eller opphever tingrettens dom. Det vil da være satt strek over den fellende
straffedommen i tingretten.
(30) Hvordan ankesaken skal behandles, og om det kan avsies realitetsdom, er et annet spørsmål.
Ettersom en realitetsdom kan gå ut på domfellelse, er det hensynet til rettferdig rettergang for den
avdøde som vil stå sentralt ved vurderingen av denne problemstillingen.
(31) Før jeg tar stilling til hovedspørsmålet, skal jeg redegjøre for reglene om etterlattes ankerett.
Straffeprosessloven § 308 lyder: 5
"Er siktede død, kan hans ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og
arvinger anke i hans sted."
(32) De ankende parter – som er domfeltes to mindreårige barn – tilhører den personkretsen som har
rett til å anke etter § 308. Det er videre klart at når domfelte dør etter at han har anket, men før
saken er realitetsbehandlet, kan en eller flere av de etterlatte tre inn i ankesaken, se Rt. 2004
side 562.
(33) Når de etterlatte trer inn i anken, vil de tre inn i anken slik den står. Loven setter ingen
begrensninger med hensyn til hvilke ankegrunner som de etterlatte kan påberope. Det er altså på
det rene at de etterlatte kan anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(34) Helt fra tilblivelsen av straffeprosessloven av 1887 ga loven – i § 379 – ankerett for etterlatte.
Men de etterlattes ankeadgang etter straffeprosessloven av 1887 var begrenset til
saksbehandlingen og lovanvendelsen. I saker som var avgjort av lagmannsretten, kunne det ikke
ankes over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. For dom i herreds- og byretten gjaldt
ordningen med fornyet behandling i lagmannsretten. Paragraf 400 tredje ledd fastsatte at etter
tiltaltes død kunne bare påtalemyndigheten begjære fornyet behandling, og da bare til gunst for
tiltalte. De etterlatte var altså ikke gitt rett til å få prøvet bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet etter fellende straffedom.
(35) Forarbeidene fremhevet betenkelighetene ved å gjennomføre fornyet behandling i lagmannsretten
uten at tiltalte var tilstede. I Udkast til Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager med Motiver,
1886, side 94 heter det således:
"En Forhandling for Lagmandsret uden Tiltaltes egen Tilstedeværelse vil ofte være forbunden
med Vanskelighed, og dette Hensyn taler allerede stærkt imod her at tilstede Paanke efter
Domfældtes Død."
(36) For å ivareta hensynet til tiltaltes ettermæle ble imidlertid påtalemyndigheten gitt rett til å
begjære fornyet behandling til gunst for avdøde. I utkastet side 94 ble denne ordningen begrunnet
slik:
"Imidlertid maa det paa den anden Side indrømmes, at der kan gives Tilfælde hvor der er et
stærkt Billighedskrav paa, at Sagen bringes paa det Rene gjennem en ny Prøvelse. Vi har troet
at have gjort det nødvendige og tilstrækkelige til Imødekommelse af dette Krav ved at tilstede
Paatalemyndigheten selv at paaanke til Gunst for Tiltalte ogsaa efter hans Død."
(37) Straffeprosessloven av 1887 ble endret ved lov 8. april 1983 nr. 14, ved fremskyndet iverksetting
av bestemmelser i straffeprosessloven av 1981 om fornyet behandling med videre. Det sentrale
for vår sak er at § 402 ble endret med den virkning at de etterlatte ble gitt rett til å begjære fornyet
behandling. Hverken forarbeidene til denne lovendringen eller forarbeidene til
straffeprosessloven av 1981 inneholder noen nærmere vurdering av hvilke konsekvenser en rett
for de etterlate til å kreve fornyet behandling ville ha for kravene til rettferdig rettergang når
domfelte ikke kan gi forklaring.
(38) Ved to-instans reformen i lov nr. 80 av 1993 ble ordningen med fornyet behandling erstattet av
anke til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og etterlattes ankerett ble 6
flyttet til § 308. Heller ikke i forarbeidene til denne lovendringen er det vurdert hvilke
konsekvenser domfeltes død skal ha for sakens behandling og utfall.
(39) Straffeprosessloven har ingen nærmere regulering av hvordan lagmannsretten skal behandle en
ankesak når domfelte er død, og hvilke avgjørelser retten kan treffe i denne situasjonen. Som det
fremgår av det jeg allerede har sagt, løser ikke § 308 om etterlattes rett til å anke dette
spørsmålet. Løsningen må etter mitt syn forankres i prinsippene om rettferdig rettergang, og ved
analogi fra hvordan nærliggende situasjoner er løst i loven og i rettspraksis.
(40) Det er et grunnleggende element i retten til rettferdig rettergang at tiltalte har rett til å være
tilstede i egen straffesak og å kunne forsvare seg. Retten til rettferdig rettergang er fastsatt i
Grunnloven § 95, EMK artikkel 6 og SP artikkel 14. I SP artikkel 14 nr. 3, bokstav d er retten til
å være tilstede eksplisitt kommet til uttrykk. I norsk oversettelse lyder denne bestemmelsen:
"Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling, rett til følgende
minimumsgarantier, uten forskjellsbehandling:
…
d. Å være tilstede i retten, og å forsvare seg personlig eller ved en forsvarer han selv har valgt;
… "
(41) Selv om EMK artikkel 6 ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om det, er det i
konvensjonsorganenes praksis lagt til grunn at siktede har rett til å være tilstede i rettsmøtene, se
Aall, Rettergang og menneskerettigheter, 1995, side 207. Spørsmålet kom opp i saken Colozza
mot Italia, 12. februar 1985, som gjaldt en uteblivelsesdom, hvor Den europeiske
menneskerettsdomstol (EMD) uttalte:
"Although this is not expressly mentioned in paragraph 1 of Article 6 (art. 6-1), the object and
purpose of the Article taken as a whole show that a person 'charged with a criminal offence' is
entitled to take part in the hearing. Moreover, sub-paragraphs (c), (d) and (e) of paragraph 3
(art. 6-3-c, art. 6-3-d, art. 6-3-e) guarantee to 'everyone charged with a criminal offence' the
right 'to defend himself in person', 'to examine or have examined witnesses' and 'to have the free
assistance of an interpreter if he cannot understand or speak the language used in court', and it
is difficult to see how he could exercise these rights without being present."
(42) Ved ankeforhandling vil kravene til tilstedeværelse avhenge av hva saken gjelder, se Jebens,
Menneskerettigheter i straffeprosessen, 2004, side 321. Hvis saken gjelder begrensede spørsmål –
som lovanvendelsen og saksbehandlingen – vil tiltaltes behov for tilstedeværelse ikke være det
samme som når saken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Når det er anket over
skyldspørsmålet, er domfeltes forklaring et sentralt bevismiddel. Det gjelder både ved tilståelse
og når domfelte benekter å være skyldig. Hvis retten ved avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke kan
motta domfeltes umiddelbare forklaring, kan det reises alvorlig tvil om kravene til rettferdig
rettergang er oppfylt. Det er i denne sammenheng ingen forskjell på rettssikkerhetsgarantiene for
tiltalte i lagmannsretten og i tingretten, jf. at lagmannsretten skal "foreta en helt ny behandling av
saken" etter straffeprosessloven § 331.
(43) EMD har i saken Grǎdinar mot Moldova, 8. april 2008, behandlet situasjonen når domfelte ikke
kan delta i straffesaken mot ham fordi han er død. Avdøde domfeltes ektefelle hadde begjært 7
straffesaken gjennomført for å gjenreise hans ettermæle. Saksforholdet var knyttet til en spesiell
forhistorie, og bare to dommere avgjorde saken på det grunnlag at det var en krenkelse av EMK
artikkel 6 å gjennomføre rettssaken etter at domfelte var død. Dette er for meg ikke avgjørende.
Det sentrale er etter mitt syn at flertallet ga uttrykk for alvorlige betenkeligheter ved å
straffeforfølge og domfelle en avdød person, se avsnitt 109:
"In the present case, although G. died before the re-examination of the case against him, he was
found guilty of the crime with which he had been charged. The Court has serious reservations in
respect of a legal system allowing the trial and conviction of deceased persons, given the obvious
inability of such persons to defend themselves. However, the very special circumstances of the
case include a request by the applicant, as the deceased person’s relative and legal
representative, to continue the proceedings in order to prove his innocence. In view of this
request and of its findings below, the Court does not consider it necessary to decide whether G.’s
conviction after his death constituted in itself a violation of Article 6 of the Convention in the
present case."
(44) I tilslutning til denne dommen uttaler Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention –
for praktikere, 3. utgave 2010, side 472:
"Det er tvivlsomt, om det er foreneligt med en retfærdig rettergang at tillade et system med
strafforfølgning og domfellelse af afdøde personer, idet en afdød i sagens natur ikke har mulighed
for at deltage i straffesagen og forsvare sig."
(45) På bakgrunn av de rettskildene jeg har gjennomgått, og de grunnleggende rettssikkerhetshensyn
som er knyttet til at tiltalte skal kunne delta og forklare seg i sin egen straffesak, er jeg kommet til
at det ikke er forenlig med kravene til rettferdig rettergang at lagmannsretten kan avsi
realitetsdom i skyldspørsmålet mot en avdød person.
(46) I den foreliggende sak gikk ankeforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett over 29 rettsdager,
og lydopptak av domfeltes forklaring for Oslo tingrett ble avspilt. Det prinsipielle spørsmålet i
saken kan imidlertid ikke avgjøres ut fra spesielle omstendigheter i den konkrete saken. Det
vanlige i straffesaker er at det ikke tas lydopptak, og under enhver omstendighet skal siktede gi
forklaring umiddelbart for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven §§ 90–93.
(47) Hvis det foreligger en uforbeholden tilståelse fra domfelte i tingretten, veier de hensyn som jeg
har redegjort for, ikke like tungt. Men det må antas å være en lite praktisk situasjon at domfelte
eller hans etterlatte vil anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet når det foreligger en
uforbeholden tilståelse. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på denne spesielle
situasjonen.
(48) Påtalemyndigheten har vist til Høyesteretts kjennelse i Rt. 2007 side 785. Saken gjaldt spørsmålet
om foretaksstraff kan anvendes overfor enkeltpersonforetak som verken har ansatte eller
oppdragstakere. Innehaveren av enkeltpersonforetaket døde etter at anke var innlevert, og hans
arvinger var trådt inn i anken. Påtalemyndigheten har anført at førstvoterende i avsnitt 19 gir en
uttalelse av generell rekkevidde, som også må gjelde for den problemstilling som er til
pådømmelse i vår sak:
"På bakgrunn av påtalemyndighetens prosedyre for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å
bemerke at det følger av straffeloven § 75 første ledd at adgangen til å fullbyrde straff faller bort 8
ved den skyldiges død. I saker om foretaksstraff for enkeltpersonsforetak er det innehaveren
som er part, og tvangsfullbyrdelse må skje overfor ham, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5.
utgave 2004 ved Magnus Matningsdal og Georg Fr. Rieber-Mohn, side 286. Da et
enkeltpersonsforetak fullt ut må identifiseres med innehaveren, må bestemmelsen i § 75 første
ledd også gjelde for foretaksstraff som er ilagt et enkeltpersonsforetak. Dette innebærer
imidlertid ikke at straffedommer som er avsagt, men som er påanket av domfelte eller som etter
hans død blir påanket av hans etterlatte, skal oppheves eller at domfelte skal frifinnes. De
dommer som er avsagt, står ved lag, men ved å påanke dommen eller tre inn i anke som er
fremsatt av domfelte, oppnår de etterlatte å få overprøvd dommen, jf. Rt. 1994 side 33."
(49) I denne saken var imidlertid skyldspørsmålet endelig avgjort i tingretten, og jeg oppfatter
uttalelsen slik at den gjelder begrenset anke. De spørsmål som oppstår ved anke over
bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, er ikke behandlet, og dommen kan da ikke være
avgjørende for foreliggende sak.
(50) Spørsmålet er da hva lagmannsrettens avgjørelse kan gå ut på, når domfelte er død og det er anket
over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(51) Jeg finner det klart at lagmannsretten ikke kan avsi frifinnelsesdom. Dette vil innebære en
realitetsprøvelse av saken, og man kan vanskelig tenke seg at lagmannsretten skal ha adgang til å
avsi frifinnende, men ikke fellende dom. Dersom de etterlatte ønsker at det skal avsies
frifinnelsesdom, må det skje ved å begjære gjenåpning etter straffeprosessloven § 400. Hvis
gjenåpning er besluttet, og siktede er død, følger det av § 400 femte ledd at retten skal avsi
frifinnende dom uten hovedforhandling.
(52) Etter mitt syn må resultatet i de tilfeller hvor det er anket over bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet, og tiltalte er død, bli at tingrettens dom oppheves, og at ankesaken for
lagmannsretten heves. En nærliggende parallell er situasjonen når tiltalte dør etter
hovedforhandlingen, men før dom er avsagt i tingretten. Høyesterett har i Rt. 1998 side 445
fastslått at tingretten av eget tiltak da skal heve straffesaken for så vidt gjelder straff og
inndragning. En annen parallell er der påtalemyndigheten innstiller straffeforfølgningen etter
straffeprosessloven § 72 første ledd, for å unngå spredning av sensitivt materiale, se om
bestemmelsen Bjerke med flere, Straffeprosessloven – kommentarutgave bind I, 4. utgave, side
310, note 8. Det følger av § 73 første ledd fjerde punktum at en fellende dom da skal oppheves.
(53) Domfelte er idømt betydelige erstatningskrav. Det resultat jeg er kommet til, får imidlertid ikke
betydning for de sivile krav som er pådømt sammen med straffekravet etter straffeprosessloven
§ 3. Det følger av Rt. 1998 side 445 at sivile krav kan pådømmes selv om tiltalte er død.
(54) Etter dette stemmer jeg for denne
D O M :
Lagmannsrettens og tingrettens dommer oppheves for de poster der bevisvurderingen under
skyldspørsmålet er henvist til ankeforhandling, og strafforfølgningen for domstolene heves.
(55) Dommer Noer: Jeg har kommet til en annen konklusjon enn førstvoterende. 9
(56) Førstvoterendes votum innebærer at domfellelsen av avdøde oppheves automatisk hvis de
etterlatte anker og anken fremmes til ankebehanding. De etterlatte mister dermed muligheten for
å få en reell overprøving av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
(57) Etter mitt syn gir straffeprosessloven § 308 de etterlatte en rett til å anke en straffedom for å
ivareta hensynet til tiltaltes ettermæle. Ankeretten innebærer – ikke minst – en rett til å få prøvd
skyldspørsmålet på nytt. Ankebehandlingen kan munne ut i frifinnelse, opphevelse eller
domfellelse. Men siktede vil aldri kunne domfelles for mer enn det han ble dømt for i
underinstansen, jf. Bjerke m.fl., Straffeprosessloven – kommentarutgave, i merknadene til § 308.
(58) Det er fordeler og ulemper knyttet til denne løsningen. Men jeg kan ikke se at det er
menneskerettslige skranker som gjør at lovgiver ikke står fritt til å gi de etterlatte en slik rett.
(59) Jeg ser først på hva som kan utledes av straffeprosessloven isolert.
(60) De etterlattes rett til å anke er generell, jf. straffeprosessloven § 308. Bestemmelsene skiller ikke
mellom ulike ankegrunner og må forstås slik at anken skal realitetsbehandles av ankeinstansen.
Det er ikke gitt særlige regler om behandlingen av de etterlattes anker over skyldspørsmålet, og
spørsmålet er heller ikke omtalt i forarbeidene.
(61) Heller ikke straffeprosessloven § 322, som regulerer lagmannsrettens behandling av anker, har
særregler for disse tilfellene. Som lagmannsretten peker på, må rettens adgang til å avgjøre anke
over dom uten ankeforhandling anses uttømmende regulert her. Jeg er enig med lagmannsretten i
at denne bestemmelsen ikke gir hjemmel for å oppheve dommen uten ankeforhandling i vår sak.
(62) Spørsmålet om hvordan en anke fra de etterlatte skal behandles, er kommentert i Rt. 2007 side
785 avsnitt 19, sitert i førstevotererens votum i avsnitt 48. Uttalelsen om at en slik anke ikke
nødvendigvis innebærer opphevelse eller frifinnelse er – på samme måte som bestemmelsen selv
– helt generell. Samme rettsoppfatning er også lagt til grunn i Agder lagmannsretts dommer av
henholdsvis 19. mars 2001 (LA-2000-1789) og 23. oktober 2008 (LA-2008-81863).
(63) Heller ikke i juridisk teori fremkommer noe som tyder på at anker etter § 308 som gjelder
bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet skal behandles på en spesiell måte, jf. for eksempel
Bjerke m.fl., Straffeprosessloven – kommentarutgave, i merknadene til § 308.
(64) Min konklusjon er derfor at de etterlatte er gitt en rett til å anke over skyldspørsmålet i medhold
av § 308 og at denne anken skal realitetsbehandles selv om siktede ikke kan være til stede.
(65) Spørsmålet er så om denne rettstilstanden er i strid med internasjonale rettskilder. Også på dette
punkt er jeg uenig med førstvoterende.
(66) I Den europeiske menneskerettsdomstolens dom i saken Grǎdinar v. Moldova, som
førstvoterende nevner i avsnitt 43, var siktede frifunnet i to instanser. Dommene ble opphevet av
høyesterett i Moldova, som beordret ny prøving av saken, jf. EMDs dom avsnitt 13 og 15. Før
saken kom opp igjen, døde siktede. Enken krevde da ny behandling, jf. avsnitt 16. Prosessen
endte med domfellelse av avdøde, jf. avsnitt 60 og 73. 10
(67) Til tross for at avdøde først ble funnet skyldig etter sin død, fant flertallet i
Menneskerettsdomstolen (EMD) ikke grunn til å ta stilling til om dette var et brudd på artikkel 6,
jf. den uttalelsen som er sitert i førstvoterendes avsnitt 43. Det ble lagt vekt på at det var avdødes
enke som selv hadde bedt om fortsettelse av rettsprosessen.
(68) Fire av de syv dommerne avga separate votum. To av disse la vekt på at siktede da han døde
"enjoyed the benefit of being presumed innocent", og at domfellelsen derfor var i strid med
artikkel 6-1, jf. dommen side 23. To andre dommere fant at dommen ikke var kritikkverdig, siden
domfellelsen kom som en følge av "the applicant's own insistence that her husband was retried",
jf. side 30 avsnitt 15.
(69) I vår sak var straffeskyld allerede slått fast i tingretten, og overprøvingen skjedde etter ønske fra
de etterlatte. Grǎdinar-saken gir da ingen støtte for at den løsning som er valgt i norsk rett er
menneskerettsstridig.
(70) Heller ikke øvrige internasjonale rettskilder gir etter det jeg kan se noen veiledning for løsningen
av vår sak. Colozza-saken, som førstvoterende nevner i avsnitt 41, gjaldt en person som ble dømt
til seks års fengsel uten selv å ha vært til stede i retten, og hvor spørsmålet var om de italienske
vilkårene for fraværsdom var i strid med artikkel 6, jf. dommen avsnitt 13 og 26.
(71) Retten til å møte personlig er imidlertid mindre absolutt i ankesaker, og særlig der domfelte har
vært til stede ved førsteinstansbehandlingen, jf. Kjølbro, Den Europæiske
Menneskerettighedskonvention – for praktikere side 454. Og som påpekt i Grǎdinar-saken, er
situasjonen dessuten en annen når det er de etterlatte selv som har bedt om ny behandling av
saken.
(72) Også i Danmark og Sverige har for øvrig de etterlatte rett til å anke skyldspørsmålet,
jf. Retsplejeloven § 906 Stk. 2 og Rättegångsbalk 21 Kapittel § 1. Högsta Domstolen i Sverige
har lagt til grunn at anke fra de etterlatte innebærer at avdøde kan frifinnes eller domfelles, men
at straff ikke skal utmåles, slik også lagmannsretten i vår sak har løst saken, jf. beslut av 12. juli
2012 side 3:
"Avlider den tilltalade sedan tingsrätten har meddelat en fällande dom, får efterlevande
överklaga domen 'såvitt genom denna fastställts, att den misstänkte förövat gärningen' (se
närmare 21 kap. 1 § andra stycket rättegångsbalken). De efterlevande anses ha rätt också att ta
över den tilltalades talan, om han eller hon själv har överklagat den fällande domen men avlider
innan handläggingen av målet har avslutats i hovrätten. I båda de nu angivna situationerna ska
hovrätten pröva skuldfrågan i sak men oavsett bedömningen av den frågan undanröja den
påföljd som tingsrätten har bestämt. Om den tilltalades efterlevande avstår från att ta över
talan, ska hovrätten avskriva målet där från vidare handläggning. Också i detta fall ska
påföljden undanröjas (NJA 1991 s. 226)."
(73) Jeg tilføyer at også i Sverige skal ankedomstolen overprøve bevisene i saken i den grad disse er
omstridt.
(74) Jeg er enig med førstvoterende i at det generelt er betenkeligheter knyttet til å prøve
skyldspørsmålet for en person etter hans død. Men siktede vil ha rett til forsvarer i ankesaken, og
han kan bare dømmes der skyld er bevist ut over enhver rimelig tvil. Ved denne vurderingen må 11
det tas hensyn til den usikkerhet som ligger i at siktede ikke kan forklare seg for retten, og at hans
politiforklaring ikke vil kunne leses opp, jf. straffeprosessloven § 290.
(75) Det er dessuten problematiske sider også ved å frata de etterlatte – og avdøde – muligheten for en
reell overprøving av skyldspørsmålet etter domfeltes død. I visse situasjoner kan denne retten ha
stor følelsesmessig betydning, noe § 308 nettopp reflekterer.
(76) At de etterlattes anke kan føre til en automatisk opphevelse av straffedommen, kan dessuten virke
krenkende overfor fornærmede eller fornærmedes etterlatte. Særlig i alvorlige straffesaker eller
der domfelte har tilstått, vil dette kunne oppleves som lite rimelig. Løsningen vil i tillegg bety at
tilfeldigheter avgjør om en straffedom blir stående eller ikke når domfelte dør før ankefristen er
utløpt, og det vil kunne oppstå avgrensningsproblemer som er vanskelig å overskue fullt ut nå.
(77) Jeg stemmer derfor for at anken forkastes.
(78) Dommer Arntzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Noer.
(79) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Ringnes.
(80) Dommer Skoghøy: Likeså.
(81) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Lagmannsrettens og tingrettens dommer oppheves for de poster der bevisvurderingen under
skyldspørsmålet er henvist til ankeforhandling, og strafforfølgningen for domstolene heves.
Riktig utskrift bekreftes: