Hopp til innhold

HR-2016-53-U

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2016-01-08
Publisert: HR-2016-00053-U
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder rettslig prøving av vilkårene for utlevering til Tyskland, jf. utleveringsloven § 17.
Saksgang: HR-2016-00053-U, (sak nr. 2016/28), straffesak, anke over kjennelse
Parter: Den offentlige påtalemyndighet mot A (advokat Fredrik Verling)
Forfatter:
Lovhenvisninger: utleveringsloven § 13, utleveringsloven § 14, straffeprosessloven § 388, utleveringsloven § 10


                                      NORGES HØYESTERETT




        Den 8. januar 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne
        Utgård, Stabel og Webster i


        HR-2016-00053-U, (sak nr. 2016/28), straffesak, anke over kjennelse:


        Den offentlige påtalemyndighet

        mot


        A                                                (advokat Fredrik Verling)


        avsagt slik



                                                  
         :

(1)     Saken gjelder rettslig prøving av vilkårene for utlevering til Tyskland, jf. utleveringsloven
        § 17.

(2)     Tyske myndigheter fremmet 20. november 2015 begjæring om utlevering av A, født

        00.00.1978. Grunnlaget for begjæringen er at A, som er svensk statsborger, er besluttet
        pågrepet av tingretten i Hannover siktet for grovt bedrageri.

(3)     Påtalemyndigheten begjærte ved påtegning 9. desember 2015 til Bergen tingrett kjennelse for
        at vilkårene for utlevering er til stede.


(4)     Ved Bergen tingretts kjennelse 10. desember 2015 ble det lagt til grunn at vilkårene for å
        utlevere A, er til stede.

(5)     A anket til Gulating lagmannsrett, som 30. desember 2015 avsa kjennelse med slik slutning:

              "Vilkårene for å utlevere A til Tyskland er ikke til stede."

(6)     Lagmannsretten la til grunn at vilkårene for utlevering ikke var til stede fordi det ikke forelå

        tilstrekkelig bevismateriale til at lagmannsretten kunne foreta en selvstendig prøving av om
        vilkåret skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. utleveringsloven § 13 nr. 5.                                                           2


(7)      Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde lovanvendelsen og

         saksbehandlingen. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at det
         er et absolutt krav etter utleveringsloven § 13 nr. 3, jf. nr. 5 at umiddelbart bevismateriale og
         underdokumentasjon må vedlegges en utleveringsbegjæring. Videre har lagmannsretten begått
         saksbehandlingsfeil ved at den ikke utsatte saken og innhentet det materialet den mente var

         nødvendig for å ta stilling til begjæringen.

(8)      Det er nedlagt slik påstand:


                "1.   Gulating lagmannsretts kjennelse 30.12.2015 oppheves."

(9)      A har tatt til motmæle, og påstått anken forkastet. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten
         korrekt har lagt til grunn at utleveringsbegjæringen må vedlegges ytterligere bevis som viser
         at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Det kan, sett hen til tidspresset som foreligger i en

         sak som den foreliggende, ikke utgjøre en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke utsatte
         saken og innhentet ytterligere dokumentasjon – en slik plikt må i dette tilfellet påligge
         påtalemyndigheten, jf. utleveringsloven § 14 nr. 2.


(10)     Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder en videre anke, og Høyesteretts
         kompetanse er begrenset i samsvar med straffeprosessloven § 388. Anken er angitt å gjelde
         lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Utvalget kan ikke prøve lovanvendelsen,
         men oppfatter anken på dette punkt slik at den i realiteten gjelder lagmannsrettens generelle

         lovforståelse. Dette kan Høyesterett prøve.

(11)     Utleveringsbegjæringen bygger på utleveringsloven § 10 nr. 2, som lyder slik:

                "I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat
                er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme
                virkning og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet.

                Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til
                mistanke om at vedkommende er skyldig."

(12)     Lagmannsretten har korrekt forstått bestemmelsen slik at den pålegger retten en plikt til å
         foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt det foreligger skjellig grunn til mistanke.


(13)     Det følger av § 13 nr. 3 at det ved begjæring om utlevering til rettsforfølgning skal vedlegges
         original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er
         utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig
         grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Det fremgår av

         lagmannsrettens kjennelse at et slikt dokument, i form av arrestordre datert 28. august 2015
         fra den lokale domstol i Hannover, er fremlagt.

(14)     Lagmannsretten har imidlertid bygget sin avgjørelse på utleveringsloven § 13 nr. 5, der det

         heter:

                "Når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, skal det i tilfelle vedlegges
                slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til
                mistanke mot ham."                                                         3


(15)     Om dette sier lagmannsretten at siden det ikke er fremlagt noen form for bevismateriale fra
         straffesaken i Tyskland, er det ikke mulig for en norsk domstol å foreta en reell prøving av om
         vilkåret skjellig grunn til mistanke er oppfylt. Lagmannsretten har ut fra dette lagt til grunn at

         "så lenge en bare har pågripelsesbeslutningen fra tyske myndigheter, og ikke noe
         bevismateriale slik utleveringsloven § 10 nr. 2 forutsetter, kan det ikke foretas en selvstendig
         reell prøving av om vilkåret skjellig grunn til mistanke er oppfylt".

(16)     Utvalget oppfatter at lagmannsretten med dette mener at loven er slik å forstå at det alltid må
         kreves slik ytterligere dokumentasjon. Dette er ikke en riktig rettslig forståelse.


(17)     I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve
         ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er
         ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til Rt. 2009 side 594 avsnitt
         31–38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av Rt. 2014 side 680 avsnitt 11 med

         videre henvisning til blant annet Rt. 2010 side 40 avsnitt 22–24. I avsnitt 26 forutsettes at
         retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen "fra en domstol i et land som
         står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen".

(18)     Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.


(19)     Kjennelsen er enstemmig.

                                                 S L U T N I N G :

         Lagmannsrettens kjennelse oppheves.


                   Ingse Stabel                  Karl Arne Utgård                Bergljot Webster

                      (sign.)                          (sign.)                         (sign.)



         Riktig utskrift: