HR-2016-2228-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2016-10-31 |
| Publisert: | HR-2016-02228-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om kjøring med tohjulet selvbalanserende kjøretøy i alkoholpåvirket tilstand rammes av vegtrafikkloven § 22 første ledd. |
| Saksgang: | HR-2016-02228-A, (sak nr. 2016/1086), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Monica Krag Pettersen) |
| Forfatter: | Endresen, Webster, Bergh, Falch |
| Lovhenvisninger: | vegtrafikkloven § 22, vegtrafikkloven § 2, kjøretøyforskriften § 2-5, grunnloven § 96, vegtrafikkloven § 31 |
NORGES HØYESTERETT
Den 31. oktober 2016 avsa Høyesterett dom i
HR-2016-02228-A, (sak nr. 2016/1086), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Monica Krag Pettersen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Endresen: Saken gjelder spørsmålet om kjøring med tohjulet selvbalanserende
kjøretøy i alkoholpåvirket tilstand rammes av vegtrafikkloven § 22 første ledd.
(2) A, født 00.00.1982, ble 26. januar 2015 tiltalt for overtredelse av denne bestemmelsen
etter å ha kjørt et slikt kjøretøy i beruset tilstand på X i Oslo.
(3) Ved Oslo tingretts dom 17. november 2015 ble A frifunnet. Tingretten kom under tvil til
at det benyttede kjøretøyet ikke kunne anses som motorvogn etter vegtrafikkloven § 22
første ledd.
(4) Påtalemyndigheten anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt
rettsanvendelsen. Ved lagmannsrettens dom 7. april 2016 ble det lagt til grunn at
rettsanvendelsen var uriktig, og tingrettens dom ble opphevet.
(5) Tiltalte har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Dette innebærer at rettsanvendelsen også for Høyesterett skal prøves på grunnlag av det
faktiske forhold som tingretten la til grunn.
(6) Det er fra tiltaltes side, blant annet under henvisning til lovens forarbeider og rettspraksis,
gjort gjeldende at vegtrafikkloven § 22 må tolkes innskrenkende. Kjøring med det
benyttede kjøretøy i alkoholpåvirket tilstand, representerer bare en risiko for skade som er
vesensforskjellig fra det som er det legislative grunnlag for regelen i vegtrafikkloven
§ 22. Tiltalte har nedlagt påstand om at tingrettens dom stadfestes. 2
(7) Påtalemyndigheten har fremhevet at det er uomtvistet at et selvbalanserende kjøretøy
dekkes av lovens definisjon av motorvogn, og at det ikke er noe grunnlag for en
innskrenkende fortolkning. Påtalemyndigheten har påstått anken forkastet.
(8) Jeg er kommet til at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig, og jeg tiltrer i det
vesentlige den begrunnelse lagmannsretten har gitt for sitt resultat.
(9) Tingretten har gitt denne beskrivelsen av hendelsen:
"Tiltalte har erkjent de faktiske forhold i saken, men har nektet straffeskyld.
Tiltalte, som bor i Y, var på tidspunktet for hendelsen på besøk hos venner i Oslo. På
ettermiddagen og kvelden fredag den 15. august 2014 var han sammen med flere venner
på en restaurant på X i Oslo. Det ble drukket en god del alkohol fra ca. kl. 17.00 og
utover. På et tidspunkt kom kameraten som tiltalte bodde hos mens han var i Oslo, til
restauranten. Han hadde kjørt dit på et selvbalanserende kjøretøy av merket Segway. I
23-tiden på kvelden bestemte tiltalte og kameraten seg for å dra hjem. Det var da flere i
gruppen som ønsket å prøve segwayen, og gjorde dette på gangveien utenfor
restauranten. Kameraten var i følge tiltalte klar på at han ikke skulle kjøre segwayen
hjem, men ta den med i en maksitaxi. Tiltalte, som også ønsket å prøve kjøretøyet,
kjørte segwayen langs bryggen mot taxiholdeplassen ved Z brygge. Han ble stoppet av
politiet etter å ha kjørt ca. 10-20 meter. Politiet hadde kort tid i forveien fått melding
om at noen berusede personer hadde gitt uttrykk for at de ønsket å kjøre segwayen fra
restauranten. Tiltalte ble tatt med til politistasjonen for utåndingsprøve, etter å ha blåst
i alkometer på stedet som gav utslag over lovlig grense. Retten legger til grunn på
bakgrunn av tiltaltes og politibetjent Søderholms forklaring at tiltalte kjørte i gangfart,
mens kameraten gikk ved siden av. Det var en god del folk i området på tidspunktet for
kjøringen.
Tiltalte forklarte videre at han var veldig beruset når han dro fra restauranten. Han
tenkte ikke på at det kunne være ulovlig å føre segwayen i beruset tilstand på samme
måte som ved bilkjøring. Tiltalte tenkte mer på segwayen som en leke og han var
nysgjerrig på hvordan den fungerte. I retten uttrykte tiltalte at det var dumt gjort, men
at det føltes veldig urettferdig å bli straffet på samme måte som en promillekjører med
bil.
Resultatet av utåndingsprøven viser at tiltalte hadde en promille på 1,96 halvannen time
etter kjøringen. Retten legger dette resultatet til grunn.
I følge politibetjent Søderholm var det ingenting å utsette på selve kjøringen. Det var
først når tiltalte gikk av kjøretøyet at han la merke til at han var beruset. Det luktet
alkohol og tiltalte måtte ta et støttesteg mens han snakket med politiet.
Det faktiske hendelsesforløpet legges følgelig til grunn som bevist, i tråd med tiltaltes
forklaring."
(10) Det faktiske hendelsesforløp er avklart, og spørsmålet er om denne kjøringen rammes av
vegtrafikkloven § 22 første ledd. Bestemmelsen lyder slik:
"Ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller
bedøvende middel."
(11) Legaldefinisjoner av "kjøretøy" og "motorvogn" er gitt i vegtrafikkloven § 2 andre ledd:
"Med kjøretøy forstås innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner.
Med motorvogn forstås kjøretøy som blir drevet fram med motor." 3
(12) Det er da klart at det selvbalanserende kjøretøyet som siktede kjørte, omfattes av ordlyden
i motorvogndefinisjonen. Den er en innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten
skinner, og den blir drevet frem med elektrisk motor.
(13) Spørsmålet i saken er om det er grunnlag for å tolke uttrykket "motorvogn" i
vegtrafikkloven § 22 innskrenkende slik at en Segway av den type som ble benyttet,
likevel ikke rammes av bestemmelsen.
(14) Forarbeidene til vegtrafikkloven viser at lovgiver, da loven ble gitt, var innforstått med at
definisjonen av motorvogn var så vidtrekkende at det etter omstendigheten kunne bli
aktuelt med slik innskrenkende fortolkning. Forarbeidene viser imidlertid også at lovgiver
primært hadde i tankene tilfeller der den innskrenkende fortolkning nærmest var
selvforklarende. I Ot.prp. nr. 23 (1964–1965) side 38 skriver departementet:
"Det er i loven ikke gjort uttrykkelig unntak for lekesaker som går inn under
definisjonen av kjøretøy og motorvogn. Visse større leker - små sykler, tråbiler o.l. -
skiller seg ikke vesentlig fra kjøretøy som går inn under loven, mens andre lekesaker
kan være så små at de er uten trafikkmessig betydning. Man regner med at lovens
bestemmelser og de reguleringer som utferdiges etter loven, på samme måte som hittil,
skal forstås med en praktisk og fornuftig avgrensning og vil om nødvendig kunne ta
nærmere avgrensningsbestemmelser inn i forskrifter som gis i medhold av loven."
(15) Det som her sies om lekesaker, har ikke noe entydig meningsinnhold, men det at det ble
ansett påkrevd eller i det minste naturlig å fremheve at det må gjøres unntak for lekesaker
uten trafikkmessig betydning, trekker i retning av at lovgiver har tenkt seg en heller
begrenset adgang til innskrenkende fortolkning.
(16) I teorien er det imidlertid alminnelig antatt at motorvognbegrepet ikke nødvendigvis har
det samme innhold i alle bestemmelser i vegtrafikkloven, og en snever mulighet for
innskrenkende fortolkning av den alminnelige definisjon av motorvogn, utelukker da ikke
en noe større adgang til innskrenkende fortolkning av motorvognbegrepet i
vegtrafikkloven § 22.
(17) Det sentrale i det som sies i proposisjonen, synes å være at loven som tidligere skal
forstås med en praktisk og fornuftig avgrensning. Dette må forstås å ha en videre
rekkevidde enn bare å referere til lekesaker, jf. Matningsdal, Promillekjøring og
etterfølgende alkoholnytelse, side 55.
(18) En videre avklaring gjøres etter mitt syn i noen grad av proposisjonens referanse til
tidligere praksis. Det er naturlig å se dette også som en henvisning til tidligere
rettspraksis, og de to dommene som da særlig har interesse i vår sammenheng, er
Rt. 1954 side 904 og Rt. 1955 side 1243.
(19) Saken i Rt. 1954 side 904 gjaldt anke over straffutmålingen. Tiltalte var dømt for å ha
kjørt en 3-hjuls elektrisk drevet meget lett varesykkel i påvirket tilstand. Sykkelen kunne
etter det opplyste vanskelig bringes opp i en hastighet på mer enn 15–20 km/t. Etter
ordlyden i dagjeldende motorvognlovs definisjon av motorvogn, var sykkelen en
motorvogn i lovens forstand. Spørsmålet om lovens anvendelse ble ikke problematisert i
saken.
(20) I saken i Rt. 1955 side 1243 kom Høyesterett til at motorvognlovens bestemmelse om
forbud mot å føre motorvogn i alkoholpåvirket tilstand, ikke kom til anvendelse overfor
en tiltalt som hadde "syklet" en defekt moped, som var tom for bensin, i alkoholpåvirket
tilstand uten å gjøre forsøk på å starte den. Førstvoterende påpekte at mopeden bare veide 4
43 kg, og at den overhodet ikke kunne startes, og han fant at kjøringen ikke hadde budt på
andre eller større faremomenter enn dem som er forbundet med bruk av en vanlig
tråsykkel.
(21) Dommene kan etter mitt syn ikke tas til inntekt for det syn at det er rom for en
vidtrekkende innskrenkende fortolkning av vegtrafikkloven § 22.
(22) Ved avgjørelsen av om det etter omstendighetene er grunn til å foreta en innskrenkende
fortolkning av motorvognbegrepet i vegtrafikkloven § 22, må utgangspunktet være at
lovgiver bevisst har valgt en vid definisjon av motorvogn. Det må imidlertid også ses hen
til den trafikkmessige betydning av innretningen, innretningens størrelse, fart og vekt.
Det må med andre ord foretas en samlet vurdering av innretningens farlighet for fører og
tredjemann.
(23) Det går frem av kjøretøyforskriften § 2-5 nr. 4 siste ledd at selvbalanserende elektrisk
drevet kjøretøy for transport av én person (føreren) ikke kan ha egenvekt over 70 kg
(inklusiv eventuelle batterier), ikke bredde over 85 cm og ikke konstruktiv hastighet over
20 km/t. Egenskapene ved slike kjøretøy, både deres tyngde, fart og lettbevegelighet, taler
for at det må anses som motorvogn. Det kan ikke ha noen betydning for denne
vurderingen at kjøretøyet ikke har noen sitteinnretning, slik at føreren står og ikke sitter.
(24) Ved endring i trafikkreglene, som trådte i kraft 1. juli 2014, ble bruk av selvbalanserende
kjøretøy nærmere regulert. Det ble i denne forbindelse, på nærmere vilkår, åpnet for bruk
av slike kjøretøy på gangvei, fortau og i gangfelt. Dette kan sees som et utslag av det syn
at disse innretningene har begrenset skadeevne. I seg selv kan ikke dette være avgjørende
ved tolkingen av vegtrafikkloven § 22. At disse kjøretøyene kan anvendes der også
gående ferdes, fører klart til en høyere risiko for skade på tredjemann enn det som ellers
ville vært tilfellet.
(25) I forarbeidene til forskriftsendringen er det fremholdt at selv om bruksområdet for
selvbalanserende kjøretøy skulle være omtrent som for sykkel, er kjøretøyet "like fullt en
motorvogn og bruken dermed for øvrig i all hovedsak omfattet av adferdsreguleringer for
førere av slike", se foredraget til kgl. res. 13. juni 2014. I Vegdirektoratets høringsnotat
26. mars 2014 var det også uttrykkelig sagt at vegtrafikkloven § 22 var forutsatt å skulle
gjelde for førere av selvbalanserende kjøretøy, slik at promillegrensen skulle være 0,2
promille.
(26) Ved lovendring 6. februar 2015 ble det åpnet for at departementet kan bestemme at et
kjøretøy som etter definisjonen i vegtrafikkloven er motorvogn, likevel ikke skal regnes
som motorvogn etter loven. Lovendringen var foranlediget av et ønske om nærmere å
regulere bruk av elektriske sykler, og hjemmelen ble 23. mars 2015 benyttet til å endre
kjøretøyforskriften for slike sykler. Kjøretøyforskriften § 2-5 nr. 12 ble endret slik at det
fastslås at elektriske sykler, med spesifikasjoner som angitt i forskriften, ikke skal anses
som motorvogn etter vegtrafikkloven § 2.
(27) Det har av forsvarer vært anført at lovgiver ved dette har tatt det standpunkt at den som i
påvirket tilstand fører et kjøretøy som ikke utgjør en større fare for fører og tredjemann
enn en elektrisk sykkel, ikke kan rammes av vegtrafikkloven § 22. Det er ikke grunnlag
for en slik slutning. Vegtrafikkloven § 22 gjelder uendret. Det unntak som er gjort for
elektriske sykler, bygger på en sammensatt vurdering der også de positive virkninger av
slik sykkelbruk vil inngå. Jeg viser i denne sammenheng også til den rettslige regulering
av bruk av selvbalanserende kjøretøy, som ble gjort ved endring i kjøretøyforskriften med 5
videre. Det ble i den sammenheng ikke fremmet noe forslag om å innføre et tilsvarende
unntak som for bruk av elektriske sykler.
(28) Farepotensialet ved bruk av selvbalanserende kjøretøy er klart nok mindre enn for biler,
motorsykler og mopeder, men det kan vanskelig sies å være ubetydelig. Det fremstår på
ingen måte som meningsløst å stille krav om at den som kjører et selvbalanserende
kjøretøy, skal være edru. Det hensyn at forbudet ikke bør ramme unødvendig og urimelig
vidt, kan ikke begrunne en innskrenkende fortolkning av vegtrafikkloven § 22 for slike
kjøretøyer.
(29) Forsvareren har endelig gjort gjeldende at det materielle lovskrav som følger av
Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 7 ikke
er oppfylt. Det fremheves at uttalelsene i forarbeidene, unntaket for el-sykler og tidligere
dommer samlet sett skaper større usikkerhet om hva som rammes av vegtrafikkloven § 22
første ledd enn det EMK artikkel 7 gir anledning til.
(30) I henhold til EMDs praksis følger det at lovskravet i EMK artikkel 7 nr. 1 innebærer et
krav om at straffebudene skal være klare, presise og tilgjengelige. I korthet innebærer
dette at lovene må være tilgjengelige og utformet på en slik måte at den enkelte med
rimelighet kan innrette sin atferd på bakgrunn av lovgivningen. Det er i denne
sammenheng avklart at det ikke er tilstrekkelig med en klar lovtekst dersom andre
rettskilder medfører at rettstilstanden likevel må sies ikke å gi rimelig veiledning. I
storkammerdom 12. februar 2008 (Kafkaris mot Kypros), er dette uttrykt slik:
"The Court must, in particular, ascertain whether the text of the law, read in the light of
the accompanying interpretative case-law, satisfied the requirements of accessibility and
foreseeability. In doing so it must have regard to the domestic law as a whole and the
way it was applied at the material time."
(31) Vegtrafikklovens definisjon av motorvogn skaper ingen uklarhet, og heller ikke etter en
slik analyse som EMD har gitt anvisning på ved tolking av EMK artikkel 7, kan jeg se at
det oppstår noen relevant usikkerhet om lovforståelsen, hverken i relasjon til Grunnloven
§ 96 eller i relasjon til EMK artikkel 7.
(32) Det følger av vegtrafikkloven § 31 hvordan overtredelser av vegtrafikkloven § 22 første
ledd "som regel" skal straffes.
(33) Lagmannsretten har i den forbindelse gitt uttrykk for at det kan tas hensyn til særtrekkene
ved kjøring med selvbalanserende kjøretøy ved straffutmålingen. Det er jeg enig i, og i
det aktuelle tilfellet kan det synes mer nærliggende å fastsette straffen basert på
alminnelige straffutmålingsprinsipper enn å ta utgangspunkt i den normering som er gjort
i vegtrafikkloven § 31.
(34) Denne saken gjelder kjøring i påvirket tilstand av et tohjulet selvbalanserende elektrisk
drevet kjøretøy. Som det fremgår av høringsnotat av 26. mars 2014 side 2, har
Vegdirektoratet under vurdering eventuell regeltilpasning for andre elektriske kjøretøy for
én person, som for eksempel elektriske sparkesykler og små elektriske mopeder. Jeg
understreker for ordens skyld at jeg ved den dommen jeg stemmer for, ikke mener å
utelukke at vurderingen i forhold til vegtrafikkloven § 22 kan bli en annen for en eller
flere av andre kjøretøytyper om de faremomenter disse representerer er av en annen
karakter enn det som er tilfellet for den type kjøretøy som denne saken gjelder.
(35) Jeg stemmer etter dette for slik 6
D O M :
Anken forkastes.
(36) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(37) Dommer Bergh: Likeså.
(38) Dommer Falch: Likeså.
(39) Dommer Skoghøy: Likeså.
(40) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes.