HR-2016-1149-U
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2016-06-01 |
| Publisert: | HR-2016-01149-U |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom i straffesak vedrørende grovt heleri. |
| Saksgang: | HR-2016-01149-U, (sak nr. 2016/924), straffesak, anke over dom |
| Parter: | : |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 317, straffeloven § 64, straffeloven § 52, straffeprosessloven § 306, straffeprosessloven § 323, straffeprosessloven § 40, straffeprosessloven § 332 |
NORGES HØYESTERETT
Den 1. juni 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Endresen,
Bårdsen og Arntzen i
HR-2016-01149-U, (sak nr. 2016/924), straffesak, anke over dom:
A (advokat Knut-Erik Storlykken Søvik)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
truffet slik
B E S L U T N I N G :
(1) Saken gjelder anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom i straffesak vedrørende grovt
heleri.
(2) Sandefjord tingrett avsa 16. november 2015 dom med slik domsslutning:
"A, født 00.00.1969, frifinnes.
A frifinnes for krav om erstatning til B og C."
(3) Oslo statsadvokatembeter anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken ble henvist til
ankeforhandling, og det ble gitt samtykke til ny behandling av det sivile kravet.
(4) Agder lagmannsrett avsa 7. mars 2016 dom med slik domsslutning:
"1. A, født 00.00.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 317 fjerde ledd,
jf. første ledd sammenholdt med straffeloven § 64 første ledd til fengsel i 1 – ett – år og
6 – seks – måneder. Soningen utstår i medhold av straffeloven § 52 flg. hva angår 9
– ni – måneder med prøvetid i 2 – to – år.
2. A betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, i solidaransvar med D og E,
2 500 000 – tomillionerfemhundretusenkroner – i erstatning til B og C." 2
(5) Bakgrunnen for domfellelsen er at en konto som A disponerte og var indirekte eier av, ble
benyttet i forbindelse med et grovt bedrageri av et eldre ektepar.
(6) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. I tillegg er
det begjært ny behandling av det sivile kravet. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens
domsgrunner har mangler som hindrer prøving av anken og som etterlater tvil om
lagmannsretten har lagt til grunn korrekt lovforståelse vedrørende hvilket skyldkrav som skal
anvendes. Dette knytter seg både til at domsgrunnene er mangelfulle på flere punkt, at viktige
momenter ved bevisførselen er utelatt fra dommen og at mindretallets syn ikke i tilstrekkelig
grad er angitt. Videre utgjorde det en saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å
forklare seg sammenhengende og fritt for lagmannsretten, særlig vedrørende sine
forretningsforhold. Dette har også gitt seg utslag i at lagmannsretten har lagt til grunn feil
faktum når det gjelder As økonomiske situasjon i august 2012. Endelig utgjorde det en
saksbehandlingsfeil at rettsbetjent og tidligere polititjenestemann Tor Inderaak må ha snakket
med lagmannsrettens medlemmer om domfelte i samme sakskompleks, E, som han hadde
etterforsket flere av sakene mot. På denne måten påvirket han rettens medlemmers oppfatning
om at A var "fullt på det rene med at E både hadde dårlig rykte og dårlig økonomi". Når det
gjelder straffutmålingen anføres at denne er for streng, og at det ikke er tatt tilstrekkelig
hensyn til at saken gjelder et langt lavere beløp enn i Rt. 2015 side 295, den lange tiden som
har gått siden forholdet ble begått samt straffesakens innvirkning på As familiesituasjon.
(7) Det er nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom av 7. mars 2016 oppheves.
Subsidiært
2. Anken over straffeutmålingen og erstatningsutmålingen henvises til
ankeforhandling."
(8) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og bestridt at det foreligger feil ved lagmannsrettens
dom. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens domsgrunner ikke har mangler som hindrer
prøving av anken. Domsgrunnene angir hovedpunktene i lagmannsrettens bevisvurdering, og
hindrer ikke Høyesterett i å prøve om det faktiske grunnlaget som beskrives er dekkende for
det aktuelle straffebudets objektive og subjektive sider. Videre ble A gitt anledning til å
forklare seg fritt, herunder å kommentere påtalemyndighetens bevisførsel vedrørende As
forretningsforhold og økonomi. Høyesterett kan ikke overprøve lagmannsrettens
bevisbedømmelse knyttet til As økonomi, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. Endelig er
det ikke riktig at rettsbetjent Tor Inderaak påvirket lagmannsrettens medlemmer, idet disse
allerede var kjent med at E tidligere het F. Lagmannsrettens utmålte straff er rimelig.
(9) Det er nedlagt slik påstand:
"Anken nektes fremmet."
(10) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder forhold A er frifunnet for av tingretten,
men domfelt for i lagmannsretten. Han har følgelig ankerett, og samtykke kan bare nektes
dersom utvalget "finner det klart at anken ikke vil føre frem", jf. straffeprosessloven § 323
første ledd siste punktum. 3
(11) Anken retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling i tilknytning til det subjektive
straffbarhetsvilkåret om forsett og straffutmålingen.
(12) Utvalget behandler først saksbehandlingsanken.
(13) Når det gjelder anførselen om at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å prøve
lagmannsrettens forståelse av skyldkravet, følger det av straffeprosessloven § 40 femte ledd at
det i domsgrunnene er tilstrekkelig å angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. Hvilke krav
som følger av denne bestemmelsen fremgår av Rt. 2011 side 1 avsnitt 11:
"Lagmannsretten var satt med meddomsrett, jf. straffeprosessloven § 332 første ledd. For
slike saker bestemmer straffeprosessloven § 40 femte ledd at domsgrunnene skal angi
'hovedpunktene i rettens bevisvurdering'. I dette ligger blant annet at det må fremgå hvorfor
et bestemt bevisresultat legges til grunn, jf. Rt. 2009 side 1439 avsnitt 28. I følge forarbeidene
til straffeprosessloven tok man ikke sikte på en omfattende eller detaljert begrunnelse.
Retten skal først og fremst redegjøre for de springende punkter ved bevisbedømmelsen, og
kort angi hva som har vært avgjørende, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992–1993) side 77–78."
(14) Lagmannsretten redegjør innledningsvis korrekt for beviskravet i straffesaker. Som grunnlag
for at sannsynlighetsforsett finnes bevist, legger flertallet "avgjørende vekt på måten A betalte
pengene til E sammenholdt med det han da visste om Es tidligere handlinger og
forretningsførsel". Denne bevisvurderingen er drøftet over halvannen side i dommen.
(15) Utvalget finner det klart at lagmannsrettens begrunnelse for at det foreligger
sannsynlighetsforsett tilfredsstiller kravene til domsgrunner.
(16) Lagmannsrettens flertall legger for det første vekt på at tilbakebetalingen til E skjedde
kontant. Den omstendighet at lagmannsretten ikke drøfter As forklaring om at han først
etterlyste Es kontonummer for å tilbakeføre pengene til ham elektronisk, kan ikke sees å
utgjøre en saksbehandlingsfeil. Selv om en slik opplysning vil inngå i rettens frie
bevisvurdering, utgjør den ikke et "springende punkt" som det var påkrevd å redegjøre
nærmere for i begrunnelsen.
(17) Bevisvurderingen knyttet til As kjennskap til Es tidligere handlinger og forretningsførsel, er
blant annet begrunnet ut fra As kjennskap til at E "både hadde dårlig rykte og dårlig økonomi"
ut fra deres flerårige bekjentskap. Flertallet legger også vekt på As tidligere bistand med Es
pengetransaksjoner, og på at Es forklaring til A om at midlene han hadde fått hånd om var en
gave fra "reservebesteforeldre", manglet troverdighet.
(18) Domsgrunnene på dette punkt hevdes å være mangelfulle fordi As forklaring i tilknytning til
følgende momenter ikke ble drøftet; at han tidligere hadde overført penger elektronisk til E, at
flere av Es tidligere domfellelser skrev seg fra en periode da han hadde et annet navn som A
ikke var kjent med samt at A ikke hadde sett programmet "TV-2 hjelper deg" om Es
kritikkverdige forretningsførsel. Det er også vist til at et avspilt lydbåndopptak fra en samtale
mellom A og E seks måneder etter de påtalte handlinger, ikke er kommentert.
(19) Utvalget kan ikke se at det var en saksbehandlingsfeil å ikke drøfte de påberopte delene av As
forklaring. Som lagmannsrettens flertall bemerker avslutningsvis, beror utfallet av
bevisvurderingen i tilknytning til tiltaltes forsett på en totalvurdering av opplysningene
fremkommet under ankeforhandlingene. Samlet sett er domsgrunnene klart tilstrekkelige til å
prøve lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Anførselen om at mindretallets syn er
mangelfullt begrunnet kan åpenbart ikke føre frem. 4
(20) Utvalget finner det videre klart at heller ikke de øvrige anførte saksbehandlingsfeil kan føre til
opphevelse av lagmannsrettens dom. Beviskravet for at det foreligger saksbehandlingsfeil er
alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. HR-2016-217-A.
(21) Det er ikke protokollert noe i rettsboken om at tiltalte, som var representert ved advokat, ikke
fikk forklare seg fritt under ankeforhandlingen. Den omstendighet at administrator styrer en
tiltalts forklaring i retning av det som er relevant for saken, utgjør ingen saksbehandlingsfeil.
A hadde på vanlig måte også anledning til å kommentere bevisførselen, herunder forklaringen
fra tidligere revisor i hans aksjeselskap. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet i tilknytning
til As økonomi kan Høyesterett ikke prøve.
(22) Det er heller ikke konkrete holdepunkter for at lagmannsretten har latt seg påvirke av
rettsbetjent Inderaaks kjennskap til E. Denne anførselen er begrunnet med at lagmannsrettens
kjennskap til Es forrige navn må skrive seg fra rettsbetjenten, som kjente E fra sitt tidligere
arbeidsforhold i Vestfold politidistrikt. Utvalget viser til at opplysningen om at E hadde flere
domfellelser under navnet "F", fremgår av tingrettens dom. Som påtalemyndigheten påpeker i
sin påtegning, skal opplysningen også ha fremkommet i programmet avspilt på slutten av
første rettsdag "TV-2 hjelper deg".
(23) Utvalget går så over til å behandle straffutmålingsanken.
(24) Lagmannsretten idømte A en straff på fengsel i ett år og seks måneder, hvorav ni måneder ble
gjort betinget. Ved straffutmålingen er det tatt hensyn til at saken er blitt "noe gammel" uten at
det derved forelå "liggetid" under etterforskningen eller iretteføringen. A har anført at
lagmannsretten tar et uriktig utgangspunkt ved å legge seg på samme tidsramme som i
Rt. 2015 side 295, som gjaldt hvitvasking av et langt større beløp enn i saken her. Til dette
bemerkes at det i den saken forelå flere formildende omstendigheter. Dertil kommer at As
straff er gjort delvis betinget. Etter utvalgets syn er den idømte straff i tråd med etablert nivå
for denne typen lovbrudd, jf. Rt. 2015 side 345, og finner det klart at heller ikke
straffutmålingsanken kan føre frem.
(25) I og med at Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem,
kan den nektes fremmet etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(26) Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at ingen del av anken "gjelder spørsmål som har
betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken
prøvd i Høyesterett", gis det ikke samtykke til noen del av anken, jf. § 323 første ledd andre
punktum.
S L U T N I N G :
Anken tillates ikke fremmet.
Arnfinn Bårdsen Clement Endresen Wenche Elizabeth Arntzen
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift:
NORGES HØYESTERETT
Den 1. juni 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Endresen,
Bårdsen og Arntzen i
HR-2016-01149-U, (sak nr. 2016/924), straffesak, anke over dom:
A (advokat Knut-Erik Storlykken Søvik)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
truffet slik
B E S L U T N I N G :
(1) Saken gjelder anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom i straffesak vedrørende grovt
heleri.
(2) Sandefjord tingrett avsa 16. november 2015 dom med slik domsslutning:
"A, født 00.00.1969, frifinnes.
A frifinnes for krav om erstatning til B og C."
(3) Oslo statsadvokatembeter anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken ble henvist til
ankeforhandling, og det ble gitt samtykke til ny behandling av det sivile kravet.
(4) Agder lagmannsrett avsa 7. mars 2016 dom med slik domsslutning:
"1. A, født 00.00.1969, dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 317 fjerde ledd,
jf. første ledd sammenholdt med straffeloven § 64 første ledd til fengsel i 1 – ett – år og
6 – seks – måneder. Soningen utstår i medhold av straffeloven § 52 flg. hva angår 9
– ni – måneder med prøvetid i 2 – to – år.
2. A betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, i solidaransvar med D og E,
2 500 000 – tomillionerfemhundretusenkroner – i erstatning til B og C." 2
(5) Bakgrunnen for domfellelsen er at en konto som A disponerte og var indirekte eier av, ble
benyttet i forbindelse med et grovt bedrageri av et eldre ektepar.
(6) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen. I tillegg er
det begjært ny behandling av det sivile kravet. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens
domsgrunner har mangler som hindrer prøving av anken og som etterlater tvil om
lagmannsretten har lagt til grunn korrekt lovforståelse vedrørende hvilket skyldkrav som skal
anvendes. Dette knytter seg både til at domsgrunnene er mangelfulle på flere punkt, at viktige
momenter ved bevisførselen er utelatt fra dommen og at mindretallets syn ikke i tilstrekkelig
grad er angitt. Videre utgjorde det en saksbehandlingsfeil at A ikke fikk anledning til å
forklare seg sammenhengende og fritt for lagmannsretten, særlig vedrørende sine
forretningsforhold. Dette har også gitt seg utslag i at lagmannsretten har lagt til grunn feil
faktum når det gjelder As økonomiske situasjon i august 2012. Endelig utgjorde det en
saksbehandlingsfeil at rettsbetjent og tidligere polititjenestemann Tor Inderaak må ha snakket
med lagmannsrettens medlemmer om domfelte i samme sakskompleks, E, som han hadde
etterforsket flere av sakene mot. På denne måten påvirket han rettens medlemmers oppfatning
om at A var "fullt på det rene med at E både hadde dårlig rykte og dårlig økonomi". Når det
gjelder straffutmålingen anføres at denne er for streng, og at det ikke er tatt tilstrekkelig
hensyn til at saken gjelder et langt lavere beløp enn i Rt. 2015 side 295, den lange tiden som
har gått siden forholdet ble begått samt straffesakens innvirkning på As familiesituasjon.
(7) Det er nedlagt slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts dom av 7. mars 2016 oppheves.
Subsidiært
2. Anken over straffeutmålingen og erstatningsutmålingen henvises til
ankeforhandling."
(8) Påtalemyndigheten har tatt til motmæle, og bestridt at det foreligger feil ved lagmannsrettens
dom. Det er i korte trekk anført at lagmannsrettens domsgrunner ikke har mangler som hindrer
prøving av anken. Domsgrunnene angir hovedpunktene i lagmannsrettens bevisvurdering, og
hindrer ikke Høyesterett i å prøve om det faktiske grunnlaget som beskrives er dekkende for
det aktuelle straffebudets objektive og subjektive sider. Videre ble A gitt anledning til å
forklare seg fritt, herunder å kommentere påtalemyndighetens bevisførsel vedrørende As
forretningsforhold og økonomi. Høyesterett kan ikke overprøve lagmannsrettens
bevisbedømmelse knyttet til As økonomi, jf. straffeprosessloven § 306 andre ledd. Endelig er
det ikke riktig at rettsbetjent Tor Inderaak påvirket lagmannsrettens medlemmer, idet disse
allerede var kjent med at E tidligere het F. Lagmannsrettens utmålte straff er rimelig.
(9) Det er nedlagt slik påstand:
"Anken nektes fremmet."
(10) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder forhold A er frifunnet for av tingretten,
men domfelt for i lagmannsretten. Han har følgelig ankerett, og samtykke kan bare nektes
dersom utvalget "finner det klart at anken ikke vil føre frem", jf. straffeprosessloven § 323
første ledd siste punktum. 3
(11) Anken retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling i tilknytning til det subjektive
straffbarhetsvilkåret om forsett og straffutmålingen.
(12) Utvalget behandler først saksbehandlingsanken.
(13) Når det gjelder anførselen om at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å prøve
lagmannsrettens forståelse av skyldkravet, følger det av straffeprosessloven § 40 femte ledd at
det i domsgrunnene er tilstrekkelig å angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. Hvilke krav
som følger av denne bestemmelsen fremgår av Rt. 2011 side 1 avsnitt 11:
"Lagmannsretten var satt med meddomsrett, jf. straffeprosessloven § 332 første ledd. For
slike saker bestemmer straffeprosessloven § 40 femte ledd at domsgrunnene skal angi
'hovedpunktene i rettens bevisvurdering'. I dette ligger blant annet at det må fremgå hvorfor
et bestemt bevisresultat legges til grunn, jf. Rt. 2009 side 1439 avsnitt 28. I følge forarbeidene
til straffeprosessloven tok man ikke sikte på en omfattende eller detaljert begrunnelse.
Retten skal først og fremst redegjøre for de springende punkter ved bevisbedømmelsen, og
kort angi hva som har vært avgjørende, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992–1993) side 77–78."
(14) Lagmannsretten redegjør innledningsvis korrekt for beviskravet i straffesaker. Som grunnlag
for at sannsynlighetsforsett finnes bevist, legger flertallet "avgjørende vekt på måten A betalte
pengene til E sammenholdt med det han da visste om Es tidligere handlinger og
forretningsførsel". Denne bevisvurderingen er drøftet over halvannen side i dommen.
(15) Utvalget finner det klart at lagmannsrettens begrunnelse for at det foreligger
sannsynlighetsforsett tilfredsstiller kravene til domsgrunner.
(16) Lagmannsrettens flertall legger for det første vekt på at tilbakebetalingen til E skjedde
kontant. Den omstendighet at lagmannsretten ikke drøfter As forklaring om at han først
etterlyste Es kontonummer for å tilbakeføre pengene til ham elektronisk, kan ikke sees å
utgjøre en saksbehandlingsfeil. Selv om en slik opplysning vil inngå i rettens frie
bevisvurdering, utgjør den ikke et "springende punkt" som det var påkrevd å redegjøre
nærmere for i begrunnelsen.
(17) Bevisvurderingen knyttet til As kjennskap til Es tidligere handlinger og forretningsførsel, er
blant annet begrunnet ut fra As kjennskap til at E "både hadde dårlig rykte og dårlig økonomi"
ut fra deres flerårige bekjentskap. Flertallet legger også vekt på As tidligere bistand med Es
pengetransaksjoner, og på at Es forklaring til A om at midlene han hadde fått hånd om var en
gave fra "reservebesteforeldre", manglet troverdighet.
(18) Domsgrunnene på dette punkt hevdes å være mangelfulle fordi As forklaring i tilknytning til
følgende momenter ikke ble drøftet; at han tidligere hadde overført penger elektronisk til E, at
flere av Es tidligere domfellelser skrev seg fra en periode da han hadde et annet navn som A
ikke var kjent med samt at A ikke hadde sett programmet "TV-2 hjelper deg" om Es
kritikkverdige forretningsførsel. Det er også vist til at et avspilt lydbåndopptak fra en samtale
mellom A og E seks måneder etter de påtalte handlinger, ikke er kommentert.
(19) Utvalget kan ikke se at det var en saksbehandlingsfeil å ikke drøfte de påberopte delene av As
forklaring. Som lagmannsrettens flertall bemerker avslutningsvis, beror utfallet av
bevisvurderingen i tilknytning til tiltaltes forsett på en totalvurdering av opplysningene
fremkommet under ankeforhandlingene. Samlet sett er domsgrunnene klart tilstrekkelige til å
prøve lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Anførselen om at mindretallets syn er
mangelfullt begrunnet kan åpenbart ikke føre frem. 4
(20) Utvalget finner det videre klart at heller ikke de øvrige anførte saksbehandlingsfeil kan føre til
opphevelse av lagmannsrettens dom. Beviskravet for at det foreligger saksbehandlingsfeil er
alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. HR-2016-217-A.
(21) Det er ikke protokollert noe i rettsboken om at tiltalte, som var representert ved advokat, ikke
fikk forklare seg fritt under ankeforhandlingen. Den omstendighet at administrator styrer en
tiltalts forklaring i retning av det som er relevant for saken, utgjør ingen saksbehandlingsfeil.
A hadde på vanlig måte også anledning til å kommentere bevisførselen, herunder forklaringen
fra tidligere revisor i hans aksjeselskap. Bevisvurderingen under skyldspørsmålet i tilknytning
til As økonomi kan Høyesterett ikke prøve.
(22) Det er heller ikke konkrete holdepunkter for at lagmannsretten har latt seg påvirke av
rettsbetjent Inderaaks kjennskap til E. Denne anførselen er begrunnet med at lagmannsrettens
kjennskap til Es forrige navn må skrive seg fra rettsbetjenten, som kjente E fra sitt tidligere
arbeidsforhold i Vestfold politidistrikt. Utvalget viser til at opplysningen om at E hadde flere
domfellelser under navnet "F", fremgår av tingrettens dom. Som påtalemyndigheten påpeker i
sin påtegning, skal opplysningen også ha fremkommet i programmet avspilt på slutten av
første rettsdag "TV-2 hjelper deg".
(23) Utvalget går så over til å behandle straffutmålingsanken.
(24) Lagmannsretten idømte A en straff på fengsel i ett år og seks måneder, hvorav ni måneder ble
gjort betinget. Ved straffutmålingen er det tatt hensyn til at saken er blitt "noe gammel" uten at
det derved forelå "liggetid" under etterforskningen eller iretteføringen. A har anført at
lagmannsretten tar et uriktig utgangspunkt ved å legge seg på samme tidsramme som i
Rt. 2015 side 295, som gjaldt hvitvasking av et langt større beløp enn i saken her. Til dette
bemerkes at det i den saken forelå flere formildende omstendigheter. Dertil kommer at As
straff er gjort delvis betinget. Etter utvalgets syn er den idømte straff i tråd med etablert nivå
for denne typen lovbrudd, jf. Rt. 2015 side 345, og finner det klart at heller ikke
straffutmålingsanken kan føre frem.
(25) I og med at Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem,
kan den nektes fremmet etter straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.
(26) Ettersom ankeutvalget enstemmig også finner at ingen del av anken "gjelder spørsmål som har
betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken
prøvd i Høyesterett", gis det ikke samtykke til noen del av anken, jf. § 323 første ledd andre
punktum.
S L U T N I N G :
Anken tillates ikke fremmet.
Arnfinn Bårdsen Clement Endresen Wenche Elizabeth Arntzen
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: