HR-2016-2229-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2016-10-31 |
| Publisert: | HR-2016-02229-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om opplæringslova § 10-6, jf. § 10-1, åpner for midlertidig ansettelse av søkere uten den formelle kompetanse som er krevet for lærere, når det også er søkere som oppfyller kompetansekravene. |
| Saksgang: | HR-2016-02229-A, (sak nr. 2015/2239), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Hol kommune (advokat Frode Lauareid – til prøve) mot Kristin Irene Teigen Utdanningsforbundet (advokat Ellen A. Gooderham – til prøve) |
| Forfatter: | Webster, Endresen, Falch, Bergh |
| Lovhenvisninger: | opplæringslova § 10-6, opplæringslova § 10-1, opplæringslova § 10-5, foreslo § 10-8, høyskoleloven § 6-5, tvisteloven § 20-2, opplæringsloven § 10-6, opplæringsloven § 10-1, utkastet § 10-8, lovutkastet § 10-8 |
NORGES HØYESTERETT
Den 31. oktober 2016 avsa Høyesterett dom i
HR-2016-02229-A, (sak nr. 2015/2239), sivil sak, anke over dom,
Hol kommune (advokat Frode Lauareid – til prøve)
mot
Kristin Irene Teigen
Utdanningsforbundet (advokat Ellen A. Gooderham – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder spørsmålet om opplæringslova § 10-6, jf. § 10-1, åpner
for midlertidig ansettelse av søkere uten den formelle kompetanse som er krevet for
lærere, når det også er søkere som oppfyller kompetansekravene.
(2) Kristin Irene Teigen ble ansatt som konsulent ved kulturkontoret i Hol kommune i 1989.
Fra 2000 fikk hun delvis permisjon for å utdanne seg til allmennlærer, og hun
gjennomførte desentralisert allmennlærerutdanning ved Høgskolen i Sogn og Fjordane
våren 2005. Etter fullført utdannelse hadde Teigen flere hele og delvise permisjoner fra
stillingen ved kulturkontoret for å arbeide i vikariater som lærer. I 2008 fikk Teigen
avslag på en søknad om forlenget permisjon, og hun sa deretter opp stillingen i Hol
kommune.
(3) I begynnelsen av 2008 ble det lyst ut lærerstillinger i Hol kommune. Teigen søkte, men
ble ikke innkalt til intervju, og ble ikke tilsatt. Etter første utlysning ble det ansatt tre
søkere uten godkjent utdanning. Etter andre gangs utlysning ble det ansatt ytterligere én
søker uten godkjent utdanning. Under ankeforhandlingen i Høyesterett er det opplyst at
det totalt ble ansatt 23 lærere i Hol kommune i 2008, hvorav altså fire var søkere uten
tilstrekkelig formell kompetanse. To ble ansatt på vilkår om at de fullførte godkjent
utdanning, mens to ble ansatt midlertidig.
(4) Teigen klaget tilsettingene inn for Sivilombudsmannen. I forbindelse med
saksbehandlingen for Sivilombudsmannen opplyste Hol kommune at det var vurderingen
av Teigens skikkethet som var grunnen til at hun ikke ble tilbudt en lærerstilling. I 2
Sivilombudsmannens uttalelse 1. juli 2009 ble det lagt til grunn at opplæringslova § 10-6,
jf. § 10-1, "ikke gir skolen en adgang til å tilsette søkere som ikke oppfyller de lov- eller
forskriftsbestemte kravene, så lenge det er andre søkere som oppfyller disse". I
forlengelsen av dette uttalte Sivilombudsmannen at når Hol kommune mente at Teigen
ikke var skikket for lærerstillingen, burde stillingen ha vært lyst ut på nytt. Det ble også
rettet kritikk mot at kommunen ikke i tilstrekkelig grad hadde dokumentert prosessen
skriftlig.
(5) I 2011 ble det igjen lyst ut lærerstillinger i Hol kommune som Teigen søkte. Hun ble ikke
innkalt til intervju og ikke tilsatt. Det ble ansatt 21 lærere i 2011. To av søkerne hadde
ikke godkjent utdanning. De ble ansatt midlertidig.
(6) Teigen klaget også disse tilsettingene inn for Sivilombudsmannen. I uttalelse 31. mai
2012 opprettholdt Sivilombudsmannen det syn han ga uttrykk for i uttalelsen i 2009, og la
til grunn at Hol kommune ikke hadde anledning til å tilsette søkere som ikke oppfylte
kravene i opplæringslova § 10-1 når det fantes en formelt kvalifisert søker.
Sivilombudsmannen kritiserte igjen kommunenes manglende skriftlighet.
(7) Den 11. juni 2013 tok Teigen ut stevning mot Hol kommune v/ordføreren med påstand
om at de seks tilsettingsvedtakene fra 2008 og 2011, hvor det var ansatt lærere uten
tilstrekkelige formelle kvalifikasjoner, var ugyldige overfor Teigen. I Hol kommunes
tilsvar ble det nedlagt prinsipal påstand om avvisning. I forbindelse med behandlingen for
tingretten trådte Utdanningsforbundet inn som part i saken. Ved Hallingdal tingretts
kjennelse 11. oktober 2013 ble saken avvist.
(8) Teigen og Utdanningsforbundet anket tingrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett,
som ved kjennelse 29. januar 2014 kom til at Teigens søksmål skulle fremmes.
(9) Hol kommune anket til Høyesterett. I Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 27. mars 2014
ble det bemerket at spørsmålet er "om Teigen har tilstrekkelig behov for å få prøvd for
domstolene om hun er blitt urettmessig forbigått ved fire ansettelser i lærerstillinger i
2008 og to i 2011". Ankeutvalget kom til at anken over lagmannsrettens kjennelse måtte
forkastes.
(10) Teigens søksmål ble dermed fremmet til behandling for tingretten. Hallingdal tingrett
avsa 8. oktober 2014 dom med slik domsslutning:
"1. Hol kommune frifinnes.
2. Kristin Irene Teigen og Utdanningsforbundet dømmes in solidum til å betale
Hol kommunes saksomkostninger med kr. 86 862,55 –
åttisekstusenåttehundreogsekstitokronerogfemtifemøre – innen 2 – to – uker
fra dommens forkynnelse."
(11) Tingretten baserte sin avgjørelse på at arbeidsgiver etter opplæringslova § 10-1 kan foreta
en vurdering av om søkere som oppfyller kravet til formell kompetanse, også har den
kompetanse arbeidsgiver anser nødvendig for stillingen. Tingretten kom for øvrig til at
kommunen hadde brutt god forvaltningsskikk på grunn av manglende skriftlighet i
prosessen, og at kommunen ikke hadde overholdt sine egne retningslinjer, men at dette
ikke hadde virket inn på tilsettingsvedtakene. 3
(12) Teigen anket til Borgarting lagmannsrett, som 19. oktober 2015 avsa dom med slik
domsslutning:
"I saken mellom Kristin Irene Teigen og Hol kommune:
1. Hol kommunes tilsettingsvedtak i sak 24/08, 33/08, 40/08, 55/08, 11/78 og
11/138 er ugyldige overfor Kristin Irene Teigen.
2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Hol kommune til
Kristin Irene Teigen 460 446,70 –
firehundreogsekstitusenfirehundreogførtisekskronerogsyttiøre – innen to uker
fra forkynnelse av dommen
I saken mellom Utdanningsforbundet og Hol kommune:
1. Hol kommunes tilsettingsvedtak i sak 24/08, 33/08, 40/08, 55/08, 11/78 og
11/138 er ugyldige.
2. I sakskostnader for tingretten og lagmannsretten betaler Hol kommune til
Utdanningsforbundet 197 334,30 –
etthundreognittisyvtusentrehundreogtrettifirekronerogtrdveøre – innen to
uker fra forkynnelse av dommen."
(13) Lagmannsretten baserte sin avgjørelse på at Teigen gjennom fullført
allmennlærerutdanning oppfylte kompetansekravet i opplæringslova § 10-1, og at det da
ikke var anledning til midlertidig ansettelse av søkere uten formelle kvalifikasjoner,
jf. opplæringslova § 10-6.
(14) Hol kommune har anket til Høyesterett. Anken retter seg i hovedsak mot lagmannsrettens
rettsanvendelse.
(15) Under saksforberedelsen for Høyesterett har ankemotpartene frafalt anførselen om at
ansettelsesvedtakene var ugyldig som følge av saksbehandlingsfeil.
(16) Ankende part – Hol kommune – har i hovedsak anført:
(17) Lagmannsretten har basert seg på en uriktig lovforståelse. Det må skilles mellom
opplæringslova § 10-1 første punktum hvor det er arbeidsgiver som avgjør hva som er
"relevant fagleg og pedagogisk kompetanse", og § 10-1 andre punktum hvor det er
departementet som fastsetter i forskrift hvilke krav som stilles til utdanning og praksis.
Forskriftskravene er minimumskrav for fast ansettelse.
(18) Arbeidsgivers vurdering av en søkers skikkethet må komme i tillegg til den
skikkethetsvurdering som utdanningsinstitusjonene foretar. Det skal mye til for at en
student blir utestengt på bakgrunn av en slik vurdering. Skikkethetsvurderingen som
foretas på studiet er uansett ferskvare, og det er ingen etterfølgende vurdering av læreres
skikkethet som kan føre til at læreren mister retten til å utøve yrket.
(19) Formålet med opplæringslova og kommunens plikt til å sørge for at elevene får god
undervisning, tilsier at kravet til relevant og faglig kompetanse i opplæringslova § 10-1
også må omfatte personlig egnethet. Opplæringslova § 10-1 innskrenker dessuten ikke
arbeidsgivers alminnelige styringsrett, og kommunen må da stå fritt til å kreve mer enn 4
formell kompetanse. Også kvalifikasjonsprinsippet støtter ankende parts syn: Det er den
best kvalifiserte som skal ansettes, og dette omfatter mer enn bare faglige kvalifikasjoner.
(20) Lagmannsretten – som kom til at adgangen til midlertidig tilsetting etter § 10-6 forutsetter
at det ikke er søkere som oppfyller de formelle kompetansekrav – åpnet for et mulig
unntak fra denne regel, for eksempel dersom man forsøker å lyse ut stillingen på nytt uten
at søkergrunnlaget bedres. Behovet for et slikt unntak viser at lagmannsrettens resultat er
problematisk og upraktisk. Hol kommune har foretatt flere utlysninger og har opptrådt
forsvarlig. Kommunen bør derfor uansett frifinnes.
(21) Hol kommune har nedlagt følgende påstand:
"1. Hol kommune vert frifunnen.
2. Hol kommune vert tilkjent sakskostnader."
(22) Ankemotpartene – Kristin Irene Teigen og Utdanningsforbundet – har i det vesentlige
anført:
(23) Ved å inneha de forskriftsfastsatte formelle kvalifikasjoner oppfyller Teigen
kompetansekravet i opplæringslova § 10-1. Kompetansekravene i opplæringslova
§ 10-1er uttømmende angitt i forskriften.
(24) Arbeidsgiver kan ikke foreta en egen skikkethetsvurdering i tilknytning til opplæringslova
§ 10-1. En slik forståelse av loven vil innebære en uthuling av den nasjonale styring av
kompetansekravene for lærere. Lærerstudentene gjennomgår blant annet praksisperioder
og er underlagt en skikkethetsvurdering. Systemet innebærer altså at den som får
vitnemål, er skikket og oppfyller lovens kompetansekrav. Det vil være en uheldig
dobbeltregulering dersom arbeidsgiver skal kunne foreta en egen skikkethetsvurdering
etter opplæringslova § 10-1.
(25) Underrettspraksis og en rekke uttalelser fra Sivilombudsmannen støtter ankemotpartenes
syn.
(26) Kvalifikasjonsprinsippet i opplæringslova § 10-5 regulerer utvelgelsessituasjonen.
Tilsettingsmyndigheten skal velge den best kvalifiserte søkeren blant de søkere som
oppfyller kompetansekravene. Kvalifikasjonsprinsippet kan ikke anvendes ved vurdering
av en søkergruppe som består av søkere både med og uten formell kompetanse.
(27) Dersom arbeidsgiveren etter en saklig vurdering ikke ønsker å ansette en formelt
kvalifisert søker, har arbeidsgiveren ingen tilsettingsplikt. Tilsettingsmyndigheten kan
velge å utlyse stillinger på nytt, men den kan ikke ansette en ukvalifisert søker.
(28) Adgangen til midlertidig ansettelse etter opplæringslova § 10-6 er begrenset til de
situasjoner hvor det ikke er søkere som fyller lovens kompetansekrav. Bestemmelsen må
tolkes i samsvar med ordlyden. Uttalelser i teorien støtter et slikt synspunkt. Hol
kommune hadde altså ikke adgang til å ansette ufaglærte i medhold av opplæringslova
§ 10-6. 5
(29) Det er ikke grunnlag for noen unntaksregel. Subsidiært, dersom det skulle åpnes for
unntak, må det være forbeholdt særlige tilfeller. Et slikt særlig tilfelle er det ikke tale om
her.
(30) Teigen og Utdanningsforbundet har nedlagt følgende felles påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Hol kommune v/ordføreren erstatter Kristin Irene Teigens og
Utdanningsforbundets kostnader for Høyesterett."
(31) Jeg er kommet til at anken fører frem, og at Hol kommune må frifinnes.
(32) Partene er enige om at Hol kommune ikke har plikt til å ansette en person som kommunen
etter en forsvarlig vurdering finner at ikke er kvalifisert for stillingen, selv om søkeren
oppfyller de formelle kompetansekravene. Spørsmålet i saken er utelukkende om
kommunen kan se bort fra en formelt kvalifisert søker som kommunen mener er uegnet
som lærer og i stedet ansette midlertidig en søker som ikke oppfyller de formelle kravene
etter § 10-6. Hvis det ikke er slik adgang, må stillingen i stedet lyses ut på nytt. Svaret
beror på forståelsen av opplæringslova § 10-6 jf. § 10-1. Ansettelse på vilkår om at
godkjent utdanning blir fullført, må komme i samme stilling som midlertidig ansettelse.
(33) Paragraf 10-6 lyder:
"Dersom det ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava for tilsetjing i § 10-1, kan
andre tilsetjast mellombels. Med mindre det er avtalt ein kortare tilsetjingsperiode, skal
tilsetjinga vare til og med 31. juli."
(34) Bestemmelsen åpner altså en begrenset adgang til å ansette søker som ikke oppfyller de
formelle kompetansekravene midlertidig i inntil ett skoleår. Forutsetningen er at det ikke
er søkere som er kvalifisert etter § 10-1. Bestemmelsen lyder:
"Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling i grunnskolen og i den vidaregåande
skolen, skal ha relevant fagleg og pedagogisk kompetanse. Departementet gir nærmare
forskrifter om krav til utdanning og praksis for den som skal tilsetjast i
undervisningsstillingar på ulike årstrinn og i ulike skoleslag."
(35) Første punktum oppstiller et grunnleggende krav om at lærere må ha relevant faglig og
pedagogisk kompetanse. I andre punktum er departementet gitt hjemmel til å fastsette
forskrift om det jeg oppfatter som en del av det grunnleggende kravet, nemlig "krav til
utdanning og praksis". Etter ordlyden er dermed forskriftens krav ikke en uttømmende
angivelse av kompetansekravet etter § 10-1, men må forstås som minimumskrav.
Arbeidsgiveren kan ikke etter eget skjønn fravike disse minimumskravene, og forskriften
begrenser den skjønnsfriheten en arbeidsgiver vanligvis har ved valg av hvem som skal
ansettes.
(36) Denne tolkningen innebærer at det er rom for vurderinger etter § 10-1 første punktum av
om en søker har "relevant fagleg og pedagogisk kompetanse" utover forskriftens
minimumskrav. En søker som fyller de formelle kravene til utdanning og praksis i
forskriften, men som arbeidsgiver etter en saklig vurdering basert på korrekt faktum 6
finner ikke er personlig egnet for den utlyste stillingen, kan ikke anses å oppfylle
kompetansekravene i § 10-1 første punktum.
(37) Denne mest nærliggende forståelsen av ordlyden er ikke i særlig grad kommentert i
forarbeidene til loven. Det synes som om problemstillingen denne saken reiser, ikke har
vært tenkt på.
(38) I NOU 1995: 18 kapittel 28 drøftes kompetansekrav for undervisningspersonell og
skoleledere. I de generelle bemerkningene til utvalgets forslag i punkt 28.5.1 fremgår det
at kompetansekravene skal bidra til at det er den best kvalifiserte som ansettes, noe som
forutsetter at kompetansereguleringen åpner for "en viss grad av fleksibilitet, bl.a. i
forhold til søkernes realkompetanse". Vurdering av realkompetanse må nødvendigvis
også omfatte søkerens personlige egnethet. Deretter foreslår utvalget at de formelle
kravene til utdanningsnivå blir lovfestet. Personlig egnethet er ikke kommentert i denne
sammenhengen.
(39) I punkt 28.7 – og fortsatt som del av drøftelsen av kompetansekrav – vurderer utvalget
om det er nødvendig å videreføre ordningen med at de pedagogiske høgskolene vurderer
om kandidaten er skikket for læreryrket og bare gir lærervitnemål til de som finnes
skikket. Utvalget foreslår å oppheve ordningen. Som ledd i begrunnelsen peker utvalget
på at det ikke kan skilles mellom den faglige vurderingen og skikkethetsvurderingen, da
"[b]egge deler må inngå i den vurderingen som danner grunnlag for godkjenning (eller
sertifisering) for læreryrket". Videre fremhever utvalget:
"Behovet for en skikkethetsvurdering henger også sammen med tilsettingsprosedyrer og
-vilkår og med oppsigelsesvernet. Tilfredsstillende tilsettingsprosedyrer vil i en del
tilfeller kunne stoppe lærere som er uskikket for yrket. …
…
Etter utvalgets oppfatning vil adgangen til å vurdere lærerkandidatenes skikkethet bli
vurdert i tilstrekkelig grad gjennom den obligatoriske pedagogiske praksis,
tilfredstillende tilsettingsprosedyrer, oppsigelses-/avskjedsadgang og adgangen til
bortvisning fra utdanningsinstitusjonene."
(40) En lærers personlige skikkethet synes dermed å være forutsatt som et sentralt moment ved
ansettelser, uten at det er angitt noe nærmere om hvor i prosessen momentet er relevant.
Dette taler for at utvalget har forutsatt at arbeidsgiveren skulle ha alminnelig adgang til å
vurdere søkerens personlig egnethet som del av vurderingen av om søkeren overhodet var
kvalifisert for stillingen. Også systematikken i utvalgets drøftelse tyder på dette, ettersom
personlig egnethet og utdannelseskrav begge drøftes i kapittelet om kompetansekrav.
(41) Mot dette kan det innvendes at utvalget også foreslo § 10-8, som ble § 10-6 i loven, om at
"[d]ersom det ikke er søkere som fyller kompetansekravene i lov eller forskrift, kan andre
tilsettes i midlertidig tilsetting". Ut fra lovforslaget, slik det da var bygget opp, er det
nærliggende å forstå "kompetansekravene i lov eller forskrift" som en henvisning til de
foreslåtte formelle kravene. Dette innebærer imidlertid en innsnevring av en arbeidsgivers
alminnelige kompetanse som ikke er drøftet eller synes forutsatt ellers i forslaget. De
praktiske problemstillingene forslaget medfører, er heller ikke drøftet. Jeg er imidlertid
enig med ankemotpartene i at hvis den endelige ordlyden hadde blitt som i forslaget, ville
det neppe ha vært rom for å tilsette søkere som ikke oppfyller de formelle 7
kompetansekravene når det finnes formelt kvalifiserte søkere til stillingen, til tross for at
de formelt kompetente søkerne var personlig uegnet som lærere.
(42) Imidlertid fulgte ikke departementet utvalgets forslag på dette punkt. For det første mente
departementet at de formelle minstekravene ikke burde fastsettes i loven, men i forskrift.
Dette er nedfelt i § 10-1 andre punktum, se Ot.prp. nr. 46 (1997–1998) punkt 18.4.1.
Videre ble det valgt en lovgivningsteknikk hvor hovedregelen skulle komme til uttrykk i
loven:
"På bakgrunn av dette vil departementet gå inn for at opplæringslova inneheld eit
generelt krav om at dei som skal tilsetjast i skolen, har relevant kompetanse, og at dei
øvrige kompetansekrava blir fastsette i forskrift. Departementet vil likevel streke under
at denne endringa berre er meint som ei anna lovteknisk løysing, og at ho ikkje skal føre
til nokon reduksjon av kompetansekrava for undervisningspersonellet."
(43) Det generelle kravet om kompetanse er nedfelt i § 10-1 første punktum, og som jeg alt har
vært inne på, tyder ordlyden ikke på at kravene til kompetanse er begrenset til de formelle
kompetansekravene som er oppstilt i forskriften. Også sitatet fra odelstingsproposisjonen
trekker i retning av at forskriften ikke er uttømmende, ettersom det er kompetansekrav
utover kravet om relevant kompetanse ("dei øvrige kompetansekrava") som skal fastsettes
i forskrift.
(44) Adgangen til å vurdere personlig egnethet som del av det generelle kompetansekravet i
§ 10-1 første punktum kommer etter mitt syn heller ikke i konflikt med departementets
forutsetning om at denne endringen i lovutkastet ikke skulle føre til noen reduksjon av
kompetansekravene for undervisningspersonell. Isolert sett innebærer det en heving av
kompetansekravet ved at også realkompetansen vurderes, ikke bare formalkompetansen.
Det er heller ikke gitt at en ny utlysning vil føre til et bedre sluttresultat. Det er ikke
sikkert at det melder seg flere formelt kvalifiserte søkere i andre runde, og søkere fra den
første utlysningen – som arbeidsgiveren ville ha ønsket – kan glippe.
(45) Jeg nevner også at departementet i punkt 18.4.4, om lovfestingen av prinsippet om at den
best kvalifiserte søkeren skal ansettes i § 10-5, peker på at en slik lovfesting "kan vere
med på å klargjere at det å vere personleg eigna er eit relevant kriterium". Departementet
forutsetter med andre ord at personlig egnethet er en del av kompetansevurderingen etter
§ 10-1 første punktum.
(46) Riktignok er det flere steder i forarbeidene formuleringer som kan trekke i retning av at
kompetansekravene i § 10-1 er uttømmende angitt i forskriften. For eksempel heter det i
merknaden til § 10-1:
"Lovutkastet frå departementet er vesentleg endra i forhold til §§ 10-1 og 10-2 i
lovutkastet frå utvalet. Lovutkastet frå departementet nøyer seg med å krevje relevant
kompetanse for tilsetjing i undervisningsstillingar og overlèt fastsetjinga av
kompetansekrava til forskrifter."
(47) At kompetansekravene her angis i bestemt form som de som er fastsatt i forskriften,
kunne – tatt på ordet – tale for at forskriften skulle anses som en uttømmende angivelse
av hva som er relevant etter § 10-1. Dette er imidlertid ikke forenlig med en naturlig
forståelse av ordlyden i § 10-1 og den klare forutsetningen i punkt 18.4.1 om at
forskriften ikke skal regulere uttømmende hva som er de relevante momentene etter
§ 10-1 første punktum. Formuleringen i merknaden beror nok i første rekke på at det 8
sentrale siktemålet med § 10-1 og tilhørende forskrifter har vært å oppstille nasjonal
minimumskrav, og ikke å begrense hvilke momenter som er relevante ved
kvalifikasjonsvurderingen. Det er også andre tilsvarende formuleringer som jeg oppfatter
på samme måte, og som derfor ikke kan endre den forståelsen som følger av en naturlig
ordlydsfortolkning.
(48) Ankemotpartene har anført at det er ubetenkelig å se bort fra personlig egnethet ved
kvalifikasjonsvurderingen etter § 10-1 fordi man blant annet har skikkethetsvurderingen
som gjennomføres i forbindelse med lærerutdanningen. Til dette bemerkes at det er svært
få lærerstudenter som ikke får lærervitnemål. Ordningen er i Ot.prp. nr. 77 (1997–1998)
side 10 betegnet som "en sikkerhetsventil som bare benyttes i helt spesielle tilfeller".
Skikkethetsvurderingen skjer dessuten i tilknytning til studiet, og studenten beholder
lærervitnemålet selv om studenten i ettertid skulle vise seg uskikket. I Ot.prp. nr. 77
(1997–1998) side 16 forutsettes det derfor at hvis det senere oppstår problemer med en
lærer, "vil de alminnelige reglene i arbeidslivet regulere forholdet". Tilsettingsreglene vil
typisk være viktige regler for å sikre elevene lærere som er personlig egnet som
pedagoger. Henvisningen til at det er de alminnelige reglene i arbeidslivet som sikrer
lærernes skikkethet etter endt utdanning, gir en viss støtte til at det er en alminnelig
kvalifikasjonsvurdering som skal gjøres etter § 10-1.
(49) Sivilombudsmannen har i flere uttalelser lagt til grunn at det ikke er adgang til å ansette
personer som ikke er formelt kvalifisert, midlertidig etter § 10-6 når det finnes formelt
kvalifiserte søkere til stillingen. Arbeidsgiveren er etter ombudsmannens syn i stedet
henvist til å utlyse stillingen på nytt. Den rettskildemessige vekten av
Sivilombudsmannens standpunkter vil variere. Har det utviklet seg en forvaltningspraksis
på bakgrunn av standpunktet, eller synspunktet har fått tilslutning fra lovgiveren, som for
eksempel i Rt. 2002 side 683 på side 692–693, vil Sivilombudsmannens uttalelser kunne
ha betydelig vekt. For øvrig vil Sivilombudsmannens uttalelser hovedsakelig ha vekt på
bakgrunn av verdien i de argumenter som presenteres. Vekten må også ses i sammenheng
med det øvrige rettskildebildet. Det er ikke dokumentert for Høyesterett at
Sivilombudsmannens forståelse av opplæringslova § 10-6 jf. § 10-1 har medført en fast
forvaltningspraksis eller på annen måte fått en slik tilslutning som må bli avgjørende for
tolkningen av § 10-1.
(50) Den lovforståelse som lagmannsretten og ombudsmannen bygger på, kan by på praktiske
problemer. Hvis det ved en ny utlysning fortsatt bare melder seg én formelt kvalifisert
søker som arbeidsgiveren finner at ikke er personlig egnet, vil denne søkeren blokkere
arbeidsgiverens mulighet til å få ansatt lærere som ikke fyller forskriftens
kompetansekrav midlertidig etter § 10-6. Lagmannsretten antyder at det i slike tilfeller
kan tenkes unntak. Det er usikkert hva et slikt unntak skal gå ut på. Det er naturlig nok
ikke berørt i forarbeidene ettersom dette ikke har vært problematisert av lovgiver. Et slikt
unntak har heller ikke noe annet rettslig belegg. Paragraf 10-6, jf. § 10-1 forstått i tråd
med ordlyden medfører at dette problemet ikke oppstår.
(51) Jeg nevner også at Sivilombudsmannen i en uttalelse SOMB-2008-21 la til grunn at
bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven § 6-5 første ledd måtte tolkes på samme
måte som opplæringslova § 10-6. Dette medførte at departementet initierte en lovendring.
Lovendringen skulle klargjøre at lovteksten innebar at ansettelsesmyndighetene kan
ansette midlertidig hvis det "ikke har meldt seg søker som etter fastsatte vilkår eller
ansettelsesmyndighetens vurdering er klart kvalifisert for fast ansettelse". Det fremgår av 9
forarbeidene at dette var en presisering av det som hele tiden var ment å ligge i loven.
Det ble ikke gjort en tilsvarende endring i opplæringslova § 10-6, til tross for
Sivilombudsmannens konsekvente uttalelser om spørsmålet. At det ikke er foretatt
tilsvarende presisering i opplæringslova § 10-6, kan etter mitt syn likevel ikke tas til
inntekt for at det ikke er anledning til å vurdere om en søker er personlig egnet etter
§ 10-1 første punktum. Ordlyden i § 10-6 og kommentaren i Ot.prp. nr. 46 (1997–1998)
punkt 18.4.1, om at det er kompetansekrav utover det generelle krav om relevant
kompetanse som skal fastsettes i forskriften, tyder på at den samme løsningen som nå er
kommet klart til uttrykk i universitets- og høyskoleloven § 6-5 første ledd, også var
tilsiktet i opplæringslova § 10-6.
(52) Jeg finner grunn til å presisere at denne forståelsen av opplæringslova § 10-6 jf. § 10-1,
ikke innebærer at arbeidsgiveren står fritt i valget blant søkerne. Det fremgår av
forarbeidene at formålet med å oppstille de formelle kompetansekravene var å høyne
lærerstandens kompetanse. Økt formell kompetanse, gjennom å oppstille nasjonale krav
til utdannelse og praksis, ble ansett som sentrale virkemidler for å nå dette målet. Disse
kravene skal selvfølgelig ikke undergraves ved at det settes for strenge krav til personlig
egnethet ved vurderingen etter § 10-1 første punktum. Vurderingen må være saklig,
bygge på korrekt faktum og ikke være preget av utenforliggende hensyn. At søkeren etter
en alminnelig kvalifikasjonsvurdering fremstår som dårligere egnet enn en annen, vil
åpenbart ikke være tilstrekkelig.
(53) Etter dette er min konklusjon at det er anledning til å legge vekt på personlig egnethet ved
vurderingen av om en person er kvalifisert etter opplæringslova § 10-1 første punktum.
Slik saken står for Høyesterett, innebærer det at Hol kommune må frifinnes.
(54) Saken avklarer et tvilsomt spørsmål og avgjøres med en annen løsning enn den
Sivilombudsmannen har lagt til grunn i en rekke uttalelser. Jeg er derfor kommet til at
tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita Teigen og Utdanningsforbundet fra å erstatte
Hol kommunes sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a.
(55) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Tingrettens dom – domsslutningen punkt 1 – stadfestes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(56) Dommer Endresen: Som det fremgår av førstvoterendes votum gjelder saken ikke om
Kristin Irene Teigen i 2008 og/eller 2011 hadde krav på å bli ansatt som lærer i Hol
kommune, men om lovens vilkår for midlertidig ansettelse av ikke kvalifiserte lærere var
oppfylt da ansettelsene fant sted.
(57) Når ankemotparten likevel er funnet å ha rettslig interesse i søksmålet, skyldes det at den
forståelse av opplæringsloven § 10-6 jf. § 10-1 som kommunen har lagt til grunn for disse
midlertidige ansettelsene, er ansett potensielt å utgjøre en hindring av praktisk betydning 10
for hennes muligheter for å oppnå ansettelse ved fremtidige utlysninger.
(58) For sammenhengens skyld gjengir også jeg de to sentrale lovbestemmelsene. Vilkåret for
ansettelse av ikke kvalifisert lærer er angitt i opplæringsloven § 10-6 første punktum:
"Dersom det ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava for tilsetjing i § 10-1, kan
andre tilsetjast mellombels."
(59) De kompetansekrav det her vises til, er fastsatt i lovens § 10-1:
"Den som skal tilsetjast i undervisningsstilling i grunnskolen og i den vidaregående
skolen, skal ha relevant fagleg og pedagogisk kompetanse. Departementet gir nærmare
forskrifter om krav til utdanning og praksis for den som skal tilsetjast i
undervisningsstillingar på ulike årstrinn og i ulike skoleslag."
(60) Førstvotrende har ved tolkingen av opplæringsloven § 10-1 vektlagt at formuleringen i
første og andre punktum ikke er sammenfallende, og at dette viser at det som omfattes av
kravet til "fagleg og pedagogisk kompetanse", rekker videre enn det som skal fastsettes i
forskrift.
(61) Jeg ser dette annerledes. Når formuleringen i første og andre punktum ikke er den samme,
skyldes det etter min mening at det som beskrives i første punktum, er den standard en
lærer skal ha, mens det som skal fastsettes i forskrift, er de operative krav til utdannelse
og praksis som skal sikre at lærerne tilfredsstiller kravet som oppstilles i første punktum.
(62) I NOU 1995: 18, Ny lovgivning om opplæring, var opplegget et noe annet. I lovutkastet
§ 10-1 ble det, i stedet for å oppstille en standard, gitt utførlige bestemmelser om krav til
utdannelse og praksis. Det var dessuten tilføyet at departementet kunne gi forskrifter "om
det nærmere innhold i utdanningskravene, herunder om hva som skal regnes som
likeverdig utdanning og praksis". I utkastet § 10-8 første ledd første punktum var
adgangen til midlertidig ansettelse av ikke kvalifisert lærer så knyttet opp til disse
kravene.
(63) I Ot.prp. nr. 46 (1997–1998) valgte Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i
stedet den struktur som ble vedtatt. Det er ikke noe i forarbeidene som tilsier at meningen
ved denne strukturendringen var å gjøre materielle endringer.
(64) Departementet drøfter omleggingen i avsnitt 18.4.1, side 104–105. Det fremheves
innledningsvis at departementet i hovedsak er enig i forslagene fra lovutvalget, og det
fremgår ikke noe om at den strukturelle omlegging skulle føre til materielle endringer.
Det fremheves blant annet som ønskelig at hovedreglene fremgår direkte av loven, og det
påpekes at lovregulering nødvendigvis vil måtte bli detaljert, noe som igjen vil
nødvendiggjøre hyppige lovendringer. I merknadene til § 10-1, proposisjonen side 182,
fremgår det så mer direkte at det ikke er meningen at lovbestemmelsen oppstiller andre
kompetansekrav enn de som følger av forskriften:
"Lovutkastet frå departementet er vesentleg endra i forhold til §§ 10-1 og 10-2 i
lovutkastet frå utvalet. Lovutkastet frå departementet nøyer seg med å krevje relevant
kompetanse for tilsetjing i undervisningsstillingar og overlet fastsetjinga av
kompetansekrava til forskrifter." 11
(65) Det fremgår av Inst. O. nr. 70 – 1997–98, punkt 3.9 på side 17–18 at kirke-, utdannings-
og forskningskomiteen bygget på den same forståelse:
"Komiteen merker seg at de kompetansekrav som i dag er fastsatt i
lærerutdanningsloven, blir foreslått opphevet. I forlengelsen av dette ser komiteen at
departementet går inn for at opplæringsloven skal inneholde et generelt krav om at de
som skal ansettes i skolen skal ha relevant kompetanse, og at kompetansekravene
fastsettes i forskrift."
(66) Den samme forståelse følger også av Fremskrittspartiets merknader til sitt alternative
forslag, Innstillingen side 28.
"Disse medlemmer er av det syn at 'relevant kompetanse' må ha en verdi som gir
stabilitet og forutsigbarhet og må derfor etter disse medlemmers oppfatning defineres
strammere enn at departementet skal gi forskrifter."
(67) Denne forståelse av forholdet mellom lov og forskrift er fastholdt ved senere endring av
opplæringsloven. I Prop. 82 L (2014–2015), side 8, punkt 3.2.1, heter det:
"Opplæringslova med forskrift inneheld i dag to typar kompetansekrav for dei som skal
undervise i skolen: 1) kompetansekrav for å kunne bli tilsett i undervisningsstilling og 2)
krav om at lærarane må ha relevant kompetanse i faga dei skal undervise i. For begge
typane kompetansekrav er det overordna kravet om relevant kompetanse fastsett i
opplæringslova § 10-1 (tilsetjing) og § 10-2 (undervisning). Meir detaljerte krav er
fastsette i forskrift til opplæringslova kapittel 14 Krav til kompetanse ved tilsetjing og
undervisning."
(68) Det er på det rene at styrking av lærernes formelle kompetanse i lang tid har vært en
grunnleggende målsetning. I NOU 1995: 18 side 58–62 fremkommer det at dette anses
som så viktig at hensynet til lokalt selvstyre må vike; det anses nødvendig med
overordnede nasjonale krav. I Ot.prp. nr. 46 fastslås det da også kort at: "Høg kompetanse
må sikrast gjennom nasjonal styring av kompetansekrava."
(69) Høringsrunden forut for vedtakelsen av opplæringsloven viser også alminnelig forståelse
for viktigheten av nasjonalt fastsatte formelle kompetanseregler. I NOU 1995: 18 ble det i
lovutkastet § 10-8 andre ledd fremmet forslag om at midlertidig ansatte uten tilstrekkelig
formell kompetanse skulle få rett til fast ansettelse etter fire år. Begrunnelsen for dette ble
på side 208 sammenfattet slik:
"I denne forbindelse legger flertallet således større vekt på hensynet til den enkelte
arbeidstaker enn på de hensyn som begrunner kompetansekravene for
undervisningspersonale. Undervisningspersonale som har vært tilsatt i fire år, må også
antas å ha tilegnet seg betydelig realkompentanse. Det må dessuten kreves
sammenhengende fire års tilsetting hos samme arbeidsgiver."
(70) Dette forslaget fikk imidlertid ikke tilslutning i høringsrunden. I Ot.prp. nr. 46 (1997–
1998) innledes punkt 19.3.1 slik:
"Ei mengd kommunar har uttalt seg om mellombels tilsetjing av
undervisningspersonell. Med få unntak er fråsegnene negative til framlegget om å gi
mellombels tilsette fast stilling etter fire år. Det blir argumentert med at det er ulogisk
på den eine sida å stille krav om lærarutdanning for tilsetjing i skoleverket for så på den
andre sida å sidestille røynsle med fire års høgskoleutdanning. Det blir også vist til at
framlegget har særleg negative konsekvensar for utkantkommunar." 12
(71) Denne holdningen til forslaget viser etter mitt syn stor forståelse for at det er nødvendig
med kraftige virkemidler for å oppnå målsettingen om kvalifiserte lærere i skolen. Det
fremgår for øvrig ikke av proposisjonen at noen av de kommuner som hadde uttalt seg,
hadde innvendinger mot at det ikke skulle være mulig å ansette ikke kvalifiserte lærere
midlertidig om det blant søkerne er en søker som tilfredsstiller kompetansekravene.
(72) Den lovforståelse at opplæringsloven § 10-6 viser til de formelle kompetansekrav som
følger av gjeldende forskrift, er også konsistent lagt til grunn av Sivilombudsmannen i en
rekke uttalelser. Jeg viser her til SOMB-2003-19, SOMB-2005-21, SOMB-2008-24,
SOMB-2008-25, SOM-2013-387, SOM-2013-1536 og SOM-2014-514.
(73) Denne lovforståelsen legges også uten videre til grunn i Geir Helgeland "Opplæringslova.
Kommentarutgave." I kommentaren til § 10-1 uttrykkes dette slik:
"Kompetansekravene etter § 10-1 er fastsatt i forskrift 23.06.2006 nr. 724 til
opplæringslova kapittel 14. Forskriften inneholder spesifikke kompetansekrav for
tilsetting på de enkelte trinnene i § 14-2 til § 14-4, med unntak av de siste leddene som
inneholder forskrifter etter § 10-2."
(74) Sivilombudsmannens avgjørelse, SOM-2013-387, har mange likhetstrekk med
nærværende sak. Klageren var av fylkeskommunen ikke ansett skikket for stillingen.
Sivilombudsmannen reiser i sin uttalelse tvil om fylkeskommunen hadde et forsvarlig
grunnlag for sin vurdering, men det sentrale i vår sammenheng er at spørsmålet om
hvorvidt den aktuelle søker var skikket eller ikke, var uten betydning for spørsmålet om
det var adgang til midlertidig ansettelse av ikke kvalifisert søker.
(75) Avgjørelsen har også interesse ved at den illustrerer hvordan opplevde praktiske behov
kan føre til tilsidesettelse av lovens krav. Ved tilsettingene i to vikariater valgte
fylkeskommunen å legge vekte på varigheten av vikariatene, og at elevene som ble berørt
av disse tilsettingene, "har særlig behov for kontinuitet og særlig avhengig av en stabil
lærerrelasjon". I tillegg var et av vikariatene "et tidsbegrenset vikariat grunnet øremerkede
prosjektmidler knyttet til …".
(76) Sivilombudsmannen fant ikke at argumentasjonen kunne gi grunnlag for å fravike lovens
krav:
"Selv om det etter det opplyste var viktig å sikre stabilitet, kan jeg etter dette ikke se at
fylkeskommunen hadde anledning til å tilsette søkere som ikke oppfylte de formelle
pedagogiske kompetansekravene når det var formelt kvalifiserte søkere til de aktuelle
stillingene."
(77) En kommune kan på tilsvarende måte være av den oppfatning at det ikke vil være
forsvarlig å ansette en nyutdannet lærer til å ha ansvar for en klasse som har vist seg
krevende, og at det vil være bedre for elevene å ansette en ikke kvalifisert lærer som har
vist seg i stand til å håndtere den aktuelle klassen på en god måte. Dette behøver i det
konkrete tilfellet ikke være en urimelig vurdering, men det er en vurdering som etter
loven ikke kan begrunne at den ikke kvalifiserte læreren ansettes.
(78) Det er i det hele tatt slik at det på individnivå ikke er vanskelig å forestille seg situasjoner
der de beste grunner tilsier ansettelse av den ikke kvalifiserte søker. På et overordnet nivå
er det imidlertid enighet om at det er av fundamental betydning at det oppstilles formelle
kompetansekrav, og at disse følges. Tilknytning til lokalsamfunnet og/eller hensynet til en 13
midlertidig ansatt som av skolemyndigheten anses å ha gjort en god innsats, kan innebære
sterke incentiver til å ansette en ikke kvalifisert lærer, og de firkantede reglene som
gjelder på dette området, må sees som en nødvendig motvekt til slike incentiver.
(79) Sivilombudsmannens avgjørelser bygger i det vesentlige på betraktninger som er
sammenfallende med, eller i det minste av samme karakter som, det jeg ellers har gjort
gjeldende så langt. Spørsmålet blir da om Sivilombudsmannens uttalelser har selvstendig
vekt utover den argumentasjon hans avgjørelser bygger på. Når Sivilombudsmannen i en
rekke avgjørelser over en periode på mer enn ti år konsistent har gitt uttrykk for sitt syn
på lovforståelsen, er det under enhver omstendighet rimelig å forutsette at dette har hatt
betydning for praksis, og at dette må tillegges vekt. Dette momentet forsterkes ved at
Sivilombudsmannens syn er fulgt opp i teoretiske fremstillinger.
(80) Det synes, i lys av Sivilombudsmannens konsekvente praksis, nærliggende at
departementet ville ha gitt uttrykk for et eventuelt avvikende syn i form av forslag til
klargjøring i lovteksten eller på annen måte dersom det mente at Sivilombudsmannens
lovforståelse var uriktig. Jeg viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 83 (2007–2008) Om
lov om endringer i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler. I proposisjonen
punkt 8.3 fremmes det på bakgrunn av en enkeltstående uttalelse fra Sivilombudsmannen
av tilsvarende karakter som hans uttalelser vedrørende opplæringsloven. Noe slikt
initiativ er ikke tatt for endring av opplæringsloven §§ 10-1 og 10-6.
(81) Gjennomgangen så langt gir ikke holdepunkter for tvil om lovforståelsen. Det som likevel
kan skape tvil er at den regel at det ikke er anledning til ansettelse av ikke kvalifisert lærer
når det er en søker som tilfredsstiller de formelle kvalifikasjonskrav, under enhver
omstendighet må modifiseres – selv om dette ikke følger hverken av bestemmelses ordlyd
eller av forarbeidene.
(82) Det sier seg selv at en kommune ved ansettelse av lærere må vurdere søkerens skikkethet.
Dette må gjelde også når det bare er én kvalifisert søker. Kommunen har ikke plikt til å
ansette en lærer som på saklige objektive kriterier må anses uskikket til læreroppgaven. Et
eksempel som har vært fremhevet er at vedkommende søker nylig er oppsagt fra
lærerstilling i nabokommunen og oppsigelsen er opprettholdt etter domstolsprøving.
Oppsigelsen kan eksempelvis være begrunnet med at vedkommende hadde vist seg
uegnet til å utføre undervisningsarbeidet på forsvarlig vis, at vedkommende lærer gjentatt
og på straffbar måte har fremsatt rasistiske uttalelser i media eller som lærer har vist en
utilbørlig og krenkende atferd overfor elevene.
(83) Det er også ukontroversielt at en kommune når alt som med rimelighet kan kreves med
sikte på å skaffe kvalifiserte lærere er gjort uten at dette har lyktes, vil kunne ansette
midlertidig en ikke kvalifisert lærer. En lærer må elevene ha.
(84) Det som etter en tradisjonell tolkningsprosess kunne fremstå som en entydig regel, får da
mer karakter av en retningslinje, eller en regel som stiller krav til under hvilke
omstendigheter en ikke kvalifisert lærer kan ansettes, på tross av at det er en søker som
tilfredsstiller de i lov og forskrift fastsatte kvalifikasjonskrav.
(85) For at det skal være anledning til å ansette en ikke kvalifisert lærer på tross av at det etter
lovens system ikke skulle være anledning til det, må det stilles krav i to retninger. Det må
for det første stilles krav til den innsats en kommune må gjøre for å fremskaffe alternative 14
kvalifiserte søkere, og det må for det andre stilles krav til dokumentasjon for at den
skikkethetsvurdering som har ført til at den kvalifiserte søker anses uskikket, bygger på
saklige og relevante hensyn, og at vurderingen er gjort etter forsvarlig saksbehandling. De
krav som må stilles i disse henseender må være en refleksjon av det som er siktemålet
med lovbestemmelsen.
(86) Det er også slik loven er blitt forstått av Sivilombudsmannen og i teorien, jf. Bjørn
Eriksen, Rektors styringsrett, 2012 side 66 og Herdis Garmann Eriksen i Juss for
skoleledere side 359–360.
(87) At dette er den mest nærliggende konstruksjon bekreftes også i Prop. 82 L (2014–2015). I
tilknytning til innføring av nye krav til relevant kompetanse i undervisningsfag, heter det
på side 16 i proposisjonen:
"Dette inneber òg at skoleeigarar må gjere det dei kan for å få søkjarar med rett
kompetanse, slik at dei tilset færrast mogleg utan godkjend utdanning i mellombels
stilling. Vidareutdanning av lærarar vil likevel kunne føre til at somme elevar får
opplæring av ein som er dårlegare kvalifisert enn den læraren dei normalt har, i den
perioden læraren vidareutdannar seg."
(88) Rundskriv frå Kunnskapsdepartementet – F-2011-4, Veileder om kravene til pedagogisk
bemanning i barnehageloven med forskrifter, bygger også på den samme tilnærmingsmåte
ved fastlegging av hva som skal til for at kommunen skal kunne dispensere fra oppstilt
kvalifikasjonskrav. På side 12 i rundskrivet er dette uttrykt slik:
"Med begrepet 'kvalilfisert søker' i forskrift om midlertidig og varig dispensasjon og
unntak fra utdanningskravet for styrer og pedagogisk leder menes søker som oppfyller
utdanningskravet. Kommunen må utvise skjønn i vurderingen av eiers innsats for å
skaffe kvalifisert personale. Utlysningstekst, antall utlysninger, om utlysningen er
offentlig tilgjengelig, tidspunktet for utlysningen og søknadsfrist for stillingen er
momenter av betydning i vurderingen."
(89) En kommune kan anvende ulike virkemidler med sikte på å skaffe kvalifiserte søkere til
ledige lærerstillinger. Den aktuelle saken gir ingen foranledning til å gå nærmere inn på
hvor mye som må kreves før en ikke kvalifisert søker kan ansettes. I saken her er det
tilstrekkelig å konstatere at ansettelser av ikke kvalifiserte lærere ble foretatt i 2008 og
2011 allerede etter første utlysning og da det var 4 måneder frem til skolestart. Det er
heller ikke opplyst om at kommunen for øvrig hadde foretatt seg noe særskilt med sikte
på å skaffe flere kvalifiserte søkere. Ansettelsene skjedde da i strid med vilkårene i
opplæringsloven § 10-6, og anken må forkastes.
(90) For Høyesterett har ankemotparten frafalt den subsidiære anførsel om ugyldighet som
følge av saksbehandlingsfeil. Som jeg allerede har påpekt, må det imidlertid også etter
opplæringsloven § 10-6 inngå som en forutsetning for å kunne ansette ikke kvalifisert
lærer på tross av at det er kvalifisert søker, at denne er funnet uskikket på grunnlag av
saklige og relevante hensyn etter at saken er gitt slik saksbehandling at det er frembragt et
forsvarlig grunnlag for avgjørelsen. Den ankende part har vist til det eksempel at
vedkommende søker er oppsagt fra lærerjobb i nabokommunen på grunnlag av eget
forhold, og jeg er enig i at det i en slik situasjon ikke kan stilles strenge krav til prosessen
frem til konstatering av manglende skikkethet. Om situasjonen derimot skulle være den at
søkeren på søknadstidspunktet er ansatt som lærer i nabokommunen og anses å fungere 15
tilfredsstillende der, vil det rimeligvis måtte stilles helt andre krav til saksbehandlingen.
(91) Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes, og at ankemotpartene tilkjennes
sakskostnader for Høyesterett.
(92) Dommer Falch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
annenvoterende, dommer Endresen.
(93) Dommer Bergh: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende, dommer Webster.
(94) Dommer Skoghøy: Likeså.
(95) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom – domsslutningen punkt 1 – stadfestes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: