HR-2017-1230-A

Instans:	Norges Høyesterett
Dato:	2017-06-22
Publisert:	HR-2017-1230-A
Stikkord:
Sammendrag:	Saken gjelder spørsmål om bygging av hytter i samsvar med godkjent reguleringsplan innenfor et reinbeitedistrikts område krenker reindriftsretten, herunder retten til beite.
Saksgang:	HR-2017-1230-A, (sak nr. 2016/2334), sivil sak, anke over dom
Parter:	Hjerttind reinbeitedistrikt (advokat Henrik Boehlke – til prøve) mot Jarle Kristian Ottesen (advokat Kristoffer Dons Brøndbo – til prøve)
Forfatter:	Bergh, Webster, Kallerud, Endresen
Lovhenvisninger:	bygningsloven § 12-13, reindriftsloven § 63, reindriftsloven § 4, servituttloven § 2, bygningsloven § 93, tvisteloven § 20-2

                                     NORGES HØYESTERETT



         Den 22. juni 2017 avsa Høyesterett dom i

         HR-2017-1230-A, (sak nr. 2016/2334), sivil sak, anke over dom,


         Hjerttind reinbeitedistrikt               (advokat Henrik Boehlke – til prøve)

         mot

         Jarle Kristian Ottesen                    (advokat Kristoffer Dons Brøndbo – til prøve)

G I V N I N G :

(1) Dommer Bergh: Saken gjelder spørsmål om bygging av hytter i samsvar med godkjent
reguleringsplan innenfor et reinbeitedistrikts område krenker reindriftsretten, herunder
retten til beite.

(2) Hjerttind reinbeitedistrikts område for vår-, sommer- og høstbeite ligger i kommunene
Bardu, Salangen, Sørreisa, Målselv og Lenvik i Troms og er på 1004 kvadratkilometer.
Som vinterbeite brukes et annet reinbeitedistrikt lenger øst i fylket, Altevatn. Distriktets
øvre reintall er 2 250 dyr.

(3) Sentralt i reinbeitedistriktets område, i Salangen kommune, ligger innsjøen Steinvatnet.

Jarle Kristian Ottesen er eier av eiendommene gnr. 27 bnr. 6-8, som blant annet omfatter
arealer ved Steinvatnet.

(4) Sammen med andre grunneiere fremmet Ottesen i 2008 forslag til privat reguleringsplan
for Steinvatnet hytteområde. Forslaget omfattet et område på omkring 1400 dekar med 15
nye hyttetomter ved Steinvatnet. Fra tidligere var det ti hytter ved vannet.

(5) Etter en omfattende planprosess fattet Miljøverndepartementet 15. februar 2013 følgende
vedtak:

"I medhold av plan- og bygningsloven § 12-13, godkjenner Miljøverndepartementet
deler av Salangen kommune sitt vedtak av 28. oktober 2010 om reguleringsplan for
Steinvatnet hytteområde, ved at det tillates inntil 6 hytter i LNF-sone 2 på nordvestsiden
av vannet." 2

(6) De hyttetomtene som ble godkjent, ligger alle på Jarle Kristian Ottesens eiendom.

Tomtene ligger innenfor et område som i kommuneplanen fra 1995 ble avsatt til LNF
sone 2, hvor det på visse vilkår kunne tillates spredt hyttebygging. Den byggingen som
ikke ble godkjent av Miljøverndepartementet, gjaldt områder på sør- og østsiden av
Steinvatnet som i kommuneplanen var avsatt til LNF sone 1, hvor hyttebygging ikke var
tillatt.

(7) Hyttebygging etter reguleringsplanen er foreløpig ikke igangsatt. En hyttetomt ble solgt,
men salget ble annullert etter at det oppsto tvist om utbygging i henhold til den vedtatte
planen.

(8) Hjerttind reinbeitedistrikt reiste ved stevning til Ofoten tingrett 25. november 2014
søksmål mot Jarle Kristian Ottesen med påstand om at han er uberettiget til å foreta
utbygging i samsvar med den godkjente reguleringsplanen. Tingretten avsa 30. desember
2015 dom med slik domsslutning:

"1. Jarle Kristian Ottesen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

(9) Tingrettens dom er avsagt under dissens. Én av de fagkyndige meddommerne fant at
utbyggingen vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften.

(10) Hjerttind reinbeitedistrikt anket til Hålogaland lagmannsrett, som 4. oktober 2016 avsa
enstemmig dom med slik domsslutning:

"1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Hjerttind reinbeitedistrikt
134 615 kroner til Jarle Kristian Ottesen. Oppfyllelsesfristen er to uker fra
forkynnelse av dommen.

3. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke."

(11) Lagmannsretten la til grunn at ytterligere hytteutbygging i tillegg til de eksisterende
hyttene vil bidra til en økning av ferdselen i området og vil kunne forsterke driftsulemper
for reindriften. Lagmannsretten fant det likevel ikke sannsynliggjort at de seks nye
hyttene vil være til vesentlig ulempe for reindriften, verken isolert sett eller sett i
sammenheng med de hyttene som er der fra tidligere. Bygging vil ut fra dette ikke være i

strid med reindriftsloven § 63 første ledd første punktum.

(12) Hjerttind reinbeitedistrikt har anket til Høyesterett og har i hovedsak gjort gjeldende:

(13) Realisering av reguleringsplanen vil medføre økt menneskelig aktivitet, støy og andre
forstyrrelser i reinbeitedistriktet. Dette vil innebære en krenkelse av reindriftssamenes
ekspropriasjonsrettslig vernede reindriftsrett, jf. reindriftsloven § 4 tredje ledd. En hel
eller delvis realisering av reguleringsplanen kan dermed ikke gjennomføres uten etter
avtale med reinbeitedistriktet eller etter ekspropriasjon.

(14) Når man er innenfor en sentral del av reinbeitedistriktet, kan ikke varig nedbygging av
beitearealer hjemles i reindriftsloven § 63 første ledd første punktum. Det følger av 3

forarbeidene til denne bestemmelsen at den ikke omfatter etablering av hyttefelt og andre

tiltak som normalt krever byggetillatelse etter plan- og bygningsloven.

(15) Det gjøres ikke gjeldende at realisering av reguleringsplanen i seg selv vil innebære en
krenkelse av samenes rettigheter som urbefolkning slik disse er nedfelt i Grunnloven
§ 108, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 og

ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14, jf. artikkel 8. Det særlige vernet som følger av disse
konvensjonene, vil imidlertid komme inn som et viktig reelt hensyn ved anvendelsen av
de nasjonale reglene som denne saken gjelder.

(16) Hjerttind reinbeitedistrikt har lagt ned slik påstand:

"1. Jarle Kristian Ottesen er uberettiget til å foreta enhver utbygging i henhold til
vedtatt reguleringsplan for Steinvatnet.

2. Jarle Kristian Ottesen dømmes til å betale sakens omkostninger for
tingretten, lagmannsretten og Høyesterett."

(17) Jarle Kristian Ottesen har i hovedsak gjort gjeldende:

(18) Det følger av reindriftsloven § 63 at det kun er utnyttelse til vesentlig skade eller ulempe
for reindriftsutøvelsen som vil være uberettiget. En utbygging i tråd med den fastsatte
reguleringsplanen vil ikke være til vesentlig skade eller ulempe. Reindriftssamenes bruk

av området er begrenset, og eventuelle ulemper som følge av hyttebyggingen vil være av
liten betydning.

(19) Selv om utbyggingen skulle anses som vesentlig til skade eller ulempe for
reindriftsutøvelsen, vil den i dette tilfellet ikke være i strid med reindriftsloven § 63.

I forarbeidene til lovbestemmelsen er det uttalt at den ikke omfatter tiltak som krever
byggetillatelse eller vedtatt reguleringsplan for å settes i verk.

(20) Jarle Kristian Ottesen har lagt ned slik påstand:

"1. Anken forkastes.

2. Hjerttind reinbeitedistrikt dømmes til å betale Jarle Ottesens
saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesterett."

(21) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.

(22) Grunnlaget for reindriftsretten er i reindriftsloven § 4 første ledd beskrevet slik:

"Den samiske befolkningen har på grunnlag av alders tids bruk rett til å utøve reindrift
innenfor de delene av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-
Trøndelag og Hedmark hvor reindriftssamene fra gammelt av har utøvet reindrift (det
samiske reinbeiteområdet)."

(23) Som det fremgår av lovbestemmelsen, er retten etablert gjennom alders tids bruk og har
således ikke reindriftsloven som sitt rettsstiftende grunnlag. Loven regulerer imidlertid

reindriftsrettens nærmere innhold i den utstrekning det for et område ikke kan etableres en
mer omfattende rett basert på et annet grunnlag. Disse utgangspunktene er fremhevet
blant annet i Selbu-dommen, Rt-2001-769 på side 788, og sammenhengen er nærmere
beskrevet i Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 33. I Stjernøya-dommen, HR-2016-2030-A, 4

avsnitt 115 er det understreket at reindriftsretten hviler på et tingsrettslig grunnlag, og at

den følgelig nyter et sterkt privatrettslig vern.

(24) I denne saken er det ikke gjort gjeldende at det foreligger særrettigheter som rekker lenger

enn de alminnelige rettighetene som er nedfelt i reindriftsloven.

(25) Reindriftsretten innebærer bruksrettigheter av en særlig karakter, blant annet ved at de
omfatter store arealer og gjelder en særlig sårbar næring. På Landbruksdirektoratets

nettsider fremheves blant annet:

"Reindrift er en arealkrevende næring, og totalt bruker næringen ca. 40 % av
landarealet i Norge. I motsetning til andre primærnæringer som kan dyrke eller
tilplante nye arealer, blir ressursgrunnlaget for reindrift stadig mindre. Dette skyldes
ulike former for inngrep.

…

Rein er det eneste tamme beitedyr som er avhengig av å selv finne beite 365 dager i året.
Dette i motsetning til for eksempel sau som vanligvis ikke beiter i utmark mer enn ca 3
måneder i året.

…

Årstidsbeitene kan befinne seg langt fra hverandre, og det er derfor behov for trekk- og
flyttleier slik at rein kan utnytte disse. Slike leier følger eldgamle spor bestemt av
topografi, sjøer og vassdrag, og inngrep i disse kan få alvorlige konsekvenser.

…

Rein er et såkalt semidomestisert eller halvtamt dyr. Konsekvensen av dette er at rein
reagerer negativt på forstyrrelser, og ofte ikke benytter selv gode beiteområder fordi
forstyrrelsene der er for store."

(26) Denne saken gjelder forholdet mellom reindriftsrettigheter og grunneierens rett til

utnyttelse av sin egen eiendom. Det er således tale om privatrettslige rettigheter som står
mot hverandre.

(27) En sentral begrensning i eierens disposisjonsrett over egen eiendom er at utbygging bare
kan skje så langt det er i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningsloven. I denne
saken foreligger det en reguleringsplan, vedtatt etter reglene i plan- og bygningsloven,
som gir Ottesen tillatelse til å bygge hytter som fastsatt i planen. Utbygging er likevel

betinget av at det ikke foreligger reindriftsrettigheter som begrenser den rett Ottesen har
som grunneier.

(28) Reinbeitedistriktet har vist til at reindriftsrettigheter er ekspropriasjonsrettslig vernet.

Dette følger også av reindriftsloven § 4 tredje ledd, som lyder slik:

"Ved inngrep i reindriftssamenes reindriftsrettigheter skal det ytes erstatning i samsvar
med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger."

(29) Jeg kan ikke se at denne bestemmelsen i seg selv bidrar til å løse denne saken. Et vilkår
for at det skal ytes erstatning, er at det foreligger et "inngrep". Spørsmålet her er om det er
tale om et inngrep. Dette må avgjøres ut fra lovens regulering av forholdet mellom en 5

grunneier og de som har reindriftsrettigheter. Slik regulering finnes i reindriftsloven § 63

første ledd første punktum, som lyder slik:

"Grunneier eller bruksberettiget må ikke utnytte sin eiendom i reinbeiteområde på en
slik måte at det er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelse i samsvar med
denne lov."

(30) Første ledd andre punktum inneholder en særlig regulering av grunneierens utnytting av
egen eiendom til landbruksformål. Partene er enige om at denne bestemmelsen ikke
kommer til anvendelse i denne saken, og jeg går ikke nærmere inn på den.

(31) Bestemmelsen i § 63 første ledd første punktum er videreført fra § 15 første ledd første
punktum i den tidligere reindriftsloven, lov 9. juni 1978 nr. 49, slik den lød etter
lovendring 23. februar 1996. De lovforarbeidene som i størst grad inneholder uttalelser av

betydning for forståelsene av bestemmelsen, er forarbeidene til endringene i 1996.

(32) Om den generelle bakgrunnen og hovedinnholdet i bestemmelsen heter det i
Ot.prp. nr. 28 (1994–1995) side 47:

"De foreslåtte endringene i paragrafen tar ikke sikte på å endre den bestående
rettstilstand i forholdet mellom grunneierretten og reindriftsretten. Formålet er i første
rekke å gjøre det klart hva slags bruk grunneier og andre bruksberettigede kan gjøre av
eiendommen uten å komme i konflikt med reindriftsretten. Hensikten er å gi alle parter
en mest mulig klar beskjed om hvilke disposisjoner som fritt kan foretas, og hva som
krever en nærmere avklaring eller eventuelt ikke kan gjøres uten ved ekspropriasjon.
Bestemmelsen er på linje med servituttloven § 2, som pålegger både rettshaver og eier å
ikke benytte eiendommen til urimelig hinder for den andre part. Den er ingen
offentligrettslig regulering av arealdisponeringene, men gjelder det privatrettslige
forholdet mellom grunneier/bruksrettshaver og reindriftsnæringen."

(33) Begge parter har som ledd i sin argumentasjon særskilt vist til uttalelser i proposisjonen
side 48 som knytter seg direkte til utbygging i utmark, slik det er tale om her.
Departementet uttaler:

"De forholdene som skaper de største brukerkonfliktene i reinbeiteområde, gjelder
utbygging i utmarka. Det kan dreie seg om hyttebygging, etablering av hyttefelt, anlegg
av skitrekk og andre turistanlegg. Disse tiltakene krever vanligvis behandling og vedtak
i bygningsrådet før de kan settes i verk. Bestemmelsen i denne paragrafen omfatter ikke
tiltak som krever byggetillatelse i henhold til plan- og bygningsloven § 93, eller vedtatt
reguleringsplan for å settes i verk."

(34) Uttalelsen om at bestemmelsen i denne paragrafen ikke "omfatter" tiltak som krever
byggetillatelse eller vedtatt reguleringsplan, er uklar. Hjerttind reinbeitedistrikt har anført

at den bygger på at tiltak som er som så omfattende at det kreves byggetillatelse eller
reguleringsplan, generelt vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelsen
og dermed ikke kan gjennomføres uten avtale eller ekspropriasjon. Jarle Kristian Ottesen

har på sin side anført at uttalelsen må innebære at dersom det foreligger tillatelse til
bygging etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven, vil dette være tilstrekkelig, slik at
det ikke skal skje noen ytterligere vurdering av forholdet til reindriftsutøvelsen.

(35) Jeg kan ikke se at noen av disse forståelsene har støtte i lovens ordlyd eller i andre kilder.
Bestemmelsen i § 63 første ledd gjelder som påpekt det privatrettslige forholdet mellom
grunneieren og innehavere av reindriftsrettigheter. Plan- og bygningsloven regulerer det 6

offentligrettslige forholdet mellom en grunneier eller annen rettighetshaver og
myndighetene. Vedtak som gjelder dette forholdet, kan ikke i noen retning være

avgjørende for reindriftsutøvernes rettsstilling. Det jeg her peker på, er også fremhevet i
det jeg har sitert fra proposisjonen side 47. Det kan være mulig at det er de samme
utgangspunktene man har ønsket å uttrykke i det siterte fra side 48.

(36) Etter mitt syn følger det klart av ordlyden i § 63 første ledd første punktum at det skal

foretas en konkret vurdering av om grunneierens utnyttelse av eiendommen er til
"vesentlig skade eller ulempe" for reindriftsutøvelsen. Innholdet i denne vurderingen er
nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 28 (1994–1995) side 47:

"Den bruk som etter første ledd er til 'vesentlig skade eller ulempe', er i første rekke
tiltak som vil hindre reindriftsutøver fra å utøve sine rettigheter etter denne loven. Det
kan gjelde tiltak som fører til sperring eller forringelse av flyttlei, innskrenking av
viktige beiteområder eller områder for skilling og samling av rein, eller tiltak som
virker forstyrrende på kalving etc. Men en utnyttelse av eiendommen som vil gjøre det
vanskelig for reindriftsutøver å overholde sin pålagte driveplikt i henhold til § 20, vil
også være til 'vesentlig skade eller ulempe'."

(37) Denne beskrivelsen må forstås slik at ikke ethvert tiltak som kan ha negativ virkning for
utøvelsen av reindriftsrettigheter, vil være til "vesentlig skade eller ulempe". Man må opp
til en viss terskel før det foreligger vern etter bestemmelsen. Dette kan også sees slik at
reindriftsutøverne har en viss innrettingsplikt. Så lenge det ikke er tale om vesentlig skade

eller ulempe, må man akseptere omlegginger av driften som blir nødvendig som følge av
grunneiers tiltak.

(38) Det følger av lovens ordlyd at utgangspunktet for vurderingen er virkningen av et tiltak

for reindriftsutøverne. Vurderingen innebærer samtidig en interesseavveining opp mot
grunneierens interesse, jf. Rt-2001-769 (Selbudommen) på side 816.

(39) Hensynene til reindriften sto sentralt i prosessen som ledet til den vedtatte
reguleringsplanen. Som jeg har nevnt, gjaldt det opprinnelige forslaget til reguleringsplan

også hyttebygging i LNF sone 1 på sør- og østsiden av Steinvatnet.

(40) Landbruks- og matdepartementet avga 23. mai 2012 uttalelse i plansaken. Departementet
viste til innsigelser til planforslaget fra blant annet reindriftsforvaltningen ved
områdestyret for Troms og fremhevet behovet for sikring av reindriftens arealer, særlig de

arealer som er avgjørende for en bærekraftig reindrift. Departementet ga videre uttrykk
for følgende:

"Vi har forståelse for reindriftsnæringens synspunkter og bekymring for mer aktivitet i
høgfjellet. Dette er et kjerneområde for Hjerttind reinbeitedistrikt. Trekk- og flyttleia
går på sørsiden av vannet og binder sammen to for reindriften viktige områder. Hyttene
som er planlagt i LNF sone 1 er klart i strid med kommuneplanens arealdel, noe som
både reindrifta og Fylkesmannen peker på."

(41) Videre viste Landbruks- og matdepartementet til at det i kommuneplanen var åpnet for
spredt bygging av fritidsbebyggelse i et avgrenset område som ble gitt LNF sone
2-klassifisering. Etter "en samlet avveining av de ulike interessene" kom departementet til
at bygging av inntil fem hytter i LNF sone 2 på vestsiden av Steinvatnet kunne tillates. 7

(42) Hensynet til reindriften er også vurdert i Miljøverndepartementets vedtak. Departementet
konkluderte i denne sammenheng slik:

"Miljøverndepartementet mener at reguleringsplanen slik den er lagt fram ikke
ivaretar reindriftens interesser. En begrenset utbygging av hytter innenfor LNF sone 2
der flytte- og trekkleien sikres vil etter departementets vurdering ivareta disse
interessene i tilstrekkelig grad. Dette er også i tråd med anbefalingen fra Landbruks- og
matdepartementet."

(43) Det er uklart hvorfor Landbruks- og matdepartementet i sin uttalelse visste til fem hytter,
og ikke seks som Miljøverndepartementets vedtak gjaldt. Denne forskjellen har ingen

betydning i saken.

(44) Etter mitt syn er det grunn til å merke seg at reindriftsnæringen har vært betydelig
involvert i planprosessen, og at hensynene til reindriften har vært grundig vurdert i
forbindelse med det planvedtaket som er truffet. Dette er likevel et vedtak som er truffet

etter offentligrettslige regler. De vurderingene som er gjort, er ikke avgjørende for
avgjørelsen etter reindriftsloven § 63 første ledd første punktum, som regulerer det
privatrettslige forholdet mellom partene.

(45) Både tingretten og lagmannsretten vurderte de konkrete skadevirkningene for reindriften

av en utbygging i samsvar med reguleringsplanen etter befaring i området.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse er ikke bestridt. Lagmannsretten har tatt følgende
utgangspunkter for sin vurdering:

"Lagmannsretten legger, som tingretten, reindriftsdistriktet og Landbruks- og
matdepartementet som fagdepartement for reindriften, til grunn at området rundt
Steinvatnet er et viktig område for reindriften i Hjerttind reinbeitedistrikt. Der er
beiteland, kalvingsland og oppsamlingsområde for rein, og det går trekk- og flyttleier i
området, herunder trekk- og flyttlei på sørsiden av Steinvatn som binder sammen to
områder som begge er viktige for reindriften."

(46) Jeg bygger også på disse utgangspunktene.

(47) Når lagmannsretten og tingrettens flertall er kommet til at hyttebygging i samsvar med
reguleringsplanen ikke er til vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelsen, er det

særlig fordi det er tale om et begrenset antall hytter plassert mellom eksisterende hytter.
Det er videre lagt vekt på at det ikke skal opparbeides vei til området. Parkering vil skje i
et område som ligger utenfor det aktuelle området for reindriften. Det vil være tale om
hytter med enkel standard, uten strøm, vann og kloakk.

(48) Jeg er enig i at det er av betydning for vurderingen at de tillatte hyttene er plassert mellom
eksisterende hytter. Det er opplyst at to av disse ble bygget så tidlig som på 1920-tallet.
Dette innebærer at det ikke er tale om å gjøre inngrep i natur som fra tidligere er
fullstendig uberørt.

(49) Samtidig må man være oppmerksom på faren for at mange, isolert sett små, tiltak samlet
kan få alvorlige konsekvenser for reindriftsnæringen. Dette er fremhevet og vurdert under
arbeidet med reguleringsplanen i denne saken. Ved oversendelsen til
Miljøverndepartementet ga Fylkesmannen i Troms blant annet uttrykk for følgende: 8

"Fylkesmannen ser det som viktig å unngå at reindriftens områder blir nedbygd bit for
bit. En bit for bit-utbygging gir uforutsigbare rammer for reindriftsnæringen, og
spesielt mht. det arealpress det aktuelle reinbeitedistriktet har vært utsatt for, og som
det er redegjort for fra reindriftens side i innsigelsen."

(50) Landbruks- og matdepartementet fremhevet i sin uttalelse blant annet følgende:

"Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrelser er derfor ofte større enn summen
av de enkelte inngrep skulle tilsi. På bakgrunn av dette er det behov for oppmerksomhet
omkring sikring av reindriftens arealer, særlig de arealer som er avgjørende for en
bærekraftig reindrift."

(51) I sin konklusjon, som gikk ut på at et begrenset antall hytter ble tillatt bygget, fremhevet
Landbruks- og matdepartementet at reindriftens arealbehov "bør vurderes i en ny,
overordnet plan på regionalt nivå der ulike sektorers arealbehov avveies".

(52) Slik jeg ser det, må problemene knyttet til gradvis utbygging håndteres på et politisk nivå.
Ved den rettslige prøvingen etter reindriftsloven § 63 må spørsmålet være om de nye
hyttene, når de kommer i tillegg til de hyttene som er der fra før, innebærer at det oppstår

en vesentlig skade eller ulempe for reindriftsutøvelsen.

(53) Om de konkrete virkningene av utbyggingen uttaler tingrettens flertall, med tilslutning fra
lagmannsretten, følgende:

"Etter flertallets syn vil det under utbyggingen kunne bli en del støy og økt ferdsel av
betydning som kan virke forstyrrende på driften i perioden. Det vil likevel være en
begrenset trafikk til denne typen hytter og atkomst med motoriserte kjøretøyer vil være
begrenset da det ikke er vei inn i området. Det kan også ses hen til Hjerttind
reinbeitedistrikt har sine vinterbeite i andre områder ved Altevann, selv om noen rein
kan bli igjen i dette området.

Hyttene er plassert slik at de ikke kommer i veien for trekk- og flytting av reinen slik
trekkveiene ble beskrevet på befaringen. Atkomsten til hyttene vil krysse disse
flyttveiene, men retten antar at den begrensede økning i ferdsel som hyttene medfører
ikke vil være til ulempe av større betydning. Området vil etter flertallets vurdering ikke
bli delt i to."

(54) Tingrettens flertall fremhever også at det aktuelle området utgjør en svært liten del av
reinbeitedistriktet, og at sommer- og høstbeite ikke er noen knapphetsfaktor for dette
distriktet. Distriktet fremhever selv i sine bruksregler at det er vinterbeitene som anses

som minimumsfaktoren for distriktet.

(55) Jeg er enig i de tidligere instansenes vurdering av disse spørsmålene. Bevisbedømmelsen
er som påpekt ikke bestridt.

(56) Jeg finner grunn til å peke på at selv om Ottesen har adgang til å bygge hytter, vil både
han og senere kjøpere ha plikt til å ta særskilt hensyn til reindriften etter de prinsippene
som følger av reindriftsloven § 63 første ledd og av de generelle reglene i reindriftsloven

§ 65 om ferdsel i område hvor rein beiter. Det vil innebære at man både i forbindelse med
hyttebygging og senere må ta rimelig hensyn til reindriften, blant annet ved valg av
tidspunkt og metode for transport til hyttene. 9

(57) Min samlede vurdering er, som også tingrettens flertall og lagmannsretten er kommet til,
at utbygging i samsvar med reguleringsplanen ikke vil innebære vesentlig skade eller
ulempe for reindriftsutøvelsen. Det innebærer at anken forkastes.

(58) Jarle Kristian Ottesen har vunnet saken og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2

første ledd ha erstattet sine sakskostnader for Høyesterett. Jeg finner ikke grunnlag for å
anvende unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd for behandlingen i Høyesterett.

(59) Ved lagmannsrettens dom ble Ottesen tilkjent sakskostnader for lagmannsretten, men ikke
for tingretten. Jeg finner ikke grunn til å endre denne avgjørelsen.

(60) Advokat Brøndbo har inngitt sakskostnadsoppgave for Høyesterett på til sammen 361 912

kroner, inkludert påløpte kostnader og merverdiavgift. Det er ikke fremkommet
merknader, og jeg legger oppgaven til grunn.

(61) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Hjerttind reinbeitedistrikt til Jarle Kristian
Ottesen 361 912 – trehundreogsekstientusennihundreogtolv – kroner innen 2 – to

– uker fra forkynnelsen av dommen.

(62) Dommer Webster: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.

(63) Dommer Kallerud: Likeså.

(64) Dommar Høgetveit Berg: Det same.

(65) Dommer Endresen: Likeså.

(66) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Hjerttind reinbeitedistrikt til Jarle Kristian
Ottesen 361 912 – trehundreogsekstientusennihundreogtolv – kroner innen 2 – to
– uker fra forkynnelsen av dommen.

Riktig utskrift bekreftes: