HR-2016-1628-U
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2016-07-20 |
| Publisert: | HR-2016-01628-U |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder varetektsfengsling med brev- og besøksforbud. |
| Saksgang: | HR-2016-01628-U, (sak nr. 2016/1456), straffesak, anke over kjennelse |
| Parter: | A (advokat Bjørn Rener-Larsen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 171, straffeprosessloven § 388, straffeprosessloven § 186 |
NORGES HØYESTERETT
Den 20. juli 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Endresen,
Indreberg og Falch i
HR-2016-01628-U, (sak nr. 2016/1456), straffesak, anke over kjennelse:
A (advokat Bjørn Rener-Larsen)
mot
Den offentlige påtalemyndighet
avsagt slik
:
(1) Saken gjelder varetektsfengsling med brev- og besøksforbud.
(2) A er siktet for overtredelse av straffeloven 2005 § 274 første ledd, jf. § 273.
(3) Aust-Agder tingrett avsa 24. juni 2016 kjennelse med slik slutning:
"A, født 00.00.1966, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet blir bestemt av
påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 22. juli 2016.
Han undergis brev- og besøksforbud frem til 22. juli 2016."
(4) A påanket kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 11. juli 2016 avsa kjennelse med slik
slutning:
"Anken forkastes."
(5) A har i rett tid anket avgjørelsen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og
saksbehandlingen. Det er anført at fenglingsvilkåret i straffeprosessloven § 171 første ledd nr.
2 er uriktig anvendt. Det hevdes også at begrunnelsen er mangelfull i tilknytning til både 2
vurderingen av bevisforspillelsesfaren og behovet for brev- og besøksforbud. A har videre
anført at lagmannsretten manglet nødvendig dokumentasjon om fornærmedes nåværende
helsetilstand.
(6) Påtalemyndigheten har ikke inngitt merknader til anken.
(7) Det følger av Agder lagmannsretts brev til Høyesterett 15. juli 2016 at lagmannsretten har
vurdert, men ikke funnet grunn til, omgjøring av avgjørelsen.
(8) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at det er tale om en videre anke, slik at utvalgets
kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, jf.
straffeprosessloven § 388 første ledd.
(9) I anken er det for det første anført at straffeprosessloven § 171første ledd nr. 2 er uriktig
anvendt. Den nærmere begrunnelsen for anførselen viser at den retter seg mot lagmannsrettens
konkrete anvendelse av vilkåret, noe ankeutvalget ikke kan prøve.
(10) I anken anføres videre at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull både ved vurderingen av
om det foreligger fare for bevisforspillelse og om det er grunnlag for brev- og besøksforbud.
De krav som stilles til begrunnelsen, følger av Rt. 2011 side 946, avsnittene 14 til 16 og 18.
(11) Lagmannsretten har begrunnet bevisforspillelsesfaren slik:
"Faren for bevisforspillelse er reell og konkret. Det vises i utgangspunktet til tingrettens
kjennelse, tredje hele avsnitt på side 6. I dag har etterforskningen kommet noe lenger, men
bevisforspillelsesfaren er like fullt klar i forhold til siktedes muligheter til å påvirke vitners –
og i sær fornærmedes – forklaringer dersom han løslates nå. Fornærmedes forklaring om
hendelsesforløpet vil åpenbart være helt sentral i den videre etterforskningen. Siktedes
påståtte frykt for fornærmede har for øvrig ikke medført at siktede forut for forholdet han
nå er siktet for har avstått fra en viss omgang med ham."
(12) Det fremgår av politiets påtegning 7. juli 2016 til lagmannsretten at bevisforspillelsesfaren på
det tidspunktet kun knyttet seg til at fornærmede ikke var avhørt. Fornærmede lå på sykehuset
og politiets forutsetning var at han skulle avhøres så fort det var forsvarlig. Da er det upresist
når lagmannsretten viser til tingrettens kjennelse, som ble truffet i den innledende fasen av
etterforskningen, på et tidspunkt hvor det var aktuelt med flere avhør og ytterligere
undersøkelser. Det blir da også upresist å vise til "vitners – især fornærmedes
forklaringer". Utvalget forstår imidlertid lagmannsretten slik at den mener at det er en reell og
konkret fare for at siktede vil påvirke fornærmedes forklaring hvis han løslates, og at
fornærmede er et sentralt vitne. Til tross for ovennevnte svakheter finner utvalget derfor at
begrunnelsen for at fengslingsvilkåret i § 171 første ledd nr. 2 er oppfylt, er tilstrekkelig. Det
kan i den forbindelse ikke stilles krav om at lagmannsretten skulle innhentet nærmere
opplysninger om fornærmedes konkrete helsetilstand før kjennelsen ble truffet.
(13) Når det gjelder brev- og besøksforbudet, har lagmannsretten utelukkende begrunnet dette med
"hensynet til etterforskningen som er nærmere vurdert ovenfor og i tingrettens kjennelse".
(14) Det følger av straffeprosessloven § 186 tredje ledd at kjennelsen "skal angi på hvilken måte
etterforskningen blir skadelidende" dersom siktede ikke underlegges brev- og besøksforbud.
Påtalemyndighetens påtegning til lagmannsretten må som nevnt forstås slik at hensynet til
etterforskningen, på det tidspunkt, utelukkende knyttet seg til at fornærmede ennå ikke er
avhørt. Situasjonen var en annen da tingretten avsa sin kjennelse kort tid etter pågripelsen. I 3
denne situasjonen skulle lagmannsretten gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor det av
hensyn til etterforskningen var nødvendig å underlegge siktede brev- og besøksforbud. Slik
saken lå an, skulle lagmannsretten også vurdert om kontroll med besøk og brevveksling ville
vært tilstrekkelig. Dette har lagmannsretten ikke gjort.
(15) Kjennelsen må derfor oppheves for så vidt gjelder fastsettingen av brev- og besøksforbud.
(16) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder fastsetting av brev- og besøksforbud.
For øvrig forkastes anken.
Hilde Indreberg Clement Endresen Ingvald Falch
(sign.) (sign.) (sign.)
Riktig utskrift: