HR-2017-1125-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2017-06-07 |
| Publisert: | HR-2017-1125-A |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | HR-2017-1125-A, (sak nr. 2016/2077), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Jessheim Byutvikling AS Veidekke Industri AS (advokat Sam E. Harris) mot Staten v/Kommunal- og (Regjeringsadvokaten moderniseringsdepartementet v/advokat Helge Røstum) |
| Forfatter: | Berglund, Kallerud, Bergh |
| Lovhenvisninger: | bygningslova § 18-7, vederlagslova § 9, vederlagsloven § 9, bygningslova § 18-6, bygningslova § 18-8, bygningslova § 18-1, bygningslova § 18-3, gjeldende § 50, gjeldende § 67, vederlagslova § 5, grunnlova § 105, tvistelova § 20-2 |
NOREGS HØGSTERETT
Den 7. juni 2017 sa Høgsterett dom i
HR-2017-1125-A, (sak nr. 2016/2077), sivil sak, anke over dom,
Jessheim Byutvikling AS
Veidekke Industri AS (advokat Sam E. Harris)
mot
Staten v/Kommunal- og (Regjeringsadvokaten
moderniseringsdepartementet v/advokat Helge Røstum)
G J E V I N G :
(1) Dommar Høgetveit Berg: Saka gjeld refusjon ved opparbeiding av veg.
Hovudspørsmålet er forståinga av vilkåret i plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd
første punktum om at refusjonskrav ikkje skal gå ut over "den verdiøkning som tiltaket
antas å føre med seg for eiendommen".
(2) Veidekke Industri AS eig eigedomen gnr. 135 bnr. 318 i Ullensaker kommune.
Eigedomen er i dag på 12,3 dekar. Veidekke Industri AS driv verksemd knytt til
asfaltindustri på eigedomen. Selskapets langsiktige plan er å bygge bustader på arealet,
eventuelt også næringsverksemd. Jessheim Byutvikling AS eig granneeigedomen gnr. 135
bnr. 36. Denne eigedomen er i dag på 6,8 dekar og er ikkje utbygd. Selskapet planlegg
utbygging av eigedomen, som ein del av den pågåande utbygginga av det som heiter
Dampsagområdet.
(3) Begge dei nemnde eigedomane ligg nord-aust i Jessheim sentrum og grensar i sør mot
Henrik Bulls veg. Denne vegen vart opparbeidd av kommunen i åra 2013 til 2015. Vegen
er i saksdokumenta før opparbeidinga gjerne omtalt som Tverrvegen.
(4) Begge eigedomane var i den tidlegare reguleringsplanen for området, stadfesta
14. oktober 1974, regulert til industriføremål. Tillaten utnytting var i denne planen
35 prosent av brutto tomteareal.
(5) Eigedomane vart i 2009 omfatta av ein ny kommunal reguleringsplan for "Søndre del av
Jessheim Næringspark med ny tverrveg fra Ringvegen til Rv. 174", stadfesta av 2
Ullensaker kommune 2. februar 2009. Eigedomane fekk her nemningane "BFK1" og
"BFK2". I føremålet til planen heiter det mellom anna:
"Planen skal legge til rette for sentrumsnær bebyggelse for forretning, kontor, service
og boliger med høy utnyttelse for delområdene BFK1 og BFK2, og kontor, service og
lettere industri for delområdene Kl1 og Kl2, samt ny tverrveg fra Ringveien til
Rv. 174."
(6) Etter den vedtekne planen er lovleg utnytting på dei ankande partanes eigedomar
150 prosent av brutto tomteareal.
(7) Dei ankande partane hadde før reguleringsplanen av 2009 regulert tilkomst til
eigedomane frå Asfaltvegen i nord via dei kommunale vegane i næringsparken. I
reguleringsplanen frå 2009 er tilkomsten frå sør, frå Tverrvegen. Det var eit
rekkefølgjekrav i reguleringsplanen at Tverrvegen og tilkomst måtte vera opparbeidd for
å kunne byggje på dei ankande partanes eigedomar. Veidekke Industri AS har framleis
tilkomst også frå Asfaltvegen.
(8) Opparbeidinga av Tverrvegen kravde avståing av eigedom frå ei rekkje grunneigarar,
også frå dei ankande partane. Ullensaker kommune oreigna grunn i desember 2011.
Jessheim Utvikling AS måtte avstå 3333 kvadratmeter, medan Veidekke Industri AS
måtte avstå 1835 kvadratmeter. Partane klaga på vedtaket. I juni 2013 vart det inngått
avtale om å setje i verk inngrepet. Øvre Romerike tingrett tilkjente dei ankande partane
2500 kroner per kvadratmeter avstått areal i skjøn 8. oktober 2014. Alt areal, inkludert
eksisterande vegareal, vart verdsett som byggegrunn. Partane var samde om at
vederlagslova § 9 ikkje kom i bruk, jf. tingrettens skjønn side 8:
"Den tomteverdien retten har lagt til grunn, forutsetter at det er byggeklar tomt, hvor
blant annet atkomstvei fra tomteområdet og til offentlig vei er på plass. Retten ser det
som sannsynlig at veiforbindelse ville blitt etablert/anlagt fra tomteområdet og ut i
Asfaltveien og/eller Industrivegen. I det opprinnelige planforslaget var således veien
planlagt der Tverrvegen (med krysning av jernbanen) ble lagt i 2009-reguleringen, dvs
ut i Industrivegen. En så høy utnyttelse av tomten som her er lagt til grunn, og som kan
begrunne så høy tomteverdi, er avhengig av en veiløsning som ville kostet utbyggerne
store summer. Disse kostnadene vil redusere tomteverdien.
Tomten får nå veiutløsning gjennom Tverrvegen, som bygges av Ullensaker kommune.
Det er utvilsomt en fordel som ekspropriasjonstiltaket fører med seg for gjenværende
del av Jessheim Byutvikling AS' eiendom, jf vederlagsloven § 9. Denne fordelen skal gå
til fradrag i ekspropriasjonsvederlaget. Kommunen har imidlertid valgt å kreve
refusjon fra berørte grunneiere i henhold til pbl. § 18-8 for kostnadene til bygging av
Tverrvegen; både entreprenør- og grunnervervkostnadene …. På denne måten vil
kommunen velte kostnadene for veien over på de som har nytten av den. Det kan da
ikke samtidig gjøres fradrag i ekspropriasjonsvederlaget etter vederlagsloven § 9. Da
ville grunneierne risikere å betale veien to ganger. Det er enighet om at vederlagsloven §
9 ikke kommer til anvendelse ved erstatningsutmålingen."
(9) Ullensaker kommune kravde overskjønn. Tingrettens verdsetting vart oppretthalden i
overskjøn frå Eidsivating lagmannsrett 6. januar 2016. Anke til Høgsterett frå kommunen
vart ikkje tillaten fremja, jf. avgjerd frå Høgsteretts ankeutval 12. mai 2016.
(10) Parallelt med grunnervervet varsla Ullensaker kommune ved eininga for vatn, avløp,
renovasjon og veg, grunneigarane om refusjonssak. Kommunen søkte 8. juni 2012 om
godkjenning av planer og førebels utrekning av refusjon etter plan- og bygningslova 3
§ 18-8 for kostnadene til bygging av Tverrvegen. Kravet var retta mot i alt seks
grunneigarar.
(11) Ullensaker kommune godkjente planane og førebels fastsetjing av refusjonen i vedtak
26. september 2012. Fastsetjinga galdt fordelinga av entreprenørkostnadene, men det går
fram at det endelege refusjonsvedtaket vil bli justert for grunnervervskostnadene.
Veidekke Industri AS vart pålagt ein refusjonsandel på 37,9 prosent, medan Jessheim
Byutvikling AS vart pålagt ein refusjonsandel på 20,3 prosent. Dette er i vedtaket anslått
til høvesvis 16,9 millionar og 9,1 millionar kroner. Dei endelege refusjonsbidraga er ikkje
fastsett. Dei ankande partane har estimert at deira refusjonsbidrag, inkludert kostnader til
grunnerverv, totalt vil bli mellom 34 og 40 millionar kroner. Det er ikkje kravd refusjon
for kommunens opparbeiding av Henrik Bulls veg vidare vestover frå eigedomane til dei
ankande partane.
(12) Dei ankande partane klaga på vedtaket. Dei gjorde mellom anna gjeldande at auka
utnyttingspotensial etter reguleringsplanen ikkje kan vektleggjast som ein verdiaukande
fordel etter plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd. Klagarane viste til at det same
potensialet kunne vore mogleg også ved bruk av den eksisterande tilkomsten frå
Asfaltvegen.
(13) Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfesta 17. september 2014 vedtaket på det punktet
som er relevant for saka her. Etter mellom anna å ha peikt på at refusjonsordninga er tufta
på ein grunntanke om at infrastruktur fører til verdiauke, gjekk Fylkesmannen i korte
trekk gjennom lovgjevingshistorikken. Fylkesmannen slutta at det er den som pretenderer
at refusjonskostnadene overstig verdiauken, som har provbyrden for dette. Fylkesmannen
fann at klagarane ikkje hadde motprova presumsjonen.
(14) Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS tok ut stemning for Oslo tingrett
14. november 2014 med påstand om at klagevedtaket er ugyldig. Staten påstod seg
frifunnen. Oslo tingrett gav dom 8. juni 2015 med slik domsslutning:
"1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.
2. Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS dømmes én for begge og
begge for én til å betale Staten ved Kommunal- og
moderniseringsdepartementet kroner 153 550,- –
etthundreogfemtitretusenfemhundreogfemti – innen 2 – to – uker fra
dommens forkynnelse."
(15) For det spørsmålet som er til prøving i Høgsterett, la tingretten til grunn at det samla
utbyggingspotensialet som følgjer av den gjeldande reguleringsplanen skal reknast med i
vurderinga av verdiauken. Tingretten meinte det var utan tyding at eigedomane kunne
blitt utvikla til bustadareal med høg utnyttingsgrad uavhengig av Tverrvegen. Tingretten
fann at eigedomane ville auke i verdi, og forkasta kravet om ugyldigheit.
(16) Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS anka tingrettens dom til Borgarting
lagmannsrett – som gav dom 27. juni 2016 med slik domsslutning:
"1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Jessheim Byutvikling AS og
Veidekke Industri AS in solidum til staten v/Kommunal og 4
moderniseringsdepartementet 121 800 – etthundreogtjueentusenåttehundre –
kroner innen to uker fra dommens forkynnelse."
(17) Lagmannsretten kom til at arealet vart "byggeklart" som følgje av opparbeidinga av
Tverrvegen – og med det refusjonspliktig etter plan- og bygningslova § 18-6 første ledd –
sjølv om arealet alt hadde tilkomst frå Asfaltvegen. Dette spørsmålet er ikkje anka.
(18) For det spørsmålet som er til prøving i Høgsterett, kom lagmannsretten, med den same
grunngjevinga som tingretten, til at kravet om ugyldigheit tufta på at refusjonskostnadene
oversteig verdiauken ved tiltaket, ikkje kunne føre fram.
(19) Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS har anka lagmannsrettens dom –
primært rettsbruken – til Høgsterett.
(20) Det er for Høgsterett lagt fram nokre nye dokumentprov. Saka står, så langt ho er anka,
elles i den same stillinga som for lagmannsretten.
(21) Dei ankande partane – Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS – har særleg
halde fram:
(22) Fylkesmannens vedtak er ugyldig. Med "den verdiøkning som tiltaket antas å føre med
seg for eiendommen" i plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd første punktum er meint
grunneigarens vinning som følgje av refusjonstiltaket isolert sett. Ein må sjå bort frå
meirverdi grunna endra reguleringsføremål og høgare utnytting så langt dette ville ha vore
pårekneleg for eigedomane også utan det aktuelle tiltaket. Verdiauken må svare til
differansen mellom eigedomens påreknelege salsverdi før tiltaket om ein ser bort frå
gjeldande reguleringsplan og eigedomens salsverdi etter tiltaket. Det er i denne saka ikkje
grunnlag for ein presumsjonsregel for verdiauke tilsvarande refusjonskravet, med ein
provbyrde lagt på grunneigarane. Vegen har eit vidare føremål enn å skaffe tilkomst for
grunneigarane. Det er då ikkje rett at grunneigarane skal betale for dette.
(23) Uansett er vedtaket ugyldig som følgje av mangelfull grunngjeving.
(24) Subsidiært er lagmannsrettens domsgrunnar for mangelfulle til å prøve om
lagmannsrettens rettsbruk er korrekt.
(25) Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS har sett fram slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Fylkesmannens vedtak av 17. oktober 2014, så langt det stadfester Ullensaker
kommunes vedtak av 26. september 2012, er ugyldig.
Subsidiært:
2. Lagmannsrettens dom oppheves.
I begge tilfeller:
3. Jessheim Byutvikling AS og Veidekke Industri AS tilkjennes
saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett." 5
(26) Ankemotparten – staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet – har særleg
halde fram:
(27) Refusjonskrav byggjer på gjeldande reguleringsplan. Med "den verdiøkning som tiltaket
antas å føre med seg for eiendommen" i plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd første
punktum er meint den samla verdiauken tiltaket fører med seg på grunn av den nye
reguleringa som tiltaket er ein del av. Ved vurderinga må ein ta utgangspunkt i den
fordelen grunneigaren får ved at andre har oppfylt opparbeidingskravet og gjort
eigedomen byggeklar. Det er både ein faktisk og rettsleg presumsjon for at verdiauken for
eigedomen er minst like stor som refusjonskravet. Presumsjonen er ikkje motprova.
Fylkesmannens vedtak er ikkje ugyldig. Lagmannsrettens domsgrunnar er tilstrekkelege.
(28) Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet har sett fram slik påstand:
"1. Anken forkastes.
2. Staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet tilkjennes
sakskostnader for Høyesterett."
(29) Eg er komen til at anken ikkje kan føre fram.
(30) Saka gjeld prøving av klagevedtak frå Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Kva
domstolane kan prøve, er presisert i førearbeida til plan- og bygningslova § 18-8, sjå
Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) side 309–310:
"Ved domstolsprøving av verdistigningsspørsmålet forutsettes det at de alminnelige
regler om domstolskontroll med forvaltningen får anvendelse. Det betyr at domstolene
ikke prøver det konkrete skjønn, men alene kontrollerer rettsanvendelsen,
saksbehandlingen og det faktiske grunnlag skjønnet bygger på. I tillegg kommer
selvfølgelig også de alminnelige regler om kontroll med myndighetsmisbruk. Spørsmålet
om en eiendom har fått verdistigning som er lik eller overstiger refusjonsbeløpet, inngår
i rettsanvendelsesskjønnet, og kan prøves av domstolen."
(31) Før eg handsamar det omtvista vilkåret i plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd, er det
tenleg å seie noko generelt om refusjonsordninga og bakgrunnen for det aktuelle vilkåret.
(32) Kommunen fastset i reguleringsplan kva for område som skal byggjast ut. Planen
omfattar mellom anna moglege endringar i arealbruken, graden av utnytting og teknisk
infrastruktur som er nødvendig for arealbruken. Fastsetjinga skjer på politisk grunnlag
innanfor rammene i plan- og bygningslova kapittel 12. Reguleringsplanen blir lagt til
grunn for opparbeidingsplikta og refusjonsreglane i plan- og bygningslova kapittel 18.
(33) Offentleg veg og tilkomst må vera opparbeidd før ein kan få byggjeløyve, jf. plan- og
bygningslova § 18-1 første ledd bokstav a. Plan- og bygningslova § 18-3 første ledd første
punktum gjev tiltakshavaren heimel for å krevje refusjon for utgifter til slik opparbeiding
frå dei andre grunneigarane som dreg fordel av opparbeidinga. Refusjonsordninga byggjer
på ein grunntanke om at dei som dreg fordel av opparbeidinga må vera med på å dekke
kostnaden. Refusjonsordninga er ikkje ei ordning for fordeling av skadebot, men ei
fordeling av verdiaukande kostnader. Pålegg om refusjon er ikkje rekna som eit
oreigningsrettsleg inngrep, men kan ha "sterkere karakter av beskatning", jf. Ot.prp. nr. 1
(1964–1965) side 71. 6
(34) Dei nærare reglane for utrekninga og fordelinga av refusjonskrav følgjer av plan- og
bygningslova §§ 18-4 til 18-7.
(35) Eg går så over til forståinga av plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd første punktum.
Føresegna har slik ordlyd:
"Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den
verdiøkning som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen."
(36) Den regelen som kjem til uttrykk her, har røter langt attende. Alt i plenumsdommen i
Rt-1934-997 vart det i bygningslova av 1924 § 46 tolka inn eit vilkår om at refusjonskrav
måtte avgrensast til verdiauken for refusjonsdebitor. Dette vart vidareført i bygningslova
av 1965 § 46 nr. 2, som fekk slik ordlyd:
"Det refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den
verdauke som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen."
(37) Høgsterett uttalte i orskurd i Rt-1970-1393 at det i relasjon til denne regelen vel måtte
vera ein presumsjon for verdiauke når ny veg med kloakk vart opparbeidd.
(38) Byggesaksutvalet føreslo å avgrense refusjonsplikta til areal som vart byggeklart av
tiltaket, og uttalte i den samanhengen i NOU 1984: 9 side 28:
"For slike areal er det en meget sterk presumsjon for at de blir tilført en verdistigning
som minst tilsvarer refusjonskravet."
(39) Ut frå denne presumsjonen, og ut frå eit ynskje om enklare sakshandsaming, føreslo
Byggesaksutvalet ikkje å oppretthalde verdiauke som grense, samt å innføre ei ordning
med takst i staden for rettsleg skjøn, sjå NOU 1984: 9 side 28–30.
(40) Departementet ynskte derimot å oppretthalde avgrensinga til verdiauken, sjå
Ot.prp. nr. 57 (1985–1986) side 25–26. Plan- og bygningslova av 1985 § 50 nr. 2
første ledd første punktum fekk etter dette slik ordlyd:
"Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den
verdauke som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen."
(41) Planlovutvalet drøfta i NOU 2005: 12 ei rekkje forslag som skulle gjera refusjonsreglane
enklare. Utvalet føreslo mellom anna å oppheve den særskilte takstordninga, sjå
NOU 2005: 12 side 402. Planlovutvalet tok igjen opp spørsmålet om å ta bort vilkåret om
verdiauke, sjå side 403:
"Som et ytterligere bidrag til forenkling utover det utvalget har foreslått, kan man
imidlertid tenke seg at også verdistigningsbegrensningen i § 36-5 nr. 2 (gjeldende § 50
nr. 2) oppheves. Begrunnelsen for dette vil i så fall være at dersom grunneier selv skal
oppfylle vilkårene i § 27-3 (gjeldende § 67), er dette ikke undergitt noen
verdistigningsbegrensning. Når en annen oppfyller denne plikten, vil det også som regel
kunne gjøres mer kostnadseffektivt fordi det etableres infrastruktur for et større
område. Til tross for presumsjonen, kan det selvsagt tenkes situasjoner hvor det ikke
oppstår verdistigning. Det vil for eksempel være tilfellet dersom utbygger igangsetter
etablering av infrastruktur i et fallende marked. I så fall vil en forholdsmessig andel av
kostnadene lett kunne overstige tomteverdien, fordi utbygging er basert på for
optimistiske kalkyler. Det er verken rimelig eller rettferdig at enkeltpersoner skal bli
økonomisk skadelidende for andres feilvurderinger." 7
(42) Planlovutvalet peika på at oppheving av vilkåret om verdiauke hadde vore drøfta
tidlegare, men føreslo likevel å oppretthalde vilkåret med følgjande grunngjeving på
side 403:
"Dagens holdning til forenkling og standardisering generelt, samt det forhold at
refusjon ikke lenger knyttes så nært opp til ekspropriasjon som på midten av 1980-
tallet, taler imidlertid for at ideen igjen kan være moden for vurdering. Når utvalget
likevel har valgt å beholde verdistigningsbegrensningen i lovforslaget, henger dette
sammen med at verdistigningsbegrensningen bør beholdes som en sikkerhetsventil.
Presumsjonen for verdistigning vil antakelig gjøre seg gjeldende for de aller fleste saker,
ved at verdiøkningen på eiendommen overstiger refusjonsbeløpet."
(43) Departementet slutta seg til utvalets forslag om å oppheve den særskilte takstordninga og
uttalte deretter følgjande om vilkåret om verdiauke, sjå Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)
side 279:
"Etter departementets syn vil utgiftene til opparbeidelse av teknisk infrastruktur
presumptivt måtte gi en tilsvarende verdiøkning. En samlet utbygging vil være den mest
rasjonelle utbyggingsmåten. Eiendommens verdi som byggetomt kan ikke realiseres før
kravene er oppfylt. Det vil derfor være ytterst sjeldent at slike utgifter ikke utløser en
tilsvarende verdistigning.
…
Det er refusjonsdebitor som må sannsynliggjøre at det ikke er grunnlag for
presumpsjonen om at det foreligger en verdiøkning, eller at den er lavere enn
refusjonskravet."
(44) Eg forstår det slik at ein ser for seg at det gjeld både ein faktisk presumsjon og ein
provpresumsjon. Dersom refusjonsdebitor kan prove at han sjølv ville ha oppfylt
opparbeidingskrava etter reguleringsplanen fram til eigen eigedom til ein lågare kostnad,
vil det ikkje vera grunnlag for refusjon ut over dette beløpet.
(45) Eg går så over til kva som er meint med "verdiøkning" i plan- og bygningslova § 18-7
andre ledd første punktum.
(46) Ordlyden viser til verdiauken som tiltaket "antas" å føre med seg. Det er ikkje avgrensa
mot verdien som ligg i at arealet gjennom tiltaket har blitt "byggeklart" etter plan- og
bygningslova § 18-6 første ledd og etter det kan utnyttast i tråd med reguleringsplanen.
(47) Kravet om verdiauke vart som nemnd tolka inn i bygningslova av 1924 § 46 og er
vidareført i all seinare lovgjeving. I førearbeida til bygningslova av 1965 er det uttalt
følgjande i innstillinga frå komiteen til revisjon av bygningslova frå 1960 side 117:
"Heller ikke er det i loven gitt noen uttrykkelig antydning om hvilke faktiske
omstendigheter ved, eller hvilken utnyttelse av, eiendommen som er relevant ved
spørsmålet om det foreligger verdiøkning. Det er følgelig tilstrekkelig å konstatere at
den tilstrekkelige økning av verdien foreligger; noen nærmere undersøkelse av årsaken
kreves i og for seg ikke."
(48) I NOU 2005: 12 side 392 (om plan- og bygningslova av 1985 § 50 nr. 2) er det uttalt at
" … enhver verdistigning som er en følge av tiltaket er relevant, ikke bare fordelen ved
at eiendommen blir byggeklar". 8
(49) Førearbeida til den gjeldande lova føresett klart at fordelen ved at eigedomen blir
byggeklar er relevant. Som nemnd er det i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) side 279 peikt på at
arealets verdi som byggetomt ikkje kan realiserast før opparbeidingskrava er oppfylt.
(50) Det er i det heile ikkje noko i førearbeida eller lovhistoria som taler for at ein skal eller
kan sjå bort frå verdireduserande råderettsavgrensingar i den gjeldande reguleringsplanen
– og den moglege meirverdien som ligg i opparbeidinga av refusjonstiltak slik at arealet
blir byggeklart – når ein skal vurdere verdien av arealet straks før og etter at tiltaket er
gjennomført. Heller ikkje føremålet med refusjonsordninga støttar ei slik tolking.
(51) Dei ankande partane har vist til at det bør vera samsvar mellom vurderinga av
"verdiøkning" etter plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd og salsverdien ved
oreigning. Det styrande prinsippet for vurderinga bør difor vera tilsvarande som etter
vederlagslova § 5, der ein ser bort frå reguleringsplanens siste regulering til offentleg
bruk. Denne parallellen er etter mitt syn mindre treffande, jf. også Ot.prp. nr. 1
(1964–1965) side 71 og NOU 2005: 12 side 403, som eg allereie har sitert frå.
(52) Rettstekniske omsyn talar sterkt i mot å sjå bort frå den gjeldande reguleringsplanen i
vurderinga av verdiauken. Den vurderinga som dei ankande partane forfektar –
eigedomens salsverdi etter opparbeidinga minus eigedomens påreknelege salsverdi innan
opparbeidinga, tenkt reguleringsplanen bort – vil føre til ein lite førehandsviss situasjon
for både refusjonskreditor og dei andre refusjonsdebitorane. Den føreset også ei heilt anna
kommunal sakshandsaming enn det lovgjevarane har sett føre seg.
(53) Dei ankande partane har halde fram at ein står overfor eit typetilfelle der den faktiske
presumsjonen om verdiauke ikkje slår til, fordi det er pårekneleg at den eksisterande
tilkomsten kunne oppgraderast til ein lågare kostnad enn det venta refusjonsbeløpet. Det
har ikkje vore provføring om førekomsten av typetilfellet, men eg legg for min del til
grunn at det ikkje er upraktisk. Synsmåten kan etter mitt syn uansett ikkje føre fram. Eg
har ikkje funne haldepunkt i rettskjeldene for at ein har sett føre seg ei slik avgrensing av
presumsjonen. Det er vanskeleg å sjå at lova ikkje er meint å innehalde ei uttømande
regulering.
(54) Dei ankande partane har uttrykt ei uro for misbruk av reglane om refusjon dersom
ankemotpartens forståing av verdiaukevilkåret blir lagt til grunn. Refusjonsordninga vil
då kunne nyttast ikkje berre til å finansiere tilkomst, men gjennomgangsvegar og andre
generelle infrastrukturtiltak. Eg finn det her tilstrekkeleg å vise til at lovgjevarane har
trekt opp grensene for dette mellom anna gjennom vilkåra i plan- og bygningslova
§§ 18-1, 18-5 og 18-6. Ei mogleg justering av denne grensedraginga på bakgrunn av
erfaringa med nye typetilfelle er ei lovgjevaroppgåve. Under alle omstende må
styresmaktene halde seg innanfor rammene som følgjer av maktmisbrukslæra. Dette er
ikkje tema i denne saka, slik ho står for Høgsterett.
(55) Min konklusjon blir etter dette at Fylkesmannen i Oslo og Akershus har forstått og nytta
plan- og bygningslova § 18-7 andre ledd første punktum korrekt.
(56) Det forholdet at Fylkesmannen ikkje har gjennomført ei slik vurdering av verdiauken som
dei ankande partane meiner følgjer av lova, kan såleis heller ikkje vera ein
sakshandsamingsfeil. 9
(57) Dei ankande partane må forståast slik at dei også gjer gjeldande at vilkåret om verdiauke
forstått og praktisert slik Fylkesmannen har gjort kan innebera eit inngrep i
eigedomsretten i strid med Grunnlova § 105 og artikkel 1 til tilleggsprotokoll 1 til Den
europeiske menneskerettskonvensjonen. Eg kan ikkje sjå at det er grunnlag for ein slik
synsmåte.
(58) Det er også anka over mangelfulle domsgrunnar i lagmannsrettens avgjerd. Ut frå mitt
syn på rettsbruken kan dette ikkje føre fram.
(59) Anken har vore fånyttes. Det er ikkje grunnlag for å gjera unntak frå hovudregelen om at
motparten då må tilkjennast sakskostnader for ankeinstansen. Staten bør såleis tilkjennast
sakskostnader for Høgsterett, jf. tvistelova § 20-2 første ledd. I samsvar med oppgåva blir
sakskostnadene sette til 129 050 kroner, som utelukkande er salær.
(60) Eg røystar etter dette for slik
D O M :
1. Anken blir forkasta.
2. I sakskostnader for Høgsterett betaler Jessheim Byutvikling AS og Veidekke
Industri AS, ein for begge og begge for ein, til staten v/Kommunal- og
moderniseringsdepartementet 129 050 – eitthundreogtjuenitusenogfemti – kroner
innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.
(61) Dommer Berglund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(62) Dommer Kallerud: Likeså.
(63) Dommer Bergh: Likeså.
(64) Dommer Bårdsen: Likeså.
(65) Etter røystinga sa Høgsterett slik
D O M :
1. Anken blir forkasta.
2. I sakskostnader for Høgsterett betaler Jessheim Byutvikling AS og Veidekke
Industri AS, ein for begge og begge for ein, til staten v/Kommunal- og
moderniseringsdepartementet 129 050 – eitthundreogtjuenitusenogfemti – kroner
innan 2 – to – veker frå forkynninga av denne dommen.
Riktig utskrift vert stadfest: