HR-2016-1803-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2016-08-25 |
| Publisert: | HR-2016-01803-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | HR-2016-01803-A, (sak nr. 2016/941), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tor Børge Nordmo) |
| Forfatter: | Noer, Bergh, Ringnes |
| Lovhenvisninger: | straffeprosessloven § 344, straffeprosesslova § 344, straffeprosessloven § 323, straffeprosessloven § 322 |
NORGES HØYESTERETT
Den 25. august 2016 avsa Høyesterett dom i
HR-2016-01803-A, (sak nr. 2016/941), straffesak, anke over dom,
A (advokat Arild Dyngeland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tor Børge Nordmo)
G I V N I N G :
(1) Dommer Bårdsen: Anken gjelder lovanvendelsen under straffutmålingen. Det er
spørsmål om straffeprosessloven § 344 avskjærer lagmannsretten fra å endre straffen
dersom det ikke foreligger et "åpenbart misforhold" mellom den straffbare handling og
den straffen tingretten har fastsatt.
(2) Ved Hammerfest tingretts dom 16. desember 2015 ble A funnet skyldig i overtredelse av
straffeloven 2005 § 352 andre ledd, straffeloven 1902 § 258, jf. § 257 og legemiddelloven
§ 31, jf. § 24. Det alvorligste forholdet gjaldt "særlig grovt skadeverk" i form av
ildspåsettelse av en sekstenmannsbolig, med omfattende materielle skader til følge.
Straffen ble satt til fengsel i to år, hvorav ti måneder ble gjort betinget med en prøvetid på
tre år.
(3) A anket over straffutmålingen. Forut for ankeforhandlingen ble det varslet at
påtalemyndigheten ville be om skjerpet straff. Ved Hålogaland lagmannsretts dom
13. april 2016 ble straffen fastsatt til fengsel i to år, hvor seks måneder ble gjort betinget
med en prøvetid på tre år. Sammenlignet med tingrettens dom, innebar dette en
skjerpelse, i den forstand at den betingede delen av fengselsstraffen ble redusert fra 10 til
6 måneder.
(4) A har anket til Høyesterett. Han gjør gjeldende at det er i strid med straffeprosessloven §
344 å endre straffen til skade for ham på denne måten, ettersom det ikke foreligger et
"åpenbart misforhold" mellom de straffbare handlinger han er domfelt for og den straffen
som tingretten fastsatte.
(5) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem. 2
(6) Straffeprosessloven § 344 står i kapittelet om anke over dom til lagmannsrett og til
Høyesterett. Det er ikke tvilsomt at den får anvendelse også på rene straffutmålingsanker.
Bestemmelsen lyder:
"Blir lovanvendelsen opprettholdt, skal retten ikke endre den utmålte straff med
mindre den finner at det er et åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og
straffen."
(7) I straffeprosessloven 1887 fremgikk den samme regelen av § 395.
(8) Bakgrunnen for lovens anvisning lå i den eldre prosessordningen, hvor Høyesterett var
eneste ankeinstans. Fordi bevisførselen i Høyesterett er middelbar, ville Høyesterett
kunne ha et svakere grunnlag for å utmåle straff enn de lavere retter.
(9) I artikkelen "Om straffutmåling i Høiesterett" publisert i Rt. 1930 side 65, fremholdt
justitiarius Scheel at bestemmelsen ga uttrykk for "den betraktning, som vel ogsaa uten en
saadan lovbestemmelse til en vis grad vilde maatte paatrenge sig som riktig …, nemlig, at
overinstansens dommere blandt de momenter, som skal være bestemmende for deres
bedømmelse av straffutmaalingsspørsmaalet, ogsaa maa legge en vis – større eller mindre
– vekt paa det skjønn, som allerede foreligger fra en kollegial domstol, som har hatt den
fordel at den har kunnet faa et umiddelbart inntrykk av domfelte". Senere har man
fremhevet, som en konsekvens av lovens system, at det ikke skulle være Høyesteretts
oppgave å foreta småjusteringer i den utmålte straffen.
(10) I det lovarbeidet som etter hvert ledet frem til straffeprosessloven 1981, ble det reist
spørsmål ved behovet for å videreføre den gamle lovs ordning, jf. NUT 1969: 3 side 327.
Man fant det imidlertid "prinsipielt riktig at ankedomstolen viser en viss tilbakeholdenhet
med å forandre underinstansens straffutmåling". Det var samtidig ikke bemerkninger til
den allerede da etablerte praksis fra Høyesterett, som gikk ut på at dersom Høyesterett
"anser seg å ha tilstrekkelig materiale, viker den ikke tilbake fra å foreta også mindre
justeringer av straffutmålingen". Så vidt jeg forstår, foretok man ingen fornyet vurdering i
forbindelse med to-instansreformen i 1995.
(11) Lovens ord er i og for seg skarpe og klare. Men det er ikke tvil om at Høyesterett i lang
tid har forholdt seg til § 344 mer som en veiledende retningslinje enn som en
kompetansebegrensning. Høyesteretts utgangspunkt er etter hvert blitt at det skal
fastsettes en riktig straff, selv om dette skulle innebære til dels nokså små justeringer. Fra
nyere tid nevner jeg, som eksempler, Rt. 2004 side 327, Rt. 2006 side 164, Rt. 2008
side 27, Rt. 2010 side 1391 og HR-2016-1422-A. Men det vil fremdeles likevel være
situasjoner der Høyesterett bør være mer tilbakeholden, for eksempel ved vurderinger der
umiddelbar bevisførsel må antas å ha særlig verdi. Da slår prinsippet i § 344 inn, og tilsier
at lagmannsrettens vurdering på de aktuelle punktene ikke uten videre fravikes.
(12) Forklaringen på at praksis etter hvert har fjernet seg fra den ordning som ordlyden isolert
sett legger opp til, ligger i Høyesteretts funksjon som prejudikatdomstol, slik denne på
strafferettens område er utviklet etter to-instansreformen: Høyesterett skal, gjennom
veiledning om straffenivået og om vektingen av ulike straffutmålingsmomenter, bidra til
en enhetlig straffutmålingspraksis i hele landet. Dette ivaretas best dersom Høyesterett, så
langt det foreligger et forsvarlig grunnlag, uhindret av tidligere instansers straffutmåling
fastsetter den straffen Høyesterett mener er den riktige. 3
(13) As anke til Høyesterett gjelder spørsmålet om straffeprosessloven § 344 begrenser
lagmannsrettenes adgang til å endre straffen.
(14) Det er ikke noe i ordlyden, i forarbeidene eller i forhistorien til straffeprosessloven § 344
som indikerer at bestemmelsen legger sterkere bånd på lagmannsrettene enn på
Høyesterett. Jeg har heller ikke inntrykk av at lagmannsrettene oppfatter det slik. I
Rt. 2014 side 81 avsnitt 9, som gjaldt nettopp anke til lagmannsretten, fremhevet også
Høyesteretts ankeutvalg at "ankedomstolen står fritt til å gjere ei sjølvstendig vurdering
av kva som er rett straff, jf. her også straffeprosesslova § 344".
(15) Det er etter mitt syn heller ikke forskjeller i Høyesteretts og lagmannsrettenes
arbeidsmåte som med avgjørende tyngde tilsier at § 344 har en annen virkning for
lagmannsrettene enn for Høyesterett. Lagmannsrettene er riktignok ikke
prejudikatdomstoler i samme forstand som Høyesterett. Men nettopp når det gjelder
straffutmåling, har lagmannsrettene i dag en sentral posisjon med hensyn til å sikre en
enhetlig straffutmåling. Utviklingen startet ved to-instansreformen i 1995, og er forsterket
etter hvert som antallet straffutmålingsanker som avgjøres av Høyesterett, har gått ned.
Lagmannsrettene har ved straffutmålingsanker dessuten umiddelbar bevisførsel. Domfelte
møter normalt personlig og får forklare seg for retten.
(16) Både forsvarer og aktor har i sine innlegg for Høyesterett vært inne på sammenhengen
mellom § 344 og silingsreglene for lagmannsretten i § 321 og for Høyesterett i § 323. Om
dette vil jeg si følgende:
(17) I anker til lagmannsretten som gjelder straffutmålingen i saker med en strafferamme som
ikke overstiger fengsel i seks år, kan anken nektes fremmet dersom retten enstemmig
finner det "klart at anken ikke vil føre frem", jf. § 321 andre ledd første punktum,
jf. fjerde ledd første punktum. Straffeprosessloven § 344 har betydning for denne
vurderingen, i den forstand at det ikke er lovens mening at enhver utsikt til endring gir
grunnlag for samtykke. Det følger av en innarbeidet praksis i lagmannsrettene at selv om
den idømte straffen kan synes noe streng eller noe mild, kan det altså likevel være "klart"
at det ikke foreligger noe "åpenbart misforhold" som tilsier at anken må tillates fremmet.
Dette er også forutsatt i Høyesteretts storkammerdom fra Rt. 2008 side 1764 avsnitt 107.
(18) Jeg viser dessuten til Høyesteretts ankeutvalgs beslutning i HR-2016-1151-U avsnitt 17.
Avgjørelsen gjaldt den parallelle problemstillingen i saker hvor en domfelt har ankerett til
Høyesterett fordi han ble frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten, jf.
straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum. Ankeutvalget fremholdt:
"B har også anket over straffutmålingen. Ettersom det er utmålt en samlet straff der
forhold hvor domfelte har ankerett inngår, vil samtykkevurderingen under § 323 første
ledd tredje punktum måtte knytte seg til lagmannsrettens straffutmåling som sådan.
Høyesteretts ankeutvalg bygger på at straffeprosessloven § 344 får anvendelse ved
vurderingen av om anken kan nektes fremmet – spørsmålet om anken klart ikke kan
føre frem skal altså besvares ut fra om det er et åpenbart misforhold mellom utmålt
straff og den straffbare handling, jf. Rt. 2015 side 1492 avsnitt 10."
(19) Det er rettslig anledning til å gi samtykke selv om det ikke foreligger noe "åpenbart
misforhold mellom den straffbare handling og straffen". Men det er altså forenlig med
lovens system og innretning at man ved vurderingen av om anken "klart ikke vil føre 4
frem" tar hensyn til den terskel som uttrykkes i straffeprosessloven § 344. Det samme
gjelder dersom det er spørsmål om å endre straffen til gunst for domfelte etter
straffeprosessloven § 322 første ledd nr. 3. Jeg viser til Bjerke, Keiserud og Sæther,
Straffeprosessloven med kommentarer (4. utgave 2011) bind II side 1135 og side 1152.
(20) Jeg finner for helhetens del grunn til å peke på at der Høyesteretts ankeutvalg skal avgjøre
samtykkespørsmålet etter den alminnelige regel i straffeprosessloven § 323 første ledd
andre punktum, spiller prinsippet i § 344 ingen rolle. Det avgjørende da er om anken
"gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre
grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett". At lagmannsretten har utmålt en
vesentlig for streng straff, kan gjøre det "særlig viktig" å få saken prøvd av Høyesterett, ut
fra rene rettferdsgrunner. Terskelen for å gi samtykke på dette grunnlaget er imidlertid
etter praksis vesentlig høyere enn den som straffeprosessloven § 344 gir anvisning på. Det
har betydning her at dersom lagmannsrettens straffutmåling klart er blitt så
uforholdsmessig at dommen ikke bør bli stående, kan lagmannsrettens straffutmåling
oppheves direkte av Høyesteretts ankeutvalg, jf. straffeprosessloven § 323 tredje ledd
bokstav a.
(21) Det følger av mitt syn på tolkningen av straffeprosessloven § 344 at det ikke hefter feil
ved lagmannsrettens lovanvendelse under straffutmålingen. Anken må derfor forkastes.
(22) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(23) Dommer Noer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(24) Dommer Bergh: Likeså.
(25) Dommer Ringnes: Likeså.
(26) Dommer Tønder: Likeså.
(27) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: