Hopp til innhold

HR-2016-1650-U

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2016-07-28
Publisert: HR-2016-01650-U
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder spørsmål om to påstander skal avvises fra domstolene fordi de ikke oppfyller vilkårene i tvisteloven § 1-3. Spørsmålet er særlig om påstandene skal avvises fordi de inngår i begrunnelsen for forvaltningsvedtak.
Saksgang: HR-2016-01650-U, (sak nr. 2016/1291), sivil sak, anke over kjennelse
Parter: Oslo CityApartments AS (advokat Mats Mæland) mot Staten v/Kommunal- og (Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Thue) moderniseringsdepartementet
Forfatter:
Lovhenvisninger: tvisteloven § 1-3, tvisteloven § 30-6, tvisteloven § 1-1, bygningsloven § 19-2, hvordan § 19-2, tvisteloven § 30-9


                                      NORGES HØYESTERETT




        Den 28. juli 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Tønder,
        Endresen og Falch i

        HR-2016-01650-U, (sak nr. 2016/1291), sivil sak, anke over kjennelse:

        Oslo CityApartments AS                         (advokat Mats Mæland)


        mot

        Staten v/Kommunal- og                          (Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Thue)
        moderniseringsdepartementet






        avsagt slik

                                                  
         :


(1)     Saken gjelder spørsmål om to påstander skal avvises fra domstolene fordi de ikke oppfyller
        vilkårene i tvisteloven § 1-3. Spørsmålet er særlig om påstandene skal avvises fordi de inngår
        i begrunnelsen for forvaltningsvedtak.

(2)     Saksforholdet knytter seg til bygningen i Pilestredet Park 21 i Oslo som ble oppført
        i 1880-årene, og som tjente som del av det tidligere Rikshospitalets administrasjonsbygg.
        I reguleringsplan fra 2007 ble eiendommen regulert til spesialområde bevaring (boliger og

        bevertning) med tilknyttede reguleringsbestemmelser. Oslo CityApartments AS fikk i 2008
        rammetillatelse og igangsettingstillatelse for ombygging av bygningen til leiligheter som blant
        annet innebar utskifting av gamle vinduer.

(3)     I juli 2009 traff Oslo kommune vedtak om stans i utskiftingen av vinduer etter innsigelser fra
        byantikvaren. Da var en del vinduer allerede skiftet ut med nye. Oslo CityApartments AS
        mente utskiftingen lå innenfor reguleringsbestemmelsene, men søkte likevel om dispensasjon

        fra bestemmelsene. Oslo kommune ga 28. april 2011 dispensasjon som omfattet en del av
        – men ikke alle – de allerede utskiftede vinduene, samt noen andre vinduer som ennå ikke var
        skiftet ut. Riksantikvaren klagde vedtaket til fylkesmannen som i vedtak 22. oktober 2012 tok
        klagen til følge, slik at dispensasjon ikke ble gitt.                                                            2

(4)       Oslo CityApartments AS saksøkte 30. oktober 2014 staten ved Kommunal- og

          moderniseringsdepartementet og fremsatte disse påstandene:

                "1.       Fylkesmannen i Oslo og Akershus' vedtak i sak vedrørende Pilestredet Park 21 -
                          Gnr 208 bnr 947, Oslo - datert 22.10.2012 for dispensasjonssøknad 1 kjennes
                          ugyldig.


                 2.       Vinduskopiene i Pilestredet Park 21 iht. Endringssøknad 2 fra Puls Arkitekter AS
                          datert 04.03.2010 er ikke i strid med reguleringsplan 26.09.2007 vedrørende
                          Pilestredet Park 21 § 3, 2.ledd, 2.pkt.

                          Subsidiært til påstand 2
                 3.       Vilkårene i pbl § 19-2 underlagt domstolens rettsanvendelsesskjønn for
                          dispensasjon fra reguleringsplan 26.09.2007 for Pilestredet Park 21 for bruk av
                          vinduskopiene iht. Endringssøknad 2 fra Puls Arkitekter datert 04.03.2010 er
                          tilstede.

                          I alle tilfeller
                 4.       Oslo CityApartments AS tilkjennes sakens omkostninger for Oslo tingrett."


(5)       Oslo tingrett avsa 6. oktober 2015 dom og kjennelse. I dommen ble fylkesmannens vedtak
          kjent ugyldig i samsvar med påstand nr. 1, og staten ble idømt sakskostnader. I sin

          begrunnelse fastslo tingretten at fylkesmannen korrekt hadde lagt til grunn at utskiftingen av
          vinduene var i strid med reguleringsbestemmelsene, og derfor krevde dispensasjon.
          Dispensasjonsvedtaket ble imidlertid kjent ugyldig fordi vurderingen bygget på et uriktig og

          ufullstendig faktum.

(6)       I kjennelsen ble påstandspunkt 2 og 3 avvist.


(7)       Oslo CityApartments AS anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten avsa
          28. april 2016 kjennelse med denne slutningen:


                "1.       Anken forkastes.
                 2.       I sakskostnader for lagmannsretten betaler Oslo CityApartments AS 4 350 –
                          firetusentrehundreogfemti – kroner til staten v/Kommunal- og
                          moderniseringsdepartementet innen to uker fra forkynnelsen av denne
                          kjennelsen."

(8)       Oslo CityApartments AS har i rett tid anket kjennelsen til Høyesterett. Anken gjelder

          lagmannsrettens rettsanvendelse. Det anføres at lagmannsretten uriktig har anvendt prinsippet
          om at domstolene ved prøvingen av gyldigheten av forvaltningsvedtak, ikke kan avsi
          realitetsdom for det underliggende rettsforholdet som forvaltningen har truffet vedtak om. Den

          omstendighet at de to rettskravene som det er nedlagt påstand om, har blitt prejudisielt avgjort
          i forvaltningsvedtaket, er ikke til hinder for at det også kan gis særskilt dom for kravene. Oslo
          CityApartments AS hevder videre at domstolenes kompetanse i denne saken utelukkende

          beror på om de aktuelle underliggende forhold utgjør selvstendige rettskrav som saksøker har
          et reelt behov for å få dom på, jf. tvisteloven § 1-3.


(9)       Staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i tilsvar sluttet seg til
          lagmannsrettens rettsanvendelse. Det vises blant annet til at de to påstandene utgjør sentrale
          elementer i et nytt vedtak, slik at forbudet mot å avsi dom for realiteten vil bli undergravd

          dersom det skulle være adgang til å gi dom for de enkelte elementene i vedtaket.

(10)      Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken gjelder en avgjørelse fra lagmannsretten som
          avviser to påstander fra tingretten fordi de ikke hører under domstolene. Utvalget har derfor                                                          3

         full kompetanse i saken, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav a.

(11)     Lagmannsretten har i sin kjennelse uttalt:


                "Lagmannsretten finner det klart at begge de to påstandene innebærer at det kreves dom for
                resultatet av vurderinger som vil inngå i bygningsmyndighetenes myndighetsutøvelse etter
                plan- og bygningsloven som ledd i avgjørelsen av byggesaken. Dom i samsvar med
                påstandene vil således gripe inn i arbeidsfordelingen mellom domstolene og forvaltningen i
                strid med det grunnleggende utgangspunktet om at domstolene skal føre etterfølgende
                legalitetskontroll."

(12)     Utvalget finner ikke denne bedømmelsen treffende i dette tilfellet.

(13)     Selskapets påstand nr. 2 går ut på at visse spesifiserte vinduer "er ikke i strid med

         reguleringsplan […]". Det synes derfor å bli krevd fastsettelsesdom for at visse vindustyper
         – som til dels allerede var montert i henhold til ramme- og igangsettingstillatelsen – er lovlige.
         Et slikt krav vil som utgangspunkt utgjøre et "rettskrav" etter tvisteloven § 1-3, jf. Ot.prp.
         nr. 51 (2004-2005) side 364-365 og Skoghøy, Tvisteløsning (2014) side 389 følgende. Der

         uttrykkes at rettslige karakteristikker om at en handling eller tilstand er "ulovlig", "rettsstridig"
         eller lignende, som utgangspunkt oppfyller kravene til tvistegjenstand i tvisteloven § 1-3.

(14)     I dette tilfellet har fylkesmannen, som ledd i sin begrunnelse for det vedtaket som ble angrepet
         for tingretten, tatt stilling til spørsmålet som reises særskilt i påstand nr. 2. Fylkesmannen tok

         søknaden om dispensasjon til behandling fordi hun mente at de aktuelle vinduene stred mot
         gjeldende reguleringsbestemmelse.

(15)     I Rt. 2001 side 995, se også Rt. 2009 side 170, ble det slått fast at utgangspunktet er at det
         ikke er "adgang til å kreve realitetsavgjørelse ved domstolskontroll av lovbundne

         forvaltningsvedtak". I dette ligger at dersom et søksmål med krav om at et forvaltningsvedtak
         er ugyldig fører frem, kan det ikke gis dom for hva det nye forvaltningsvedtaket skal gå ut på.
         Begrunnelsen er at forvaltningen skal ta stilling til innholdet i det nye vedtaket før domstolene
         gjør det.


(16)     Dette stiller seg imidlertid annerledes for spørsmål som forvaltningen tar stilling til som ledd i
         sin begrunnelse. Slike spørsmål kan etter omstendighetene utgjøre selvstendige rettskrav etter
         tvisteloven § 1-3 selv om de inngår – eller kan tenkes å inngå – i begrunnelsen for et
         forvaltningsvedtak, se som eksempel Rt. 1998 side 300. I dette tilfellet kunne man tenkt seg at

         Oslo CityApartments AS – i stede for å søke dispensasjon – hadde saksøkt kommunen med
         krav om fastsettelsesdom i samsvar med påstand nr. 2. Påstanden står på egne ben, som et
         selvstendig krav, uten nødvendig sammenheng med det dispensasjonsspørsmålet vedtaket
         direkte tar stilling til. Rettsspørsmålet som påstand nr. 2 reiser, utgjør i dette tilfellet en
         særskilt forutsetning for at dispensasjonssøknaden skal tas til behandling. Utvalget har derfor

         kommet til at påstand nr. 2 utgjør et "rettskrav" i tvisteloven § 1-3 første ledd sin forstand,
         selv om påstanden reiser et spørsmål som forvaltningen tok stilling til som ledd i sin
         begrunnelse for ikke å gi dispensasjon.

(17)     Påstanden skal derfor fremmes for tingretten dersom det påvises "et reelt behov for å få kravet

         avgjort i forhold til saksøkte", jf. tvisteloven § 1-3 annet ledd.

(18)     I den forbindelse må det tas utgangspunkt i at det spørsmålet som påstand nr. 2 reiser, ikke er
         blitt rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Det innebærer at dersom påstanden skulle bli
         avvist nå, kan Oslo CityApartments AS reise spørsmålet på nytt som en anførsel i et eventuelt                                                         4

         søksmål om gyldigheten av det nye vedtaket fylkesmannen vil treffe. Hensynet til rask og
         effektiv rettsavklaring, jf. tvisteloven § 1-1, tilsier imidlertid at denne avklaringen kan skje nå,
         før fylkesmannen treffer nytt vedtak. Det legges i den forbindelse vekt på at spørsmålet om
         selskapets rett til – uten dispensasjon – å sette inn de aktuelle vinduene, har vært omstridt

         mellom partene siden 2010.

(19)     Ankeutvalget er etter dette kommet til at påstand nr. 2 skal fremmes for tingretten.

(20)     Når det gjelder påstand nr. 3, går den ut på at vilkårene i plan- og bygningsloven § 19-2 er
         "underlagt domstolenes rettsanvendelsesskjønn". Ankeutvalget finner det klart at denne

         påstanden ikke utgjør noe selvstendig rettskrav etter tvisteloven § 1-3. Spørsmålet om
         hvordan § 19-2 skal forstås må i nødvendig utstrekning behandles i et søksmål som gjelder
         gyldigheten av et vedtak som anvender den bestemmelsen. Denne delen av anken blir derfor
         å forkaste i medhold av tvisteloven § 30-9 annet ledd.

(21)     Anken er etter dette delvis vunnet og delvis tapt. Sakskostnader tilkjennes derfor ikke for noen

         instans.

(22)     Kjennelsen er enstemmig.



                                                 S L U T N I N G :

         1.      Påstand nr. 2 fremmes for tingretten.

         2.      Anken for så vidt gjelder påstand nr. 3 forkastes.


         3.      Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.



                Clement Endresen                    Bård Tønder                     Ingvald Falch

                      (sign.)                          (sign.)                          (sign.)


         Riktig utskrift: